Rt-1966-1205
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-10-22 |
| Publisert: | Rt-1966-1205 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 151 |
| Parter: | Erik Petterson (advokat Tor Holmen - til prøve) mot Norsk Postforbund (høyesterettsadvokat Tore Engelschiøn). |
| Forfatter: | Ryssdal, Roll-Matthiesen, Bahr,, Rode, Mindretall: justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Konkursloven (1863) 1, LOV-1884-07-04-§1, Bygningsloven (1924) |
Dommer Ryssdal: Eiendommen Skipelle gnr. 3 bnr. 2 i Frogn var i sin tid en del av gården Leium gnr. 3 bnr. 1. Den ble fraskilt ved skylddelingsforretning av 23. november 1824. I skjøte av 24. november 1824 forbeholdt eieren av Leium seg en strandtomt på den fraskilte del. Eiendommen Skipelle ble i 1872 delt i en vestre del gnr. 3 bnr. 2 og en østre del gnr. 3 bnr. 4. I 1881 inngikk eieren av gården Leium og eieren av gnr. 3 bnr. 4 et forlik om strandtomten. Det ble lagt til grunn at tomten i sin helhet lå på eiendommen gnr. 3 bnr. 4, og det ble nærmere bestemt hvordan tomten skulle avgrenses. Med denne avgrensning er strandtomten vel 600 m2. Eiendommen Skipelle gnr. 3 bnr. 4 ble i 1932 kjøpt av Norsk Postforbund. Fra gården Leium er det i den senere tid fraskilt en del parseller som fra 1959 er festet bort med sikte på at festerne skal bygge feriesteder. Erik Petterson som ved kontrakt av 16. september 1959 festet parsellen gnr. 3 bnr. 8, har i samsvar med festekontrakten gjort bruk av den nevnte strandtomt på Skipelle. Han har badet der og hatt en båt liggende dels på stranden, dels i fortøyning utenfor. Ved stevning av 10. desember 1963 til Ytre Follo herredsrett reiste Norsk Postforbund sak mot Petterson for å få fastslått at han er uberettiget til bruk av den nevnte strandtomt og ikke har rett til å ferdes over forbundets eiendom.
Ytre Follo herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 28. august 1964 dom med denne domsslutning:
Side:1206
«Erik Petterson frifinnes.
I saksomkostninger betaler Norsk Postforbund til Erik Petterson kr. 850,- - åttehundreogfemti kroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Norsk Postforbund påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Etter begjæring av Erik Petterson ble retten under ankeforhandlingen satt med to domsmenn. Lagmannsretten avsa 26. juni 1965 dom med denne domsslutning:
«1. Erik Petterson som fester av gnr. 3 bnr. 8 i Frogn har ikke rett til å ferdes over eller benytte gnr. 3 bnr. 4 i Frogn eller strandrett over samme eiendom tilliggende Leium, gnr. 3 bnr. 1 i Frogn.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Dommen ble avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for at herredsrettens dom skulle stadfestes, og at Erik Petterson også for lagmannsrett skulle tilkjennes saksomkostninger av Norsk Postforbund.
Erik Petterson har påanket lagmannsrettens dom, og anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi ble tillatt ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 17. september 1965.
Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til de dommer herredsretten og lagmannsretten har avsagt.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av den ankende part, to partsrepresentanter for ankemotparten og fire vitner hvorav det ene er nytt for Høyesterett. Det er lagt fram utskrift av skylddelingsforretning av 23. november 1824, utskrift av herredsbeskrivelse (gårdsbeskrivelse) for Frogn etter lov av 6. juni 1863 om matrikkelrevisjon og en del andre nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for.
Saken står for Høyesterett i samme stilling som for herredsretten og lagmannsretten, og begge parter har i det vesentlige grunngitt sin oppfatning på samme måte som for de tidligere retter. Jeg nevner at det for Høyesterett er enighet om at utfallet av saken i realiteten vil være avgjørende for forholdet mellom Norsk Postforbund og alle de 35 personer som har festet hver sin parsell av gården Leium.
Erik Petterson har nedlagt denne påstand:
«1. Erik Petterson frifinnes.
2. Erik Petterson tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Norsk Postforbund har nedlagt denne påstand:
«1. Erik Petterson som fester av gnr. 3 bnr. 8 i Frogn har ikke rett til å ferdes over eller benytte gnr. 3 bnr. 4 i Frogn eller strandrett over samme eiendom tilliggende Leium gnr. 3 bnr. 1 i Frogn.
