Rt-1933-673
| Instans: | Artikkel |
|---|---|
| Dato: | 1933-00-00 |
| Publisert: | Rt-1933-673 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | |
| Parter: | |
| Forfatter: | Av Per Augdahl |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §60, Arveloven (1854), §48 |
I. Et spørsmaal som stadig kommer for domstolene naar der er oprettet gjensidig testament, er hvorvidt førstavdødes slekt skal arve ved lengstlevendes død side om side med dennes egen slegt.
Tre tilfelle kan her inntreffe:
1) Det staar uttrykkelig i testamentet at førstavdødes slekt skal arve efter lengstlevendes død.
2) Det staar uttrykkelig i testamentet at førstavdødes slekt ikke skal arve.
3) Førstavdødes slekt nevnes overhodet ikke i testamentet.
At førstavdødes slektninger ikke skal arve i tilfelle nr. 2, er selvsagt. Men like klart burde det være, at de heller ikke skal arve i tilfelle nr. 3.
Naar A ved gyldig testament har overlatt sin formue eller en del av den til B, saa er dermed - efter vaare almindelige arveregler - A's slektninger satt ut av spillet for godt, og de kan heller ikke (uten positiv hjemmel i testamentet) møte op og forlangt noe naar B senere dør. Og ingen vil falle paa at A - for i sistnevnte henseende at utelukke sine egne slektninger - skulde være nødt til bent ut at fornærme dem ved uttrykkelig at si i testamentet at de hadde at holde fingrene fra fatet ogsaa ved B's død.
At dette er saa, har jeg aldri sett betvilt for eks. hvor A og B rett og slett er venner. Og ingen vil vel kunne tenke sig at saken her skulde komme i en annen stilling fordi om B paa sin side hadde oprettet et tilsvarende testament til fordel for A.
Heller ikke for det tilfelle at A og B er ektefeller, har noen vært i tvil om dette, hvor der enten kun er testamentert fra A's side, eller hvor A og B paa den nevnte maate har oprettet hver sitt testament til fordel for den annen.
Derimot har man merkelig nok ment at noe annet skulde gjelde hvor ektefellene A og B har truffet nøiaktig samme bestemmelser i et og samme dokument, altsaa i et gjensidig testament. Man har m. a. o ment at naar B dør, kan den før avdøde A's slektninger i disse tilfelle kreve arv selvom de ikke er nevnt med et ord i testamentet. Denne opfatning er særlig skarpt kommet frem i begrunnelsen til H. R. D. i Rt-1933-353 fg., hvor det heter: «Efter arvelovens ordning finnes utfallet at maatte bero ikke paa om testamentet positivt hjemler førstavdødes slektninger arverett, men paa om det utelukker dem fra arv». - Og det selv i et tilfelle hvor lengstlevende efter testamentet skulde ha «full eiendomsraadighet» over boet, og hvor derfor en arverett for førstavdødes slekt uten positiv hjemmel i testamentet i realiteten var ensbetydende med en arvrett for dem efter lengstlevende! Og det, vel at merke, i realiteten en intestatarverett. Ti en arverett hvis tilstrekkelig basis er testamentets taushet, er i virkeligheten mere en intestatarverett enn en testamentsarverett, uansett om man rent prinsipielt anskuer forholdet
Side:674
derhen at loven har innskrenket sig til at utfylde testamentet med en fortolkningsregel.
II. Noen paavisning av at denne merkverdige ordning er arvelovens, finnes ikke i dommen. Jeg har gransket arveloven frem og tilbake for at finne hjemmelen, mer forgjeves. Og da jeg intet selv kunne finne i loven, søkte jeg for sikkerhets skyld profetene for at erfare om de skulde ha funnet noe - og i tilfelle hvor! Hos Hallager og Platou var undersøkelsen forgjeves; de svevet åpenbart begge i lykkelig uvitenhet om at arveloven overhodet hadde en ordning som den nevnte. Saken begynte nu at bli likefrem gaadefull. Men saa kom jeg til Knoph og der fant jeg en slags løsning. Knoph (Arverett s. 269 fg.) uttaler sig i samme retning som Høiesterett. Riktignok litt forsiktigere, idet han nøier sig med at betegne den foran nevnte ordning - at ogsaa førstavdødes slekt skal arve efter lengstlevende - som den i lovens øine «normale». Men hans mening maa vel være at loven «presumerer» denne ordning - hvilket jo blir presis det samme som Høiesterett sier i dommen av 1933. Og sitt standpunkt utleder Knoph vel at merke av arvelovens §60.
