Rt-1966-187
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-02-05 |
| Publisert: | Rt-1966-187 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 11 B |
| Parter: | Olav Lundvall (advokat Thorstein Vale - til prøve) mot Kvitseid Kommune (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Stabel, Rode, Eckhoff, Berger |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1896) §3, Tvistemålsloven (1915) §366, Skjønnsprosessloven (1917), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60 |
Dommer Hiorthøy: Etter krav fra Kviteseid kommune holdt Vest-Telemark herredsrett 7. august 1964 skjønn etter vegloven av 21. juni 1963 §50 jfr. §60 i anledning av omlegging (utbedring) av vegen gjennom Dalane over eiendommen Lundevall, gnr. 44 bnr. 1 i Kviteseid tilhørende Olav Lundevall. Ved skjønnet ble fastsatt erstatning for grunnavståelse, henholdsvis
Side:188
kr. 2 og kr. 0.50 pr. m2, samt for ulempe og anleggsskader kr. 6500. I erstatning for saksomkostninger ble Olav Lundevall tilkjent kr. 650.
Begge parter forlangte overskjønn, og Vest-Telemark herredsrett med sorenskriver Blom-Bakke som settedommer avsa slikt skjønn 20. november 1964. Under overskjønnet påstod kommunen seg prinsipalt fritatt for å betale erstatning for grunn, subsidiært at den bare pliktet erstatning der vegen var omlagt. Under begge forutsetninger påstod den seg fritatt for å betale erstatning for fyllmasse. Olav Lundevall nedla på sin side påstand om forhøyelse av de erstatningsbeløp som var fastsatt ved underskjønnet.
Overskjønnet fastsatte slik erstatning m.v.:
«Takst nr. 1: Lundevall gnr. 44 bnr. 1, eigar Olav Lundevall. Vederlag for tomtegrunn (arealet fra gardsvegen og fram til bakkehellinga ved elva) kr. 3.- pr. m2.
Vederlag for skoggrunn (bakkehellinga ned mot elva) kr. 1.50 pr. m2.
Vederlag for fyllmasse kr. 0.-.
Vederlag for ulempe og anleggsskader kr. 2 000.
Takst nr. 2: Lundevallsdalen, samme eigar.
Vederlag for dyrka mark og skoggrunn kr. 0.50 pr. m2.
Vederlag for ulempe og anleggsskader kr. 0.-.
Sakskostnader: Dei lovbestemte utgiftene ved overskjønet vert å betale av kommunen. Saksøktes påstand om sakskostnader finn retten å måtte ta til fylgje. Ein finn at det har vore naudsynlig for saksøkte å ha juridisk hjelp. I samsvar med skjønslova §43 vert saksøkte tilkjent kr. 600.- i sakskostnader.»
Overskjønnsretten la til grunn at kommunen var bundet av sin erkjennelse for underskjønnet om at det skulle betales vederlag for grunn i den utstrekning vegen var lagt utenom den gamle trase.
Olav Lundevall, som ved bevilling er fritatt for rettsgebyrer i anledning av anken, har påanket overskjønnet til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:
«1. Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til nytt overskjønn med nye skjønnsmenn.
2. Kviteseid kommune dømmes til å betale Olav Lundevall saksomkostninger for Høyesterett.
3. Kviteseid kommune dømmes til å betale det offentlige rettsgebyrer for Høyesterett.»
Kviteseid kommune har tatt til gjenmæle og har påstått overskjønnet stadfestet og motparten idømt saksomkostninger for Høyesterett.
De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av over- og underskjønnet. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Vest-Telemark herredsrett 5. juli 1965 med avhør av den ankende part, ordføreren i Kviteseid som representant for ankemotparten samt 3 vitner. Det er
Side:189
videre fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Jeg kan ikke se at det nye bevis har brakt saken i noen annen stilling.
Den ankende part har på samme måte som for under- og overskjønnet gjort gjeldende at tilsagnet om fri grunn m.v. av 7. mars 1934, som hans far og rettsforgjenger undertegnet med forbehold om at det bare gjaldt «utbedring, ikke nyomlegning», ikke nå kan påberopes overfor ham. Prinsipalt hevder han at en bindende avtale ikke er kommet i stand, idet tilsagnet ikke dekket den planlagte trasé, og når kommunen da gjennom en årrekke ikke har foretatt seg noe, kan ikke den annen part være bundet. Betrakter man tilsagnet som et gaveløfte, vil det være falt bort i henhold til foreldelsesloven av 27. juli 1896 §3. Under enhver omstendighet må tilsagnet kunne fragås i h.t. det forbehold som ble tatt med hensyn til nyomlegning. Overskjønnsretten har for sin del antatt at tilsagnet må tillegges gyldighet i den utstrekning vegen ikke er omlagt, men den ankende part mener at det står og faller med hvorvidt omlegning overhodet skjer. Dette følger likefrem av ordlyden i forbeholdet og er også det eneste rimelige på bakgrunn av forholdene slik de i 1934 måtte fremstille seg for erklæringsutstederen. Han ville ha en utbedring som passet for hans bruk slik at fordelene oppveiet ulempene ved grunnavståelsen. Når balanseforholdet forrykkes ved at vegen anlegges annerledes enn forutsatt, må bristende forutsetninger kunne påberopes. Subsidiært har den ankende part gjort gjeldende at erklæringen av 1934 ikke kan tillegges virkning utover det som følger av vegplanen av 1933. På bakgrunn av eierens forbehold må det ha formodningen mot seg at kommuner uten videre kunne utvide vegbredden.
