Rt-1965-679

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-06-25
Publisert:	Rt-1965-679
Stikkord:	Forkjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen) mot Per H. Nordhuus (advokat Olav Hestenes - til prøve).
Forfatter:	Heiberg, Endresen, Leivestad, Eckhoff, Thrap
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §10, §1, §28, §7, Jordloven (1955), Domstolloven (1915) §106, §108, §16

Dommer Heiberg: Nordland fylkeslandbruksstyre traffødt xx.xx.1959 vedtak om med hjemmel i jordlovens §10 å gjøre statens forkjøpsrett gjeldende overfor Per H. Nordhuus som kjøper av parsellen Svanestrand, gnr. 31 bnr. 31 i Velfjord, til fordel for eieren av gnr. 31 bnr. 2, Ingvar Elstad. Kjøperen anket avgjørelsen inn for Landbruksdepartementet, som 28. oktober 1959 stadfestet fylkeslandbruksstyrets vedtak.

Nordhuus, som mente at vilkårene for å anvende jordlovens §10 ikke forelå, og at vedtaket led av formelle og reelle feil, anla deretter sak ved Brønnøy herredsrett mot staten og Nordland fylkeslandbruksstyre. Staten anla motsøksmål for å få Nordhuus tilpliktet å utstede skjøte. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 11. oktober 1962 dom med domsslutning:

«Nordland fylkeslandbruksstyres beslutning av 1. juni 1959 kjennes ugyldig.»

Staten påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten - som ble satt med to domsmenn - avsa 30. august 1963 dom med domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Nordland fylkeslandbruksstyre betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom kr. 800 - otte hundre kroner - i saksomkostninger for lagmannsretten til Per H. Nordhuus.»

Rettens formann - lagmannen - dissenterte og stemte for at Nordhuus skulle dømmes til å utstede skjøte på eiendommen til staten.

Staten v/Landbruksdepartementet har påanket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Ved bevisopptak for Brønnøy herredsrett og Tromsø byrett har Nordhuus og 11 vitner avgitt forklaring. Samtlige er tidligere avhørt under saken.

Staten har i sin ankeerklæring i det vesentlige henholdt seg til det dissenterende votum i lagmannsrettens dom. Det hevdes

Side:680

at det ikke er riktig når lagmannsrettens flertall fremholder som en sikker rettssetning at alle formforskrifter må være oppfylt når det gjelder tvangsinngrep. Bare hvis feilene har hatt betydning for det kompetente organs avgjørelse, kan den kjennes ugyldig. I dette tilfelle er de feil som er begått - at jordstyrets medlem Vonheim var inhabil, og at Nordhuus ikke var varslet til befaringen - knyttet til jordstyrets behandling, mens det etter loven er fylkeslandbruksstyret som treffer avgjørelsen etter en selvstendig vurdering. Alene dersom disse feil har hatt innflytelse på riktigheten av de faktiske opplysninger fylkeslandbruksstyrets avgjørelse er bygd på, kan de føre til ugyldighet. Det har de ikke hatt i dette tilfelle.

Nordhuus har videre hatt anledning til å komme med alle sine anførsler overfor fylkeslandbruksstyret og departementet før ankesaken ble avgjort, og det har han også gjort. De feil som fra begynnelsen kan ha foreligget, er derfor reparert før saken fikk sin endelige avgjørelse i departementet.

Om lovanvendelsen gjør staten gjeldende at det fremgår av departementets avgjørelse at forkjøpsretten er nyttet for å sikre fisket som en del av næringsgrunnlaget for de omliggende eiendommer, og retten er da hjemlet i jordlovens §10, jfr. §1.

Staten har nedlagt påstand:

«I. I hovedsøksmålet:

Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

II. I motsøksmålet:

Per H. Nordhuus dømmes til å utstede skjøte på eiendommen «Svanestrand», gnr. 31 bnr. 31 i Velfjord, til staten v/Nordland fylkeslandbruksstyre mot betaling av kr. 800 - åtte hundre kroner - med tillegg av det beløp som måtte bli fastsatt ved skjønn i henhold til jordlovens §16 til dekning av de utlegg Per H. Nordhuus har hatt i forbindelse med kjøpet og til vanlig drift og vedlikehold av eiendommen.

III. I begge søksmål:

Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Nordhuus har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Han er enig i at feil ved saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet hvis de ikke har hatt noen betydning for avgjørelsen. Det må de imidlertid ha hatt i dette tilfelle. Han hevder at myndighetene har gitt vekslende begrunnelse for utøvelsen av forkjøpsretten og bestrider at de materielle vilkår etter jordloven foreligger.

