Rt-1966-20

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-01-08
Publisert:	Rt-1966-20
Stikkord:	Forkjøpsrett, Løsningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1 B
Parter:	Einar Klavenes m.fl. (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just) mot Sandar kommune (advokat Einar Abrahamsen - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Helgesen, Rode, Stabel, Gaarder
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §29, §30, Skogkonsesjonsloven (1909), §1, §32, §35a, §5, §7, Tvistemålsloven (1915) §62, Jordkonsesjonsloven (1920) §28, Kommunestyreloven (1954) §59, Midl lov om forkjøpsrett til utbyggingsformål mm (1965) §7

Dommer Endresen: Gårdbruker Einar Klavenes sluttet i 1959 avtale med et konsortium bestående av murmester Thorstein Hansen, byggmester T. Boye Pedersen og disponentene for Østlandets Bygningsartikkelkompani A/S Arne Nilsen og Øystein Myhre om utnyttelse av et utparselleringsområde på ca. 100 mål «Bugården Hageby», gnr. 42 bnr. 285 i Sandar, som tilhørte Klavenes. For området var det utarbeidet reguleringsplan, vedtatt som byplan av bygningsråd og kommunestyre og stadfestet av Kommunaldepartementet. Overenskomsten som var datert 24. januar 1959, gikk i sine hovedtrekk ut på at konsortiet skulle kjøpe 10 nærmere omforente tomter i området, videre skulle det i tiden fra 1960 til 1970 hvert år ha rett og plikt til etter Klavenes' valg å kjøpe eller feste minst 3 tomter og endelig være forkjøps- eller forfesteberettiget til de tomter i utparselleringsområdet som Klavenes etter 1970 måtte selge eller feste bort. Klavenes skulle gi fri grunn til veier, men for øvrig skulle opparbeidelse av vei, vann og kloakk i området være ham uvedkommende. Prisen for tomter som ble kjøpt i tiden til og med 1970, skulle være kr. 5. pr. kvm, mens verdien ved bortfeste skulle settes noe høyere.

I de følgende år ervervet konsortiet en større del av tomtene i området, bebygget dem - delvis etter oppdrag fra Sandefjord og Sandar Boligbyggelag - og videresolgte dem til de nye huseiere. Det er på det rene at utparselleringsområdet besto av skoggrunn som nevnt i skogkonsesjonsloven av 18. september 1909 §1, men da de enkelte tomtesalg omfattet arealer under de grenser som med hjemmel i skogkonsesjonslovens §5 er fastsatt for Sandar - 5 mål for utenbygds- og 10 mål for innenbygdsboende - ble spørsmålet om konsesjon og dermed om forkjøpsrett for kommunen ikke aktuelt.

Side:21

I begynnelsen av 1964 gjensto litt under 50 mål usolgt på Klavenes' hånd. Etter utviklingen når det gjelder tomtepriser og pengeverdi, fant han imidlertid at den stipulerte pris ville bli stadig mindre gunstig for ham. På hans anmodning gikk konsortiet med på å overta det resterende areal under ett. Ved avtale av 25. januar 1964 kjøpte det på nærmere angitte betingelser det gjenværende område for kr. 5.- pr. kvm, den samme pris som var fastsatt i den tidligere overenskomst av 24. januar 1959. Avtalen omfattet også en parsell, gnr. 42 bnr. 280, som ikke gikk inn under denne overenskomst.

