Rt-1966-1260

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-10-28
Publisert:	Rt-1966-1260
Stikkord:	Kommunalforvaltning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 104 B
Parter:	Stavanger kommune (kommuneadvokat Jon Fjalstad) mot 1. Aksel Olsens arvinger, 2. Kristine Netland (høyesterettsadvokat Ole Helliesen).
Forfatter:	Endresen, Ryssdal, Rode, Mindretall: Gaarder, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §60, Bygningsloven (1965) §66

Dommer Endresen: Stavanger bystyre vedtok 30. oktober 1940 byplan for strøket Strømvik-Ramsvik mellom Østre Ring til sjøen. Det inngikk i denne plan at en stripe langs stranden øst for Strømvik friluftsbad - omfattende også deler av Hetlandsmarka 72 og 75 - skulle anvendes til folkepark i forbindelse med fri badeplass for østre bydel. Bystyret vedtok 8. mars 1956 en ny reguleringsplan hvor det område som i den tidligere plan var avsatt til friluftsformål, ble betraktelig utvidet. Det var da i flere år innen de kommunale etater blitt arbeidet med en plan om å anlegge et nytt friluftsbad på Sømes ved Tjuaskjær til erstatning for det over 40 år gamle Strømvik friluftsbad. Bystyret vedtok 29. november 1956 at Strømvik bad skulle nedlegges og området ved Tjuaskjæret - som inngikk i det areal som i reguleringsplanen var avsatt til friluftsformål - skulle utlegges til nytt friluftsbad så snart den nødvendige grunnervervelse var brakt i orden.

Det nye bad - Godalen friluftsbad - ble anlagt i 1959-60. I 1962 begjærte kommunen i henhold til reguleringsplanen forsøkstakst holdt til ervervelse bl.a. av deler av Hetlandsmarka 72 og 75 som i planen var avsatt til friluftsformål. Derved ville det bli etablert forbindelse mellom Godalen friluftsbad og arealene ved det tidligere Strømvik bad som eides av kommunen og fortsatt var utlagt til friluftsformål. Ved skjønn, avgitt 27. juni 1963, la Stavanger skjønnskommisjon til grunn at de områder som skulle eksproprieres, måtte vurderes som ubebyggelige. Begrunnelsen var at kloakk ved nybebyggelse på eiendommene ikke ville kunne ledes rett ut i sjøen, men måtte føres gjennom en så lang og kostbar ledning ut i fjorden vest for Strømvik at det ikke ville være regningssvarende for private å bekoste den. Skjønnsslutningen for så vidt angår Hetlandsmarka 72 og 75 lyder: «- - - - -

Side:1261

II. 1.428 m2 landgrunn av Hetlandsmarka 72, eiere Aksel Olsens arvinger, med 562 m2 sjøgrunn, naust og alle rettigheter i og ved sjøen takseres til kr. 22 000 - tyvetotusen kroner -.

III. 2.350 m2 landgrunn av Hetlandsmarka 75, eier Kristine Netland, med 705 m2 sjøgrunn, naust og alle rettigheter i og ved sjøen takseres til kr. 25 000 - tyvefemtusen kroner.

IV. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet betaler Stavanger kommune saksomkostninger til de saksøkte ved o.r.sakfører Gunvald J. Kaltvedt med kr. 1 200 - tolv hundre kroner.»

Eierne av Hetlandsmarka 72 og 75, Aksel Olsens arvinger og Kristine Netland, påanket skjønnet til Gulating lagmannsrett på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. I dom av 11. juni 1965 kom lagmannsretten til at det forelå en feil i skjønnskommisjonens rettsanvendelse, idet kommisjonen hadde bygget sitt skjønn på at arealene var utjenlige som byggegrunn på grunn av forhold - hensynet til friluftsbadet - som var etablert i henhold til samme regulering som ervervelsen av arealene var ledd i. Etter dette resultat var det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de øvrige ankeanførsler grunneierne hadde gjort gjeldende. Domsslutningen lyder:

«Stavanger skjønnskommisjons skjønn av 27/6 1963 vedkommende Hetlandsmarka 72 og 75 oppheves.