Nordhuus - som også for Høyesterett har hatt bevilling til fri sakførsel - har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er i likhet med herredsretten og lagmannsretten kommet til at fylkeslandbruksstyrets vedtak må kjennes ugyldig, og jeg kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Som lagmannsretten finner jeg at Herlaug Vonheim var

Side:681

inhabil ved jordstyrets to møter i saken etter jordlovens §7 og pkt. 5 i Føresegnene av 10. februar 1956. Jeg mener også at jordstyrets sekretær Trygve Nøstvik må anses for å ha vært inhabil ved behandlingen på grunn av sitt slektskap til grunneieren Arnulf Strøm og sin aktive medvirkning i forbindelse med grunneiermøtet. Ifølge Elstads forklaring gikk Nøstvik også sterkt inn for å få ham til å underskrive erklæringen med krav om avståelse. For Nøstvik som sekretær gjelder ikke jordlovens §7. Men med den fremtredende rolle han som jordstyrets sekretær spiller ved tilretteleggingen av sakene, mener jeg at habilitetskravene i dette tilfelle også bør gjelde for hans vedkommende. Jeg viser om disse spørsmål til Forvaltningskomitéens innstilling 146, jfr. 142, og til Ot.prp. nr. 38 for 1964-65, utkastet til forvaltningslovens §6 med motiver 42-43.

Det er videre en åpenbar feil at Nordhuus ikke ble varslet om jordstyrets befaring, i strid med jordlovens §28 og Føresegnenes pkt. 9.

Spørsmålet er da videre om det er sannsynlig at de feil som er begått, kan ha virket bestemmende på innholdet av fylkeslandbruksstyrets vedtak av 1. juni 1959, jfr. Ot.prp. nr. 38 for 1964-65, lovutkastets §41 med motiver 120-121. I tilslutning til det som er anført i lagmannsrettens dom, peker jeg rent generelt på at saken fra første stund er kommet i et uheldig spor, ved at de to personer som synes å ha vært blant de drivende krefter ved behandlingen i jordstyret, Vonheim og Nøstvik, ikke skulle ha deltatt i behandlingen, og ved at Nordhuus ikke var blitt varslet til befaringen, hvor han kunne ha gitt uttrykk for sitt syn og oppklart mulige misforståelser. Da fylkeslandbruksstyret traff sin avgjørelse, var det henvist til å bygge på det materiale som var innhentet fra jordstyret, og det er intet som tyder på at fylkeslandbruksstyret har vært klar over de mangler så vel dette som jordstyrets tilråding var beheftet med. Det er også etter min mening under de foreliggende forhold sannsynlig at disse feil kan ha innvirket på fylkeslandbruksstyrets avgjørelse. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at fylkeslandbruksstyrets vedtak inneholder flere faktiske feil og misforståelser. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse, men innskrenker meg til å vise til lagmannsrettens domsgrunner.

Nordhuus fikk ikke kjennskap til at fylkeslandbruksstyret hadde truffet vedtak om å bruke forkjøpsrett, før vedtaket forelå som et faktum. Det er riktig at han har hatt anledning til å påpeke feilene ved å anke til departementet, og at han også har gjort det, og saken er blitt vurdert på ny av fylkeslandbruksstyret og deretter av departementet. Etter omstendighetene kan mangler ved saksbehandlingen avhjelpes under saksbehandlingen, jfr. Rt-1962-1123 flg., særlig 1126-27. Jeg finner imidlertid grunn til å fremheve at i mange tilfelle vil en etterfølgende ankebehandling vanskelig kunne reparere de mangler saksbehandlingen fra først av har lidt av, og som kan ha kjørt hele saken inn i et uriktig spor.

Side:682

Den ene av de fundamentale feil i denne sak, nemlig inhabiliteten i jordstyret, var fremdeles verken Nordhuus eller departementet klar over. Jeg er videre enig med lagmannsrettens flertall i at også departementets avgjørelse inneholder uriktige anførsler av faktisk art, nemlig uttalelsen om betydningen av at det «verdifulle laks- og aurefiske» blir «bevart» - en uttalelse som ikke godt kan forstås annerledes enn at det da vedtaket ble truffet, ble drevet et verdifullt laksefiske i vassdraget, noe som ikke medfører riktighet. Jeg er også enig med lagmannsrettens flertall i at de opplysninger Nordhuus gav, burde ha ført til nærmere undersøkelser, og at åstedsbefaring burde ha vært foranstaltet.

Jeg nevner til slutt at spørsmålet om jordloven gir hjemmel for å utøve forkjøpsrett i dette tilfelle, burde ha vært nærmere behandlet av departementet etter at Nordhuus hadde bestridt at loven gav slik hjemmel. Iallfall burde det ha vært presisert i hvilket ledd av §1 departementet mener å finne hjemmelen - et spørsmål som det heller ikke under prosedyren for Høyesterett har hersket klarbet om. Jeg går for øvrig ikke inn på de vanskelige og tvilsomme spørsmål som foreligger med hensyn til lovhjemmelen, idet jeg som før nevnt mener at fylkeslandbruksstyrets vedtak under enhver omstendighet lider av feil som medfører at det må oppheves.