Ved brev av 30. juni 1964 oversendte høyesterettsadvokat Hansen-Just på vegne av konsortiet til Sandar jordstyre konsesjonssøknad stilet til Landbruksdepartementet, og anmodet om at jordstyret måtte behandle søknaden mest mulig omgående og så oversende den til Sandar formannskap; også for øvrig inneholdt brevet anvisninger med sikte på å få saken raskt avgjort. Søknaden ble deretter behandlet av jordstyret og Vestfold fylkeslandbruksstyre som begge anbefalte den. Etter skogkonsesjonsloven var det imidlertid ikke disse myndigheter, men Sandar skogutvalg som var rette vedkommende til i første omgang å behandle søknaden. Det er for Høyesterett opplyst at søknaden kom skogutvalget i hende ved at utvalgets formann tilfeldigvis fikk se den på formannskapets kontor og tok den med seg til behandling i utvalget. Også skogutvalget anbefalte søknaden som med påtegning av 11. august 1964 ble oversendt til ordføreren. Søknaden ble 8. september 1964 behandlet av Sandar formannskap som med 7 mot 4 stemmer vedtok et forslag om at kommunen skulle benytte sin forkjøpsrett. Foranlediget av dette meddelte høyesterettsadvokat Hansen-Just først i brev av 18. september 1964 til jordstyret, deretter i brev av 21. september til rådmannen i Sandar at partene hadde annullert avtalen av 25. januar 1964, og at konsesjonssøknaden derfor ble trukket tilbake. I møte 21. september 1964 vedtok kommunestyret imidlertid - ved den endelige votering enstemmig - å gjøre forkjøpsrett etter skogkonsesjonslovens kap. II gjeldende. I brev av 21. oktober 1964 meddelte Kommunaldepartementet at det i medhold av kommunelovens §59, jfr. kongelig resolusjon av 10. juni 1955, hadde godkjent vedtaket.

Einar Klavenes og konsortiet reiste sak mot Sandar kommune for å få kommunestyrets vedtak om å gjøre forekjøpsrett gjeldende kjent ugyldig. Sandar herredsrett - sorenskriveren som enedommer - avsa 15. mai 1965 dom med domsslutning:

«1. Sandar kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til rettens domsgrunner.

Einar Klavenes og konsortiet Thorstein Hansen, Boye Pedersen, Arne Nilsen og Øystein Myhre har påanket herredsrettens dom, og anken er med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg brakt direkte inn for Høyesterett. De ankende parter har for Høyesterett slik påstand:

Side:22

«Prinsipalt: Sandar kommunestyres vedtak av 21/9-64 om å gjøre gjeldende forkjøpsrett til Bugården Hageby gnr. 42 bnr. 280 og 285 i medhold av skogskonsesjonslovens §30, kjennes ugyldig. Subsidiært: Sandar kommune kjennes forpliktet til å respektere overenskomsten av 24/1-59 mellom Einar Klavenes og konsortiet Thorstein Hansen, Boye Pedersen, Arne Nilsen og Øystein Myhre. I begge tilfelle: Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger, såvel for herredsretten som for Høyesterett.»

Sandar kommune har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Sandar kommune frifinnes.

2. Sandar kommune tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsrett som for Høyesterett.»

Saken står i faktisk henseende i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse retten har gitt.

De ankende parter har ikke for Høyesterett opprettholdt sin anførsel om at kommunens forkjøpsrett er bortfalt fordi fristene etter skogkonsesjonslovens §30 annet ledd ikke er overholdt. Derimot har de fortsatt gjort gjeldende at annullasjonen av avtalen av 25. januar 1964 må medføre at kommunen er avskåret fra å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Konsesjonssøknaden ble sendt til jordstyret istedenfor til skogutvalget, og jordstyret skulle da etter de ankende parters mening ha sendt Søknaden tilbake. I stedet er søknaden helt tilfeldig og uten de ankende parters medvirkning kommet skogutvalget i hende. Under disse omstendigheter kan søknaden ikke - hevdes det - betraktes som «inngitt til skogutvalget», og bestemmelsen i skogkonsesjonslovens §30 første ledd nr. 1 kommer da ikke til anvendelse. I stedet skulle det da foreligge et tilfelle som omhandlet i paragrafens første ledd nr. 4 som uttrykkelig hjemler adgang til å omgjøre handelen med virkning for kommunens forkjøpsrett i løpet av de første 6 uker etterat kontrakt om overdragelsen av skoggrunn er sluttet. I dette tilfelle ble avtalen av 25. januar 1964 først omgjort etter utløpet av denne frist. Etter de ankende parters mening inneholder loven imidlertid ingen regler om adgangen til å omgjøre handelen med virkning for forkjøpsretten i tiden etter utløpet av 6 ukersfristen og inntil kommunestyret treffer vedtak vedrørende forkjøpsretten, og det må da bero på de konkrete forhold om en omgjøring av avtalen i dette tidsrom skal tillegges betydning. Til støtte for at annullasjonen i dette tilfelle må tillegges betydning også for kommunens adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende, er det fra de ankende parters side under prosedyren for Høyesterett fremhevet en rekke omstendigheter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Jeg finner nemlig at disse anførsler i det hele ikke kan føre frem. I og med at konsortiet har inngitt konsesjonssøknad til den myndighet som mentes å være den rette, og endog uttrykkelig meddelt