Stavanger kommune tilpliktes å betale til Aksel Olsens arvinger og Kristine Netland v/ deres prosessfullmektig høyesterettsadvokat Ole Helliesen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom saksomkostninger for lagmannsretten med 1700 - ett tusen sju hundre - kroner.»

Saksforholdet for øvrig fremgår av skjønns- og domsgrunnene.

Stavanger kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kommunen har gjort gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse både faktisk og rettslig hviler på sviktende grunnlag. Skjønnskommisjonen har med rette basert sitt skjønn på forholdene i 1963 da Godalen friluftsbad var en realitet. Riktignok er både opprettelsen av friluftsbadet og den heromhandlede ekspropriasjon basert på samme reguleringsplan, men det er - hevdes det - ingen sammenheng mellom disse tiltak som skulle tilsi at erstatningsfastsattelsen ved ekspropriasjonen må baseres på situasjonen som den var før friluftsbadet ble anlagt. Planen medførte ingen plikt til å anlegge dette bad, mens den heromhandlede ekspropriasjon på den annen side ikke er nødvendig av hensyn til badet. Kommunen har også vist til at Godalen friluftsbad legger et generelt bånd på alle eiendommer i området til å unnlate kloakkuttømming utenfor denne strandlinje, og eierne av Hetlandsmarka 72 og 75 ville derfor komme i en særstilling om de skulle få erstatning basert på at kloakk fra nybebyggelse på deres eiendom kunne føres rett ut i sjøen. Den ankende part har endelig gjort gjeldende at det under enhver omstendighet dreier seg om en rådighetsinnskrenkning som ankemotpartene ville plikte å

Side:1262

finne seg i, idet kloakkuttømming i sjø i seg selv er en samfunnsmessig skadelig handling som kan forbys. Kommunen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Stavanger skjønnskommisjons skjønn avsagt 27. juni 1963 stadfestes overfor Aksel Olsens arvinger og Kristine Netland.

2. Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Aksel Olsens arvinger og Kristine Netland har tatt til gjenmæle. Ankemotpartene har prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Allerede reguleringsplanen fra 1940 hadde som formål å skaffe friluftsbad og båndla de omhandlede eiendommer i dette øyemed; det riktige må da være å legge forholdene før 1940 til grunn ved verdsettelsen. Subsidiært har ankemotpartene opprettholdt de anførsler som ble gjort gjeldende i lagmannsretten. Det gjøres således gjeldende at skjønnskommisjonen har tatt feil når den har lagt til grunn at det ved nybebyggelse ikke ville være adgang for ankemotpartene til å føre kloakk ut i sjøen utenfor deres eiendommer. Under enhver omstendighet måtte eierne ved ombygging eller ved nybygg til erstatning for de hus som nå står på eiendommene, kunne bruke de kloakkledninger som ankemotpartene idag har fra sine hus ut i sjøen, og denne mulighet skulle medføre at eiendommene må takseres som bebyggelige. Videre anføres at skjønnsgrunnene på forskjellige punkter er så ufullstendige og uklare at skjønnet også av den grunn må oppheves. Endelig gjøres gjeldende at skjønnsresultatet under enhver omstendighet er så urimelig at skjønnet må oppheves som vilkårlig. Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er under saksbehandlingen for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men bygger på et annet grunnlag.

I sin begrunnelse for at de områder som skal avstås, må vurderes som ubebyggelige har skjønnskommisjonen anført: «- - - Av hensyn til de kommunale friluftsbad i nærheten, vil kloakk ved nybebyggelse måtte føres ut i fjorden vest for Strømvik. På grunn av den lave beliggenhet vil kloakkavløpene ikke kunne tilknyttes andre kloakkledninger i nærheten. - Kommuneadvokaten har anført at arealene av denne grunn ikke kan takseres som byggegrunn. Kommunen er ikke interessert i å legge kloakkledning her. Siden en eventuell kloakk vil måtte føres helt vest for Strømvik, siden der er tale om fjellgrunn og den vil bli lang og kostbar og komme bare noen få byggetomter tilgode, vil det ikke svare seg for private å bekoste kloakken. Det er antydet at den i tilfelle vil komme på ca. kr. 200 000. - Fra de saksøktes side er der anført at arealene allikevel må takseres som byggegrunn. - Skjønnskommisionen er kommet til at arealene av de grunner