Følgelig gikk jeg ut fra at det var denne § som ogsaa Høiesterett siklet til. Og jeg leste paany arvelovens §60, en gang, mange ganger, grundig. Men forundringen blev ikke mindre for det.
Begynnelsen av paragrafen er lovende nok: «Den av ektefellene som benytter sig av et gjensidig testament, kan ikke deri ved siste viljeserklæring foreta noen forandring til skade for den førstavdødes slektninger eller andre i testamentet bestemt betegnede personer - - -».
Her ser det jo unektelig ut som om loven gir uttrykk for («presumerer») at førstavdødes slektninger skal arve - om det enn kan synes mildest talt underlig at loven skulde nøie sig med at opstille en saa viktig setning som denne forutsetningsvis og det i en § som direkte omhandler helt andre ting - nemlig i hvilken utstrekning gjenlevende binder sig til testamentets bestemmelser ved at tiltre arven i henhold til det.
Jeg har imidlertid ikke citert §60 første punktum tilende. De streker som er satt paa slutten av citatet, antyder en liten - og upaaaktet - men ingenlunde uvesentlig relativsetning, nemlig en bestaaende av følgende 6 ord: «hvem noen lodd maatte være tilsagt».
Saa staar det. Ihvertfall i de lovutgaver som jeg har hatt adgang til. Og ingen vil vel finne paa at benekte at denne relativsetning knytter sig likesaavel «førstavdødes slektninger» som til «andre i testamentet bestemt betegnede personer».
Men man vil da ogsaa se at §60 ikke inneholder nogen som helst forutsetning (presumsjon) i retning av at førstavdødes slektninger skal arve efter lengstlevende. Hvad §60 første punktum uttaler er kun dette: Hvis det gjensidige testament tilsier førstavdødes slektninger eller bestemt betegnede personer nogen arvelodd, skal lengstlevende forsaavidt være helt avskaaret fra en «reformatio in peius». - At det er dette og kun dette som har været meningen, fremgaar til overflod med full tydelighet av lovens forarbeider; se arvelovkommisjonens innstilling s. 95. Hadde ikke lovgiveren stukket den foran citerte relativsetning saa langt tilbake,
Side:675
vilde visselig en misforstaaelse som den i 1933 aldri kunne ha funnet sted.
Feilen er forøvrig ikke helt ualmindelig og heller ikke av ny datum. Der finnes som nevnt ikke antydning til den hverken hos Hallager eller Platou; derimot synes den at ha sin rot i en dom av 1899 (se nedenfor under IV); og den finnes i full blomst i Rt-1907-791 fg. Der forelaa her et gjensidig testament, hvorefter lengstlevende ektefelle skulde «beholde det hele bo udelt». Om førstavdødes slekt var der ikke sagt et ord. Ikke desto mindre blev førstavdødes slekt anerkjent som arveberettiget paa skifte efter lengstlevende - og i strid med et av lengstlevende oprettet testament. Høiesterett «tiltrer i det vesentlige» overrettens begrunnelse uten at føie noget til for egen regning. I overretten fant førstvoterende det «ganske klart at testamentet ikke er annet enn et almindelig gjensidig testament» og finner denne omstendighet i og for sig avgjørende for at ogsaa førstavdødes slekt maatte ha rett til arv ved lengstlevendes død, en slutning der aapenbart maa være basert paa den samme «presumsjon» som man har utledet av arvelovens §60, eller ihvertfall paa en dermed nær beslektet fortolkningsregel (jfr. nedenfor under IV). Ennu tydeligere kommer dette frem i annenvoterendes begrunnelse, hvor den ordning at ogsaa førstavdødes slekt skulde ta arv efter testamentet, likefrem betegnes som «lovens ordning», der følgelig maa «nyde fortrinet», hvor en annen forstaaelse, «saaledes som her er tilfellet, mangler støtte i sakens oplysninger».