Etter den ankende parts mening må en regne med at den feilaktige rettsoppfatning som påstås lagt til grunn, har virket inn på skjønnsvurderingen for øvrig og at derfor overskjønnet må oppheves i sin helhet.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og at overskjønnet således må bli å stadfeste.
Jeg er enig i det som er anført av ankemotparten om at i forhold som det foreliggende må grunneiere som har gitt fri grunn være forberedt på at deres tilsagn først blir aktuelt ettersom vegarbeidet skrider frem, og at det normalt ikke kan anses begrenset ved en bestemt bestående tilstand. Erfaring viser at det ikke sjelden kan dreie seg om lange tidsrom, særlig p. gr. a. finansieringsforhold, og at det ofte må foretas endringer i opprinnelige planer, f. eks. med hensyn til trasévalg. Dersom det ikke skjer vesentlige avvik slik at det faktisk blir et annet veganlegg enn forutsatt, antar jeg at grunneierne likevel i alminnelighet vil være bundet. Ønsker de å stå fritt hvis anlegget ikke blir fullført innen en bestemt tid og med en fastsatt vegbredde m.v., antar jeg at det må tas uttrykkelig forbehold, jfr. Rt-1960-579. Om foreldelse av tilsagn om fri grunn kan det ikke godt bli tale, hva enten en konstruerer forholdet som et ensidig løfte
Side:190
eller som et kontraktslignende forhold. Jeg viser til den nevnte HRD der foreldelsesinnsigelse var fremsatt, men ble forkastet.
Det som her er sagt, må så vidt skjønnes hvis ikke noe særskilt kommer til, få anvendelse på erklæringsutstederne i vår sak, herunder den daværende eier av den ankende parts eiendom. Opplysningene i saken gir imidlertid etter min mening ikke holdepunkt for å anta at erklæringene har vært gjort avhengig av bestemte forutsetninger, således heller ikke at de avgitte tilsagn har vært knyttet til vegplanen av 1933 på en slik måte at det lange tidsforløp eller den økte vegbredde kan tillegges rettslig betydning. Særskilt hva den sistnevnte angår skal jeg bemerke at en utbedring vanskelig kan finne sted uten at vegbredden kommer inn i bildet, samt at man allerede i 1937 regnet med en økning til 4 m. Planene om utbedring var for øvrig kommet i stand etter tiltak fra oppsitterne ved Dalavegen, og en må tro at de helst så at de fikk en mest mulig tidsmessig veg.
Det særskilte forbehold med hensyn til «nyomlegning» som ble tatt i 1934 av eieren av Lundevall, kan etter min mening ikke bringe saken i en annen stilling for den ankende parts vedkommende. Det synes nokså tydelig å fremgå av ordlyden, at det ikke kan ha vært meningen å reservere seg mot en slik endring i vegkonstruksjonen som det her er spørsmål om. Den gjennomskjæring som fant sted på en kortere strekning, forekommer det meg mer naturlig å betegne som en utretning av vegen, enn som en omlegning, ennsi en nyomlegning. Men hertil kommer at det etter bevisførselen må anses på det rene at Lundevalls reservasjon fortrinnsvis har gjeldt andre vegalternativer som dengang var på tale og som i langt større grad ville ha berøvet ham verdifull dyrket mark. De arealer som nå berøres av veganlegget, må i motsetning til dette antas å ha liten betydning som dyrkningsjord eller skoggrunn. Da de nevnte ugunstige alternativer ikke er kommet til utførelse, er det tatte forbehold blitt innholdsløst og eieren av Lundevall må for så vidt stå i samme stilling som de andre grunneiere langs Dalavegen. Forbeholdet kan således ikke påberopes som grunnlag for å fragå det gitte tilsagn.
Det fremgår av foranstående at heller ikke den ankende parts subsidiære anførsler etter min mening kan føre frem.
Etter utfallet av anken må den ankende part tilsvare motparten saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olav Lundevall til Kviteseid kommune 2 000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:191
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Eckhoff og Berger: Likeså.
Av skjønn 7. august 1964 (kst. sorenskriver Tore Trømborg med skjønnsmenn):
- - -
Når det gjelder utvidelsen blir spørsmålet om denne er å anse som utbedring eller ikke.
