Rt-1966-28

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-01-08
Publisert:	Rt-1966-28
Stikkord:	Ektefellers formuesforhold, Ektepakt, Særeie
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2 B
Parter:	Kjell Østerby (advokat Øivind Hardeng - til prøve) mot Aagot Østerby (høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam).
Forfatter:	Helgesen, Endresen, Stabel, Rode, Gaarder
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §1, Foreldelsesloven (1896) §8, Ekteskapsloven (1918) §54, LOV-1927-05-20-2

Dommer Helgesen: Sakens parter Kjell og Aagot Østerby giftet seg i 1930. De ble separert i mai 1953 og skilt i januar 1957. Mellom ektefellene bestod det opprinnelige formuesfelleskap, men dette ble oppløst i mars 1933. Senere hadde ektefellene fullstendig særeie. Det har tidligere vært tvist mellom dem om eiendomsretten til eiendommen gnr. 39 bnr. 294, Nesliveien 13 i Asker, som ble kjøpt i juni 1939 for kr. 16 500.- og solgt av fru Østerby i 1959 for kr. 65.000.-.

Etterat det ved Eidsivating lagmannsretts dom av 4. februar 1956 var blitt endelig avgjort at eiendommen var fru Østerbys særeie, reiste Østerby i juli 1957 sak mot sin tidligere hustru med krav om godtgjøring for og refusjon av utgifter ved arbeider som han har utført og latt utføre på eiendommen, og som han hevder har økt eiendommens verdi.

Asker og Vestre Bærum herredsrett avsa dom i saken 12. juni 1962 med denne domsslutning:

«Fru Aagot Østerby dømmes til å betale Kjell Østerby kr. 7.500.- sjutusenfemhundrekroner - med tillegg av 4 - fire - prosent renter fra 26. oktober 1956 til betaling skjer.

Saksomkostninger idømmes ikke.

Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»

Aagot Østerby påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og Kjell Østerby motanket.

Lagmannsretten avsa dom i saken 7. desember 1964 med denne domsslutning:

«Fru Aagot Østerby dømmes til å betale til Kjell Østerby 5.000.- fem tusen - kroner med tillegg av 4 - fire - prosent renter årlig fra 26. oktober 1956 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynningen av denne dom.

Sakskostnader idømmes ikke.»

Side:29

Kjell Østerby har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor han har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt: Fru Aagot Østerby dømmes til å betale til Kjell Østerby ytterligere inntil kr. 10.000.- utover lagmannsrettens dom.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom blir å stadfeste bortsett fra saksomkostninger.

I begge tilfeller:

1. Aagot Østerby ilegges saksomkostninger til det offentlige forsåvidt angår lagmannsrettssaken og motanken for Høyesterett.

2. Kjell Østerby tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for Høyesterett for øvrig.»

Aagot Østerby har motanket og hennes påstand for Høyesterett er:

«1. Ankemotparten frifinnes.

2. Den ankende part dømmes til å betale til ankemotparten saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

3. Den ankende part dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene og 11 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett.

Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Det nye bevisstoff har ikke brakt saken i en annen stilling enn for herredsretten og lagmannsretten. Partene er for øvrig enige om at den beskrivelse av de faktiske forhold som er gitt i de tidligere dommer i det vesentlige er riktig.

Saken gjelder om og i hvilken utstrekning Østerby kan kreve erstattet av fru Østerby den verdiøkning han ved sine arbeider har tilført eiendommen. Under ankeforhandlingen i Høyesterett har den ankende part erklært seg enig i at man ved beregningen av verdiøkningen må - som lagmannsretten har gjort - bygge på 1942-prisene, og at det ikke skal gis noe tillegg for senere prisstigning.

