Rt-1966-1039

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1966-09-10
Publisert:	Rt-1966-1039
Stikkord:	Fiske, Fangst
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 131
Parter:	Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter:	Eckhoff, Rode, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Heiberg, Endresen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902), Lov om okkupasjonslovgjevinga (1946) §1, Straffeprosessloven (1887) §379, §396, Straffeloven (1902) §57, Lov om fredning av ferskfisk (1933) §1, Lov om fredning av ferskfisk (1933), Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §78, §86, §93

Dommer Heiberg: Ved Valdres herredsretts dom av 11. mars 1966 ble A dømt for overtredelse av lov av 6. mars 1964 §78, jfr. §93 og §86, jfr. fiskeregler for Vang stadfestet av Landbruksdepartementet den 27. oktober 1961 pkt. 6 jfr. pkt. 2 til en bot av 100 kroner, subsidiært 10 dagers fengsel. Ved samme dom ble B dømt for overtredelse av de samme

Side:1040

bestemmelser til 25 kroner i bot, subsidiært fengsel i to dager. Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Begge de domfelte har erklært anke til Høyesterett over dommen. B er imidlertid senere avgått ved døden, og ingen av de personer som er nevnt i straffeprosesslovens §379 annet ledd har trådt inn i ankesaken i hans sted. Hans anke er derfor falt bort, jfr. Salomonsens kommentar II, note 2 til §379.

As anke gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Prinsipalt hevder han at fiskereglene for Vang herred ikke er kommet i stand på lovlig måte. Subsidiært gjør han gjeldende at herredsretten har tatt feil i at det ikke foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse.

Jeg behandler først spørsmålet om lovligheten av fiskereglene. Det materiale som foreligger på dette punkt, er i det vesentlige opplysninger som er nye for Høyesterett.

Fiskeregler for Vang ble først gitt under krigen ved Landbruksdepartementets forordning av 12. april 1945 etter innhentet uttalelse fra de daværende kommissariske myndigheter, ordføreren i Vang i herredstingsmøte og Oppland fylkesting. I fiskereglenes pkt. 2 a var bestemt at det til enhver tid er forbudt å bruke redskapene dragnett og not. Etter frigjøringen vedble disse regler fortsatt å gjelde i samsvar med bestemmelsen i §1 nr. 2 c i lov om okkupasjonslovgjevinga av 27. september 1946.

I 1961 tok Landbruksdepartementet opp spørsmålet om å endre bestemmelsene om fredningstiden i fiskereglenes §1 for så vidt gjaldt den del av Vinsteren som ligger i Vang for å bringe dem i samsvar med de regler som gjaldt for den del av vannet som ligger i øystre Slidre. Saken ble forelagt Vang kommunestyre og fylkesutvalget i henhold til den dagjeldende lov om fredning av ferskvannsfisk av 2. juni 1933 §1. Departementet utferdiget deretter 27. oktober 1961 nye fiskeregler for Vang.

Om innholdet av de nye fiskeregler heter det i departementets brev av samme dag til fylkesmannen i Oppland: «Til underretning og videre kunngjøring sender en med dette gjenpart av Landbruksdepartementets vedtak av idag om fiskeregler for Vang herred. Endringen består i det vesentlige i at en i henhold til fylkesutvalgets vedtak har fastsatt at de fiskeregler som gjelder for Øystre Slidre også skal gjøres gjeldende for den del av Vinsteren som ligger innen Vang. Av praktiske grunner har en imidlertid utferdiget nye fiskeregler i sin helhet og da tatt inn de spesielle særregler for Vinsteren. En har også foretatt endel omredigering av de gamle fiskeregler og dessuten i punkt 5 tatt med for hele herredet regelen om at aure som er mindre enn 22 cm skal slippes ut i vatnet igjen.»

Forbudet mot bruk av dragnett og not i hele herredet - unntatt Vinsteren - og til enhver tid finnes igjen i de nye reglers pkt. 2 d. I pkt. 7 er bestemt: «Desse reglar tek til å gjelda frå 1. januar 1962. Frå same dag vert fiskereglar for Vang herad frå 12. april 1945 sett ut or kraft.»

Det spørsmål som foreligger i saken, er om de nye regler - og

Side:1041

spesielt forbudet mot bruk av dragnett - kan anses lovlig vedtatt også for de punkters vedkommende som ikke har vært forelagt for kommunestyre og fylkesting eller fylkesutvalg i samsvar med §1 i loven av 1933.

Jeg er kommet til at de nye fiskeregler, unntatt særbestemmelsene for Vinsteren, ikke kan anses for å være vedtatt på den måte loven forskriver, og at de av den grunn er ugyldige.

