Rt-1966-476

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-03-28
Publisert:	Rt-1966-476
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51.
Parter:	Den norske tannlægeforening (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot Staten v/ Sosialdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Heiberg, Anker, Roll-Matthiesen, Bendiksby, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, §97, Midl lov om sivil tjenestepligkt for tannleger (1956), EMK (1999), EMK (1999), §109, §75, Tvistemålsloven (1915) §366, §367, LOV-1949-07-28-10, Tilleggslov om siv tjenesteplikt for tannleger (1962)

Dommer Heiberg: Den norske tannlægeforening anla ved stevning av 10. desember 1962 sak mot Den norske stat v/ Det kgl. sosialdepartement med påstand om at lov av 29. juni 1962 om

Side:477

forlengelse av midlertidig lov av 21. juni 1956 om sivil tjenesteplikt for tannleger kjennes uforpliktende for medlemmer av Den norske tannlægeforening.

Ved Oslo byretts dom av 30. juni 1964 ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Tannlægeforeningen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 8. mars 1965 avsa dom med domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Tannlægeforeningen har erklært anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Etter at denne ble avsagt, er varigheten av den midlertidige lov av 1956 blitt ytterligere forlenget ved lov av 25. juni 1965. I medhold av tvistemålslovens §367, jfr. §366 har Tannlægeforeningen trukket spørsmålet om gyldigheten også av denne lov inn i saken, uten at det er fremsatt noen prosessuell innvending fra statens side.

Tannlægeforeningens påstand lyder:

«1. Lov nr. 2 av 29. juni 1962 om endring i midlertidig lov 21. juni 1956 om sivil tjenesteplikt for tannleger samt senere endringslov av 25. juni 1965, kjennes uforpliktende for medlemmer av Den norske tannlægeforening.

2. Staten tilpliktes å betale Den norske tannlægeforening sakens omkostninger for alle retter.»

Statens påstand lyder:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 8. mars 1965 stadfestes, idet dog Det kgl. sosialdepartement tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

2. Det kgl. sosialdepartement tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten henviser jeg til de tidligere avsagte dommer.

Tannlægeforeningen bestrider riktigheten av lagmannsrettens vurdering og tolking av grunnlovmessigheten og forholdet til artikkel 4 i Europakonvensjonen om menneskerettigheter, og foreningen gjør her de samme anførsler gjeldende som for lagmannsretten. Spesielt anføres i ankeerklæringen at det er en feil at lagmannsretten har unnlatt å drøfte forholdet til Grunnlovens §105 for så vidt angår skader av ikke økonomisk art som påføres ved beordringene. Det foreligger en forskjellsbehandling i forhold til landets borgere ellers som ifølge lagmannsretten medfører en betydelig særbyrde for tannlegene, og som griper inn i individets umistelige rettsgoder, særlig retten til fritt å velge bopel, arbeidssted og yrke. Denne rett er ikke i første rekke basert på økonomiske betraktninger. Det er behovet for å verne personligheten som er bakgrunnen for Grunnlovens bestemmelser til sikring av menneskerettighetene, og for at frihets- og likhetsgrunnsetningen er en del av vår konstitusjon. Det er - hevdes det - Grunnlovens frihets- og likhetsprinsipp i forhold til den foreliggende forskjellsbehandling som er det sentrale punkt i ankesaken.

Side:478

Vedkommende den nye lov av 1965 har Tannlægeforeningen særlig fremholdt at den omstendighet at lovens varighet er blitt forlenget for ytterligere 3 år viser at loven ikke - som lagmannsretten anfører - er gitt for å avhjelpe en akutt vanskelighet, men at det iallfall i dag i virkeligheten er en permanent ordning som er etablert. Det hevdes at forholdene i 1962 og 1965 må vurderes selvstendig, uavhengig av den særegne situasjon i 1956 da den opprinnelige lov ble gitt.

Staten har henholdt seg til lagmannsrettens dom, men bestrider riktigheten av lagmannsrettens uttalelse om at situasjonen i 1962 på flere måter var annerledes enn i 1956 da loven opprinnelig ble vedtatt. Selv om det var inntrådt visse endringer i de forløpne år, var de avgjørende fakta de samme.

Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett, bl.a. en redegjørelse fra tannlege Arne Sollund som på Tannlægeforeningens vegne har medvirket ved gjennomføringen av lovens ordning, om hvordan beordringen har foregått. Det er også bl.a. fremlagt en henvendelse av 6. mai 1965 fra Tannlægeforeningen til International Labour Office (ILO), hvor foreningen forelegger for ILO spørsmålet om beordringen av tannleger etter loven av 1956 med tilleggsloven av 1962 stemmer med ILO's konvensjoner av 1930 og 1957. Videre er det fremlagt en rapport fra den norske regjering til ILO som også behandler dette spørsmål, samt forskjellige brev fra de nordiske akademikerorganisasjoner til ILO, hvor de støtter Tannlægeforeningens standpunkt.

Jeg finner som byretten og lagmannsretten at staten må frifinnes.

Før jeg går inn på den rettslige side av saken finner jeg det hensiktsmessig å gjennomgå hovedpunktene i det faktiske saksforhold:

Den offentlige tannrøkt ble i Norge organisert ved loven av 28. juli 1949 om folketannrøkt, som en videre utbygging av den kommunale skoletannpleie. Loven kom i stand etter initiativ bl.a. av Den norske tannlægeforening og ble på alle hold ansett som et stort sosialt fremskritt. Imidlertid viste det seg en betydelig svikt i tilgangen på nye tannleger i forhold til det stadig stigende behov, og særlig rammet dette den offentlige tannrøkt innenfor så vel skoletannrøkten som folketannrøkten. Inntil landet kunne bli sikret et tilstrekkelig antall nye tannleger, ble derfor myndighetene i 1951 enige med bl.a. Tannlægeforeningen om å avkreve de nye studenter en erklæring ved opptagelsen på Norges tannlegehøgskole om at de forpliktet seg til å tjenestgjøre i 2 år etter eksamen i offentlig tannrøkt etter Sosialdepartementets nærmere bestemmelse. Fra 1954 ble plikten til å avgi erklæring inntatt i Norges tannlegehøgskoles reglement. Tilsvarende erklæring ble krevd av studenter som fikk adgang til å studere odontologi i utlandet.

