Rt-1966-1199

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-10-15
Publisert:	Rt-1966-1199
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102 B
Parter:	Rauma komm. kraftverk (høyesterettsadvokat Odd Wold) mot Ernst Bakke m.fl. (høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
Forfatter:	Heiberg, Eckhoff, Nygaard, Endresen, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Skjønnsprosessloven (1917) §4

Dommer Heiberg: I forbindelse med Rauma komm. kraftverks ombygging av den 20 KV kraftlinje på strekningen fra Romsdalshorn sekundærstasjon til Hanekamhaug gav grunneierne på strekningen i 1964 kraftverket tillatelse til å sette arbeidene i gang. Blant vilkårene for tillatelsen var at kraftverket skulle fremme rettslig skjønn for fastsettelse av full erstatning for alle skader og ulemper som linjeryddingen, byggingen og vedlikeholdet m.v. av linjen vil medføre. Arbeidet ble deretter satt i gang og skjønn forlangt i medhold av skjønnslovens §4. Underskjønn ble avhjemlet ved Romsdal herredsrett 5. juni 1965 og overskjønn 16. november 1965. Ved skjønnene ble erstatning til de enkelte grunneiere fastsatt. Samtidig ble fravikelseskjennelse avsagt.

Under begge skjønn var det omtvistet hvorvidt kraftlaget plikter å betale erstatning for bruk av grunn der hvor den nye linjes trasé faller sammen med en eldre linje som ble lagt i årene 1917-1920. Til denne hadde grunneierne i sin tid avgitt fri grunn ved en erklæring som lyder:

«Erklæring.

For det tilfelde, at Grytten kommune beslutter at lægge elektrisk kraftledning med fordelingsnet gjennem herredet for at gi dets indvaanere anledning til at skaffe sig elektrisk energi til drivkraft og belysning, indgaar underskrevne grundeiere herved paa gratis at avstaa den til ledningen nødvendige grund. Det forbeholdes at gaardens eier faar anledning til, saalangt værkets yteevne rækker, paa almindelige vilkaar, at erholde den for sin bedrift fornødne elektriske energi. -

Grytten i desember 1915.

Alt under forutsetning av, at kun energi produsert ved det Kommunale elektricitetsværk føres gjennem fjernledningen.»

Dokumentet viser at de siste underskrifter er påført i 1920.

Ved underskjønnet fikk kraftverket enstemmig medhold i at de nevnte grunneiere ikke har krav på erstatning, «bortsett fra de merutgifter som oppstår ved eventuelle nye ulemper og skader i forbindelse med nyanlegget». Overskjønnet tilkjente derimot «vederlag for ulemper med linje og stolper som for en ny linje».

Side:1200

Overskjønnsrettens formann, byfoged Bjarne Fjærtoft som settedommer, dissenterte og gav kraftverket medhold.

Rauma komm. kraftverk har i forhold til 8 av de saksøkte påanket overskjønnet til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke uten hensyn til ankeverdien. Kraftverkets påstand lyder:

«1. Overskjønnet oppheves forsåvidt der er gitt erstatning til ankemotpartene for bruksrett til den linje- og stolpegrunn som av Kraftverket tidligere er tatt i besiddelse i henhold til grunneiererklæringen av 1915-20, og hjemvises forsåvidt til ny behandling.

2. Rauma Komm. Kraftverk tilkjennes erstatning for saksomkostninger hos ankemotpartene.»

Ankemotpartene har nedlagt påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Den ankende part pålegges å betale ankemotpartene erstatning for saksomkostninger i Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til grunnene for de avsagte skjønn. For Høyesterett er fremlagt en rekke nye dokumenter, særlig utskrifter av kommunale protokoller og avisartikler fra tiden omkring anlegget av det opprinnelige kommunale elektrisitetsverk i Grytten. Ved bevisopptak har Romsdal herredsrett avhørt to parter og fem vitner - av disse har én part og tre vitner ikke tidligere gitt forklaring i saken.

