Rt-1965-291

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-03-19
Publisert:	Rt-1965-291
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57 B
Parter:	Aimar Holms slektsarvinger: Ludvig Holm m.fl. (advokat Vincent Galtung - til prøve) mot Solveig Holms slektsarvinger: Bjarne Frisenfeldt m.fl. (høyesterettsadvokat Einar Løchen).
Forfatter:	Leivestad, Nygaard, Helgesen, Stabel, Berger
Lovhenvisninger:

Dommer Leivestad: Ektefellene Aimar Holm, født xx.xx.1883, og Solveig Holm, født xx.xx.1885, opprettet 12. juli 1932, to dager etter bryllupet, sålydende testament:

«Undertegnede ektefeller grosserer Aimar Holm og hustru Solveig f. Larsen, bestemmer ved dette testamente at lengstlevende skal være førstavdødes arving.

Lengstlevende beholder det hele bo udelt og kan disponere over dette i enhver henseende.»

Side:292

Aimar Holm døde 21. juni 1959, og hans hustru overtok i henhold til testamentet hele boet. Hun døde 3. januar 1960.

På skiftet etter Solveig Holm oppstod tvist om hvorvidt Aimar Holms slektsarvinger hadde rett til arv.

Fredrikstad skifterett avsa 5. april 1960 kjennelse med denne slutning:

«1. Ludvig Holm, Nils Rød, Kåre Holm, Hjørdis Stenberg og Arne Holm kjennes berettiget til en halvdel av arven i Solveig Holms dødsbo.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kjennelsen ble påanket, og Eidsivating lagmannsrett avsa 2. september 1960 dom med denne domsslutning:

«1. Solveig Holms slektsarvinger etter loven anses som eneste og rette arvinger i hennes dødsbo.

2. Saksomkostninger ilegges ikke - hverken for skifteretten eller lagmannsretten.»

Saksforholdet går i det vesentlige fram av kjennelsen og dommens grunner.

Aimar Holms slektsarvinger har anket. De gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. De hevder at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at det var ektefellenes mening at det etter lengstlevendes død skulle skje en deling mellom mannens og hustruens slekt. Testamentets ordlyd er ikke klar, men gir plass for en slik forståelse. Forklaringen fra mannens brødre og særlig hans venn Danielsen viser at det har vært ektefellenes oppfatning at likedeling mellom slektene fulgte av testamentet. Fru Solveig Holms erklæring av 1. oktober 1959 viser klart at hun oppfattet testamentet slik.

De ankende parter har frafalt sitt tidligere standpunkt at erklæringen av 1. oktober 1959 må betraktes som en testamentarisk disposisjon.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Ludvig Holm, Nils Rød, Kåre Holm, Hjørdis Stenberg og Arne Holm kjennes berettiget til en halvdel av arven i Solveig Holms og før avdøde mann Aimar Holms dødsbo.

2. Bjarne Frisenfeldt, Jorun Andresen, Egill Hansen, Jorun Horn, Else Sehested, Bodil Tønseth, Per Frisenfeldt og Gunnar Sten Frisenfeldt dømmes til en for alle og alle for en å betale til Ludvig Holm, Nils Rød, Kåre Holm, Hjørdis Stenberg og Arne Holm sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Solveig Holms slektsarvinger har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser, og vist til lagmannsrettens domsgrunner.

De har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale ankemotpartene sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:293

Etter begjæring fra partene har saken vært stanset fra 25. september 1961 til den ved prosesskrift av 11. september 1963 fra de ankende parter ble satt i gang igjen.

Til bruk for Høyesterett har to av de ankende parter og fire av ankemotpartene og seks vitner forklart seg. Forklaringen fra de to ankeparter og fem vitner er nye. Videre er lagt fram et brev av 23. oktober 1963 fra Sentralsykehuset for Østfold, og en erklæring av 26. oktober 1963 fra sekretæren ved Fredrikstad skifterett.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens grunner.

Når det gjelder de prinsipper Høyesterett har fulgt ved tolkingen av gjensidige testamenter som ikke har klare bestemmelser for arvegangen etter lengstlevendes død, viser jeg til Høyesteretts dom av 14. januar 1965*) og de dommer som der er nevnt. Som påpekt i denne dom, har Høyesterett alltid holdt fast ved at man i hvert enkelt tilfelle må søke å finne fram til hva som har vært ektefellenes vilje. En må bygge på en tolking av testamentets ord sammenholdt med de opplysninger for øvrig av betydning som kommer fram i den enkelte sak.