I 1955 ble det fra studentenes side reist tvil hvorvidt disse erklæringer var rettslig bindende, og dette var grunnen til at Sosialdepartementet - med betinget tilslutning av

Side:479

Tannlægeforeningen og Offentlige tannlægers forening - ikke så noen annen utvei enn å skaffe lovhjemmel for å beordre de nyutdannede tannleger til tjeneste for inntil 2 år i stilling i offentlig tannrøkt som tross kunngjøring står ubesatt. Ifølge Ot.prp. nr. 20 for 1956 regnet departementet med at en ellers ikke «kan hindre et større sammenbrudd av skole- og folketannrøkta utover landet». Den midlertidige lov av 21. juni 1956 om sivil tjenesteplikt for tannleger ble vedtatt under dissens, idet mindretallet i Stortinget mente at det fremdeles var mulig å finne en løsning på frivillig vei. Etter loven kunne det ikke gis pålegg om tjeneste som varte utover 30. juni 1963. Loven inneholder bestemmelser om at den som gis pålegg om tjeneste, har krav på den godtgjørelse som er fastsatt for stillingen og på dekning av rimelige reiseutgifter. Overtredelse av pålegg er belagt med straff av bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

Ved lov av 29. juni 1962 ble loven endret ved at fristen ble forlenget med 3 år til 30. juni 1966, samtidig som tjenestetiden ble forkortet til 18 måneder. Tannlægeforeningen gikk denne gang mot loven. I Stortinget var det imidlertid nå enstemmighet om forlengelsen, men uenighet om varigheten. Bakgrunnen for forlengelsen var fortsatt utilstrekkelig tilgang på tannleger i forhold til behovet, særlig i de distrikter hvor folketannrøkten var innført, og også i skoletannpleien.

Av lignende grunner ble ved lov av 25. juni 1965 fristen ytterligere forlenget til 30. juni 1969. Departementet hadde på det tidspunkt innledet drøftelser bl.a. med tannlegenes og studentenes organisasjoner om alternativer for å sikre den fortsatte utbygging av den offentlige tannlegetjeneste på annen måte enn ved beordring, men noe resultat forelå ikke. I Ot.prp.nr.44 (1964-1965) som lå til grunn for loven, er også forholdet til Grunnloven og menneskerettskonvensjonen drøftet på bakgrunn av lagmannsrettens dom i den foreliggende sak. Det heter her på side 6 bl.a.:

«Så lenge situasjonen i den offentlige tannrøkt er så vanskelig som det vil gå frem av utredningen ovenfor, med fare for at store deler av befolkningen i Nord-Norge og ytterdistrikter ellers i landet vil bli helt uten tannlegehjelp, kan Sosialdepartementet ikke se at loven ved en ytterligere forlengelse for et begrenset tidsrom vil komme i noen annen stilling til Grunnloven og Europakonvensjonen enn Lagmannsretten er kommet til i den ovenfor nevnte dom. For å gjøre byrdene for de tannleger som blir pålagt siviltjeneste minst mulig tyngende er tjenestetiden foreslått redusert til 12 måneder.»

Også denne gang var det under Stortingets behandling enighet om forlengelse, men uenighet om fristens lengde. Departementets forslag om å begrense tjenestetiden til 12 måneder ble ikke vedtatt.

Lønnen for stillinger i folketannrøkten er fastsatt i statens lønnsregulativ. Distriktstannleger i klasse A er plassert i lønnsklasse 23 hvor regulativlønnen - inklusive indekstillegg - for tiden er kr. 40 350 pr. år, stigende til kr. 42 500 etter 2 år.

Side:480

Arbeidstiden er 1800 pr. år, fordelt med 39 timer pr uke utenom feriene. De som Ønsker det, kan i stedet velge å lønnes med «alternativ lønn» etter klasse 21, med tillegg av en viss provisjon av innarbeidede honorarer. Distriktstannleger i klasse B som har en noe kortere arbeidstid, lønnes etter klasse 18, for tiden med kr. 27 670 pr. år, stigende til kr. 36 250 etter 10 år. Lønnen for skoletannleger fastsettes ved forhandlinger mellom Norges By- og Herredsforbund og Tannlægeforeningen og svarer stort sett til lønnen for distriktstannlege B. Adgangen til å drive privat praksis avhenger av en avtale med den enkelte kommune.

Ved Sosialdepartementets rundskriv av 2. juni 1964 ble innført forskjellige tiltak «for å stimulere til distriktstannlegestillinger i folketannrøkta»: Distriktstannleger på fast lønn ble gitt anledning til å øke arbeidstiden mot et tillegg i årslønn fra 2 500 til 10 000 kroner, provisjonssatsen ble hevet for distriktstannleger på alternativ lønn, det ble innført et nytt styrertillegg, visse endringer i lønnsregulativet og brenselstilskudd for tannleger i Nord-Norge. Det blir også bevilget studiestipendier til distriktstannleger med liten adgang til faglig kontakt. Departementet arbeider med spørsmålet om ytterligere stimuleringstiltak og regner med å kunne fremlegge forslag i nær fremtid.

Det er på det rene at de økonomiske vilkår som bys, i og for seg er tilfredsstillende og til dels ligger betydelig over hva nyutdannede kandidater på andre fagområder kan oppnå i offentlig tjeneste.

Til stillingene er vanligvis knyttet fullt utstyrte, moderne tannklinikker, og gode tjenesteboliger mot rimelig leie.

Om den måte beordringen er skjedd på, opplyser tannlege Sollund i den redegjørelse jeg før har nevnt, bl.a.:

«Ved hver halvårs fordeling av kandidater setter departementet opp en liste over de stillinger som for anledningen er godkjent for siviltjeneste. Det vil være stillinger som tross kunngjøring er blitt stående ledige og som formentlig departementet efter vurdering av situasjonen finner «verdige» til å komme på listen. Dette kan være stillinger overalt i landet, både skoletannlegestillinger og distriktstannlegestillinger.

I alminnelighet holdes først et møte med kandidatene, der representanter for Helsedirektoratet gir en orientering om siviltjenesten samt om den praksis som har vært fulgt ved fordelingen av stillinger. Denne har vært følgende: Kandidatene er bedt om skriftlig å meddele hvilke stillinger på listen som foretrekkes in. h. t. tjenestepålegg og hvilke grunner, derunder personlige velferdsgrunner, som de har for å nevne nettopp disse stillinger.

Søknadene blir så ordnet og listeført i Helsedirektoratet, hvorefter hele materialet, derunder originalsøknadene, sendes Tannlægeforeningen som har foreslått fordelingen. På forhånd er kandidatene blitt spurt og har bekreftet at de ønsker at Tannlægeforeningen medvirker for å søke å redusere ulempene for kandidatene på denne måte.

I vårt forslag til tjenestested for den enkelte har det vesentlig

Side:481

vært lagt vekt på å finne frem til en fordeling som har gitt flest mulig en av de stillinger de har angitt, og efter vurdering av de velferdsgrunner som de forskjellige har anført. Samtidig har vi måttet forsøke å få flest mulig av de oppførte stillinger besatt. Det at en kandidat får en av de stillinger som er oppført i hans søknad betyr selvfølgelig ikke uten videre at han er tilfreds med å arbeide på vedkommende sted, men dette vil representere «det minste onde» blant de foreliggende muligheter.

