Rt-1965-798

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-09-03
Publisert:	Rt-1965-798
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88
Parter:	1. Forsikringsselskapet Storebrand, 2. Teknisk Bureau A/S (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Jon Åbø (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Leivestad, Helgesen, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Roll-Matthiesen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Bilansvarslova (1961), Renteloven (1888) §3, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Motorvognloven (1926) §17, §18, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953) §26

Dommer Leivestad: Den 28. februar 1958 ble Jon Åbø påkjørt av en bil og fikk alvorlige hodeskader. Ved stevning av 18. oktober 1960 reiste han sak mot bileieren, Teknisk Bureau A/S, Stavanger, og Forsikringsselskapet Storebrand med krav om erstatning for tap av inntekt.

Stavanger byrett avsa 10. mars 1962 dom med denne domsslutning:

«I. Det erstatningsansvar som de saksøkte Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S har overfor saksøkeren Jon Åbø, fastsettes til et solidarisk ansvar for kr. 2099,95 - to tusen og nittini 95/100 kroner - og i tillegg hertil et ansvar

Side:799

for Teknisk Bureau A/S alene for kr. 269 900,05 - to hundre og sekstini tusen ni hundre 05/100 kroner.

II. Teknisk Bureau A/S dømmes til å betale til Jon Åbø kr. 83 571,- - åttitre tusen fem hundre og syttien kroner med 4 - fire - prosent årlig rente herav fra 28/10 1959 til betaling skjer.

III. Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S dømmes en for begge og begge for en å betale det offentlige kr. 1721,91 - ett tusen syv hundre og tyveen 91/100 kroner - til dekning av gebyrer m.v.

IV. Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S dømmes en for begge og begge for en til å erstatte Jon Åbø saksomkostninger med kr. 3000,- - tre tusen kroner.

V. Oppfyllelsesfristen for beløpene under II, III og IV i domsslutningen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S anket, og Jon Åbø motanket. Gulating lagmannsrett avsa 28. juni 1964 dom med slik domsslutning:

«1. Det erstatningsansvar som Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S har overfor Jon Åbø, fastsettes til 268 000 - to hundre og sekstiåtte tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer. Av dette beløp er Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S solidarisk ansvarlig for 7000 - syv tusen - kroner mens Teknisk Bureau A/S er eneansvarlig for 261 000 - to hundre og sekstien tusen - kroner.

2. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår omkostningsavgjørelsen under punkt III og IV.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen for byrett ens saksomkostninger er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet går fram av domsgrunnene.

Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S har anket over lagmannsrettens dom. De har vist til sine anførsler overfor de tidligere instanser, og hevder at erstatningen er satt for høyt på grunn av feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Lagmannsretten har regnet med lønnstap fram til dens dom på kr. 51 500. Tapet fram til i dag kan ikke settes høyere enn til kr. 40 000. Tapet i fremtidig erverv var altfor høyt satt av lagmannsretten, som bygde på 50 % varig invaliditet.

Etter de nye sakkyndige erklæringer kan den medisinske og ervervsmessige invaliditet ikke settes høyere enn til 35 %. Man må regne med at Åbøs helse fortsatt vil bedres, og hans inntekter øke. Det er ikke grunn til å anta at han om ulykken ikke hadde inntruffet ville ha blitt maskinist, enn si maskinsjef, eller på annen måte kommet i vesentlig høyere inntektsklasse. Hans samlede inntektstap kan ikke settes høyere enn til kr. 100 000.

Storebrand hevder at av selskapets samlede ansvar på kr. 20 000 står bare igjen kr. 1366, idet det har betalt Åbø kr. 13 000

Side:800

som erstatning, og til trygdekassen og for sykehusopphold og legehjelp kr. 1484 og kr. 4150.

Renter kan ikke komme i tillegg for tap i fremtidig erverv. For det allerede lidte tap kan renter ikke påløpe før den tid tap er oppstått.

Forholdet mellom Åbø og Rikstrygdeverket må være de ankende parter uvedkommende. Åbø bør bare få fastsettelsesdom for det totale ansvar de ankende parter har, da Rikstrygdeverkets krav ikke er endelig fastsatt. De har lagt ned slik påstand:

« 1. Det erstatningsansvar som Storebrand og Teknisk Bureau A/S har overfor Jon Åbø fastsettes etter Høyesteretts skjønn begrenset oppad til kr. 100 000.

Herav er Storebrand og Teknisk Bureau A/S solidarisk ansvarlig for kr. 1366 og Teknisk Bureau A/S alene ansvarlig for kr. 98 634.

2. Sakens omkostninger oppheves for alle retter.»

Jon Åbø har tatt til gjenmæle og motanket. Han hevder at erstatningen burde vært satt vesentlig høyere. Lagmannsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på Åbøs fremtidsmuligheter som maskinist. Om han hadde tatt full maskinistutdannelse, ville han til nå hatt inntekter på ca. kr. 185 000. Tapet ville på dette grunnlag bli kr. 145 000. Men selv om man bygger på inntekten som lagermann, må man regne med et inntektstap hittil på ca. kr. 60 000, foruten hva Åbø har tapt ved ikke å kunne arbeide selv på sitt husbygg. Dertil kommer tap ved den synkende kroneverdi og rente av det erstatningsbeløp som tilkjennes.

Selv om man regner med en medisinsk invaliditetsprosent på 35, må den ervervsmessige invaliditet fremdeles settes til ca. 70 %. Åbø er avskåret fra å ta tungarbeid, arbeid ved maskin, eller i høyden, eller gå til sjøs. Hans muligheter for utdannelse er ødelagt. Han er faktisk blitt bundet til arbeid i Sauda ved Electric Furnace Products, med beskjedne utsikter. Han er for alltid avhengig av medisiner og legehjelp, og må regne med høyt sykefravær.

Rente bør beregnes fra forliksklagen, eller riktigst fra ulykkesdagen. Det er rimelig å ta hensyn til at pengeverdien har sunket i de år inntektstapet gjelder, og vil synke i årene framover. Åbø bør få namsdom for det beløp som tilkommer ham, nemlig hans samlede tap med fradrag av kr. 148 489 som Rikstrygdeverket har beregnet sitt refusjonskrav til, samt kr. 13 000 som Åbø har fått fra Storebrand.

Jon Åbø har lagt ned slik påstand:

«1. Det erstatningsansvar som Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S har overfor Jon Åbø, fastsettes begrenset oppad til kr. 375 000 med 4 - fire - prosent årlig rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer. Av dette beløp er Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S solidarisk ansvarlige for kr. 20 000 og Teknisk Bureau A/S eneansvarlig begrenset oppad til kr. 355 000.

2. Av ovennevnte beløp er utbetalt til Jon Åbø kr. 13 000, og

Side:801

det ytterligere solidaransvar utgjør da kr. 7000, som Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S tilpliktes å betale.

I tillegg hertil tilpliktes Teknisk Bureau A/S å betale til Jon Åbø erstatning begrenset oppad til kr. 206 511 med renter som ovenfor nevnt.