• ) Se Rt-1965-17.

Etter ordlyden i ektefellene Holms testament, er lengstlevende førstavdødes arving, beholder boet udelt, og kan disponere fritt over det i enhver henseende. Men det gjensidige testament sier intet uttrykkelig om hva som skal skje hvis lengstlevende ikke oppretter testament.

De ankende parter har pekt på at annet avsnitt i testamentet er overflødig hvis første avsnitt er ment bokstavelig, og at ordene «lengstlevende beholder det hele bo udelt» kan tyde på at det er noe i retning av en uskifteordning som har foresvevet ektefellene. De har vist til at gjenlevende ektefelle på den tid ikke kunne sitte i uskifte med utarvinger i kraft av loven, slik at det i tilfelle måtte bestemmes ved testament.

Etter min mening ville det være å tøye ordene for langt om man av dette alene ville slutte at de er valgt med tanke på å sikre likedeling mellom slektene av boet. Da burde det vært sagt klart og enkelt. Avsnittet synes språklig nærmest å tre fram som en presisering av det som er sagt i første avsnitt, en understrekning av at lengstlevende rår fritt over hele boet.

Den sakfører som bistod ektefellene med opprettelsen av testamentet har gitt uttrykk for at han mener at spørsmålet om arvegangen etter lengstlevendes død er holdt åpent fordi ektefellene har villet ha tid til nærmere drøftelse. Hadde ektefellene ønsket likedeling, ville det kommet til uttrykk i testamentet. Han mener at han alltid pleide referere testamentet og dets betydning for ektefellene, men kan ikke si noe om dette tilfelle som han ikke har noen bestemt erindring om.

Etter min oppfatning gir denne forklaring intet bidrag til tolkingen. For spørsmålet om hvordan det skal gå med arven ved lengstlevendes død, lar seg ikke holde åpent en eller annen

Side:294

løsning vil følge av den ordning som er truffet, enten ektefellene har vært klar over den ved opprettelsen av testamentet eller ikke. Har man intet annet holdepunkt for hva partene har ønsket, vil man ha valget mellom å støtte seg til en presumsjon for sekundær arverett for førstavdødes slekt, altså likedeling, som teori og rettspraksis før Augdahls avhandling i Rt-1933-673 hellet til; eller man vil med Augdahl og kanskje en viss tendens i noen senere dommer måtte bygge på at når lengstlevende er gjort til arving etter førstavdøde uten noen forbehold, så blir lengstlevende eneeier og enearvelater.

Etter min mening har man imidlertid som skifteretten fremhever, ganske sterke holdepunkter for at ektefellene Holm har ment at arven etter dem skulle deles likt mellom begges slekt. Denne ordning fremtrer etter forholdene i dette tilfelle også som naturlig og nærliggende.

Ektefellene Holm opprettet det gjensidige testament umiddelbart etterat de hadde giftet seg. De var da så gamle at de ikke kunne regne med å få barn. Holms bror Ludvig som bodde på slektsgården Holm i Våler, har forklart at broren i 1933-34 bad ham om å oppbevare testamentet som lå i en forseglet konvolutt. Grunnen var at Aimar Holm mente at testamentet ellers kunne komme til å bli tilintetgjort dersom han falt hurtig fra. Innholdet av testamentet ble ikke opplyst.

I 1958 fikk Aimar Holm etter anmodning testamentet tilbake. Etter det gav han to ganger overfor Ludvig uttrykk for at testamentet bestemte likedeling mellom slektene. På den tid var Aimar Holm sykelig. Ved den ene anledning var han nylig kommet ut fra sykehuset. Det er på det rene at han lå der høsten 1958 for hjerteinfarkt, som han senere døde av.

Ludvig Holm har forklart at han noen uker etter begravelsen snakket med Solveig Holm. Hun nevnte da testamentet og viste til at han hadde oppbevart det, og fortalte at boet skulle deles likt mellom slektene.

Denne partsforklaring støttes sterkt av vitnet kjøpmann Danielsen, som vanket hos ektefellene fra 1936 og som regnet seg som Holms beste venn. Han har snakket med Holm om testamentet gjentatte ganger, anslagsvis 10. Holm husket ikke ordlyden helt nøye, men sa at lengstlevende ikke skulle behøve å skifte, men siden skulle det deles. Danielsen mener at fru Holm var til stede flere ganger når testamentet var på tale, men uten å blande seg i samtalen.

