Rt-1965-272

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-03-13
Publisert:	Rt-1965-272
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26
Parter:	A/S Christiania Glasmagasin som eier av Hadelands Glassverk (advokat Sønnik Jørgensen - til prøve) mot 1. Hans R. Borch og Einar M. Borch, 2. Karen Borch høyesterettsadvokat Ingolf Vislie).
Forfatter:	Leivestad, Ryssdal, Gaarder, Berger, Mindretall: Endresen
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §14, Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsloven (1940) §17

Dommer Endresen: Ved kontrakt av 8. desember 1882 overdrog eierne av gårdene Moe, Opperud og Hauger i Jevnaker til Interessentskapet for Hadelands Glassverk rett til å lede vannet fra Moeselven gjennom ledning over deres eiendommer frem til

Side:273

Hadelands Glassverks verksplass og innrømmet samtidig Interessentskapet rett til enkelte andre beføyelser, damrettigheter m.v., som skulle sikre nyttiggjørelsen av vannet. A/S Christiania Glasmagasin sluttet 11. april 1961 som eier av Hadelands Glassverk overenskomst med Jevnaker kommune om at kommunen til sitt vannverk skulle få rett til å utta 50 l/sek. av vannføringen i Moeselven. Eierne av Moe, Hans R. Borch og Einar M. Borch og eieren av Opperud, Karen Borch - som nå innehar de rettigheter som etter kontrakten av 1882 tilkom eieren av Opperud og Hauger - hadde allerede i 1960 reist søksmål mot A/S Christiania Glasmagasin som eier av Hadelands Glassverk for å få fastslått at kontrakten av 1882 bare gir saksøkte rett til å nytte vannet fra Moeselven til eget bruk og bare innenfor bedriften på bygselområdet av Moe gård. Subsidiært påstod grunneierne nå A/S Christiania Glasmagasin kjent uberettiget til levering eller medvirkning til levering av vann fra Moeselven til Jevnaker kommune etter kontrakten av 11. april 1961. A/S Christiania Glasmagasin som påstod seg frifunnet, reiste motsøksmål med påstand om i henhold til kontrakten av 8. desember 1882 å bli kjent berettiget til med de unntak som er nevnt i kontrakten, å bruke vannet i Moeselven rettslig og faktisk på enhver måte som det finner tjenlig for seg og uten stedlig begrensning. Jevnaker kommune som hele tiden var holdt orientert om tvisten mellom partene angående forståelsen av kontrakten av 1882, ble prosessvarslet, men møtte ikke. Hadeland og Land herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 30. november 1961 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

A/S Christiania Glasmagasin frifinnes.

I motsøksmålet:

A/S Christiania Glasmagasin, som eier av Hadeland Glasverk, kjennes i h. t. leiekontrakt av 8/12 1882 i forhold til Hans R. Borch, Einar M. Borch og Karen Borch berettiget til - med de unntagelser som er nevnt i kontrakten - å benytte vannet i Moeselven rettslig og faktisk på enhver måte som det finner tjenlig for seg og uten noen stedlig begrensning.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken i hoved- eller motsøksmålet.»

Eierne av Moe og Opperud påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som i dom av 28. oktober 1963 tok deres subsidiære påstand til følge. Domsslutningen lyder:

«I. A/S Christiania Glasmagasin som eier av Hadeland Glasverk dømmes uberettiget til levering eller medvirkning til levering av vann fra Moeselven til Jevnaker kommune etter den under saken fremlagte kontrakt av 11/4 1961 mellom Glasmagasinet og kommunen. For øvrig frifinnes A/S Christiania Glasmagasin.

II. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:274

A/S Christiania Glasmagasin har som eier av Hadelands Glassverk påanket dommen og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Hadeland og Land herredsretts dom av 30/11 1961 stadfestes.

Subsidiært:

A/S Christiania Glasmagasin, som eier av Hadelands Glassverk, kjennes vis à vis Hans R. Borch, Einar M. Borch og frøken Karen Borch berettiget til å levere eller medvirke til levering av vann fra Moeselven til Jevnaker kommune, overensstemmende med kontrakt av 11. april 1961 mellom Glasmagasinet og kommunen.

I begge tilfelle:

Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Hans R. Borch, Einar M. Borch og Karen Borch har tatt til gjenmæle og har motanket for generelt å få fastslått hvilken rådighet kontrakten av 8. desember 1882 gir Hadelands Glassverk til utnyttelse av vannet fra Moeselven. De har ikke for Høyesterett villet reise innsigelse mot at vannet foruten til driften på verksområdet på Moe gård blir brukt til husholdningsvann for de av Glassverkets funksjonærer og arbeidere som er bosatt på Torbjørnruds område. Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«I. I hovedanken:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. I motanken:

Prinsipalt:

Leiekontrakt dat. 8/12 1882 med påtegninger av 13. november og 18. desember 1883 gir Hadelands Glassverk bare rett til å benytte vannet fra Moeselven på bygselområdet av Moe gård og Glassverkets eiendom «Torbjørnrud». Vannet kan bare brukes til egen virksomhet og til dekning av behov for personer og virksomheter som har tilknytning til Glassverkets industrielle drift.

Subsidiært:

Leiekontrakt dat. 8/12 1882 med påtegninger av 13. november og 18. desember 1883 gir Hadelands Glassverk bare rett til å benytte vannet fra Moeselven til egen virksomhet og til dekning av behov for personer og virksomheter som har tilknytning til Glassverkets industrielle drift.

III. I alle tilfelle:

Hans R. Borch, Einar M. Borch og Karen Borch tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

A/S Christiania Glasmagasin har i motanken påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett og Oslo byrett. Driftsbestyrer ved Hadelands Glassverk Jens W. Berg, kontorsjef ved samme bedrift Arne Brorson og forstkandidat Hans R. Borch har

Side:275

herunder avgitt partsforklaring i tilknytning til fremlagte skriftlige partserklæringer. Der er avhørt 6 vitner, derav 4 sakkyndige, nemlig sivilingeniørene Carl Erik Ræstad, Robert Hirsch Grøner og Elliot Strømme og statskonsulent Bengt Rognerud som har avgitt forklaring i tilknytning til skriftlige uttalelser. Det er også for øvrig fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er når det gjelder spørsmålet om kontrakten av 8. desember 1882 hjemler innehaveren av Hadelands Glassverk adgang til å inngå avtalen av 11. april 1961, kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter slutte meg til dens begrunnelse. For å presisere mitt syn skal jeg tilføye:

Helt fra Hadelands Glassverk ble opprettet i 1762 har det ligget på festet grunn under Moe gård med bestemmelse om at festeforholdet skulle være uoppsigelig fra grunneierens side, men oppsigelig med nærmere angitt varsel fra festerens. Grunnen til denne ordning var etter hva den ankende parts prosessfullmektig har opplyst for Høyesterett, at man i 1762 regnet med den mulighet å måtte flytte Glassverket dersom transportomkostningene for tømmer og ved etter hvert som de nærmestliggende skoger ble uthugget, skulle bli så store at driften ble ulønnsom. Følgen var imidlertid at også kontrakter som senere ble opprettet mellom Glassverkets eiere og grunneieren, ble gitt samme halvpermanente tilsnitt, idet også de ble gjort uoppsigelige fra grunneierens og oppsigelige fra festerens side. Et unntak fra dette mønster var kontrakten av 6. juni 1855, hvorved grunneieren overdrog sin «Stampemølle med alt dertil hørende Inventarium samt den dertil hørende Dam, Vandfald og Vandrende tilligemed ved disse beliggende Tomt» til Hadelands Glassverks Interessentskap; kontrakten inneholdt imidlertid bestemmelse om at alt dette skulle falle tilbake til Moes eier ved tilbakefall av verksplassen med dertil hørende grunn i samsvar med de gjeldende kontrakter. Hjemmelen for feste av verksplassen - som i Høyesterett er opplyst å utgjøre ca. 85 mål -, finnes nå i kontrakt av 10. oktober 1862 med tilleggskontrakt av 26. november 1869, og den årlige avgift er her fastsatt opprinnelig til 60, i 1869 forhøyet til 90 speciedaler. Det uttales i kontrakten fra 1862 at den «udvidede værksplads overdrages interessentskabet til fri brug og afbenyttelse», og kontrakten inneholder tillike bestemmelse om at dersom noen del av verksplassen måtte bli ekspropriert til offentlig bruk, skulle erstatningssummen tilfalle verksinteressentskapet. Jeg er enig med den ankende parts prosessfullmektig i at det på bakgrunn av det kontraktsforhold som har bestått mellom partene i over 200 år, vil være riktigere å se den rett eieren av Hadelands Glassverk har til verksplassen som en resolutivt betinget eiendomsrett enn som en festerett i egentlig forstand.

Det faller godt i tråd med det kontraktsmønster som således er fulgt, at også den kontrakt av 8. desember 1882 som er omtvistet i denne sak, er gitt form av en festekontrakt - i dette tilfelle også uttrykkelig betegnet som leiekontrakt - med årlig

Side:276

avgift og oppsigelsesrett for eierne av Hadelands Glassverk, men uoppsigelig fra grunneierens side. Hovedbestemmelsen i kontrakten går ut på at grunneierne «overdrager - - - Interessentskabet Ret til at lede Vandet fra Moeselven - - - over vore - - - Eiendomme frem til Hadelands Glasverk». Dette innebærer for det første at Glassverkets eiere har fått en servitutt som går ut på rett til å ha vannledning over grunneiernes eiendommer. Men dernest har Glassverkets eiere etter ordlyden fått en fullstendig rett til å disponere over vannet i Moeselven, bare innskrenket av grunneiernes rett til brøtningsvann i seks dager og rett til 6 centimeters vannledning til gården Moe, rettigheter som nærmest fremtrer som servituttlignende særretter i den for øvrig ubegrensede vannrett som tillegges Glassverket.

Og at det er en med nevnte unntak ubegrenset rett til å disponere over vannføringen som Glassverkets eiere blir tillagt, bekreftes også av andre bestemmelser i kontrakten. Interessentskapet gis rett til å ha dam ovenfor Haukerudfossen og får i den anledning overdratt gården Moes damrettigheter ved Moesjøens utløp som ligger 4 km ovenfor fossen. Videre får Interessentskapet rett til å ha inntaksdam nedenfor fossen på det sted Interessentskapet til enhver tid måtte bestemme og endelig rett til å bygge reservoarer til oppsamling av vann på de steder i elven som Glassverket til enhver tid måtte finne tjenlig for seg. Alt legges således til rette for at Glassverket best mulig skulle kunne nyttiggjøre seg vannføringen. Og den 15´' vannledning som ble lagt, har da også slik dimensjon at den etter hva der ble opplyst for Høyesterett av den ankende parts prosessfullmektig, kan føre 1000 l/sek. vann. At kontrakten gjelder hele vannføringen, bekreftes også ved at Hans R. Borch i sin partsforklaring under bevisopptaket gir uttrykk for at han ikke anser seg berettiget til å disponere over noen del av vannføringen i Moeselven ovenfor Glassverkets inntaksdam utover den 6 centimeters ledning som er hjemlet ved kontrakten av 1882.

Vannet skal etter kontrakten ledes «frem til Hadelands Glasverk». Det sies intet om hvilken råderett Glassverket har over vannet når det er ført frem til verksplassen. Slik forholdene ligger an i denne sak, finner jeg det for mitt vedkommende naturlig å se dette i sammenheng med de alminnelige vassdragsrettslige regler om at enhver grunneier - og Glassverket må i denne forbindelse betraktes som grunneier - kan forføye over vann på sin eiendom så lenge annenmanns eiendom eller rettigheter ikke påføres skade. Sett under en slik synsvinkel skulle Glassverket ha en ubegrenset råderett over det vann som gjennom vannledningen blir ført til verksplassen, idet denne ligger ved Randsfjorden og det således ikke finnes noen vassdragseier som kan bli skadelidende om alt vann forbrukes.

Kontrakten synes således etter det innhold som kan utledes av dens bestemmelser, å innebære en fullstendig overføring av råderetten over vannføringen i elven, bare begrenset av de

Side:277

særretter som er tillagt grunneierne. Et lignende syn har fått uttrykk i den høyesterettsdom som er gjengitt i Rt-1897-799. flg. Dommen gjaldt riktignok spørsmålet om Hadelands Glassverk hadde rett til brøtning (fløtning) i Moeselven, men jeg anser likevel følgende uttalelse i førstvoterendes votum som et uttrykk for hvorledes Høyesterett generelt så på kontrakten så vidt kort tid som 15 år etter at den var inngått: «Ved Kontrakten har Glasværket overhovedet erhvervet Ret til at disponere over Vandføringen i hele Elven som det vil og til at tage til sig og benytte alt Vand i Elven nedenfor eller fra Haukerudfossen med Undtagelse af, hvad der maatte være fornødent til en Vandledning til Gaarden Moe, hvis Rør ikke maa overstige en vis Dimension.» (s. 801).

Grunneierne har for Høyesterett gjort gjeldende at partene ved inngåelsen av kontrakten i 1882 regnet med at det over damkronen på Glassverkets inntaksdam ville gå overskuddsvann som grunneierne ville kunne nyttiggjøre seg. De har i denne forbindelse vist til kontraktens bestemmelser under pkt. 8 om at «Glasværket er forpligtet til at give Afkald på Vandfaldet og tilhørende Tomt med Huse ved det eldre Sliberi i Moeselven uden herfor at nyde nogen Erstatning». Jeg finner imidlertid for mitt vedkommende ikke å kunne legge vekt på at ordet «Vandfaldet» her er brukt. Det gjaldt oppgivelse av de rettigheter - i første rekke vannfall og tomt - som ved kontrakten av 6. juni 1855 var overdratt til Glassverkets eiere, og det er da rimelig at det i en oppgivelseserklæring som her omhandlet fortsatt tales om «vannfall». Grunneierne kunne for øvrig også ha interesse av å få fastslått at Glassverkets eiere som hadde råderetten over vannet, ikke fortsatt skulle ha fallrettigheter i Sliperifallet. Uten at jeg finner grunn til nærmere å redegjøre for dette, anser jeg det etter omstendighetene i denne sak klart at grunneierne ikke ved A/S Christiania Glasmagasins overenskomst av 11. april 1961 med Jevnaker kommune om avståelse av 50 l/sek. vann blir unndratt vann som grunneierne i 1882 kunne gjøre seg berettigede forventninger om selv å kunne utnytte. Og jeg tilføyer at grunneierne hittil ikke i praksis har vist at de har hatt noe særlig behov for å kunne bruke overskuddsvann som har rent over damkronen i Glassverkets inntaksdam; i de 82 år som er gått siden kontrakten av 1882 ble opprettet, har de aldri nyttiggjort seg dette vann.