Da Nordhuus har fri sakførsel, har han ikke nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Eckhoff og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Aage Kvaløy med domsmenn):

Parsellen «Svanestrand», gnr. 31 bnr. 31 av skm. 0.01 i Velfjord ligger straks ovenfor utløpet av vassdraget Svanvatnet-Strengevatnet som rinner ut i Brusjøen. Parsellen er på ca. 5 mål. Grunnen må betegnes som utmark med fjellgrunn. Den grenser mot vassdraget og det følger fiskerett med parsellen.

Parsellen ble utskilt fra hovedbruket Rugåsnes, gnr. 31 bnr. 2 i 1936 og overdratt til Arthur Hansen som igjen overdro den videre til Olav Nilsen i 1956.

Olav Nilsen rettet i 1958 et skriftlig tilbud til saksøkeren Per Nordhuus om at han var villig til å selge ham parsellen. Det kom forhandlinger igang, og saksøkeren kjøpte tomten for kr. 800,-. Skjøtet ble tinglyst den 2.4. 1959.

Den 20/4 1959 mottok Nordland Fylkeslandbruksselskap melding fra sorenskriveren i Brønnøy om den eiendomsoverdragelse som hadde

Side:683

funnet sted. Fylkeslandbruksstyret underrettet jordstyret i Velfjord om salget, og ba jordstyret komme med tilråding om statens forkjøpsrett til parsellen burde gjøres gjeldende. Jordstyret foretok befaring av parsellen og fattet vedtak på møte den 12. mai 1959. I begrunnelsen til vedtaket heter det i det vesentligste at det nedenfor parsellen «Svanestrand» ved Brusjøen tidligere hadde stått 2 sagbruk som nå er nedlagt. Damanleggene til sagbrukene er nå revet. Disse damanleggene har hindret sjøørreten å komme opp i vassdraget, og grunneierne langs vasdraget har derved fått sitt næringsgrunnlag betraktelig beskåret. Eieren av det omkringliggende bruk Rugåsnes, I. Elstad, uttalte under befaringen at han var interessert i gjenkjøp av parsellen, ikke fordi jordveien hadde noen stor betydning, men for å bevare fiskeretten best mulig. I det etterfølgende enstemmige vedtak, uttaler jordstyret:

«Jordstyret ser fiskeretten som en herlighet av stor betydning for de bruk som har fiskerett i vassdraget, og ser det svært uheldig at en hytteeier får bygge ved vassdragets utløp.»

Fylkeslandbruksstyret sendte saken tilbake til jordstyret og ba om en nærmere grunngiing, arealoppgave og angivelse av hvilket bruk det var som trengte parsellen tillagt.

Etter dette ble det gjort nytt vedtak i jordstyret den 27. mai 1959. Det vises her til det tidligere vedtak og til en uttalelse som fiskerikonsulen Berg angivelig skulle ha kommet med, om at vassdraget har usedvanlig store muligheter. Det pekes på at det gjelder en herlighet av stor verdi for grunneierne og at denne vil bli redusert dersom en hytteeier får tomt ved vassdragets utløp. Et nytt moment i saken er at parsellen også har jordbruksmessig verdi for hovedbruket Rugåsnes, som parsellen var utskilt fra. Det oppgis at Rugåsnes har ca. 20 dekar dyrket og 15-20 dekar udyrket jord. «Ved en slik ordning vil både fiskerettighetene og parsellen som jordbruksmessig betydning, bli tatt vare på», heter det til slutt i jordstyrets vedtak. Jordstyret vedla en skriftlig uttalelse undertegnet av 18 grunneiere ved vassdraget. Uttalelsen var blitt utformet på et grunneiermøte, hvor jordstyrets formann og sekretær hadde vært til stede og redegjort for saken. Uttalelsen kommer inn på sagbruksdammene som har hindret sjøørretens oppgang i vassdraget. Både laks og sjøørret kan nå gå uhindret opp, og fisket har tatt seg betydelig opp etter dette. Det vil bli umulig å kontrollere at fiskens gang kan skje uhindret dersom det blir solgt hyttetomter ved vassdragets utløp. Oppsitternes næringsgrunnlag vil derved bli svekket på en ukontrollerbar måte.

Jordstyret oversendte samtidig en erklæring fra Ingvar Elstad, eieren av Rugåsnes, hvor han ber om at forkjøpsretten må bli gjort gjeldende til fordel for ham, og at han er villig til å betale det samme som staten må gi ved forkjøpet, nemlig kr. 800,-.

Fylkeslandbruksstyret fattet følgende enstemmige vedtak på møte den 1. juni 1959:

«Bruket har et areal på 6 dekar og er uten bebyggelse. Parsellen er kjøpt for kr. 800,- av utenbygds mann som skal bruke den til hyttetomt. Parsellen ligger ved utløpet av vassdraget Svanvatnet-Strengvatnet hvor det går opp laks og sjøaure og den fiskerett som hører til parsellen er derfor meget verdifull. Jordstyret har tilrådd at staten gjør

Side:684

gjeldende sin forkjøpsrett da parsellen har en nøkkelstilling ved vassdraget når det gjelder å bevare fisket som herlighet for de omkringliggende bruk.