Side:1263

som kommuneadvokaten har pekt på, ikke kan påregnes bebygget med bolighus og at man må se bort fra denne anvendelsesmåte. - - -»

Skjønnskommisjonen har således bygget på at kloakkavløp fra nybebyggelse på de arealer som skal avstås, av hensyn til friluftsbadene ikke ville kunne føres rett ut i fjorden, men at kloakkvannet måtte føres gjennom særskilt ledning så lang vei at det ville bli uforholdsmessig dyrt å bebygge arealene. Kommisjonen må da ha lagt til grunn at de kommunale myndigheter kunne nekte kloakkavløp rett ut i fjorden med hjemmel i den daværende bygningslov av 22. februar 1924 §60 nr. 2. Denne bestemmelse fastsatte at bebyggelse - for tilfelle av at det ikke var anledning til å knytte kloakkledning til offentlig kloakk, eller ledningsanlegget etter bygningsrådets skjønn var forbundet med uforholdsmessige omkostninger - ikke skulle tillates «medmindre bygningsrådet godkjenner en annen ordning efterat helserådets erklæring er innhentet». Tilsvarende bestemmelser - i en noe endret form - finnes nå i den nye bygningslov av 18. juni 1965 §66 nr. 2. Etter hva der er opplyst under prosedyren i Høyesterett, bygget skjønnskommisjonen sin avgjørelse på opplysninger i et fremlagt skriv fra Stavanger ingeniørvesen.

Det må etter min mening være riktig at de kommunale myndigheter med hjemmel i nevnte bestemmelse ville ha både rett og plikt til å nekte kloakkavløp rett ut i fjorden fra nybebyggelse på områdene dersom en slik løsning av kloakkproblemet måtte anses som utilrådelig av hensyn til hygieneforholdene ved Godalen friluftsbad. Dette må gjelde selv om de arealer som kreves avstått blir verdiforringet eller endog økonomisk unyttbare som byggegrunn som følge av de økede kloakkeringsomkostninger som nektelsen vil medføre. Spørsmålet blir imidlertid om ankemotpartene plikter å finne seg i en slik rådighetsinnskrenkning uten erstatning eller om de ikke ved ekspropriasjon iverksatt av kommunen som også eier friluftsbadet, kan kreve erstatning i den form at eiendommene vurderes og erstattes som om de kunne bebygges uten ekstraomkostninger med kloakkledning rett ut i sjøen.

Når en eiendom ligger til sjøen, er det en naturlig og nærliggende løsning av kloakkproblemet hvis ikke andre muligheter gis, at kloakkvannet fra eiendommen ledes rett ut i sjøen, og en grunneier må da også ha adgang til dette så lenge det ikke foreligger rettslige hindringer. Men dette er etter min mening ikke noe som tilligger eieren som en subjektiv rett, som ikke kan fratas ham uten erstatning. Ved kloakkavløp ledes avfallsstoffer som kan være sunnhetsfarlige, bort fra eiendommen og over på andre områder. Også hvor kloakkvannet vil bli ført ut i sjøen, må adgangen - hvor sunnhetsmessige hensyn gjør det påkrevet - ved lov kunne forbys eller gjøres avhengig av tillatelse fra offentlige myndigheter uten at grunneierne i tilfelle av nektelse vil kunne forlange erstatning. Dette må etter min mening gjelde også om det som her er et friluftsbad som har foranlediget eller utløst

Side:1264

forbudet mot kloakkavløp ut fra eiendommene. Forutsatt at forbudet er nødvendig - et spørsmal som jeg senere skal komme tilbake til - dreier det seg om en saklig begrunnet foranstaltning truffet til sikring av de hygieniske forhold ved et tiltak av fremtredende almennyttig art.

Lagmannsretten er kommet til at eierne av Hetlandsmarka 72 og 75 kan kreve erstatning for økede kloakkeringsomkostninger, og da i den form at grunnen takseres som bebyggelig, d.v.s. at det ikke tas hensyn til den verdiforringelse de økede kloakkutgifter måtte medføre. Dette er grunngitt med at «arealene var utjenlige som byggegrunn på grunn av forhold som er etablert i henhold til den regulering som ervervelsen av arealene også er et ledd i».

