Rt-1965-565
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-06-02 |
| Publisert: | Rt-1965-565 |
| Stikkord: | Militærvesen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 67 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Roar Bjerknes). |
| Forfatter: | Stabel, Hiorthøy, Eckhoff, Gaarder, Mindretall: Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, Straffeloven (1902) §52, §34, Militærnekterloven (1965) |
Dommer Stabel: Oslo byrett dømte den 11. november 1964 A, født xx.xx.1942, til fengsel i 90 dager for overtredelse av §35, jfr. §34 første og annet ledd i den militære straffelov slik denne lød før lovendring av 19. mars 1965.
Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av domsgrunnene.
Etter at en begjæring fra domfelte om samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett var avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg, har domfelte i rett tid anket til Høyesterett over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.
Som en bakgrunn for gjennomgåelsen av ankegrunnene gjengir jeg allerede nå kjernen i domfeltes innstilling til spørsmålet om militær tjenstgjøring, slik den er fremstilt av forsvareren i tilslutning til beskrivelsen i byrettens dom: Han er prinsipielt imot nasjonale militærstyrker, da de etter hans oppfatning nødvendigvis må føre til krig. Derimot tar han ikke avstand fra maktbruk, herunder bruk av våpen, fra politiets side som middel til å opprettholde ordenen i samfunnet. I tråd med denne innstilling er han heller ikke imot tjenstgjøring i internasjonale militærstyrker, idet han ser slike - forutsetningsvis under FN's ledelse - som et motstykke til politi på det nasjonale plan. Internasjonale militærstyrker har selve krigen som motstander, ikke mennesker eller nasjonale enheter. I konsekvens av denne oppfatning har han erklært seg villig til å gjennomgå norsk militæropplæring i saniteten under forutsetning av at han kan få bindende tilsagn fra myndighetene om at tjenesten etter rekruttutdannelsen skal utføres i internasjonale styrker.
Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen er rettet mot følgende avsnitt i byrettens domsgrunner: «Retten er som nevnt klar over at tiltalte har beskjeftiget seg meget med tanken på hvorvidt det er riktig å gjøre militærtjeneste, men føler seg ikke overbevist om at han har tilegnet seg en alvorlig overbevisning i så henseende. Dette er nødvendig om han skal fritas for straff, og loven krever dessuten at overbevisningen skal gjelde militær tjeneste av noen som helst art. Da tiltalte er villig til å gjøre militær tjeneste i FN-styrkene, finner retten ikke at han kan fritas for straff.»
Byretten har her - hevder domfelte - tilsynelatende bygd
Side:566
på et dobbelt grunnlag for ikke å anse ham vernet av unntaksregelen i den militære straffelovs §35 femte ledd. I siste del av resonnementet har retten gått ut fra at arten av hans overbevisning ikke fyller kravene for fritakelse, og da med den begrunnelse at han er villig til å gjøre tjeneste i internasjonale militærstyrker. Herved har retten imidlertid etter domfeltes oppfatning uriktig trukket slutninger fra de rettsfølger som er knyttet til det forhold at en vernepliktig er villig til å tjenstgjøre i norske militærstyrker under visse forutsetninger, men ikke under alle forutsetninger. Når loven krever at den som skal fritas, må tvinges av sin overbevisning til ikke å gjøre «militær tjeneste av noen som helst art», så har den bare tenkt på norsk militærtjeneste, ikke på tjenestgjøring i internasjonale styrker, og den kunne etter sine historiske forutsetninger heller ikke ha slik tjenestgjøring for øye. Avgjørende for at domfelte mener å ha krav på fritakelse, er at han ikke under noen omstendighet er villig til å tjenstgjøre i nasjonale militærstyrker. Hans overbevisning gir ham for så vidt ikke noe valg; og det er i dag intet aktuelt alternativ som dekker den eneste form for militærtjeneste som han kunne tenke seg å