Rt-1966-405
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-03-19 |
| Publisert: | Rt-1966-405 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 32 B. |
| Parter: | Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Sigurd Heia (høyesterettsadvokat Trond Buttingrud). |
| Forfatter: | Gaarder, Bendiksby, Rode, Nygaard, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Bufeloven (1926) |
Dommer Gaarder: Sigurd Heia, Veme, anla ved stevning av 20. desember 1962 sak mot Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening (heretter kalt Samtrygd) med krav om erstatning for skade ved trafikkulykke, som bestod i at han med sin motorsykkel kjørte på en hund, veltet med sykkelen og kom til skade. Hundens eier har tegnet ansvarsforsikring i Samtrygd. Ved Ringerike herredsretts dom av 9. desember 1963 ble forsikringsselskapet frifunnet, men saksomkostninger ble ikke tilkjent. Sigurd Heia påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 28. mai 1965. Dens domsslutning lyder slik:
«1. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til å betale til Sigurd Heia erstatning med ialt kr. 12 682,20 - - tolvtusensekshundreogåttito 20/100 - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 20. november 1962 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger betaler Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening:
a) For herredsretten til Sigurd Heia kr. 1 000.- ettusen - kroner.
b) For lagmannsretten til det offentlige kr. 1 442.- ettusenfirehundreogfirtito - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Som det fremgår av domsslutningen, hadde Sigurd Heia fri sakførsel for lagmannsretten.
Om sakens nærmere sammenheng henvises for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Samtrygd har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Den ankende hevder at reglene om objektivt ansvar ikke kan anvendes i dette tilfelle. Et felles vilkår både for objektivt ansvar og skyldansvar er for øvrig at hundens adferd hadde måttet betegnes som «daddelverdig» hvis hunden hadde hatt skyldevne, men bevis for en slik adferd foreligger ikke. Lagmannsretten har tatt feil i bevisbedømmelsen. Uhellet skyldes Heias egen uaktsomhet. Vesentlig på grunnlag av en kartskisse og åstedsfotografier, nye for Høyesterett, hevder den ankende at hvis Heia først har sett hunden foran seg på veien i 5-6 meter avstand, uten å ha sett den bevege seg fra høyre side inn i veien, må han ha vært uoppmerksom og har sett rett ned i bakken uten å gi akt på veien foran. Hvis hunden derimot ikke har løpt ut i veibanen, men har stått stille på åstedet eller har gått parallelt med veien, måtte motorsyklisten med vanlig oppmerksomhet ha sett den i en avstand av
Side:406
mer enn 50 m. Det bestrides videre at hundens eier har utvist noen uaktsomhet m.h.t. å passe på dyret, og i den forbindelse er spesielt nevnt at lagmannsretten har trukket feilaktige slutninger av den omstendighet at hunden tidligere visstnok har vært utsatt for et trafikkuhell, og at det på påkjørselstiden gjaldt båndtvang i Norderhov.
Den ankende har nedlagt slik påstand:
«Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening frifinnes.
Sigurd Heia dømmes til å betale Samtrygd Norsk Gjensidig forsikringsforening saksomkostninger for alle retter.»
Ankemotparten, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak ved Ringerike byrett til avhør av ankemotparten og hundens eier Petter Lindstad. Videre er det som nye dokumenter fremlagt den kartskisse og de fotografier som jeg alt har nevnt.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Når det gjelder selve hendelsesforløpet, har både herredsretten og lagmannsretten lagt til grunn at hunden plutselig er kommet ut i veien i kort avstand foran motorsykkelen. Jeg finner ikke å ha grunnlag for å fravike denne bevisvurdering, som er bygget på umiddelbar forklaring fra ankemotparten og for lagmannsrettens vedkommende også på befaring av åstedet. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om hunden kom ut i veien direkte fra innkjørselen eller fra hekken eller fra baksiden av hekken, noe som etter min mening er vel forenlig med de fremlagte fotografier. Men jeg tilføyer at disse ikke kan gi et så pålitelig bilde av stedsforholdene som en åstedsbefaring. - Jeg er videre enig med lagmannsretten i at hundens eier ikke har vist den aktsomhet som etter forholdene kunne kreves. Og jeg legger da avgjørende vekt på at hunden - i størrelse en mellomting mellom en St. Bernhardshund og en New Foundlender - gikk løs på en gårdsplass uten stengsel av noen art i umiddelbar nærhet av en hovedtrafikkåre med meget betydelig ferdsel og stor trafikkhastighet. Jeg legger ikke vekt på at det etter de lokale vedtekter var båndtvang for hund på denne tid.