Om Glassverkets eget behov for vann har vært foranledningen til kontrakten av 1882, er det etter min mening ikke dermed sagt at utnyttelse til dette formål også uten videre er blitt et kontraktsvilkår. Etter sitt innhold - som dette fremgår av kontraktens ordlyd - gjelder kontrakten av 1882 ikke noen begrenset vanntaksrett ut fra et vassdrag til et bestemt formål, men inneholder som før nevnt en fullstendig overdragelse av forføyningsretten over hele vannføringen i vassdraget. Grunneierne har gitt avkall på adgangen til å oppsi kontrakten, men har gjennom den oppsigelsesrett den annen part har fått, overlatt

Side:278

det til Glassverket å avgjøre om bedriften ser seg tjent med å opprettholde rettsforholdet. Sammenholdt med den årlige avgift Glassverkets eiere påtok seg å betale for verksplassen ved kontraktene i 1862 og 1869, synes den betaling som i 1882 ble stipulert for vannretten, å være svært høy. Det er etter min mening under disse omstendigheter nærliggende å legge til grunn at grunneierne i og med kontrakten av 1882 helt har oppgitt sine økonomiske interesser i vassdraget for den tid kontrakten står ved lag. Jeg anser det for mitt vedkommende helt klart at den bruk Glassverket hittil har gjort seg av vannet - til driftsvann for kraftproduksjon i forskjellige former, fabrikasjonsvann og husholdningsvann til 155 husstander i det vesentlige med tilknytning til Glassverkets virksomhet - må falle innenfor den forføyningsrett Glassverket etter kontrakten av 1882 har. Men etter rettsforholdet i denne sak antar jeg at Glassverket må kunne utnytte vannet også utover dette når det finnes tjenlig for bedriftens interesser. I hvert fall finner jeg at den overenskomst som A/S Christiania Glasmagasin 11. april 1961 har sluttet med Jevnaker kommune må ligge innenfor bedriftens forføyningsrett. Verkseieren har her i begrenset utstrekning avstått vann til det kommunale vannverk mot motytelser som både økonomisk og på annen måte gir Glassverket fordeler. De lettelser med hensyn til vannavgift som i overenskomsten betinges til fordel for Glassverket og dets folk, utgjør en direkte ombytting av de fordeler levering av vann fra bedriftens egen vannledning har innebåret, med fordeler innrømmet ved vannleveranse fra det kommunale vannverk. For øvrig har Glassverket betinget seg at kommunen overtar vedlikehold av vei, vann og kloakk i tilknytning til 1650 meter vei som er anlagt innen Torbjørnrud-området, samt anlegg av 600 meter vei og i tilknytning hertil vann og kloakk på et ennå ikke utbygd areal på 28,5 mål innen samme område. Foruten at dette betyr økonomiske fordeler for Glassverket, må det også innebære fordeler for bedriften at den fritas for disse oppgaver som helt faller utenfor bedriftens ordinære virksomhet.

Grunneierne har særlig påberopt behov for vann til jordvanning og halmluting som begrunnelse for sin interesse i at overenskomsten av 11. april 1961 kjennes ugyldig. Som jeg tidligere har nevnt, har de imidlertid hittil ikke gjort seg bruk av det vann Glassverket har latt renne ubenyttet. Etter vassdragslovens §17 nr. 1 kan det gis tillatelse til ekspropriasjon til fordel for kommunale vannverk, og ekspropriasjon til slikt formål har høy prioritet. Ved ekspropriasjon av 50 l/sek. vann fra Moeselven til Jevnaker kommunale vannverk vil det være vannføring undergitt Glassverkets råderett dette vann blir tatt fra.

Etter dette er jeg kommet til at A/S Christiania Glasmagasin må gis medhold. Jeg finner imidlertid ikke å burde ta stilling til Glassverkets adgang til å nyttiggjøre seg vannet, utover hva der er nødvendig for å fastslå om A/S Christiania Glasmagasin som eier av Hadelands Glassverk i forhold til grunneierne er

Side:279

berettiget til å levere vann til Jevnaker kommune i samsvar med overenskomsten av 11. april 1961. Jeg finner derfor at den ankende parts subsidiære påstand bør tas til følge.

Etter den tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke hør tilkjennes for noen retter.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. På grunnlag av prosedyren for Høyesterett tilføyer jeg noen merknader.

Kontrakten av 1882 er av kontrahentene betegnet som en leiekontrakt; jeg antar også at denne betegnelse svarer best til realiteten i forholdet. Kontrakten var uoppsigelig fra grunneiernes side, mens verket kunne si den opp med 6 måneders varsel. Det fikk da plikt til å fjerne rør, renner m.v. For sine rettigheter i Moeselven skulle verket betale en fast årlig avgift. Ved vesentlig mislighold av betalingsplikten ville leiekontrakten når som helst kunne falle bort.

Kontrakten gav verket rett til å lede vannet fra Moeselven. Det kunne ta alt vann, bortsett fra vann til 6 dagers brøtning, og til gården Moes vannledning. Men det vann som verket faktisk ikke ledet bort, antar jeg at grunneierne hadde rett til å nytte. Med den bruk verket har gjort, og med den inntaksdam det har bygd, har det alltid gått atskillig vann i Moeselven også nedenfor inntaksdammen. Dette overskudd av vann antar jeg at verket har hatt rett til å tilegne seg selv, men ikke til å overdra til andre.

Som lagmannsretten oppfatter jeg kontrakten av 1882 slik at den tok sikte på å sikre verket driftsvann. Den gang var det drift av turbin man tenkte på. Noe bestemt formål er ikke angitt i kontrakten, og det må naturlig gi verket stor frihet i valg av formål for bruk av vannet. Jeg antar at det fritt må kunne nytte vannet til hva som helst som hører med til dets drift, slik som den til enhver tid måtte arte seg.

Men i sammenheng med at partene har betegnet forholdet som leie, antar jeg at verket ikke har hatt rett til å skille sine rettigheter i Moeselven fra sin virksomhet, og overdra dem til andre, eller fremleie dem, helt eller delvis. Om utviklingen skulle føre til at verket ikke fikk bruk for noe vann fra Moeselven, finner jeg det klart at verket ikke kunne selge vann til andre istedenfor å si opp leieavtalen.

Som lagmannsretten ser jeg det slik at verket ved avtalen av 1961 med Jevnaker kommune faktisk overdrar eller fremleier en betydelig del av sine rettigheter i Moeselven. Dette mener jeg faller utenfor kontrakten av 1882.

Man kan innvende at verket etter avtalen med kommunen ikke tilegner seg mer vann fra Moeselven enn det har rett til å ta. Men faktisk tar det mer vann enn det ville ha gjort etter driftsforholdene i dag. Avtalen med kommunen innebærer en

Side:280

mer intens utnyttelse av vannet, og dermed at det blir mindre vann i elven nedenfor verkets inntak enn før. Så vidt liten som inntaksdammen er, vil det visstnok fortsatt måtte renne atskillig vann i elven. Men såvidt jeg forstår er det teknisk intet i veien for at verket ville kunne innrette seg slik at det ikke behøvde til stadighet å renne vann over damkronen. Og kontrakten av 1882 gir også verket full adgang til å tilegne seg hele vannføringen.

Etter mitt syn kan man si at grunneierne har tatt risikoen for at verket til sine egne formål kan komme til å nytte vannet i Moeselven fullt ut. De har derimot ikke tatt risikoen for, eller gitt adgang til at verket utnytter alt vann i elven ved å selge til andre det verket ikke selv har bruk for. Det siste innebærer etter min oppfatning at grunneierne berøves den sjanse - man kan vel si sannsynlighet - de har kunnet regne med, for at verket ikke ville få bruk for alt vann i elven selv.