Danielsen har videre forklart at han etter Holms død ofte var hos enken. Som oftest var det da snakk om testamentet og hvordan pengene skulle deles. Fordelingen av pengene lot til å plage Solveig Holm. Hun overveide en deling slik at alle innen hennes familie ikke skulle arve likt men hun var innforstått med at det skulle deles likt mellom slektene. Danielsen hjalp henne med en kladd om tildeling av bestemte beløp til en del personer før fordelingen innen slektene. Han rådet henne til å gå til en sakfører.

Side:295

Selv om det kan pekes på enkelte ting i Danielsens forklaring som ikke stemmer helt med opplysninger fra annen kant, finner jeg i motsetning til lagmannsretten at det er vanskelig å tro at han kan helt ha misforstått ektefellene når han forklarer at de begge ved en rekke anledninger har gitt uttrykk for at boet skulle deles likt mellom slektene.

Etter min mening støttes den antagelse at også Solveig Holm regnet med likedeling, av den erklæring av 1. oktober 1959 som ble funnet etter henne. Det er uklart hva som har vært tilsiktet med erklæringen, om den har vært ment som et testament, eller som utkast, eller om den er et kassert utkast, eller den er tenkt som en henstilling og hilsen til arvingene. Erklæringen synes etter min oppfatning å gi uttrykk for den mening at de to slekter skulle dele boet likt. Etterat det først er sagt at en Arne Martinsen skal ha kr. 10 000 og at det skal sørges for gravsten m.v., heter det at «mine søsken m/familie og min mands søsken m/familie (er) likestillet». Etter sammenhengen fremtrer dette som et utsagn om en ordning som er truffet fra før.

Jeg kan ikke finne at det foreligger opplysninger som er egnet til i synderlig grad å svekke det som er forklart om at ektefellene Holm mente at deres bo skulle deles likt mellom slektene. Ankemotpartene Bodil Tønseth og Elsa Sehested og vitnet Valborg Frisenfeldt, mor til to ankemotparter, har forklart at Solveig Holm som enke til dem har sagt at hun hadde spurt sin mann om hvordan det skulle ordnes med arv for førstavdødes slekt, men at han ikke svarte og ikke ville ordne seg. Dette behøver imidlertid ikke å stå i strid med at hun har ment at boet etter testamentet skulle deles likt mellom slektene. Det synes vel forenlig med hva Danielsen har forklart om hennes bekymring for hvordan pengene burde fordeles innen slektene, noe hun etter det gjensidige testament hadde full adgang til å bestemme over.

Ankemotpartene har også i tilknytning til lagmannsretten sterkt holdt fram at Holm var så uvillig innstilt overfor hustruens familie at han ikke ønsket at den skulle få noen arv i tilfelle han overlevde hustruen. Han regnet med at han ville leve lengst, og at boet i sin helhet ville tilfalle hans slekt. Han var frisk og sterk helt til sine eldre dager, mens hustruen var svakelig.

Jeg kan ikke finne at denne antagelse virker synderlig trolig. Om hustruens helse på den tid ekteskapet ble inngått og testamentet opprettet, foreligger noe motstridende opplysninger. Noe virkelig holdepunkt for å anta at Holm handlet ut fra en forvissning om at han ville overleve hustruen, foreligger ikke. Hans begrunnelse for å be broren Ludvig oppbevare testamentet, tyder på at han ikke så bort fra muligheten av at han kunne dø først. I seg selv er det rimelig av en nøktern mann som Holm visstnok var. Da han fikk testamentet tilbake i 1958, måtte han i høy grad kunne regne med muligheten av at hustruen ville leve lengst, uten at dette har fått ham til å endre testamentet.

Side:296

Hans uttalelser overfor Danielsen og Ludvig Holm om likedeling er uforenlig med at han skulle ha ment at lengstlevendes slekt skulle arve hele boet.

Det er visst nok på det rene at det i 1930 og senere blant medlemmer av hustruens familie har vært adskillig uvilje overfor Holm fordi han etter deres mening tiltvang seg svigerfarens forretning. Hvor sterkt Holm har gjengjeldt denne uvilje, er ikke på det rene. Hans bror Ludvig og halvbror Nils Rød har intet hørt om noe dårlig forhold til hustruens familie. I de senere år i det minste var det omgang mellom familien Holm og hustruens familie.