Fylkeslandbruksstyret vil i medhold av Jordlovens §10 gjøre gjeldende statens forkjøpsrett til fordel for eieren av gnr. 31, bnr. 2, Ingvar Elstad.»

Saksøkeren anket dette vedtak til Landbruksdepartementet, som i skriv av 28. oktober 1959 stadfestet det. - - -

Retten skal bemerke at forkjøpsretten i hovedsaken er gjort gjeldende av hensyn til den fiskerett som er knyttet til denne sentrale beliggende parsell til fordel for de grunneiere som har bruk med fiskerett langs vassdraget. Grunneierne hadde derfor interesse i at forkjøpsretten ble nyttet.

Det er under bevisføringen kommet frem at det under de to behandlingene av, forkjøpssaken i jordstyret ikke ble tatt stilling til om medlemmene var inhabile.

Herlaug Vonheim er sønn av Konrad Vonheim, som var grunneier med fiskerett ved vassdraget. Herlaug Vonheim deltok i begge jordstyremøtene hvor forkjøpsretten ble behandlet og han var med på å fatte begge vedtak. Han var dessuten tilstede på det grunneiermøte som ble holdt, der han utformet og skrev den fellesuttalelse som ble oversendt jordstyret. Herlaug Vonheim er Konrad Vonheims eneste sønn. Han uttalte i retten at det alltid har vært forutsetningen at han skulle overta farens gård. Overtagelsen hadde da også funnet sted i 1961, etterat forkjøpssaken var kommet inn ved herredsretten.

Jordstyresekretær Trygve Nøstvik er fetter av Arnulf Strøm, som også har et bruk med fiskerett ved vassdraget.

Retten finner det tvilsomt at jordstyremedlemmet Herlaug Vonheim var ugild etter dstl. §106 nr. 1, jfr. nr. 2, jfr. jordlovens §7. Den finner likevel at Herlaug Vonheims forhold var omstendigheter som var skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet, jfr. dstl. §108. Han burde derfor ha fratrådt under behandlingen av forkjøpssaken 1 jordstyret.

Med hensyn til jordstyresekretær Trygve Nøstviks forhold, så kommer han ikke inn under de ugildhetsregler som gjelder for jordstyremedlemmer. Retten anser det likevel uheldig at han deltok i møtene under de foreliggende omstendigheter.

Det er under hovedforhandlingen ikke framkommet opplysninger om at det fra Fylkeslandbruksstyrets side er foretatt selvstendige undersøkelser eller innhentet opplysninger før beslutningen ble fattet av Fylkeslandbruksstyret den 1. juni 1959. Retten finner det derfor overveiende sannsynlig at Fylkeslandbruksstyrets beslutning har bygget på jordstyrets vedtak og opplysninger, og at dette har vært avgjørende for beslutningen. Den ugildhet som er fastslått å ha vært til stede under forkjøpssakens behandling i jordstyret, må da føre til at Fylkeslandbruksstyrets beslutning av 1. juni 1959 blir ugyldig, idet jordstyret ikke var lovlig sammensatt.

Retten finner grunn til å uttale at en må se de strenge habilitetsregler for fylkeslandbruksstyre- og jordstyremedlemmer i sammenheng med de inngripende avgjørelser som det er overlatt disse forvaltningsorganer å ta i medhold av Jordloven. - - -

Side:685

Av lagmannsrettens dom (lagmann Sigmund Walen, lagdommer Jorunn Skeie og sorenskriver Aage Thor Falkanger med domsmenn):

- - -

Lagmannsretten - alle dommere unntatt lagmannen - er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Man er enig med herredsretten i at der forelå inhabilitet for jordstyremedlem Herlaug Vonheim. Som nevnt av herredsretten ble forkjøpsretten gjort gjeldende vesentlig av hensyn til grunneierne til vassdraget, og da Herlaug Vonheims far, Konrad Vonheim, var grunneier til vassdraget med fiskerett, kan det ikke forstås annet enn at denne måtte betraktes som part, jfr. Nærstads kommentar til Jordloven, p. 23. Herlaug Vonheim må da ved Jordstyrets behandling ha vært inhabil etter Domstollovens §106 nr. 2. I alle fall må Domstollovens §108 ha kommet til anvendelse, således som antatt av herredsretten. Det skal bemerkes at etter de ved Kgl.res. av 10.2. 1956 gitte Føresegner for fylkeslandbruksstyra og jordstyra pkt. 7 skal det i møteboken innføres tid og sted for møte, navn på medlemmer og om noen av dem er inhabile. Dette siste er ikke overholdt ved avholdelse av møter 12/5 og 27/5.59, hvor saken om forkjøp ble behandlet. Som nevnt av herredsretten deltok Herlaug Vonheim i begge disse møter, hvor vedtakene ble truffet med enstemmighet. Etter dette forelå der ugyldighet for vedtaket disse to møter, da inhabilt medlem hadde deltatt i behandlingen.