2. Erik Petterson betaler saksomkostninger for alle retter til Norsk Postforbund.»
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Side:1207
Skjøtet av 24. november 1824 må etter min mening forstås på den måten at eieren av gården Leium ved salget av eiendommen Skipelle forbeholdt seg bruksrett til den strandtomt som er nevnt i skjøtet. Skylddelingsforretningen av 23. november 1824 som beskriver grensene mellom den gjenværende del av gården og den andel som ble fraskilt, inneholder intet som tyder på at det var meningen at strandstykket fortsatt skulle tilhøre Leium. Verken skylddelingsforretningen eller skjøtet viste hvor tomten skulle ligge, og bortsett fra skjøtets bestemmelse om at den skulle være av 16 favners lengde langs strandbredden, inneholdt dokumentene heller ikke noe om størrelsen av tomten. Betegnelsen «tomt» i skjøtet var etter språkbruken naturlig selv om Leium bare skulle ha et strandstykke til disposisjon i den utstrekning gårdens eier hadde behov for dette, og ved tinglysingen av skjøtet på eiendommen Skipelle ble det anmerket at eieren av Leium «tilkommer rett til strand og vei for samme». Da gnr. 3 bnr. 4 ved skylddelingsforretning av 30. september 1872 ble utskilt fra bnr. 2, ble intet nevnt om at Leium skulle være eier av en strandtomt. Frogn forlikskommisjons protokoll for 5. juni 1881 viser at den daværende eier av Leium hadde uttatt forliksklage «i anledning vei og strandrett over eiendommen Skipellet», og i kommisjonsforliket av 18. juni 1881 er det sagt at den grenseheskrivelse som da ble foretatt, gjaldt den «ved Skjøde af 24de Novbr. 1824 forbeholdte Tomt paa Skipellets Grund». Endelig nevner jeg at Jens Leium som eier av gnr. 3 bnr. 1 var til stede da det 26. april 1934 ble foretatt grenseoppgang mellom Norsk Postforbunds eiendom gnr. 3 bnr. 4 og de tilstøtende eiendommer. Også grensene mot gnr. 3 bnr. 1 ble oppgått og beskrevet. Det er intet som tyder på at Jens Leium under grensegangsforretningen gjorde gjeldende at han var eier av strandtomten.
Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at Leium ved skjøtet av 1824 forbeholdt seg rett til en meget omfattende bruk av strandtomten. Selv om det etter min oppfatning må antas at forbeholdet ble tatt fordi eieren av Leium av hensyn til gårdens drift - i første rekke tømmerdriften - fant det nødvendig å sikre seg fortsatt adgang til sjøen, måtte han etter omstendighetene også ha rett til å utnytte strandtomten på annen måte. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Leium kunne ha utøvet all den rådighet over tomten, stranden og sjøgrunnen som en eier vanligvis har. Etter min mening kan det iallfall ikke antas at eieren av Leium i forhold til eieren av den fraskilte eiendom Skipelle har en helt eksklusiv rådighetsrett, slik at han uten hensyn til den bruk som er utøvet på grunnlag av skjøtet, til enhver tid har adgang til å ta opp slik utnyttelse av strandstykket og sjøgrunnen som han selv måtte ønske. Jeg antar at det ved vurderingen av bruksrettens omfang må legges vekt på den bruk som faktisk er utøvet, og jeg finner det videre naturlig å ta hensyn til at bruksretten i sin tid må antas å være forbeholdt fordi det av hensyn til gårdsdriften var nødvendig å sikre Leium adgang til sjøen.
Side:1208
I likhet med herredsretten og lagmannsretten finner jeg ikke å kunne gi Norsk Postforbund medhold i at omfanget av Leiums rådighetsrett er uttømmende regulert ved den beskrivelse som ble gitt i forliket av 1881. Heller ikke kan forbundet gis medhold i sin anførsel om at bruksretten senere er begrenset ved delvis frihevd, slik at Leium nå bare skulle ha rett til tømmerdrift og tømmeropplegg på strandtomten om vinteren.
Den bruk av strandtomten og sjøgrunnen som er tilsiktet for Erik Petterson og andre festere, vil være av en helt annen art enn den rådighet eieren av Leium kunne ventes å utøve og faktisk har utøvet på grunnlag av skjøtet av 1824 og forliket av 1881. Antallet av bruksberettigede ville i tilfelle bli meget stort. Som før nevnt er det 35 festere, og foreløpig er bare en mindre del av Leium utparsellert. Festernes eventuelle bruk av strandstykket og sjøgrunnen til bading, plass for båter, molo m.v. må antas å bli langt mer intensiv enn den tidligere bruksutøvelse. Jeg finner det klart at dette ville bety en økt byrde for den tjenende eiendom, og jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at Norsk Postforbund som eier av denne eiendom må kunne motsette seg en slik utvidelse av gården Leiums bruk av strandtomten. Selv om det ikke er avgjørende for løsningen av tvisten mellom festerne og Norsk Postforbund, nevner jeg i denne forbindelse at festerne har adgang til å bruke en kommunal badestrand som ligger like ved Skipellestranden.
Jeg er enig med lagmannsretten i at det med hensyn til vei- og strandrettighetene ikke foreligger noe godtroerverv fra Pettersons side og viser for så vidt til det som er sagt i lagmannsrettens dom.
Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes, og som min begrunnelse viser, vurderer jeg i det vesentlige saken på samme måte som lagmannsrettens flertall.
Jeg er enig med lagmannsretten i at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Etter min mening har saken budt på så stor tvil at det heller ikke bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr og Rode: Likeså.
Justitiarius Terje Wold: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.
Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at det kan være tvilsomt om det var eiendomsrett til tomten Leium forbeholdt seg. Men dette kan ikke være avgjørende. Det må nemlig
Side:1209
være klart at det i ethvert fall var en alminnelig strandrett Leium fikk. En slik rett står ikke i samme stilling som vanlige begrensede bruksretter over fast eiendom, men er en rett til alle de fordeler som følger av at en fast eiendom grenser mot havet. Jfr. Gjelsvik: Tingsrett (2. utg.) 41 og Brækhus og Hærem: Tingsrett 70. Denne rett kan eieren av Leium utnytte fullt ut etter forholdene til enhver tid. - Den som har strandretten, står i samme stilling som en eier når det gjelder de fordeler strandretten omfatter, og jeg vil tro dette er i samsvar med den alminnelige oppfatning langs vår kyst. Som også lagmannsretten peker på, var strandtomten Leiums eneste atkomst til sjøen, og det er nærliggende å gå ut fra at Leiums eier har villet sikre seg fortsatt å kunne utøve slik rådighet som han tidligere hadde hatt og som vanligvis tillå en eiendom med strandlinje.