3. Stavanger byretts dom vedrørende saksomkostninger stadfestes.

I tillegg hertil tilpliktes Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S in solidum å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er det gitt forklaring ved bevisopptak av Åbø og tre vitner. Det er avgitt nye legeerklæringer fra to oppnevnte sakkyndige.

Jeg er kommet til et resultat som ikke avviker vesentlig fra de erstatningsfastsettelser byrett og lagmannsrett kom til. I stor utstrekning kan jeg slutte meg til hva disse domstoler har anført. På grunn av den tid som er gått og de nye opplysninger som er kommet til, foreligger imidlertid saken nå i en noe endret skikkelse.

Ved beregningen av det tap Åbø har lidt i de 7 1/2 år som er gått siden ulykken, og det tap han vil lide i fremtiden, gjør det seg stor usikkerhet gjeldende. Man kjenner nok den inntekt han har hatt, men kan ikke vite noe sikkert om hvilke inntekter han ville ha skaffet seg om ulykken ikke hadde inntruffet.

Åbø hadde før ulykken ingen skoleutdannelse utover folkeskolen. Hans avgangsvitnesbyrd var ikke godt. Det er imidlertid vanskelig å ha noen sikker mening om det er treffende for hans evnenivå. Hans mor døde mens han var gutt, og han måtte - etter hva det er opplyst - i de siste skoleår i det vesentlige forestå husstellet i hjemmet, hvor de var fire brødre.

Etter avsluttet folkeskole arbeidet Åbø først ved Electric Furnace Products i Sauda og reiste deretter i 1953 til sjøs. Han stod i 30 måneder på samme skip til 5. mars 1956 og rykket opp fra hjelpegutt til maskingutt og smører. Han synes å ha vist større stabilitet i sitt arbeid enn svært mange unge sjøfolk, og skaffet seg tilstrekkelig fartstid for maskinistskole.

Høsten 1956 begynte Åbø i arbeid hos Electric Furnace Products og var her lagermann før han begynte sin militærtjeneste 10. januar 1958.

Man kan som et minimum bygge på at Åbø ville kunne hatt inntekter som lagermann om ulykken ikke hadde inntruffet. Selv har han imidlertid hevdet at det var hans plan å skaffe seg utdannelse som maskinist. Til sjøs ville han da ha hatt utmerkede utsikter til raskt å rykke opp og få meget betydelige inntekter. De ankende parter har bestridt at det forelå så bestemte planer at det kan bygges noe på dette, og dradd i tvil at han hadde evner til noen høyere utdannelse. De gjør gjeldende at folkeskolekarakterene gir grunn til tvil om det, og at Åbø har motsatt

Side:802

seg at man har fått kjenne resultatene av de intelligens- og kunnskapsprøver som var foretatt under militærtjenesten.

Jeg finner i likhet med de tidligere instanser at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at man kan bygge en erstatningsberegning på at Åbø ville ha blitt maskinist og maskinsjef. Bortsett fra at han hadde skaffet seg den fornødne fartstid, hadde han ikke gjort noe som klart viser at han hadde gått inn for å bli maskinist. Han hadde således ikke skaffet seg verkstedspraksis, men hadde tatt annet arbeid etter at han kom hjem fra sjøen. Men han hadde under militærtjenesten søkt seg inn på et motorkurs, noe som formodentlig kunne vært av betydning for maskinistutdannelse.

På den annen side finner jeg at det må være god grunn til å regne med at Åbø ikke i lengden ville blitt på en lagermanns lønnsnivå. Det må være rimelig å anta at han ville ha skaffet seg kvalifikasjoner til bedre betalt arbeid eller tilleggsinntekter. Jeg kan her slutte meg til det som lagmannsretten har anført.

Når det gjelder tiden siden ulykken, har lagmannsretten i tilslutning til byretten beregnet Åbøs tap i den periode han skulle ha gjort militærtjeneste til ca. kr. 6000. Denne beregning kan jeg slutte meg til. For den etterfølgende tid har lagmannsretten beregnet Åbøs inntektstap til kr. 45 500. Den har da tatt utgangspunkt i hva han ville ha tjent som lagermann. I tiden etter lagmannsrettens dom har Åbø tjent ca. kr. 8000, slik at hans tap etter denne beregningsmåte ville bli ca. kr. 12 500. Det samlede tap skulle da bli ca. kr. 64 000.

Når en tar hensyn til mulighetene for at Åbø kunne tjent mer, og til at det ville være rimelig å regne med noe rente, antar jeg at det vil være nøkternt å sette Åbøs samlede tap i den tid som er gått til kr. 70 000.

Ved fastsettelsen av erstatningen for det fremtidige inntektstap har byretten på grunnlag av temmelig avvikende legeuttalelser regnet med en yrkesmessig invaliditet på 75 %. De sakkyndige for lagmannsrett satte Åbøs medisinske invaliditet til 50 % og den ervervsmessige til 65-70 %. De sakkyndige for Høyesterett, dr. Ragnar Forsberg, som også var sakkyndig for lagmannsrett, og overlege Brynjulf Ingebrigtsen har funnet at så vel den medisinske som den ervervsmessige invaliditet nå kan settes til 35 %. Rikstrygdeverket, som tidligere har regnet med invaliditet på 80 %, har fra 1. september 1965 satt tapet i ervervsevne til 40 %. De 12 legeerklæringer som er lagt fram, fra i alt 8 leger som har undersøkt Åbø, inneholder sterkt varierende vurderinger av nedsettelsen av Åbøs ervervsevne - fra 15 til 90 %. Det gir uttrykk for at det er meget vanskelig å bedømme virkningene av de alvorlige hodeskader Åbø har fått, noe de sakkyndige også selv sterkt har presisert. De sakkyndige for Høyesterett har uttalt at behandlingen av Åbø har vært vellykket, og utviklingen gunstig, bedre enn man tidligere hadde kunnet regne med.

Side:803

De vesentlige varige følger av Åbøs hjerneskader synes å være at han har lett for å få hodepine, undertiden blir nervøs og irritabel, sover mindre godt, og blir fortere trett. Han må tre ganger daglig ta antiepileptisk medisin. Han har ved det unngått epileptiske anfall siden 1960, merker bare tilløp.

Sin diabetes insipidus holder Åbø i sjakk ved en gang ukentlig å få hormoninjeksjon hos lege.

Når Åbø er i arbeid, får han nå full lønn. Han har imidlertid hatt, og må regne med å få, meget sykefravær.

Åbø kan ifølge legeuttalelsene ikke ta tungarbeid, ikke reise til sjøs, ikke arbeide ved maskin eller i høyde. Han er henvist til å innrette seg slik at han lett kan komme til lege. Hans yrkesvalg er sterkt redusert.

De muligheter Åbø hadde til å skaffe seg utdannelse må regnes for å være tapt. De beste år for faglig utdannelse er gått under sykdom og invaliditet. Faktisk er han med sin svekkede helse og manglende utdannelse og som familieforsørger temmelig bundet til å fortsette i arbeid av liknende art som han nå har hos Electric Furnace Products. De sjanser han ellers ville hatt, og som jeg mener man må regne han ville ha nyttet, til ved utdannelse eller mer krevende arbeid å nå opp i høyere inntektsklasser, må anses tapt. På grunn av sykefravær må en bygge på at Åbø ikke vil kunne holde full lønn i det arbeid han får. Åbø vil for alltid være avhengig av daglig bruk av medisin og ha utgifter til det.