Til supplering av den faktiske fremstilling finner jeg det nødvendig å gjengi endel opplysninger, vesentlig bygget på driftsbestyrer Bøs vitneforklaring:

Hovedlinjen gjennom Romsdal som i saken er kalt Verma I og lenger nede Åndalsnes I, med sidelinje til Hanekamhaug, ble bygget av den daværende Grytten kommune i årene 1917-1920. Det var til denne linjen erklæringen om fri grunn ble gitt. Parallelt med hovedlinjen, og sammenkoblet med denne i begge ender, ble i årene like før 1950 bygget linjene Verma II og Åndalsnes II.

I 1963 bygget det daværende Voll kommunale elektrisitetsverk en linje fra Innfjorden i Voll til Hanekamhaug hvor den møtte Gryttens sidelinje. Det var Voll som her tok initiativet og fikk samtykke fra grunneierne til å sette arbeidet i gang mot erstatning etter skjønn.

Med virkning fra 1. januar 1964 ble ved kgl. res. av 25. januar 1963 kommunene Voll, Grytten, Hen, Eid og deler av Veøy slått sammen til Rauma kommune.

I 1964 anla Vassdrags- og elektrisitetsvesenet en sekundærstasjon ved Romsdalshorn. Fra denne til Hanekamhaug bygger Rauma kommune nå en ny linje som mellom Sogge og Hanekamhaug - på det stykke denne sak gjelder - delvis faller sammen med den eldre sidelinje.

Levering av strøm fra Grytten elektrisitetsverk utenfor Grytten kommunes grenser har skjedd siden 1939, først ved avtale med Hen kommune med 50 kW, senere fra omkring 1951 også til forsyningsområdet for Eid og Holm kraftlag. På den annen side er det

Side:1201

i de senere år blitt tilført kraft fra andre forsyningsområder - fra 1961/62 fra Istad kraftselskap, bl.a. gjennom Eid og Holm kraftlags nett, og fra siste vinter har man også fått forbindelse med Vestlandske kraftsambands linje fra Giskemo til sekundærstasjonen ved Romsdalshorn. Situasjonen er nå den at det dels vil bli tatt inn strøm utenfra til supplering av den kraft det kommunale verk selv leverer, dels vil dette til andre tider kunne avgi strøm til andre områder.

Jeg er kommet til samme resultat som underskjønnsretten og det dissenterende medlem av overskjønnsretten.

Det spørsmål som foreligger i saken, er hvorvidt den erklæring om fri grunn som grunneierne avgav i 1915-1920, får anvendelse også på det nye ledningsnett ut fra situasjonen som den er i dag. Grunneierne hevder ikke i og for seg at erklæringen er bortfalt, eller at kommunen har misligholdt sine forpliktelser etter den. Men de gjør gjeldende at den ikke gir hjemmel for den nåværende bruk, og at de av den grunn har krav på ekspropriasjonserstatning som for en helt ny linje. I denne sammenheng anfører de særlig:

1. Erklæringen gjelder bare til fordel for Grytten kommune som ikke lenger eksisterer, mens det nye ledningsnett bygges av Rauma kommune som er en ny enhet og også omfatter en rekke andre tidligere selvstendige kommuner.

2. Erklæringen gjelder bare for strøm til Gryttens innvånere, mens det nye anlegg også fører strøm til andre distrikter, særlig til innvånere av den tidligere Voll kommune.

3. Erklæringen er gitt under uttrykkelig «forutsetning av, at kun energi produsert ved det Kommunale elektricitetsværk føres gjennem fjernledningen». Det nye anlegg transporterer imidlertid strøm også til og fra andre verker.

Generelt skal jeg først bemerke at jeg ikke kan være enig med grunneierne i at erklæringen må ses som en ren gaverettshandel og av den grunn tolkes restriktivt. Når de dengang avgav fri grunn, var det for å få i gang og få del i et elektrisitetsverk som også skulle komme dem selv til gode, selv om de ikke betinget seg særfordeler, men bare å få elektrisk energi «paa almindelige vilkaar».

