Rt-1965-241
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-03-06 |
| Publisert: | Rt-1965-241 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42 B |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johs. Meyer). |
| Forfatter: | Helgesen, Ryssdal, Roll-Matthiesen, Gaarder, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Straffeprosessloven (1887) §375, §29 |
Dommer Helgesen: A, født xx.xx.1940, ble av politimesteren i Bergen ved beslutning av 6. april 1964 satt under tiltale ved Bergen byrett til fellelse etter motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd, for kjøring i påvirket tilstand, etter §17 første ledd, 2. punktum for ikke å ha kjørt med tilbørlig forsiktighet og vært mest mulig aktpågivende og endelig etter §17 tredje ledd for å ha nytt alkohol etter at han var ferdig med kjøringen.
Bergen byrett avsa dom i saken 21. november 1964 med denne domsslutning:
«A dømmes etter motorvognlovens §29 jfr. §17 første ledd, 2. punktum, til en bot til Statskassen stor kr. 100.- - etthundrekroner -, subsidiært 6 - seks - dagers fengsel.
Forøvrig frifinnes han, idet han tilkjennes erstatning av Statskassen med kr. 200.- - tohundrekroner - for nødvendige utlegg til sitt forsvar.»
Når det gjelder frifinnelsen for overtredelse av motorvognlovens §17 tredje ledd jfr. §29 var det dissens. Rettens formann stemte for fellelse også etter denne tiltalepost.
Politimesteren i Bergen har påanket dommen for så vidt angår frifinnelsen etter motorvognlovens §17 tredje ledd. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Påtalemyndigheten hevder at rettens flertall har tatt feil når den etter den beskrivelse av saksforholdet som er gitt i dommen er kommet til at tiltaltes forhold ikke i subjektiv henseende rammes av bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd.
Anken over saksbehandlingen går ut på at doms grunnene er altfor uklare og ufullstendige til at man kan se om rettens flertall har bygget frifinnelsen på en riktig forståelse av loven.
Om saksforhold et og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til det resultat at anken må forkastes.
Anken over saksbehandlingen kan ikke føre frem idet jeg finner at doms grunnene tilfredsstiller de krav som er oppstilt i straffeprosesslovens §375, og at Høyesterett i dommen har tilstrekkelig materiale til å prøve om lovanvendelsen er riktig.
Byretten har begrunnet frifinnelsen etter motorvognlovens §17 tredje ledd på følgende måte: «Rettens flertall - de to domsmenn - er kommet til at tiltalte ikke forsto at det kunne bli
Side:242
politietterforskning, og at det etter omstendighetene heller ikke kan fastslåes at han måtte forstå dette, når man tar i betraktning at det i et tilfelle som dette må foreligge kvalifisert uaktsomhet (jfr. bl.a. Rt-1960-1409 ff.). Riktignok vakte trolig tiltaltes kjøring en viss oppmerksomhet blant de mange tilskuere, og selv kan han neppe helt ha unngått å bemerke at bilen kjørte over ett eller annet. Han ville derfor utvilsomt ha opptrådt mer korrekt ved å stoppe opp og forvisse seg om at det ikke var hendt noe alvorlig, før han forlot stedet. Flertallet finner imidlertid å måtte legge avgjørende vekt på den omstendighet at det ikke ble gjort noe forsøk på å stoppe ham, og at han av den grunn kan ha hatt rimelig grunn til å regne med at hans uforsiktige kjøring ikke hadde fått noen alvorlige konsekvenser men bare hadde medført forholdsvis bagatellmessig ulempe, som nok kunne gi grunn til irritasjon men ikke til politianmeldelse og etterforsking. Flertallet finner seg ikke i tilstrekkelig grad overbevist om at tiltalte her kan overføres en uaktsomhet av så alvorlig karakter, at det vil være berettiget å si at han ikke hadde noen undskyldning for sin manglende forståelse.»
I forbindelse med denne gjengivelse av byrettens dom er det grunn til å understreke at byretten ikke på noe punkt i dommen har fastslått at tiltalte var klar over at bagasjen eller noen del av den ble overkjørt.
