Rt-1966-953
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-06-18 |
| Publisert: | Rt-1966-953 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 497/1966. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Berger, Hiorthøy, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §369, §470, Straffeprosessloven (1887), §469, Straffeloven (1902) §147, §227, §233, §390, §390a, §49 |
Dommerne Berger, Hiorthøy og Endresen.
Om sakens forhistorie vises til Høyesteretts dom av 6/2 1965, se Rt-1965-128. Høyesterett avsa frifinnelsesdom som omfattet hele tiltalen.
A krevet deretter erstatning etter straffeprosesslovens §469, 1. og tredje ledd. Lagmannsretten tok ikke kravet til følge. Lagmannsretten fant at det ikke var adgang til å tilkjenne erstatning, fordi A ved eget forsettlig forhold hadde fremkalt forfølgningen, jfr. straffeprosesslovens §470. Lagmannsretten uttalte også at bevisene ikke var gjendrevet for noen posters vedkommende.
Kjæremålsutvalget som heller ikke tok kravet til følge, uttalte bl.a. følgende:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må forkastes og kan i vesentlig utstrekning tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt for ikke å ta erstatningskravet til følge.
Når det gjelder kravet om erstatning for utholdt varetektsfengsel etter straffeprosesslovens §469 tredje ledd, bemerkes at det etter Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. mars og 25. april 1964 var siktelsene etter straffelovens §227 første ledd og §390a som dannet grunnlag for at A ble undergitt varetektsfengsel. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten når den i sin kjennelse av 2. desember 1965 er kommet til at A ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen vedrørende disse tiltaleposter, og at erstatning derfor for så vidt ikke kan tilkjennes, jfr. straffeprosesslovens §470. Ved lagrettens kjennelse ble det for øvrig slått fast at Ae hadde foretatt handlinger som omhandlet i tiltalebeslutningens post IV - overtredelse av straffelovens §390a. Vedrørende tiltalebeslutningens post II - overtredelse av straffelovens §227 første ledd - kan også vises til lagmannsrettens særskilte bemerkninger som Utvalget tiltrer.
Når det gjelder kravet om erstatning etter straffeprosesslovens §469 første ledd for vesentlig velferdstap, vil postene II og IV i tiltalebeslutningen etter det foran anførte heller ikke kunne gi grunnlag for å tilkjenne slik erstatning. Det er vel imidlertid tiltalebeslutningens post I - overtredelse av straffelovens §233 første ledd og annet ledd jfr. §49 - og post III - overtredelse av straffelovens §147 første og annet ledd - som har vært mest egnet til å skade A.
Side:954
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at de bevis som er fremført mot A for så vidt angår disse poster ikke er gjendrevet eller avkreftet på sådan måte at det kan sies å være usannsynlig at hun har foretatt de påklagede handlinger. Hun ble imidlertid ved lagmannsrettens dom frifunnet for å ha foretatt disse handlinger, og den omstendighet at bevisene ikke er gjendrevet, er ikke tilstrekkelig til å utelukke erstatning etter straffeprosesslovens §469 første ledd. Lagmannsretten har imidlertid også for disse posters vedkommende lagt til grunn at A ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen, og at erstatning etter straffeprosesslovens §470 derfor ikke kan tilkjennes. Når lagrettens bevisbedømmelse legges til grunn, fremstår det som tvilsomt om A kan sies direkte å ha fremkalt forfølgningen også for så vidt angår disse poster i tiltalebeslutningen. Hennes forhold for øvrig har imidlertid vært slik at når det først var foretatt handlinger som fremstillet seg som innbrudd og forsøk på overlagt drap, var det nærliggende å tro at disse handlinger var foretatt av henne, og påtalemyndigheten hadde da etter Utvalgets mening - på bakgrunn av de opplysninger som forelå om en norsk kvinnes kjøp av arsenpreparat på et apotek i Arvika i desember 1963 - full føye til å ta disse tiltaleposter med som grunnlag for krav om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler.»
Utvalget uttalte til slutt at lagretten hadde besvart spørsmålet om overtredelse av straffelovens §390a var foretatt i sinnssykdom, med nei. Når imidlertid As opptreden overfor fornærmede hadde vært slik at de sakkyndige kom til den konklusjon at hun var sinnssyk, måtte det kunne sies at hennes eget forsettlige forhold i hvert fall hadde medvirket til å fremkalle forfølgning også for overtredelse av straffelovens §233, jfr. §49 og §147. Selv om straffeprosesslovens §470 ikke skulle få direkte anvendelse, hadde hennes forhold dog vært slik at det ikke burde bli tale om å tilkjenne erstatning for vesentlig velferdstap.