Med den større bruk for vann i gårdsdriften som man må regne med i moderne jordbruk, ville en adgang til å overdra vann til andre slik at mindre eller intet vann ble igjen nedenfor inntaket, innebære at kontrakten av 1882 ble mer byrdefull for grunneierne, og mer verdifull for verket.

Den utnyttelse av vannet som man først og fremst tenkte på i 1882, var som nevnt drift av verkets nye turbin. Etter hvert er vannet i stigende utstrekning blitt brukt også til vannforsyning for husstander innen verksplassen og Torbjørnrud. Ved kontrakten med kommunen blir vannet i enda vesentlig større utstrekning brukt til hushold. Dette er en bruk som etter vår lovgivning normalt har prioritet foran annen bruk, og for så vidt må ansees for mer verdifull. Det har således etter hvert skjedd en delvis omlegging av utnyttelsen av vannet innen verkets eget interesseområde. Men ved kontrakten med kommunen tas et langt skritt videre i omlegging av utnyttelsen av vannet, og det nå uten tilknytning til verkets egen drift. På den annen side er det vederlag som i sin tid er fastsatt på grunnlag av den utnyttelse man opprinnelig regnet med, uforandret, og uforanderlig for så vidt som grunneierne ikke har adgang til å kreve avgiften revidert. Også dette er et forhold som etter min mening taler imot en tolking av kontrakten derhen at verket skulle ha rett til ensidig ved en ganske omfattende overdragelse til andre å gå til en sterkere utnyttelse av vannet enn dets egen virksomhet fører med seg. Etter min mening fremtrer det som det rimelige etter kontraktsforholdet mellom partene at en slik ny og mer intensiv utnyttelse av vannet ved overdragelse til kommunen ikke bør kunne skje uten ved begge parters medvirkning, og da med mulighet for grunneierne til å gjøre sine interesser gjeldende og eventuelt å få avgiftens størrelse tatt opp til revisjon, på grunnlag av den sterkere og verdifullere utnyttelse. Ved at verket ensidig har sluttet avtale med kommunen har det med den samme avgift som før kunnet skaffe seg betydelige økonomiske fordeler som for så vidt går ut over grunneierne som det

Side:281

medfører at det blir mindre vann i elven enn det ellers ville ha blitt med den utnyttelse av vann til verkets egen virksomhet som i dag er aktuell. Dette antar jeg at verket ikke har adgang til.

Jeg finner ingen avgjørende innvending imot dette syn i at den vannføring man har i dag, er bestemt ved de reguleringsrettigheter som verket har ervervet etter at kontrakten av 1882 ble sluttet. Det er ikke tilført Moeselven mer vann enn før, men vannføringen er blitt jevnere. Men dette er på den annen side forhold som vil ha betydning ved et rimelig økonomisk oppgjør mellom partene. Ved en mulig ekspropriasjon fra kommunens side ville det åpenbart få innflytelse på erstatningene.

Jeg finner heller ikke at de uttrykk som er brukt i Høyesteretts dom i Rt-1897-799 kan tillegges noen avgjørende betydning i retning av at verket skulle kunne overlate sine vannrettigheter mer eller mindre til andre; saken den gang gjaldt et helt annet forhold, nemlig verkets adgang til brøtning i Moeselven.

Når det gjelder motanken, finner jeg i likhet med lagmannsretten at kontrakten av 1882 ikke kan oppfattes slik at den innebærer en streng begrensning av det sted vannet fra Moeselven kan føres til, nemlig til det område som er bygslet av Moe gård, den såkalte verksplassen, og Torbjørnrud. Jeg antar at verket må kunne utnytte vannet i sin virksomhet, selv om den måtte bli flyttet mer eller mindre utenfor det område hvor den nå ligger, og likedan at verket måtte kunne levere vann til sine folk selv om de skulle bo på et naboområde.

Hvordan det ville stille seg om det ble spørsmål om å føre vannet til et helt annet område, antar jeg det er unødvendig å ta standpunkt til, idet noe slikt så vidt jeg forstår ikke har noen aktualitet.

Derimot antar jeg at grunneierne må gis medhold i at kontrakten må oppfattes slik at den rett de har leid ut, bare gjelder utnyttelse av vannet fra Moeselven i verkets virksomhet og interesse, slik at det ikke kan utnytte vannet til formål som ikke har noen tilknytning til dets drift. Jeg antar derfor at grunneiernes subsidiære påstand må tas til følge. Imidlertid antar jeg at det ikke er grunn til å bruke påstandens uttrykk «Glassverkets industrielle drift», idet det synes å kunne innbære en sterkere begrensning enn jeg antar riktig; vannet må kunne brukes til ethvert formål som har tilknytning til verkets drift; det gjelder også om virksomheten blir omlagt, slik at den ikke omfatter fremstilling av glass, men andre produkter, eller virksomheten på annen måte blir endret, f. eks. til å omfatte forskning, handel e.l. i den utstrekning dette etter kontraktsforholdene for øvrig mellom partene måtte være tillatt.

Saken har etter min mening vært høyst tvilsom fordi partenes kontrakt av 1882 ikke har løst de spørsmål som her har vært reist. Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Side:282

Jeg stemmer for denne

dom:

I hovedsøksmålet:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I motsøksmålet:

Leiekontrakt av 8. desember 1882 med påtegninger av 13. november og 18. desember 1883 gir Hadelands Glassverk bare rett til å benytte vannet fra Moeselven til egen virksomhet og til dekning av behov for personer og virksomheter som har tilknytning til Glassverkets drift.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Leivestad.

Dommerne Gaarder og Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Hadeland Glasverk ble anlagt i 1762 ved Randsfjorden i Jevnaker på grunn leiet av gården Moe. Til verkets drift var det nødvendig med anlegg av en stampemølle for å forsyne verket med stampet leire, og ved kontrakt opprettet i 1765 påtok eieren av Moe seg for egen regning anlegg og drift av stampemølle ved et vannfall i Moeselven, mot en nærmere fastsatt godtgjørelse.

Ved kontrakt av 6/6 1855 overdro eieren av Moe stampemøllen med tilhørende inventar for 110 spd. til Verket som deretter fortsatte driften for egen regning. Det er opplyst at bakgrunnen for denne kontrakt var at Verket gikk over fra flaskeproduksjon til fremstilling av finere glassvarer, og det i den anledning var nødvendig med anlegg av et glasssliperi som måtte skaffes den nødvendige drivkraft. Driften av sliperiet ble etterhvert ikke funnet regningssvarende og såvel stampen som sliperiet ble i 1863 flyttet til Verkets tomt ved fjorden hvor den nødvendige drivkraft ble skaffet ved dampmaskin. Vannfallet ble etter dette liggende unyttet.

Ved kontrakten av 26/11 1869 fikk Verket tillatelse til mot nærmere fastsatt vederlag å forlenge gården Moes vannledning (fra Moeselven) over Moes grunn og videre frem til Verkets grunn til vannforsyning såvel for Verket som for gården Torbjørnrud som tidligere var innkjøpt av Verket til forvalterbolig.

I 1881 brente glassliperiet nede ved fjorden og Verket bestemte seg da til å gå over til turbindrift - altså med vann som drivkraft.

Dette er bakgrunnen for opprettelsen av kontrakten av 8/12 1882 som er omtvistet under saken. Kontraktens enkelte punkter skal nedenfor dels inntas etter sin ordlyd, dels gjengis etter sitt innhold:

Side:283

Post 1.