Denne alminnelige strandrett med det innhold en slik rett vanligvis har, må eieren av Skipelle respektere. I motsetning til førstvoterende antar jeg at Leiums alminnelige strandrett gir ham en eksklusiv rett til å utnytte alle fordeler av at tomten grenser mot sjøen, og at han derfor klart «til enhver tid har adgang til å ta opp slik utnyttelse av strandstykket og sjøgrunnen som han selv måtte ønske». Det foreligger etter min mening intet grunnlag i sakens opplysninger for at denne rett er innskrenket gjennom den bruk som er utøvet eller fordi retten er knyttet til gårdsdriften og utnyttelsen av eiendommen Leium som jordbrukseiendom. - Når det gjelder det sistnevnte forhold, nevner jeg således at det i forliket av 1881 uttrykkelig er fastlagt at Leium skulle ha rett til «Fremdrift af fremmed Last til Oplæg paa Tomten». Dette peker direkte på en utnyttelse av strandretten utover gårdsdriften. Forliket viser at det nok kan ha vært meningsforskjell om i hvilken utstrekning Leium kunne kjøre fremmed last over Skipelles grunn fram til opplagsplassen ved sjøen. Men det synes ikke å ha vært noen strid om at tomten kunne utnyttes til opplag av tømmer og produkter som ikke hadde sammenheng med gårdsdriften. Således har Leium etter min mening rett til å bruke tomten til å legge opp last og varer som han helt uavhengig av gårdsdriften transporterer sjøverts til strandtomten.
Som jeg alt har nevnt, antar jeg at den strandrett som Leium har, er en eksklusiv rett. Dersom eierne av Skipelle bader på området for Leiums strandrett, har båt der eller lign., utøver de ingen juridisk rett, men står i samme stilling som enhver annen som utøver en allemannsrett eller en beføyelse som innrømmes av villighet. Den eksklusive rådighetsrett for Leium kommer også fram i forliket av 1881, hvor det bl.a. uttrykkelig er nevnt: «Dog forbeholdt Eieren af Skipellet sig Adgang af føromhandlede Tomt til en Vei af een Favns Bredde helt til Vandet paa vestre Side af Tomten, for det Tilfælde at Consul Samuelson eller senere Eiere af det resterende af Eiendommen Skipellet skulle benytte sin Ret til at stænge Parcellens resterende Strandret.» Dette viser at Skipelles eier etter forliket bare hadde en resterende strandrett utenfor Leiums tomteområde, som imidlertid kunne bli stengt av
Side:1210
eieren av den annen Skipelle-eiendom gnr. 3 bnr. 2, konsul Samuelson, i henhold til de rettigheter Samuelson hadde forbeholdt seg ved skjøtet av 15. november 1872 da Postforbundets eiendom gnr. 3 bnr. 4 ble skilt ut. For å sikre seg mot denne eventualitet forbeholdt derfor eieren av Skipelle i 1881 seg den nevnte veirett over Leiums strandtomt, slik at han ikke skulle risikere å bli utestengt fra sjøen.
Dersom man legger til grunn at det var en eiendomsrett til strandtomten Leium i 1824 forbeholdt seg, er alle enige i at han kan utnytte strandretten fullt ut og også gi andre adgang til å bruke eiendommen uten noen innsigelse fra Skipelle eller andre. Men den omstendighet at retten til strandtomten konstrueres som en bruksrett, kan etter min mening i dette tilfelle ikke føre til noe annet resultat. Jeg kan ikke se at den større eller mindre utnyttelse av strandretten som Leium foretar, står i noen annen stilling enn om han var juridisk eier av strandtomten. - Den mer intensive bruk av strandtomten som utviklingen gjør mulig, kan være en ulempe for Skipelle, men ulempen er etter min mening en ulempe i naboforhold og skyldes ikke noen overskridelse av den strandrett Leium har. En alminnelig strandrett står i en annen stilling enn de begrensede strandretter, f. eks. rett til naust, rett til båtfeste, rett til stø, rett til badehus. Slike strandretter kan ikke utøves i strid med den begrensning retten har fått, en begrensning som må fastlegges gjennom en tolking av hjemmelen i det enkelte tilfelle. I slike tilfelle og også hvor det ellers gjelder begrensede servitutter over fast eiendom, f. eks. veirettigheter, er det relevant om utnyttelsen medfører en økt byrde som den «tjenende» eiendom ikke behøver å finne seg i. Jeg viser i denne sammenheng til høyesterettsdom i Rt-1966-776, hvor forholdet etter min mening var et helt annet enn i denne sak. Det gir seg selv hvilken maksimal utnyttelse et bestemt strandareal kan være gjenstand for, men eieren av den tilstøtende eiendom har ingen rett til, slik som Postforbundet påstår i denne sak, å hindre maksimal utnyttelse av strandretten i samsvar med dens innhold, når utnyttelsen holder seg innenfor grensene for tomteområdet og ikke er i strid med naborettens bestemmelser, bygningsloven eller andre positive lovbud.
Jeg har hittil behandlet innholdet og utnyttelsen av strandretten. Når det gjelder atkomsten til strandområdet, antar jeg at Skipelle må finne seg i at veien brukes av alle som har rett til de fordeler som strandretten innebærer. Dette må være en rimelig tolking av veiretten, og jeg kan heller ikke se at en slik tolking vil innebære at den gamle veirett blir en vesentlig økt byrde for den tjenende eiendom. Men på samme måte som Leium har forbeholdt seg å anvise den vei over Leium som skal benyttes som atkomst til strandområdet, på samme måte må også Skipelle kunne anvise atkomstveien på sin grunn, og det sier seg selv at mer enn én vei som atkomst behøver Skipelle ikke å finne seg i.
