Rt-1966-1096

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-09-23
Publisert:	Rt-1966-1096
Stikkord:	Skifte, Uskiftet bo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 91 B
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Gunnar Meyer) mot A (høyesterettsadvokat Thorvald Wiig).
Forfatter:	Bendiksby, Roll-Matthiesen, Ryssdal, Rode, Gaarder
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, §55, Ektefelleloven (1927) §11, Tvistemålsloven (1915) §285, §286, §99, §37

Dommer Bendiksby: I ekteskapssak anlagt av A mot fru A avsa Alstahaug herredsrett - dommerfullmektigen - den 13. februar 1964 dom med slik domsslutning:

«1. A og fru A skilles.

Side:1097

2. A tilkjennes foreldremyndigheten over alle 3 barn, B. f. xx.xx.1944, C, f. xx.xx.1946, og D, f. xx.xx.1951.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Under hovedforhandlingen hadde partene sluttet følgende forlik om delingen av fellesboet:

«Fellesboet deles slik at A overtar den faste eiendom uten utløsning for fru A. Fru A beholder de av henne medtatte løsøregjenstander med tillegg av 1 lampe, 1 salongbord samt 2 kasseroller. Disse gjenstander kan hentes av fru A hos A. - A overtar alt øvrig løsøre samt besetning. - Fru A samtykker i at o.r.sakfører Kr. Strauman gis fullmakt til å overføre hjemmelen til eiendommen til A.»

Fru A påanket herredsrettens dom og forliket til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjaldt ikke herredsrettens avgjørelse om skilsmisse mellom partene og heller ikke avgjørelsen om foreldremyndigheten til de to eldste barna, B og C. På den annen side ble saken utvidet ved at fru A nedla påstand om underholdsbidrag.

Lagmannsretten avsa dom i saken den 14. desember 1964. Domsslutningen lyder:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Rettsforliket av 11. februar 1964 oppheves.

3. A kan ved skifte av partenes fellesbo kreve dette delt etter reglene i ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37. Han gis videre i medhold av loven om ektefellers formuesforhold §11 annet ledd rett til på skifte forlods å kreve seg godskrevet et beløp stort 20 000 - tjuetusen - kroner, svarende til hva han den 18. september 1959 fikk utbetalt fra forsikringsselskapet Æolus.

4. Fru A tilkjennes ikke underholdsbidrag.

5. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Fru A har med bevilling til fri sakførsel påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår post 3 i domsslutningen, avgjørelsen om bodelingen. Subsidiært, nemlig for det tilfelle at A helt eller delvis får medhold i sin påstand når det gjelder bodelingen, har hun påanket lagmannsrettens avgjørelse angående bidragsspørsmålet, post 4 i lagmannsrettens domsslutning. Avgjørelsen om foreldremyndigheten til sønnen D og om opphevelse av rettsforliket er ikke påanket.

Fru A har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at vilkårene er til stede for å ta til følge mannens påstand om at fellesboet skal deles etter ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr. §37. Dersom lovens vanlige delingsregel i ekteskapslovens §54, første ledd, skal fravikes, må det foreligge særlige grunner, og slike grunner foreligger ikke. Fru A har videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at den erstatning som mannen for flere år siden mottok for skade som han var påført ved påkjøring av en motorsykkel, går inn under bestemmelsen i §11, annet ledd, i lov om ektefellers formuesforhold og derfor kan kreves unntatt fra bodelingen. Det er videre uriktig, hevder hun, at lagmannsretten ikke tilkjente henne underholdsbidrag enda den gav mannen medhold når det

Side:1098

gjelder bodelingen med den følge at hun ville gå helt ribbet ut av ekteskapet. Tanken om ekteskap med E er oppgitt, og på grunn av sin alder og helbred vil hun vanskelig kunne underholde seg uten bidrag fra mannen.

Fru A's påstand lyder:

«1. Fellesboet mellom fru A og A deles efter reglene i ekteskapslovens §54 første ledd.

2. A er uberettiget til på skifte av fellesboet å godskrive kr. 20 000,-, svarende til den skadeserstatning han 18. september 1959 fikk utbetalt av Norsk Forsikringsselskap Æolus.

Subsidiært: Fru A tilkjennes underholdningsbidrag av A.

