Rt-1966-1070
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-09-16 |
| Publisert: | Rt-1966-1070 |
| Stikkord: | Promillekjøring, Alkoholnytelse etter kjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 89 B |
| Parter: | Statsadvokat Einar Lotsberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Heiberg, Endresen, Roll-Matthiesen, Eckhoff, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §29, Motorvognloven (1926) |
Dommer Heiberg: Ved Notodden byretts dom av 20. juni 1966, avsagt av dommerfullmektigen med domsmenn, ble A, født xx.xx.1936, frifunnet for tiltale, utferdiget mot ham av politimesteren i Notodden, for forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd. Grunnlaget for tiltalen var at A «ca. kl. 1.30 den 27. mars 1966 ved Idrettshallen i Notodden satte seg ved rattet i personbil H-8503, løsnet bilens bremser og uten at motoren var i gang lot bilen skyve en strekning på ca. 80 meter langs offentlig vei mens han selv betjente styringen og de nødvendige apparater, og under dette var påvirket av alkohol, idet blodprøve som ble tatt ca. 4 timer senere viste en alkoholkonsentrasjon i blodet av 0.69 promille».
Rettens flertall - formannen og den ene av domsmennene - fant at tiltaltes forhold ikke var å betrakte som kjøring i lovens forstand. Mindretallet - den annen domsmann - var av en annen oppfatning og stemte for domfellelse.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Notodden har anket til Høyesterett over lovanvendelsen og saksbehandlingen. I ankeerklæringen anfører han at «frifinnelsen menes å bygge på en uriktig lovforståelse for så vidt som rettens flertall har funnet at flyttingen av bilen på den måte og under de forhold som er beskrevet i dommen ikke kan ansees som kjøring i motorvognlovens forstand. Det henvises i den anledning til Høyesteretts avgjørelser i andre saker av lignende natur, - - - Subsidiært ankes over saksbehandlingen, idet domsgrunnene antas å være uklare. Rettens flertall har funnet at kjøringen frem til det sted hvor bilen ble stoppet av tiltalte ikke representerte noen fare. Samtidig har retten gått ut fra at veien på sistnevnte sted hadde en meget svak helning, men at den derefter begynte å helle mer og 20 meter lengre nede var ganske bratt. De sistnevnte forhold synes å måtte føre til at kjøringen kunne være til fare for trafikken. Når rettens flertall har kommet til et annet resultat, burde dette ha vært nærmere begrunnet.»
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Etter det saksforhold byretten har funnet bevist, ble bilen med tiltalte ved rattet skjøvet uten at motoren var i gang, i alt ca. 50 meter, først over plassen foran Idrettshallen som er helt flat, og deretter de siste 10-15 meter nedover Lisleheradvegen som her har en meget svak helling. Ved inngangen til gressbanen
Side:1071
stanset han bilen ved hjelp av håndbremsen, og hans kone overtok rattet.
Byretten uttaler at han måtte bruke bremsen for å få bilen til å stanse og hindre at den fortsatte å trille ned Lisleheradvegen. Når retten tross dette finner at bilen der den ble stoppet, ikke representerte noen fare, er det så vidt jeg forstår vesentlig med den begrunnelse at veien her var så flat at bilen bare meget sakte ville begynne å trille nedover dersom håndbremsen ble sluppet opp.
Jeg kan ikke finne denne betraktning avgjørende. Den omstendighet at bilen var kommet i bevegelse på en slik måte at det krevdes aktiv inngripen fra tiltaltes side for å hindre at den fortsatte å trille nedover veien, viser etter min mening at den på dette tidspunkt befant seg i en situasjon hvor vognens spesielle faremuligheter var utløst, jfr. særlig Rt-1957-771 og Rt-1964-176. Det er opplyst i dommen at veien nedenfor inngangsporten til gressbanen begynner å helle mer og mer og at den allerede 20 meter lenger nede er ganske bratt. Nettopp i en slik situasjon er det etter de hensyn som ligger til grunn for loven, av betydning at den person som skal ha herredømmet over bilen, ikke er under påvirkning av alkohol.
Selv om det her dreier seg om et grensetilfelle, finner jeg etter dette at byrettens lovforståelse ikke kan opprettholdes, og at dommen derfor må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Eckhoff og Thrap: Likeså.