For Høyesterett har Østerby gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har fastslått at han ikke var i god tro med hensyn til eiendomsretten til huset med tomt. Han mener at både herredsretten og lagmannsretten under enhver omstendighet tilkjente ham et for lite beløp. Under henvisning til en fremlagt revisjonsrapport av 14. desember 1959 fra statsautorisert revisor Friis har Østerby påpekt at hans samlede utgifter på eiendommen var ca. kr. 20.000.-. Han hevder at det er dette beløp man i alle tilfelle må ta som utgangspunkt ved den skjønnsmessige beregning av verdiøkningen. Østerby er enig i at han ikke uten videre har krav på dekning av sine utgifter, men at det kun er verdiøkningen som i tilfelle skal erstattes. Lagmannsretten har ved beregningen av berikelseskravet tatt

Side:30

utgangspunkt i sivilingeniør Wingaards verdiansettelser for de enkelte arbeider. Verdiansettelsene viser etter 1942-priser en samlet påkostning på eiendommen stor kr. 14 535. Selv om man legger Wingaards verdiansettelser til grunn har - anfører Østerby - lagmannsretten kommet frem til et uriktig resultat når det gjelder avgrensningen av berikelseskravet fordi retten med urette har foretatt visse reduksjoner i Wingaards beregninger. Det er etter Østerbys mening således en feil at lagmannsretten har redusert beregningene med 30 %.

Ankemotparten Aagot Østerby har som for de tidligere retter prinsipalt gjort gjeldende at det ikke foreligger noe rettsgrunnlag for Østerbys berikelseskrav, subsidiært at kravet er urimelig og derfor ikke kan tas til følge, samt atter subsidiært fremsatt de samme motkrav som ble reist for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten idet jeg antar at fru Østerby i sin helhet må frifinnes for det restitusjons- eller berikelseskrav, som hennes tidligere mann har gjort gjeldende mot henne.

Som tidligere nevnt ble det ved Eidsivating lagmannsretts dom av 4. februar 1956 endelig avgjort at den i saken omhandlede eiendom var fru Østerbys særeie. Jeg legger uten videre dette forhold til grunn ved vurderingen av saken. At eiendommen den hele tid tilhørte fru Østerbys særeie er for øvrig ikke lenger bestridt av Østerby. Man står da her overfor et rettstilfelle der Østerby har påkostet og nedlagt arbeid på en fast eiendom som ikke tilhørte ham, men hans hustru som hennes særeie. Når det gjelder de rettslige synspunkter som kommer til anvendelse på et forhold av denne art, kan jeg stort sett tiltre det som for så vidt er sagt i lagmannsrettens dom. Som fremholdt av lagmannsretten må man i den foreliggende sak først ta standpunkt til om Østerbys påkostninger på hustruens eiendom i dette tilfelle gikk utover hans plikter etter §1 i ektefelleloven av 20. mai 1927. Lagmannsretten kom her til det resultat at «en del av de påkostninger av varig verdi som Kjell Østerby foretok på eiendommen, var påkostninger som han pliktet å foreta etter ektefellelovens §1 eller som hustruen hadde krav på etter forutsetningene ved oppgivelsen av leiligheten i Oslo». Jeg er enig med lagmannsretten i dette, og kan tiltre den begrunnelse som for dette punkts vedkommende er gitt av lagmannsretten. «Men» heter det videre i lagmannsrettens dom «det forekommer også påkostninger som etter lagmannsrettens oppfatning ligger utenfor det han pliktet». Det er i de foreliggende opplysninger etter min mening ikke tilstrekkelige holdepunkter for for så vidt å fravike lagmannsrettens vurdering av påkostningene. Noen angivelse av hvilke poster det her dreier seg om har lagmannsretten ikke gitt, og etter det syn jeg har på saken finner heller ikke jeg grunn til å gå nærmere inn på dette.

Når det gjelder den del av påkostningene som lå utenfor Østerbys plikter etter §1 i ektefelleloven, vil spørsmålet i saken etter dette bli om det er noe rettsgrunnlag for å innrømme

Side:31

Østerby et krav på refusjon i den utstrekning disse påkostninger har tilført eiendommen en verdiøkning. At et slikt rettsgrunnlag her foreligger har lagmannsretten antatt, og satt det beløp Østerby kan kreve erstattet skjønnsmessig til kr. 5.000. Jeg har i og for seg intet å bemerke ved den skjønnsmessige ansettelse av beløpet, men i motsetning til lagmannsretten finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne Østerby beløpet og bemerker om dette:

I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at Østerby da han kostet på eiendommen var klar over at eiendommen tilhørte fru Østerby som hennes særeie, og at han etter gjeldende rettsregler da normalt ikke har krav på å få erstattet verdiøkningen. Lagmannsretten har imidlertid antatt at Østerby likevel etter omstendighetene bør kunne kreve restitusjon ut fra rimelighetsbetraktninger. Om begrunnelsen for dette resultat viser jeg til det som for så vidt er anført av lagmannsretten. Det er når det gjelder rimelighetsvurderingen jeg har et annet syn enn lagmannsretten. Med hensyn til de rettsregler som gjelder om spesifikasjon av og inkorporasjon i fremmed ting, ligger lagmannsrettens oppfatning av disse regler så vidt jeg forstår nær opp til det som er uttalt om rettstilstanden i Sivillovbokutvalets rådsegn 7, 1963 12 sp. 2 øverst, hvor det bl.a. heter: «Etter dette lyt ein rekna med at den som med kunnskap om det røynlege tilhøvet eller på klanderverdig måte kostar på annan manns eigedom, i regelen ikkje har krav på vederlag for verdauke. Men unntak kan tenkjast når tilhøva likevel gjer det særleg rimeleg.» Jeg legger dette rettslige synspunkt til grunn for min bedømmelse av saken, og er som nevnt kommet til det resultat at det ikke er rimelig i et tilfelle som dette å innrømme Østerby noe krav overfor hustruen. I motsetning til lagmannsretten kan jeg etter omstendighetene ikke tillegge det betydning at mannen foretok påkostningene i tillit til eller under den forutsetning at ekteskapet skulle bestå. Jeg kan heller ikke ellers se at det foreligger omstendigheter som skulle gjøre det rimelig å pålegge hustruen å erstatte mannen noe av de omhandlede påkostninger på eiendommen. Som påpekt av lagmannsretten er det på det rene at det aldri ble levert noe regnskap mellom ektefellene vedkommende eiendommen, og at det heller ikke er noe som tyder på at det skulle foretas noe regnskapsmessig oppgjør mellom dem mens ekteskapet bestod eller eventuelt etter oppløsning av ekteskapet. Ellers legger jeg ved rimelighetsvurderingen vekt på at påkostningene ble gjort mens ektefellene og barna levde sammen, og at det var en forutsetning mellom ektefellene allerede da de flyttet til eiendommen at «mannen» - som det heter i lagmannsrettens dom - «skulle foreta påkostninger på eiendommen som var av en slik art at de ville øke dens verdi». Om mannen da gjorde noe mer enn han egentlig hadde plikt til overfor familien etter § li ektefelleloven, så er det ikke rimelig at dette skal føre til at han får noe krav på hustruen. Jeg understreker her at Østerby bodde i

Side:32

huset i alle år frem til 1954. Foruten hustruen og barna nøt han derfor hele tiden selv godt av de påkostninger som han lot foreta. Ved rimelighetsvurderingen legger jeg også vekt på at kravet - som ble fremmet for domstolene etterat ekteskapet var blitt oppløst - ble reist overfor hustruen først ca. 15 år etter at påkostningene var gjort.

Mitt resultat blir etter dette at anken ikke kan føre frem og at motanken gis medhold.

Jeg antar at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes og stemmer for denne dom:

Aagot Østerby frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Rode og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig J. F. Kielland):

Retten skal bemerke: - - -

Etter at partene ble skilt i januar 1957 har Østerby krevet erstattet av fru Østerby den verdiforøkelse han ved sine arbeider har tilført hennes hus.

Retten antar at man under bedømmelsen av dette krav må anse ektefellene som to helt fremmede parter på grunn av det opprettede særeie, og at således de alminnelige regler om inkorporasjon av løsøre i annenmanns faste eiendom må komme til anvendelse.

Både teorien, H. Scheel: Norsk Tingsrett, utgave 1901 438 og N. Gjeldsvik: Norsk Tingsrett, 3. utgave side 436 flg. samt rettspraksis, f. eks. Hr.dom av 1. september 1951, inntatt i Rt-1951-737 flg., synes å sette som et vilkår for at erstatning skal kunne kreves i et tilfelle som dette, at den byggende har vært i undskyldelig god tro med hensyn til sin berettigelse. Har han kjent sin manglende rett til å bygge, eller kan hans uvitenhet legges ham til last som uaktsomhet, kan han ikke få en slik rett. Denne lære er dog til en viss grad også krysset av rimelighetsbetraktninger i det enkelte tilfelle.