Jeg er enig med førstvoterende i at saken har budt på så stor tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Side:1211
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Dagfinn Dekke med domsmenn):
- - -
Eieren av gården Leium gnr. 3 bnr. 1 i Frogn solgte og overdro ved skjøte av 24. november 1824 tgl. 8. mars 1825 endel av eiendommen som var fraskilt ved en dagen før avholdt skylddelingsforretning og som fikk navnet Skipelle gnr. 3 bnr. 2 i Frogn (den gang Ås). Den fraskilte del omfattet hele gården Leiums strandlinje mot Oslofjorden ved Skipellebukten. I skjøtet er imidlertid inntatt slik bestemmelse: «Det må bemerkes, at jeg forbeholder meg av den ved den heri solgte eiendom værende strand, en tomt av 16, siger seksten favn's lengde langs strandbredden, hvortil jeg naturligvis må have fri adgang over Skipel-eiendommen. Dette til bekreftelse o.s.v»
Eiendommen Skipelle gnr. 3 bnr. 2 ble igjen delt ved en skylddelingsforretning i 1872 da den eiendom saksøkeren nu eier bnr. 4 ble utskilt. Grensen mellom de to eiendommer ble trukket langs med den bekk, Odalsbekken, som nordfra løper ut i Skipellebukten. Eiendommen bnr. 4 ble så ved et skjøte av 15. november 1872 av den daværende eier solgt til en Kristian Johannessen. Den har senere hatt forskjellige eiere inntil Norsk Postforbund kjøpte den i 1932.
I 1881 ble det ved åstedskommisjon avholdt på Skipelle inngått et forlik mellom den daværende eier av Leium A. Hemmingsen og eieren av Skipelle Chr. Johannessen. Etter utskrift av forlikskommisjonens protokoll i møte den 5.6.1881 gjaldt det sak A. Hemmingsen mot Chr. Johannessen, Skipelle i anledning vei og strandrett over eiendommen Skipelle. Forlik kom ikke istand og saken ble utsatt til behandling på åstedet. Den 18. juni 1881 ble det da ved slik behandling og befaring inngått forlik som her inntas i sin helhet:
«Forligelsescommissionen for Froens Herred gjør vitterligt: At Aas 1881 den 18de Juni blev Aastedscommision afholdt paa Gaardparten Sipellet ved de beskikkede Commissærer J. Eitsen, Sogneprest C. Lexow og Candidat J. C. Brandt. Indstevnte mødte personlig, for klageren mødte Hr. Thorvald Skoug efter Fuldmagt. Efterat at have befaret Aastedet bleve Partene enige om et saadant
Forlig.
No. 10. At den H. Hemmingsen ved skjøde af 24de Novbr. 1824 forbeholdte Tomt paa Skipellets Grund bestemtes til at skulle have følgende Udstrækning: 16 - sexten - Favner langs Stranden fra Fjeldet paa østre Side og vestover langs Stranden, 14 - fjorten - Favner ret op fra Strandkanten til en Linie parallelt med Stranden og 8 - otte - Favner lang vestover fra et Mærke i Fjeldet.
Dog forbeholdt Eieren af Skipellet sig Adgang af føromhandlede Tomt til en Vei af een Favns Bredde helt til Vandet paa vestre Side af Tomten, for det Tilfælde at Consul Samuelson eller senere eiere af det resterende af Eiendommen Skipellet skulle benytte sin Ret til at stænge Parcellens resterende Strandret. Forsaavidt som Consul Samulson
Side:1212
skulde tro sig berettiget til den omhandlede Tomt, forbeholder Christian Johannesen sig, at dette Spørgsmaal blive ham uvedkommende.
Eieren af Lejum Gaard forbeholder sig uhindret Kjørevei over Skipellets Grund saavel Vinter som Sommer for Fremdriften af Produkter af Lejum Skov, og for Vintertiden tillige Ret til Fremdrift af fremmed Last til Oplæg paa Tomten. H. Hemmingsen vedtager at betale alle ved Stevningen og Commisionsbehandling flydende Omkostninger inden 1 - een - Maaned fra idag. -
Christian Johannesen Thorvald Schaug
J. Eitzen C. Lexow J. C. Brandt.
At saaledes er skeet og indgaaet, bekræftes herved paa Commisionens Vegne overensstemmende med dens Protokol under min Haand og Segl.
C. Lexow
(LS).
Udskriften og Bekræftelsen betalt med 1 - en - Kr 33- trettitre Øre.
C. Lexow.»
Det er endel meningsforskjell mellom partene om forståelsen av dette forlik og det vil retten senere komme tilbake til.
Forliket har ikke vært tinglyst.
Fra gården Leium er det fraskilt en del parseller, det er under saken opplyst at det dreier seg om ca. 35 stykker, og disse er bortfestet til forskjellige personer for bygging av feriesteder særlig med henblikk på sommertiden. Saksøkte har som den første av disse festet en parsell bnr. 8 ved festekontrakt av 16.9.1959 tinglyst den 19. s. m. I festekontrakten er som §16 inntatt slik bestemmelse:
«Festeren har rett til adkomstvei over grunneierens eiendom til stranden etter grunneierens anvisning. Forøvrig har festeren rett til å benytte den strand og de strandrettigheter som tilligger grunneierens eiendom i den utstrekning disse rettigheter kan overføres til tomteerververne. Dette skal ikke være til hinder for grunneierens videre utnyttelse av disse rettigheter.»
