Rt-1965-704
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-06-25 |
| Publisert: | Rt-1965-704 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 103 B |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Bendiksby, Roll-Matthiesen, Hiorthøy, Stabel, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §15, §17, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §392, Straffeloven (1902) §52, §29, §43, Veitrafikkloven (1965) §22, §26 |
Dommer Bendiksby: Ved Ytre Follo forhørsretts dom av 19. mars 1965 ble A dømt for forseelse mot motorvognlovens §29, første og annet ledd, jfr. §17, annet ledd, til fengsel i 24 dager. Fullbyrdelsen av straffen ble utsatt i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 år uten tilsyn.
Politimesteren i Follo har påanket dommen til Høyesterett, idet han har gjort gjeldende at straffen ikke skulle være gjort betinget.
Om saksforholdet viser jeg til forhørsrettens domsgrunner.
Før jeg går inn på anken over straffutmålingen, nevner jeg at forsvareren for Høyesterett under ankeforhandlingen har pekt på at domfelte i relasjon til en siktelse for å ha kjørt uten førerkort for forhørsretten forklarte, at den kjøring han er dømt for, var øvelseskjøring. Forsvareren har med henvisning til bestemmelsen i motorvognlovens §15, nest siste ledd, gjort gjeldende at domfelte ikke kunne dømmes etter samme lovs §17, annet ledd, dersom kjøringen var lovlig øvelseskjøring, idet straffansvaret i så fall påhvilte ledsageren - motorsykkelens eier - og bare ham. Det foreligger da, hevdes det videre, ikke noen uforbeholden tilståelse på dette punkt, og vilkårene for pådømmelse i forhørsrett var ikke til stede. Spørsmålet om det forelå øvelseskjøring, og om denne var lovlig, er heller ikke behandlet i domsgrunnene. Forsvareren har med henvisning til straffeprosesslovens §392, annet ledd, påstått dommen opphevet på dette grunnlag.
Dette kan ikke føre fram.
Leser man bestemmelsen i §17, annet ledds første punktum, isolert, er det ikke tvilsomt at den etter ordlyden rammer den som faktisk kjører vognen under øvelseskjøring (eleven), og jeg kan ikke se at §15, nest siste ledd, gjør det nødvendig eller naturlig å forstå bestemmelsen annerledes.
§17, annet ledds første punktum, fantes på det punkt det her gjelder i samme form i den opprinnelige lov («Ingen må køyra motorvogn, når han er påverka av alkohol»). Derimot hadde loven opprinnelig ingen bestemmelse svarende til det nåværende nest siste ledd i §15. Denne bestemmelse kom først inn i loven ved en endringslov av 6. juni 1930. Så lenge loven ikke hadde bestemmelsen i §15, nest siste ledd, kunne det ikke være tvilsomt at bestemmelsen i §17, annet ledd, rammet eleven under øvelseskjøring, og det er ikke noe holdepunkt for å anta at det var meningen med tilføyelsen av §15, nest siste ledd, å gjøre noen forandring for så vidt, og altså frita den som kjører vognen for et straffansvar som han på forhånd hadde. Hadde det vært
Side:705
meningen, må man gå ut fra at det var kommet til uttrykk i forarbeidene til endringsloven, men de inneholder ikke noe om spørsmålet.
Forsvareren for Høyesterett har i denne forbindelse pekt på at de opprinnelige motorvognforskrifter som ble utferdiget av Arbeidsdepartementet den 20. desember 1926 i medhold av motorvognloven, i §43, siste punktum, hadde en bestemmelse som svarte til det nåværende nest siste ledd i lovens §15, og han har hevdet at ordlyden av den nevnte bestemmelse i forskriftene klart bygde på at straffansvaret - også ansvaret etter §17, annet ledd - under øvelseskjøring bare påhvilte ledsageren. Dette kan ikke føre fram. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på ordlyden i den nevnte bestemmelse i forskriftene, idet jeg ikke kan anta at bestemmelsen tok sikte på å avgjøre noe om hvem som var ansvarlig etter lovens §17, annet ledd. Jeg lar det stå hen om departementet overhodet hadde hjemmel for å treffe noen bestemmelse om det.
Det finnes en rekke rettsavgjørelser om øvelseskjøring, men de aller fleste gjelder spørsmålet om ledsagerens ansvar og kan ikke ses å være av noen betydning for vår sak. En kjennelse i Rt-1954-695 gjelder spørsmålet om kjørerens strafferettslige ansvar etter motorvognlovens §15, jfr. motorvognforskriftenes §40, og etter trafikkreglene, men jeg kan heller ikke se at denne kjennelse har noen avgjørende betydning for det spørsmål som foreligger her.
Etter mitt syn er det naturlig og rimelig at bestemmelsen i §17, annet ledd, rammer den som faktisk kjører vognen under øvelseskjøring. Jeg må anta at det er forbundet med betydelige faremomenter at han er påvirket av alkohol, og at det følgelig er et klart behov for å kunne ramme han med straff. Jeg kan i det hele tatt ikke innse at det er noen rimelig eller rasjonell grunn til at han i forhold til bestemmelsen i lovens §17, annet ledd, skulle stå i noen annen stilling enn bilførere ellers. Det bemerkes at spørsmålet om, ledsagerens ansvar ikke foreligger til avgjørelse.
Jeg vil også nevne at det i §26, siste ledd, i den nye vegtrafikklov av 18. juni 1965 er bestemt at «Ved øvingskjøring anses lærer eller ledsager som fører av motorvognen», men deretter er det uttrykkelig sagt at bestemmelsen i §22, som svarer til motorvognlovens §17, annet ledd, «gjelder likevel også for eleven». Forarbeidene til den nye lov gir ikke noe holdepunkt for å anta at konsipistene har ment at det ved denne bestemmelse ble innført en ny regel på det punkt det her gjelder.
Det kan tilføyes at den svenske Vägtrafikförordning av 28. september 1951 i §30 har en bestemmelse som i det vesentlige svarer til motorvognlovens §15, nest siste ledd. Vattenrättsdomare Gunnar Fredrikson uttaler i sin kommentar til forordningen 125 at regelen om elevens frihet for ansvar under øvelseskjøring ikke kan gjelde uten unntak, og han nevner som eksempel: «En elev, som företager övningskörning i spritpåverkat tillstånd, bör sålunda straffas för rattfylleri.»
Side:706
Etter den forståelse av loven jeg legger til grunn, er det ingen feil ved forhørsrettens saksbehandling som kan lede til opphevelse av dommen.
Når det dernest gjelder påtalemyndighetens anke, finner jeg at den må tas til følge og at fengselsstraffen bør gjøres ubetinget. Jeg kan ikke finne at det foreligger noe forhold som gir grunnlag for å fravike den alminnelige regel om ubetinget fengselsstraff for motorvognkjøring i alkoholpåvirket tilstand.
Forhørsretten har satt fengselsstraffen til 24 dager. Jeg kan ikke se at det her foreligger forhold som gir grunn til å gå ut over lovens minste fengselsstraff og antar at straffen bør settes ned til 21 dager.
Jeg stemmer for slik
dom:
I forhørsrettens dom gjøres følgende endringer.
1. Straffen settes til fengsel i 21 - tjueen - dager.
2. Bestemmelsen om at fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffelovens §52 flg., faller bort.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Stabel og Gaarder: Likeså.