I seg selv synes det høyst merkelig om Holm som skildres som en sterk og dominerende person skulle ha ønsket at hustruens familie ikke skulle få noen arv, og så stolt så bestemt på at han ville overleve hustruen at han fikk opprettet et gjensidig testament med arverett for lengstlevende og regnet med derved å sikre boet for sin slekt. Han kunne vanskelig se bort fra muligheten for at det kunne føre til at hans slekt intet fikk og hustru ens alt.

I og for seg ville også et slikt resultat i denne sak være nokså eiendommelig; i så fall ville mannens mening ha vært at hans slekt skulle få hele boet, mens hustruen i det minste ikke skulle ha vært imot deling; likevel skulle boet i sin helhet tilfalle hennes slekt og mannens intet få.

Etter min mening bygger anførslene om at Holm av uvilje ville at boet i sin helhet skulle gå til lengstlevendes slekt på løse formodninger. Jeg mener at de foreliggende opplysninger gir god støtte for at det har vært ektefellenes tanke at deres bo som vanlig og naturlig er ved gjensidige testamenter, skulle deles likt mellom begges nære slekt etter lengstlevendes død.

Anken har ført fram. Jeg finner imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Saken har budt på tvil, og en del opplysninger er først skaffet fram for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til det samme resultat som førstvoterende.

I likhet med skifteretten og lagmannsretten finner jeg at selve ordlyden i det gjensidige testament i dette tilfelle etter en objektiv tolking går ut på at lengstlevende er innsatt som førstavdødes arving slik at førstavdødes slektninger ved lengstlevendes død ikke har noen rett til arv dersom ikke lengstlevende har opprettet særskilt testament til fordel for dem. Men etter en samlet vurdering av alle de opplysninger som foreligger i saken, er jeg kommet til at det - til tross for ordlyden i testamentet

Side:297

- er bevist at det ved testamentsopprettelsen var ektefellenes vilje og mening at boet ved lengstlevendes død skulle deles likt mellom begges slektninger dersom lengstlevende ikke hadde opprettet noe testament. For så vidt kan jeg i det vesentlige tiltre det som er uttalt av førstvoterende.

Dommer Helgesen: Som dommer Nygaard.

Dommer Stabel: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.

Av skifterettens kjennelse (byfogd Hans Kolle):

- - -

Aimar Holm var født xx.xx.1883 og døde 21/6 1959, mens Solveig Holm var født xx.xx.1885 og døde 3/1 1960. De ble gift 10/7 1932 og hadde felleseie. De drev i Aimar Holms navn under firma Carl A. Larsen - glassmagasin i Fredrikstad. Carl A. Larsen var Solveig Holms far og hadde drevet forretningen til sin død i 1932.

Mellom ektefellene Aimar og Solveig Holm ble det 12/7 1932 opprettet gjensidig testament sålydende:

«Undertegnede ektefeller grosserer Aimar Holm og hustru Solveig f. Larsen, bestemmer med dette testamente at lengstlevende skal være førstavdødes arving.

Lengstlevende beholder det hele bo udelt og kan disponere over dette i enhver henseende.»

Etter Aimar Holms død overtok Solveig Holm fellesboet i medhold av det gjensidige testament og satt med det til sin død. Hun opprettet ikke selv noe lovformelig testament, men etterlot seg følgende dokument datert 1/10 1959:

«Hermed vil jeg som min siste vilje si vis det er noget efter mig og min mann at Arne Martinsen bør og skal ha kr. 10 000. - Titusind kroner resten skal vort gravsted sørges for den tid det er fornyet samt for en Gravsten ellers er mine søsken m/familie og min mands søsken m/familie likestillet.

Per bør ha 5000 kroner til hjelp til huset sit håper alt forenes til det gode.

Min beste hilsen til Dere alle.»

Dokumentet er uomtvistet skrevet og underskrevet av Solveig Holm med fornavn, men har ingen påtegning av vitner. - - -

For øvrig skal retten bemerke:

Utgangspunktet ved tolkningen av et testament - også et gjensidig - må selvsagt være testamentets egne ord.

Så kategorisk som det gjensidige testament mellom Aimar og Solveig Holm er formet, måtte det etter rettens mening isolert sett tolkes slik at det hele bo endelig tilfalt lengstlevende når ektefellen døde, og at førstavdødes arvinger dermed var ute av spillet hvis ikke lengstlevende bestemte annerledes ved gyldig disposisjon. Dette måtte gjelde uansett at en slik ordning skulle synes lite rimelig og naturlig og bringe arvespørsmålet tilfeldigheten og hasarden i vold.