Side:23

ønske om at behandlingen måtte bli påskyndet mest mulig slik at en avgjørelse av søknaden kunne bli truffet raskt, er det etter min mening klart at virkningen etter §30 første ledd nr. 1 må inntre når søknaden senere kommer under behandling i rette instans, skogutvalget, og det uansett at dette ikke er skjedd ved direkte medvirkning fra konsesjonssøkernes side. Dette skulle i og for seg være tilstrekkelig. Jeg vil imidlertid ikke unnlate å nevne at heller ikke de ankende parters videre anførsler kan føre frem. Dersom §30 første ledd nr. 1 ikke får anvendelse, vil forholdet rammes av paragrafens første ledd nr. 4. Det følger imidlertid av denne bestemmelse at kommunen får adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende ved utløpet av 6 ukersfristen, og dette innebærer som ellers etter bestemmelsene i samme ledd at en senere omgjøring av handelen fra partenes side ingen virkning får for forkjøpsretten. Da fristen i §30 første ledd nr. 4 ved omgjøringen av avtalen av 25. januar 1964 forlengst var utløpet, kan annullasjonen derfor heller ikke i dette tilfelle tillegges noen virkning.

De ankende parters hovedanførsel er imidlertid at forkjøpsretten her må kjennes ugyldig fordi den ikke lojalt er utnyttet til det som er skogkonsesjonslovens formål, nemlig å sikre at eiendommen fortsatt blir drevet som skogbruk og bevares som ledd i bygdenes næringsgrunnlag. Saken adskiller seg - hevdes det - fra Fossumsaken, gjengitt i Rt-1963-271 flg., ved at det i den saken ennå lå i myndighetenes hånd å vurdere vedkommende eiendom ut fra hensynet til skognæringen i bygden, mens det for det område denne sak gjelder, foreligger en reguleringsplan som for en vesentlig del endog er oppfylt. Jeg kan imidlertid ikke finne at det foreliggende tilfelle på noen relevante punkter adskiller seg fra det tilfelle som forelå til avgjørelse i Fossumsaken. Når det gjelder spørsmålet om kommunen etter skogkonsesjonsloven har adgang til å bruke sin forkjøpsrett til å erverve grunn til boligreisning, ser jeg saken på samme mate som flertallet i Fossumsaken, og jeg kan i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelse førstvoterende i den saken har gitt for flertallets syn. Da imidlertid de ankende parter i den foreliggende sak sterkt har påberopt de synsmåter som er gjort gjeldende av mindretallet i Fossumsaken, vil jeg presisere mitt syn noe nærmere.

Avgjørende for konsesjonsplikt etter skogkonsesjonsloven er etter lovens ordlyd utelukkende om det foreligger et erverv av skoggrunn, og om erververen ved dette vil bli eier av skoggrunn som overstiger de arealgrenser som i loven eller med hjemmel i loven er fastsatt for konsesjonsfrie erverv. Det vil derfor bety en innskrenkning i lovens regler om et etter lovens konsesjonspliktig erverv kunne skje konsesjonsfritt dersom kjøperen aktet å bruke eiendommen til annet enn skogmessige formål. Jeg kan ikke finne at det foreligger omstendigheter som kan gjøre en slik innskrenkende tolking berettiget. Tenker man seg f. eks. at en større skogeier kjøper mer skoggrunn, er det