Vi overdrager herved til Interessentskabet Ret til at lede Vandet fra Moeselven - fra Haukerudfossen eller fra det sted i Elven nedenfor denne, som Værksinteressentskabet til enhver Tid måtte bestemme, over våre ovennævnte Eiendomme frem til Hadelands Glasverk og til i den Hensigt at foretage de nødvendige Gravninger og Sprængninger.

Post 2.

Interessentskabet gives Ret til at bygge, ombygge og vedlikeholde Dam over Elven ovenfor Haukerud Fossen, eller ved hvilkensomhelst sted nedenfor samme, hvor Værket til enhver tid måtte have sit Indtag, samt til at anlegge, ombygge og vedlikeholde Reservoire for Opsamlingen af det fremledende Vand m.v. på de Steder, hvor Værket til enhver Tid måtte finde tjenligt for sig.

Post 3.

Jeg Borch overdrager til Interessentskabet mine Rettigheder over Dammen ved Mosjøens udløb, derunder Ret til at ombygge og vedligeholde den samme til - sålangt min Ret strækker - at regulere Vandstanden i Mosjøen efter Forgodtbefindende.

Post 4

gir Verket rett til «i vore Skove at tage alt til Dammens Opførelse og Vedligeholdelse fornødne Tømmer og Trevirke» samt likeså sten og jord og grus til fyllings- og tetningsmateriale.

Post 5

fastsetter avgiften til 1 000 kr. årlig, fordelt med kr. 500,- til eieren av Moe og kr. 500,- til eierne av Opperud og Hauger. Post 5 har likeledes bestemmelse om erstatning for skade på grunn ved anlegg og vedlikehold av rørledning samt betaling for trevirke etter takst.

Post 6.

Vi forbeholder os Adgang til Brøtningsvand i indtil 6 - sex - Dage hvert År. Hvis det - for at man kan komme frem med Brøtningen skulde vise sig fornødent, er Glasværket forpligtet til i indtil 4 - fire Dage hvert År under Brøtningen at afstænge sit Indtag.

Post 7.

Ligeså forbeholder jeg Borch mig fuld og Uhindret Vandtilgang til den til Mo, Glasværket og Torbjørnrud førende vandledning.

Post 8.

Glasværket er forpligtet til at give Afkald på Vandfaldet og tilhørende Tomt med Huse ved det eldre Sliperi i Moeselven uden herfor at nyde nogen erstatning.

Post 9.

Nærværende Kontrakt er uopsigelig fra Moe, Haugers og Opperuds nuværende eller fremtidige Eieres side, hvorimod den af Glasværket kan opsiges med 6 - sex - måneders Varsel. Hvis Kontrakten opsiges påligger det Glasværket inden 1 - et- År, efter at den er ophævet at borttage de over vore Gårde anbragte Rør Render m.v.

Post 11.

Den i Post 7 omhandlede Vandledning må ikke uden fælles Samtykke lægges af Rør med større indvendig Diameter end 6 sentimeter.

De øvrige poster i kontrakten nemlig nr. 10, 12 og 13 ansees uten særskilt betydning for denne sak.

Side:284

Som det fremgår av post 8 oppga Verket ved denne kontrakt uten vederlag vannfallet og den tidligere sliperitomt, som således falt tilbake til Moes eier. Damretten i Mosjøen, som er nevnt i kontraktens post 3, ga ifølge forlik av 19/9 1891 med grunneierne rundt vannet en rett til oppdemning av 2,15 meter over bunnstokken.

Ved et ekspropriasjonsskjønn i 1893 i henhold til den daværende vasdragslovs §14 sikret Verket seg en oppdemningsrett i Øyangen som har avløp til Mosjøen. Verket fikk rett til å bygge dam ved utløpet av Øyangen og å demme opp vannet i en høyde av 1 m over bunnsvillen i dammen. Formålet var å sikre seg tilstrekkelig driftsvann.

I 1890-årene ble det av grunneierne reist sak mot Verket med påstand om at Verket var uberettiget til fløtning av ved i Moeselven og krav på erstatning for påført skade ved foretatt fløtning. Ved HRD av 16/9 1897, Rt.s.å.s 799 ble Verket frifunnet, idet Verkets rett til fløtning ble anerkjent med grunnlag i kontrakten av 1882 og det ikke ble funnet godtgjort at økonomisk skade var påført ved fløtningen.

Det er i saken dokumentert en korrespondanse i årene 1907-1911 mellom Verket og eieren av Moe om den felles vannledning etter kontrakten av 1869 og den nærmere forståelse av kontrakten av 1882. Det fremgår av korrespondansen at Verket opp ga sin rett i den felles vannledning, idet det ble ordnet med vannforsyning til verket og Torbjørnrud ved uttak fra Verkets egen turbinledning, hvorved kontrakten av 1869 falt bort. Korrespondansen gir ellers uttrykk for den samme prinsipielle uoverensstemmelse som foreligger i denne sak, idet Verket den gang som nå anså seg berettiget til å disponere fritt og uhindret over vannet fra Moeselven innenfor rammen av kontrakten av 1882. Verket var kun villig til å godkjenne rett for gården Moe til å leie bort vann til andre fra sin egen ledning på vilkår av at Moes eier godtok Verkets forståelse av kontrakten av 1882, noe eieren av Moe ikke var villig til.

Etter det som er opplyst under saken har i årenes løp Verket forsynt sine funksjonær- og arbeiderboliger og tildels også andre med vann, likesom Moes eier på sin side har gitt forskjellige bolighus adgang til tilknytning til sin vannledning. Retten finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å gå i detalj m.h.t. de her foretatte disposisjoner.

I 1956 - 1957 kom det som nevnt innledningsvis istand forhandlinger mellom Jevnaker kommune og Verket om levering av vann fra Moeselven til et utvidet kommunalt vannverk, og den 6/7 1957 ble kommunens nåværende vannledning knyttet sammen med Verkets vannledning som er en forgrening av turbinledningen.

Som et endelig resultat av disse forhandlinger er det den 21/4 1961 inngått en skriftlig overenskomst mellom Verket og kommunen. Overenskomsten går ut på at partene innenfor rammen av de kontraktsmessige rettigheter Verket har ervervet er «enige om et samarbeide slik at vannføringen kan utnyttes til beste såvel for kommunen som Verket». Kommunen er videre gjort kjent med at eierne av Moe og Opperud har protestert mot at Verket tar vann fra Moeselven til kommunalt vannverk, og Verket har tatt ethvert forbehold i den anledning.

Grunnlaget for utnyttelsen av vannet i Øyangen, Moesjøen og Moeselven er planer utarbeidet av ingeniør Erik Ræstad, dog med den endring at kommunen bygger sitt eget inntak i elven ovenfor Verkets

Side:285

intak. Kommunens vannuttak er begrenset til 50 l/sek. Kommunen må selv ordne seg med grunneierne vedkommende inntak, graving av ledninger m.v. Det samme gjelder alt forøvrig som er nødvendig av hensyn til vannverket, således mulig beleggelse av Moesjødistriktet med byggeklausuler eller liknende. Det er videre inntatt bestemmelse om tilsyn med damanleggene og fordeling av utgifter.

Etter overenskomsten skal kommunen vederlagsfritt overta vann- og kloakkanlegg på Verkets boligområde og påtar seg fremtidig vedlikehold, «idet samme gjelder hovedvannledningen som fører fram til området». Kommunen påtar seg ennvidere plikt til fremtidig vedlikehold og utbytning av vei-, vann- og kloakkanleggene på Verkets boligområde, og ellers vanlige kommunale forpliktelser på linje med den øvrige tettbebyggelse i kommunen.