Kan det imidlertid ut fra andre kilder enn testamentets ordlyd bringes på det rene at partenes mening i virkeligheten har vært en annen

Side:298

enn den som det gjensidige testaments ordlyd gir uttrykk for, antar retten at det etter norsk rettspraksis er en ganske vidtgående adgang til å supplere testamentets bestemmelser. Det henvises i denne forbindelse spesielt til Knoph: Norsk Arverett, 3. utg. 253 og H.R.D. i Retst. 1940 232.

En slik kilde er i den foreliggende sak det dokument datert 1/10 1959, som Solveig Holm har etterlatt seg. Som testament betraktet er dette dokument selvsagt ikke gyldig da det savner vitnepåtegninger. Men som tolkningsmiddel for det gjensidige testament må det tillegges stor og etter rettens mening avgjørende betydning. Bemerkningen om at hennes og mannens familier er likestillet, fremtrer i dokumentet ikke som en dispositiv erklæring, men nærmest som en enpassant konstatering av et allerede fastslått prinsipp. Den gir etter rettens mening uttrykk for at fru Holm som da satt med boet i medhold av det gjensidige testament, selv gikk ut fra at mannens slekt hadde sin arverett i behold ved hennes død.

Retten finner det dermed godtgjort at ektefellene Holms mening tross ordlyden av det gjensidige testament, har vært at begge ektefellers familier skulle være likestillet ved lengstlevendes død, og en slik forståelse av testamentet vil bli lagt til grunn for kjennelsen.

For dette resultat taler også Aimar Holms hyppige uttalelser overfor Ole Danielsen om at det som var igjen etter ham og hans hustru skulle deles likt mellom deres familier. De ytringer som Solveig Holm har latt falle overfor Valborg Frisenfeldt og Bodil Tønseth om at hennes mann ikke ville gi noe greitt svar på hvordan han ville forholde seg med boet hvis hun døde først, tyder riktig nok i høy grad på at han ikke ville være bundet i sin disposisjonsrett. Men dette utelukker ikke at både han og hans hustru forutsatte at arven skulle deles mellom begges slektsarvinger hvis lengstlevende døde uten å ha truffet annen bestemmelse.

Etter det anførte vil Aimar Holms slektsarvinger bli kjent arveberettiget i boet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Hans Østgaard, kst. lagdommer Sigurd Fougner Hagen, tilkalt dommer, sorenskriver Gerh. Klouman):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og bemerker:

Slik som Aimar og Solveig Holms gjensidige testament er formet kan det etter sin ordlyd ikke forstås anderledes enn at det hele bo skulle tilfalle lengstlevende når ektefellen døde, og at førstavdødes slektsarvinger dermed var ute av spillet, hvis ikke lengstlevende bestemte annet ved gyldig disposisjon. For såvidt er lagmannsretten enig i det av skifteretten anførte. I motsetning til skifteretten kan lagmannsretten imidlertid ikke finne fyldestgjørende bevis ført for at det allikevel har vært ektefellenes mening ved testamentets opprettelse at boet etter lengstlevendes død skulle deles likt mellom begges arvinger.

Da Solveig Holms far, Carl A. Larsen døde i 1930 (ikke 1932 som anført i skifterettens kjennelse) er det på det rene at hans forretning

Side:299

var i økonomiske vanskeligheter. Det var arvingenes mening at den ene av sønnene, Sverre Frisenfeldt Larsen, (far av Gunnar Sten Frisenfeldt) skulle overta forretningen, men man måtte først komme til en ordning med kreditorene. Disse ble tilskrevet, og en del gikk med på å gi utsettelse, men Aimar Holm, som dengang drev forretning i Oslo og hadde et tilgodehavende hos Carl A. Larsen på visstnok kr. 16 000 stillet seg avvisende og tok ut konkursbegjæring, hvoretter han under de senere forhandlinger overtok forretningen. Han inngikk 2 år senere ekteskap med Larsens datter Solveig, men var etter det passerte kommet i et sterkt motsetningsforhold til hennes søskende. Dette var således situasjonen da det gjensidige testament ble opprettet. Det mindre gode forhold mellom Aimar Holm og hustruens slekt vedvarte etter det opplyste så lenge Holm levet. Det er under disse omstendigheter meget som tyder på at det er riktig som de ankende parter hevder at Holm hverken ved testamentets opprettelse eller senere ønsket å binde seg ved noen disposisjon som ga hustruens slektninger rett til å arve halvdel en av boet etter lengstlevende, og at det derfor er med hensikt at det ikke i testamentet er inntatt noen bestemmelse herom. Jorun Andresen og Elsa Sehested har i sine partsforklaringer uttalt at Solveig Holm etter mannens død var sterkt opptatt av at han aldri hadde villet bestemme noe om arven etter lengstlevendes død til tross for at hun flere ganger hadde snakket til ham om det. Det samme er uttalt i en dokumentert erklæring fra Walborg Frisenfeldt, mor av Gunnar Sten Frisenfeldt.

