Rt-1966-1364
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-11-25 |
| Publisert: | Rt-1966-1364 |
| Stikkord: | Vegloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 123 B |
| Parter: | Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Berthe Thomle (høyesterettsadvokat T. Bentzen). |
| Forfatter: | Leivestad, Bendiksby, Rode, Gaarder, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60 |
Dommer Leivestad: Ringerike byrett avhjemlet 23. oktober 1964 skjønn i medhold av veglovens §50 jfr. §60 begjært av vegsjefen i Buskerud på vegne av staten ved Vegdirektoratet til fastsettelse av erstatning for inngrep i forbindelse med utvidelse og omlegging av riksveg 60 gjennom Ådal.
For Berthe Thomles eiendom Engerodden gnr. 17 bnr. 5 ble erstatningen satt slik:
«1. avståelse av hus, hovedhuset kr. 90.000, uthuset kr. 10.000.
- - -
5. tap i næring vedkommende våningshus og for uthus med garasjer tilsammen kr. 10.000.»
Berthe Thomle begjærte sammen med en rekke andre overskjønn.
Ved overskjønn avhjemlet 1. september 1965 fastsatte Ringerike byrett erstatningene for de poster vedrørende Engerodden som ankesaken gjelder slik: «Avståelse av hovedhuset kr. 96.000 - nittisekstusen -. Avståelse av uthus med garasjer kr. 8.000 - åttetusen -. Tap i næring ved utleie av enkelte rom og ulemper for gjenværende eiendom kr. 15.000 - femtentusen -.»
Staten ved Samferdselsdepartementet har anket over overskjønnets fastsettelse av disse erstatninger på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Den ankende part gjør gjeldende at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige. Skjønnsretten uttaler at Berthe Thomle skal ha erstatning etter gjenanskaffelsesprinsippet for oppføring av et hus som bolig for henne. Men det hun har er ikke en enebolig, men bolig i et større hus som har vært gjestgiveri, men nå er saneringsmodent for dette formål. Skjønnsretten drøfter ikke om det har en egenverdi for henne å ha enebolig, og heller ikke hennes nåværende boligstandard, sammenlignet med den hun vil få. Det ble lagt fram for overskjønnet tegninger og omkostningsanslag for en enebolig som formentlig representerer en annen standard enn Berthe Thomle har hatt; men overskjønnet har ikke uttalt seg om hvorvidt det har bygget på det fremlagte materiale, så man vet ikke hva det har holdt seg til når det er kommet til sitt erstatningsbeløp.
Når det gjelder tap i næring i tillegg til gjenanskaffelseserstatning, sier overskjønnet at det ikke gir dobbelterstatning; men premissene sier så lite at de gir ingen garanti for at det ikke er gjort.
Side:1365
Erstatningsansettelsen for uthus kr. 8.000 mangler enhver begrunnelse.
Den ankende part hevder at det foreligger feil i rettsanvendelsen når skjønnsretten har gått ut fra at fordi frk. Thomle har bodd alene i det gamle våningshus på Engerodden, har hun krav på gjenanskaffelsesverdien for en enebolig. Det er noe som må avgjøres etter konkret skjønn hvorvidt enebolig har en virkelig egenverdi for ekspropriaten som denne bør få erstattet.
Når gjenanskaffelsesverdi blir erstattet, kan det vanskelig bli tale om erstatning for nærings- eller bruksverdi i tillegg, idet forutsetningen er at gjenanskaffelsesverdien er den høyeste verdi huset representerer. Her er fastsatt en gjenanskaffelsesverdi som må forutsettes å ekspropriaten mulighet for å skaffe seg de samme beskjedne utleieinntekter som det gamle hus gav. Om hun bruker erstatningen til å bygge et hus uten disse inntektsmuligheter er da hennes sak.
Når det gjelder erstatningen for uthusene står man uten nærmere forklaring. Uthusene må formodes å ha representert aksessorier til den tidligere skysstasjon. Når det er gitt erstatning for tap av muligheten for å leie ut rom, skulle en tro at dermed også var erstattet mulig utleie av garasjeplass i forbindelse med rommene. Her er således mulighet for at det er gitt dobbelterstatning.
Det er ytt erstatning for en del av grunnen under uthusene med kr. 4 pr. m2. Når skysstasjon og gjestgiveri var nedlagt og husene gamle, trengte det påvisning at det i det hele skulle kunne være noen bygningsverdi å erstatte i tillegg til at grunn dels ble frigjort, dels ble ekspropriert etter kvadratmeterpris.
Staten ved Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:
«Ringerike byretts overskjønn av 1. september 1965 oppheves og hjemvises til nytt overskjønn for så vidt takst nr. 1 Berthe Thomle er tilkjent erstatning efter alt. I avståelse av hovedhuset kr. 96.000,- - nittisekstusen -, avståelse av uthus med garasjer kr. 8.000,- og tap i næring ved utleie av enkelte rom og ulemper for gjenværende eiendom kr. 15.000,- - femtentusen -.