- - - -

I spesielle tilfelle har vi foreslått fritagelse, avkortet tjeneste eller at vedkommende skulle få en annen ledig tannlegestilling som Departementet ikke hadde forhånds godkjent, men som vedkommende uten for stor ulempe for seg, kunne fylle. Dette kan imidlertid bare komme på tale hvor ganske særlig tungtveiende grunner er tilstede for at vedkommende ikke kan ta noen av de stillinger som er forhånds-godkjente.

- - - -

Ved fordelingen av kandidater har man så langt råd er, langt utenfor hva loven trekker opp, forsøkt å imøtekomme ønsker. Det sier seg imidlertid selv at dette bare er mulig i begrenset utstrekning.

Mange med sterkt personlig behov for å være et bestemt sted av grunner som kanskje ikke kan dokumenteres eller tillegges vekt efter spillets regler, har derfor fått en tjeneste som for dem har vært en vesentlig byrde selv om stillingens ytre vilkår kan ha vært bra nok.

Som avslutning vil jeg si at jeg nu har vært med på dette fordelingsarbeide siden 1956. Jeg har vel gjennomgått alle beordringer og snakket med svært mange kandidater personlig.

Jeg har i og for seg intet å bebreide Sosialdepartementet for den måte det har praktisert loven på. Departementet har ikke kategorisk utnyttet lovens ordlyd, men har sikkert forsøkt å ta de hensyn som det har funnet mulig innen rammen av at beordringene skal gjennomføres. Allikevel er jeg blitt overbevist om at for mange tannleger har siviltjenesten representert en virkelig alvorlig byrde.- - - - -»

Angående den aktuelle situasjon har sosialministeren, statsråd Aarvik, i en redegjørelse i Stortinget 9. mars 1966 bl.a. gitt disse opplysninger (Stort.forh. 2298):

«Siden loven ble vedtatt, er det gitt noe over 1000 tjenestepålegg, halvparten for stillinger i folketannrøkta, den andre halvpart for stillinger i kommunal skoletannrøkt. I 1965 er det i alt 86 ledige distriktstannlegestillinger og 34 skoletannlegestillinger som er besatt ved hjelp av nevnte lov. De besatte distriktstannlegestillingene fordeler seg med 11 i Finnmark, 13 i Troms, 32 i Nordland, 4 i Nord-Trøndelag, 6 i Sør-Trøndelag, 12 i Sogn og Fjordane, 5 i Hordaland, 2 i Telemark og 1 i Buskerud.

Det er gitt 3 fritak og 12 utsettelser. Nær 42 pst. av samtlige opprettede heldagsstillinger i folketannrøkta i Nord-Norge er i løpet av året kunngjort ledige uten at det har meldt seg frivillige

Side:482

søkere, og er deretter blitt besatt ved departementets pålegg. Seks stillinger som var ført på departementets liste over godkjente tjenestesteder ved siste disponering, står fortsatt ubesatt, - - - - -

I forhold til behov og etterspørsel har vårt land fortsatt et markert underskudd på tannleger. Særlig tydelig registreres dette i den offentlige tannrøkt. Selv en utstrakt bruk av departementets adgang til å gi pålegg om tjeneste i slike stillinger har i enkelte tilfelle altså ikke kunnet hindre beklagelige vakanser.»

Det er opplyst at ca. 50 % av dem som beordres, fortsetter i den offentlige tannrøkt etter beordringstidens utløp.

- Jeg går så over til å behandle den rettslige side av saken.

Tannlægeforeningen hevder at loven av 1956, slik som den lyder etter tilleggslovene av 1962 og 1965, må settes til side som grunnlovstridig fordi den strider mot de alminnelige prinsipper om frihet og likhet vår Grunnlov bygger på, ved at den under trusel om straff hindrer de tannleger som rammes av den, i å treffe fritt valg av yrke, i motsetning til hva som gjelder for andre yrkesgrupper. Videre hevdes at loven strider mot artikkel 4 i Europarådets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, som Norge har tiltrådt. Denne bestemmelse forbyr å pålegge «tvangsarbeid eller påtvunget arbeid» («forced or compulsory labour»), og konvensjonens bestemmelser må her gå foran loven.

Begge spørsmål har tidligere vært forelagt Høyesterett i relasjon til den opprinnelige lov av 1956 i straffesak mot tannlege Stein Andreas Iversen. Ved Høyesteretts kjennelse av 16. desember 1961, inntatt i Rt-1961-1350, ble hans anke over fellende straffedom forkastet med 3 stemmer mot 2. De dissenterende dommere stemte for å oppheve dommen på et grunnlag som ikke vedkommer den foreliggende sak, og de tok ikke standpunkt til de prinsipielle spørsmål.

Videre har spørsmålet om lovens forhold til konvensjonen om menneskerettigheter av tannlege Iversen vært forelagt som individuell klagesak for Den européiske menneskerettskommisjon (EMD=REF00002787&D), som 17. desember 1963 med 6 stemmer mot 4 avviste hans klage fra realitetsbehandling som åpenbart grunnløs. Av de 6 medlemmer som stemte for avvisning, fant de 4 at det åpenbart ikke var tale om «tvangsarbeid eller påtvunget arbeid» i konvensjonens forstand, mens 2 medlemmer kom til det samme resultat på grunnlag av konvensjonens unntaksbestemmelse om nødstilstand. De 4 medlemmer som stemte for å tillate klagen fremmet til realitetsbehandling, la vekt på at arbeidet var pålagt under trusel om straff, og mente at klagen av den grunn ikke kunne avvises som åpenbart grunnløs.

- Jeg finner det naturlig først å behandle forholdet til menneskerettskonvensjonen, fordi dette spørsmål etter min mening også er egnet til å kaste lys over forholdet til Grunnloven.

Artikkel 4 i konvensjonen lyder i den offisielle norske oversettelse:

Side:483

(1) Ingen må holdes i slaveri eller trelldom.

(2) Ingen må pålegges å utføre tvangsarbeid eller påtvunget arbeid («forced or compulsory labour»).

(3) Uttrykket «tvangsarbeide eller påtvunget arbeid» i denne artikkel skal ikke omfatte:

(a) arbeid som vanlig kreves utført under frihetsberøvelse besluttet i henhold til bestemmelsene i denne konvensjons artikkel 5 eller under løslatelse på prøve fra en slik frihetsberøvelse;

(b) enhver tjeneste under verneplikt eller i stater hvor nektelse av militærtjeneste av samvittighetsgrunner anerkjennes, tjeneste pålagt istedenfor pliktig militærtjeneste;

(c) enhver tjeneste pålagt i nødstilstand eller ved ulykker som truer samfunnets liv eller velferd;

(d) arbeide eller tjeneste som utgjør en del av vanlige borgerplikter.»

De 4 medlemmer av kommisjonens flertall som gikk inn på rekkevidden av avsnitt 2 i konvensjonens artikkel 4, uttalte i sin begrunnelse (gjengitt etter en fremlagt oversettelse):

«Fire medlemmer av flertallet finner at:

selv om artikkel 4, avsnitt (3) i. Konvensjonen begrenser rekkevidden av artikkel 4, avsnitt (2) ved å erklære at fire kategorier av arbeide eller tjeneste ikke regnes som tvangs- eller pliktarbeide i Konvensjonens forstand, er betegnelsen «tvangs- eller pliktarbeide» ikke definert i Konvensjonen og noen autoritativ beskrivelse av hva den omfatter kan heller ikke finnes noe annet sted.