Det er enighet mellom partene om hvor den i forliket av 1881 omhandlede strandtomt ligger. Slik saksøkeren nu har utbygget sin eiendom, vil da strandtomten bli liggende i meget kort avstand fra hovedbygningen på eiendommen, den såkalte pensjonatbygning, og like under vinduene til denne. I grunnen langs med bekken her er forøvrig utdrenert kloakk fra den nevnte bygning som er utstyrt med bl.a. vannklosetter.
Fra gården Leium fører langs bekken og over gårdens egen grunn en vei som bærer preg av å ha vært brukt til tømmerkjøring frem mot adkomstveien til Skipelle og det er etter å ha krysset denne kjørbar adkomst for tømmerdrift videre ned til strandtomten. Det fører fra Leiums grunn også annen vei eller sti ned mot strandtomten som adkomst til denne. Begge adkomster går mer eller mindre over det som nu er lagt ut til tun og parkeringsplass på saksøkerens eiendom hvor saksøkeren driver feriehjem for sine medlemmer.
Saksøkte har i forbindelse med opphold på sin eiendom også gjort bruk av strandtomten. Han har oppholdt seg der, han har tildels også badet der og han har hatt båt liggende der delvis på stranden og delvis
Side:1213
fortøyet i fortøyning forankret utenfor stranden hvor det er temmelig langgrunt. Adkomst til stranden han har tatt over de før nevnte veier. - - -
Rettens syn på saken:
Da eieren av Leium ved skjøtet av 1824 overdro den fraskilte del Skipelle til den nye eier som antakelig tidligere må ha brukt eiendommen, var den forbeholdte tomt av stranden og adkomsten til denne, Leiums eneste adgang til og adkomst til fjorden. Med eiendommen Skipelle fulgte ellers hele Leiums strandlinje mot fjorden og Skipellebukta. Slik forholdene den gang var måtte tomten og dermed adgangen til fjorden være en meget viktig rettighet for Leium, og det ikke bare for tømmerdriften. Fjorden dannet i en tid da veinettet var dårlig utbygget adkomst og til Skipellebukta var etter forholdene den gang knyttet adskillig virksomhet og trafikk. Selv om behovet for å komme til fjorden med tømmerdriften var det økonomisk sett viktigste for Leium, må også ellers adgangen til fjorden ha vært viktig for gårdens drift. En må derfor gå ut fra at selgeren må ha forutsatt at Leium skulle ha full utnyttelsesrett over tomten og uhindret adgang til stranden slik driften av eiendommen tilsa. Et fingerpek om at det var strandretten og adgangen til fjorden som var den viktigste, ligger også i at det bare er tomtens utstrekning langs stranden som er fastlagt i skjøtet.
Etter uttrykksmåten i skjøtet av 1824 og i forliket av 1881 er det sannsynlig at man har tenkt seg retten til tomten forbeholdt som en eiendomsrett. Slik forholdene har utviklet seg og særlig etter at det 26. april 1934 etter begjæring av saksøkeren som da nettopp hadde ervervet eiendommen gnr. 3 bnr. 4, ble holdt en grensegangsforretning hvor eieren av Leium gnr. 3 bnr. 2 var til stede og grensen som nevnt ble oppgått uten noe forbehold med hensyn til den omhandlede tomt, synes det naturligst å se Leiums rett som en bruksrett. Dette spørsmålet er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til i nærværende sak fordi den rett som er tillagt Leium i alle tilfelle sett på bakgrunn av adkomsten, utnyttelsen og den betydning retten den hele tid har hatt for Leium, må være en meget omfattende bruksrett med rett til full bruk av og rådighet over tomten, stranden og sjøgrunnen utenfor denne så langt den er privat rådighet underlagt. Disse rettigheter kan ikke regnes å være innskrenket ved forliket av 1881, oppgitt ved grensegangsforretning eller bortfalt ved ikkebruk eller frihevd.
Forliket av 1881 må etter rettens mening sees på bakgrunn av at eiendommen Skipelle i 1872 var blitt delt i to og at det da åpenbart må ha vært meningsforskjell om hvilken av de to eiendommer det var som skulle tåle Leiums bruk og på hvilken av dem den forbeholdte strandtomt skulle ligge. Disse spørsmål har forliket tatt sikte på å regulere uttømmende.
Derimot kan forliket ikke forståes som om det gir noen uttømmende regulering av omfanget av Leiums bruksrett slik at Leiums rett skal være innskrenket til rett til tømmeropplag på tomten med tilhørende rett til fremdrift av tømmeret. Der dreiet det seg om en på det tidspunkt særlig viktig bruksutøvelse hvis omfang kan ha vært omtvistet bl.a. kunne det være av betydning å få uttrykkelig fastslått både retten til fremdrift av fremmed last og retten til kjøring av tømmer også om sommeren. Dette
Side:1214
var alt rettigheter som etter forholdene på den tid må ha vært særlig tyngende for den tjenende eiendom og rettigheter som det derfor må være i begge parters interesse å få uttrykkelig fastslått, uten at det derfor var noe behov for å komme inn på bruksrettens fulle omfang. Med retten til opplag av tømmer må f. eks. naturlig ha fulgt rett til å slå ut tømmer i sjøen, med rett til full utnyttelse av strandlinjen, rett til lenser o.s.v uten at dette er sagt uttrykkelig. Det er også naturlig at tomten og stranden kan ha vært nyttet til båtopplag og forskjellig annen adkomst til sjøen slik det var nødvendig og hensiktsmessig etter forholdet og av hensyn til gårdens drift. Slike rettigheter må være blitt ansett som så naturlige at det ikke var noen oppfordring til å komme nærmere inn på dem i forliket.
