Rt-1966-575

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-04-23
Publisert:	Rt-1966-575
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 61
Parter:	1. Leif Helgestad, 2. Olga Graaberg, 3. Elinda Sandbekk, 4. Aage Helgestad, 5. Aslaug Sunde (advokat Harald Halvorsen - til prøve) mot 1. Sofie Fjerdingstads dødsbo, 2. Guldborg Bakkene, 3. Signe Schøyen (høyesterettsadvokat Jan Brækhus).
Forfatter:	Bahr, Rode, Ryssdal, Eckhoff, Thrap
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Bahr: Saken gjelder forståelsen av et gjensidig testament opprettet 12. mai 1928 av Ole Josef Gundersen og Anna Marie Gundersen, hvor ektefellene bestemte at «dersom en av oss skulde dø uten at vi har fælles livsarvinger skal den lengst levende beholde det fælles bo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellemkomst». Hustruen døde 15. juli 1962, og boet ble da overtatt av mannen i henhold til testamentet. Han døde 24. desember 1962 uten å ha truffet noen ny testamentarisk disposisjon. Det var ikke livsarvinger etter noen av ektefellene.

Ole Josef Gundersens bo ble i februar 1963 tatt under offentlig skiftebehandling ved Nedre Romerike skifterett etter begjæring av tre av hans slektsarvinger: søsteren Sofie Fjerdingstad og søsterdøtrene Gulborg Bakkene og Signe Schøyen. Under bobehandlingen oppstod det tvist om forståelsen av testamentet mellom de nevnte arvinger etter mannen og slektsarvingene etter førstavdøde, nemlig hennes brorbarn Leif Helgestad, Olga Graaberg, Elida Sandbekk, Aage Helgestad og Aslaug Sunde. Mannens arvinger hevdet at boets midler skulle tilfalle dem, mens hustruens arvinger krevde at midlene skulle deles med en halvpart på mannens og en halvpart på hustruens arvinger.

Skifteretten - dommerfullmektigen - avsa 17. mars 1964 kjennelse i tvisten med slik slutning:

De midler som Ole Josef Gundersen etterlot seg tilfaller hans slektninger etter loven.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Anna Marie Gundersens slektsarvinger - Leif Helgestad m. fl. - påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som den 6. mars 1965 avsa dom med slik domsslutning:

«Skifterettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

En av lagmannsrettens dommere dissenterte og stemte for at også Anna Marie Gundersens slektsarvinger skulle kjennes arveberettiget.

Innen lagmannsrettens dom ble avsagt, var Sofie Fjerdingstad

Side:576

avgått ved døden. I stedet hadde hennes dødsbo trådt inn som part i saken.

Anna Marie Gundersens slektsarvinger har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. To av dem, Elida Sandbekk og Aage Helgestad, har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

De ankende parter hevder at det ikke er godtgjort at ektefellene ved det gjensidige testament hadde ønsket å utelukke førstavdødes slektninger fra å få arv. De mener at lagmannsrettens flertall på avgjørende punkter dels har oppfattet det foreliggende bevismateriale feil, dels tillagt det en uriktig betydning.

Det anføres i ankeerklæringen ytterligere bl.a.:

«Ektefellenes mening med det gjensidige testamente har etter de ankende parters oppfatning vært at lengstlevende fritt kunne disponere boet også ved testamente. Det foreligger intet som tyder på at ektefellene skulle ha tatt standpunkt til det juridiske begrep «universalarving». - Det er derfor etter de ankende parters mening uriktig å trekke slutninger ved hjelp av en fortolkning av dette begrep.

Til støtte for den fortolkning at førstavdøde ikke skulle ta arv ved lengstlevendes død anfører lagmannsretten bl.a. en del uttalelser fra fru Gundersen. Det henvises her til mindretallets votum. Uttalelsene er av flertallet oppfattet for alvorlig. Det var dessuten like store muligheter for at fru Gundersen ble lengstlevende.