Når det gjelder fortolkningen av det gjensidige testament skal lagmannsretten for øvrig bemerke at ektefellenes formue dengang testamentet ble opprettet ikke kan ha vært særlig betydelig. Nødvendigheten av en nærmere bestemmelse om hvordan det skulle forholdes etter lengstlevendes død har derfor ikke vært så iøyenfallende dengang som senere da formuen økte sterkt.

Angående Solveig Holms erklæring av 1/10 1959 som skifteretten har tillagt avgjørende betydning for forståelsen av testamentets innhold skal lagmannsretten bemerke: Dokumentet er satt opp 27 år etter testamentet, noe som i seg selv gjør det vanskelig å tillegge dokumentet betydning som fortolkningsmiddel i forhold til testamentet. I sin form fremtrer dokumentet som en dispositiv forføyning fra fru Solveig Holms side og ikke som en forklaring eller tilføyelse til det gjensidige testament av 12/7 1932. Angående dokumentets tilblivelse har Ole Danielsen som vitne forklart at han på forhånd hadde en samtale med fru Holm hvorunder hun nevnte flere personer som hun ville innsette som arvinger. Det øvrige i boet skulle deles likt mellom hennes og mannens slektsarvinger, men av hennes egne var det et par hun ville utelukke. Danielsen frarådet henne å utelukke noen og hjalp henne å sette opp et dokument. Han gjorde henne oppmerksom på at det ikke ville være gyldig som testamentarisk disposisjon uten at det var medundertegnet av to vitner og rådet henne til å gå til o.r.sakfører Kolstad eller o.r.sakfører Røang som begge holdt til i samme gård som fru Holm, for der å få alle formaliteter brakt i orden. Dokumentet av 1/10 1959 som er fremlagt i saken er dog ikke det samme som Danielsen hjalp fru Holm å sette opp. Det er gjort noen mindre forandringer, bl.a. er et par navn

Side:300

utelatt. Dokumentet av 1/10 1959 ble en tid etter fru Holms død tilfeldig funnet i en handlebag som sto i hennes soveværelse. I handlebaggen lå det ellers bare verdiløst skrot. Etter disse opplysninger må lagmannsretten gå ut fra at dokumentet av 1/10 1959 har vært utkast til et testament som fru Holm overveiet å opprette, men at tanken aldri ble realisert. Dokumentet har da hverken rettslig betydning som selvstendig testamentarisk disposisjon eller som fortolkningsmiddel når det gjelder det gjensidige testament av 12/7 1932.

Ole Danielsen forklarte dessuten for lagmannsretten at ektefellene Holm mange ganger hadde nevnt for ham at hva de etterlot seg skulle deles likt mellom familiene. Danielsen forsto det slik at begge ektefeller hadde ment at dette var bestemt i det gjensidige testament. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge Danielsens vitneprov herom avgjørende betydning i saken. Det er på det rene at Danielsen aldri hadde sett det gjensidige testament og ikke kjente dets nøyaktige ordlyd. Man kan ikke se bort fra at det kan foreligge en misforståelse fra Danielsens side. Ektefellene Holm kan ha talt om en slik ordning som mulig eller ønskelig, mens Danielsen har oppfattet det som om ordningen var bestemt i testamentet. Det er også mindre sannsynlig at fru Holm i 1959 gikk med tanker om å opprette et nytt testament med bl.a. bestemmelse om fordeling av arven til begge ektefellers slektsarvinger etter hennes død, hvis hun mente at dette allerede var bestemt i det gjensidige testament. Under enhver omstendighet kan lagmannsretten ikke anse Danielsens vitneprov for et så sterkt bevis at det kan rokke ved testamentets klare ordlyd. - - -

Side:301