Begrepet tvangs- eller pliktarbeide kan ikke forstås utelukkende efter en bokstavelig fortolkning av ordene, og er faktisk også i internasjonal rett og praksis blir ansett, slik det tildels fremgår av bestemmelsene i og anvendelsen av ILO's konvensjoner og beslutninger om tvangsarbeide, for å ha visse karakteristiske trekk, og det er rimelig ved fortolkningen av artikkel 4, avsnitt (2) i Konvensjonen å ta behørig hensyn til disse karakteristiske trekk.

Disse karakteristiske trekk ved tvangs- eller pliktarbeide er for det første, at arbeidet eller tjenesten utføres av arbeideren mot hans vilje, og for det annet at kravet om at arbeidet eller tjenesten skal utføres er urettferdig eller tvangsbetonet («oppressive») eller at arbeidet eller tjenesten i seg selv innebærer ulemper som kunne vært unngått («avoidable hardship»).

Å innfortolke disse trekk i begrepet «tvangs- eller pliktarbeide» i Konvensjonens artikkel 4, avsnitt (2) strider ikke mot de andre bestemmelsene i denne artikkelen eller i Konvensjonen for øvrig.

Det er riktig at den midlertidige lov av 1956 påla obligatorisk tjeneste, men siden denne tjeneste bare var for et kort tidsrom, ble gunstig avlønnet, ikke innebar noen avvikelse fra det valgte yrket, bare ble anvendt på stillinger som forble ubesatt efter å ha vært avertert ledig og ikke ble anvendt slik at den virket diskriminerende, vilkårlig eller som straff, var pålegg om å utføre slik

Side:484

tjeneste ikke urettferdig eller tvangsbetonet. Loven av 1956 ble riktig anvendt på Iversen da han ble pålagt å ta stillingen i Moskenes. Dessuten ble, i klagerens spesielle tilfelle, ulempene ved denne stilling redusert ved at den forlangte tjenestetid ble av kortet fra to til ett år.

og kommer til at Iversens tjeneste i Moskenes åpenbart ikke var tvangs- eller pliktarbeide i henhold til artikkel 4, avsnitt (2) i Konvensjonen, og de anser det derfor upåkrevet å uttale seg om hvorvidt Konvensjonens artikkel 4, avsnitt (3) kommer til anvendelse på saken.»

Det fremgår av et notat fra kommisjonens sekretariat som er lagt fram i saken, at det med «ILOs konvensjoner» siktes til to konvensjoner, vedtatt av «generalkonferansen» i International Labour Office (Det internasjonale arbeidsbyrå) i 1930 og 1957, og tiltrådt bl.a. av Norge, om «tvunget eller pålagt arbeid» og om «avskaffelse av tvunget arbeid». Ifølge notatet er det «ikke noen indikasjon på at regjeringene i deres behandling av dette utkast (til konvensjonen av 1957) tenkte på dirigering av profesjonell arbeidskraft i det offentlige helsevesens interesse». Heller ikke har den norske lovgivning om sivil tjenesteplikt for tannleger vært forelagt for ILO før det nå er skjedd i 1965 ved Tannlægeforeningens henvendelse.

Jeg er enig i den tolking av konvensjonens uttrykk «forced or compulsory labour» som de nevnte medlemmer av kommisjonen har gitt uttrykk for, og likeledes i at den norske lov av 1956 åpenbart ikke rammes av konvensjonens forbud.

Den foreliggende sak er, i motsetning til den straffesak som ble forelagt kommisjonen, reist som sivil fastsettelsessak, og også forholdet til de senere tilleggslover er trukket inn i saken. Jeg finner derfor grunn til å redegjøre noe nærmere for mitt syn:

Det er riktig at den tjeneste det her er tale om, fyller det første av de kriterier som er nevnt, nemlig at tjenesten utføres mot vedkommendes vilje, eller iallfall uavhengig av om han er villig, og at den er pålagt under trusel om straff. Det bør imidlertid tilføyes at det her dreier seg om en noe særegen form for «tvang», idet pålegget ikke går videre enn til å omfatte hva det overveiende flertall av studentene - med Tannlægeforeningens tilslutning - selv opprinnelig frivillig hadde forpliktet seg til. Det er heller ikke noe som tyder på at det har virket hemmende på den sterke søkning til tannlegestudiet at studentene vet at de må ta anvist arbeid i den offentlige tannrøkt for en viss tid før de eventuelt kan gå over i annet arbeid etter eget valg.

Når det gjelder det annet kriterium: at kravet skal være urettferdig eller «oppressive» - et uttrykk som vel innebærer et moment av overgrep - eller at tjenesten i seg selv skal innebære «avoidable hardship» - som synes å måtte være noe annet og mer enn «ulemper» -, skal jeg bemerke:

Det er etter mitt syn grunnlag for å slå fast at alle - så vel myndighetene som Tannlægeforeningen og de odontologiske studenter - har ansett utbyggingen av folketannrøkten som en

Side:485

betydningsfull sosial reform for å sikre forsvarlig tannlegebehandling også for den del av landets befolkning som i så måte geografisk eller økonomisk er mindre heldig stilt enn andre. Det har også vært allminnelig enighet om at for å nå dette mål, var det med den herskende tannlegemangel påkrevd at nye tannleger den første tid etter eksamen i utstrakt grad måtte overta stillinger i den offentlige tannrøkt. Uenigheten gjaldt hvorvidt dette måtte skje ved beordring, eller om man i det vesentlige kunne oppnå det samme resultat på frivillig basis. Det har videre, særlig ved utferdigelsen av tilleggslovene i 1962 og 1965, vært reist kritikk mot myndighetene for at det ikke har vært gjort tilstrekkelig for å øke utdannelseskapasiteten og for å stimulere unge tannleger til frivillig å søke stillinger i den offentlige tannrøkt. Det har også vært en viss uenighet mellom Tannlægeforeningen og Sosialdepartementet om retningslinjene for den videre utbygging av folketannrøkten. Uansett dette er det imidlertid etter min mening klart at formålet, så vel med den opprinnelige lov av 1956 som med tilleggslovene av 1962 og 1965, har vært å sikre opprettholdelsen og fremme utbyggingen av folketannrøkten i samsvar med loven av 1949.