Det foreligger intet som kaster lys over hva Gundersen eventuelt ville ha bestemt i sitt testamente, og Gundersens tanker om opprettelse av et testamente kan ikke utledes derhen at det gjensidige testamente utelukket førstavdødes arvinger.

- - -

Lagmannsretten har bygget på en rent konkret bevisvurdering og har såvidt skjønnes ikke tatt standpunkt til hvorledes resultatet hadde blitt dersom den utelukkende skulle bygge på testamentets ordlyd. Da det var tildels sterk dissens mellom prosessfullmektigene på dette punkt fremholdes de ankende parters standpunkt, at lovens ordning er den at boet, når lengstlevende er død, skal deles mellom ektefellenes arvinger etter loven, jfr. Hrd. inntatt i Rt-1963-1219 og Rt-1965-17.»

De ankende parter har ellers vist til det som er anført i den dissenterende lagdommers begrunnelse.

De ankende parter har for Høyesterett lagt ned slik påstand:

«1. Leif Helgestad, Olga Graaberg, Elida Sandbekk, Aage Helgestad og Aslaug Sunde kjennes arveberettiget til en halvpart i boet etter avdøde Ole Josef Gundersen og hustru Anna Marie Gundersen.

2. Sofie Fjerdingstads dødsbo, Gulborg Bakkene og Signe Schøyen tilpliktes in solidum å erstatte de ankende parters saksomkostninger for alle retter, dog slik at for Høyesterett tilkjennes det offentlige saksomkostninger for Elida Sandbekk og Aage Helgestad.»

Ankemotpartene - Sofie Fjerdingstads dødsbo, Gulborg

Side:577

Bakkene og Signe Schøyen - har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Sofie Fjerdingstads dødsbo, Gulborg Bakkene og Signe Schøyen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til lagmannsrettens og skifterettens premisser.

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Nedre Romerike herredsrett med avhør av fire parter og syv vitner. Ett av vitnene hadde ikke forklart seg for lagmannsretten, men var avhørt for skifteretten.

Det er lagt fram et par nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å referere.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i det vesentlige tiltre det som er sagt i skifterettens og lagmannsrettens flertalls premisser. Jeg tilføyer:

Spørsmålet om førstavdødes slektninger, når gjensidig testament er opprettet, skal anses utelukket som arvinger til den beholdne fellesformue ved lengstlevendes død, må avgjøres konkret ved en tolking av testamentet, på grunnlag av dets ordlyd og det materiale som ellers måtte foreligge til belysning av hva testatorene har ment og villet. Det er imidlertid antatt i tidligere dommer at når det i testamentet er brukt en formulering som i dette tilfelle - hvoretter lengstlevende skal beholde fellesboet som sin eiendom udelt, uten at det er truffet noen bestemmelse om hvordan det skal forholdes med formuen etter lengstlevendes død -, er det i mangel av holdepunkter for noe annet naturlig å forstå disposisjonen slik, at lengstlevende er innsatt som enearving, og at førstavdødes slektninger er utelukket som arvinger til fellesformuen. Jeg viser i denne forbindelse til de avgjørelser som er nevnt i skifterettens premisser, spesielt dommer i Rt-1933-882 og Rt-1956-584, hvor ordlyden i testamentet var den samme som i vårt tilfelle. Som jeg alt har antydet, kan særlige omstendigheter i den enkelte sak føre til en annen løsning; som eksempel på det kan vises til dom i Rt-1963-1219, jfr. også Rt-1965-17 og 291. Men i vårt tilfelle kan jeg - på samme måte som skifteretten - ikke se at det foreligger opplysninger som kan begrunne en annen forståelse enn den testamentets klare ordlyd tilsier. Tvert imot trekker de opplysninger vi har etter min mening i den retning at testatorene ikke har hatt noen tanke om å tilgodese førstavdødes slekt etter lengstlevendes død. Jeg viser for så vidt til lagmannsrettens flertalls begrunnelse.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Anken har vært forgjeves, og jeg finner at de ankende parter i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd må erstatte ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett. Jeg ser ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens

Side:578

avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger for denne rett og for skifteretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Leif Helgestad, Olga Graaberg, Elida Sandbekk, Aage Helgestad og Aslaug Sunde - én for alle og alle for én - til Sofie Fjerdingstads dødsbo, Gulborg Bakkene og Signe Schøyen 3 000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Eckhoff og Thrap: Likeså.