3. Fru A frifinnes for A's krav om oppreisning.

4. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

A som også har fått bevilling til fri sakførsel, har tatt til motmæle. Han har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse og sine anførsler for lagmannsretten. For det tilfelle at fru A får medhold, helt eller for en del, når det gjelder bodelingen, har han krevd oppreisning etter ekteskapslovens §55, idet han har gjort gjeldende at hun ved sitt forhold til E har gjort seg skyldig i en grov krenkelse av ham.

A har nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkter 3 og 4 stadfestes.

Subsidiært: A tilkjennes oppreisning hos fru A etter rettens skjønn - oppad begrenset til kr. 10 000,- etter regelen i ekteskapslovens §55.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er A og partenes eldste sønn B avhørt ved bevisopptak ved Alstahaug herredsrett. Fru A har avgitt en skriftlig erklæring datert 11. februar 1966 som med motpartens samtykke er fremlagt som bevis i saken. Hun har videre gitt en tilleggsforklaring under det nevnte bevisopptak. Etter begjæring fra fru A er det holdt verditakst over boets faste eiendom av to takstmenn oppnevnt av sorenskriveren i Alstahaug. Ved taksten som ble avhjemlet ved Alstahaug herredsrett den 7. juli 1966, ble verdien av eiendommen med besetning og redskaper satt til kr. 70 900,-.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg behandler først A's påstand om at fellesboet skal deles etter bestemmelsen i ekteskapslovens §54, fjerde ledd.

A har her til begrunnelse særlig påberopt seg at fru A har begått ekteskapsbrudd og ved å forlate hjemmet har utvist daddelverdig forhold, videre at den faste eiendom er kommet inn i boet som arv, og at hans økonomiske stilling er slik at en deling ville være urimelig. Dette kan etter mitt syn ikke føre fram.

Det er erkjent av fru A at hun har begått ekteskapsbrudd, men hun hevder at dette først skjedde etter at mannen hadde uttatt skilsmissestevning og etter at E hadde tilbudt henne

Side:1099

ekteskap. Hun har videre forklart at mannen viste dårlig forhold i ekteskapet, han plaget henne med ugrunnet sjalusi, brukte skjellsord, og han har også lagt hånd på henne. Dette var, hevder hun, årsaken til at hun forlot hjemmet. Jeg kan ikke se at de opplysninger som foreligger for Høyesterett gir grunnlag for å fastslå at fru A har begått ekteskapsbrudd før etter at mannen hadde uttatt stevning til skilsmisse og det således var på det rene at ekteskapet ville ta slutt. De opplysninger som ellers foreligger om årsakene til at ekteskapet gikk i stykker - det er vesentlig partenes forklaringer - er motstridende og usikre. De gir ikke grunnlag for å konstatere at skylden for bruddet utelukkende lå hos hustruen, eller at hun har utvist daddelverdig forhold i en slik grad at dette isolert sett kan lede til at delingsregelen i ekteskapslovens §54, fjerde ledd, kan komme til anvendelse.

Det er erkjent fra fru A's side at ervervet av den faste eiendom for en vesentlig del, nemlig for så vidt angår den del av verdien som oversteg kjøpesummen 3 500 kroner, var å anse som arv. Dette må legges til grunn for bedømmelsen. Eiendommen ble overdratt til A fra hans far bare et par måneder etter at partene var gift. De flyttet til eiendommen i 1949, etter at det var bygd hus, og de har senere så lenge ekteskapet varte hatt sitt felles hjem og sitt virke der. Fru A har i denne tid så vidt jeg forstår deltatt i arbeidet på gården på den måte som er vanlig for en gårdbrukers hustru. Hun har hatt innestellet, stellet av barna og delvis fjøsstellet. Det er ikke opplyst at det har vært noe å utsette på henne for så vidt.

Når det dernest gjelder A's økonomiske stilling nevner jeg at den faste eiendom med besetning og redskaper er taksert til 70 900 kroner, hvorav for besetning og redskaper 14 000 kroner. Han har i sin forklaring oppgitt sin gjeld til 56 000 kroner. Flere av de oppgitte gjeldsposter er imidlertid bestridt av fru A. Den faste pantegjeld er ca. 36 000 kroner. A er opplyst å være lignet etter en inntekt på 11 000 kroner. Den eldste sønnen er selvforsørgende. Om den nest eldste som er ca. 20 år gammel, er det opplyst at han studerer. Den yngste som er ca. 15 år gammel går i framhaldsskolen.