Ved grenseoppgangen i 1934 var det ingen grunn til å komme nærmere inn på bruksretten, og saksøkeren kan ikke ha hevdet eiendommen fri for bruksretten i dens fulle omfang både fordi den forbeholdte rett ifølge skjøte av 1824 er tinglyst og anmerket på eiendommen og fordi bruksretten faktisk har vært utøvet i den tid han har sittet med eiendommen. Riktignok har tomten ikke vært nyttet i forbindelse med tømmerdriften regelmessig, men så sent som i 1959 ble den nyttet til opplag av tømmer. Med dette må bruksretten og retten til adkomst ha manifestert seg tilstrekkelig i dens fulle omfang, det kan ikke kreves at Leium til stadighet og regelmessig utøver enhver tenkelig rådighet som kan følge av bruksretten. Retten må forøvrig gå ut fra at eierne av Leium i saksøkerens eiertid også har badet på stranden der og har hatt båt liggende der.
Den rådighet som saksøkte har mest interesse av nemlig rett til å oppholde seg på stranden, rett til å bade der og rett til å ha båt på stranden og sjøgrunnen utenfor, har neppe vært særlig sterkt fremme i bevisstheten hverken i 1824 eller i 1881. Men det er rettens mening at slik rådighet utvilsomt omfattes av Leiums bruksrett. Spørsmålet er da i hvilken utstrekning Leium kan overføre sine bruksrettigheter til sine tomtefestere og da spesielt om rådighet som nevnt kan tillegges dem.
Etter sin festekontrakt av 16.9.1959 har saksøkte rett til å benytte den strand og de strandrettigheter som tilligger grunneierens eiendom i den utstrekning disse rettigheter kan overføres til ham. Det er ikke i Leiums atkomst noe som hindrer overføring av tillagte bruksrettigheter og så omfattende som retten har forstått bruksretten er det heller ikke alminnelig sett noe i rettens innhold som skulle være til hindrer for overføring. Det kan rett nok være spørsmål om enkelte former for rådighet som kan ansees hjemlet Leium etter sitt innhold kan overføres, bl.a. kan det være spørsmål om f. eks. retten til tømmeropplag og spesielt retten til fremdrift av fremmed tømmer kan skilles fra gården eller skogen, men dette spørsmål trenger retten ikke ta stilling til, delvis fordi det må ansees på det rene at saksøkte ikke har interesse av slike rådigheter og fordi saksøkerens påstand er rent generelt utformet. Rent praktiske hensyn kan også være til hinder for en vidtgående oppdeling av rettighetene, det er f. eks. en praktisk grense for hvor mange båter som kan ligge ved stranden og hvor mange mennesker som kan bade der, men bortsett fra at dette i første rekke er et spørsmål mellom festerne og deres hjemmelsmann, så har man i nærværende sak bare med saksøktes forhold til den
Side:1215
tjenende eiendom å gjøre og man må dessuten legge til grunn at han har fått overført seg sine rettigheter ved en festekontrakt av 1959 før noen av de andre festere. I forholdet mellom ham og saksøkeren kan det ikke blandes inn om Leium senere har tillagt andre også tilsvarende rettigheter og om bruksretten dermed fordi rettighetshavernes antall er blitt så stort er blitt mere tyngende for den tjenende eiendom.
Den forbeholdte bruksrett er foran ansett som en viktig rådighet som grunnlag for gårdens drift. Etter forholdene idag vil bortfeste av fjellgrunn og mindre verdifull skoggrunn til tomter for ferie og sommerhusbebyggelse, være et hensiktsmessig ledd i en økonomisk drift av en eiendom som Leium. Og for denne «drift» er det viktig at det kan tillegges adkomst til fjorden med mulighet for badning og for å komme ut i båt. Etter innholdet i og formålet med den bruksrett som er tillagt Leium, kan det ikke være noe til hinder for at det er tillagt saksøkte rettigheter som omhandlet i festekontrakten. Og bruksretten er med dette ikke blitt mere tyngende for den tjenende eiendom. Det må i denne forbindelse bemerkes at endrede driftsmåter og særlig nye transportmuligheter har bevirket at Leiums interesse av strandtomten for tømmeropplag er blitt vesentlig redusert. Fra den største del av Leium skog vil tømmeret i dag etter å være blitt drevet frem til vei bli transportert videre på lastebil. Det er bare en mindre del av skogen som ligger slik til at fremdrift til strandtomten vil være hensiktsmessig. Også fra denne vil det idag formodentlig være mere praktisk å foreta transporten med bil fremfor å transportere tømmeret sjøveien med slep.
Saksøktes rett til bruk av strandtomten og stranden vil således bli anerkjent. Med denne rett må også følge rett til adkomst over Skipelles grunn og saksøkte må således etter den påstand som er nedlagt frifinnes. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Gunder Egge, Otter Boberg og Erling Rikheim):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Spørsmålet om det forbehold som Leiums eier tok i skjøtet av 24/11 1824 medførte eiendomsrett til strandtomten eller om det bare ble skapt en bruksrett for Leium er tvilsomt. Leium hadde før utskillelsen av bnr. 2 betydelig strandlinje, og det er innlysende at med de daværende drifts- og transportforhold var det av vesentlig betydning for eiendommen fortsatt å ha adgang til sjøen. Men til dette formål var det i og for seg ikke nødvendig å være eier av en strandtomt, behovet kunne tilfredsstilles ved bruksrett over et passende stort areal, en tomt, med adgang til slik rådighetsutøvelse som vanlig følger med strandeiendommer.