Av skifterettens kjennelse: (dommerfullmektig Bjørn Dokmo):

Anna Marie Gundersen og Ole Josef Gundersen opprettet den 12. mai 1928 gjensidig testament med følgende ordlyd:

Undertegnede egtefolk hustru Anna Marie Gunersen født Helgestad og jernbanearbeider Ole Josef Gunersen erklærer herved som vor testamentariske vilie dersom en av os skulde dø uten at vi har fælles livsarvinger skal den lengst levende beholde det fælles bo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellemkomst. - - -

Retten bemerker:

Etter den utforming det foreliggende testament har fått er det grunn til å anta at det er laget etter en eller annen formular. - - -

Avgjørende er imidlertid ikke hva ektefellene bevisst eller ubevisst har utelatt, men hva de ved opprettelsen av testamentet har ment å gi uttrykk for som sin siste vilje, uavhengig av hvilken rettsoppfatning som måtte være gjeldende på dette tidspunkt.

Det gjensidige testament ble opprettet forholdsvis kort tid etter at Anna og Josef Gundersen giftet seg. Ingen av ektefellene bragte noen formue inn i ekteskapet, og det de etterlot seg er alt sammen erhvervet i fellesskap under ekteskapet. Når testamentet bruker uttrykket at lengstlevende skal beholde det «fælles bo som sin eiendom» er det derfor grunn til å anta at ektefellene ikke først og fremst har tenkt på sine slektninger men at det har vært deres mening å inn sette lengstlevende som enearving selv om dette uttrykk ikke direkte er brukt. Dette må da føre til at førstavdødes arvinger er utelukket fra å ta arv ved lengstlevendes død ettersom det her ikke foreligger noen annen testamentsbestemmelse herom.

Denne oppfatning stemmer også med teori og rettspraksis siden 1933. Det foreligger således en rekke dommer som slår fast at når lengstlevende bl.a. ved en uttrykksform som i det foreliggende testament, er innsatt som arving, er han å betrakte som enearving med mindre konkrete opplysninger gir grunn til en annen forståelse. Retten viser i denne forbindelse til dommer inntatt i Rt-1933-882, 1948 841 og 1956 584. Retten kan ikke være enig med de saksøktes anførsler om at den

Side:579

dom som er inntatt i Rt-1963-1219 tar avstand fra den tidligere rettspraksis. - - -

I den foreliggende sak er det etter rettens oppfatning ikke godtgjort at det foreligger omstendigheter som gir tilstrekkelig grunnlag for å fravike den forståelse av det gjensidige testament som ordlyden gir uttrykk for. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. M. Rivertz og Th. Sverdrup-Thygeson samt tilkalt dommer, byfogd K. A. Høvde):

Lagmannsretten er enig med skifteretten hvis kjennelsesgrunner i alt vesentlig tiltres.

Til nærmere belysning av saken anføres at dødsboets formue er opplyst å bestå av ektefellenes bolighus som skal representere en nettoverdi av ca. kr. 41 000. Hertil kommer et beløp av ca. kr. 26 000 som Ole Gundersen arvet kort tid før hustruens død fra en slektning. Ole Gundersens arvinger har som minnelig ordning tilbudt at de kr. 41 000 skal anses som felleseie mens arvelodden på kr. 26 000 bare skal deles mellom Ole Gundersens arvinger. Dette tilbud er imidlertid tilbakekalt etter at det ble avslått av de ankende parter.