Som det vil fremgå av Høyesteretts avgjørelse i Rt-1960-1409 flg. er det til fellelse etter motorvognlovens §17 tredje ledd ikke tilstrekkelig at tiltalte «burde» ha forstått at det kunne bli politietterforsking. Det må foreligge - som det er uttrykt - et kvalifisert uaktsomt forhold. Hvorvidt en slik grad av uaktsomhet er til stede vil - som fremhevet av byrettens formann - bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Jeg kan ikke finne at det er tilstrekkelig holdepunkt for å konstatere at byrettens - flertallet - vurdering hviler på en uriktig forståelse av loven eller at rettens konkrete lovanvendelse er uriktig når den har funnet at tiltalte i den situasjon som forelå, ikke «måtte forstå» at det kunne bli politietterforsking på grunn av hans kjøring. Jeg er ikke enig med påtalemyndigheten i at man kan trekke den slutning av domsgrunnene at flertallet synes å ha - som det heter i ankeerklæringen - «gått ut fra at bare en kjøring med alvorlige konsekvenser kunne gi grunn til å regne med mulighet for politietterforsking og at flertallet ikke har vært klar over at det ville være tilstrekkelig at fare eller ulempe var forvoldt på grunn av kjøringen.»
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Ryssdal: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Gaarder og Bahr: Likeså.
Side:243
Av byrettens dom (byrettsdommer Einar B. Meidell med domsmenn):
- - -
Tiltalte ankom med sin bil til Torvutstikkeren litt etter kl. 2100. Han hadde visstnok en samtale med sin bror, hvorpå han etter et par minutters forløp påny satte seg inn i bilen og uten videre ga seg til å rygge på Torvutstikkeren med henblikk på senere å snu og kjøre derfra. Der var mange mennesker på kaien ved anledningen som følge av lokalbåtens ankomst. Bl. a. befant seg der ekteparet B som var kommet med båten. De hadde satt fra seg på kaien en del bagasje, bestående av en koffert, en bag og en pappkartong. Denne bagasje sto bak tiltaltes bil, men han var ikke oppmerksom på den da han ga seg til å rygge. Tiltalte har forklart at han, før han satte bilen i gang, så ut gjennom bakvinduet fra førersetet. Noe mer foretok han seg ikke, enda det ifølge hans egen forklaring var dårlig oversikt gjennom den to-delte bakruten, så meget mer som denne var dugget. B sto like ved sin bagasje og han ble først oppmerksom på den ryggende bilen da folk omkring skrek opp og han måtte hoppe unna for ikke å bli påkjørt. Bilen kjørte ved denne anledning i bagasjen med bakdelen og veltet kofferten, hvoretter den stoppet. B gikk da bort til tiltalte for å snakke ham til rette for kjøremåten hans. Det er noe uklart hvorledes ordene falt, men det synes å være på det rene at tiltalte bestemt avviste Bs beklagelse. Etter dette kjørte bilen noe frem, og B gikk tilbake for å få bagasjen unna. Idet han bøyet seg ned over bagasjen, kom tiltaltes bil påny ryggende, og også denne gang måtte B hoppe unna for ikke å bli påkjørt. Tiltalte fortsatte ryggingen, og denne gang kjørte bakhjulene på bilen eller iallfall ett av dem over Bs bagasje, eller i hvertfall en del av den. Bilen stoppet så, idet bagasjen ble liggende under bilen, hvoretter tiltalte påny kjørte noe frem, med den følge at i all fall en del av bagasjen atter ble overkjørt. På dette tidspunkt sørget B raskt for å få bagasjen unna, hvoretter han fulgte en oppfordring fra tilskuerne om å notere bilens nummer. Det er usikkert om tiltalte la merke til dette. Det var noen som ropte til B at han burde få stoppet bilen, men det ble ikke til at han fikk gjort noe forsøk på dette, før tiltalte påny hadde rygget og var kommet seg vekk fra Torvutstikkeren. Ekteparet B ble meget oppbragt over hendelsen og bega seg straks med bagasjen til Politikammeret, der det ble konstatert at en del av innholdet i bagen og pappkartongen var blitt skadet. Politiet foretok straks utrykning for å pågripe føreren av bilen, idet man tenkte seg muligheten av at det forelå promillekjøring og muligens også bilbrukstyveri.