Side:24

ikke grunn til å frita ham for konsesjonsplikten om han akter å bruke den ervervede skoggrunn til annet enn skogsdrift; det er også i et slikt tilfelle behov for å vurdere om en slik eiendomsovergang bør tillates. At konsesjon er nødvendig også når skoggrunnen skal anvendes til annet enn skogsdrift, fremgår nå også av den bestemmelse som ble tilføyet som skogkonsesjonslovens §7 tredje ledd ved endringslov av 11. desember 1959. Ved denne bestemmelse ble det åpnet adgang for Kongen til å dispensere fra lovens krav om norsk statsborgerskap, norsk styre og norsk grunnkapital som vilkår for overhodet å kunne gi konsesjon, forutsatt at det gjelder erverv av skoggrunn som ikke skal brukes til skogsdrift. Som anført i Innst. O. nr. 13 (1959) 1 annen sp. er det med denne bestemmelse meningen å skaffe også utenlandske statsborgere og aksjeselskaper med delvis utenlandsk kapital adgang til å erverve skoggrunn f. eks. til byggetomter; det fremgår imidlertid av bestemmelsenes plass i §7 at konsesjon også i dette tilfelle vil være nødvendig.

Skogkonsesjonslovens §29 fastsetter uttrykkelig at kommunen med et enkelt unntak har forkjøpsrett i alle tilfelle hvor konsesjon er nødvendig, og det fremgår av forarbeidene at dette også har vært tilsiktet. Det ville også her bety en innskrenkning i lovens regler - og dessuten en avvikelse fra den tilsiktede tilknytning av forkjøpsretten til reglene om konsesjonsplikt - om kommunen på grunn av den bruk den kunne gjøre seg av vedkommende eiendom, skulle være avskåret fra å kunne gjøre sin forkjøpsrett gjeldende. Som det fremgår av førstvoterendes votum i Fossumsaken, forutsatte man under forberedelsene av skogkonsesjonsloven nettopp at forkjøpsretten skulle kunne brukes for å imøtekomme kommunale behov. Tomter til arbeiderboliger er her uttrykkelig nevnt, og jeg anser de regler som er gjengitt i førstvoterendes votum fra skogkonsesjonslovens §35a og jordkonsesjonslovens §28 annet ledd som lovgivernes videreføring av samme tankegang. At forkjøpsrett etter skogkonsesjonsloven kan brukes til å skaffe en kommune tomter til boligreisning, er nå også kommet til uttrykk i en nyere lov, nemlig i midlertidig lov om forkjøpsrett for kommunene til utbyggingsformål og til friluftsformål av 25. juni 1965 §7 første ledd. Ifølge denne bestemmelse kan en kommune i områder der loven gjelder, ikke til utbyggings- eller friluftsformål nytte forkjøpsrett etter bl.a. skogkonsesjonsloven; dog kan forkjøpsretten likevel gjøres gjeldende dersom det før den nye lovs ikrafttreden er oppstått adgang etter skogkonsesjonsloven til å gjøre gjeldende forkjøpsrett til en eiendom i området. Det er her klart forutsatt at skogkonsesjonsloven gir hjemmel for en kommune til å bruke sin forkjøpsrett til å skaffe grunn til utbyggingsformål, jfr. bemerkninger i Innst. O. XXV (1964-65) 4 første sp.

Jeg kan etter dette ikke finne at det er adgang til å tolke skogkonsesjonslovens §29 innskrenkende, og det spørsmål som gjenstår, er da om det etter omstendighetene kan betegnes som et misbruk av denne lovbestemmelse om kommunen benytter

Side:25

forkjøpsretten til å skaffe seg boligtomter i et tilfelle hvor også kjøperen akter å bruke eiendommen til samme formål. Det må antas å være rettsstridig om kommunen bruker sin forkjøpsrett til fordel for private særinteresser. Det må imidlertid godtas at det under dagens forhold må ansees som en påtrengende oppgave for Sandar kommune så vidt mulig å skaffe en tomtereserve for å møte det store behov som det i kommunen med dens innflytteroverskudd er for boligtomter. Kommunens bruk av forkjøpsretten kan under disse omstendigheter ikke ansees som rettsstridig.

De ankende parter har endelig som en subsidiær anførsel gjort gjeldende at kommunen om den bruker forkjøpsretten, må respektere konsortiets rettigheter etter den tinglyste overenskomst av 1959. Denne anførsel ble første gang fremsatt under hovedforhandlingen for herredsretten, men ble ved rettens kjennelse satt ut av betraktning i medhold av tvistemålslovens §62 tredje ledds annet alternativ. I tilknytning til denne anførsel er det for Høyesterett opplyst at de ankende parter har forpliktet seg til om de ikke får medhold, å sørge for at overenskomsten av 1959 blir avlyst.