Den ankende bør tilsvare saksomkostninger også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening til det offentlige 1 378,80 - ett tusen tre hundre og syttiåtte 80/100 - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:407
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Nygaard og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Otto Rømcke):
- - -
Saksforholdet er følgende: Den 26. mai 1962 kom Sigurd Heia kjørende på sin motorsykkel på riksvegen Oslo-Hønefoss (Oslo-vegen). Ved Hverven gård i Norderhov kjørte han på en hund, veltet med motorsykkelen og kom til skade, og har framsatt krav om erstatning. Hundens eier, gårdbruker Petter Lindstad, er dekket ved ansvarsforsikring i Forsikringsforeningen Samtrygd. Forsikringsforeningen har bestridt erstatningskravet og har pekt på at det er feil når saken er reist direkte mot foreningen istedenfor mot hundens eier, men under hensyn til at hundeeieren jo i tilfelle vil ha regress mot foreningen, har denne for ikke å komplisere saken prosessuelt for saksøkeren, ikke fremsatt noen innsigelse på dette grunning.
Saksøkeren, Sigurd Heia, er født xx.xx.1914, sesongarbeider ved Norges Statsbaner, bopel Verne i Norderhov. Han har forklart at han den omhandlede dag, lørdag den 26. mai 1962 ved 1600-1700 tiden med sin motorsykkel kjørte Oslo-vegen i retning mot Hønefoss. Han kom fra Solihøgda, hvor han hadde foretatt undersøkelse angående noe arbeid. Han var alene på motorsyklen og hadde ikke noe bagasje. Det var godt vær og tørr asfalt. Motorsyklen han kjørte var av merket Tempo 175 cm3, årsmodell 1961, og s. å. kjøpt ny av saksøkeren. Motorsykkelen var i god stand, - hadde kort tid i forvegen vært til kontroll hos bilsakkyndige. Saksøkeren hadde gyldig førerkort for motorsykkel. Han hadde kjørt motorsykkel siden 1957, og i en tidligere periode 1937-38. Han anslår motorsyklens fart før ulykken til ikke over 50 km/time. Han kjører aldri fort, sier han. Han kjørte på 3. gir (det er 4 gir på syklen) og han får da ikke farten særlig over 50 km/time. Han kjørte i sin høyre vegside. Pludselig så han en hund foran seg på vegen på en avstand av omkring 5-6 m. Han kan ikke si fra hvilken side hunden kom. Han forsøkte å bremse, men fikk ikke stoppe og kjørte rett på hunden som skrek og stakk av. Saksøkeren veltet med syklen og brakk venstre legg. Han ble liggende i høyre vegkant, ca. 15 m nord for innkjørselen til Hverven gård, som ligger på høyre side av vegen i saksøkerens kjøreretning. Vegen går her i svak sving til høyre og heller litt nedover i kjøreretningen. Det er to bremser på motorsyklen: fotbremse på høyre side som virker på bakhjulet, og håndbremse på venstre side som virker på forhjulet. Han tror neppe at han bremset slik at hjulene skrenset. Han vet ikke om han ble slått bevistløs da han veltet. - - -
Retten skal bemerke, at det etter det opplyste, må ansees på det rene, at motorsykkelen veltet og skadene ble påført som følge av at saksøkeren kjørte på hunden, men når det gjelder de nærmere omstendigheter ved hendelsesforløpet, har man bare saksøkerens egen forklaring å holde seg til. Det er ikke grunn til å tvile på at saksøkeren har forklart seg subjektivt sannferdig, men forklaringen er på et vesentlig punkt ufullstendig, idet han som nevnt, ikke kan si fra hvilken side eller på hvilken måte hunden er kommet inn i vegen. Det er derfor ingen direkte bevismessig
Side:408