utføre. Han er da - mener han - i lovens forstand ikke villig til å «gjøre militær tjeneste av noen som helst art». - I og med at lovanvendelsen således svikter når det gjelder byrettens vurdering av arten av domfeltes overbevisning, blir det nødvendig å ta særskilt standpunkt til om resultatet kan opprettholdes på det grunnlag at dommen med rette har ansett alvoret i domfeltes overbevisning for ikke å tilfredsstille lovens krav. Etter domfeltes oppfatning svikter byrettens begrunnelse i flere henseender på dette punkt. Retten har drøftet spørsmålet forut for drøftelsen av overbevisningens art, og er dermed kommet i skade for å vurdere alvoret i overbevisningen uten å gi uttrykk for noe klart standpunkt til hva overbevisningen går ut på. Det er da tvilsomt - hevdes det - om retten overhodet kan sies å ha tatt noe standpunkt til alvoret i overbevisningen. Dertil kommer at byretten i denne forbindelse bruker uttrykk som kan tyde på at den har villet legge en bevisbyrde på domfelte med hensyn til alvoret i hans overbevisning. Dette er i tilfelle uriktig lovanvendelse; tvil må komme tiltalte til gode her som ellers. Uklarbeten i domsgrunnene på dette punkt må etter domfeltes oppfatning ses som en feil i saksbehandlingen.
I forbindelse med anken over straffutmålingen gjør domfelte gjeldende at straffen iallfall burde vært gjort betinget.
Jeg behandler først anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen, og jeg er kommet til at ingen av disse ankegrunner kan føre fram.
Jeg tar - på samme måte som anken - utgangspunkt i byrettens begrunnelse for så vidt den bygger på at domfeltes overbevisning etter sin art ikke fyller lovens krav for fritakelse. Det er riktig nok at norsk lovgivning om miltær tjenesteplikt og om fritakelse for slik plikt direkte bare beskjeftiger seg med tjenstgjøring i norske militære styrker. Men noe helt annet er å trekke
Side:567
den videre slutning - som synes å være utgangspunktet for domfeltes resonnement - at eventuell villighet hos en militærnekter til under den ene eller den annen forutsetning å bruke våpen i norsk forsvar, skal være den eneste målestokk ved vurderingen av om det kan sies å stride mot hans overbevisning «å gjøre militær tjeneste av noen som helst art». En slik slutning er klart uforenlig med lovens ord, og jeg kan ikke se det annerledes enn at den også er i strid med lovens naturlige formål. Dette blir særlig klart hvis man tenker seg at en norsk vernepliktig er villig til å tjenstgjøre i utenlandske nasjonale militærstyrker, men ikke i norske. Rettspolitisk står vi riktignok overfor et helt annet spørsmål når den som ikke vil gjøre norsk militærtjeneste, i stedet er villig til å tjenstgjøre i internasjonale militærstyrker. Men heller ikke med henblikk på en slik situasjon er det ved tolkingen av den militære straffelovs §35 femte ledd - så vidt jeg kan se - mulig å ta utgangspunkt i noe annet enn en vurdering av selve den form for våpenbruk som den vernepliktige er villig til å utføre under militær kommando. Militære styrker under FN - hva enten de kalles politistyrker eller noe annet - står hva våpenbruk angår ikke i noen prisipielt annen stilling enn norske nasjonale militærstyrker, noe som vel også må være forutsatt av domfelte i og med at han har erklært seg villig til å gjennomgå norsk militær rekruttskole med henblikk på tjenstgjøring i internasjonale styrker. Jeg kan ikke legge avgjørende vekt på at en vernepliktig med domfeltes oppfatning vil måtte føle seg i en tvangssituasjon så lenge det ikke er åpnet adgang til internasjonal militærtjeneste som alternativ til norsk. I så henseende kommer han - så vidt jeg kan se - ikke i noen annen situasjon enn andre som er overbeviste motstandere av å gjøre norsk militærtjeneste uten å fylle vilkårene etter lovens §35 femte ledd. Domfelte har i denne forbindelse henvist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1956-787. Denne sak gjaldt imidlertid en vernepliktig som ikke var