Jeg går ikke inn på hvilken betydning det i alminnelighet måtte ha for erstatningspliktens omfang at en arealervervelse inngår som ledd i en reguleringsplan. I den relasjon det her er tale om kan nemlig dette synspunkt i hvert fall ikke være avgjørende. Deler av Hetlandsmarka 72 og 75 eksproprieres for i henhold til godkjent reguleringsplan og sammen med andre eksproprierte områder å legges ut som friareal. Det er klart at kommunen ikke kunne kreve at arealene skulle takseres som ubebyggelige fordi de ifølge reguleringsplanen inngår i et ubebyggelig friareal. Men situasjonen er her en annen. Det eksisterer etter min mening ikke noen slik forbindelse mellom et forbud mot å lede kloakk ut i sjøen fra de arealer som kreves avstått, og reguleringen at det skulle medføre at arealene må erstattes som om de var bebyggelige. Forbudet er angivelig nødvendiggjort av hensyn til friluftsbadet. Det er imidlertid ikke av hensyn til friluftsbadet nødvendig å ekspropriere noen del av Hetlandsmarka 72 og 75 til friluftsformål. Og selv om disse eiendommer i sin helhet falt utenfor reguleringsplanens båndleggelse av arealer til friluftsformål, ville det likevel av sunnhetsmessige grunner kunne settes forbud mot å føre kloakk ut i sjøen fra eiendommene forutsatt at dette var påkrevd. Et slikt forbud er for øvrig ikke en rådighetsinnskrenkning som bare vil ramme eierne av de eiendommer som her skal avstås; det dreier seg om en generell begrensning som rammer alle eiendommer hvor kloakkproblemet teknisk og økonomisk ville kunne løses ved avløp i sjøen utenfor de arealer som er avsatt til friluftsformål. Skulle ekspropriatene her få erstatning for rådighetsinnskrenkningen, ville de komme i en særstilling i forhold til de andre grunneiere som ingen erstatning får.

Jeg har hittil lagt til grunn det saksforhold skjønnskommisjonen har bygget på, nemlig at den eneste mulighet for løsning av kloakkproblemet ved nybygg på de eiendommer som ekspropriasjonen gjelder, er å føre kloakken i ledning vest for Strømvik. Ankemotpartene har imidlertid gjort gjeldende at problemet også ville kunne løses forholdsvis billig og sunnhetsmessig forsvarlig ved at kloakken føres gjennom plastledning tilstrekkelig langt ut på dypt vann rett ut fra deres eiendommer. De har også pekt på at det i bystyrevedtaket av 29. november 1956 om anlegg av friluftsbad er kalkulert med og bevilget kr. 17 000 til nytt

Side:1265

kloakkuttrekk fra badet. Etter hva der er opplyst for Høyesterett, er det hittil ikke bygget noen kloakkledning fra friluftsbadet. Ankemotpartene har imidlertid anført at en slik ledning vil bli nødvendig om det - som prosjektert på reguleringskartet - blir oppført en restaurant i tilknytning til friluftsbadet. Det må etter ankemotpartenes mening være utelukket å nekte dem å føre kloakk ut fra deres eiendommer av hensyn til friluftsbadet hvis det tillates å føre kloakkledning - som nødvendigvis må føre kloakkvann i betydelig større mengder - ut i sjøen fra selve badet; ankemotpartene ville endog kunne kreve rett til å føre kloakkvann fra deres eiendommer inn på en slik ledning. De har endelig pekt på det misforhold som foreligger mellom de kalkulerte kr. 17 000 til kloakkavløp for friluftsbadet og det beløp på kr. 200 000 som er antydet i omkostninger vedrørende kloakkledning for de områder ekspropriasjonsskjønnet gjelder. Disse spørsmål er ikke berørt i skjønnsgrunnene. Da det imidlertid kan være tvil om hvilket saksforhold skjønnet i så måte skal bygges på, antar jeg at skjønnskommisjonens skjønn av denne grunn må oppheves, jfr. skjønnslovens §28, og tiltrer på dette grunnlag lagmannsrettens domsresultat. Ved det nye skjønn vil skjønnsmyndigheten i tilfelle også få anledning til å ta stilling til om de eksisterende kloakkledninger ut fra Hetlandsmarka 72 og 75 ved nybygg etter riving av eksisterende hus eller ved ombygging av husene vil kunne utnyttes - et spørsmål som hittil ikke har vært utredet i saken.