Verket har likeledes betinget seg en nærmere bestemt redusert vannavgift for eget uttak og uttak til de av verkets folk som idag har tilknytning til Verkets vannledningsnett.

Overenskomstens siste avsnitt (post VII) har følgende innhold:

«Skulle forholdene utvikle seg slik at Glasverket ikke lenger er interessert i kraftforsyningen fra Moeselven, kan Glasverket si opp overenskomsten med 12 mndrs. varsel. I så fall skal kommunen være berettiget til å overta vannanlegget helt eller delvis etter skjønn, eventuelt overskjønn etter skjønnsloven. Kommunen må i så fall selv sørge for å erverve kontrakten av 8/12 1882 med eierne av Opperud og Moe, og Glasverket forbeholder seg ansvarsfrihet for eventuelle protester eller påstander fra grunneierens side.»

Av de fremlagte tekniske beregninger fra ingeniør Erik Ræstad og sivilingeniør Elliot Strømme fremgår at med de eksisterende magasiner vil den beregnede minstevannføring utgjøre 176 sek/l., hvorav kommunen etter kontrakten har krav på 50 sek/l. Hensett til Verkets eksisterende behov for vann til turbin og til fabrikasjonen, vil de 50 sek/l. til vannverket betinge et beregnet krafttap på ca. 10 % som Verket da må erstatte ved leie av kraft utenfra. Det er forøvrig opplyst at Verket kun dekker en forholdsvis liten del av sitt behov for elektrisk kraft gjennom sitt eget turbinanlegg og at dets hovedsakelige betydning ligger i at det kan tjene som reserve i tilfelle av strømstans, idet bedriften av hensyn til smelteovnene må sikre seg mot en slik eventualitet. - - -

Retten skal innledningsvis nevne at det fremgår av kontrakten av 1882 at det var en meget vidtgående bruksrett som Verket den gang sikret seg, nemlig rett til å nyttiggjøre seg hele vannføringen nedenfor Haukerudfossen, kun med unntak av vannledningen til Moe av en fastsatt maksimal dimensjon samt en nærmere bestemt rett til brøtningsvann, jfr. hermed den karakteristikk av kontrakten som er gitt i HR-dommen av 1897, spesielt 801. Kontrakten er uoppsigelig fra grunneierne som følgelig er forpliktet til å tåle nyttiggjørelse av vannet som en stedsevarende servitutt over deres eiendommer. Når det gjelder en servitutt av denne art, må det antas at den tjenende eiendom må være pliktig til å finne seg i en viss omforming av bruksutøvelsen, dette forutsatt at den nye bruk ikke blir til større ulempe eller mer byrdefull enn tidligere. Vel er det grunn til å anta at ingen av partene da kontrakten ble inngått, hadde i tankene at vannet skulle brukes til annet enn til drift

Side:286

av Verkets turbin og til fabrikasjonsvann, men dette antas ikke å være til hinder for at vannet gis en annen anvendelse som i utviklingens medfør må ansees naturlig og som Verket har funnet tjenlig for sine interesser. Det nevnes i denne forbindelse at rettighetene i kontrakten er gitt en helt generell form, sml.uttrykket i post 1: «rett til å lede vannet fra Moeselven» og uten noen formålsangivelse.

Retten er med saksøkte enig i at man ikke av kontraktens post 1 kan utlede en geografisk begrensning, altså at Verket er bundet til å nytte vannet innen sitt eget område. Betydningen av bestemmelsen ligger i rett for Verket til å føre rørledning over Moes grunn og fram til verkstomten.

Sett på bakgrunn av de forskjellige momenter som her er nevnt, kan det ikke antas at saksøkerne har noe rettskrav på å se opprettholdt den snart 80-årige bruk av vannet som hittil er praktisert, selvfølgelig forutsatt at retten utøves med den begrensning som er bestemt i kontrakten, nemlig vannledning til Moe og vann til brøtning.

Retten kan heller ikke finne at retten til regulering av Øyangen, som Verket ervervet i 1893, er av betydning ved avgjørelsen av den foreliggende sak. Som forøvrig fremholdt av saksøkte, viser de foreliggende beregninger, jfr. hermed en fremlagt uttalelse fra sivilingeniør Elliot Strømme av 18/11 1961, at selv med et uregulert avløp fra Mosjøen vil minsteavløpet i Moeselven være 50-75 sek.l., altså tilstrekkelig til drikkevannsforsyning.

Det må videre ansees klart at Verket ikke har forspilt noen rett ved passivitet. Det finnes i så måte tilstrekkelig å henvise til det som foran er sagt om skriftvekselen i årene 1907 - 11, hvorav fremgår at Verket tydelig har gitt uttrykk for sin forståelse av kontrakten av 1882.

Etter det som her er sagt vil saksøkte bli å frifinne forsåvidt angår saksøkerens prinsipale påstand.

Men retten antar videre at heller ikke den subsidiære påstand kan gis medhold.

Overenskomsten av 1961 mellom Verket og kommunen går reelt sett ut på at Verket fremtidig - mot et nærmere fastsatt vederlag - forplikter seg til å levere vannverket inntil 50 sek/l. vann fra Moeselven og innenfor rammen av de rettigheter som fremgår av kontrakten av 1882. Verket er fortsatt grunneiernes eneste medkontrahent i forhold til kontrakten av 1882 og er ansvarlig for oppfyllelse av de plikter kontrakten medfører. Kommunen er videre henvist til i forhold til grunneierne selv å erverve de rettigheter som er nødvendige for gjennomføringen av overenskomsten, m.a.o. et forhold mellom kommunen og grunneierne som Verket ikke har noe ansvar for.

Overenskomsten bygger således på at grunneiernes rettigheter etter kontrakten av 1882 ikke på noe punkt blir krenket.

Retten kan ikke se at saksøkernes angrep på de forskjellige punkter i overenskomsten, jfr. foran, kan føre fram. Hva spesielt angår overenskomstens post VII nevnes at en overtagelse av anlegget etter takst etter bestemmelsens egen ordlyd forutsetter at kommunen selv må sørge for å erverve de nødvendige vannrettigheter og til å ha rørledning liggende m.v. Blir en slik rett ervervet av kommunen ved ekspropriasjon eller på annen måte, vil Verkets plikt til å fjerne anlegget som en naturlig konsekvens herav falle bort.

Side:287

Retten kan heller ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å anse overenskomsten fra Verkets side som en illoyalitet i forhold til de forpliktelser Verket har påtatt seg ved kontrakten av 1882 og som saksøkerne derfor ikke er pliktige til å finne seg i. Visstnok er det slik at kommunen gjennom overenskomsten så å si er blitt penset inn på det eksisterende kontraktsforhold og at kommunen, hvis frivillig ordning ikke oppnås, må søke sine rettigheter til inntaksdam m.v. ervervet gjennom ekspropriasjon. Men det er ikke overenskomsten som har skapt kommunens ekspropriasjonsadgang, jfr. vassdragslovens §17, og det er forøvrig på det rene at kommunen i de senere år har søkt å løse sitt behov for vann gjennom ekspropriasjon av andre vannrettigheter uten at det har lykkes å komme fram til en tilfredsstillende løsning.