Den omstendighet at Grytten kommune i dag er gått opp i den større enhet Rauma kommune, er etter min mening i seg selv uten enhver betydning for saken. Innvånerne av den gamle Grytten kommune kan ikke av den grunn pålegges større byrder i henhold til erklæringen. Men de vinner heller ikke noen rett ved at Grytten ikke lenger eksisterer som en selvstendig administrativ enhet.

Heller ikke kan jeg i denne forbindelse legge særlig vekt på at ledningene etter erklæringen skal legges gjennom herredet for å gi «dets indvaanere» anledning til å skaffe seg elektrisk energi. Ut fra sammenhengen fremtrer uttrykksmåten mer som en beskrivelse enn som en begrensning, og like fra begynnelsen var det sluttet avtale med Norges Statsbaner - som vanskelig kan betegnes som en «innvåner» - om salg av et betydelig kvantum energi.

Side:1202

Riktignok fører en naturlig forståelse av erklæringen til at utstederne, som alle var innvånere av Grytten, skal tilgodeses i første rekke. Men den er ikke til hinder for at verket kan selge overskuddskraft til andre distrikter, slik som det helt siden 1939 har skjedd uten protest fra noe hold.

Mer tvilsomt er det etter min mening hvilken betydning man under dagens forhold skal tillegge forbeholdet om at «kun energi produsert ved det Kommunale elektricitetsverk føres gjennem fjernledningen». Etter ordlyden strider utvilsomt den bruk det nye anlegg skal tjene mot forbeholdet i erklæringen på dette punkt. Jeg mener imidlertid at det ikke er berettiget å legge en slik ren ordfortolkning til grunn.

Det er noe uklart hva grunnen var til at dette forbehold ble tilføyet - om det var for å hindre konkurranse fra det private A/S Romsdal Elektricitetsverk som på den tid var under bygging for å forsyne bl.a. Åndalsnes og Veblungsnes med strøm, eller om man hadde i tankene en mulig utbygging av Raumafallene eller Aura som likeledes den gang var på private hender. Under enhver omstendighet synes det klart at det man den gang har villet gardere seg mot, er at private interesser skulle utnytte ledningsnettet på en måte som ikke stemte med bygdefolkets tarv.

Derimot må det være klart at man ikke dengang har hatt i tankene den tekniske utvikling som har funnet sted i de forløpne 50 år, og som har ført til et utstrakt samarbeid over kommunegrensene, i felles interesse og i offentlige myndigheters regi, for å utnytte landets vannfallsressurser og sikre en jevn og tilstrekkelig tilførsel av elektrisk energi til alle under stadig økende behov.

Kvalitativt kan jeg imidlertid ikke se at det formål ledningsnettet i dag skal tjene, er av noen annen art enn det opprinnelige. Det nye anlegg er til fordel også for grunneierne ved at de blir tilført samkjøringskraft når det er behov for det. Spenningen er den samme som før, 20 KV, og grunneierne erkjenner at de generelt sett ikke påføres andre eller større ulemper ved bruken enn tidligere. Kraftverket på sin side har erklært seg villig til å erstatte mulige nye skader og ulemper for de enkelte eiendommer.

Under disse omstendigheter mener jeg at grunneiernes opprinnelige erklæring fortsatt gir hjemmel for kraftlagets bruk av grunnen uten vederlag, og at de ikke har krav på erstatning som for en ny linje.

Jeg finner å burde føye til at selv om man ville gå ut fra at kraftverket må skaffe seg ny hjemmel gjennom ekspropriasjon, måtte grunneierne etter min mening finne seg i at det blir gjort fradrag i erstatningen for de fordeler de oppnår ved at ledningsbeltet blir frigjort for den tidligere klausulering, jfr. Rt-1964-1012. Ved overskjønnet er denne oppfatning fulgt i de tilfelle hvor ny grunn er ervervet og gammel linjegrunn samtidig frigitt. Men det samme må etter mitt syn også gjelde hvor linjen fortsatt følger den samme trasé som før.