villig til noen form for væpnet tjeneste eller opplæring i våpenbruk, og den er derfor etter min mening uten avgjørende betydning for den foreliggende sak. Domfelte har også henvist til side 9 i Ot.prp. nr. 42 (1962-63) der Justisdepartementet kommenterer den tilsvarende bestemmelse i den nylig vedtatte nye militærnekterlov. Heller ikke her kan jeg imidlertid finne synspunkter som strider mot den oppfatning jeg nettopp har gjort gjeldende. Det som der sies, har ingen adresse til internasjonal militærtjeneste, men fremtrer som svar på en argumentasjon om at «- - - bruk av våpen under gitte omstendigheter ikke er absolutt uforenlig med et pasifistisk standpunkt, idet dette ikke nødvendigvis utelukker personlig nødverge eller bruk av ytre maktmidler til å håndheve lov og rett - - -». Den form for nødverge eller politimakt som det her siktes til, byr etter min mening ingen naturlig parallell til FN-styrkers våpenbruk slik den vil kunne bli aktuell etter de erfaringer som er vunnet.
Etter dette mener jeg at byrettens lovanvendelse er riktig
Side:568
for så vidt retten har funnet at domfeltes overbevisning etter sin art ikke fyller kravet i den militære straffelovs §35 femte ledd.
Jeg behøver da ikke å ta standpunkt til de angrep som er rettet mot byrettens domsgrunner i den utstrekning de går ut på at anvendelsen av den nevnte unntaksbestemmelse er utelukket også av andre grunner.
Hva straffutmålingen angår er jeg kommet til at det vil være forsvarlig å gjøre straffen betinget i dette tilfelle. Om domfelte foreligger det en rekke uttalelser som etter min mening viser på overbevisende måte at hans holdning er bestemt av idealistiske grunner og ikke av ønsket om å unndra seg en tyngende samfunnsplikt. I denne forbindelse kan nevnes at domfelte som medisinsk student ville slippe lettere fra sin militærtjeneste enn de fleste andre vernepliktige.
Tilsyn må anses unødvendig.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at straffens fullbyrdelse utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.
Dommer Bendiksby: Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved at dommen må oppheves.
Etter den militære straffelovs §35 siste ledd er vilkåret for å frita en militærnekter for straff, at nektingen er begrunnet i at det strir mot hans alvorlige overbevisning å gjøre «militær tjeneste av noen som helst art». Det uttrykk loven her bruker er meget omfattende, men etter mitt syn kan bestemmelsen på dette punkt ikke tolkes strengt etter ordlyden. Det er ikke naturlig å forstå loven slik at nekteren - for å unngå straff - må være en overbevist motstander av enhver form for organisert bruk av våpen, eller enhver tjeneste som betegnes som militær, uansett våpenbrukens eller tjenestens oppgave og formål, og uansett hvordan og av hvem den er organisert og ledet. Jeg må således anta at det bare er tjeneste i nasjonale væpnete styrker loven har hatt for øye når den bruker uttrykket «militær tjeneste av noen som helst art», derimot ikke internasjonale væpnete styrker av den art som domfelte tenker seg. Slike styrker ville, enten man betegner dem som militære styrker, ordensstyrker eller annet, ha helt andre oppgaver og andre formål enn nasjonale militære styrker. Jeg mener å finne støtte for dette syn i den av førstvoterende nevnte Ot.prp. nr. 42-1962/63 8-9 og nevner bl.a. følgende uttalelse 9:
«Det er altså den form for bruk av våpen og vold som det militære forsvar av landet i sin ytterste konsekvens forutsetter, som må stri mot militærnekterens samvittighet, hvis han skal fritas for militærtjeneste. Justisdepartementet antar at dette kommer klarest fram ved at en istedenfor å innføre uttrykket
Side:569
«kan nytte våpen mot mennesker» holder fast på uttrykket «gjøre militærtjeneste». For å gjøre det helt klart at det - som det heter i Motinnstillingen - er det militære forsvar og dets form for våpenbruk militærnekteren nekter å være med på, har departementet funnet at dette bør tilføyes.»