Berthe Thomle tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»
Berthe Thomle har tatt til gjenmæle og hevdet at det ikke foreligger noen feil ved overskjønnet. Under skjønnene var to forhold omtvistet, nemlig om det skulle ytes erstatning for gjenanskaffelse og for tap i næring. Disse tvistepunkter er tilstrekkelig behandlet av overskjønnet.
Andre forhold var ikke omtvistet; det våningshus som skulle avstås gikk skjønnsretten igjennom rom for rom; man så den bolig Berthe Thomle hadde og hva hun kunne leie ut. Her var ingen tvist. Tegninger til nytt hus og omkostningsoverslag var lagt fram, men skjønnsretten har ikke uttalt seg om hvorvidt
Side:1366
den har bygget på disse hjelpedokumenter eller ikke. Den kunne heller ikke være forpliktet til det.
Om erstatning for uthus var det for skjønnene overhode ingen tvist bortsett fra at Berthe Thomle hadde begjært høyere erstatning, men fikk mindre.
Noen feil i rettsanvendelsen er det ikke. Det var tvist om gjenanskaffelsesprinsippet skulle legges til grunn, men ikke om hva det innebar. Det som her er uttalt, viser også at skjønnsretten har bygget på prinsippet slik som det er utformet i praksis, når den sier at erstatningen skal dekke utgiftene til oppføring av et hus som bolig for eieren, men med fradrag av utgifter til mindre vedlikehold, mindre brensel m.v.
Det var på det rene at den gamle bygning foruten bolig for eieren, gav plass for flere rom til utleie. Når verdien av egen bolig er erstattet, men den bare omfatter en del av bygningen, er det en selvfølge at det i tillegg må ytes erstatning for den mulighet for inntekt ved utleie som bygningen for øvrig gav.
At uthusbygningene representerte en verdi i tillegg til grunnen, var overhode ikke omtvistet. Bygningene er for lengst revet, så nytt skjønn nå ville praktisk være vanskelig.
Erstatningen for tap i næring var uttrykkelig sagt å gjelde utleie av enkelte rom, og kan da ikke omfatte uthus. I uthuset var det for øvrig leiet ut garasjeplass særskilt. Det kan overhode ikke være noe grunnlag for anke på dette punkt som overhode ikke var omtvistet under skjønnene.
Berthe Thomle har lagt ned slik påstand:
«1. Overskjønnet stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til frk. Berthe Thomle.»
Til bruk for Høyesterett har Berthe Thomle og et vitne avgitt forklaring ved bevisopptak.
Jeg finner at anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen ikke kan føre fram.
Av skjønnsgrunnene går det fram, nærmest indirekte, at det har vært tvist om det skulle ytes erstatning etter gjenanskaffelsesverdi for hovedbygningen på Engerodden, og om det skulle gis erstatning for tap i næring ved utleie av rom.
Når det gjelder spørsmålet om gjenanskaffelsesverdien skal erstattes ved avståelse av hus, viser de generelle skjønnsgrunner til det som er anført for hver enkelt eiendom.
I underskjønnets grunner vedrørende våningshuset på Engerodden heter det: «hovedhuset er bygget i 1890-årene og har vært drevet som skyss-stasjon og gjestgiveri. Det er nå saneringsmodent som sådant, men det er fremdeles brukbart som bolig for eieren, selv om det naturligvis på forskjellig vis er svært gammeldags og tungvint. Retten er kommet til at det rette må være at saksøkte - - - tilståes erstatning for gjenanskaffelsesverdien av huset som bolig for henne, - dog med fradrag for innsparing av vedlikeholdsutgifter m.v. slik som nærmere angitt i Rt-1960-568 og 1963 986.»
Side:1367
Tilsvarende heter det i overskjønnets grunner: «Overskjønnsretten viser til underskjønnets bemerkninger angående husene på denne eiendom, og overskjønnsretten kan i et og alt tiltre underskjønnets anførsler. Det må således være på det rene at den store hovedbygning må ansees saneringsmoden som pensjonatbygning betraktet, men det er å anta at den i mange år fremover kunne ha tjent som bolig for eieren. Under disse omstendigheter anser overskjønnsretten i likhet med underskjønnet at det er riktig å gi eieren erstatning etter gjenanskaffelsesprinsippet for oppføring av et hus som bolig for eieren, men med fradrag av utgifter til mindre vedlikehold, mindre brensel m.v.»
