Rt-1965-690

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-06-25
Publisert:	Rt-1965-690
Stikkord:	Foreldremyndighet, Barnefordeling, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80
Parter:	A (advokat Inge Kolberg - til prøve) mot fru A nå fru B (høyesterettsadvokat Ivar Lynum).
Forfatter:	Leivestad, Eckhoff, Heiberg, Endresen, Thrap
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §48, Lov om born i ekteskap (1956) §8, §9

Dommer Leivestad: Trondheim byrett avsa 20. mars 1963 dom med denne domsslutning:

«1. Ekteskapet mellom A og fru A oppløses ved skilsmisse.

2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C og D.

Side:691

3. A frifinnes for å betale underholdsbidrag til fru A personlig.

4. Ved skifte av partenes felleseie har fru A rett til av det beholdne felleseie forlodds å utta de gjenstander som ektefellene har ervervet til bruk for barna.

5. A gis rett til å ha barna C og D på besøk en hverdag hver uke og annenhver helg hvis foreldrene bor i samme distrikt. Hvis foreldrene ikke bor i samme distrikt, gis A rett til å ha barna på besøk inntil 3 uker hver sommer, annenhver jul og annenhver påske, mot å sørge for betryggende følge så lenge barna ikke kan reise på egen hånd, samt rett til å besøke barna når han kommer til det distrikt hvor disse bor.

6. I underholdningsbidrag betaler A til fru A for C og D forskuddsvis hver måned 450 - fire hundre og femti - kroner, fordelt med kr. 250 på C og kr. 200 på D, hvilke bidrag erlegges forskuddsvis den første i hver måned. Bidrag for C begynner å løpe fra det tidspunkt han mottas av fru A. Bidraget for D løper fra og med januar måned 1963.

7. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A anket for så vidt byretten hadde tilkjent hustruen foreldremyndigheten over barna. Prinsipalt påstod han at han burde tilkjennes foreldremyndighet over begge barn, subsidiært over C, og at foreldrene skulle ha besøksrett.

Frostating lagmannsrett avsa 17. mars 1964 dom med denne domsslutning:

«Trondheim byretts dom av 20. mars 1963, domsslutningens punkter 2, 5 og 7 stadfestes.

Erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

En dommer stemte for at A skulle tilkjennes foreldremyndigheten over C.

Saksforholdet går i det vesentlige fram av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Siden lagmannsrettens dom har hustruen giftet seg 14. mai 1964 med B. Han er på samme alder som henne, og båtsmann i - - - Dampskibsselskab, og seiler i ruten - - -, slik at han kommer hjem hver nittende dag, og er hjemme 3-4 dager. Ektefellene har en 3-værelses leilighet i en moderne kommunal blokk i X. Fru B's datter bor hos sine morforeldre, men er daglig hos sin mor. Fru B har ikke arbeid utenfor hjemmet.

A giftet seg 12. september 1964. Hans hustru er født xx.xx.1945. De har nå fått en gutt. Hustruen har arbeid i telegrafverket. De har hushjelp som passer barna. De bor i en 4-værelses leilighet i Y.

A har anket over lagmannsrettens dom. I ankeerklæringen påstod han prinsipalt at han burde tilkjennes foreldremyndigheten over begge barn. Dette har han frafalt, slik at han bare gjør krav på foreldremyndighet til C. Han har vist til det som er anført av mindretallet i lagmannsretten. Om hustruen ikke er uskikket til å ha omsorgen for barna, må han antas å være fullt så godt skikket til å oppdra C. Gutten er gjennom de siste tre år

Side:692

blitt særlig sterkt knyttet til sin far, mens moren, bror en og halvsøsteren er kommet på avstand. Han er også sterkt knyttet til sin stemor og har fått en halvbror. Det må være betenkelig å rive opp det festnede forhold og bytte det med det mer usikre.

A har lagt ned slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C, f. xx.xx.1958.