III. Det er sikkert nok at det i mange tilfelle vil være den naturlige ordning at ogsaa førstavdødes slektninger kalles til arv efter lengstlevendes død.1) Dette gjelder i almindelighet hvor det var førstavdøde som i sin tid hadde innbragt det meste av formuen altsaa regelmessig hvor det er manden som dør først. Hvor derimot den overveiende del av felleseiet var innbragt av lengstlevende, vil det oftest føles alt annet enn naturlig at førstavdødes slektninger skal gaa avgaarde med halve arven til fortrengsel for lengstlevendes egen slekt. Nu kan man naturligvis si at lengstlevendes egen slekt selv i dette tilfelle ikke blir uheldigere stillet enn om der intet testament var blitt oprettet. Saken har imidlertid en annen og viktigere side, nemlig hensynet til lengstlevende selv. Forholdet er jo det at hvis førstavdødes slekt først er arveberettiget som følge av testamentet, saa er dermed lengstlevendes testasjonsrett efter arvelovens §60 undergitt en vesentlig innskrenkning, idet han nemlig regulært er avskaaret fra at treffe senere testamentariske disposisjoner som er til skade for førstavdødes slekt. Og at dette skulde være en naturlig og med ektefellenes formodede vilje stemmende innskrenkning, hvor formuen var innbragt av lengstlevende og førstavdødes slekt overhodet ikke er nevnt i testamentet, vil vel neppe nogen paastaa.
1) Dette gjelder imidlertid likefullt hvad enten det testament der innsatte lengstlevende som arving, var gjensidig eller ikke, og kan derfor under ingen omstendighet begrunne nogen særregel for gjensidige testamenter.
Det er nettop denne innskrenkning i raadigheten, som vil stille
Side:676
ektefellen i en saa meningsløst ugunstig særstilling i motsetning til andre testamentsarvinger. Naar A testamenterer mere eller mindre av sin formue til en venn, da erhverver arvingen det hele til fri raadighet, og der finnes ingen til fordel for A's slekt eller andre gjeldende i legal presumsjon der kan innskrenke den lykkelige arvings raadighet - mortis causa eller inter vivos. Tilsvarende gjelder hvis A testamenterer til sin elskerinne. Hvor derimot A testamenterer til sin hustru, skulde presumsjonen være for en ordning hvorefter hennes raadighet mortis causa blev vesentlig innskrenket. Jeg spør: hvad er det for en slags fortolkningsregel som stiller en hustru ugunstigere enn en elskerinne - som gaar - ut fra at en testator regulært ikke skulde unde sin hustru saa pass som en elskerinne? Og en regel som vel at merke bare gjelder hvis hustruen samtidig (og i samme dokument) testamenterer til fordel for mannen. Som altsaa kun gaar ut over den gode og føielige hustru, men ikke rammer det paagaaende troll der pukker mannen sin til at oprette testament men ikke selv vil gjøre gjengjeld! Og en slik regel skulde til og med være opstillet av selve arveloven!
IV. Selv hvor det gjensidige testament ikke hjemler førstavdødes slekt nogen arverett, kan det under særlige forhold forekomme at den allikevel kalles til arv, nemlig i kraft av selve loven, altsaa som intestatarvinger. Det kan nemlig forekomme at testamentet etablerer et tilsvarende rettsforhold som det der opstaar naar en gjenlevende ektefelle sitter i uskiftet bo i medhold av loven, m.a.o. at testamentet gaar ut paa at fellesboet skal fortsette som sameie - men med bruksrett for gjenlevende. Er isaafall intet sagt om hvem gjenlevende skal eie boet sammen med, er det klart at førstavdødes arveberettigede slekt uten videre trer inn som medeiere - av den enkle grunn at der overhodet ingen testamentarisk bestemmelse foreligger m.h.t. eiendomsretten til førstavdødes anpart i fellesboet. Der arves m.a.o. rent ab intestatu. Og likesaa er det klart at gjenlevende i dette tilfelle ikke kan testamentere over den halvdel av boet som tilhører hans medeiere, dvs: førstavdødes arvinger. (Det kan heller ikke en gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo i medhold av loven). - Det synes som om et sameieforhold av denne art har foresvevet dommerne i den foran nevnte i Rt-1907-791 fg. omhandlede sak, hvor testamentet gikk ut paa at lengstlevende «skal beholde det hele bo udelt». Hvis man her urgerer meget sterkt ordet «beholde» og opfatter det som en motsetning til uttrykk som «erhverve», «tilfalle» o. l., og videre urgerer ordet «udelt» som ensbetydende med «uskiftet» og legger hovedvekten nettop paa at der ikke skal skiftes, kan man nok si at testamentets uttrykksmaate gir støtte for den antagelse at det her gjelder et uskifteforhold av den nye beskrevne art. Jeg synes imidlertid at dette er at legge for sterk vekt paa ordfinesser paa bekostning av en naturlig mening. I almindelighet vil nemlig intet være fjernere for ektefellenes tanke naar testamentet oprettes, enn at lengstlevende skal eie boet sammen med førstavdødes arvinger. Og det er jo i og for sig ganske bakvendt at lengstlevende skal faa førstavdødes slekt ennu nærmere inn paa livet naar de overhodet ikke er nevnt i testamentet, enn naar de er uttrykkelig nevnt som
Side:677
«sekundære» arvinger med en rent eventuell rett, i hvilket siste tilfelle der regulært ikke opstaar noget sameieforhold, idet gjenlevende (for sin levetid) blir eneeier av det hele.1) Presumsjonen er derfor - hvor førstavdødes slekt ikke er nevnt - i avgjort grad imot at det har vært meningen at etablere et sameieforhold av den nys nevnte art.
1) Han behøver her bl.a. ikke at skifte naar han vil inngaa nytt ekteskap.
Et annet tilfelle hvor domstolene kom til det resultat at et sameieforhold av den nevnte art forelaa, og hvor der i ennu urimeligere grad blev lagt vekt paa ordfinesser, er omhandlet i Rt-1889-17 fg. Her gikk testamentet ut paa at «vaart hele fellesbo med full eiendomsrett overgaar paa den lengstlevende av oss. Efter vaares begges dødelige avgang overgaar boet paa samme maate til vaar pleiesønn». Pleiesønnen døde før lengstlevende og førstavdødes slekt gjorde krav paa arv. Her kom Høiesterett med 4 mot 3 stemmer til det resultat at testamentet gikk ut paa et sameie, eller - som førstvoterende (s. 22) uttrykker det - «en fortsettelse av boets karakter av fellesbo - ogsaa efterat lengstlevende har overtatt det. - - - Men forholder det sig saaledes, utgaar derav den slutning at N. N. og hans hustrus fellesbo ogsaa i sin tid, hvis testamentet ikke lenger utelukket intestatarvefølgen, maatte utloddes til begge ektefolks arvinger efter loven»; (altsaa til intestatarvingene). Som begrunnelse for at det var testamentets mening at der efter den ene ektefelles død skulde skje et fortsatt felleseie, anfører førstvoterende at testamentet gjentagne ganger benytter ord som «boet» og «vaart bo», og en enkelt gang (jfr. den foran citerte testamentspassus) endog ordet «fellesbo» ogsaa som betegnelse for den formuesmasse som foreligger efter den ene ektefelles bortgang! Et saa formelt resonnement vil man vel neppe kunne treffe paa nu for tiden.
Det eiendommelige er at dommen av 1889 tross begrunnelsens skrøpelighet nok i sitt resultat (nemlig arverett for førstavdødes slekt) kan forsvares. Som nevnt var der i testamentet som universalarving efter begge ektefellers død innsatt en pleiesønn, som imidlertid døde før lengstlevende. Og arvelovens §48 heter det, at hvis nogen ved testament innsatt arving dør før arvelateren eller av andre grunner ikke kan arve, tilfaller hans lodd testators nærmeste arvinger efter loven «saafremt han ikke selv for dette tilfelle har innsatt en annen arving eller angitt nogen annen uttrykkelig bestemmelse». In casu var jo begge ektefeller testatorer, og det skulde derfor likefrem følge av §48 at den arvelodd der var tilsagt pleiesønnen, maatte bli at dele mellem begge ektefellers - altsaa ogsaa førstavdødes - arvinger efter loven, idet nogen «annen uttrykkelig bestemmelse» ikke var truffet.