Videre legger jeg vekt på at rekrutteringen fortsatt skjer etter de samme prinsipper som etter den tidligere frivillige ordning og blir praktisert likt for alle. Jeg kan ikke se det som utslag av diskriminering at man overfor andre yrkesgrupper hvor det også har vært mangel på kvalifisert arbeidskraft, f. eks. leger, lærere og prester, har søkt å hjelpe seg på annen måte, uten å behøve å ty til plikttjeneste. Forholdene for tannlegene er spesielle og skiller seg bl.a. fra legenes stilling ved at man for disse har kunnet etablere tjeneste i distriktene og på sykehus («turnustjeneste») som et ledd i utdannelsen og derfor som et vilkår for licentia practicandi.

Fra alle hold, og særlig under behandlingen av alle tre lover i Stortinget, er det gitt uttrykk for at man ønsker å kunne avvikle ordningen med plikttjeneste så snart forholdene gjør det mulig. Med dette for øye er det, som før nevnt, særlig i de siste år, truffet forskjellige stimulerende tiltak, og det arbeides med ytterligere tiltak. At lovens midlertidighet stadig er en realitet, er kommet til uttrykk ved at det ved hver forlengelse er fastsatt en bestemt lengstefrist som gjør det nødvendig å undergi spørsmålet om en mulig ytterligere forlengelse ny realitetsbehandling i Stortinget.

På bakgrunn av det jeg her har nevnt, kan jeg ikke finne at lovens krav om tjenesteplikt er urettferdig eller «oppressive» i konvensjonens forstand, heller ikke når det gjelder de senere tilleggslover.

Heller ikke innebærer selve tjenesten etter min mening «avoidable hardship». Jeg viser for så vidt til de momenter som er nevnt av kommisjonsfraksjonen: at tjenesten bare er for et kort tidsrom - ved loven av 1962 redusert fra 2 år til 18 måneder -, at den blir gunstig avlønnet, at den ikke innebærer noen

Side:486

avvikelse fra det yrke vedkommende har valgt, og at beordring bare blir anvendt på stillinger som forblir ubesatt etter å ha vært avertert ledig.

Tannlægeforeningen har særskilt anført at selv om beordringen kanskje for de fleste ikke medfører noen urimelig byrde, sammenlignet med de forhold mange andre unge akademikere må arbeide under, kan plikttjenesten for enkelte medføre en særlig belastning på grunn av personlige forhold, som sykdom i familien eller hos nære pårørende, tilpasningsvanskeligheter m.v. I denne forbindelse er det pekt på at loven ikke inneholder noen regler om saksbehandlingen eller om adgang til fritagelse eller utsettelse. Det hevdes at man ved bedømmelsen her bare kan ta hensyn til loven som den lyder, ikke til den ordning man i praksis har funnet fram til for å søke å avhjelpe noen av de vanskeligste tilfelle.

Jeg er enig i at for enkelte av de tannleger det her gjelder, kan siviltjenesten medføre en ikke ubetydelig byrde fordi det bare i begrenset utstrekning er mulig å ta personlige velferdshensyn. Dette har tannlege Sollund utdypet i sin redegjørelse. Jeg er videre enig i at det ville ha vært ønskelig om loven selv hadde inneholdt regler om saksbehandlingen med uttrykkelig hjemmel for fritagelse og utsettelse. Ved bedømmelsen av om tjenesten innebærer «avoidabie hardship» er det imidlertid etter min mening klart at man ikke bare må se hen til lovens bokstav, men også til hvordan den faktisk blir praktisert. Og etter det som er opplyst, bl.a. av tannlege Sollund, synes myndighetene å ha strakt seg så langt det er mulig for å lette byrdene ved å ta hensyn til den enkeltes velferd og berettigede ønsker, ikke bare når det gjelder valg av tjenestested, men også ved å gi utsettelse og undertiden hel fritagelse for beordring. Jeg kan ikke se at de byrder som på denne måte legges på tannlegene, skiller seg vesentlig fra dem som blir lagt på embets- og tjenestemenn som etter sine ansettelsesvilkår plikter å finne seg i beordring. Noen «avoidable hardship» kan plikttjenesten, som den praktiseres, ikke etter min mening sies å innebære.

Overfor det jeg her har anført, finner jeg ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på at overtredelse av loven er belagt med straff. Beordringen skjer ikke for å tilføye noe onde, og den har ikke i seg selv karakter av straff. Lovens system er i samsvar med det som er det vanlige ved de påbud vår forvaltningslovgivning ellers gir, og må etter mitt syn ses som en konsekvens av at tjenesten i den offentlige tannrøkt er gjort obligatorisk. Dette kommer således alene inn som et enkelt trekk i det samlede bilde.

Jeg finner etter dette at loven av 1956 som den lyder etter tilleggslovene av 1962 og 1965 ikke strider mot menneskerettskonvensjonens artikkel 4. Det er da ikke grunn for meg til å komme inn på spørsmålet om konvensjonen ville ha gått foran loven, dersom en motstrid mellom disse hadde foreligget.

- Jeg behandler deretter det som reelt sett er hovedspørsmålet i saken, nemlig anførselen om at loven om sivil tjenesteplikt

Side:487

for tannleger med tilleggslovene strider mot Grunnlovens frihets- og likhetsprinsipp. Den tolking av den européiske menneskerettskonvensjons artikkel 4 nr. 2 jeg foran har gitt min tilslutning, viser etter min mening den utvikling på dette område som man i dag i internasjonal rett og praksis er kommet fram til innenfor vår del av verden. Konvensjonen er godtatt av Norge, og dette kan i og for seg anføres som støtte for at denne tolking også må legges til grunn ved tolkingen av vår grunnlov ut fra forholdende i dag. Nå kan det selvsagt ikke uten videre utelukkes at Grunnloven kan gå lenger enn menneskerettskonvensjonen i retning av å beskytte den enkeltes rettsstilling når det gjelder påbud av den art beordringsloven innebærer. Jeg kan imidlertid ikke finne grunnlag for å anta at loven krenker det frihets- og likhetsprinsipp vår Grunnlov er bygget på. Jeg viser for så vidt i det vesentlige til det som er anført av lagmannsretten, men finner grunn til å føye til:

Den tjenesteplikt beordringsloven medfører, kan ikke etter min mening ses som noe ekspropriasjonsartet inngrep. Dette påberopes da heller ikke av Tannlægeforeningen på annen måte enn ved at det gjøres gjeldende at plikttjenesten innebærer byrder av personlig art som overhodet ikke kan erstattes. Retten til fritt å velge arbeid, arbeidssted og bolig er, hevdes det, uavhendelige rettsgoder som lovgivningen ikke kan gripe inn i, uansett om det skjer mot erstatning eller vederlag. Jeg kan imidlertid ikke finne at Grunnlovens §105 - som tar sikte på å verne mot inngrep av en helt annen art enn det som det her gjelder - eller noen annen enkeltbestemmelse i Grunnloven gir noen løsning av det foreliggende spørsmål. Det avgjørende blir om loven må settes til side fordi den strider mot vår forfatnings «ånd og prinsipper».