Det er på det rene at reglene av 1945 ikke da de ble gitt, ble utferdiget av eller forelagt for de lovlige norske myndigheter. Ved frigjøringen så man seg imidlertid av praktiske grunner nødt til å la de forskjellige arter av administrative bestemmelser av lovmessig karakter fortsatt gjelde inntil annen bestemmelse ble truffet. Noen realitetsprøvelse er disse bestemmelser således ikke blitt undergitt

Jeg mener imidlertid at når som i dette tilfelle nye fiskeregler nå skal gis, må det være et ubetinget krav at lovens formforskrifter blir fulgt ved at de lovlige myndigheter blir gitt adgang til å uttale seg på foreskrevet måte. Dette må etter min mening gjelde selv om de nye regler bare i realiteten gjentar de tidligere gjeldende bestemmelser, og selv om det ikke i dette tilfelle er noen grunn til å se disse som utslag av maktmisbruk - tvert imot bygger de i det vesentlige på et forslag av daværende fiskeriinspektør Aagaard. På den annen side nevner jeg at opplysningene i saken viser at det har vært og fremdeles er atskillig uenighet i Vang om fiskereglene, også om forbudet mot dragnett og not. Om betydningen av lovens formkrav i saker av denne art viser jeg ellers til Rt-1964-98.

At de nye regler således etter min mening ikke er lovlig vedtatt - unntatt for Vinsteren -, fører imidlertid ikke til at ingen fiskeregler gjelder, men bare til at man inntil videre fortsatt må falle tilbake på reglene av 1945 som ikke er lovlig opphevet og derfor inntil videre fortsatt er gjeldende. Disse inneholder som før nevnt det samme forbud i pkt. 2 d som domfelte er dømt for å ha overtrådt, og han er derfor skyldig i å ha overtrådt denne bestemmelse.

For så vidt angår spørsmålet om unnskyldelig rettsvillfarelse er jeg enig med herredsrettens flertall og tiltrer den begrunnelse flertallet har gitt. Hvorvidt det er forbudet i de gamle eller i de nye regler som kommer til anvendelse, er i denne sammenheng uten betydning.

Jeg stemmer etter dette for at Høyesterett i medhold av bestemmelsen i straffeprosesslovens §396 annet ledd avsier ny dom med henvisning til de bestemmelser som etter min mening kommer til anvendelse, men for øvrig i samsvar med herredsrettens dom. Da mitt syn ikke deles av rettens flertall, former jeg imidlertid ikke utkast til dom.

Dommer Eckhoff: Jeg har et annet syn enn førstvoterende og mener at anken bør forkastes.

Som nevnt av førstvoterende innførte forordningen av 1945 etter forslag fra fiskeriinspektøren bl.a. et kategorisk forbud mot

Side:1042

bruk av dragnett i Vang herred. Utkastet til forordning hadde da vært forelagt det herreds- og fylkesting som fungerte under krigen. Reglene av 1945 ble ikke opphevet etter okkupasjonens opphør, og de hadde da Landbruksdepartementet i 1961 påbegynte revisjon av dem den samme gyldighet som en hvilken som helst annen bestemmelse gitt med hjemmel i lov.

Den endring departementet overveiet ble som nevnt av førstvoterende sendt til uttalelse fra herredsstyre og fylkesting. Departementet hadde nå adgang til å gi et tillegg til de gjeldende regler av 1945, men fant av praktiske grunner å burde foreta en samlet redaksjon av gamle og nye regler. Det eneste som da er skjedd er så vidt jeg kan forstå at forbudet mot bruk av dragnett har fått en ny redaksjon, og dette måtte departementet etter min mening kunne gjøre uten å innhente nye uttalelser fra de lokale myndigheter.

Jeg mener derfor at herredsrettens subsumpsjon bør opprettholdes, og jeg er enig med førstvoterende i at påstanden om at rettsvillfarelsen var unnskyldelig ikke kan føre frem.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

As anke forkastes.

Dommer Endresen: Som dommer Heiberg.

Dommer Rode: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Juel Fosse med domsmenn):

Tiltalte nr. 1, A, er født xx.xx.1908, er gardbruker, bor på Grindaheim, er gift, har oppgitt sin inntekt siste år til ca. kr. 8 000,- og formue til kr. 44 000,-.

Tiltalte nr. 2, B, - - -

Politimesteren i Vestoppland har for begges vedkommende den 7. oktober 1965 utferdiget forelegg for overtredelse av lov om ferskvannsfiske av 6/3 1964 §78, jfr. §93 og §86, jfr. fiskeregler for Vang stadfestet av Landbruksdepartementet 27/10 1961 pkt. 6 jfr. pkt. 2,

«om at det i hele herreder unntatt Vinsteren til enhver tid er forbudt å bruke disse redskap og fangstmåter: a) - b) -, c) -, og d) dragnett og not,»

derved at han ved flere anledninger sommeren 1965 således den 1. august 1965 om ettermiddagen og den 5. august 1965 sent på kvelden, sammen med B/A fisket med dragnett i henholdsvis Nordre Syndin og Vangsmjøsa i Vang herred. - - -

Retten finner det godtgjort at A og B fisket sammen med dragnett i Nordre Syndin den 1. august 1965. - - -

Side:1043

Videre finner retten det godtgjort at de tiltalte med samme redskap den 5. august sent på kvelden fisket i Vangsmjøsa ved Søvelsanden.