Hva angår saksøkernes rett til å utnytte det vann som Verket ikke nyttiggjør seg, er å merke at det fra deres side ikke er truffet noen spesielle disposisjoner m.h.t. utnyttelsen slik at de av denne grunn skulle ha krav på å se Verkets nuværende bruksmåte opprettholdt. Innenfor rammen av eksisterende reguleringsrett ansees Verket derfor berettiget til å disponere over hele vannføringen i Moeselven under skyldig hensyntagen til de rettigheter som er tillagt gården Moe i kontrakten av 1882.

Etter det utslag retten således er kommet til, vil saksøkte bli å frifinne.

Etter den tvist som er oppstått mellom partene om rekkevidden av kontrakten av 1882 antas saksøkte å ha en rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for sine rettigheter i.h.t. kontrakten. Den av saksøkte nedlagte påstand faller sammen med det resultat retten ovenfor er kommet til, og den vil derfor bli tatt til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Lunde, lagdommerne Slyngstad og Fougner Hagen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved kontrakt av 8. desember 1882 mellom «Interessentskabet for Hadeland Glasverk» og eierne av gårdene Moe, Opperud og Hauger fikk verket bl.a. rett til å «lede Vandet fra Moeselven - fra Haukerudfossen eller fra det sted i Elven nedenfor denne, som Værksinteressentskabet til enhver Tid måtte bestemme, over vore ovennevnte Eiendommer frem til Hadeland Glasverk». Videre fikk Verket (interessentskapet) rett til å «bygge, ombygge og vedlikeholde Dam over Elven ovenfor Haukerud-Fossen, eller ved hvilkensomhelst sted nedenfor samme, hvor Verket til enhver tid måtte have sit Indtag, samt til at anlegge, ombygge og vedlikeholde Reservoire for Opsamlingen af det fremledende Vand m.v. på de steder hvor Værket til enhver tid måtte finde tjenligt for sig.» Verket fikk også overdratt den ene medkontrahentens «Rettigheter over Dammen ved Mosjøens Udløb, derunder Ret til at ombygge og vedligeholde den samme til - sålangt min Ret strækker - at regulere Vandstanden i Mosjøen efter Forgodtbefindende.» Eierne av gårdene forbeholdt seg «Brøtningsvand i indtil 6 - sex - dage hvert år. Hvis det - for at man kan komme frem med brøtningen skulde vise sig fornødent, er Glasværket forpliktet til i inntil 4 - fire - Dage hvert År under Brøtningen at afstænge sit Indtag». Ved påtegning av 18/12 1882 ble denne

Side:288

bestemmelse modifisert slik at verket kunne stenge vannforbruket ved turbinen i stedet for ved inntaket. Eieren av gården Moe forbeholdt seg «fuld og uhindret Vandtilgang til den til Moe, Glasværket og Torbjørnsrud førende Vandledning». Denne vannledning måtte «ikke uden fælles Samtykke lægges af Rør med større indvendig Diameter end 6 centimeter». Verket forpliktet seg til å gi avkall på «Vandfaldet og tilhørende Tomt med Huse ved det eldre Sliberi i Moeselven», som falt tilbake til eieren av Moe uten vederlag. Kontrakten, som er kalt leiekontrakt, og som er oppsigelig fra verkets, men ikke fra eiernes side, fastsetter at verket for sine rettigheter skal betale en årlig avgift stor kr. 500,- til eieren av Moe og en årlig avgift likeledes stor kr. 500,-,til eieren av Opperud og Hauger. Kontrakten har ellers en rekke mer detaljerte bestemmelser, bl.a. om rett for verket til å ta tømmer og trematerialer etter takst, og stein, jord, grus o.l. uten vederlag, til damanlegg m.m.

Verket som nå gikk over fra dampdrift til turbindrift, la en hovedledning fra Moeselva fram til turbinen. Fra denne ledning ble seinere lagt en annen ledning fram til verket og til verkets eiendom Thorbjørnrud, som var innkjøpt av verket på et tidligere tidpunkt. Verket oppga så den rett det hadde etter kontrakt fra 1869 til å ta ut vann gjennom den i kontrakten av 1882 nevnte vannledning til Moe, Glasverket og Thorbjørnrud. Ved et forlik av 19. september 1891 med forskjellige rettighetshavere fikk verket rett til en nærmere angitt oppdemning av Mosjøen, som Moeselva kommer fra, og ved en ekspropriasjonskjennelse av 18. september 1893 fikk det rett til damanlegg ved Øyangens utløp til Moesjøen og en nærmere angitt oppdemning av Øyangen. Verket kom etterhvert til å forsyne en rekke enkeltforbrukere i alt ca. 700 personer med vann. Den alt overveiende del av disse er gjennom sitt eget eller forsørgerens arbeid knyttet til verket.

I 1956-57 kom det til forhandlinger mellom Jevnaker kommune og Hadeland Glasverk om levering av vann fra Moeselva til et utvidet kommunalt vannverk og den 6. juli 1957 ble kommunens ledningsnett knyttet sammen med verkets ledning fra turbinledningen til Thorbjørnrud m.m. uten at de ankende parter ble varslet herom. Den 11. april 1961 ble det inngått en skriftlig avtale mellom kommunen og verket. Avtalen går ut på at partene innenfor rammen av verkets kontraktsmessige rettigheter etter avtalen av 8. desember 1882, forliket av 19. september 1891 og ekspropriasjonskjennelsen av 18. september 1893 er «enige om et samarbeide slik at vannføringen kan utnyttes til beste såvel for kommunen som verket». Etter de nærmere bestemmelser i avtalen får kommunen rett til å ta ut av Moeselva inntil 50 l/sek. vann fra et inntak ovenfor verkets eget inntak. Fra dette inntak skal kommunen legge en ledning fram til verkets ledning til Thorbjørnrud, som frakobles verkets turbinanlegg og tilkobles kommunens ledning. Vannet føres så videre over Thorbjørnrud fram til kommunens nåværende ledninger. Kommunen skal selv ordne seg med grunneierne når det gjelder inntak, gravning av ledninger etc. Det samme gjelder alt annet som er nødvendig av hensyn til vannverket, og som ligger utenfor rammen av glassverkets rettigheter, således mulig beleggelse av Mosjø-området med byggeklausuler o.l. Etter bestemmelsene i avtalen skal kommunen videre overta vederlagsfritt vann- og kloakkanlegg på verkets boligområde og påta seg det framtidige

Side:289

vedlikehold av dette og av hovedvannledningen som fører fram til området. Kommunen tar også på seg plikt til framtidig fornyelse og utbygging av veg-, vann- og kloakkanleggene på verkets boligområde sør for hovedvegen og dessuten alle de plikter i boligområdet som der er vanlig at en kommune har, og i minst samme utstrekning som i de andre tettbygg i kommunen. Videre skal kommunen i en overgangsperiode levere vann til begrenset pris til de av verkets folk som får vann fra verkets anlegg idag. Avtalen som ellers inneholder en rekke mer detaljerte bestemmelser, har følgende sluttavsnitt:

«Skulle forholdene utvikle seg slik at Glassverket ikke lenger er interessert i kraftforsyning fra Moeselven, kan Glassverket si opp overenskomsten med 12 mndrs. varsel. I så fall skal kommunen være berettiget til å overta vannanlegget helt eller delvis etter skjønn, eventuelt overskjønn etter skjønnsloven. Kommunen må i såfall selv sørge for å erverve de rettigheter i vassdraget som Glassverket har i henhold til kontrakten av 8/12 1882 med eierne av Opperud og Moe, og Glassverket forbeholder seg ansvarsfrihet for eventuelle protester eller påstander fra grunneiernes side.