Jeg har tidligere gjort rede for hva loven går ut på, og hvordan den blir praktisert. Det er uten videre klart at ordningen innebærer et inngrep i den enkeltes fulle frihet til selv å velge sitt arbeid og dermed arbeidssted og bopel. Men dette inngrep er bare skjedd som en midlertidig løsning fordi de lovgivende myndigheter har funnet det nødvendig for å løse et presserende humanitært og sosialt behov, og bare for et fastsatt, forholdsvis kortvarig tidsrom. Beordringen skjer innenfor de nyutdannede tannlegers eget yrke før de ennå har etablert seg på annen måte, og på gunstige vilkår som helt ut svarer til dem som bys tannleger som søker de stillinger i den offentlige tannrøkt - og det er det overveiende flertall - som blir besatt på frivillig grunnlag. Og ordningen praktiseres så hensynsfullt overfor den enkeltes personlige forhold og interesser som det ut fra lovens formål lar seg gjøre.

Det er helt på det rene at ordningen ikke er basert på varig å løse rekrutteringen til folketannrøkten ved tvang. Spørsmålet om hvordan ordningen i så fall ville ha stilt seg til Grunnloven foreligger derfor ikke til avgjørelse.

Som jeg allerede har gitt uttrykk for, mener jeg at den ordning loven har truffet, ikke inneholder noe overgrep fra

Side:488

lovgivningsmaktens side eller medfører unødige eller urimelige byrder for den enkelte. Heller ikke innebærer den etter min mening noe inngrep i individets frihet som kan komme i strid med alminnelige frihetsprinsipper av grunnlovsmessig karakter.

Når det gjelder likhetsprinsippet, hevdes det at dette danner en absolutt hindring for å pålegge en enkelt yrkesgruppe arbeidsplikt. Også dette spørsmål har jeg tidligere behandlet i en annen sammenheng. Når arbeidsplikten bare er lagt på tannleger, har det sin grunn i at det bare er for denne samfunnsgruppe man har funnet det nødvendig å gå til det skritt å innføre plikttjeneste. De hensyn som har ført til denne særordning for tannleger, må godtas som fullt saklige. Og det sier seg vel selv at det ikke kan spille noen rolle for grunnlovmessigheten hvorvidt man også måtte finne det nødvendig å foreta tilsvarende beordring innenfor andre yrkesgrupper. Overfor den gruppe loven omfatter, er den blitt praktisert etter generelle linjer og likt for alle. Jeg finner det derfor klart at loven heller ikke kan settes til side som stridende mot et grunnlovbestemt likhetsprinsipp.

Tannlægeforeningen har anket forgjeves og skulle etter de vanlige regler betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. På grunn av sakens prinsipielle karakter finner jeg imidlertid at hver av partene bør bære sine egne omkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Bendiksby og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Odd Pløen): - - - -

Rettens bemerkninger:

Retten finner ikke at grunnlovens §105 eller de grunnleggende prinsipper om likhet og frihet som grunnloven bygger på medfører en absolutt hindring til at en lov pålegger en bestemt gruppe av borgere en arbeidsplikt, selv om dette skulle innebære en ekspropriasjon av arbeidskraft.

For så vidt angår grunnlovens §105 gir den bare uttrykk for det prinsipp at den som rammen av ekspropriasjon skal ha full erstatning (jfr. Castberg: Statsforfatningsrett II side 330).

Anvendt på en arbeidsytelse vil dette prinsipp medføre at grunnloven ikke forbyr selve inngrepet, men stiller det vilkår at det skal ytes full erstatning.

Det er forøvrig enighet i teorien om, og fremgår av andre bestemmelser i Grunnloven, som §109 og §75, at Grunnlovens §105 må forståes

Side:489

derhen at den ikke hindrer påleggelse av alminnelige borgerplikter eller skatter såfremt dette skjer på en måte som ikke krenker prinsippene om likhet og rettferdighet.

Heller ikke de alminnelige prinsipper om likhet og frihet, som Grunnloven bygger på, og som har fått sitt uttrykk gjennom enkelte bestemmelser i grunnloven til vern om borgernes rettigheter, er etter rettens oppfatning til hinder for at det pålegges enkelte grupper borgere en arbeidsplikt. Den oppfatning som høyesterettsadvokat Magne Schjødt har gitt uttrykk for i Norsk Ekspropriasjonsrett side 47, og som Tannlægeforeningen har påberopt seg, kan retten derfor ikke dele. Det samme gjelder de synspunkter som er gjort gjeldende i den påberopte artikkel skrevet av høyesterettsdommer K. F. Dahl.

Som nevnt av 1. voterende i straffesaken mot tannlege Iversen, Rt-1961-1350 på side 1351, kan det tenkes ekstrerne tilfelle hvor et inngrep kan være av en slik art at det vil stride mot de alminnelige prinsipper av grunnlovsmessig karakter. Ved en vurdering av om så er tilfelle, må det etter rettens oppfatning på den ene side legges vekt på lovens samfunnsmessige formål og på den annen side inngrepets omfang. En kan derfor ikke som Tannlægeforeningen gjør trekke frem en enkelt side av tjenesteplikten, at de tannleger som rammes av loven ikke fritt kan velge sin arbeidsplass og sitt oppholdssted, uten samtidig å se hen til de andre sider ved tjenesteplikten og de formål loven søker å realisere. Retten kan for så vidt vise til det syn som Knoph har gjort gjeldende i sin bok Hensiktens betydning, kap. II og som han sammenfatter slik på side 55: «Derimot er det efter mitt skjønn riktig å oppstille som den første og fundamentale betingelse for at en lov som, likegyldig på hvilken måte, griper inn i de subjektive rettigheters rådighetssfære, ikke skal komme i kollisjon med grunnloven, at den må være ledet av de samfundsmessige beveggrunner som grunnloven forutsetter, må følge formål som gjør inngrepet påkrevet, og må være inspirert av de likhets- og rettferdighetsgrunnsetninger som enhver moderne rettsstat bygger på».

Denne relasjon mellom det inngrep som arbeidsplikten representerer og lovens samfunnsmessige betydning er kommet klart til uttrykk under forhandlingen i Stortinget i 1962. Retten vil særlig peke på de uttalelser som kom fra sosialkomiteens formann, representanten Aarvik, (Odelstingsforh. side 443). Det ble av denne representant sterkt fremhevet hensynet til at de sosiale goder som samfunnet legger til rette for sine borgere, skal være lik for alle, uansett hvor i landet man bor. Han nevnte videre det forhold, som alle var enige om, at det var et stort antall mennesker i dette landet, som i denne relasjon er satt utenfor et stort helsemessig gode, adgangen til tannrøkt.

Aarvik holdt dette opp mot det prinsipp at man i et demokratisk samfunn ikke må foreta noe som har karakteren av tvangsdirigering av arbeidskraft. Han vurderte skadevirkningene for den ene gruppe i forhold til skadevirkningene for den andre og fant at utfallet da måtte bli at han voterte for en forlengelse av loven.