Jeg finner under disse omstendigheter at erstatningen for tap i fremtidig erverv bør anslås til kr. 200 000, slik at Åbøs samlede tap settes til kr. 270 000.

Fra Rikstrygdeverket har Åbø fått utbetalt uførepenger med i alt kr. 46 592, og kapitalutløsning med kr. 25 000. Kapitalverdien av den uførepensjon han får fra 1. september 1965 er beregnet til kr. 76 897; Rikstrygdeverkets refusjonskrav 1. september 1965 er oppgitt til kr. 148 489.

Åbø har bedt om namsdom for den erstatning som tilkommer ham etter at Rikstrygdeverkets refusjonskrav er dekket. Etter omstendighetene finner jeg at denne anmodning bør imøtekommes.

Storebrand har av sitt ansvar på inntil kr. 20 000 dekket kr. 13 000 ved utbetaling til Åbø. Videre har selskapet dekket trygdekasseutlegg og sykehusopphold med kr. 1484 og kr. 4150. Til sammen har selskapet utbetalt kr. 18 634, slik at det bare står igjen kr. 1366 av dets ansvar. Dette siste beløp er de ankende parter solidarisk ansvarlige for.

Resultatet blir således at den samlede erstatning til Åbø settes til kr. 270 000. Fra dette går Rikstrygdeverkets refusjonskrav kr. 148 489. Av restbeløpet kr. 121 511 er kr. 13 000 utbetalt som forskudd av Storebrand. Selskapet har utbetalt ytterligere kr. 5634 som kommer til fradrag i dets begrensede ansvar på kr. 20 000. Da beløpet ikke gjelder inntektstap, kommer det ikke til fradrag i Åbøs erstatningskrav. For Storebrands gjenstående

Side:804

ansvar kr. 1366 er selskapet solidarisk med Teknisk Bureau A/S. Dette selskap er ansvarlig for hele erstatningen kr. 270 000 med fradrag av kr. 13 000 som Storebrand har betalt. Overfor Åbø svarer det for kr. 108 511, herav kr. 1366 sammen med Storebrand, og kr. 107 145 alene.

Anken har ikke ført fram, og de ankende parter må derfor erstatte motparten sakens omkostninger for Høyesterett. For byrett og lagmannsrett bør den avgjørelse lagmannsretten har truffet opprettholdes. Jon Åbø har hatt fritak for gebyrer for byretten og fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Det erstatningsansvar Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S har overfor Jon Åbø, fastsettes til 257 000 - to hundre og femtisju tusen - kroner med 4 - fire - prosent renter årlig fra Høyesteretts dom til betaling skjer.

Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S dømmes en for begge og begge for en til å betale til Jon Åbø 1366 - ett tusen tre hundre og sekstiseks - kroner, og Teknisk Bureau A/S dømmes til å betale til Jon Åbø 107 145 - ett hundre og sju tusen ett hundre og førtifem - kroner med 4 - fire - prosent renter årlig fra Høyesteretts dom til betaling skjer.

Lagmannsrettens avgjørelse vedrørende saksomkostningene for byrett og lagmannsrett stadfestes.

I saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett betaler Forsikringsselskapet Storebrand og Teknisk Bureau A/S en for begge og begge for en 6500 - seks tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er kommet til et noe annet resultat enn førstvoterende for så vidt angår tap i fremtidig erverv.

Som anført av førstvoterende har dr. Ragnar Forsberg og overlege Brynjulf Ingebrigtsen vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. Dr. Forsberg, som også var sakkyndig for lagmannsretten, uttaler i sin erklæring av 18. juni 1965 bl.a.:

«Den traumatisk betingede epileptiske tilstand har vist et gunstig forløp. Han har ikke hatt noe stort anfall med bevissthetstap, krampe etc., man kan altså idag si at disse anfall ikke har innfunnet seg på henimot fire år. De «små» anfall, som også opptrer temmelig sjelden med intervaller fra ca. en uke til et par måneder, har som før ytret seg som en fornemmelse av fjernhet og uvirkelighet. De står på noen minutter og efterlater seg intet ubehag.

Stort sett kan man vel si at tilstanden i ca. fire år med mindre svingninger har holdt seg stasjonær. Man må da ha lov til å regne med at tilstanden efter denne dag ikke vil vise noen ytterligere progresjon (forverrelse).

Side:805

I min erklæring til Gulating Lagmannsrett poengterte jeg den nevrotiske komponent i sykdomsbildet, og jeg nevnte at den spente og problemfylte situasjon han befinner seg i predisponerer for en slik komplikasjon. Erfaring viser at en slik nevrotisk tilstand som regel vil påvirkes gunstig av et endelig saksoppgjør. Herr Åbø har selv overfor meg uttrykt den samme formodning. Man har altså grunn til å regne med en bedring og stabilisering av tilstanden efter avsluttet sak.

Herr Åbø bør i fremtiden nøye påse at han ikke påtar seg virkelig tungarbeide. Der er efter min mening all grunn til å tro at han uten store ulemper vil kunne klare et middelstungt eller lettere arbeide. Der er all grunn til å anta at han da vil kunne spares for den leilighetsvise aksentuering av hodesmerter og svimmelhet som det tunge arbeide har medført.

De vesentlige ulemper som han da i fremtiden efter alt å dømme vil beholde blir altså da de nevnte «småanfall» og avhengigheten av regelmessige hormoninjeksjoner.

Jeg gjentar at der under eksaminasjon og undersøkelse ikke har forekommet tegn på simulasjon eller aggravasjon, hvorved jeg da forstår overdreven betoning av subjektive plager.

Hverken den hormonale forstyrrelse eller den epileptiske komponent i bildet har en slik prognose at man kan si de sannsynligvis vil forkorte hans liv. Efter nok en gang å ha vurdert herr Åbøs tilstand og hans fremtidsutsikter er jeg kommet til at disse idag fortoner seg noe gunstigere enn av meg opprinnelig antatt. Den forlengede observasjonstid som denne min siste erklæring hviler på, er et moment av vesentlig betydning.

Alt tatt i betraktning finner jeg å måtte foreslå følgende invaliditetsansettelse:

Medisinsk invaliditet:35 %

Ervervsmessig invaliditet:35 %.»

Overlege Ingebrigtsen uttaler i erklæring av 23. juni 1965 bl.a. følgende:

«Ved personlig undersøkelse av skadede 2. juni 1965 har jeg ved neurologisk undersøkelse ikke påvist tegn til utfall, ei heller finner jeg at han frembyr sikre tegn på noen mental svekkelse.

Skal en nu - 7 år etter aktuelle ulykke - vurdere den foreliggende og fremtidige invaliditet, gir de medisinsk objektivt påviselige følger etter skaden ingen fastere holdepunkter for sådan vurdering. Dog må det ansees sikkert at skadede har pådradd seg direkte organiske skader av hjernen. Disse mener jeg er årsak til den epilepsi han har hatt, og den vannbalanseforstyrrelse han har i sin kropp.

