Rt-1966-951
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-05-25 |
| Publisert: | Rt-1966-951 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 152 B/1966 |
| Parter: | Berg-Hansen & Co's Reisebureau (advokat Otto Moltke-Hansen) mot Aslaug Ragnfrid Fjære (høyesterettsadvokat Bjarne Komdahl). |
| Forfatter: | Berger, Hiorthøy, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Dommerne Berger, Hiorthøy og Endresen.
Aslaug Ragnfrid Fjære påklaget 11. februar 1966 til Oslo namsrett utleggsforretning avholdt 14. september 1965. Ved denne forretning var det for hennes manns gjeld til Berg-Hansen &
Side:952
Co's Reisebureau tatt utlegg i «borettsbevis. vedr. hus nr. 32, leilighet 145 Eftaåsen borettslag OBOS pålydende kr. 8500.-.» Fru Fjære anførte i klagen at borettsbeviset tilhørte henne.
Berg-Hansen nedla påstand om at klagen skulle avvises som for sent fremkommet. Oslo namsrett avsa 21. mars 1966 kjennelse med slik slutning: «Saken avvises ikke.» Eidsivating lagmannsrett forkastet 5. mai 1966 Berg-Hansens kjæremål. Berg-Hansen & Co.s Reisebureau påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som opphevet avgjørelsen og avviste klagen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget antar at lagmannsretten har tolket loven uriktig når den har funnet at fristen i tvangsfullbyrdelseslovens §49 annet ledd ikke kommer til anvendelse overfor tredjemann som påberoper seg eiendomsrett til en utlagt ting. Bestemmelsene i §49 gjelder etter sin ordlyd enhver klage fra parter eller andre interesserte over namsmannens avgjørelser, og det er etter Utvalgets mening ikke holdepunkt for å anta at fristbestemmelsen i annet ledd bare får anvendelse ved klager over namsmannens formelle fremgangsmåte og ikke når det gjelder avgjørelser som kan «angripes med de vanlige rettsmidler». Utvalget er riktignok enig med lagmannsretten i at en klage fra tredjemann i denne henseende må bedømmes på samme måte som et angrep på tvangsgrunnlaget, jfr. den i Rt-1950-517 gjengitte kjennelse av Kjæremålsutvalget. Men Utvalget er etter nærmere overveielse kommet til at denne kjennelse ikke er riktig, og at avgjørelsen, selv om den i en viss utstrekning har vært lagt til grunn i praksis, ikke bør opprettholdes. Det bemerkes for øvrig at den forståelse av loven som etter Kjæremålsutvalgets mening er den rette, synes forutsatt i Utkast av 1954 til ny lov om tvangsfullbyrdelse, jfr. det departementale utvalgs motiver 42-43. Man skal tilføye at en oversittelse av klagefristen, som ikke avbøtes gjennom oppreisning, ikke er til hinder for at tredjemann, som ikke har vært part, reiser innsigelse på nytt på et senere trinn av tvangsfullbyrdelsen så lenge denne ikke er avsluttet.
Etter dette vil den påkjærte avgjørelse bli å oppheve og Aslaug Ragnfrid Fjæres klage å avvise.
Saksomkostninger antas etter omstendighetene ikke å burde tilkjennes for noen av rettene.»
Side:953