Lagmannsretten vil også nevne, at den videre er enig med herredsretten i at da jordstyresekretæren, Trygve Nøstvik, er fetter av Arnulf Strøm, som er motstøtende grunneier i vassdraget til gnr. 31 bnr. 2 og også til bnr. 31, som er angjeldende parsel, og da der etter det foreliggende består adskillig motsetningsforhold mellom Ingvar Elstad, eier av bnr. 2 og Strøm, var det neppe riktig at jordstyresekretæren utfoldet så stor aktivitet for å få grunneiermøtet i stand og opptråtte aktivt under dette for å styrke kravet om bruk av forkjøpsrett.

Vedkommende Jordstyrets behandling forøvrig av saken kan det slås fast, at ved den befaring som jordstyret refererer til i møtet 12. mai 1959 deltok ikke Nordhuus, og han hadde heller ikke fått varsel til denne og visste heller ikke på annen måte om jordstyrets befaring. Dette er en åpenbar saksbehandlingsfeil, hva Fylkeslandbruksstyret også har erkjent. Der henvises her til Jordlovens §28 og Føresegnene pkt. 9, som klart uttaler at i tilfelle av befaring finner sted, skal eieren, og det vil si Nordhuus, få varsel. Underretning om jordstyrevedtakene ble heller ikke sendt Nordhuus, jfr. Føresegnenes pkt. 7, 8de ledd.

Det videre spørsmål blir om Fylkeslandbruksstyrets vedtak om å gjøre forkjøpsrett gjeldende blir ugyldig. Det er på det rene at dette styre ikke har foretatt noen befaring og ikke har kontaktet de interesserte før vedtak ble truffet. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det må regnes med at jordstyrets vedtak med anførsler da må ha vært av største betydning for fylkeslandbruksstyret når dette traff sitt vedtak. I denne sammenheng skal det samtidig påpekes, at etter lagmannsrettens mening er der en del faktiske feil ved vedtaket. At bnr. 31 heller bør kalles en tomt enn et bruk, antas dog å være uten betydning. Arealet er formentlig en del mindre enn 6 da., men dette må også være uten særlig betydning. Derimot er det neppe riktig å si at tomten er

Side:686

uten bebyggelse, da der har vært hus på den, og der er fremdeles en grunnmur som er i god stand og godt kan brukes til nytt hus. Heller ikke ligger tomten ved utløpet av vassdraget i sjøen, men den grenser til oset i «Svanvatnet», hvorfra der er et kort løp ut i sjøen. Videre er det ikke riktig at der i alle fall hittil er gått laks opp i vassdraget. Etter lagmannsrettens foretatte befaring kan det heller ikke forstås at der er dekning for at parsellen på grunn av fiskeretten er «meget verdifull». Heller ikke kan det forstås å være korrekt at parsellen inntar en «nøkkelstilling». Det vil i så fall måtte sies å være flere «nøkkelstillinger» i vassdraget. Lagmannsretten vil også påpeke, at den skisse som er brukt ved Fylkeslandbruksstyrets og senere ved departementets behandling av saken etter dens mening for den som ikke har vært på åstedet, gir et lite tilfredsstillende billede av dette, når det gjelder angjeldende tomt.

Det skal forøvrig her innskytes at lagmannsretten finner det adskillig tvilsomt om Jordlovens bestemmelser om forkjøpsrett kan benyttes til å sikre utnyttelse av en fiskerett for alle grunneiere i et vassdrag. Lagmannsretten må godta at vassdraget kan by gode muligheter for opparbeidelse av adskillig bedre fiske enn idag, men dette mål kan alene nåes ved samarbeide mellom alle grunneiere. Selv om parsellen ble tillagt en av disse, vil det felles mål vedkommende fisket ikke på noen måte være sikret. Dette kan, som nevnt, alene oppnåes ved en felles innsats, og det blir utenfor jordlovens bestemmelser. Det skal også påpekes at spørsmålet om hvorledes Nordhuus ville stille seg til et felles foretakende, aldri er forelagt denne, og det kan ikke sees bort fra, at han ville ha stillet seg meget velvillig til en felles opptreden fra grunneierne.

Som det fremgår er en grunneierforening blitt dannet. 18 stk. har underskrevet den av Vonheim formulerte skrivelse av 24/5. 1959 til Jordstyret. Der er imidlertid 24-25 grunneiere til vassdraget, bortsett fra noen hytteeiere. Etter Jordstyrets vedtak av 27. s.m. ser det ut til at samtlige grunneiere har underskrevet uttalelsen.