Faktum i saken må ansees som helt klart og i samsvar med gjerningsbeskrivelsen i forelegget. Dette er forøvrig også erkjent av begge de tiltalte. Retten vil imidlertid bemerke at A, som er bosatt i herredet og fiskeberettiget i såvel Nordre Syndin som i Vangsmjøsa, må betraktes som hovedmann, og at B, som er bosatt i Vestre Slidre, kun har vært med som hans hjelper. Dette har forøvrig kommet til uttrykk fra påtalemyndighetenes side ved bøtenes størrelse i forelegget.

Foruten påberopelse av unnskyldelig rettsvillfarelse, har det fra forsvarerens side vært fremholdt at det kan trekkes i tvil hvorvidt de fiskeregler som Landbruksdepartementet har fastsatt for Vang herred er kommet i stand på lovlig måte. Det hevdes at ordinært er det kommunen selv som kommer med forslag til regler, og at dette sendes gjennom fylkesmann, fiskeriinspektør og videre til departementet. Forsvareren har anført at i dette tilfelle har Landbruksdepartementet uten videre fastsatt regler uten å forespørre kommunestyret.

Det er på det rene at reglene ble referert i Vang kommunestyre den 1. juni 1962, og at reglene ikke ble «godkjent». Det ble den gang bestemt at det skulle nedsettes en nemnd på 4 medlemmer til å ta opp spørsmålet om fiskeregler for Vang. Nemndens arbeide ble imidlertid utsatt i påvente av den nye lov om innlandsfiske, og spørsmålet om nye eller endrede regler for Vang har således ikke vært forelagt departementet.

Når det gjelder spørsmålet om de fastsatte regler er kommet i stand på lovlig måte vil retten bemerke:

Fiskereglene er gitt medhold i lov om fredning av ferskvannsfiske fra 2. juni 1933. Iflg. §1 kan Landbruksdepartementet (res. av 2. juni 1933) fastsette de bestemmelser om utøvelsen av fisket i elv eller innsjø som ansees nødvendige av hensyn til fiskets fremme. Dette etter forutgående uttalelse fra vedkommende herredsstyre og fylkesting. Hvis lovens fremgangsmåte er nyttet må reglene etter rettens syn respekteres selv om de ikke «godtas» av herredstyret. Det antas at herredstyret kun har en innstillende myndighet.

Det er ikke klarlagt hvorvidt departementet har nyttet den fremgangsmåte som loven anviser eller ei, og retten finner således i mangel av annet å måtte bygge på at reglene er kommet istand på lovlig måte, og at de således er gyldige.

Retten finner det ikke godtgjort at de tiltalte positivt har kjent til innholdet av de gjeldende fiskeregler. Det spørsmål som da reiser seg er om de tiltalte har handlet i en rettsvillfarelse som kan betegnes som unnskyldelig. (strl. §57).

Rettens formann og domsmann Ola K. Ødegård er kommet til at så ikke er tilfelle når det gjelder A. Etter flertallets syn må man stille strenge krav. Den som vil utøve fiske må sette seg nøye inn i de regler som gjelder på området. Riktignok ser det ut til at kommunestyrets vedtak om ikke å godkjenne fiskereglene, har ført til en viss rettsusikkerhet på dette felt iblandt kommunens innvånere. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende idet en usikkerhet av en slik art bør være en oppfordring til nærmere undersøkelse for den enkelte som akter å drive

Side:1044

fiske. Dette gjelder etter flertallets syn i særdeles grad når man nytter en så spesiell fiskemåte som i nærværende tilfelle, - nemlig fiske med dragnett. En legger videre til grunn at A den 1. august 1965, da han og B fisket i Nordre Syndin, ble gjort oppmerksom på at dragnett-fiske var forbudt. En bygger her på Ivar Iversen Søndrols vitneprov. Dette vitnet har også opplyst at A hadde gitt uttrykk for at han skulle ut å ro oter og ta opp garn, men ikke at han skulle benytte dragnett. Selv om A heller ikke på dette tidspunkt erkjente at han ikke hadde lov til å fiske med dragnett, hadde han ihvertfall fått all oppfordring til å undersøke lovligheten av sitt fiske. Det må ihvertfall betegnes som uaktsomt eller uforsvarlig at han noen dager senere, om kvelden den 5. august 1965, pånytt fisker med dragnett, denne gang i Vangsmjøsa.

Når det gjelder Bs forhold må dette i høyeste grad betegnes som unnskyldelig. En finner det godtgjort at han kun har vært med som As hjelpesmann, men en finner ikke av den grunn å kunne frifinne ham. Dette ut fra det syn at også B fikk oppfordring til å undersøke fiskereglene etter at han var blitt gjort oppmerksom på at dragnettfiske var forbudt, eller ihvertfall kunne være forbudt i Vang. Det må således betegnes som uaktsomt at han igjen drev dragnettfiske sammen med A om kvelden den 5. august 1965. - - -

Når det gjelder B er retten av den oppfatning at det foreligger særdeles formildende omstendigheter og boten fastsettes til kr. 25,-. I skjerpende retning er det intet å anføre.

Domsmann Nils N. Dale er kommet til at de tiltalte må bli å frifinne på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse (se strl. §57). - - -