I den foreliggende sak er retten av den oppfatning at Østerby ikke var i aktsom god tro med hensyn til den reelle eiendomsrett da han foretok sine byggearbeider på eiendommen. Han burde etter de opplysninger som foreligger om forholdet, ha tenkt seg at det var hustruens eiendom han bygget på. Når han allikevel gjorde dette uten å ta noen reservasjoner finner retten at hans krav på erstatning ikke kan føre frem på dette grunnlag.

Spørsmålet blir da om han kan ha ervervet et krav mot fru Østerby på det grunnlag at hans påkostninger på eiendommen har gått lengre enn hans underholdsplikt etter loven om ektefellers formuesforhold pålegger ham. Lagmannsretten har i premissene i sin dom av 4. februar 1956 berørt dette spørsmål uten at det i den sak var nødvendig å gå inn på å løse

Side:33

det. Det er på det rene at det mens ekteskapet bestod aldri ble levert noe regnskap mellom ektefellene vedrørende eiendommen. Det foreligger heller ikke noe som tyder på at Østerby har forutsatt at det skulle foretas noe regnskapsmessig oppgjør mellom dem i denne forbindelse hverken under ekteskapets beståen eller eventuelt ved senere oppløsning av det. Riktignok har han selv ført et regnskap vedrørende eiendommen som viser de arbeider og omkostninger han har hatt på den i de angjeldende år, og som derfor nå sannsynliggjør størrelsen av hans krav, men det er etter hans eget utsagn ikke ført med henblikk på at det noen gang skulle bli aktuelt å fremme et slikt krav. Etter loven av 20. mai 1927 §1 plikter mann og hustru hver etter sin evne å bidra til å skaffe familien et passende underhold. Etter dette og ektefellenes formues- og inntektsforhold tatt i betraktning, må Østerby ansees å ha vært pliktig til å betale avdragene på eiendommens pantegjeld og rentene av denne samt øvrige faste utgifter vedrørende eiendommen samt vanlig nødvendig vedlikehold av den. Men noe utover dette kan han ikke ansees forpliktet til å påkoste eiendommen i medhold av lovens ord.

Derimot ansees det ved partsforklaringene godtgjort at det var begge ektefellers forutsetning da de kjøpte eiendommen i 1939 at det skulle foretas visse utbedringer av den idet den slik den da frembød seg, betegnet et tilbakeskritt i boligstandard for dem i forhold til den moderne leilighet de forlot. Videre tilsa barnas tarv etter hvert som de vokste at det ble skaffet noe større plass til dem. Ut fra dette finner retten at en del av de utvidelser og påkostninger av varig verdi som Østerby foretok, allikevel må falle inn under hans alminnelige underholdsplikt ovenfor familien og derfor ikke kan kreves refundert av hustruen nå. Men endel av de arbeider Østerby utførte på eiendommen, må sies å ligge utenfor det han pliktet å gjøre og må derfor kunne kreves erstattet i oppgjøret med hustruen da det var hun der som eier av huset, dro fordel av det.

Spørsmålet er da om dette krav er foreldet eller tapt ved passivitet.

Etter loven av 1896 om foreldelse av fordringer §8 foreldes ikke krav som den ene ektefelle har mot den annen før 3 år etter forholdets opphør.

Ektefellene ble separert den 28. mai 1953 og i henhold til lov av 31. mai 1918 §54 første ledd opphører formuesfellesskapet mellom dem ved separasjonen. De ble imidlertid først skilt ved dom av januar 1957 og retten antar at forholdet mellom dem i relasjon til foreldelseslovens §8 først må ansees opphørt fra denne dato. Forliksklagen ble uttatt av Østerby allerede den 4. oktober 1956 og hans krav antas derfor ikke å være foreldet.