Som en nærmere begrunnelse for den subsidiære anførsel har de ankende parter vist til at overenskomsten av 1959, om avtalen av 1964 av en eller annen grunn hadde vært ugyldig, fortsatt ville måtte tillegges virkning mellom partene. Hadde Klavenes overdratt eiendommen til andre enn konsortiet, ville kommunen om den brukte sin forkjøpsrett, måtte respektere den heftelse som overenskomsten av 1959 utgjorde. Når avtalen av 1964 ikke kan realiseres etter sin ordlyd idet det blir kommunen i stedet for konsortiet som blir eier, er det etter de ankende parters mening en naturlig videreføring av disse regler at kommunen også i dette tilfelle må respektere den tidligere overenskomst.

Jeg antar at heller ikke denne anførsel kan føre frem. Ved avtalen av 1964 har konsortiet direkte kjøpt all den grunn som det i overenskomsten av 1959 betinget seg overtagelsesrett til, og det følger da av skogkonsesjonslovens §32 første ledd at kommunen inntrer i konsortiets rettigheter som de fremgår av avtalen av 1964.

Etter resultatet finner jeg at de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å endre herredsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Sandar herredsretts dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Einar Klavenes og konsortiet Thorstein Hansen, Boye Pedersen, Arne Nilsen og Øystein Myhre én for alle og alle for én til Sandar kommune 3 000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:26

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Stabel og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver H. Th. Knudtzon):

- - -

Av hensyn til preklusjonsfristen i skogkonsesjonslovens §30, annet ledd, ble kommunestyremøte til behandling av bl.a. konsesjonssøknaden fremskyndet til mandag den 21. september 1964. (Møtene holdes ellers en tirsdag).

Det var kjent at et flertall i formannskapet hadde tilrådt at kommunen skulle nytte sin forkjøpsrett etter skogkonsesjonslovens §29. Samme dag kommunestyremøtet skulle holdes skrev høyesterettsadvokat Hansen-Just slik til Rådmannen i Sandar:

«Jeg oversender vedlagt min skrivelse av 18. ds. til Sandar Jordstyre, hvor jeg trekker konsesjonsandragendet i ovennevnte sak tilbake.

Jeg har i sakens anledning hatt en kort konferanse med Ordføreren, som gav uttrykk for at han mente en tilbaketrekning på dette tidspunkt ikke kunne gjennomføres. Jeg skal ikke uttale meg om sakens juridiske side, men vil peke på at kjøperne helt siden 1959 har hatt en tinglyst forkjøpsrett til det område som det her dreier seg om, og etterhånden har bebygget en stor del av dette. Denne forkjøpsrett er ikke frafalt, og etter min mening vil denne da på beste måte vareta og sikre boligreisningen i dette område.

Under henvisning hertil ber jeg om at kommunestyret ikke gjør forsøk på å trumfe kommunens forkjøpsrett igjennom».

Sammenhengen med tilbaketrekningen av konsesjonssøknaden var den at Klavenes og konsortiet - av hensyn til den usikkerhet som knyttet seg til konsesjonsakens behandling i kommunestyret - hadde funnet det tilrådelig å annulere avtalen om overdragelse av 1964 og falle tilbake på overenskomsten av 1959.

Høyesterettsadvokat Hansen-Justs brev ble referert i kommunestyremøtet. Ved prøvevoteringen stemte 26 representanter for formannskapets innstilling - 15 imot. Ved den endelige votering vedtok kommunestyret enstemmig å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Vedtaket ble godkjent i brev fra Kommunaldepartementet til fylkesmannen i Vestfold av 21. oktober 1964 - kommunelovens §59, jfr. kgl. res. av 10. juni 1955. - - -

Rettens bemerkninger:

- - -

2. Retten er ikke enig med saksøkerne i at Sandar kommune hadde oversittet fristen etter skogkonsesjonslovens §30, annet ledd, da det fattet sitt vedtak den 21. september 1964. Som det fremgår av saksfremstillingen foran har de kommunale instanser behandlet saken på en noe ekstraordinær måte, idet såvel jordstyret som fylkeslandbruksstyret hadde uttalt seg før konsesjonssøknaden ble behandlet av det rette organ, skogutvalget. Saksøkerne har ikke anført noe annet - eller mere - i forbindelse med skogutvalgets behandling av konsesjonssøknaden, enn at den omhandlede frist etter omstendighetene ikke kan ha sitt