Førstvoterende har redegjort inngående for arten av domfeltes overbevisning og hvordan den er motivert. At overbevisningen, så vidt jeg forstår, er bygd på fornuftsmessige betraktninger, er ikke til hinder for å godta den som straff-fritagelsesgrunn. Domfeltes overbevisning kan ikke betegnes som situasjonsbetinget, og den gjelder alle nasjonale styrker på samme måte. Jeg kan da ikke se at det ut fra de forutsetninger bestemmelsen i den militære straffelovs §35 siste ledd bygger på er mindre grunn til å godta og beskytte domfeltes overbevisning enn en fornuftsmessig begrunnet overbevisning som går ut på at enhver deltagelse i væpnete styrker - også internasjonalt organiserte styrker - er forkastelig.
Domfelte har som nevnt av førstvoterende erklært seg villig til å gjennomgå rekruttutdannelse i saniteten - så vidt jeg forstår for å dyktiggjøre seg for den internasjonale tjeneste han ville være villig til - under forutsetning av at han kan få bindende tilsagn om at den videre tjeneste skal foregå i en slik internasjonal styrke. Det er imidlertid i dag ikke organisert FN-styrker eller andre internasjonale styrker på en slik måte at et tilsagn som nevnt, kan gis. For så vidt er situasjonen for domfelte i virkeligheten at han nekter enhver militær tjeneste som i dag er aktuell.
Jeg er enig med førstvoterende i at den tiltalte i saken i Rt-1956-787 stod i en annen stilling enn domfelte i vår sak, for så vidt som han nektet enhver våpenopplæring og å bære våpen. Det synes likevel å være av interesse å peke på at anken over frifinnelsen av ham ble forkastet av Høyesterett, til tross for at han ikke nektet enhver «militær tjeneste», idet han var villig til innenfor forsvaret å utføre en rekke gjøremål som ikke hadde noe med våpenbruk å gjøre og som ikke forutsatte at han skulle opplæres i våpenbruk eller bære våpen.
Etter mitt syn på bestemmelsen i den militære straffelovs §35, siste ledd, kan det forhold at domfelte har sagt seg villig til å gjøre tjeneste som nevnt - at dette altså ikke er i strid med hans overbevisning - ikke være til hinder for straff-fritagelse.
Byretten har lagt en annen forståelse av loven til grunn. Den har derfor ikke drøftet spørsmålet om domfeltes overbevisning er en «alvorlig» overbevisning på grunnlag av den lovforståelse som jeg mener er den rette. Jeg stemmer derfor for at dommen oppheves.
Subsidiært er jeg enig med flertallet i at dommen gjøres betinget.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff og Gaarder: Likeså.
Side:570
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overenstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer C. Bretteville med domsmenn):
Tiltalte A er født - - - 1942, medisinsk student, bor X, ugift, ingen å forsørge, uformuende, har hatt en beskjeden innkomst i det siste; tidligere hverken straffedømt eller bøtelagt. - - -
Retten finner bevist at tiltalte mottok innkallingsordre av 20/4 1964 fra Forsvarets sanitet om innkalling til medisiner-rekruttskole i tiden 22/6 til 15/8 1964. Han var innkalt til å møte på Lahaugmoen pr. Lillestrøm. Til tross for denne innkalling og til tross for at en søknad som han sendte Forsvarets Sanitet i mai var blitt avslått 4. juni 1964 unnlot tiltalte å møte fram. Retten finner videre på det rene at tiltalte handlet i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt og at hans holdning var rettsstridig. Han hadde plikt til å møte fram.