Saken har etter min mening vært så vidt tvilsom at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes kraftlaget.

Side:1203

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves for så vidt det er gitt erstatning til ankemotpartene for bruksrett til den linje- og stolpegrunn som Rauma komm. kraftverk tidligere har tatt i besiddelse i henhold til grunneiererklæringen av 1915-1920, og hjemvises for så vidt til ny behandling.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Endresen og Berger: Likeså.

Av skjønnet (hjelpedommer T. K. Fleischer med domsmenn): - - -

Forsåvidt gjelder punkt 2 finner retten å måtte gå nærmere inn på dette forhold. Til belysning herav har saksøkeren fremlagt en «Erklæring» - med følgende ordlyd: (sitert i Høyesteretts dom) - - -

Til belysning av forholdet er saksøkte nr. 11 Ansgar Sletta og saksøkte nr. 8's sønn Arne Reiten avhørt, og dessuten vitnet Ole E. Næs som satt i kommunestyret dengang erklæringen ble skrevet, og som dessuten har vært ordfører i kommunen i mange år. Denne hevder at det var en nedsatt arbeidsnemnd som avfattet erklæringen og at han selv ikke hadde noe med det å gjøre. Han kunne imidlertid berette at kraften dengang til Åndalsnes og Veblungsnes ble levert av herr Mjelva som hadde eget kraftverk, og at det på det tidspunkt overhodet ikke var snakk om Aurakraft. Han kunne ikke si noe bestemt om hvorfor det ovenfor siterte tillegg i erklæringen ble satt inn. Men han antar at det skyldes nevnte herr Mjelva som kommunen formentlig ikke hadde noen interesse av å samarbeide med. Noen sikker formening om dette hadde han imidlertid ikke.

Det kan forøvrig innskytes at retten ved selvsyn har konstatert at tillegget til erklæringen er skrevet med et annet blekk og at ovenfornevnte herr Mjelva også har skrevet under erklæringen.

I denne forbindelse synes det å være enighet mellom partene at erklæringen ikke kan tolkes helt bokstavelig, men at en må søke dithen hva som var partenes mening da erklæringen ble skrevet. Herunder er det enighet om at erklæringen ble satt opp forat grunneierne skulle få elektrisk kraft, og dette var så vesentlig for dem at de ydet vederlagsfri grunn for å oppnå dette. Hvorvidt det samme foretagendet ville ha kommet istand om grunneierne hadde krevet erstatning vites ikke, men sannsynligheten taler for at foretagendet ville ha strandet. Erklæringen har et alminnelig forbehold - nemlig at det kun er energi produsert ved det kommunale elektrisitetsverk som må føres gjennom ledningen.

Retten finner ikke å kunne legge mer i dette forbehold enn at det herved menes at kraft fra private institusjoner ikke må finne sted, men at det forsåvidt er en irrelevant omstendighet hvorvidt strømmen kommer fra et rent kommunalt foretagende eller om det er samkjøringsstrøm slik som situasjonen er i dag. Det kan heller ikke være avgjørende at det i erklæringen står «Grytten kommune», mens det idag er Rauma

Side:1204

kommune i og med at det foreligger en uttrykkelig lovhjemmel for at en slik sammenslåing har funnet sted uten at allerede etablerte rettigheter for den ene eller annen kommune derved blir forspilt. Retten kan heller ikke se at grunneierne i dette tilfelle blir mer belastet enn før, idet det blir den samme mengde kraft som går gjennom ledningene og ikke noe mer. Det nye ledningsnett er således en direkte og umiddelbar følge av det gamle ledningsnett, idet det her dreier seg om et anlegg av ny kraft til avløsning av den gamle med den samme trassé. Under disse omstendigheter finner retten at grunneierne ikke har noe erstatningskrav mot saksøkeren bortsett fra de merutgifter som oppstår ved eventuelle nye ulemper og skader i forbindelse med nyanlegget. - - -