2. A og fru B skal ha gjensidig besøksrett til barna en hverdag hver uke og annenhver helg, dersom begge bor i samme distrikt. Hvis foreldrene ikke bor i samme distrikt, skal foreldrene ha besøksrett inntil 3 uker hver sommer, annenhver jul og annenhver påske, og slik at barna i størst mulig utstrekning kan være sammen.

3. Fru B tilpliktes å betale A sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Fru B har tatt til gjenmæle og påstått lagmannsrettens dom stadfestet, og vist til dennes domsgrunner. Sønnen C er fremdeles liten i lovens forstand, og skal derfor være under morens omsorg med mindre det positivt kan påvises å være bedre for ham å være hos faren. Det er ikke tilfelle. Tvert om må det antas å være en vesentlig fordel for C som for hans bror D og halvsøster at de tre barn får vokse opp sammen. Moren lever nå i et lykkelig ekteskap med en mann som er glad i hennes to barn og ønsker at hun også skal få C til seg. - C's stemor er svært ung, enda ikke 20 år, og har arbeid utenfor hjemmet. Den gutt hun nå har fått, vil være for meget yngre enn C til at de kan bety så meget for hverandre.

Fru B har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

Subsidiært (for det tilfelle at A tilkjennes foreldremyndigheten til fellesbarnet C): Fru B gis rett til å ha barnet C på besøk en hverdag hver uke og annenhver helg hvis foreldrene bor i samme distrikt. Hvis foreldrene ikke bor i samme distrikt, gis fru B rett til å ha C på besøk inntil 3 uker hver sommer, annenhver jul og annenhver påske, mot å sørge for betryggende følge så lenge C ikke kan reise på egen hånd, samt rett til å besøke C når hun kommer til det distrikt hvor han bor.

I begge tilfelle: A tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Til bruk for Høyesterett er partene og 10 vitner avhørt ved bevisopptak. Av disse er 7 nye.

Fru B har hatt fri sakførsel for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten.

Som de tidligere retter legger jeg til grunn at begge parter må antas å være skikket til å ha omsorgen for barna. Begge er nå gift på ny, og begge kan by barna et hjem med søsken, med

Side:693

tilfredsstillende boligforhold og bra økonomi. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at det er sannsynlig at det på lang sikt er et tap for C som for hans bror D og halvsøster at barna ikke har fått vokse opp sammen.

Når jeg likevel finner at C bør bli hos sin far, er det fordi jeg antar det vil knytte seg betydelige betenkeligheter ved å ta C bort fra de forhold som han nå er blitt vant til. Det er tre år siden den daglige kontakt med moren, med broren og med halvsøsteren opphørte. Senere har han bare sett dem ved et besøk i Y sommeren 1964. I den tid som er gått er C naturlig nok blitt sterkt knyttet til sin far, som lenge var alene om å ha omsorgen og å stelle for ham. Moren og søsknene vil uunngåelig være kommet sterkt på avstand, slik at man ikke kan anta at han selv føler noe bevisst savn av dem. På den annen side er han nå blitt knyttet til sin stemor som han har kjent i vel 2 år, og som han har hatt som mor i de siste 3/4 år. Han har også fått en halvbror, slik at han ikke lenger er enebarn. At stemoren nå har arbeid utenfor hjemmet, tror jeg neppe betyr noen ulempe for C, som nå skal begynne på skolen.

Å ta C fra hjemmet hos faren, må jeg anta ville virke temmelig opprivende. Man har heller ingen sikkerhet for at omplantingen på lengre sikt ville bli vellykket. Så sterkt som C har vært knyttet til sin far, må man regne med at det ville kunne bli vanskelig for hustruens nye mann å få skapt noe fruktbart farsforhold til gutten. Han ville kunne komme til å føle betydelig savn av sin far i de år som kommer, da faren naturlig vil spille en økt rolle for en gutt.