Begge disse lidelser må sies å være velykket behandlet. De plager skadede hevder fremdeles å ha etter ulykken i 1958 er av mer subjektiv art i form av hodepinetilbøyelighet, nervøsitet og øket trettbarhet.

Ved vanlig systematisk neurologisk undersøkelse har jeg ikke påvist tegn til noen funksjonsforstyrrelser.

Side:806

På bakgrunn av at jeg tror den posttraumatiske epilepsi - som nu ikke har gitt anfall på 4 år - vil fortsatt kunne behandles med hell - og at skadede således i fremtiden ikke vil få betydeligere invalidiserende symptomer fra denne lidelse - vil jeg rent skjønnsmessig ansette den nuværende og fremtidige medisinske invaliditet hos skadede til 35 %.»

Overlege Ingebrigtsen sier videre i erklæringen at den ervervsmessige invaliditet er vanskelig å vurdere, men rent skjønnsmessig setter han den til det samme som den medisinske invaliditet - 35 %.

Fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv må i et tilfelle som det foreliggende i høy grad bli skjønnsmessig. Etter en samlet bedømmelse og under henvisning til de sakkyndiges prognoser i de nye erklæringer, finner jeg at erstatningen for fremtidig tap bør settes til kr. 150 000, heri iberegnet renter til avsigelsen av Høyesteretts dom.

For øvrig er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog således at jeg finner at saksomkostningene for Høyesterett bør oppheves.

Dommer Ryssdal: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.

Justitiarius Terje Wold: Som dommer Helgesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Sverre W. Middelthon):

Jon Åbø, som er født xx.xx.1937 og er bosatt i Sauda, ble den 28/2 1958 påkjørt på Skagen i Stavanger av varevogn L-4539, som eides av Teknisk Bureau A/S, Stavanger og var ansvarsforsikret i Forsikringsselskapet Storebrand, Bergen.

Påkjørselen skjedde på fortauet. Bilens fører har vedtatt en bot for at han ved anledningen overtrådte motorvognlovens §17 første ledd 2. punktum. - - -

Da saksøkeren ble skadet, hadde han påbegynt sin militærtjeneste i flyvåpenet, luftvernartilleriet. Han hadde begynt tjenestegjøringen den 10/1 1958, og den var forutsatt å skulle vare i 18 måneder. Da han ble skadet, var han på vei hjem til Sauda på permisjon. Som militær tjenestemann var han forsikret i Rikstrygdeverket etter lov om uføretrygd for militærpersoner av 19/6 1953. Etter denne lovs §26 nr. 2 kan Rikstrygdeverket gjøre regress gjeldende overfor de for skaden ansvarlige for det som Rikstrygdeverket utbetaler den skadede. I et dokumentert skriv fra Rikstrygdeverket av 9/2 1962 er opplyst at Rikstrygdeverket pr. 28/2 1962 vil ha utbetalt kr. 18 700 i uførepensjon. Kapitalverdien av den nuværende uførepensjon kr. 600 pr. md. utgjør pr. 1/3 1962 kr. 169 729. I dette beløp er det gjort fradrag for samordning av uførepensjonen med alderstrygden etter fylte 70 år. Dette kapitalbeløp er beregnet på grunnlag av en uføregrad på 80 % og gjelder

Side:807

således bare dersom denne uføregrad blir satt varig. Det er den imidlertid ennu ikke, og saken skal revideres i Rikstrygdeverket i juni 1962. Rikstrygdeverket har satt frem refusjonskrav i saken. Slik som saken står nu vil refusjonskravet pr. 1/3 1962 utgjøre kr. 188 429.

Saksøkerens prosessfullmektig har under henvisning til det som ansees som vanlig og riktig praksis i slike saker, nedlagt påstand om at der skal gis fastsettelsesdom for den del av saksøkerens erstatningskrav, som nevnt for tiden stipulert til kr. 188 429, som svarer til Rikstrygdeverkets refusjonskrav, og kun for den overskytende del av erstatningskravet påstå fullbyrdelsesdom. - - -

Om de skader Åbø fikk ved ulykken er der gitt utførlige opplysninger i de fremlagte legeerklæringer.

Ulykken skjedde den 28/2 1958 og Åbø ble straks brakt til Stavanger sykehus. Han blødde fra et sår i venstre tinning og fra nesen og begge ørene. Han var videre skjev i ansiktet og hadde kraniebrudd. Han var bevisstløs ved innleggelsen og kom først til bevissthet 3 døgn etter ulykken. Han hadde dobbeltsyn og voldsom hodepine lokalisert til venstre tinning, issepartiet og bakhodet, med sterk forverrelse bare han rørte på hodet. Han var kvalm og brekket seg daglig. Han led også av svimmelhet og glemsomhet, hadde øresus og var irritabel. Han hadde også andre plager. Tilstanden bedret seg utover høsten og skjevheten i ansiktet forsvant helt. Han fikk en bandasje på høyre øye, og da den ble fjernet i slutten av mai 1958, var dobbeltsynet vekk og synet ellers helt i orden.

Åbø lå på Stavanger sykehus fra 28/2 1958 til 1/4 1958, på Sauda sykehus fra da av og til 21/6 1958, så fra 22/6 1958 til 7/7 1958 på Haukeland sykehus, nevrologisk avdeling. Han hadde således sammenhengende sykehusopphold fra ulykken til 7/7 1958.

Han ble innlagt igjen på Haukeland sykehus, nevrologisk avdeling 2/4 1959. I mellomtiden hadde han noen jobber som lastebilsjåfør. Han lå på Haukeland sjukehus til 15/4 1959. Han ble innlagt igjen 19/5 1959 til 22/5 1959 og 10/2 1960 til 20/2 1960. Videre har han ligget på Stavanger sykehus fra 3/7 1961 til 5/7 1961. Den siste innleggelse fant sted etter anmodning fra de oppnevnte sakkyndige for at de skulle få anledning til å observere ham noen dager. Senere var han til observasjon ved Haukeland sykehus i ca. 14 dager fra 9/9 1961.

Av den erklæring som foreligger, datert 26/6 1959, fra Haukeland sykehus' nevrologiske avdeling fremgår at sykehuset i henhold til motorvognlovens §18 meldte fra til politiet om at saksøkeren på grunn av de skader som han pådro seg ved ulykken, ikke lenger fylte de krav som en av medisinske grunner stiller til en motorvognfører. Saksøkerens førerkort ble av denne grunn inndradd av politiet. Han hadde hatt førerkort fra 1956.

I september 1959 var han i ca. 10 dager i arbeide som håndlanger hos murmester Chr. Sørensen under arbeide på en skolebygning i Sauda. Under arbeidet fikk han en dag krampe og falt fremover og slo seg og måtte kjøres hjem. Han kunne av den grunn ikke fortsette i dette arbeidet.

I halvannen måned var Åbø i arbeide som medhjelper ved landmåling for Sauda kommune. Han måtte slutte da arbeidet var ferdig.