At man tross uriktige premisser kommer til et riktig resultat, har ofte den følge at premissenes uriktighet blir oversett og at de derfor av eftertiden blir tillagt større vekt enn de fortjener. Saa synes det at ha gaatt her. Man vil nemlig lett se at der fra det resonnement som dommen bygger paa, i virkeligheten bare er et litet skritt videre til det standpunkt at presumsjonen ved gjensidige
Side:678
testamenter er for «en fortsettelse av boets karakter av fellesbo». Og hermed har man faatt en presumsjon som i sine virkninger saalangt den rekker (den kan jo ikke anvendes hvor der er særeie), er praktiskt talt konform med den foran omhandlede testamentspresumsjon som man har villet utlede av arvelovens §60. Riktignok er den arverett som den sistnevnte presumsjon gaar ut paa, i formen en testamentsarverett, mens «fellesbopresumsjonen» fører til en arverett som både formelt og reelt er intestatarv (efter førstavdøde). Men resultatet blir i hovedsaken det samme efter begge presumsjoner: førstavdødes slekt skal arve selvom den ikke er nevnt i testamentet; og lengstlevende er avskaaret fra testamentariske forføininger til skade for dem. Likheten mellem de to presumsjoner er overhodet saa stor, at en sammenblanding er nærliggende (en saadan sammenblanding synes bl.a. at ha faatt uttrykk i premissene til den foran nevnte dom av 1907). Og det ligger nær at tro at det nettop er gjennem en saadan sammenblanding - og altsaa indirekte som følge av premissene til dommen av 1889 - at man i sin søken efter en lovbasis har opfunnet den merkelige presumsjon som man har lagt i arvelovens §60. Dette var saa meget mer nærliggende som arvelovens §60 i annet punktum taler om gjenlevendes rett til at testamentere over «sin egen andel av boet». Riktignok menes med dette uttrykk simpelthen den større eller mindre del av boet som ikke i testamentet maatte være tilsagt førstavdødes slekt eller bestemt betegnede personer1) Men efter uttryksmaaten ligger jo unektelig den misforstaaelse nær at der siktes til gjenlevendes boslodd, m.a.o. til den halvdel av boet der tilhørte gjenlevende allerede før den annen ektefelles død. Og leser man loven paa den maate, maa man jo uundgaaelig havne i den tro at §60 presumerer en fortsettelse av det sameie som bestod mellem ektefellene.
1) Platou: Arverett s. 286-7 og Knoph: Arverett s. 267.
Med hensyn til den nevnte «fellesbopresumsjon» er det forøvrig kun at bemerke at den er likesaa vilkaarlig og uhjemlet som den tidligere omhandlede testamentarvpresumsjon. De grunner som foran er anført mot den sistnevnte presumsjon, gjør sig i ganske samme grad gjeldende overfor fellesbo-presumsjonen.
V. At paastaa at nogen av de to foran omhandlede presumsjoner skal ha faatt hjemmel ved sedvanerett, lar sig utvilsomt ikke gjøre. De citerte dommer av 1889, 1907 og 1933 danner et altfor spinkelt grunnlag for en saadan paastand. Og vi har en rekke høiesterettsdommer som har gaatt førstavdødes slekt imot tiltross for at testamentenes uttrykksmaate har vært omtrent den samme som i de tilfelle der er omhandlet i dommene av 1889, 1907 og 1933. Se Rt-1909-342: «lengstlevende av os skal beholde som ugjenkaldelig eiendom det hele fellesbo»; Rt-1911-406: «skal den lengstlevende være den førstavdødes eneste og universale arving». Rt-1913-9: «den lengstlevende oppebær den formue som den først avdøde av dem maatte efterlate sig». Rt-1913-91: «da skal lengstlevende uten skifte eller deling alene eie og beholde vaart felles bo». Rt-1913-467: «lengstlevende av oss udelt skal beholde
Side:679
vaart fellesbo». Disse dommer er helt uforenelige med presumsjoner av den nevnte art.
Vaar rettspraksis paa dette omraade er i virkeligheten det rene kaos og er i sig selv en uuttømmelig kilde til ytterligere kiv og prosesser. Og dette uføre kommer man ikke ut av saalenge man opererer med innbildte og kunstige presumsjoner istedetfor at holde sig til de almindelige og naturlige regler.