Under disse forhold anser jeg det for tryggest for C at han blir hvor han er. Etter de opplysninger som foreligger, er det grunn til å tro at alle barna nå har det bra. En flytning av C er ikke påkrevd, og den vil utvilsomt være forbundet med atskillig risiko som det ikke kan være rimelig å ta.

Uten at jeg legger noen avgjørende vekt på det, nevner jeg også at det i forholdet mellom partene trer fram som en rimelig løsning at A får beholde C som hustruen i sin tid overlot til ham, og som han utvilsomt har tatt seg meget godt av og uvegerlig må være sterkere følelsesmessig knyttet til i dag.

Partene har vært enige om besøksrett for den annen, de er også enige om gjensidig besøksrett dersom hver får en av guttene, og slik at besøkene ordnes sånn at guttene får være sammen i besøkstiden.

Ankemotparten har særlig vist til Rt-1959-833. Jeg har ikke funnet forholdene analoge i disse to saker.

Saksomkostningene bør oppheves for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg stemmer for denne dom:

A tilkjennes foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1958.

A og fru B skal ha besøksrett henholdsvis til D og C en

Side:694

hverdag hver uke og annenhver helg dersom de bor i samme distrikt. Hvis de ikke bor i samme distrikt, skal de ha besøksrett inntil 3 uker hver sommer, samt annenhver jul og annenhver påske, og slik at barna kan være sammen i besøkstiden.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Endresen og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kj. Bugge):

- - -

I brev til Trondheim barnevernsnemnd 29.1. d. å. har dommeren referert foranstående fra og med det som ble referert fra saksforberedelsen, og bedt om nemndas uttalelse slik som advokat Lynum ba om.

Nemnda behandlet saken i møte 13. f.m. og uttalte:

«På grunnlag av de undersøkelser som er blitt foretatt besluttet Barnevernsnemnda enstemmig å uttale at fru A ikke kan ansees å være uskikket til å ha foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1958 og D, født xx.xx.1960.» - - -

Retten skal bemerke:

Det er erkjendt av fru A at hun har begått ekteskapsbrudd. Saksøkerens påstand om skilsmisse etter ekteskapslovens §48 blir derfor å ta tilfølge.

Det vanskelige spørsmål i saken blir spørsmålet om hvem som skal ha foreldremyndigheten over de to sønner.

Det finnes å være klart at fru A har gjort seg skyldig i klandreverdig forhold i en stor del av perioden fra sommeren 1961 til hun kom tilbake til X i desember 1962. Hun har selv hevdet at hun var sterkt opprevet og ute av sinnslikevekt i dette tidsrom fordi mannen hadde forlatt henne og tatt skritt til å få separasjon. Hun har bebreidet ham at han var kold og hård både mot henne og barna.

Det er ikke mulig for retten å danne seg noe sikkert inntrykk av hvorvidt dette er riktig. Det er imidlertid på det rene at han foretok forliksmegling i oktober og hun i desember 1961 med tanke på separasjon. Det er mulig at det var en tilnærming i februar 1962, det førte imidlertid ikke frem.

Med støtte særlig i E's vitneprov, må retten anta at fru A utover sommeren 1961 søkte å skaffe seg mere adspredelse ved samvær med venninner og restaurantbesøk. Det er mulig at dette begynte i all uskyldighet, men retten må gå ut fra at det etterhånden har tatt helt overhånd og er gått ut over stellet og tilsynet med barna.

Fru A har bestemt benektet å ha begått utroskap med andre enn med F. Etter E's vitneprov synes dette å være tvilsomt, men retten kan bare konstatere at selskapelighet i leiligheten utover vinteren 1961/1962 synes å ha tatt slik overhånd at det har gått ut over det anstendige og ikke vært forenlig med tilbørlig stell og tilsyn av barna.

Mot fru A's benektelse kan retten ikke konstatere at fru A har hatt seksuelt samvær med andre menn i leiligheten, heller ikke med F.

I mai overlot fru A begge barna til mannen. Hun var således borte fra begge sønnene i over 1/2 år.