Ekteskapet mellom partene har vart i ca. 19 år. Hustruen er nå 44 år gammel. Hun har opplyst at ekteskapet med E er oppgitt. Hun har i et års tid hatt husposter i - - - og har etter det som er opplyst hatt en lønn på ca. 100 kroner i måneden samt fri kost og losji.

Det må foreligge særlige grunner, dersom unntaksregelen i ekteskapslovens §54, fjerde ledd, skal komme til anvendelse, jfr. hrd. i Rt-1960-1302 og hrd. av 18. juni 1966 i sak: - - - (Se Rt-1966-867). Jeg kan etter en samlet vurdering av opplysningene om partenes forhold ikke finne at det foreligger særlige grunner som har en slik vekt at de kan føre til at likedelingsregelen i ekteskapslovens §54, første ledd, fravikes.

Side:1100

Jeg kan heller ikke finne at A's påstand om at 20 000 kroner - svarende til den erstatning han fikk utbetalt i 1959 - skal holdes utenfor bodelingen og godskrives ham, kan føre fram. Som lagmannsretten har nevnt var beløpet erstatning for legemsskade som A ble tilføyd ved påkjøring av en motorsykkel. Skaden har ført til en varig invaliditet som er anslått til 25-30 prosent. Jeg lar det stå hen om A's påstand kunne ha ført fram, dersom erstatningsbeløpet hadde vært i behold. A har under bevisopptaket forklart at han for erstatningssummen kjøpte en traktor for 17 140 kroner, en tilhenger for 2000 kroner og en plog for vel 1 000 kroner. Traktoren ble i 1964 byttet inn mot en ny, og han fikk da for den første traktoren 6 000 kroner. Under disse omstendigheter må erstatningsbeløpet anses som forbrukt, og A kan da ikke med hjemmel i ektefellelovens §11, annet ledd, kreve at et tilsvarende beløp helt eller delvis skal holdes utenfor delingen og godskrives ham.

Fru A har som innledningsvis nevnt bare nedlagt påstand om underholdsbidrag for det tilfelle at A får helt eller delvis medhold når det gjelder bodelingen. Etter det resultat jeg er kommet til, faller da påstanden om underholdsbidrag bort.

A's subsidiære påstand om oppreisning etter ekteskapslovens §55 kan ikke føre fram. Etter §55 er det et vilkår for at en ektefelle skal kunne kreve oppreisning at den annen ektefelle «grovt har krenket» ham. Jeg kan ikke finne det godtgjort at fru A har gjort seg skyldig i noen slik grov krenkelse av mannen. Jeg viser til det som før er nevnt om hennes forhold.

Etter sakens art finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik dom:

1. Fellesboet mellom fru A og A deles etter bestemmelsene i ekteskapslovens §54, første ledd.

2. Fru A frifinnes for A's krav om på skifte av fellesboet å bli godskrevet 20 000 kroner, svarende til den skadeserstatning han 18. september 1959 fikk utbetalt av Norsk Forsikringsselskap Æolus.

3. Fru A frifinnes for A's krav om oppreisning.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Rode og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Odd K. Einstabland):

Saksøkeren - - - og saksøkte - - - inngikk ekteskap den - - - 1943. I ekteskapet er det 3 barn, B f. 27/2 1944, C f. 13/4 1946 og D f. 1/12 1951.

Familien har bodd i X hvor den i 1944 overtok en parsell av eiendommen tilhørende saksøkerens far hos hvem den bodde til 1947. I 1949 flyttet familien inn i eget hus.

1. september 1963 reiste saksøkte fra hjemmet og bosatte seg hos E. - - - Hun tok med seg diverse løsøre samt yngste sønn, D.

Side:1101

Saksøkte erkjenner utroskap og begge parter er enige i at ekteskapet oppløses.

Under hovedforhandlingen har partene inngått slikt forlik vedrørende det økonomiske oppgjør: (sitert i Høyesteretts dom.) - - - Boet ansees herved for skiftet.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Jorunn Skeie og sorenskriver Håvard Nesheim): - - -

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

Man går nå over til å behandle spørsmålet om opphevelse av rettsforliket.

Fru A har krevet forliket opphevet både etter tvistemålslovens §286, 2. ledd nr. 2 og nr. 4, jfr. §285, alt sammenholdt med §99.

Det sentrale i forliket er at fru A har samtykket i at A overtar den faste eiendom uten utløsning for henne.

Det er på det rene at forliket ble inngått uten at hver av partene på forhånd under forhandlingene hadde hatt konferanser på tomannshånd med sine prosessfullmektiger.