dekning for anførselen om at hunden plutselig har løpt rett ut i vegen. Etter saksøkerens partsforklaring står den mulighet åpen, at hunden har kommet inn i vegen på en måte som i seg selv ikke frembød noe særlig faremoment, slik at saksøkeren, hvis han hadde vært så oppmerksom som han burde, kunne ha unngått påkjørsel og skade. Etter det opplyste, har saksøkeren neppe hatt urimelig stor fart, men det er allikevel tenkelig at farten var større enn den etter forholdene burde ha vært, og at dette kan ha vært en medvirkende årsak til påkjørselen. Selv om saksøkerens forklaring er subjektivt sannferdig, kan man heller ikke se bort fra, at han i likhet med de fleste andre trafikkanter som har vært utsatt for et kjøreuheld, kan ha kommet i skade for å danne seg et noe ensidig bilde av hendelsesforløpet Og selv om dette kanskje bare gjelder vurderinger og nyanser med hensyn til tidsmomenter, fart eller avstander, kan det være av avgjørende betydning for en riktig helhetsvurdering av årsaken til ulykken. - Etter en samlet vurdering av hele situasjonen på bakgrunn av saksøkerens partsforklaring og de øvrige opplysninger som foreligger, finner retten - dog under tvil - at det på den ene side må ansees tilstrekkelig sannsynliggjort, om ikke bevist, at påkjørselen og ulykken er forvoldt ved at hunden plutselig er kommet ut i vegen i kort avstand foran motorsyklen, og på den annen side at det ikke er godtgjort at saksøkeren selv har vist mangel på aktsomhet. - Retten har ved denne vurdering ikke funnet å burde legge noen vekt på at det på denne tid gjaldt båndtvang for hund i henhold til lov om ansvar for skade på bufe ved hund.
Med hensyn til spørsmålet om subjektivt ansvar bemerkes, at det riktignok er så, at hundens eier bor tett ved en sterkt trafikkert riksveg, og at hunden ved anledningen gikk løs, men det synes klart, at dette ikke kan være nok til å konstatere ansvarsbetingende uaktsomhet. Det måtte noe mere til, f. eks. noe sånt som at hunden hadde hatt for vane å løpe ut på vegen, og at den også tidligere hadde vært til ulempe for vegfarende, uten at eieren hadde gjort rimelige foranstaltninger for å forebygge gjentagelse. Men det har ikke fremkommet antydning om noe slikt. Jfr. i samband hermed Rt-1933-827 og R. G. 1955 699.
Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar for hundeeieren, legger retten til grunn den oppfatning som det er gitt uttrykk for i den høyesterettsdommen som er referert i Rt-1954-710 flg., og hvoretter det avgjørende synspunkt er om skadetilføyelsen - hensett til dyrets art og hendelsesforløpet - er påregnelig og typisk, - jfr. også Kristen Andersen: Erstatningsrett, side 218 flg. - Det er vel så, at det kan sies å være både påregnelig og typisk at en løs hund - uansett hvor veloppdragen den ellers måtte være - kan komme til å bevege seg inn på en veg, og derved bli årsak til trafikkuheld. Men etter rettens oppfatning synes det klart, at det ikke herved dreier seg om en «skadetilføyelse» som faller innenfor rammen av N. L. 6-10-2. Skulle man kunne komme frem til det resultat, at denne bestemmelse hjemler objektivt ansvar i slike tilfelle, måtte det være etter en sterkt utvidende fortolkning, og det ville være praktisk talt ensbetydende med å instituere et generelt objektivt ansvar for dyr. Men det ville etter rettens oppfatning ikke harmonere med norsk retts stilling idag. I forbindelse hermed finner retten å burde referere et par avsnitt fra et foredrag som daværende
Side:409
høyesterettsadvokat Axel Heiberg jr. holdt i Norsk Forsikringsjuridisk Forening den 10. mars 1944, og som er utgitt som foreningens publikasjon nr. 16.
