Rt-1967-1460
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1967-12-02 |
| Publisert: | Rt-1967-1460 |
| Stikkord: | Vegtrafikkloven av 18 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141/1967 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Harald Schjoldager). |
| Forfatter: | Heiberg, Endresen, Stabel, Leivestad, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §6 |
Dommer Heiberg: Lier, Røyken og Hurum herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 14. september 1967 dom med domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §6 første ledd, til en bot til statskassen stor kr. 750,- - syvhundreogfemtikroner -, subsidiært 25 - femogtyve - dagers fengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Av domsgrunnene fremgår at tiltalte ble frifunnet for tiltalepost II som gjaldt veitrafikklovens §22 første ledd, subsidiært §22 annet ledd, uten at frifinnelsen er kommet til uttrykk i domsslutningen. Vedkommende §22 annet ledd var det dissens i retten, idet formannen stemte for fellelse.
Drammen politikammer har erklært anke over dommen for så vidt angår frifinnelsen for tiltale etter veitrafikklovens §22 annet ledd. Anken gjelder lovanvendelsen. Det hevdes at herredsretten - flertallet - har anvendt en uriktig norm når den har funnet at tiltalte ikke visste eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Subsidiært gjelder anken saksbehandlingen, idet det anføres at domsgrunnene er ufullstendige på dette punkt.
Om sakens sammenheng viser jeg til herredsrettens dom.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.
I herredsrettens flertallsbegrunnelse heter det om tiltalen etter veitrafikklovens §22 annet ledd:
«Flertallet finner ikke at tiltalte forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning etter kjøreuhellet. - Ved avgjørelsen har flertallet lagt avgjørende vekt på at det ikke oppstod noen personskade og heller ingen annen materiell skade enn den som rammet tiltaltes egen bil, med unntak av eventuelle skader på autovernet. - Flertallet er av den mening at det vanligvis aldri blir tale om politietterforskning og at dette heller ikke kan påregnes hvor skade er begrenset til eget kjøretøy ved uhell hvor ingen andre kjøretøyer eller personer hadde vært innblandet. - Selv om det oppstod skade på autovernet, måtte ikke tiltalte - etter flertallets mening - forstå at dette ville lede til politietterforskning. Flertallet peker her særlig på at autovernet ikke ble skadet i egentlig forstand, bare at 4 av «leddene» i sementblokkjeden ble skjøvet noe
Side:1461
innover uten at dette i noen særlig grad hadde redusert effekten av autovernet. - I det kjøreuhellet bare hadde medført materiell skade på egen bil måtte ikke tiltalte forstå at det ville bli politietterforskning, hvorfor han etter flertallets mening må frifinnes for dette tiltalepunkt.»
Som Høyesterett flere ganger har fastslått, bl.a. ved avgjørelser i Rt-1965-528 og 1967 532, må avgjørelsen av om en tiltalt «forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen» treffes på grunnlag av en helhetsvurdering av alle relevante momenter. Hvorvidt det vesentlig er voldt skade på egen bil, er således bare ett av de momenter som her kommer i betraktning.
Jeg savner i domsgrunnene bl.a. en drøftelse av betydningen av tiltaltes kjøring - som etter herredsrettens syn i seg selv betegnet «en grov krenkelse av bestemmelsen om forsvarlig kjøring» - sammenholdt med den omstendighet at hans kjøring også var iakttatt av utenforstående, deriblant av vitnet Robert Sundquist som kom til stede. Heller ikke er det nærmere redegjort for omfanget av skadene på bilen og «autovernet», og i hvilken utstrekning tiltalte var klar over dette. På den annen side er det ikke drøftet hvorvidt det sjokk tiltalte hadde fått etter ulykken kan ha virket inn på hans evne til å oppfatte og vurdere situasjonen. Endelig nevner jeg at flertallet et par steder taler om tiltaltes forståelse av at det «ville» bli politietterforskning, mens det annetsteds riktig er sagt «kunne», i samsvar med lovens utrykk.
Domsgrunnene gir etter min mening ikke grunnlag for å konstatere om herredsrettens flertall har anvendt veitrafikklovens §22 annet ledd riktig, og jeg finner derfor at herredsrettens frifinnende dom på dette punkt bør oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår frifinnelsen for tiltale etter veitrafikklovens §22 annet ledd.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Leivestad og Gaarder: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Engh med domsmenn):
A er født den 14/10-1944. Han bor på Slemmestad i Røyken. Av yrke er han truck-kjører og er ansatt ved Eternittfabrikken i Røyken. Han er gift og forsørger hustru og 2 barn med en inntekt siste år på kr. 19.000,-. Han er uformuende. De fremlagte straffeattester viser at han er tidligere ustraffet, - - -
Den 20. mai 1967 ved 20-tiden hadde tiltalte kjørt sin bil en Austin Moris F-87.636 på riksveg 165 fra Nærsnes retning Sætre. Ved Åroskastet i Røyken hadde tiltalte mistet herredømmet over bilen slik at denne
Side:1462
hadde gått rundt 180. i horisontalplanet. Bilen hadde samtidig skrenset over i det motgående kjørefelt og hadde her støtet inn i autovernet. På dette sted var autovernet sementblokker som var festet til hverandre med en gjennomgående armering. Sementblokkene er oppgitt til noe over meteren lange og med en høyde på ca. 40 cm. Sementblokkene vernet for et høyt, bratt og farlig stup. På det sted kollisjonen skjedde gjør veien en svak venstre sving. Veidekket er asfalt og veibredden er tilfredsstillende, men selve veistrekningen er svinget og tildels meget uoversiktlig. På kollisjonstidspunktet var vær- og føreforhold henholdsvis gode.
Etter at tiltalte hadde gått rundt 180´ og kjørt inn i autovernet hadde 4 av sementblokkene blitt presset noe innover på grunn av sammenstøtet. Det er ingen tvil om at autovernet har avverget en meget alvorlig ulykke. I bilen var foruten tiltalte også Torbjørn Skogstad.
Tiltaltes bil ble ved kollisjonen påført en del materielle skader særlig på høyre forpart som hadde truffet autovernet. - - -
Rettens bemerkninger: - - -
Tiltalens pkt. II - subsidiært - vegtrafikklovens §22 annet ledd.
Fra det sted hvortil tiltalte hadde rygget kjørte han alene videre til - - -
Retten finner det bevist, vesentlig på grunn av tiltaltes egen forklaring, at tiltalte mellom kl. 21 og 24 sammen med - - - drakk en 1/2 flaske med gin.
Påtalemyndigheten mener at dette forhold rammes av vegtrafikklovens §22 annet ledd idet tiltalte må ha forstått at politietterforskning kunne komme på tale.
Ved avgjørelsen av dette tiltalepunkt har retten delt seg i et flertall bestående av domsmennene og et mindretall.
Flertallet finner (se referat i Høyesteretts dom) - - -
Mindretallet - rettens formann - finner at tiltalte måtte ha forstått at det kunne bli politietterforskning selv om det her i det vesentligste bare oppsto materiell skade på egen bil.
Mindretallet finner at kjøreuhellet hvor tiltalte gikk rundt 180. og hvor det ble et kraftig sammenstøt med autovernet som påførte tiltaltes bil ikke ubetydelig materielle skader, særlig ved høyre forpart, er tilstrekkelig til at en må vente politietterforskning.
Etter mindretallets mening måtte tiltalte forstå at dette uvanlige kjøreuhell som nær hadde blitt en meget alvorlig ulykke kunne ha medført politietterforskning og tiltalte skulle derfor ikke ha drukket alkohol samme kveld hos - - -.
Side:1463