Side:808

Fra 4/4 1960 har han vært i arbeide som kopist ved E.F.P. Det er et lettere arbeide som består i å betjene en kopieringsmaskin som kopierer tegninger m.v., og arbeidet lønnes med kr. 125,- pr. uke. Åbø har dette arbeidet fremdeles.

Åbø giftet seg 22/8 1959, og der er i ekteskapet et barn. Han begynte å bygge seg hus et par km fra Sauda sentrum i 1960. Det er en enebolig med rom for butikk i underetasjen. Det var meningen å begynne frukt- og tobakkforretning, men saksøkeren sier at han har oppgitt det og at han antagelig kommer til å leie ut forretningen. Åbøs hustru har handelsbrev, men ikke Åbø selv.

Huset er nesten ferdig. Det kommer på omkring kr. 70 000, som skal betales ved lån på huset og av det som saksøkeren venter å få i erstatning hos de saksøkte. - - -

Rettens bedømmelse av det hittil lidte tap:

Hvis saksøkeren ikke var blitt skadet, må det regnes med at han hadde fortsatt med å gjøre militærtjeneste i atten måneder fra han begynte militærtjenesten den 10/11958, altså til 10/7 1959. I denne periode ville han hatt fritt opphold og en godtgjørelse på kr. 4,- pr. dag som er vanlige dagpenger. Dagpengene i tiden 28/2 1958 til 10/7 1959 ville utgjort kr. 2000.

I den tid saksøkeren, hvis han ikke var blitt skadet, ville ha gjort militærtjeneste, har han ligget på sykehus fra 28/2 til 7/7 1958, fra 2/4 til 15/4 og fra 19/5 til 22/5 1959, ialt ca. 5 mndr. Sykehusoppholdene har ikke kostet ham noe, men han har i den tid vært helt arbeidsudyktig og ikke hatt noen arbeidsinntekter. I tiden fra høsten 1958 til 10/7 1959 har han imidlertid tjent som lastebilsjåfør kr. 1872,24.

Det direkte økonomiske tap som saksøkeren kan ansees for å ha lidt i denne periode, ansetter retten til dagpengene kr. 2000 med tillegg av det som det kan antas å ha kostet saksøkeren å leve i denne tid - klær, kost og losji som han ellers ville ha fått i det militære -, men med fradrag av den inntekt han har hatt kr. 1872,24. Nettotapet i denne periode anslåes til kr. 6000.

Både når det gjelder å bygge opp en god fysisk form og å skaffe seg erfaringer og kunnskaper betyr det et drawback å ligge på sykehus og være sykemeldt istedenfor å gjøre militærtjeneste, men forsåvidt dette har økonomisk betydning må det antas bare å gi seg utslag i tap i fremtiden.

I tiden fra 10/7 1959 til 28/2 1962 må det antas at saksøkeren, hvis han ikke var blitt skadet, hadde fortsatt i sitt arbeid som lagermann i E.F.P. eller hatt annet minst like godt lønnet arbeide. Han ville da tjent kr. 300 pr. uke i 1959, ca. kr. 310 pr. uke i 1960, ca. kr. 315 pr. uke i 1961 og kr. 320 pr. uke i 1962, eller rundt regnet kr. 42 700. Der foreligger ikke helt uttømmende opplysninger om hva han faktisk har tjent i denne tid.

Hva saksøkeren har tjent ved å arbeide ca. 10 dager for murmester Sørensen og 1 1/2 måned for Sauda kommune er ikke opplyst. Retten regner med at denne inntekt utgjør kr. 1500.

Heller ikke foreligger det oppgave over hva saksøkeren har tjent ved sitt arbeide som kopist i E.F.P. fra 4/4 1960 til 28/2 1962. Det dreier seg om 99 uker med en inntekt pr. uke på kr. 125. Det er opplyst ved

Side:809

første vitnes forklaring at saksøkeren hadde et fravær i 1960 på 12 dager og i 1961 på 34 dager, tilsammen 46 dager. Det må antas at dette fravær vesentlig skyldes skaden som saksøkeren fikk ved påkjørselen. Han lå på sykehus i denne tid, på Stavanger sykehus fra 3/7 1961 til 5/7 1961 og på Haukeland sykehus 14 dager i september. Retten regner med at saksøkeren har arbeidet i 93 uker i denne tid og tjent kr. 11 600.

Nettotap i arbeidsinntekt i perioden 10/7 1959 til 28/2 1962 anslåes således til kr. 42 700 v kr. 13 100 = kr. 29 600, og det samlede nettotap i arbeidsinntekt fra saksøkeren ble skadet 28/2 1958 og til 28/2 1962 anslåes til kr. 29 600 + kr. 6000, tilsammen kr. 35 600.

Til delvis dekning av denne tapte arbeidsinntekt har saksøkeren mottatt:

Dagpenger i Sauda Trygdekasse kr. 733.06

Fra Forsikringsselskapet Storebrand » 13 000.00

idet det i denne forbindelse sees bort fra et beløp på kr. 750 som er opplyst å være medgått til legeerklæringer, medisiner og reiser

Tilsammen kr. 13 733.06

Når dette beløp trekkes fra beløpet kr. 35 600, fremkommer et udekket tap pr. 28/2 1962 som avrundes til kr. 22 000.

Saksøkeren har dessuten fått utbetalt av Rikstrygdeverket som uføretrygd kr. 18 700 etter loven om uførhetstrygd for militærpersoner av 19/6 1953, men dette beløp må der sees bort fra når det er spørsmål om å fastsette det tap som de saksøkte er ansvarlig for, jfr. lovens §26, jfr. lov om ulykkestrygd for industriarbeide av 24/6 1931 §32, pkt. 5, Boysen «Sosial Ulykkestrygd» side 226-7 og Rt-1933-874.

Tap i fremtidig erverv:

Som bilag til stevningen er fremlagt en uttalelse til Rikstrygdeverket fra professor, overlege A. G. Frøvig, datert Bergen 1/6 1960. Denne uttalelse har følgende vurdering og konklusjon: - - -

Skadede er, som det vil fremgå av ovenstående, betydelig invalidisert. Grovt skjønnsmessig vil en anslå den medisinske invaliditet ved tidspunktet for siste utskrivning fra Nevrologisk avdeling (20/2 1960) til ca. 60-70 %. Hans yrkesmessige invaliditet synes å være betydelig høyere (90 %?). Saken kompliseres derved at han p.g.a. den psykiske følgetilstand av skaden må betraktes som lite egnet til omskoling.

I sin erklæring av 20/7 1961 sier de oppnevnte sakkyndige i tilslutning til det som er anført i professor Frøvigs erklæring forsåvidt angår sykdommen diabetes insipidus at de ved sin alminnelige undersøkelse ikke finner tegn ved saksøkerens utseende og atferd som tyder på forandringer, og at de siden der er gått så lang tid uten grove forandringer, ikke tror at disse vil opptre.