Det kan vanskelig utledes noe bestemt av testamentets ordlyd. Når det der heter at den lengstlevende skal beholde det felles bo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellomkomst kan dette kanskje forståes såvel i den ene som i den annen retning ettersom man legger vekt på ordene at lengstlevende skal beholde det felles bo udelt, eller på ordene «som sin eiendom». Den omstendighet at den meget alminnelige tilføyelse om hvordan det skal forholdes ved lengstlevendes død er sløyfet synes imidlertid å antyde at ordene «som sin eiendom» her var ment å innebære en realitet.

Ektefellene var da testamentet ble opprettet formuesløse og det ligger derfor nær å anta at de på det tidspunkt ikke overveiet hvordan det skulle forholdes ved lengstlevendes død. Imidlertid foreligger det opplysninger som tyder på at ektefellene ved senere anledninger har forstått det som om den lengstlevende i testamentet var innsatt som førstavdødes universalarving og er dette tilfelle, synes det å være noen grunn til å anta at denne oppfatning også var tilstede da testamentet ble opprettet. Det nevnes i denne forbindelse at det er godtgjort at avdøde fru Gundersen ved flere anledninger - riktignok formentlig først etter 1945 - har uttalt at hennes slekt var utelukket fra arv etter henne, og når det gjelder Ole Gundersens oppfatning har vitnet Arne Kværner på uttrykkelig spørsmål fra retten uttalt at han oppfattet Ole Gundersen som om han etter hustruens død anså seg som eneeier av boet og at det var derfor det var om å gjøre for ham å få opprettet nytt testamente før han døde. Det er sannsynlig at han da hadde ment å tilgodese hustruens brorsønn Leif Helgestad og at ektefellene har talt om dette, men den omstendighet at bare Leif Helgestad etter de ankende parters forklaringer har vært nevnt, tyder på at det ikke har vært ektefellenes mening at hustruens slektsarvinger i sin alminnelighet skulle være arveberettiget etter fru Gundersen. Dette bestyrkes også av vitnet Alfhild Hagen (Leifs svigermor) som har uttalt at Leif skulle få noe etter dem, men at de andre hadde fått nok.

Side:580

Det kan i denne forbindelse pekes på at hustruens annen brorsønn Aage Helgestad fikk bo i nær to år med full kost og losji hos Gundersens for kr. 20,- pr uke i 1950-51. Hertil kommer på den annen side at Gundersen synes å ha ment at Leif var i en vanskelig stilling fordi hans hustru er meget sykelig. Selv om disse konkrete opplysninger er sparsomme, peker de allikevel alle i en bestemt retning og dette må i et grensetilfelle som det foreliggende hvor ordlyden av testamentet synes å peke på at lengstlevende var ment innsatt som førstavdødes universalarving tillegges den vekt at resultatet må bli overensstemmende.

Når det gjelder den foreliggende rettspraksis i spørsmål som det foreliggende, er denne etter lagmannsrettens oppfatning så konkret betonet at det er vanskelig å finne prinsippielle avgjørelser som kan få avgjørende betydning for den foreliggende sak. - - -

Lagdommer Sverdrup-Thygeson bemerker:

Jeg er kommet til et annet resultat enn flertallet. Etter sin ordlyd må antagelig testamentet etter en objektiv fortolkning forstås slik at det beholdne bo skal tilfalle lengstlevendes arvinger. Det spørsmål reiser seg da om det foreligger konkrete omstendigheter som tilsier at ektefellene likevel har ment at boet ved lengstlevendes død skal deles mellom begges arvinger. Det foreligger sparsomme opplysninger om hva ektefellene har ment, men en samlet vurdering av samtlige opplysninger gir etter min mening det inntrykk at ektefellene ikke har tenkt seg muligheten av at testamentet ville lede til at førstavdødes arvinger uten videre ble utelukket fra å ta arv. - - -