Skulle hele vannanlegget ved en slik transaksjon bli overført til kommunen, skal dog Glassverket ha prioritet på den vannforsyning det måtte finne å ha behov for og til den i kommunen forøvrig gangbare pris.»

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at verket ved kontrakten fra 1882 har sikret seg en meget vidtgående rett over vannet i Moeselva. Kontrakten må således, til tross for de ord som enkelte steder er brukt, gi rett til ikke bare å lede vannet bort fra Moeselven ned til verksområdet, men også til å overta og beholde vannet. Verket kan, om det vil, nyttiggjøre seg hele vannføringen nedenfor Haukerudfossen bortsett fra det nevnte brøtningsvann og vannet i ledningen til Moe, samt vannet til stallmesterboligen etter kontrakten av 31/8 1950. Det er for så vidt likegyldig om verkets rett til vannet kalles eiendomsrett, leierett, servitutt eller annen bruksrett.

Lagmannsretten antar videre at det i 1882, da kontrakten ble inngått, først og fremst var spørsmål om å skaffe glassverket driftsvann. Verket sto da overfor en omlegning fra dampdrift til turbindrift og det er forståelig at verket ville sikre seg alt driftsvann det kunne få - også med tanke på eventuelle fremtidige utvidelser. Også reguleringen av Øyangen må vise at det først og fremst var driftsvann, og spesielt stabilt driftsvann, verket var ute etter. At verket etter hvert så seg bedre tjent med å kjøpe kraft av kommunen enn å bygge ut sitt eget kraftverk, endrer for så vidt ikke noe i dette. Men det kan ut fra partenes forutsetninger ikke ha vært noe i veien for at vannet ble nyttet til dekning av verkets andre behov, f.eks. til fabrikasjonsvann og brøtningsvann for ved. Drikkevann fikk verket den gang fra ledningen som førte til Moe, verket og Thorbjørnrud. Det er derfor lite trolig at en ved kontraktsavslutningen i 1882 hadde verkets og Thorbjørnsruds drikkevannsforsyning for øye. Men retten finner det likevel ikke tvilsomt at verket må kunne nytte vannet fra Moeselva til drikkevann for alle som er beskjeftiget ved verket. Vannet må også kunne nyttes til husholdningsvann til disse og deres familier og i det hele til alle formål som står i forbindelse med verkets egen virksomhet.

Side:290

Retten finner det temmelig utvilsomt at en ved avslutningen av kontrakten fra 1882 ikke tenkte seg vannføringen i Moeselven brukt til annet enn verkets egne formål. Noen bruk av vannet til andre formål var så vidt vites overhodet ikke aktuelt.

Forholdet gjør det mindre trolig at en ved kontrakten har villet gi glassverket en avhendelig rett som dette kunne utnytte uavhengig av verkets egen drift. Også andre forhold trekker i denne retning. Glassverket ligger på leiet grunn av gården Moe. Det har alltid vært et visst samarbeide og en kan vel også si et visst avhengighetsforhold mellom partene. Dette mellomværende og den forbindelse som mellomværendet har skapt, gjør det trolig at medkontrahentens identitet spilte en viss rolle ved inngåelsen av kontrakten mellom partene. Flere bestemmelser i kontrakten av 1882 tyder også på dette.

Som nevnt foretok glassverket i 1880-årene en omlegning fra dampdrift til turbindrift. Omleggingen må ha medført ganske store endringer og krevd betydelige investeringer. Det er under disse forhold rimelig at verket ved kontraktavslutningen i 1882 ville sikre seg mot at investeringene skulle bli verdiløse. Retten antar det er dette forhold som har motivert kontraktens bestemmelse om uoppsigelighet fra grunneiernes side. Det kan derimot neppe ha vært partenes hensikt å gjøre retten til å ta vann til en så å si frittstående rettighet eller til et uavhengig formuesgode som grunneierne definitivt oppga mot den i kontrakten nevnte avgift og som glassverket skulle ha en fri disposisjonsrett over. Bestemmelsen om rett til oppsigelse av kontrakten fra verkets side og om fjernelse av rør m.m., synes også å vise at en ikke har tenkt på noen evigvarende avhendelse av vannet. Selv om en som nevnt ikke kan legge avgjørende vekt på de ord som er brukt, er det dog så at også kontraktens betegnelse som leiekontrakt trekker i samme retning.

Lagmannsretten legger betydelig vekt på bestemmelsen i kontraktens punkt 9 om at den er uoppsigelig fra grunneiernes side, men ikke fra verkets. Selv om denne bestemmelse sikrer verket en vidtgående rådighet, må man allikevel deri kunne legge at verkets stilling ikke helt ut er en vanlig kjøpers. Hvis således glassverket etter mange års forløp - skulle gjøre seg skyldig i vesentlig brudd på kontraktens bestemmelser, ville dette antagelig berettige grunneierne til å bringe avtalen til opphør ved å heve den, uten hensyn til at de ikke har noen oppsigelsesrett.

Lagmannsretten finner det - som før nevnt - klart at kontraktspartene i 1882 neppe kan ha tenkt seg noen annen mulighet enn at vannet skulle nyttes til verkets drift og vel også på verkets grunn. Da imidlertid kontrakten er gitt ubestemt varighet, må den åpne muligheter for vidtgående endringer i utnyttelsen fra verkets side. Grunneierne ville således ikke kunne motsette seg at verket i betydelig utstrekning omla sin produksjon og derfor også nyttet vannet på annen måte og i større utstrekning enn opprinnelig forutsatt. Dette er en risiko som grunneierne har tatt.

Lagmannsretten lar det stå åpent om glassverket i det hele tatt har adgang til å overdra sine rettigheter etter kontrakten. Det som skjedde i 1961, var at verket overdro sine rettigheter til kommunen til et formål som ingen av kontraktspartene hadde tenkt på i 1882, nemlig kommunal vannforsyning. Retten mener at denne kontrakt til en viss grad er

Side:291

formålsbestemt, og at en overdragelse av Glasverkets rettigheter til dette formål ligger utenfor kontraktens forutsetninger, hvor nyttig og ønskelig løsningen av denne oppgave enn måtte være. Retten legger for så vidt her vekt på at flere av kontraktens bestemmelser åpenbart ikke passer for en slik utnyttelse av vannrettighetene og at det derfor er uklart om og i tilfelle i hvilken utstrekning de ville kunne anvendes med kommunen som rettighetshaver. Dette gjelder også spørsmålet om verkets oppsigelsesrett.

Det er således lagmannsrettens syn at den overdragelse av Glasverkets rett som har funnet sted ved kontrakten med kommunen av 1961, ligger så langt utenfor rammen og formålet for kontrakten av 1882 at grunneierne ikke kan være bundet av kontrakten med kommunen.

Lagmannsretten må etter dette anta at kontrakten av 1882 ikke gir verket rett til den forføyning over vannet som det har tillatt seg ved avtalen av 1961 med Jevnaker kommune. Ankepartenes subsidiære påstand må derfor tas tilfølge.

Etter den forståelse av kontrakten som retten er kommet til, kan det f.eks. neppe være noe til hinder for at verket utvider sitt område ved Randsfjorden og nytter vannet fra Moeselven også der. Vannet har i lang tid vært brukt på Torbjørnsrud. Retten kan derfor ikke gi ankepartene medhold i deres prinsipale påstand.

Lagmannsretten antar at den forståelse av kontrakten fra 1882 som den har lagt til grunn, ikke er i strid med den forståelse av kontrakten som Høyesterett har lagt til grunn i dom av 16. september 1897. - - -