Med hensyn til fallesyken sier de oppnevnte sakkyndige at den ved behandling med det gjengs benyttede antiepileptiske middel Phenantoin, har forandret seg derhen at de store anfall er opphørt og at tilstanden nu ytrer seg som en lettere anfallsvis opptredende innsnevring av bevisstheten ledsaget av angst og lett psykisk og legemlig uro. De fremholder at fallesyken hittil har forløpet forholdsvis gunstig og at

Side:810

utsiktene for fremtiden er relativt gode selvom der må tas forbehold når det gjelder utviklingen både i god og dårlig retning.

Det fremholdes at svimmelhet, øresus, hodepine og lammelser, øket trettbarhet og irritabilitet har bedret seg tydelig, således at der gjenstår moderat øket irritabilitet, svimmelhet under spesielle omstendigheter, i stiger og i høyder, samt lett hukommelsessvekkelse og hodepine.

De oppnevnte sakkyndige har i denne erklæring anslått saksøkerens medisinske invaliditet på grunnlag av fallesyken, hans diabetes insipidus og følgene av den mer difuse hjerneskade skjønnsmessig til vel 40 %.

Om Åbø's ervervsmessige invaliditet sies det at saksøkeren ikke kan og ikke bør utføre arbeidet på stillaser, i høyder, ved maskiner og ikke til sjøs, og at han ikke kan kjøre bil. Tilstanden betraktes som varig og med så vidtgående virkning på hans yteevne at han neppe vil kunne utføre annet enn lettere underordnet arbeide. Den ervervsmessige invaliditet anslåes til 50 %. Man må gjøre regning med at saksøkeren må kunne være istand til noenlunde regelmessig beskjeftigelse, dog med beskjedne inntekter.

Etter observasjon av saksøkeren da han lå på Haukeland sykehus i september 1961, har reservelege Jakob Bakke ved sykehuset avgitt en erklæring 18/9 1961 som har følgende vurdering og konklusjon: - - -

Skadede er, som det vil fremgå av ovenstående, fortsatt betydelig invalidisert. Grovt skjønnsmessig vil en anslå den medisinske invaliditet d.d. til ca. 70 %. Hans yrkesmessige invaliditet synes fortsatt å være betydelig høyere (90 %?, kanskje enda større). Saken kompliseres fortsatt derved at han på grunn av den psykiske følgetilstand av skaden må betraktes som lite egnet til omskoling.»

Etter at denne erklæring var forelagt for de oppnevnte sakkyndige, har de i en tilleggserklæring datert 30/1 1962 bl.a. anført:

«Vi har ikke hatt anledning til eller forutsetning for å bedømme hans tilstand psykiatrisk og psykologisk, men har innskrenket oss til en viss almen skjønnsmessig bedømmelse av hans sinnstilstand og har påpekt hans oppstemte sinnstilstand og nedsatte hukommelse. Røntgenologisk undersøkelse av hodeskallen viste allerede like etter skaden en forkalkning til venstre for midtlinjen. Vi har derfor ved senere undersøkelse ikke kunnet bygge på dette som en sikker forklaring på opptrådt hjernesvinn og skrumpning av venstre hjernehalvdel, når man nu ved senere røntgenundrsøkelser finner forkalkning til venstre for midtlinjen.

Når pasienten har vært ved en spesialavdeling med lengere tids observasjon og med tilgang også til psykiatrisk og psykologisk undersøkelse, må vi legge vekt på de funn som der nu er gjort og den konklusjon som der er trukket. Særlig er resultatet av deres elektroencephalogram, hvor der synes å være focale forandringer i venstre hjernehalvdel og deres påvisning av hans psykiske tilstand, grunn til å ansette en noe høyere invaliditet enn vi har gjort tidligere.

Vi føler oss ikke overbevist om at der foreligger tydelig opptrådt hjerneatrofi av en grad som antydet, og rent praktisk heller ikke at der må foreligge en slik grad av medisinsk og særlig ervervsmessig invaliditet som dr. Bakke har antydet.

Vi tør foreslå en endring av vår anslåtte ervervsmessige invaliditet, til 70 % (sytti prosent) varig.»

Side:811

De oppnevnte sakkyndige har gjort nærmere rede for sin vurdering i sine forklaringer under hovedforhandlingen og de har fastholdt sin konklusjon. Dr. Ihle har dog gitt uttrykk for at han er redd for at saksøkerens ervervsmessige muligheter blir bedømt for pessimistisk og at det er et spørsmål om den ervervsmessige invaliditet bør settes høyere enn 50 %.

Såvidt skjønnes ligger forskjellen mellom reservelege Bakkes bedømmelse og bedømmelsen til de oppnevnte sakkyndige vesentlig i vurderingen av omfanget og følgene av en hjerneatrofi. - - -

Rettens bedømmelse av tapet i fremtidig erverv:

Retten er enig med de saksøktes prosessfullmektig i at der måtte kunne vært skaffet til veie bedre opplysninger om hvilke evner og anlegg saksøkeren hadde før han ble skadet. Saksøkerens avgangsvitnesbyrd fra folkeskolen ville det vært av interesse å ha. På spørsmål under hovedforhandlingen har saksøkeren svart at han ikke husker hvilken karakter han fikk i noe fag og heller ikke hovedkarakteren. Han fikk alminnelige karakterer, sier han.

Retten må også være enig med de saksøktes prosessfullmektig i at der ikke er noe ved saksøkerens handlemåte før ulykken som viser at han da hadde bestemt seg for å ta maskinistskolen og fortsette som maskinist til sjøs.

De opplysninger som foreligger, går ut på at saksøkeren før ulykken var en frisk og sterk ung mann og at han var ordentlig og pålitelig. Han hadde vært til sjøs på samme båt i 2 1/2 år, og han får av sine overordnede på E.F.P. godt skussmål.

Det er på det rene at saksøkeren ble sterkt skadet ved ulykken og at han får en høy varig invaliditet.

Å angi nøyaktig hvilke utslag skaden vil gi i fremtiden, om der blir noen bedring eller noen forverrelse av den nuværende tilstand, er vanskelig på grunn av skadens art, og det er rimelig at de medisinske sakkyndige bedømmer dette noe forskjellig.

Reservelege Bakke sier i sin erklæring av 18/9 1961 at saksøkerens medisinske invaliditet grovt skjønnsmessig kan anslåes til 70 % for tiden, og at hans yrkesmessige invaliditet fortsatt synes å være betydelig høyere enn den medisinske, 90 %, kanskje enda mer. Etter det som foreligger om saksøkerens forhold forekommer det retten at denne bedømmelse av den nuværende yrkesmessige invaliditet er noe for pessimistisk. Bortsett fra de perioder hvor saksøkeren har ligget på sykehus etter ulykken, har han - skadens omfang tatt i betraktning - kunnet gjøre endel arbeide, således fra 4/4 1960 som kopist med en årsinntekt på ca. kr. 6000,-.

Det er på det rene at hans valg av yrke på grunn av skaden er meget sterkt begrenset. Han kan ikke kjøre bil, ikke arbeide med større maskiner, ikke være sjømann eller arbeide høyt oppe, neppe heller utføre arbeide som krever større legemlige eller tankemessige anstrengelser.

