Rt-1966-1059
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-09-16 |
| Publisert: | Rt-1966-1059 |
| Stikkord: | Arv, Testament, Dødsgaver |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 87 B |
| Parter: | Evamaria Rusch (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen) mot Emeline Kurz og Asta Ramberg (høyesterettsadvokat H. Edv. Nordstrand). |
| Forfatter: | Eckhoff, Roll-Matthiesen, Endresen, Heiberg, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §28, Ektefelleloven (1927) §43, §33, Skifteloven (1930) §47 |
Ved skifte av Karl Friedrich Kurz' dødsbo oppstod det tvist mellom avdødes pleiedatter Evamaria Rusch og avdødes hustru Emeline Kurz og ektefellenes datter Asta Ramberg. Boet ble behandlet ved Sotra skifterett.
Side:1060
Tvisten gjaldt eiendommen Huso i Fjell, som Kurz ved testament av 2. august 1955 hadde bestemt at pleiedatteren skulle arve. Testamentet hadde følgende ordlyd:
«Undertegnede Karl Friedrich Kurz, født xx.xx.1878 bestemmer herved som sin siste vilje at når jeg avgår ved døden skal min pleiedatter Eva Maria Rusch, født xx.xx.1927 arve min eiendom br.nr. 7 av gr.nr. 6, Husø, Nesset i Fjell Herred, Hordaland.»
Fru Kurz og fru Ramberg var enig i at Huso som bestemt i testamentet skulle utlegges frøken Rusch. Tvisten gjaldt om det skulle betales for eiendommen, idet fru Kurz hevdet at det ved testamentet ble disponert over hennes halvdel av boet, jfr. skiftelovens §47, og hennes rett som arving efter arvelovens §28. Fru Ramberg hevdet som livsarving at disposisjonen gikk ut over den frie tredjedel, jfr. arvelovens §33. I disse spørsmål fikk de ikke medhold ved Sotra skifteretts dom av 10. februar 1964 (sorenskriver Chr. Sveaass).
Emeline Kurz og Asta Ramberg påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 1. juli 1965 (lagdommerne Marthinussen og Schei og byrettsdommer Lassen) fikk de ankende parter medhold i at de hadde krav på oppgjør for Huso. Pleiedatteren, frøken Rusch hevdet prinsipalt at overføringen av eiendommen til henne i realiteten var en livsdisposisjon, selv om testamentet hadde testaments form. Om dette spørsmål uttalte lagmannsretten bl.a.:
«Etter sitt innhold må testamentet betraktes som en ren dødsdisposisjon. - Det inneholder intet om at frk. Rusch skulle få eiendommen som vederlag for tjenester eller andre ytelser fra hennes side.
Lagmannsretten kan heller ikke av de opplysninger som foreligger, finne at det var Kurz' forutsetning at frk. Rusch skulle få eiendommen som vederlag for den hjelp og de ytelser hun ydet Kurz. Det må riktignok legges til grunn at frk. Rusch har ydet Kurz verdifull hjelp i tiden fra 1948 og til hun reiste i 1957, og særlig i tiden 1951-1957 da hun bodde sammen med Kurz i Fjell. - Hun arbeidet som sekretær og hjalp dessuten med påbyggingen av huset i Fjell, og det er ikke grunn til å tvile på at hennes arbeid har hatt betydning for den verdi eiendommen i Fjell har.
Dette antas imidlertid ikke tilstrekkelig til at testamentet kan godkjennes som en livsdisposisjon. Kurz har selv i det før refererte bevisopptak av 18.9. 1953 uttalt seg om sin avtale med frk. Rusch: «Hun erklærte seg villig til å arbeide uten lønn. Kun mot kost og opphold.» Etter den forklaring frk. Rusch har gitt for lagmannsretten fikk hun dessuten kr. 20.- pr. måned i lommepenger og penger til det nødvendigste av klær. -
På dette tidspunkt, 18.9.1953, kan det således neppe ha vært noen avtale mellom dem at frk. Rusch skulle få eiendommen i Fjell som vederlag for sine ytelser, og det kan heller ikke utledes at dette har vært Kurz' forutsetning.»
Lagmannsretten antok at det heller ikke senere var noen avtale mellom Kurz og frøken Rusch om at hun skulle få
Side:1061
eiendommen for ytelser hun allerede hadde ytet. Lagmannsretten nevner at Kurz ville at frøken Rusch skulle komme tilbake til Fjell og uttalte i denne forbindelse:
«Frk. Rusch reiste ikke tilbake til Kurz slik han ba om, og hun har siden ikke ydet Kurz noen tjenester, og lagmannsretten finner ikke at bestemmelsen i testamentet om at frk. Rusch skulle arve eiendommen kan opprettholdes som en livsdisposisjon. -
Dommen i Rt-1963-540 kan lagmannsretten ikke tillegge den betydning som skifteretten har gjort. Det gjaldt der en disposisjon som var gjort betinget av en motytelse, og en savner dette kontraktmessige preg i den disposisjon som Kurz foretok. -»
Subsidiært hevdet frøken Rusch at hvis det gjaldt en dødsdisposisjon, tilkom hun eiendommen uten vederlag, fordi testator hadde skiftet med hustruen etterat det var inntrådt et samlivsbrudd mellom ektefellene. Dette spørsmål var avhengig av hvordan en overenskomst mellom ektefellene av mars 1955 skulle forståes. Delvis på grunnlag av konkret bevisbedømmelse kom lagmannsretten til at overenskomsten ikke gjennomførte noen fullstendig deling av fellesboet og således ikke berørte fru Kurz' krav på boslodd og arv efter Kurz.
Frøken Rusch gjorde også gjeldende at eiendommen tilhørte Kurz som særeie. Om dette uttalte lagmannsretten bl.a. følgende:
«Det er hevdet at eiendommen i Fjell var K. F. Kurz' særeie etter ektefellelovens §43 tredje ledd idet eiendommen ble ervervet av Kurz etter at samlivet mellom ektefellene faktisk var hevet. - Lagmannsretten kan ikke være enig i det. Kurz kjøpte riktignok eiendommen etter samlivsbruddet, men det må legges til grunn at det var fellesboets midler, - - - som ble anvendt til kjøpet, og lagmannsretten kan ikke finne at det medførte noe mer enn en ombytning av fellesboets midler. - Kurz har da etter lagmannsrettens mening ikke erhvervet eiendommen i Fjell i den betydning ektefellelovens §43 tredje ledd bruker dette uttrykk. Det må være fellesboet som ervervet eiendommen, og det antas fortsatt å tilhøre boet.»
Lagmannsretten antok at fru Kurz ikke kjente til testamentet før mannens død, og at arvelovens §28, siste ledd således kom til anvendelse.
Førstvoterende i Høyesterett, dommer Eckhoff med tilslutning av dommerne Roll-Matthiesen, Endresen, Heiberg og Thrap kom til samme resultat som lagmannsretten og kunne i alt vesentlig slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.
Side:1062