Videre er det på det rene at forliket ble opplest, men ikke ble forelagt partene til gjennomsyn.

Både dommeren og rettsvitnet har som vitner for lagmannsretten forklart at de hadde den oppfatning at fru A mente å ville overlate gården til mannen uten vederlag. Hennes daværende prosessfullmektig kan imidlertid ikke nå med sikkerhet si om hun fullt ut forsto hva forliket innebar. Etter dette finner man å måtte legge til grunn at hun på grunn av sin nedsatte hørsel ikke har oppfattet at hun overlot eiendommen uten vederlag til mannen. Forliket blir derfor opphevet i medhold av tvistemålslovens §286 annet ledd nr. 2 jfr. §99.

Så går man over til å behandle kravet fra A om bodeling etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37.

A overtok fra sin far eiendommen - - - i X i henhold til skjøte av 6. januar 1944 for kr. 3 500.-.

Myndighetene har ansett overdragelsen som et arveforskudd, og det ble i den anledning i 1951 holdt skjønn over eiendommen. Verdien ble der satt til kr. 20 000.-. Ved vurderingen ble lagt til grunn eiendommens tilstand på overdragelsestiden hensett til omsetningsverdien i distriktet før 8. april 1940.

Det må ansees på det rene at eiendommen er ervervet av A ved arv eller gave. Det er ikke opplyst hvordan det er forholdt senere med den pantobligasjon på kr. 3 500.- som han utstedte til sin far.

Lagmannsretten antar at eiendommen ikke gir større avkastning enn det som trenges til underhold av en familie. Ved ligningsansettelsen for 1962 er verdien av jordveg med bygninger og ikke særskilt lignet skog satt til kr. 15 000.-, og skogen til kr. 35 000.-. A har opplyst at skogen er på 1487 mål, derav 1200 mål produktiv, med årlig tilvekst ca. 100 m3. Videre har han opplyst at den samlede gjeld nå er på ca. kr. 40 000.-, mens den ved ligningen for 1962 var kr. 31 400.-.

Arbeidet i huset og fjøset har mannen og sønnene måttet overta etter at husmoren forlot hjemmet. Dette må gå ut over jord- og skogsarbeidet.

Etter det foran nevnte antar man at det vil være meget vanskelig for

Side:1102

mannen å beholde eiendommen hvis han skal yte noe vederlag for den på skifte.

Lagmannsretten har ikke funnet bevist at A har behandlet sin hustru dårlig. Når fru A allikevel har forlatt hjemmet og sine forpliktelser overfor mann og barn og har stillet dem i en vanskelig stilling, finner man det heller ikke rimelig at hun skal få noe vederlag på skiftet.

Etter det foranstående finner derfor lagmannsretten at det foreligger tilstrekkelig grunn til å gi A medhold i hans påstand om bodeling etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37.

A krever også å beholde den erstatning på kr. 20 000.- som han i 1959 fikk av forsikringsselskapet «Æolus» for en kneskade som han ble påført av en motorsykkel i 1956. Hans varige invaliditet ble i 1958 fastsatt til 25-30 %. Beløpet er således erstatning for et mén som han også vil ha i fremtiden. Det må ansees å være av en slik personlig art at han kan kreve å beholde erstatningen ved bodelingen i medhold av lov om ektefellers formuesforhold §11 annet ledd.

Etter dette behøver ikke lagmannsretten avgjøre det subsidiære krav fra A om erstatning og oppreisning.

Fru A har for lagmannsretten fremsatt en ny påstand om underholdsbidrag til henne fra 1. september 1963. A har ikke reist prosessuell innsigelse om at kravet er fremsatt for sent, men han har fremholdt at hun ikke trenger bidrag.

Det er under ankeforhandlingen fra fru A's prosessfullmektig uttalt at hun for fremtiden kan klare seg uten økonomisk hjelp fra mannen.

Siden 1. september 1963 har hun vært husholderske hos E, og er senere blitt forlovet med ham. Både fru A og E, den siste som vitne, har for lagmannsretten erklært at de skal gifte seg til våren.

Lagmannsretten kan ikke finne at fru A har behov for bidrag fra A. Det vil også være vanskelig for A å betale noe bidrag til fru A i tillegg til de øvrige utgifter som han har. Han har opplyst at den nest eldste sønnen for tiden går på gymnasium, bor på hybel og underholdes av faren. - - -