Ankemotpartene har også gjort gjeldende at skjønnsgrunnene er mangelfulle på andre punkter. Det siktes her til følgende bemerkninger om verdsettelsen av de arealer som skal avstås: «Skjønnskommisjonen finner at det areal som skal avståes har sin største verdi for eierne ved bruk eller ved salg som en del av den hele eiendom Hetlandsmarka 72. Bruksverdien av det som avståes, svarer i verdi til det som hele eiendommens salgsverdi blir redusert med ved avståelsen av de arealer med bygning og de rettigheter som der er tale om. Eiendommen mister ved avståelsen hele sin strandlinje og adgangen til å ha naust og båt med videre. - Skjønnskommisjonen takserer det som skal avståes, landgrunn, sjøgrunn, naust og strandlinje og alle rettigheter og fordeler som følger med at arealet ligger til sjøen til kr. 22 000. - - - - I tillegg til den nevnte erstatning kr. 22.000 blir der ikke spørsmål om erstatning for verdiforringelse av gjenværende eiendom eller ulempeserstatning, da alt tap er tatt med i det nevnte beløp. - - - Dog skal bemerkes at av takstbeløpet kr. 22 000 er kr. 6 000 skjønnskommisjonens takst over naustet.» Tilsvarende bemerkninger er gjort ved takseringen av Hetlandsmarka 75.

Ankemotpartene har anført at disse bemerkninger er uklare. De synes - hevdes det - nærmest å tyde på at skjønnskommisjonen har lagt bruksverdien til grunn, men da skulle det vært gitt særskilt ulempeerstatning. Skjønnet må derfor etter ankemotpartenes mening også oppheves av denne grunn. Jeg antar at disse anførsler ikke kan føre frem. Skjønnskommisjonen har bygget på at de omhandlede områder er ubebyggelige, og har under

Side:1266

disse omstendigheter lagt til grunn at verdien av de arealer som skal avstås, hensiktsmessig kan settes til de beløp som Hetlandsmarka 72 og 75 ved avståelsen reduseres med i salgsverdi, samtidig med at den fastslår at bruksverdien av de nevnte arealer utgjør det samme, hvorav følger at den i hvert fall ikke er høyere. Ankemotpartene har imidlertid videre anført at skjønnskommisjonen til veiledning om hvorledes skjønnsresultatet er oppnådd, i hvert fall pliktet å angi hvilken verdi den som utgangspunkt har satt Hetlandsmarka 72 og 75 - i ubeskåret stand - til, samt hvilke ulemper den har tatt i betraktning ved erstatningsfastsettelsen, og at det endelig var en feil at erstatningene for strandlinjen og ulemper ikke som påstått var angitt i særskilte poster. Skjønnsgrunnene er knappe, men etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg ikke grunn til å ta stilling til disse anførsler.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at kommunen i tillegg til saksomkostningene ved lagmannsretten også må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stavanger kommune til Aksel Olsens arvinger og Kristine Netland i fellesskap 4 000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er enig i lagmannsrettens og førstvoterendes resultat og tiltrer i alt vesentlig lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har lagt til grunn at det er hensynet til det offentlige friluftsbad på Tjuaskjæret som etter skjønnskommisjonens vurdering vil bevirke at det ikke kan bli tillatt å slippe kloakkvann ut i Gandsfjorden, og at det eksproprierte areal av den grunn vil bli utjenlig som byggegrunn. Jeg forstår videre lagmannsretten så at når årsakssammenhengen forutsettes å være denne, nemlig at det er badet som vil hindre bebyggelse, så er det ikke riktig å taksere arealet som ubebyggelig, fordi ubebyggeligheten under den angitte forutsetning er en følge av nettopp den regulering som gjennomføres ved hjelp av ekspropriasjonen, en regulering i hvilken anlegget av badet utgjør en vesentlig faktor. Dette rettslige syn er jeg enig i, når de faktiske forhold forutsettes å være slike som her. Lagmannsretten har, slik jeg leser dommen, ikke tatt standpunkt til om en nektelse av kloakkanlegg ville kunne begrunnes i den alminnelige utvikling av de lokale forhold, altså uavhengig av badeanlegget. Selv om en grunneier ved sjøen ikke har en subjektiv rett til å føre kloakkvann ut i sjøen, slik førstvoterende nevner, må en søknad om privat kloakkanlegg etter vanlige forvaltningsmessige prinsipper bare avslås når saklige samfunnsmessige grunner taler for en slik