Det som skjønnsgrunnene her gir uttrykk for har vært omtvistet, er hvorvidt det var grunnlag for å gi erstatning for gjenanskaffelsesverdi når det som skulle avstås var en stor gammel bygning som var saneringsmoden som gjestgiveri eller pensjonat, men som fremdeles var tjenlig som bolig for eieren. Både underskjønn og overskjønn har løst spørsmålet ved å gi erstatning etter gjenanskaffelsesverdi bare for så vidt bygningen gav eieren en tjenlig bolig.
Skjønnsgrunnene gir ikke uttrykk for at det har vært særskilt påstått eller bestridt at det knyttet seg egenverdi for eieren til å ha enebolig på eiendommen. Skjønnsretten synes uten videre å ha gått ut fra at så var tilfelle. Etter det som er opplyst må det også ha fremstilt seg som nokså selvfølgelig, idet eiendommen Engerodden omfatter både en del jordvei og skog. Jeg kan ikke se at det under disse omstendigheter er noen feil at skjønnsretten ikke nærmere har drøftet spørsmålet om eieren hadde en selvstendig interesse i å ha bolig på sin eiendom, men uten videre lagt dette til grunn.
Det går ikke fram av skjønnsgrunnene eller rettsboken at det har vært noen tvist om hva begrepet gjenanskaffelsesverdi eller gjenanskaffelsesprinsipp innebar. Når skjønnsretten i alminnelige ordelag sier hva det i dette tilfelle innebærer, og det også vises til to sentrale høyesterettsdommer om emnet, kan jeg ikke se annet enn at grunnene her er tilstrekkelige og riktige i sitt innhold.
Skjønnsretten har ikke gitt noen nærmere beskrivelse av i hvilken utstrekning den gamle bygning var å anse som bolig for eieren, og i hvilket omfang den var forhenværende gjestgiveri med visse utleiemuligheter. Så vidt jeg forstår var imidlertid dette etter befaring av huset på det rene, og ikke omtvistet. Retten har heller ikke drøftet størrelsen og standarden av den bolig som ville betegne en rimelig gjenanskaffelse. Den har således ikke sagt om den har lagt til grunn de tegninger og det omkostningsoverslag for nytt hus som Berthe Thomle hadde lagt fram. Jeg kan imidlertid heller ikke se at den har hatt noen oppfordring til her å gå i enkeltheter for å begrunne det skønnsmessige erstatningsbeløp den kom til.
Når det gjelder tap i næring uttaler overskjønnsretten: »I
Side:1368
tillegg må eieren få erstatning for de småinntekter hun kunne ha hatt ved bortleie av et og annet rom hvis huset var blitt stående. Overskjønnsretten kan ikke innse at dette er dobbelterstatning som anført av eksproprianten.» Disse anførsler kan nok sies å være knappe. Jeg kan imidiertid etter sammenhengen ikke finne det synderlig tvilsomt at skjønnsretten her har bygget på at den har fastsatt erstatning etter gjenanskaffelsesverdi for den gamle bygning for så vidt den har tjent som bolig for eieren. Imidlertid har den i tillegg til å være bolig gitt henne visse beskjedne inntekter ved utleie av rom. Disse utleiemuligheter har skjønnsretten ikke tatt med ved erstatningen for tap av bolig. De må da komme i tillegg som erstatning for tap i næring.
Etter min oppfatning er det tilstrekkelig klart hva skjønnsretten har ment; jeg er enig med den i at det ikke innebærer noen dobbelterstatning, og jeg kan ikke finne at det her foreligger noen feil i rettsanvendelsen.
Når det gjelder erstatningen for uthus med garasjer kr. 8.000 er det riktig som anført av den ankende part at den ikke er nærmere begrunnet. Dette kan imidlertid ikke være noen feil når det ikke har vært noen tvist på dette punkt.
Jeg kan heller ikke finne at det er noen grunn til å anta at erstatningsfastsettelsen for uthusene innebærer noen dobbelterstatning. Når det gjelder erstatningen kr. 15.000 for tap i næring er det sagt at den gjelder utleie av enkelte rom og ulemper for gjenværende eiendom. At utleien av enkeltrom også skulle omfatte garasjeplass som et aksessorium kan jeg ikke skjønne at det er noen grunn til å regne med.
Erstatning er forlangt særskilt for bygninger og for grunn. Når det da er fastsatt særskilt erstatning for grunn og for uthus, kan jeg ikke skjønne annet enn at det tilstrekkelig klart går fram at skjønns-retten har ment at uthusene hadde en selvstendig verdi som måtte erstattes. Det er da også på det rene at Berthe Thomle leiet ut garasjer til en nabo mot vederlag.
Heller ikke på dette punkt kan jeg finne at det foreligger noen feil ved skjønnsgrunnene eller rettsanvendelsen.
Overskjønnet blir etter dette å stadfeste i den utstrekning det er påanket.
Anken har ikke ført fram, og den ankende part må erstatte motpartens saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Berthe Thomle 2.000 - to tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:1369
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Gaarder og Thrap: Likeså.