Retten antar og legger til grunn, at det i 1934 forelå en aktuell plan for utbedring og eventuell omlegging av veien gjennom Dalane og at dette var bakgrunnen for inngåelsen av avtalen. Det må antas at de berørte grunneiere deriblant Sv. Lundevall som dengang var eier av eiendommen Lundevall, gnr. 44, bnr. 1 var interesserte i gjennomføringen av denne plan og av den grunn var villig til å yte bidrag gjennom avståelse av fri grunn. Retten ser det slik at Sv. Lundevall var villig til å avstå grunn i meget begrenset omfang, idet han kun var villig til å gi fri grunn til utbedring, og ser det videre slik at hans forbehold om omlegging som ville medføre større grunnavståelse var et utslag av dette. Etter rettens oppfatning må det antas at den utbedring som var på tale ved avtalens inngåelse i 1934 var en helt annen enn den utvidelse som idag har funnet sted. Det kan tilføyes at veibredden idag som følge av utviklingen er en annen enn det var tale om den gang. Retten har etter dette kommer til at den utvidelse som har funnet sted går utover hva som kan betegnes som utbedring etter avtalen av 1934. Da utvidelse i den form den har funnet sted m.h.t. målestokk må antas å ligge utenfor hva Sv. Lundevall ga fri grunn til ved avtalen i 1934, må det antas at saksøkeren plikter å erstatte saksøkte den skade og ulempe han lider og for den grunn som han må avstå for hele strekningen skjønnet gjelder. - - -
Av overskjønnet (sorenskriver Hans Blom-Bakke, med skjønnsmenn):
- - -
Prinsipalt har kommunen som nemnt, halde fram at saksøkte ikkje har krav på vederlag for grunn til vegen. Det er i denne samanhengen vist til den ved under- og overskjønet framlagte fråsegna av 7/3-1934 frå dei interesserte oppsitjarane til Dalanevegen. I fråsegna, som er tinglyst den 5/8 1949 heiter det at underskrivarane gjev «fri grunn, påtek seg gjerdehald m. m. som måtte fylgje med utbetringi av Dalavegen». Sv. Lundevall, far til saksøkte og dåverande eigar av gnr. 44, bnr. 1 har gjort dette tillegget til fråsegna for sitt vedkomande: «Bare fri grunn til utbetring, ikke nyomlegging.»
Ordføraren hevdar at vegen ikkje er nyomlagt over eigedomen Lundevall. Vegen frå brua og fram til gardsvegen er rett nok nå lagt i ei skjæring, medan den gamle traseen gjekk i krappe svingar opp ein bratt bakke. I Lundevallssdalen er likeeins vegen retta ut. Det vegarbeid som er gjort på desse stadene høyrer likevel berre til det ein til vanleg karakteriserar som utbetring. Når Sv. Lundevall tok det nemnde atterhaldet var det ikkje ei slik omlegging av vegbanen som nemnt ovanfor han har hatt i tankane. Ordføraren peker på at Sv. Lundevall
Side:192
var kjent med dei planer som låg føre om å legge vegen etter ein heilt annan trasé, noko som ville bli til stor ulempe for eigedomen. Det var denne planen han ville gardere seg mot.
Etter retten sitt syn er påstanden om at det heller ikkje skal betalast vederlag for grunn der vegen er lagt utenom den gamle traséen, ei utviding av påstanden frå underskjønet. Her var kommunen representert av varaordføraren som la ned slik påstand: «Kviteseid kommune svarer erstatning for omlegging av vegen over eiendommen Lundevall gnr. 44 bnr. 1, men er ikke erstatningspliktig for utvidelse av denne.» Retten ser det slik at kommunen prosessuelt er bunden av denne påstanden, jfr. tvml. §366 og skjønslova §2.
Frå gardsvegen og vidare nordover over innmarka til Lundevall fylgjer vegen den gamle traséen. Saksøkte hevdar at kommunen også her må betale vederlag for grunnen. For det fyrste meiner saksøkte at ei tilsagn om fri grunn som vart gjeve så tidleg som i 1934 ikkje er bindande lenger. Retten er ikkje samd i dette synet. Lovnaden om fri grunn hefter såleis framleis på eigedomen. Saksøkte har vidare halde fram at fråsegna om fri grunn tok sikte på ein langt mindre utbedring enn den vegvesenet nå har utført. Ein må tolke fråsegna utfrå tilhøva då ho vart gjeven. Vegen har i dag ei langt større bredde enn ein den gongen rekna med. Vidare er vegen påfylt slik at vegbanen er lyft opp frå det plan han tidlegare hadde. Ein må difor også her sjå den nye vegen som han var nyomlagt.
Retten forstår fråsegna om fri grunn slik at ho og omfattar grunnen til vegen slik han ligg i dag. Kommunen vert etter dette friteken frå å betale vederlag for grunnen på den ovannemnde parsellen. - - -
Side:193