Side:695

A har benektet at han har begått ekteskapsbrudd i 1958. Han var en kortere tid sammen med en ung pike, men de hadde intet seksuelt forhold.

X barnevernsnemnds uttalelse er innhentet i medhold av lov nr. 9 av 21.12. 1956 §9. Nemnda har ikke nærmere begrunnet sin avgjørelse, men den del av saksforholdet som retten har meddelt nemnda, er referert ovenfor. Retten går ut fra at nemnda i det vesentlige har kjennskap til fru A's forhold fra sommeren 1961 til hun kom tilbake fra sjøen i desember 1962. Retten går ut fra at nemndas oppfatning er den at fru A's forhold fra desember 1962 til idag er slik, at hun ikke kan anses for å være uskikket til å ha foreldremyndigheten over begge barna.

Etter lovens §8 annet ledd skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barna. Barna bør være hos moren, særlig så lenge de er små, såfremt ikke moren er uskikket til å oppdra dem. Deretter skal det også legges vekt på hva foreldrene selv ønsker.

Det er neppe tvilsomt at barna burde være hos faren, såfremt man bare skulle ta hensyn til foreldrenes eget forhold. Det er fru A som har forgått seg og som har skylden for skilsmissen.

Det er imidlertid lovens hovedregel at barna bør være hos moren så lenge de er små og moren ikke er uskikket til å oppdra dem. Det er klart at begge barna er i en slik alder at de trenger en mors omsorg. Barnevernsnemnda har uttalt at moren ikke er uskikket til å oppdra barna.

Retten vil også uttale at den heller ikke kan anse faren for uskikket til å oppdra barna, selv om han for tiden p. g. a. sitt arbeide er for meget borte fra hjemmet til selv å kunne ta seg av dem. Det må også anses uheldig om to så små barn skal være hos to så gamle besteforeldre som A's foreldre er. Det kan foreløbig ikke anses på det rene at de planer som A har redegjort for når det gjelder å skifte arbeidsgiver, sikkert kan føres ut i livet. Under saksforberedelsen redegjorde han som ovenfor nevnt for en annen plan.

Det synes som om fru A helt er kommet bort fra sitt tidligere liv etter at hun har tatt bopel hos sine foreldre som husbestyrerinne hos dem. Henne foreldre er henholdsvis 52 og 48 år gamle og i fast arbeide om formiddagen. De trenger en husholderske og vil gjerne åpne hjemmet for begge barnebarna. Fru A har gitt uttrykk for at hun beklager den ovenfor nevnte lettsindige periode av sitt liv, og at hun nu vil gå helt og fullt inn for å skape et godt hjem for barna. Hun gjør inntrykk av å være blitt rolig og veloverveid og å være oppriktig glad i barna. Det antas også å ha interesse at hennes foreldre ikke er for gamle. Fru A's mor synes å være en fornuftig og vel avbalansert kvinne.

Ut fra en avveining av disse overveielser er retten kommet til at det vil være det beste for barna at retten følger lovens hovedregel, nemlig at barna bør være hos moren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen og Kr. Fr. Myrdahl og kst. lagdommer Rolf Theisen):

Fru A, født G, og A giftet seg den 2. november 1957. Ektefellene fikk 2 barn, sønnene C, født xx.xx.1958 og D, født xx.xx.1960. Før hun giftet seg hadde fru A et barn utenfor ekteskap, datteren - -,

Side:696

født i mai 1953. Etter tidligere å ha bodd på forskjellige steder, fikk ektefellene fra mai 1961 en innskuddsleilighet i - - - veien 2 i X. A var på denne tid selger i firmaet - - - A/S, og representerte dette som reisende i Troms og Finnmark.