Det er nettopp på denne bakgrunn man må vurdere hvorvidt de inngrep som gjøres overfor disse tannleger er så vesentlige at de allikevel vil komme i konflikt med grunnlovens prinsipper. Det er i denne forbindelse de vilkår som bys tannlegene kommer inn i bildet. De forhold at

Side:490

arbeidsplikten pålegges straks etter eksamen, at den er begrenset til 1 1/2 år, omfatter det yrke vedkommende selv har valgt å utdanne seg i, at selve arbeidsforholdene er tilfredsstillende med gode klinikker, at lønnen i relasjon til andre yrker som krever akademisk utdannelse er meget god, at boligforholdene jevnt over er meget gode, bidrar alle til å gjøre plikten mindre tyngende.

Såvidt retten kan se er det en slik vurdering Høyesterett har foretatt i saken mot tannlege Iversen ( Rt-1961-1350 ff.). Retten er for så vidt av den oppfatning at denne dommen må ansees som et prejudikat.

Retten finner ikke at forholdene er vesentlig endret ved forlengelsesloven av 1962. Retten vil i den forbindelse peke på at tjenestetiden er nedsatt fra 2 til 1 1/2 år og at tiden for beordring er forlenget fra 30/6-63 til 1/7-1966 og at lovens bestemmelser forøvrig er uendrede. Siden loven av 1962 ble gitt er det truffet flere bestemmelser som tar sikte på å lette og bedre vilkårene, senest ved rundskriv av Sosialdepartementet nr. 28 av 2. juni 1964.

Retten vil fremheve at Høyesterett fant det klart at loven av 1956 ikke krenket grunnloven eller dens prinsipper. Loven av 1962 måtte derfor ha et vesentlig annet innhold enn loven av 1956 for at den skulle komme i en annen stilling i forhold til grunnloven.

Retten har lagt stor vekt på at det i Stortinget var enighet om å forlenge loven, uenigheten gjaldt alene for hvilken tid loven skulle gjøres gjeldende. Det skal, som presisert i Høyesterettsdommen vedrørende Iversen, atskillig til for at en domstol skal kunne tilsidesette en lov som grunnlovsstridig, særlig når et enstemmig Storting har funnet at den ikke strider mot grunnloven på grunnlag av nettopp de vurderinger retten har trukket frem. Retten vil også nevne at det fra Tannlægeforeningens side er presisert at den lønn som gis for det arbeide som ytes representerer fullverdig betaling.

Tannlægeforeningen har sterkt betonet at det foreligger en forskjellsbehandling mellom tannleger på den ene side og leger, helsepersonell, lærere og prester på den annen side, idet det også er mangel på arbeidskraft i disse yrker rundt om i landet. Det vises til at den beordringslov som i krigens begynnelse ble gjort gjeldende for alle innen helsesektoren, er opphevet og at det bare er truffet nye bestemmelser for tannlegene. Etter rettens oppfatning er likhetsprinsippet fyllestgjort ved at det er etablert likhet innen en bestemt gruppe. Retten må erklære seg enig med Regjeringsadvokaten i at det ikke kan være et nødvendig krav at alle borgere stilles likt, men at det foreligger saklig grunn til forskjellsbehandlingen. Retten kan til støtte for dette syn vise til Castberg: Statsforfatningsrett II side 402. Hensett til at loven er av begrenset varighet og til at folketannrøkten ville bryte sammen om loven ikke ble forlenget, finner retten at det i dette tilfelle foreligger en saklig grunn til å treffe de bestemmelser som er gjort. At loven kan synes urimelig er i seg selv ikke tilstrekkelig grunn til å sette den tilside som grunnlovsstridig.

På grunnlag av det som ovenfor er anført finner retten ikke at lov nr. 2, om forlengelse av sivil tjenesteplikt for tannleger, av 29. juni 1962 er grunnlovsstridig.

Det er dernest fra Tannlægeforeningens side gjort gjeldende at loven

Side:491

strider mot artikkel 4 i Europakonvensjonen av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.

Retten finner heller ikke at denne anførsel kan føre frem. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen, Jens Fagereng og Sigurd Fougner Hagen): - - -

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som byretten, har sett saken slik:

Den midlertidige lov om sivil tjenesteplikt for tannleger gjelder for de tannleger som etter hvert blir uteksaminert her i landet eller i utlandet når den utenlandske eksamen blir anerkjent i Norge. Etter det som er opplyst kommer loven til anvendelse på ca. 100 tannleger pr år. Loven pålegger tannlegene en særplikt. Det er her ikke spørsmål om noen alminnelig borgerplikt som kan pålegges alle og enhver etter tilsvarende regler som f. eks. verneplikt.

Grunnloven inneholder ikke noen bestemmelse som forbyr lovgivningen å gripe inn i den enkeltes frihet gjennom pålegg om arbeidsytelser til det offentlige, selv når det gjelder enkelte individer eller mindre grupper. Beordringsloven står således ikke i strid med noen skreven grunnlovsbestemmelse. Det er imidlertid alminnelig antatt at grunnloven bygger på visse frihets- og rettferdighetsprinsipper, som uten å være kommet til uttrykk i grunnlovens ord, setter en grense for den lovgivende makt. Lagmannsretten viser til 1. voterendes, dommer Hiorthøys uttalelse i Iversen-saken ( Rt-1961-1350): «Jeg vil visstnok ikke utelukke muligheten av at domstolene i ekstrerne tilfelle vil kunne finne en lov uanvendelig fordi den strider mot visse alminnelige rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter, selv om loven ikke støter an mot noen positiv bestemmelse i grunnloven». Retten viser videre til en artikkel av samme dommer i Aftenposten for 18/8 1964. Det heter her bl.a.: «Med utgangspunkt i rettighetsbestemmelsene har den oppfatning fått feste at det eksisterer et rettighetskompleks, rommeligere enn hva man kan lese ut av Grunnloven, som lovgiveren ikke kan gjøre innhugg i uten å krenke dens «ånd og prinsipper». Spørsmålet har heldigvis hittil ikke vært særlig i forgrunnen, men det blir neppe benektet og må i tilfelle påregnes å kunne bli bekreftet av domstolene, at det forekommer grunnlovsbeskyttede rettigheter utenfor Grunnloven». Hiorthøy nevner som eksempler bl.a. retten til å velge bopel og arbeidsplass. Retten kan også vise til utenriksog konstitusjonskomiteens innstilling om forslag til ny §110 i grunnloven (rett og plikt til å arbeide), Innst. S. nr. 373/1952, mindretallets bemerkninger 840-41: «På den annen side vil en bestemmelse om adgang for staten til å pålegge individene plikt til arbeid kunne medføre uberegnelige konsekvenser. En grunnlovsbestemmelse forutsettes å bli varig, og til en annen tid kan den bli påkalt for en vidtgående regulering av forpliktelser i strid med de frihetsprinsipper som vår grunnlov ellers er basert på.» Under sakens behandling i Stortinget (Stortingstidende 1952 3228-3260) ble det av representanter for forskjellige politiske partier gitt uttrykk for at de var mot enhver form for dirigering av arbeidskraften og inngrep i arbeidernes rett til selv å velge yrke og arbeidssted.