Tiltalte har bl.a. gjort gjeldende at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art. Dette syn har han hatt allerede fra den tid han gikk i realskolen og gymnaset.
Det er på det rene at tiltalte den 3. april 1963, før han var innkalt til militærtjeneste, søkte om å bli fritatt for å være med på all støtte til det norske militærvesen. Til gjengjeld erklærte han seg villig til å gjøre tilsvarende tjeneste for FN-styrkene eller en eventuell fredsbrigade. Han kunne tenke seg utkalling i kritiske situasjoner. Videre erklærte han at han ikke kunne se at sivilarbeide var til noen hjelp og fant ikke dette å være noen løsning på hans problem. Derfor ville han ikke godta overføring til sivilt arbeid. I et brev til Forsvarsdepartementet av 3. mai 1963 svarer tiltalte på et brev fra Forsvarsdepartementet hvor departementet bl.a. uttaler at det etter vernepliktlova m.v. ikke har rett til å frita tiltalte for tjeneste av de grunner som han har lagt fram. Det uttaltes videre bl.a. at det heller ikke er mulig å love tiltalte tjeneste til dømes i de norske FN-styrkene i Gaza eller Kongo. I sitt brev referer tiltalte til dette og skriver bl.a.: «Sidan det einaste som samvitet mitt kan godta ikkje eksisterer her i landet, ville eg sjølv prøve å gjere arbeid for ein eller annan militæraksjon for FN. Det fritaket eg søkte om var berre på vilkår av at eg greier det, og om eg gjer arbeidet for lite betaling; elles gjeld det ikkje.»
Tiltalte ble i 1963 gitt utsettelse med å møte til rekruttskole. Tiltaltes søknad om utsettelse til 1964 ble avslått. I denne søknad som er datert 10. mai 1964 uttaler tiltalte at han ennå mener at det er andre utveger enn rettssak og at han ennå ikke kjenner seg ferdig til å ta en slik sak. Han tilføyer: «Av andre grunnar nemner eg studiet som går inn i eksamenssemester no.»
Retten skal bemerke at det etter bevisføringen er klart at tiltalte fra han var ganske ung har beskjeftiget seg med det moralske spørsmål om hvorvidt det var riktig å gjøre militærtjeneste. Hans standpunkt i mai/juni 1964 synes å kunne formuleres slik: Han mener det er helt forkastelig med nasjonale militærstyrker. Det innebærer en stor fare for krig med utslettelse av uskyldige menneskers liv som følge. Ennå mer forkastelig blir forholdet når vårt fedreland gjennom NATO er i militærallianse med andre stater. Tiltalte mener at den eneste løsning
Side:571
av fredsproblemet ligger i internasjonale styrker som under FN's ledelse blir satt i stand til å hindre at det blir ufred her i landet. Tiltalte er villig til å gjøre tjeneste i en slik FN-styrke og er villig til å bære våpen i en slik styrke fordi han innser at dette vil være nødvendig for å oppnå hensikten med organisasjonens bruk av militære politistyrker. Tiltalte har erklært seg villig til å gjennomgå norsk militæropplæring i Saniteten under forutsetning av at han av myndighetene kan få bindene tilsagn om at tjenesten etter rekruttutdannelsen skal utføres i en internasjonal politistyrke. Retten er som nevnt klar over at tiltalte har beskjeftiget seg meget med tanken på hvorvidt det er riktig å gjøre militærtjeneste, men føler seg ikke overbevist om at han har tilegnet seg en alvorlig overbevisning i så henseende. Dette er nødvendig om han skal fritas for straff, og loven krever dessuten at overbevisningen skal gjelde militær tjeneste av noen som helst art. Da tiltalte er villig til å gjøre militærtjeneste i FN-styrkene, finner retten ikke at han kan fritas for straff. Han vil bli å straffe etter militære straffelov §35, jfr. §34, første og annet ledd. - - -