Side:1267

avgjørelse. Spørsmålet om slike grunner - bortsett fra badeanlegget - faktisk er til stede, er etter lagmannsrettsdommen et åpent spørsmål, som jeg verken har foranledning eller materiale til å ta standpunkt til.

Dommer Ryssdal: Skjønnskommisjonen har uten videre lagt til grunn at de arealer forsøkstaksten gjelder, ikke kunne bebygges fordi det i tilfelle ville bli uforholdsmessig store omkostninger ved å føre kloakken ut i Gandsfjorden vest for Strømvik. Jeg er enig med førstvoterende i at skjønnspremissene her er utilstrekkelige, og at skjønnet bør oppheves på dette grunnlag.

Jeg er videre enig med førstvoterende i at kommunale myndigheter etter omstendighetene må ha adgang til å nekte at kloakkvann føres rett ut i sjøen, og at det ved avgjørelser av denne art også må kunne legges vekt på å sikre de hygieniske forhold ved et friluftsbad.

Under skjønnsforretningen ble det fra eierne av Hetlandsmarka 72 og 75 ikke gjort gjeldende at restriksjonene ved kloakkforholdene skyldtes «forhold som er etablert i henhold til den regulering som ervervelsen av arealene også er et ledd i». Dette ble heller ikke anført i anken over skjønnet og så vidt jeg forstår, heller ikke under hovedforhandlingen for lagmannsrett. Partene har for Høyesterett ikke vært enige om hvorvidt de reguleringer som ble foretatt i 1940 og 1956, skjedde med sikte på anlegg av det nåværende Godalen friluftsbad. Kommunen har blant annet anført at det ikke er direkte sammenheng mellom opprettelsen av friluftsbadet og ekspropriasjonen av de arealer forsøkstaksten gjelder. Den omstendighet at både disse strandstrekningene og området for friluftsbadet ble utlagt som friarealer ved de to reguleringsplaner, kan etter kommunens oppfatning ikke lede til at erstatningsfastsettelsen skal baseres på at Godalen friluftsbad ikke var anlagt på reguleringstiden. Som førstvoterende har nevnt, er det for øvrig tale om en alminnelig rådighetsinnskrenkning som rammer en større krets av eiendommer, og kommunen har i den forbindelse vist til dommen i Rt-1966-275, særlig side 279. De spørsmål som jeg her har berørt, og som til dels gjelder det faktiske saksforhold, har skjønnskommisjonen ikke vurdert. Da jeg er kommet til at skjønnet bør oppheves på det grunnlag jeg før har nevnt, finner jeg ikke å burde ta standpunkt til om ekspropriasjonsarealene - som lagmannsretten og annenvoterende har antatt - må takseres som bebyggelige hvis bare hensynet til Godalen friluftsbad kan lede til et saklig begrunnet forbud mot at kloakkvann føres rett ut i sjøen.

Når det gjelder ankemotpartenes anførsler om at skjønnskommisjonen synes å ha lagt bruksverdien til grunn, og at det da skulle ha vært fastsatt særskilt ulempeerstatning, er jeg enig med førstvoterende. Jeg er også enig i at kommunen etter resultatet må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Tharp: Som dommer Gaarder.

Side:1268

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum, Otto Maalstad og Jonas Madsø):

- - -

Lagmannsretten er kommet til at skjønnet må oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen.