Han antas heller ikke å ha forspilt sitt krav ved passivitet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg og Erling Slyngstad og tilkalt dommer, sorenskriver P. A. Larsen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved lagmannsrettens dom av 4. februar 1956 ble det fastslått at eiendommen gnr. 39 bnr. 294, Nesliveien 13, i Asker, har vært fru Østerbys særeie helt fra kjøpet i mai 1939. Eiendommen var partenes fellesbolig helt til Kjell Østerby flyttet en tid etter separasjonen i 1953.

Side:34

Kjell Østerby underholdt familien ved sitt arbeid som snekkermester og ved en del patentinntekter. Han betalte alle faste utgifter ved eiendommen, renter av den pantegjelden som hvilte på den, og også avdragene på pantegjelden i den utstrekning avdrag ble betalt. Fru Østerby utførte arbeidet i hjemmet og skaffet en del tilskott til den felles husholdning ved husarbeid hos andre, ved salg av blomster etc.

Kjell Østerby utførte eller lot utføre en rekke arbeider på eiendommen - særlig i årene 1941 - 1943. Disse arbeidene går vesentlig ut på følgende:

1. Det ble sprengt ut kjeller under mesteparten av huset, mens det før bare hadde vært sprengt ut vaskerom og redskapsrom. I det innvunne rom ble det innredd grønnsakkjeller og avsatt plass til bad og w. c. Kjelleren ble omtrent dobbelt så stor som før.

2. Husets boligetasje ble videt ut ved innebygging av en åpen veranda. Stuen ble videt ut på bekostning av et tidligere soverom og ved bruk av en del av den tidligere verandaplass. Resten av den tidligere veranda ble omdannet til nytt soverom. Det ble bygd en liten balkong utenpå huset.

3. Det ble montert en del skap og kjøkkenet ble ominnredd.

4. Huset ble kledd utvendig med to lag papp og ett lag stående panel.

5. Det ble bygd et vindfang ved kjellerinngangen og lagt ned drensrør.

6. Det ble lagt ny vei opp til huset og satt opp gjerde mot nabo og veg etc.

Kjell Østerby gjorde det meste av disse arbeidene selv og betalte det leiete arbeidet og materialene. En del av materialene synes å ha vært brukt tidligere. Det er utgiftene ved disse arbeidene han nå krever refundert av fruen.

Lagmannsretten er enig med fru Østerby i at det første en må ta standpunkt til, er om mannens påkostninger på eiendommen går lengre enn han hadde plikt til etter ektefelleloven. Det er på det rene at det aldri ble levert noe regnskap mellom ektefellene vedkommende eiendommen, mens ekteskapet besto. Det foreligger heller ikke noe som tyder på at Kjell Østerby forutsatte at det skulle foretas noe regnskapsmessig oppgjør mellom dem i denne forbindelse - verken mens ekteskapet besto eller eventuelt om det skulle bli oppløst. Rett nok har han ført regnskap, som viser de arbeider og utgifter han hadde på eiendommen, men dette regnskap kan neppe være ført med tanke på å fremme noe krav. Etter ektefellelovens §1 plikter mann og hustru, hver etter sin evne, å bidra til å skaffe familien tilstrekkelig og passende underhold. Etter dette og ektefellenes formues- og inntektsforhold må Kjell Østerby anses å ha vært pliktig til å betale renter og avdrag på eiendommens pantegjeld, de faste utgiftene på eiendommen og vedlikeholdet av denne. Hensett til at huset var bygget på absolutt billigste måte, var dårlig isolert og i det hele lite skikket som vinterbolig, mener lagmannsretten at mannens plikter etter ektefelleloven ikke innskrenket seg til bare å betale de nevnte utgifter og sørge for vedlikeholdet. Han måtte sørge for at hustruen og barna fikk et tilstrekkelig beboelig hjem, selv om han da måtte foreta arbeider som økte eiendommens verdi. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at det ved flytningen fra den moderne leiligheten i Oslo til eiendommen i Asker må ha vært en forutsetning

Side:35

mellom ektefellene at mannen skulle foreta påkostninger på eiendommen som var av en slik art at de ville øke dens verdi. Ut fra dette finner lagmannsretten at en del av de påkostninger av varig verdi som Kjell Østerby foretok på eiendommen, var påkostninger som han pliktet å foreta etter ektefellelovens §1 eller som hustruen hadde krav på etter forutsetningene ved oppgivelsen av leiligheten i Oslo. Men det forekommer også påkostninger som etter lagmannsrettens oppfatning ligger utenfor det han pliktet.