Det må bli et slikt arbeide av den art som han har, lettere underordnet arbeide i industri, på gård eller i annen virksomhet. Hvis hans hustru, som har handelsbrev, begynner forretning i det hus som han nu har latt føre opp, må han kunne gjøre endel nytte for seg der.

Side:812

Retten bedømmer saksøkerens yrkesmessige invaliditet på grunnlag av de opplysninger som foreligger, til 75 %, med like stor mulighet for nogen forbedring som for nogen forverrelse i fremtiden.

Saksøkerens prosessfullmektig har fremholdt at saksøkeren, hvis han ikke var blitt skadet, ville ha kunnet oppnå en gjennomsnittlig årsinntekt på kr. 20 000, og at hvis differansen mellom dette beløp og det som saksøkeren tjener, kr. 6000 pr. år - altså en differanse på kr. 14 000, skulle dekkes med en livrente uten tilbakebetaling ved død, så måtte der betales inn et beløp på kr. 355 000. Denne beregning er foretatt på grunnlag av en premietabell fra et forsikringsselskap, tabellen er fra 1958. En slik tabell er imidlertid ikke direkte anvendelig ved avgjørelse av en sak som den foreliggende blant annet av den grunn at livrentetabellen forutsetter utbetalinger i hele forsikredes levetid, mens det som skal fastsettes i nærværende sak, er saksøkerens tapte inntekt ved eget arbeide i så lang tid som han er i stand til å skaffe seg slikt arbeide, og det er ikke rimelig å regne med lengere tid enn til han blir 70 år. Det er også spørsmål om hvilken forrentning som skal legges til grunn. Det er rimelig å legge til grunn 5 % som er en rimelig rente etter rentenivået nu.

Retten er enig i det synspunkt at saksøkeren bør få en erstatning som gir ham gjennomsnittlig ca. kr. 14 000 årlig fra nu av og til omkring 70 års alderen og dekning for utgifter for medisiner. De sakkyndige har opplyst at endel av de medisiner som saksøkeren bruker, dekkes av trygdekassen, men nærmere opplysninger om saksøkerens utgifter til medisiner foreligger ikke.

Med en forrentning på ca. 5 % vil ifølge en alminnelig amortisasjonstabell et beløp på kr. 250 000 dekke slike utbetalinger.

Retten fastsetter erstatningen for tap i fremtidig erverv til kr. 250 000.

Den samlede erstatning som saksøkeren blir å tilkjenne utgjør, således for tap inntil 28/2 1962 kr. 22 000 og for tap i fremtidig erverv kr. 250 000, tilsammen kr. 272 000.

Av dette beløp blir Forsikringsselskapet Storebrand ansvarlig for det maksimumsbeløp som selskapet er ansvarlig for overfor saksøkeren ifølge den tvungne ansvarsforsikring etter motorvognloven, kr. 20 000, med fradrag av de beløp som selskapet har erlagt og som er spesifisert i dokument 3 side 4, kr. 17 900.05. Differansen utgjør kr. 2 099.95, og for dette beløp blir de saksøkte solidarisk ansvarlige. For det overskytende beløp kr. 272 000 v kr. 2099.95, kr. 269 900.05 blir Teknisk Bureau alene ansvarlig.

På grunn av bestemmelsene i lov om uføretrygd for militærpersoner av 19/6 1953, §26, jfr. H.r.dom i Rt-1933-874, blir der å gi fastsettelsesdom for de saksøktes samlede ansvar overfor saksøkeren.

Der gis fullbyrdelsesdom for dette beløp med fradrag av Rikstrygdeverkets refusjonskrav slik som det er oppgitt i skriv av 9/2 1962, kr. 188 429. Der blir således å gi fullbyrdelsesdom for at Teknisk Bureau A/S skal betale til Jon Åbø kr. 272 000 v kr. 188 429 = kr. 83 571.

Der tilkjennes av dette beløp 4 % årlig rente fra forliksklagens forkynnelse 28/10 1959 med hjemmel i lov av 29/6 1888 §3, da kravet i allfall må ansees som forfalt ved saksanlegget. - - -

Side:813

Av lagmannsrettens dom (lagdommer J. Chr. Wesenberg, kst. lagdommer, sorenskriver Chr. Sveaas og byfogd C. W. Bang):

- - - -

For lagmannsretten har vært oppnevnt som sakkyndige overlege Halvard Skeie ved Rogaland sykehus og nevrolog doktor Ragnar Forsberg, Oslo. Doktor Forsberg har avgitt en skriftlig erklæring datert 9/10 1963 og denne er tiltrådt av overlege Skeie. Med partenes samtykke har bare overlege Skeie vært til stede under ankeforhandlingen hvor han blant annet har påhørt Jon Åbøs partsforklaring og stillet Åbø endel spørsmål. Overlege Skeie ga deretter en tilleggsuttalelse. - - -

Doktor Forsbergs forannevnte erklæring lyder slik: «- - -

Slik situasjonen er i dag, er jeg nærmest tilbøyelig til å stille skadedes prognose noe lysere enn de fleste av de tidligere undersøkere har gjort. Jeg regner her bl.a. med en bedring og stabilisering, som kan komme, når saken er oppgjort.

Etter å ha overveiet de forskjellige momenter så objektivt det er meg mulig, er jeg kommet til det resultat, at jeg vil foreslå følgende invaliditetsansettelse:

Medisinsk invaliditet 50 - femti - %, permanent, erhvervsmessig invaliditet 65-70 - sekstifem til sytti - %.»

Overlege Skeies uttalelse av 30. november 1963 lyder slik:

«Jeg har gjennomgått journalen fra Stavanger sykehus og har dessuten lest gjennom saksdokumentene og har undersøkt skadede. Jeg har fått oversendt erklæringen fra dr. Ragnar Forsberg hvorav bl.a. fremgår resultatene av nye røntgenundersøkelser av kraniet og et nytt EEG.

Jeg slutter meg helt til erklæringen fra dr. Forsberg og har ingen anmerkninger.»

I sin forklaring under ankeforhandlingen uttalte overlege Skeie at Åbøs hukommelse nå virket ganske bra. Om tilstanden i sin alminnelighet mente han at det var større sjanser for en forbedring enn en forverrelse. Det forelå en virkelig skade av hjernen med en mild grad av epilepsi. På grunn av «diabetes insipidus» var Åbø avhengig av injeksjoner, men det var ikke nødvendig at disse ble foretatt av lege. Han kunne enten øve seg opp til å gi seg selv sprøyter eller overlate dette f.eks. til sin kone. Når det gjaldt spørsmålet om hvilke arbeid Åbø kunne utføre, uttalte overlegen som sin mening at tungt arbeid ikke nå lenger ville skade ham. Med hensyn til det neurotiske moment mente overlegen at et endelig oppgjør ville kunne bedre tilstanden. På forespørsel fra Åbøs prosessfullmektig bekreftet han dog at dette var tatt hensyn til når man i den tidligere erklæring hadde fastsatt invaliditeten. Endelig fremhevet overlege Skeie at invaliditetsfastsettelsen nødvendigvis måtte bli skjønnsmessig på grunn av de mange usikre momenter og fordi legevitenskapen ennå ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til hjerneskader og deres følger. - - -

