Rt-1965-265
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-03-12 |
| Publisert: | Rt-1965-265 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 50 B |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Rode, Helgesen, Thrap, Mindretall: Bahr, Roll-Matthiesen |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17 |
Dommer Rode: Indre Sogn herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 10. januar 1965 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forseelse mot M.L §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt. til en bot stor kr. 250,- to hundre og femti kroner subsidiært 5 dagers fengsel om boten ikke betales.
Han frifinnes for tiltalen for forseelse mot M.L. §29 jfr. §17, 2. ledd og §17 tredje ledd.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Angående saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Politimesteren i Sogn har anket over dommen for så vidt angår frifinnelsen for tiltale etter motorvognlovens §17, tredje ledd. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen.
Jeg kommer til at anken må forkastes.
Hva lovanvendelsen angår, hevder påtalemyndigheten at herredsretten har stilt for små krav til den aktsomhet motorvognlovens §17, tredje ledd pålegger en motorvognfører, når det gjelder alkoholnytelse de første 6 timer etter kjøringen. Etter påtalemyndighetens oppfatning forelå det i nærværende tilfelle slike omstendigheter at retten, ut fra en riktig forståelse av lovstedet, skulle ha kommet til at tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning. Det anføres i ankeerklæringen at «omstendigheter av særlig betydning, som ifølge domsgrunnene forelå for tiltalte, var at bilen hadde fått store synlige skader, at det på åstedet var spor etter en lengere grøftekjøring, bl.a. ved at det på stedet lå igjen flere gjenstander (glassbiter, deler av eksosrør m.v.) som skrev seg fra den skadede bil, og at bilen var satt bare noen meter fra vegen og var lett synlig fra denne. Det fremgår forøvrig av doms grunnene at det luktet gin fra en knust flaske i bilen.»
Jeg bemerker at det av doms grunnene fremgår at herredsretten i prinsippet har gått ut fra en forståelse av uttrykket «må forstå» i motorvognlovens §17, tredje ledd, som må ansees som
Side:266
riktig. I samsvar med det Justisdepartementets lovavdeling har uttalt i forbindelse med utformningen av lovstedet og som Høyesterett har gitt sin tilslutning bl.a. I de avgjørelser som er inntatt i Rt-1960-1409 og 1962 581, har herredsretten lagt til grunn at uttrykket rammer en motorvognfører som ikke forstod at det kunne bli politietterforskning, når de foreliggende omstendigheter var slik at han ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse.
Det kan etter min mening ikke fastslås at herredsretten, når den konkret avgjør om lovbestemmelsen i det foreliggende tilfelle er overtrådt, allikevel har gått ut fra en uriktig forståelse av lovens uttrykk «må forstå». Som det fremgår av herredsrettens dom begrenset skaden ved utforkjøringen seg til skaden på tiltaltes bil. Han hadde således etter trafikkreglene ingen plikt til å melde uhellet til politiet og bilen var kort etter uhellet fjernet fra åstedet, idet den - etter hva som er på det rene - av tiltalte var kjørt 21/2 km videre oppover dalen, og der satt inn på privat grunn hos en mann som skulle sørge for at den kom på verksted. Det foreligger imidlertid omstendigheter som i og for seg kunne være egnet til å gi tiltalte den forståelse at det allikevel måtte regnes med muligheten av en politietterforskning. I ankeerklæringen er - som jeg tidligere har gjengitt - som slike omstendigheter særlig fremhevet sporene etter grøftekjøringen, glassbiter og deler av eksosrør m.v. som lå igjen på åstedet, bilens ramponerte ydre, der den stod lett synlig fra fylkesveien og den knuste ginflaske inne i bilen. Jeg kan dog ikke finne at jeg har grunnlag for å konstatere at det er en feilvurdering av herredsretten når den ut fra konkret bedømmelse av hele saksforholdet ikke har villet fastslå at de nevnte omstendigheter skulle ha bibrakt tiltalte forståelsen av at det kunne bli politietterforskning p. gr. a. kjøringen.
Subsidiært er det anket over saksbehandlingen, idet domsgrunnene hevdes å være mangelfulle slik at det ikke kan ses om herredsretten har lagt en riktig forståelse av loven til grunn for sin frifinnelse. Aktor for Høyesterett har ikke funnet grunn til å gå inn på de mangler som ifølge ankeerklæringen skal foreligge. Jeg anser det derfor tilstrekkelig å uttale at den subsidiære anke etter min mening ikke kan føre frem.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bahr: Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen bør tas til følge.