Mens A i 1961 var på forretningsreiser nordpå, fikk han ut på ettersommeren eller høsten høre forlydender om at hans hustru førte et løssluppent liv under hans fravær, og han henvendte seg da til sakfører og tok skritt til å få ekteskapet oppløst ved å søke megling i - - - forliksråd. Hustruen fikk først indirekte kjennskap til dette, og søkte da selv megling ved Trondheim forliksråd. Disse skritt ble ikke fulgt opp videre, men partene bodde senere atskilt, bortsett fra en ukes tid vinteren 1962. Under sine opphold sydpå bodde A da hos en gift søster i X.

Da A i slutten av mai 1962 skulle nordover på forretningsreise, tok han etter anmodning av hustruen begge sønnene med seg, og anbragte dem hos sine foreldre i Z, hvor han også leilighetsvis kunne se til dem. Hustruen hadde på denne tid knyttet forbindelse med en annen mann, og omtrent samtidig med at A drog nordover, reiste hun sammen med vedkommende til Oslo, hvor de begge tok hyre i utenriks fart med samme skip. Dette fikk A ikke vite noe om, før han i juli fikk et brev fra hustruen, postlagt i Teneriffa. Fru A ga imidlertid opp sjølivet, og kom tilbake til X i desember 1962. A hadde da i mellomtiden tatt ut stevning i skilsmissesaken, begrunnet i utroskap fra hustruens side.

Etter reisen nordover i mai, ble eldstegutten, C, værende hos sine besteforeldre i Z, og var ikke sydover bortsett fra et kortere besøk sammen med faren, hvorunder moren i det hele tatt ikke hadde kontakt med ham. Den yngste, D, kom imidlertid tilbake til X sammen med A's søster, som avleverte ham til fru A etter at hun var kommet tilbake fra sjøen. Etter hjemkomsten oppga fru A å holde på leiligheten i - - - vegen og flyttet istedenfor til sine foreldre sammen med datteren og D. - - -

Saken står i en noe annen stilling enn for byretten, for så vidt som A i mellomtiden har fått ny stilling og bopel. Fra september 1963 er han ansatt som driftsassistent ved Æ fylkesrederis rutebilavdeling og har arbeidssted og bolig i Ø. Han har C hos seg der. Bestefaren i Z er død, men bestemoren lever som enke. A er forlovet med en ung dame i Y, og det er meningen de skal gifte seg når hun kan få stilling i Ø. Fru A har på sin side knyttet forbindelse med en mann hun traff til sjøs - ikke den hun forlot X sammen med - men om de kommer til å gifte seg er ikke helt avgjort. - - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Diesen og kst. lagdommer Theisen - kommer til samme resultat som byretten.

Det er på det rene - og erkjent av henne selv - at fru A en tid førte et uregelmessig liv som også førte til at hun forsømte sine barn. Skulle man legge avgjørende vekt på dette forhold, kunne man neppe tilkjenne henne foreldremyndigheten over fellesbarna. Imidlertid synes det også på det rene at det her gjelder en avgrenset periode. Hverken i ekteskapets første år eller i tiden etter at hun kom tilbake fra sjøen og overtok omsorgen for D, har det vært noe å si på hennes stell av barna. Også A har således erkjent at D nå får godt stell hos moren.

Side:697

Spørsmålet er derfor om man kan se på hennes tidligere forhold som en engangsforeteelse, eller om det er nærliggende mulighet for at hun på ny kan komme til å ligge under for en trang til uteliv og fornøyelser. Retten mener imidlertid at det er sterke grunner som taler for at hennes adferd i ekteskapets sluttfase var en rent akutt foreteelse.