Lagmannsretten mener at den omstendighet at Kjell Østerby foretok større påkostninger på eiendommen enn han pliktet ikke uten videre gir ham noe krav mot fruen. Påkostningene er heller ikke gaver, og det må være uten betydning at ektepakt ikke er brukt. Skal Kjell Østerby under disse omstendigheter kunne kreve noe tilbake, må det være etter rettsordenens alminnelige regler om tilbakesøkning av uforpliktete ytelser - i nærværende tilfelle etter reglene om spesifikasjon av og inkorporasjon i en annens eiendom. Lagmannsretten antar at en ved bedømmelsen av om Kjell Østerby har noe krav mot sin tidligere hustru etter disse regler, ikke på grunn av det opprettete særeie kan se på de tidligere ektefeller som to helt fremmede parter.

Etter det som til vanlig har vært antatt om spesifikasjon av, og inkorporasjon i, fremmed ting, er god tro med omsyn til eiendomsretten til tingen en betingelse for at restitusjonskravet skal kunne vinne fram. I nærværende tilfelle foreligger det etter lagmannsrettens oppfatning ikke god tro med omsyn til eiendomsretten og enda mindre unnskyldelig god tro. Det etablerte særeie var et faktum mellom partene og Kjell Østerby hadde selv sørget for at hustruen ble eier. Spørsmålet blir derfor om Kjell Østerby skal innrømmes et tilbakesøkningskrav enda han var «ondtroende».

Lagmannsretten antar at en må innrømme Kjell Østerby et tilbakesøkningskrav. Rett nok er på den ene siden forholdet at han med åpne øyne ved sine påkostninger har økt verdien av en eiendom som han visste tilhørte fruen. Men på den andre siden er påkostningene også skjedd etter avtale med eller i et hvert fall i forståelse med henne. Det må også ha vært helt på det rene mellom partene at påkostningene ble foretatt til beste for hele familien og i tillit til at ekteskapet skulle bestå. Når disse åpenbare forutsetningene svikter, må da restitusjon kunne kreves dersom og så langt restitusjon ellers må ansees rimelig. Og dette må etter lagmannsrettens mening være tilfelle når restitusjonen, som ellers ved tilbakesøkning, avgrenses til berikelsen og når fruen trass i restitusjonen blir sittende med en ganske betydelig gevinst etter salget av eiendommen. Hennes stilling blir likevel betydelig fordelaktigere enn om særeie ikke hadde vært opprettet.

Lagmannsretten antar at en ved beregningen av det berikelseskrav som en antar Kjell Østerby har, må ta utgangspunkt i sivilingeniør Wingaards oppstilling. Denne viser en samlet påkostning på eiendommen stor kr. 14 535.- regnet etter prisene i 1942. - - -

Etter lagmannsrettens oppfatning må videre Kjell Østerbys berikelseskrav være avgrenset til de påkostninger han virkelig har foretatt, dvs. til hans virkelige utgifter og arbeidslønn for eget arbeid. Arbeidene på eiendommen har ikke vært bortsatt til noen entreprenør, og det er

Side:36

på det rene at de priser og utgifter Wingaard har regnet med, og som er entreprenørpriser, forsåvidt ikke er riktige. Etter sivilingeniør Sollids forklaring betinger dette en reduksjon av Wingaards beregninger på ca. 30 %.

Lagmannsretten er videre enig med fru Østerby i at eiendommen ikke uten videre kan anses tilført en merverdi som svarer til påkostningene. - - -

Som nevnt ovenfor finner lagmannsretten videre at en del av Kjell Østerbys påkostninger på huset ikke går ut over det som han pliktet å foreta seg etter ektefellelovens §1 eller som var forutsatt utført ved flytningen til eiendommen.

Lagmannsretten er, etter en gjennomgåing av den av sivilingeniør Wingaards foretatte oppstilling, og på det grunnlag som er nevnt, rent skjønnsmessig kommet til at den verdiøkning som Kjell Østerbys arbeider har tilført fruens eiendom, og som han kan kreve erstattet, må settes til kr. 5.000.-. - - -