Av overskjønnet (byfogd Bjarne Fjærtoft med domsmenn): - - -

Skjønnsrettens flertall - de 6 skjønnsmenn - ser det på samme måten som de saksøkte. De saksøkte var da de ga erklæringen sterkt interessert i å få elektrisk kraft til sine gårder. For å oppnå dette var de villig til å gi fri bruksrett til linje- og stolpegrunn, men da kun til et kommunalt elektrisitetsverk som ga kraft til kommunens innvånere. Linjen skulle brukes for kommunalt produsert kraft. Erklæringen ble formet slik den er for å hindre kraft fra andre enn kommunen. Det er nå på det rene at all kraft som skal føres over linjen skal komme gjennom sekundærstasjonen på Romsdalshorn. Det er da ikke lenger «kun energi produsert ved det kommunale elektrisitetsverk som føres gjennom fjernledningen». Det er heller ikke bare innvånere av Grytten kommune, men av Rauma kommune som får kraft over linjen. Samlet må dette medføre at de saksøktes forpliktelser etter erklæringen av 1915 er bortfalt og at de saksøkte nå må ha krav på vederlag for ulemper med linje og stolper som for en ny linje.

Rettens mindretall, formannen, er enig med saksøkeren i at erklæringen av 1915 ikke kan sies å være bortfalt som følge av kommunesammenslåingen, kraft til Voll og kraft over sekundærstasjonen ved Romsdalshorn. Grytten kommune oppfylte i sin tid sin del av erklæringen av 1915. Kommunen la elektrisk kraftledning med fordelingsnett gjennom herredet slik at innvånerne, herunder de saksøkets bruk, fikk elektrisk energi til drivkraft og lys. Gjennom kraftlinjen over de saksøktes bruk ble kun sendt energi produsert ved det kommunale elektrisitetsverk. At Grytten, Veøy og Voll nå er slått sammen til en kommune - Rauma - antas ikke å medføre at erklæringen fra 1915 om fri stolpe- og linjegrunn er bortfalt. Det er riktig at innvånerne i Voll får kraft over kraftlinjen skjønnet gjelder. De er nå innvånere av Rauma kommune. Var Voll en del av Grytten i 1915, er det grunn til å anta at de saksøkte ikke av den grunn ville unnlatt å gi fri grunn for selv å få kraft. Det er da ikke grunn til å frita dem for erklæringen nå som følge av at Voll nå er en del av kommunen. Det var ikke slike forhold forbeholdet i erklæringen tok sikte på. Derimot var det forståelig at de ikke ville gi fri stolpe- og linjegrunn til kraft fra Aura eller andre utenforstående. Saksøkeren har fortsatt sitt kraftproduserende verk på samme sted. Istedenfor å føre kraften i direkte linje, blir den nå ført inn i Sekundærstasjonen på Romsdalshorn og ut herfra bl.a. i den i saken omhandlede 20 kv. linje. Over denne linje får også kraftkonsumentene i Voll kraft. Dermed får

Side:1205

abonnentene herunder de saksøkte nytte fordelen av samkjøringskraft når det er bruk for slik kraft. Dette antas utvilsomt kun til fordel for abonnentene og ikke til merulemper for de saksøkte. Samkjøring var ukjent i 1915. Det er samkjøring mellom kommunale og statlige kraftverk. Det er grunn til å anta at de saksøkte ikke ville ha motsatt seg slik bruk av ledningen over deres eiendommer om spørsmålet hadde vært reist i 1915. Heller ikke samkjøringsordningen antas etter mindretallets syn å frita de saksøkte for pliktene etter erklæringen av 1915 - - -