Når det senere er nevnt at parsellen har jordbruksmessig verdi, må dette avvises. Åstedsbefaringen viste tydelig dette, og dette er for så vidt heller ikke anført av fylkeslandbruksstyret.

Videre skal nevnes, at det av bevisførselen klart er fremgått at Elstad til fordel for hvem forkjøpsretten skal gjøres gjeldende, i virkeligheten ikke har ønsket å overta parsellen, men at han har vært under adskillig press fra grunneiernes side. Under ankeforhandlingen erklærte Elstad at han ikke hadde noe ønske om at Nordhuus skulle fratas parsellen, og at den skulle tillegges hans bruk, da han hadde fullt tilstrekkelig fiskerett i vassdraget. Men hvis Strøm skulle få parsellen, ville han i tilfelle ønske selv å overta den. At Fylkeslandbruksstyret etter herredsrettens dom har truffet beslutning om eventuelt å overdra parsellen til andre, må være uten betydning for nærværende sak.

Hvis det er tillagt betydning at Nordhuus var en utenbygds mann, er dette en feil. Jordloven hjemler ikke dette.

Det må være en sikker rettssetning at når det gjelder å bruke tvangsmidler overfor noen person, må det være ganske klart at alle formforskrifter er oppfylt, og det må være utvilsomt at alle

Side:687

opplysninger av noen betydning er korrekte. Alt det som er anført må etter lagmannsrettens mening føre til at Fylkeslandbruksstyrets vedtak om å gjøre forkjøp gjeldende er ugyldig.

Det siste spørsmål som må avgjøres blir da om manglene er blitt reparert ved Nordhuus' anke av 25/7. 1959 til Landbruksdepartementet, og hans tilleggsskrivelse av 30/8. s.å. Disse skrivelser gir heller ikke det fullstendige billede av saken, slik som den foreligger for retten. Inhabilitetsspørsmålet er således ikke blitt berørt. Fylkeslandbruksstyret sendte saken med de to nevnte skrivelser fra Nordhuus til departementet og fastholdt samtidig sitt tidligere vedtak og opplyste at den tidligere eier, Elstad, var villig til å betale den avtalte kjøpesum, og nevnte forøvrig at grunnmuren stod på parsellen da den ble overtatt av Nordhuus og ikke ville medføre noe tillegg i kjøpesummen. Nordhuus sendte også skrivelse, dat. 11/10. 1959 til departementet før det traff sin avgjørelse 28. s. m. I brevet av 11/10. 59 hevdet Nordhuus bl.a. at Elstad hadde vært under press av en del av de øvrige oppsittere i bygden. Departementet avviste anken uten videre undersøkelse og henviste til «betydningen av at det verdifulle laks- og ørretfiske i vassdraget ovenfor «Brusjøen» blir bevart som en herlighet for de omkringliggende eiendommer». Denne begrunnelse er etter lagmannsrettens mening ikke riktig, jfr. foran. Departementet gikk også ut fra at der alene er 18 grunneiere til vassdraget. Lagmannsretten finner at departementets behandling ikke kan anses tilfredsstillende. Saken burde i alle fall være sendt tilbake til ny behandling av fylkeslandsbruksstyret, spesielt når departementet var klar over at Nordhuus ikke var blitt varslet til eller deltok i Jordstyrets åstedsbefaring. Ugyldigheten var endnu ikke blitt klarlagt, og kunne således ikke bli behandlet av departementet. Det skal også nevnes at departementet synes å ha gått ut fra at Elstad virkelig ønsket å overta parsellen, hvilket etter det nå opplyste neppe kan sies å ha vært riktig. Etter opplysningene i brevene av 11/10. 59 fra Nordhuus, burde departementet også ha anstillet undersøkelser om dette.

Det skal påpekes at det ikke på noe tidspunkt under behandlingen av forkjøpssaken kan sees at saken er vurdert ut fra Nordhuus' forhold. Dette må også være galt.

Etter det foreliggende finner lagmannsretten at de alvorlige feil som kleber ved avgjørelsen ikke er avhjulpet under behandlingen av anken til departementet, og dette må føre til at herredsrettens dom må stadfestes. Der henvises til Rt-1962-1123 flg., særlig p. 1126-27.

Mindretallet - lagmann Walen - er kommet til det resultat at Nordland Fylkeslandbruksstyres vedtak av 1. juni 1959 er gyldig, og at Per H. Nordhuus må dømmes til å utstede skjøte på eiendommen «Svanestrand» gnr. 31 bnr. 31 i Velfjord til Staten v/Nordland Fylkeslandbruksstyre, og bemerker:

Jeg er enig med flertallet i, hva den ankende part forøvrig ikke bestrider, at jordstyremedlemmet Herlaug Vonheim, var ugild da han var med på å fatte jordstyrevedtakene 12. og 27. mai 1959.