Tiltalte kjørte fra Torvutstikkeren til Olaf Kyrresgate - også i nærheten av «Eldorado» - der han satte bilen fra seg. Han oppholdt seg deretter - såvidt vites - i «Eldorado Pensjonat» til tilstelningen var slutt, visstnok omkring kl. 2315. Han har forklart at han i løpet av det fortsatte opphold i pensjonatet, sammen med to andre personer fortærte en «lerke» (halvflaske) cognac, som det var tatt noe av på forhånd, og at han videre drakk 3-4 halve flasker eksportøl.
En av tiltaltes kamerater påtok seg å kjøre ham hjem i hans egen bil da tilstelningen var slutt. De kjørte en rundtur i noen av sentrumsgatene, der de stoppet utenfor «Excellent Restaurant» i Vestre Torvgate.
Side:244
Tiltalte gikk inn i restauranten, mens kameraten ble sittende igjen i bilen. Tiltalte har forklart at han drakk et glass sherry inne i restauranten, foruten at han «nippet» til et glass øl.
Politiet hadde i mellomtiden forgjeves ettersøkt tiltalte og hans bil. Ca. kl. 2330 kom en politipatrulje over bilen utenfor «Excellent», og da tiltalte noen minutter senere kom ut av restauranten, ble han anholdt og bragt inn på Politikammeret. Klinisk legeundersøkelse, som ble påbegynt samme natt kl. 0015, ga som resultat at tiltalte «under tvil er påvirket av alkohol». Blodprøver tatt kl. 0015 og 0100 viste et innhold av flyktig reduserende substans svarende til h.h.v. 1.19 og 1.10 promille alkohol. - - -
Det står da tilbake å drøfte tiltalens post III. Som allerede nevnt, er det ikke mulig for retten å fastslå med noen grad av nøyaktighet hvor meget tiltalte hadde drukket i tidsrommet fra han kom tilbake til «Eldorado« og inntil han ble pågrepet utenfor «Excellent». Tiltaltes egen oppgivende i retten kan ikke godtas uforbeholdent, idet han også på dette punkt tidligere har gitt avvikende forklaring. Retten finner imidlertid ut fra de foreliggende opplysninger å kunne legge til grunn at han hadde drukket både cognac og eksportøl, og muligens også sherry, og han har således nydt alkohol i de første 6 timer etter at han var ferdig med kjøringen. Spørsmålet blir da om han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Spørsmålet har voldt en del tvil, og retten har overveiet det meget nøye.
Rettens flertall - de to domsmenn er kommet til - - -
Rettens formann er blitt stående ved et annet resultat enn flertallet, og vil herom bemerke:
Situasjonen slik den fremstiller seg på grunnlag av de foreliggende opplysninger, etterlater det inntrykk at tiltaltes kjøring ved anledningen vakte høylydt indignasjon hos de omkringstående, og det synes liten grunn til å tro at dette helt kan ha unngått hans oppmerksomhet. Han kan neppe heller helt ha unngått å legge merke til at bakhjulene, eller ett av dem, kjørte over ett eller annet. Det ligger nær å tro at det var nettopp dette som fikk ham til å kjøre frem igjen. Når han allikevel kjørte derfra uten å foreta seg noe for å bringe på det rene hva som egentlig var hendt, kunne han ikke vite helt sikkert om han hadde voldt skade eller ulempe av mere alvorlig karakter, eller om reaksjonen hos de omkringstående bare skyldtes en ren bagatell. Etter mindretallets syn burde han som en aktsom og hensynsfull bilfører ha stoppet og forhørt seg om mulige skader. Når han unnlot dette, burde han i all fall ha regnet med den mulighet at forholdet kunne bli gjort til gjenstand for anmeldelse og etterforskning. Det ligger i sakens natur at en avgjørelse av denne art må treffes på grunnlag av en konkret skjønnsmessig vurdering, og mindretallet ser det slik at tiltalte, om han ikke forstod at det kunne bli politietterforskning - hvilket kanskje kan være noe tvilsomt - i all fall ikke kan påberope seg sin manglende forståelse som en straffbefriende omstendighet i den foreliggende situasjon. Mindretallet finner således at det er utvist en såvidt graverende uaktsomhet at det bør føre til fellelse etter tiltalen. - - -
Side:245