Lagmannsretten antar imidlertid at heller ikke grunnlovens «ånd og

Side:492

prinsipper» - den alminnelige frihets- og likhetsgrunnsetning som grunnloven er antatt å bygge på - er noen absolutt hindring for at lovgivningen pålegger enkelte borgere eller en mindre gruppe arbeidsplikt i form av offentlig tjeneste. Det avgjørende må bli om loven etter sitt innhold kommer i strid med frihets- og likhetsgrunnsetningen. Det er klart at en på denne måten kommer opp i skjønnsmessige vurderinger og at grensen kan bli flytende og vanskelig å trekke. Dette er uunngåelig når man kommer utenfor det område hvor frihets- og likhetsgrunnsetningen er fastslått i spesielle bestemmelser.

Foranledningen til beordringsloven var innføringen av folketannrøkten i 1949 og det behov for tannleger til nye offentlige stillinger som folketannrøkten etter hvert førte med seg. Folketannrøkten var og er en betydelig helsereform. Den hadde tilslutning av alle politiske partier og av alle interesserte kretser. Etter de opplysninger som foreligger må man gå ut fra at den i mange deler av vårt land i praksis gir folk den eneste mulighet for tannbehandling. Lagmannsretten er enig i at man i og for seg ikke kan veie den samfunnsmessige betydning av folketannrøkten mot den byrde som tjenesteplikten medfører for tannlegene. På den annen side står det fast at loven er foranlediget av den vanskelige personellsituasjon. Det er fremholdt at dette problem var klart på et meget tidlig tidspunkt og at iverksettelsen og gjennomføringen av folketannrøkten burde vært utsatt. Hertil er å si at det etter at loven først var iverksatt formentlig ville vært meget vanskelig å skru utviklingen tilbake. Ikke minst utkantstrøkene hadde et rimelig krav på bedre tannrøkt. Det er mulig at man ved tidligere og sterkere innsats av stimuleringstiltak kunne ha klart situasjonen uten siviltjenesten. Her kommer dog mange hensyn, blant annet de økonomiske inn i bildet. Hvordan det enn forholder seg med dette er det uomtvistelig at situasjonen for den offentlige tannrøkt etter hvert ble meget vanskelig. Selv om man ikke kan tale om nødstilstand må det ansees på det rene at helsemyndighetene har stått overfor en krise på grunn av den utilstrekkelige tilgang av tannleger.

Det er ikke til å komme utenom at siviltjenesten medfører en betydelig byrde for tannlegene. De er satt i en særstilling i forhold til landets øvrige borgere. De fratas retten til selv å disponere over sin arbeidskraft. De må ta pålagt arbeide, ofte på fjerntliggende steder. Siviltjenesten medfører et avbrekk i deres normale karriere, i ethvert fall for de tannleger som akter å begynne sivil praksis.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke naturlig å se siviltjenesten som ekspropriasjon av menneskelig arbeidskraft. Hvordan man enn ser dette spørsmål må det være klart at en særbyrde av den art det her gjelder ikke kan gjennomføres uten at tannlegene få full erstatning. Ellers vil man komme i strid med det prinsipp om likhetsbehandling på det økonomiske område som er kommet til uttrykk i grunnlovens §105. Man viser i denne forbindelse til Castberg: Statsforfatningsrett (3. utgave) II side 242, 278 og 294. Tannlegene er i loven tilsagt den lønn som er fastsatt for de stillinger påleggene gjelder. Avlønningen er noe forskjellig etter som tannlegene blir pålagt å ta stilling ved kommunale skoletannklinikker eller i folketannrøkten. Lønningene er jevnt over gode når man ser hen til det alminnelige lønnsnivå i offentlig tjeneste, men er

Side:493

formentlig atskillig lavere enn hva tannleger kan oppnå i privat praksis, når de etter en kortere eller lengre tid får innarbeidet seg. Tannlegen har krav på dekning av rimelige reiseutgifter i forbindelse med overtatt tjeneste og tilbakerelse til hjemstedet. For tannleger som plasseres i distriktstannlegestillinger er det ordnet med brukbare og forholdsvis rimelige boliger. Loven hjemler ikke erstatning for rent individuelle tap, heller ikke for mulige tap som følge av forsinket etablering i privatpraksis. Den enkelte tannlege vil i tilfelle være henvist til å ta opp slike krav i særskilt søksmål. Alt i alt er de økonomiske forhold ordnet slik at loven ikke antas å krenke det prinsipp som er kommet til uttrykk i grunnlovens §105.

Ordningen er tidsbegrenset. Det kan ikke gis pålegg om siviltjeneste ut over 30. juni 1966. Det er under saken fra Statens side uttalt at det foreløpig ikke er truffet noen bestemmelse om loven skal søkes forlenget eller ikke. Av det refererte brev fra Sosialdepartementet av 11/1 1965 fremgår at spørsmålet om å skaffe det nødvendige antall tannleger uten beordring er under utredning og drøftelse.

Det er endelig et trekk i bildet at siviltjenesten som regel kommer i tilslutning til avsluttet eksamen. Det er selvsagt av betydning at en påtvungen tjeneste av denne art blir avviklet så tidlig som mulig etter avsluttet studium og før tannlegen har etablert seg. Regjeringsadvokaten har sammenligningsvis vist til den turnustjeneste som er etablert for medisinske kandidater. Turnustjenesten står dog i annen stilling enn siviltjenesten idet den er en del av det medisinske studium. Reelt sett innebærer turnusordningen at helsemyndighetene får disponere over hårdt tiltrengt arbeidskraft.

Lagmannsretten kan sammenfatte sin oppfatning slik: Det gjelder en lov som er gitt for å avhjelpe en akutt vanskelighet i en sektor av det offentlige helsestell. Loven er tidsbegrenset. Det er utvilsomt at loven innebærer betydelige byrder for de tannleger som blir pålagt siviltjeneste. På den annen side er tjenestetiden søkt begrenset så meget som mulig, samtidig som tannlegene er tilsikret rimelig økonomisk vederlag. Lagmannsretten er, alt tatt i betraktning, blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å sette loven til side som grunnlovsstridig. Retten tar med dette ikke standpunkt til hvordan saken vil stille seg hvis lovens varighet blir forlenget eller den blir gjort permanent. Lagmannsretten tilføyer at den har tatt hensyn til Høyesteretts avgjørelse i Iversen-saken, men at den ikke har ansett seg bundet av denne. Situasjonen i 1962, da loven ble forlenget, var på flere måter annerledes enn i 1956, da loven opprinnelig ble vedtatt.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det heller ikke er grunnlag for å fastslå at beordringsloven strider mot artikkel 4 i Europa-konvensjonen av 4/11 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. - - -