Det dreier seg her, etter det som herredsretten har funnet bevist, om en grøftekjøring på en strekning av ca. 25 meter og på venstre side av vegen i tiltaltes kjøreretning, med andre ord en kjøring som i seg selv var egnet til å vekke mistanke om overtredelse av trafikkreglene, jfr. disses §11, 1. Retten har videre
Side:267
fastslått - og det legger jeg særlig vekt på - at denne grøftekjøring hadde satt av spor på åstedet, og at det der lå igjen flere gjenstander - glassbiter, deler av eksosrør m.v. - som skrev seg fra tiltaltes bil. Bilen, som hadde fått store og synlige skader, var flyttet til et annet sted, men stod bare noen meter fra vegen og kunne lett sees fra denne.
Etter min mening må herredsretten ha anvendt bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd uriktig - stilt for små krav til aktsomheten - når den til tross for de momenter jeg her har pekt på, har funnet at tiltalte ikke «måtte forstå» at det kunne bli politietterforskning i anledning av hans kjøring.
Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for tiltalen etter motorvognlovens §17 tredje ledd.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rode.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Bahr.
Dommer Thrap: Som dommer Helgesen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Johs. Risting med domsmenn):
- - -
Den 1. september 1964 kjørte tiltalte i Volkswagen C-52709 sammen med B fra Aabelheim pensjonat, Aurlandsvangen, ved 0700 tiden om morgenen for å fiske. Under kjøringen sa B noe til tiltalte som ikke oppfattet det som ble sagt da tiltalte hører svært dårlig og larmen fra bilen generte. Litt etter snudde tiltalte seg mot B for å høre hva han ville si. Mens han holdt hodet vendt mot B skar bilen ut i grøften på venstre side av veien og han kjørte et stykke i grøften før bilen stanset.
Ved utforkjøringen ble bilen atskillig skadet. Bilen ble senere trukket opp av grøften av en buss som kom forbi. Tiltalte kjørte bilen til Skahjem, en bekjent av B. Tiltalte fikk lov til å sette bilen fra seg hos Skahjem. Tiltalte gikk så til elven for å fiske og under oppholdet her drakk han en del konjakk av en flaske han hadde med.
Ca. kl. 1345 samme dag fikk lensmannen i Aurland melding fra Knut Olsen (3. vitne) om at det hos Skahjem stod en bil som hadde vært grøftekjørt og at politiet burde se på forholdet.
Lensmannsbetjent Nesse rykket ut og på veien traff han tiltalte som sammen med sin hustru var på vei hjem til pensjonatet etter fisket.
Tiltalte ble tatt med til distriktslege Skahjem som foretok klinisk undersøkelse og tok blodprøver kl. 15.00 og 15.30. Analyseresultatene viste respektive 0.85 og 0.76 promille.
- - -
Post III:
Som det fremgår av rettens bemerkninger under post I er det funnet bevist at tiltalte har drukket konjakk før kl. 11.00 den 1. sept. under fiske i Aurlandselva innen 6 timer etter kjøringen.
Side:268
Tiltalte har forklart at han overhodet ikke forstod at det kunne bli politietterforskning etter kjøringen og at omstendighetene heller ikke var slike at han måtte forstå det.
Etter det resultat retten er kommet til når det gjelder post I, vil dette forhold ikke ha noen betydning for denne avgjørelse. Retten er enig med aktor og forsvarer i at vurderingen av om tiltalte måtte forstå dette må skje på grunnlag av situasjonen slik den fortonte seg for tiltalte. Ved sin vurdering legger retten til grunn at det på åstedet vistes spor av en lengere grøftekjøring og det lå igjen flere gjenstander som skrev seg fra den skadede bil.
Ved utforkjøringen oppstod bare materielle skader og det var på åstedet ikke noe som tydet på at det forelå personskader. Tiltale regnet som foran anført med det hele som et hendelig uhell og forholdene på åstedet indicerte etter rettens oppfatning ikke med nødvendighet at det forelå en overtredelse av trafikklovgivningens bestemmelser. Rutebilsjåfør Veum (4. vitne) som kom til stede og hjalp til med å få bilen opp av grøften gav således uttrykk for at han etter forholdene på åstedet regnet det for et hendelig uhell. Tiltalte sørget selv for å få bilen fjernet og fikk satt den inn på privat grunn hos Skahjem som fikk bilens nøkler og som også skulle sørge for at bilen kom på verksted.
Bilen som hadde store synlige skader, stod bare noen få meter fra veien og lett å se fra denne. Justisdepartementet (lovavd.) har om forståelsen av uttrykket «må forstå» uttalt: «I uttrykket «må forstå» vil da etter departementets mening ligge, at det ikke kreves at vedkommende virkelig har forstått at det kunne bli politietterforskning når de foreliggende omstendigheter var slike at den som ikke forsto, ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse». En oppfatning som også Høyesterett har sluttet seg til, jfr. Rt-1960-1409 og 1962 581.
Etter de omstendigheter som her forelå for tiltalte og som det foran er redegjort for, finner retten at det ikke kan sies at tiltalte «ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse». - - -