Da partene giftet seg i november 1957, var fru A gravid med den eldste av guttene, som ble født mindre enn 3 måneder senere. I sitt nye hjem brakte hun med seg en 5 år gammel datter, født utenfor ekteskap, som mannen hadde lite til overs for. Ekteskapet var derfor uheldig alt i starten, og forskjellige som ektefellene var av karakter og temperament, var utgangen ikke overraskende. At mannen i 1961 innledet forliksmegling i - - - uten i det hele tatt å søke kontakt med hustruen, og at hun - da hun ryktevis hørte om dette - på samme måte underkastet seg megling i - - -, synes å vise at forholdet på den tid var helt tynnslitt. At hustruen under slike forhold kom på glid er forståelig, og det er verd å merke at hun selv innså det håpløse i situasjonen. Det kan sies meget om den måte hvorpå hun i 1962 forlot hjemmet, men dypere sett innebar dette likevel et forsøk på å bryte over tvert og finne nytt fotfeste i tilværelsen. I så henseende var utgangen også positiv, for så vidt som hun etter hjemkomsten fant seg til rette i en ordnet livsførsel, hvor hun nå - som allerede nevnt - gir sine barn et godt stell. Det som er antydet om muligheten av et nytt ekteskap er også et positivt trekk. Gifter hun seg nå, skjer det etter moden overveielse og på normalt grunnlag, og hun har således sjansen til å komme inn i et ekteskap som ikke er belastet på samme måte som det forrige.

At man må anse fru A som fullt skikket til å oppdra sine barn kan retten etter dette ikke finne tvilsomt.

Det er på den annen side heller ikke tvilsomt at det samme gjelder om A. Også i den tid da ekteskapet begynte å vakle var han en god familieforsørger, og hans karakteregenskaper synes i det hele å tilsi at barna hos ham vil få en oppvekst i gode kår, både materielt og moralsk sett. Man finner imidlertid ikke grunn til å foreta noen avveining av foreldrenes kvalifikasjoner i så henseende. Det er i denne forbindelse tilstrekkelig å nevne at farens forutsetninger i hvert fall ikke er så meget bedre enn hennes at man av hensyn til barnas tarv må bryte med lovens hovedregel om at disse - som begge må regnes som små - skal være hos moren.

Etter dette finner retten at loven direkte ville være til hinder for å gi faren foreldremyndigheten over begge guttene. Derimot er den neppe til hinder for at man tar hensyn til at den eldste nå i ca. 2 år har vært under farens omsorg, og av denne grunn lar ham få foreldremyndigheten over C.

Retten har bare gjennom A's egen forklaring kunnet danne seg et bilde av hvorledes C har det i hans nye hjem i Ø, men man finner ingen grunn til å tvile på at faren steller godt for ham og at han, på tross av de rent praktiske vanskeligheter han naturlignok må stri med, gir C et godt stell og at gutten trives i sitt nye miljø. Skal man sende ham tilbake til moren, blir det et brudd med det tilvante, først og fremst for faren, men i noen grad også for gutten. Det er også et moment at den bestående tilstand ikke er skapt ved noen form for egenmektig opptreden fra

Side:698

farens side. C har vært hos ham sammenhengende siden mai 1962, da A tok ham med på sin kones direkte anmodning.

På den annen side bør ikke vanskelighetene ved en omplanting overdrives. Barn har stor tilpassingsevne, og det er neppe grunn til å tro at C ikke etter forholdsvis kort tid vil finne seg til rette hos sin mor - hvor han også vil være sammen med sin bror og sin halvsøster. Endelig nevner man at kontakten med faren under enhver omstendighet må forutsettes opprettholdt ved en forholdsvis utstrakt besøksordning.

Det avgjørende moment mot å la faren beholde C ligger i at han derved skilles fra den daglige og umiddelbare kontakt med sin bror og halvsøster.

Det er antagelig riktig at C, etter å ha vært borte fra sine søsken i ca. to år, ikke vil føle noe umiddelbart savn om den nåværende tilstand blir opprettholdt. Men dette er noe rent underordnet. Det umiddelbare savn gjennom selve atskillelsen er nærmest en bagatell i forhold til det at man for all fremtid berøver ham en bror og en halvsøster, som han kan ha naturlig kontakt med. Både gir man avkall på det verdifulle element i oppdragelsen det er å vokse opp sammen med søsken, og man må regne med at guttene heller ikke ut over barneårene kommer på den samme fortrolige fot med hverandre.