Det er ved disse vedtak og senere ved fylkeslandbruksstyrets avgjørelse og departementets stadfestelse gitt tydelig uttrykk for at forkjøpsrettens anvendelse i første rekke tar sikte på å bevare fiskeretten for de eiendommer som ligger ved vassdraget. Eierne av disse

Side:688

eiendommer må da naturligvis oppfattes som parter i forkjøpssaken, og som sønn av en av eierne vil da Herlaug Vonheim bli ugild.

Jeg må imidlertid erklære meg enig med den ankende part i at dette forhold under de foreliggende omstendigheter ikke kan føre til at det besluttende organs - Nordlands fylkeslandbruksstyres - vedtak blir ugyldig. Jordloven inneholder ingen bestemmelser om at forkjøpssaker skal behandles av eller være gjenstand for vedtak av jordstyret. Vanligvis sendes vel også disse saker til jordstyret til forberedende behandling, men det antas intet å være til hinder for at de opplysninger som trenges kan skaffes på annen måte. Jeg viser herom til Landbruksdepartementets melding, inntatt i Meldinger om jordloven nr. 2 for 1958 dat. 1. september.

Jordstyret i Velfjord har etter pålegg fra fylkeslandbruksstyret gitt tilråding i saken, og har anbefalt at forkjøpsretten gjøres gjeldende. Styret har foretatt befaring og innhentet endel opplysninger om eiendommen og om forholdene ellers. Med jordstyrets siste vedtak av 27. mai 1959 fulgte en skrivelse undertegnet av 18 grunneiere ved vassdraget. Blant underskriverne var også Ingvar Elstad til hvis fordel statens forkjøpsrett ble gjort gjeldende ved fylkeslandbruksstyrets vedtak. Grunneierne protesterte i skrivet mot at det ble solgt hyttetomter ved vassdraget i sjøen, og anbefalte at parsellen ble tillagt Ingvar Elstads eiendom, som den i sin tid var skilt ut fra.

Jeg kan ikke finne at jordstyrets formann og sekretær kan bebreides for at de var tilstede på dette grunneiermøte og redegjorde for forkjøpssaken. Det er etter min mening i pakt med jordlovens ånd at jordstyre og sekretær opptrer aktivt og rådgivende for å søke fremmet jordlovens formål.

Når det gjelder virkningen av den foreliggende ugildhet hos et av jordstyrets medlemmer, har det avgjørende for mitt standpunkt vært om de opplysninger jordstyret har skaffet tilveie har vært korrekte eller ikke. Da jeg har funnet at de i alt vesentlige har vært riktige, antar jeg ugildheten ikke kan få den virkning at fylkeslandbruksstyrets vedtak blir ugyldig.

Ankemotparten har hevdet at flere av de faktiske opplysninger fylkeslandbruksstyret har bygget sitt vedtak på var uriktige. Således at parsellen i vedtaket er betegnet som bruk, mens den egentlig er en hyttetomt, at arealoppgaven er feilaktig, at parsellen er oppgitt å være ubebygget, mens det riktige er at det står en grunnmur på den tidligere bebyggelse, at det går laks og sjøaure opp fra sjøen tiltross for at det bare går sjøaure, at fiskeretten er meget verdifull, hvilket bestrides, og endelig at parsellen ligger ved sjøen og har en nøkkelstilling ved vassdraget. Hva det siste punkt angår hevdes det at parsellen ikke når helt ned til sjøen og at den ikke har annen nøkkelstilling enn flere andre steder i vassdraget.

Når det gjelder disse påståtte feil bemerkes:

Det må etter min mening være helt uten betydning at parsellen er kalt bruk. Det er den vanlige terminologi som her er benyttet, og forøvrig fremgår det av vedtaket at hensikten er å bruke parsellen til hyttetomt.

Om størrelsen av parsellen har det vært endel uenighet mellom partene, hvilket vel skyldes at et område av parsellen nå er tørrlagt etter at dammene ved utløpet ble revet ned for noen år siden. Etter hva det

Side:689

er opplyst falt vannstanden i «Svanvatn» ca. 1 meter. Det har under ankeforhandlingen vært nevnt tall mellom 4 1/2 og 6 dekar, og det kan da ikke være noen feil at vedtaket bruker det siste tall.

Jeg kan videre ikke innse at det er ukorrekt å betegne parsellen som ubebygget selv om det står en gammel grunnmur på den.

Videre anser jeg det godtgjort ved vitneutsagn, og da særlig fiskerikonsulent Magnus Bergs forklaring under åstedsbefaringen, at fiskeretten i vassdraget er adskillig verdifull, og at det er store muligheter for å øke fiskeproduksjonen nå da adgangen fra sjøen for fisken nå er muliggjort etter at dammene og sagbrukene ved utløpet er fjernet. Jeg oppfattet vitneprovene slik at det hovedsakelig var sjøaure som nå kom opp i vassdraget, men at laks også hadde forekommet. Det var iflg. fiskerikonsulenten ennå uvisst hvorledes dette kunne utvikle seg, men hans erfaring fra et annet vassdrag her nord som hadde vært prøvefelt i noen år, gikk ut på at lakseoppgangen øket. Dette vil også være avhengig av hvilke tiltak som ble gjort.