Når skjønnskommisjonen er kommet til at arealene ikke kan påregnes bebygget med bolighus, skyldes det at det er regnet med at der av hensyn til de kommunale friluftsbad i nærheten, ikke kan føres kloakk direkte ut i Gandsfjorden, og at kloakk eventuelt måtte føres gjennom fjellterreng ut i fjorden vest for Strømvik. De ankende har under henvisning til Anton Ross: «Vannforsyning og vannavløp» side 121 hevdet at grunneiere ved sjøen ikke kan nektes å legge kloakk fra sine eiendommer direkte ut i sjøen. Etter bygningslovens §60 pkt. 2 må imidlertid bygningsrådet etter uttalelse fra helserådet, godkjenne kloakkavløp, hvor det som i det foreliggende tilfelle ikke kan legges ledning til offentlig kloakk. Noe generelt forbud mot å føre kloakk ut i Gandsfjorden foreligger ikke. Det er på det rene at det går atskillige kloakker ut i Gandsfjorden, og det er ikke påvist at noen er nektet å legge kloakk ut i fjorden. - Skjønnsretten synes uten videre å ha gått ut fra at kommunen idag kunne ha nektet ekspropriatene å legge kloakk direkte ut i fjorden uten hensyn til hvordan det har vært opptrådt overfor andre eiere ved Gandsfjorden. Det kan videre ikke ses at kommisjonen har vurdert mulighetene for føring av kloakkledning ut på dypt vann direkte fra eiendommene.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å komme nærmere inn på disse forhold, da skjønnet antas å måtte oppheves fordi skjønnskommisjonen har bygget sitt skjønn på at arealene var utjenlige som byggegrunn på grunn av forhold som er etablert i henhold til den regulering som ervervelsen av arealene også er et ledd i.

Kommuneadvokaten har opplyst at før 1940 var det forutsetningen at hele strandlinjen fra Strømvik til Ramsvik skulle bli friareal. I 1940 ble det vedtatt en reguleringsplan hvoretter området skulle være friareal. Reguleringslinjen ble noe endret i 1956. - Lagmannsretten må gå ut fra at reguleringen ikke kunne gjennomføres uten at de aktuelle områder ble ervervet av kommunen, og at både ervervelsen av Tjuaskjæret i 1956 hvor det så ble etablert kommunalt friluftsbad, og ervervelsen av de arealer den foreliggende sak gjelder, er ledd i gjennomføringen av reguleringen av 1940 med endringen av 1956. - Hvorvidt også ervervelsen av Strømvik bad var foretatt som ledd i gjennomføringen av reguleringsplanene foreligger det ikke opplysninger om. Det er imidlertid på det rene at hensynet til det offentlige friluftsbad på Tjuaskjæret har vært avgjørende når skjønnskommisjonen har regnet med at det ikke ville bli tillatt å slippe kloakkvann direkte ut i Gandsfjorden. Men da har kommisjonen regnet med forhold som er etablert i henhold til den regulering hvis gjennomføring også av ervervelsen av arealene er en del av. Ekspropriatene antas å ha krav på at det ved ekspropriasjonsskjønnet for gjennomføring av reguleringen ikke brukes en beregininsmåte hvorved

Side:1269

det ved beregningen av arealenes verdi gjøres reduksjon for den innskrenkning i bruken av arealene som er en følge av selve reguleringen. Det antas derfor at det er en feil i skjønnskommisjonens rettsanvendelse når den ved vurderingen av om arealene var egnet som byggegrunn, har vurdert forholdene slik som de var etter anlegget av den offentlige badeplass på Tjuaskjæret, i stedet for å vurdere forholdene uavhengig av de tiltak som er satt i verk i henhold til reguleringen, jfr. Emil Stang: «Norsk Bygningsrett» (1943) 157 og Magne Schjødt: «Norsk Ekspropriasjonsrett» (1947) 262 og de der nevnte høyesterettsdommer i Rt-1897-730 og 1900 273.

Skjønnet vil derfor av denne grunn bli opphevet, og lagmannsretten finner det unødvendig å komme inn på de andre ankegrunner. - - -