Etter dette er rettens flertall kommet til at fru A må tilkjennes foreldremyndigheten for begge fellesbarna.

Partene er enige om at den som ikke får foreldremyndigheten bør ha en besøksrett, og har utformet likelydende påstander om det. Disse bygger på den utforming som besøksordningen har etter byrettens dom. Etter det som siden er hendt, passer denne ordning ikke lenger så godt. Det er navnlig liten grunn til å fastsette alternative besøksordninger etter at A nå har ophørt med sin reisevirksomhet og fått fast arbeidssted og bopel i Ø. Ordningen burde da være bygget på dette forhold, idet den mulighet at partene kan komme til å bo innen samme distrikt ikke lenger er mer sannsynlig enn i en hvilken som helst annen sak. Det kan også spørres om man ved besøksordningen har tatt tilstrekkelig hensyn til at den lange avstand tilsier færre og langvarigere besøk. Dette ville også innebære den fordel at guttene under sine opphold i Ø ville få en sterkere følelse av å være i sitt annet hjem, og på den måten bidra til å holde båndene til faren ved like.

Tilretteleggelsen av besøksordningen er av vesentlig betydning for avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten, og spesielt lagdommer Diesen vil gi uttrykk for at den, etter hans mening, oppstykkede besøksordning er et moment som taler mot å føre C tilbake til moren. Imidlertid finner retten det vanskelig å gå utenom partenes påstander på dette punkt, men det tilføyes at man særlig etter fru A's holdning til spørsmålet regner med at partene i praksis tillemper besøksordningen slik at den både tilgodeser de rent praktiske hensyn og er egnet til å holde slektskapsbåndet ved like.

Lagdommer Myrdahl er kommet til et annet resultat enn rettens flertall for så vidt angår foreldremyndigheten over C, idet jeg finner at gutten bør bli boende hos faren.

I mai 1962 anmodet fru A sin mann om å ta guttene opp til hans foreldre i Z for 2 måneder, idet hun selv angivelig skulle på

Side:699

rekreasjonshjem. A's søster i X, som selv skulle til Z på ferie, tok barna med seg, hvoretter fru A straks reiste til Oslo med en venn for å søke hyre sammen. Først 6 måneder senere kom hun tilbake til X, uten at det synes som hun i den mellomliggende tid har tenkt på sine forpliktelser overfor barna. Den minste gutten hadde etter 2 måneder fulgt med A's søster tilbake til X og blitt boende hos henne, mens den eldste gutten - C - ble boende hos A's foreldre i Z. Her besøkte A ham så ofte hans arbeid tillot det, og etter at A siste høst fikk arbeid i Ø, har gutten vært hos faren, som har fått bra leilighet i Ø. De har ordnet seg slik at A, som er på kontor fra kl. 08.30 til kl. 15.00, tar gutten med på kontoret og har ham i Røde Kors' barneparkering fra kl. 10.00 til 14.15. Deretter kommer gutten på kontoret til faren og er der til de går hjem sammen.

Jeg antar at brødrene, etter nå å ha vært atskilt i nærmere 2 år, ikke lenger føler noe savn ved ikke å bo sammen, og jeg antar også at C ikke idag føler seg knyttet til moren. Jeg går ut fra at det er riktig som A har fremholdt at det mellom ham og sønnen har utviklet seg et sterkt avhengighetsforhold, som det vil være uheldig å rive opp. Jeg mener det er viktig at gutten kan falle til ro i de forhold han nå er vant med, og jeg kan for så vidt vise til hva som er anført i Høyesteretts dom referert i Rt-1953-1374.

I og med at det allerede er etablert en ordning hvoretter foreldrene har ett av barna hver, finner jeg at det også bør tillegges en viss vekt at det for A må virke høyst urimelig om moren, etter hva som passerte i 1962, skulle få foreldremyndigheten til begge guttene. Dette er et moment som etter §8 i loven om barn i ekteskap også skal tas i betraktning. - - -