Jeg mener det også er riktig å si at parsellen ligger ved vassdragets utløp i sjøen, og at parsellen har en nøkkelstilling. Riktig nok grenser parsellen ikke ned til sjømålet, og dette stemmer også med den fremlagte skisse. Men parsellen når med sine grenser like ned til oset der hvor «Svanvatn» i et par meget korte løp render ut i sjøen. Fiskerikonsulenten ga i sin forklaring uttrykk for at det helst ikke burde fiskes på et slikt sted. Det var fare for at utøvelse av fiske her i vesentlig grad ville kunne forringe vassdragets produksjon av fisk fordi fisken ble tatt før den kom opp til gyteplassene, og ellers ville bli uroet under oppgangen. Det er derfor det er sagt om parsellen at den har en nøkkelstilling i vassdraget. Plassen kan etter min mening ikke sidestilles med andre steder i vassdraget, selv om nok også strømmene mellom vandene oppover i vassdraget er strategiske plasser.

Jeg er enig i at parsellen har liten eller nærmest ingen jordbruksmessig betydning. Det er da også fiskeretten som i alle vedtak er blitt det sentrale.

Grunneierne langs vassdraget har i mange år vært oppmerksomme på verdien av fiskeretten, og har også tidligere drøftet forholdsregler for å bedre fisket som næringsgrunnlag. Det var fjernelsen av sagbrukene og dammene ved utløpet som endret situasjonen, og aktiviserte arbeidet. Grunneierne har dannet en forening - «Brusjøvassdragets grunneierforening» hvis vedtekter er av 19. november 1961, men opptakten til å slutte seg sammen for å bevare og opphjelpe fisket antas å være den tidligere nevnte protestskrivelse i 1959.

Formålsparagrafen - vedtektenes §1 lyder slik:

«Brusjøvassdragets Grunneierforening har som formål å fremme en rasjonell pleie av fiskebestanden i vassdraget og ivareta grunneiernes interesser med sikte på å bevare vassdragets natur og fiskerikdom mot overdreven eller uforsiktig utnyttelse.

Foreningen skal tilrettelegge mulighetene for sportsfiske, men dette må til enhver tid skje under foreningens kontroll.»

Ifølge vedtektenes §5 er hovedoppgaven:

«1. Ved kontakt og samarbeide med fagfolk å fremme forslag om tiltak til øking av fiskebestanden i vassdraget.

Side:690

2. Å kontrollere at fiskens passasje såvel mellom sjøen som de enkelte vann skjer uhindret.»

Det er opplyst under ankeforhandlingen at de fleste av grunneierne er med i foreningen, og blant dem Ingvar Elstad.

Jeg oppfattet sistnevnte grunneiers vitneprov slik at han for sin del intet hadde imot at ankemotparten ble sittende med parsellen, men at han på den annen side fremdeles var villig til å stå ved sin avtale om å overta parsellen av staten, hvis staten fikk medhold i at forkjøpsretten skulle gjøres gjeldende. Han ønsket ikke at parsellen skulle gå over til annen grunneier.

Jeg er enig med flertallet i at det var en feil ved jordstyrets saksbehandling at ankemotparten ikke ble varslet til befaringen. Jeg antar imidlertid at denne feil ikke har hatt noen betydning for fylkeslandbruksstyrets vedtak. Dette styre var selv kjent med forholdene i Velfjord, og også med de spesielle forhold vedkommende «Brusjøvassdraget». Jeg bygger her på nestformann Lindbakks forklaring under ankeforhandlingen.

Etter min mening er forøvrig denne feil reparert ved at fylkeslandbruksstyret har tatt saken opp til ny overveielse etter at ankemotparten i sine to ankeskrivelser av henholdsvis 25. juli og 30. aug. 1959, stilet til Landbruksdepartementet, hadde redegjort for sitt syn og fremkommet med sine innvendinger. Dette nye vedtak er fattet i styremøte 4. sept. 1959, og det går ut på at ankeerklæringen ikke medfører noen endring i styrets tidligere vedtak. Under sin nye overveielse har landbruksstyret også imøtegått ankemotpartens innsigelser. Saken er deretter ekspedert til Landbruksdepartementet som ankeinstans. Avgjørelsen er truffet ved skrivelse til fylkeslandbruksstyret av 28. okt. 1959 etter at ankemotparten i ytterligere et brev til departementet - av 11. okt. 1959 - hadde gjort sitt syn gjeldende.

Jeg antar som departementet at det formål forkjøpsrettens anvendelse tar sikte på, nemlig å bevare det verdifulle fisket i vassdraget for de omkringliggende eiendommer, er i samsvar med jordlovens §1.

Jeg kan heller ikke finne at det kleber noen feil ved departementets behandling av saken. - - -