Side:27

utgangspunkt i angivelsen av skogutvalgets tilråding til ordføreren. At dagen var den 11. august 1964, er ikke bestridt. Retten kan ikke finne annet enn at fristen må bli å regne som i loven angitt. Som ovenfor nevnt var det saksøkerne selv der ved sin advokat anstiftet den omstendelige behandlingsmåte i kommuneadministrasjonen. Retten er enig med saksøkte i at det ved vurderingen av konsesjonssakens behandling i jordstyre, fylkeslandbruksstyre og skogutvalg må legges vekt på at samtlige organer anbefalte konsesjon gitt.

3. Retten mener at saksøkerne gjør seg skyldig i en misforståelse når de hevder at de hadde anledning til å annulere avtalen av 1964 med det tilfølge at kommunens forkjøpsrett var bortfalt da kommunestyret den 21. september 1964 vedtok å benytte seg av denne. Etter skogkonsesjonslovens §30, nr. 1 oppstår kommunens forkjøpsrett når søknaden om konsesjon er kommet til skogutvalget. Samme paragrafs nr. 4, som forutsetter at avtale om konsesjonspliktig overdragelse kan gjøres om, refererer seg ikke til tilfelle som nevnt under nr. 1, men til tilfeller hvor søknad om konsesjon ikke er innsendt.

4. Retten må etter dette ta stilling til spørsmålet om kommunestyrets vedtak må kjennes ugyldig fordi - som saksøkerne hevder - forkjøpsretten ikke er utnyttet til lojalt å fremme det som er formålet med den forkjøpsrett som skogkonsesjonslovens §29 instituerer.

Så vidt retten forstår er saksforholdet i denne sak temmelig analogt med det som forelå til avgjørelse av Høyesterett i Fossumsaken. I begge tilfeller dreier det seg om et område på ca. 50 da., som det er kjøpernes hensikt å nytte til reisning av boliger, og i begge tilfeller har vedkommende kommunestyre nyttet forkjøpsretten for å fremme boligreisning i kommunal regi. I nærværende sak foreligger det stadfestet reguleringsplan. Hvordan forholdet i så måte var i Fossumsaken er noe uklart. Dette spiller imidlertid ingen rolle, idet den omstendighet at det foreligger en stadfestet reguleringsplan, ikke opphever en konsesjonsplikt som ellers måtte foreligge.

Saksøkerne har ikke hevdet at det her ikke dreier seg om skoggrunn i skogkonsesjonslovens forstand, jfr. forøvrig klausulen i avtalen av 25. januar 1964 hvori Klavenes forbeholder seg eiendomsretten til skogen på det solgte område.

Det er på det rene at konsesjonsgrensen i Sandar er 5 da.

Retten er enig med saksøkerne i at dommen i Fossumsaken - der det var dissens 3 - 2 ikke kan påberopes som prejudikat. Retten finner imidlertid at de beste grunner taler for å slutte seg til flertallets syn slik som dette har kommet til uttrykk i dommer Stabels votum. Retten er således enig med dommer Stabel i:

1. at den omstendighet at grunnen skal nyttes (i dette tilfelle er regulert) til tomter, ikke unndrar overdragelsen fra konsesjonsplikt,

2. at kommunen har forkjøpsrett etter §29 i alle tilfeller hvor det foreligger konsesjonsplikt,

3. at det ikke er rettsstridig av en kommune at nytte forkjøpsretten til sikring av boligfelter, og

4. at den omstendighet at kommunen kunne sikret seg vedkommende område ved ekspropriasjon ikke forhindrer at den nytter forkjøpsretten etter skogkonsesjonsloven.

Side:28

Retten skal til slutt bemerke at det her åpenbart ikke kan hevdes å foreligge slikt myndighetsmisbruk fra kommunestyrets side at vedtaket alene av den grunn må kjennes ugyldig. - - -