Mot at Leium fikk eiendomsrett til strandtomten taler den omstendighet at det i skjøtet av 1824 ikke ble fastsatt andre mål enn at tomten skulle være av 16 favners lengde langs strandbredden. Skulle Leium beholde tomten som sin eiendom, ville det vært naturlig og nærliggende å foreta bestemmelse av tomtens størrelse. Den målangivelse som ble brukt synes på den annen side godt forenelig med en bruksrett, idet det vel kan ha vært meningen at Leiums eier skulle kunne disponere et areal av
Side:1216
angitt lengde langs stranden så langt innover på land som gården Leiums behov i forbindelse med tømmerdrift og forøvrig til enhver tid tilsa.
Strandtomten er beliggende ved Odalsbekkens utløp i sjøen og umiddelbart inntil bekken, på østsiden av denne. Da forbundets eiendom bnr. 4 ved skylddelingsforretning av 30/9 1872 ble utskilt fra bnr. 2, ble Odalsbekken angitt som grense mellom de to bruk. Det heter i skylddelingsforretningen at hva der ligger på østre side av bekken tilhører bnr. 4, mens det på vestsiden tilhører bnr. 2. Hadde strandtomten tilhørt Leium, ville det etter dens beliggenhet vært naturlig å bemerke dette i skylddelingsforretningen, men tomten nevnes overhodet ikke.
En viss interesse for det foreliggende spørsmål har det også at det forlik som ble inngått i 1881 mellom Leiums eier og eieren av bnr. 4 ifølge den i saken foreliggende utskrift av forlikskommisjonens protokoll gjaldt «vei og strandrett over eiendommen Skipellet.»
Endelig finner man grunn til å nevne grenseoppgangen av 26/4 1934 mellom «Marienlyst» gnr. 3 bnr. 4 - forbundets nåværende eiendom - og de tilstøtende naboeiendommer, ved hvilken bl.a. Leiums daværende eier var tilstede. Av denne grensegangsforretning og det tilhørende kart fremgår intet som tyder på at bnr. 4 hadde grenser mot Leium i det område hvor strandtomten er beliggende.
Etter det som således foreligger i saken, antar lagmannsretten at der ved forbeholdet i skjøtet av 1824 bare ble sikret eiendommen Leium bruksrett til den i skjøtet nevnte strandtomt. Da denne var Leiums eneste adkomst til sjøen, er det nærliggende å gå ut fra at Leiums eier har villet sikre seg fortsatt å kunne utøve slik rådighet som han tidligere hadde hatt og som vanlig tillå en eiendom med strandlinje. Hensynet til tømmerdriften og behovet for opplagsplass har muligens kommet i første rekke, men det har formodningen mot seg og kan heller ikke utledes av bestemmelsene i skjøtet at Leiums eier har gitt avkall på noen av de øvrige utnyttelsesmuligheter som en strandtomt gir.
Man er enig med herredsretten i at bruksretten var meget omfattende og ga Leium rett til å disponere også sjøgrunnen utenfor tomten så langt den er privat rådighet undergitt. Man tiltrer det herredsretten har anført herom. Den dom ( Rg. 1964 480) som forbundet påberoper seg til støtte for sin påstand om at Leiums rådighetsrett bare omfatter det «tørre land» har, så vidt skjønnes, liten interesse i nærværende sak. Dommen gjaldt for det første overdragelse av nausttomt i almenning og det var dessuten på det rene at det såvel hos den myndighet som overdrog tomten som hos tomteerververen hadde vært en klar forutsetning at fjæren og sjøgrunnen ikke skulle følge med i overdragelsen.
Lagmannsretten finner ikke at der ved forliket av 18/6 1881 ble avtalt noe som medfører at Leiums rett til strandtomten endret karakter fra bruksrett til eiendomsrett. Som før nevnt gjaldt forlikssaken «vei og strandrett» og den omstendighet at der ved forliket ble fastsatt nøyaktige grenser for strandtomten, behøver ikke bety annet enn at partene har funnet det ønskelig eller nødvendig å få fastslått størrelsen av det tomteareal som Leium skulle kunne disponere til tømmeropplegg m. m.
For så vidt angår bestemmelsen i forlikets siste avsnitt om uhindret kjørevei for eieren av Leium over bnr. 4, såvel vinter som sommer, og rett til i vintertiden å drive frem fremmed last til opplegg på strandtomten,
Side:1217
er man enig med herredsretten i at heri ikke kan antas å ligge noen innskrenkning i den rådighetsrett som Leium hadde i henhold til skjøtet av 1824. Det at man har funnet å burde treffe uttrykkelig avtale om disse spesielle sider av bruksretten, gir ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anta at rådighetsretten, som av forbundet hevdet, ble innskrenket og formålsbestemt til den del av Leiums gårdsdrift som referer seg til produkter av gårdens skog.
I spørsmålet om bruksretten må ansees bortfalt ved frihevd for annen rådighetsutøvelses vedkommende enn tømmerdrift over bnr. 4 og tømmeropplag på strandtomten er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Forbundet begrunner sin påstand om frihevd med at ingen av forbundets vedkommende siden 1932 har sett annen bruksutøvelse fra Leiums side enn tømmerkjøring og opplag som nevnt, men noe bevis for at annen bruk ikke har funnet sted er dette ikke. Og som anført av herredsretten, må det antas tilstrekkelig til opprettholdelse i sin helhet av den omfattende rådighetsrett som Leium fikk ved skjøtet av 1824, og som forbundet har vært kjent med, at rådighetsutøvelse har funnet sted overhodet, uten at det kan kreves at Leium stadig gjør bruk av alle de beføyelser som bruksretten gir mulighet for. Delvis frihevd av bruksretten kan det under disse omstendigheter ikke bli tale om.