Før retten går over til å behandle de to erstatningskrav, bemerkes generelt:

Retten legger til grunn for sin avgjørelse den medisinske invaliditet som er antatt av de to sakkyndige, doktor Forsberg og overlege Skeie nemlig 50 % varig. Når det gjelder den ervervsmessige invaliditet mener retten at den står fritt i sin bedømmelse. Avgjørelsen vil i høy grad

Side:814

måtte bli skjønnsmessig både når det gjelder erstatning for skade hittil og for tap i fremtidig erverv. Som utgangspunkt legger retten til grunn at skaden ble påført en frisk ung mann som, inntil skaden inntraff, hadde skikket seg vel og som sikkert hadde sine mål i livet. Selv om hans avgangsvitnesbyrd fra folkeskolen lar noe tilbake å ønske, så vil det ikke være riktig herav å slutte at han kun passet til arbeid som kvalifiserer til en dårlig lønn. Han hadde da ulykken inntraff, vært ca. 30 måneder ombord i samme båt, og han hadde fartstid nok for å begynne på maskinistskolen. Han hadde førerkort og var interessert i motorer. Det er naturligvis ikke mulig for retten å forutsi hva han ville ha slått inn på, men han hadde i ethvert fall et valg hvilket i seg selv er et betydelig aktivum for en ungdom. Det faktum at han begynte i arbeid hos E.F.P. etter at han var avmønstret og var blitt operert for lyskebrokk, kan ikke tas som noe bevis for at han ikke, når militærtjenesten var unnagjort, ville ha fortsatt sin utdannelse med sikte på et bestemt erverv.

Tap lidt inntil lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten slutter seg her til byretten når det gjelder tap i den tiden militærtjenesten ville ha vart om skaden ikke var inntrådt, nemlig fra 28/2 1958 og inntil 10/7 1959 og er enig i at tapet for denne periode settes til kr. 6000.-. Likeså kan lagmannsretten erklære seg enig med byretten når inntekten hos murmester Sørensen og hos Sauda kommune settes til kr. 1500.-. Lagmannsretten legger liksom byretten til grunn at Åbø, hvis skaden ikke var inntrådt, ville ha fortsatt i sin stilling som lagermann i E.F.P. En støtte for denne antagelse har man i et dokumentert brev av 2/2 1962 fra E.F.P. til advokat Rekve. Etter de fremkomne opplysninger om lønningsforholdene ved E.F.P. og under hensyntagen til streik og skoft anslår retten at han da ville hatt en inntekt på ca. kr. 65 000.- i tidsrummet 10/7 1959 til 30/6 1964. Retten anslår hans inntekt som kopist fra 4/4 1960 og til idag til ca. kr. 18 000.-. Herunder er tatt hensyn til at han i løpet av 1961-1963 har hatt 129 dagers sykdomsfravær som i alt vesentlig antas å ha forbindelse med skaden. Nettotapet i perioden 10/7 1959 til 30/6 1964 blir da kr. 65 000.- v kr. 19 500.- eller kr. 45 500.- hvortil kommer tapet kr. 6000.- fra militærperioden slik at det samlede tap utgjør kr. 51 500.-.

Til delvis dekning av dette tap har Åbø mottatt dagpenger fra Sauda Trygdekasse med kr. 733.06. Dessuten har han mottatt a kontoutbetalinger fra Storebrand med kr. 13 000.- idet det i denne forbindelse ses bort fra de øvrige utbetalinger som Storebrand har foretatt bl.a. kr. 1370,- i anledning Åbøs reise til Oslo for undersøkelse av dr. Forsberg. Avrundet setter retten det hittil lidte tap til kr. 38 000.-.

Åbø har fått utbetalt kr. 37 720.- fra R.T.V. Under henvisning til byrettens begrunnelse settes dette beløp ut av betraktning ved fastsettelsen av den erstatning som tilkommer Åbø.

Tap i fremtidig erverv.

Retten legger hovedvekten på den erklæring som de sakkyndige for lagmannsretten har avgitt hvoretter den medisinske invaliditet er satt til 50 % varig og den ervervsmessige invaliditet til 65-70 %. Erklæringen er utarbeidet på grunnlag av undersøkelser foretatt på Rikshospitalet og Ullevål Sykehus høsten 1963. Men retten legger også vekt

Side:815

på de uttalelser som overlege Skeie ga under ankeforhandlingen etter å ha stillet Åbø forskjellige spørsmål. Uttalelsene gikk ut på at han anså utsiktene for en forbedring større enn utsiktene for en forverrelse. Samtidig ga han uttrykk for at Åbø, etter hans mening, ikke lenger ville ha ondt av tyngre arbeid. Etter dette mener retten at det er rimelig utsikt til at forholdene har stabilisert seg slik at Åbø i et hvert fall ikke risikerer noe tilbakefall. Retten ser det som en mulighet at Åbø, når erstatningssaken er endelig avgjort, er i stand til å utføre arbeid som gir ham en bedre inntekt enn den han nu har som kopist. Etter det som er opplyst om praksis i E.F.P. kan det imidlertid neppe bli tale om annet arbeid i dette firma.

Ansettelsen av erstatningen for tap i fremtidig erverv etter ikrafttredelseslovens §19 vil nødvendigvis bli skjønnmessig. Under hensyntagen til samtlige de i saken fremkomne opplysninger og til omstendighetene forøvrig er retten kommet til at en erstatning på kr. 230 000.- vil være passende idet herunder er tatt hensyn til at Åbø for fremtiden selv delvis må dekke utgiftene til medisin.

Den samlede erstatning som Åbø blir å tilkjenne utgjør da kr. 38 000.- for tap inntil lagmannsrettens dom + kr. 230 000.- for tap i fremtidig erverv eller kr. 268 000.-. Av dette beløp er Storebrand ansvarlig for det maksimumsbeløp som selskapet har ifølge den tvungne ansvarsforsikring nemlig kr. 20 000.- kr. 13 000.- som er utbetalt direkte til Åbø. De øvrige utbetalinger som Storebrand har foretatt, kan etter rettens oppfatning ikke komme til fradrag i garantiansvaret. Storebrand og Teknisk Bureau A/S vil derfor bli kjent solidarisk ansvarlig for kr. 7000.-.

Da R.T.V. ikke har fastsatt den endelige uføregrad og da refusjonskravet derfor ikke er på det rene, finner retten ikke å kunne gi Åbø namsdom da man ikke vet hvor stor hans andel i erstatningen blir. Det vil derfor bare bli gitt fastsettelsesdom for Åbøs samlede erstatningskrav hvori er inkludert de refusjonskrav som er hjemlet i loven, jfr. Boysen: Sosial Ulykkestrygd 227.

De kr. 38 000.- som retten har tilkjent for allerede lidt skade, inkluderer renter til domsavsigelsen. Når det gjelder det beløp som er tilkjent for tap i fremtidig erverv, kan det etter rettens oppfatning ikke bli tale om renter før domsavsigelsen. Det vil bli tilkjent renter av det samlede erstatningsbeløp fra domsavsigelsen. - - -