På side 10-11 uttaler han bl. - - -
Og på side 20 i samme publikasjon sier han: - - -
Retten er således kommet til at det ikke kan påføres hundeeieren ansvar for skadene, hverken på subjektivt eller objektivt grunnlag. Saksøkte må derfor bli å frifinne. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Otter Boberg og tilkalt dommer skifteforvalter Nils B. Hohle): - - -
Sigurd Heia har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. - - -
Han har nedlagt slik påstand:
«1. Forsikringsforeningen Samtrygd ved styrets formann dømmes til å betale til Sigurd Heia erstatning for tapt arbeidsinntekt, transportutgifter, reparasjon av motorsykkel og ødelagte klær med tilsammen kr. 12 682,20 med 5 % rente fra 20. november 1962 til betaling skjer. - - -
Til supplering av herredsrettens fremstilling av saksforholdet nevnes:
Sigurd Heia forklarer at han fra 1937 til krigsutbruddet kjørte mindre motorsykkel som ikke gjorde førertillatelse påkrevd. Fra 1945 til 1957 kjørte han moped. I 1957 fikk han større motorsykkel og samtidig førerkort. Sin nåværende motorsykkel kjøpte han, som nevnt av herredsretten, ny i 1961. I sommertiden har han kjørt daglig til og fra arbeidet, vanlig 12-13 km. Han har ikke tidligere hatt kjøreuheld.
Petter Lindstad forklarer at hans hund er en Berner-Sennen-hund, som i det ytre kan virke som en mellomting mellom en St. Bernhardshund og Nyfoundlender, omtrent på størrelse med sistnevnte, men ikke fullt så kraftig. Lindstad kjøpte den som hvalp, et par måneder gammel. Hunden, som er en hanhund, fikk gå på gårdsplassen. Det hendte enkelte ganger at den tok seg en tur ut etter tisper i nabolaget. Da ble den bundet for en tid. Ellers var den vanligvis rolig. En tid etter at Lindstad hadde fått den, løp den ut i riksveien og ble da selv påkjørt og kom til skade. Da Heia kom til skade, var hunden ca. 1 år gammel.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten legger til grunn som overveiende sannsynlig at påkjørslen og ulykken er forårsaket ved at hunden har sprunget ut i riksveien fra innkjørselen til Hverven gård, altså fra høyre side i forhold til motorsyklisten, og er kommet ut i riksveien like foran sykkelen. Det bemerkes at inntrykkene fra åstedsbefaringen finnes å bestyrke at hendingsforløpet har vært som nevnt.
Lagmannsretten finner det i likhet med herredsretten ikke godtgjort at Heia har vist mangel på aktsomhet.
Derimot finner lagmannsretten, i motsetning til herredsretten, at hundens eier, selv om det ikke kan rettes noen alvorlig bebreidelse mot ham, ikke har vist den aktsomhet som etter forholdene kunne kreves, og at dette må føre til at han, eller nå hans ansvarsforsikrer, må være erstatningsansvarlig for hele den skade som er skjedd.
Gjennom en kort avkjørsel munder Lindstads gårdstun rett ut i
Side:410
riksveien, hvor motorvogntrafikken er intens og trafikkhastigheten gjennomgående meget betydelig. Lindstad har selv funnet det påkrevd å anbringe skilt, som krever full stopp før utkjøring.
Under disse forhold kunne det ikke ansees forsvarlig å la en unghund, som tidligere hadde løpt ut i riksveien og blitt påkjørt, bevege seg fritt - og som det synes ukontrollert - i tunet. Etter hundens størrelse måtte det være nærliggende mulighet for at den, om den løp ut i veier, kunne utsette ikke bare seg selv, men også veitrafikkerende for skade. I denne forbindelse nevnes at en tett hekk som Lindstad har plantet mot riksveien, hindrer innsynet til gårdstunet og den indre del av avkjørselen for veitrafikkerende som nærmer seg Hverven gård fra Oslosiden. I tillegg til det som således er nevnt og som i og for seg finnes avgjørende, bemerkes at også de lokale vedtekter om båndtvang burde ha bevirket at Lindstad hadde tatt bedre vare på hunden.
Hvorvidt hundeeieren også ville være ansvarlig på objektivt grunnlag, finnes det, etter det som er sagt, ikke nødvendig å ta standpunkt til.
Lagmannsretten finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at Heia har tapt de beløp som er tatt med i hans erstatningsberegning.
Hva angår tapt arbeidsfortjeneste, refererer Samtrygds innsigelse seg spesielt til de kr. 1 883,70, som Heia mener han ville tjent på tunnelarbeide etter at det vanlige sesongarbeide var avsluttet. Lagmannsretten finner etter de foreliggende opplysninger og Heias egen forklaring ikke grunn til å dra i tvil at han kunne ha fått og ville ha tatt dette arbeide.
Heias påstands punkt 1 tas etter dette til følge. - - -