Tilbake står spørsmålet om Leiums eiere har adgang til å overføre sine vei- og strandrettigheter til Erik Petterson som fester av den fra Leium utskilte hyttetomt gnr. 2 bnr. 8.
Ut fra formålet med den bruksrett som ble etablert i 1824 og som tydeligvis i første rekke var å sikre mulighetene for fremdrift av tømmer fra Leiums skog, synes forbundet å måtte finne seg i slike endringer i bruksutøvelsen som en naturlig omlegning av gårdsdriften etterhånden fører med seg, bl.a. som følge av nye driftsmetoder. Utparsellering av hyttetomter kan imidlertid, etter lagmannsrettens oppfatning ikke sees under denne synsvinkel, idet det her gjelder en helt ny utnyttelse av gårdens økonomiske muligheter som ligger utenfor den egentlige gårdsdrift og ikke rimelig bør gi Leiums eiere adgang til å overføre sin bruksrett til andre i den utstrekning de nå gjør.
Bedømmelsen av spørsmålet om øket byrde for den tjenende eiendom kan i dette tilfelle ikke skje under hensyn bare til Erik Pettersons eventuelle bruksutøvelse. Som nevnt av hans prosessfullmektig under ankeforhandlingen, gjelder saken indirekte også de øvrige - i alt 35 - som hittil har festet hyttetomter. Det er klart at hvis alle disse tomtefestere med familie skal ha del i den vei- og strandrett som Leium har over forbundets eiendom, og det er forutsetningen ifølge festekontraktene, vil det bety en byrde langt ut over det man ved bruksrettens stiftelse kunne forestille seg, og også utover det som en naturlig omlegning av gårdsdriften fører med seg. Lagmannsretten finner at forbundet ikke plikter å finne seg i en slik utvidelse av bruksretten.
Når det i denne forbindelse er anført at Leiums bruksutøvelse har avtatt sterkt i de senere år som følge av endrede driftsmetoder og at derfor overføring av vei- og strandrett til festerne av hyttetomter i realiteten ikke betyr noen økt byrde for den tjenende eiendom, bemerkes at en minsket utøvelse av bruksretten må komme den tjenende eiendom til gode
Side:1218
og ikke gir rettighetshaveren adgang til å veie opp med annen og ny bruksutøvelse som ligger utenfor bruksrettens opprinnelige og egentlige formål.
Lagmannsretten finner ikke at der med hensyn til vei- og strandrettighetene foreligger noe godtroerverv fra Pettersons side. Slikt erverv forutsetter aktsom god tro. Men det kan ikke antas at Petterson med sitt kjennskap til skjøtet av 1824 og til Leiums planer om utparsellering i stor målestokk hadde grunn til uten videre å gå ut fra at forbundet ville måtte finne seg i overføring av vei- og strandrett til det store antall parsellfestere det her er tale om, særlig når det i festekontraktene står at festernes rett ikke skal være til hinder for at Leium selv fortsatt utnytter sin rådighet over bnr. 4. Forbeholdet i festekontraktene om at festerne bare har rett til å benytte Leiums strand og strandrettigheter i den utstrekning disse kan overføres til tomteerververne, burde jo også gitt foranledning til nærmere undersøkelse.
Lagdommer Egge, som er kommet til samme resultat som herredsretten, bemerker:
I mangel av nærmere opplysninger om hva partene opprinnelig kan ha ment eller tenkt i forbindelse med forbeholdet om «tomten» ved stranden, er jeg tilbøyelig til å legge til grunn at eieren av Leium har fått eiendomsrett med de beføyelser dette gir til enhver tid. Den omstendighet at tomten ikke er blitt gitt særskilt matrikkelnummer, kan ikke tas til inntekt for at det her bare er tale om en «strandrett». Tomten er så ubetydelig at den utvilsomt ikke kunne gis noen andel i skylden, og den slags eiendom ble tidligere ikke gitt særskilt matrikkelnummer, jfr. den uttrykkelige bestemmelse i lov inneholdende tillegg til lovgivningen om matrikulering og skyldsætning av 4. juli 1884 §1. Spørsmålet om det foreligger eiendomsrett er imidlertid av underordnet betydning. Som antatt av lagmannsrettens flertall og herredsretten, må det under enhver omstendighet legges til grunn at eieren av Leium har fått en alminnelig rett til strandtomten med adgang til å sette i verk anlegg i sjøgrunnen utenfor for båtfester m.v. Det synes videre å være en noenlunde sikker grunnsetning at innehaveren av en reell servitutt har rett til å gi eiere og festere av utskilte deler av den herskende eiendom andel i servitutten, så lenge servitutten ikke blir mer tyngende for den tjenende eiendom. Jeg kan ikke forstå hvordan grensene for det en eier således har rett til, kan bli overskredet i et tilfelle som det foreliggende. Spørsmålet kan selvsagt ikke bedømmes på bakgrunn av det forhold at Postforbundet hittil har hatt glede av at eieren av Leium bare i beskjeden utstrekning har benyttet stranden og veiretten, såvidt vites senest ved tømmertransport i 1959. Det avgjørende må være om en fester som Petterson ved sin ferdsel og bruk av stranden kan ventes å ville virke nevneverdig mer generende for den tjenende eiendom enn eieren av hovedbruket ved virksomhet som utvilsomt ligger innenfor servitutten, ved transport av tømmer m.v. og med dertil hørende aktivitet på stranden. Jeg kan ikke finne at dette vil komme til å være tilfelle. Selv om man som flertallet skulle regne med et ytterligere, betydelig antall festere i tillegg til Petterson, vil spesielt utøvelsen av veiretten, såvidt jeg kan bedømme forholdene, knapt merkes på Postforbundets eiendom. - - -
Side:1219