Rt-1965-528
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-05-22 |
| Publisert: | Rt-1965-528 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 75 B |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Peter F. Holst) |
| Forfatter: | Nygaard, Heiberg, Ryssdal, Roll-Matthiesen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §29, Motorvognloven (1926), Straffeloven (1902) §28, §52, §63, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§68, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§69 |
Dommer Nygaard: Kristiansund byrett avsa 15. januar 1965 dom med slik domsslutning: «A, f. xx.xx.1905, dømmes for overtredelse av lov om motorvogner av 20/2 1926, jfr. §29, jfr. §17, 3. ledd og veglovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §36, jfr. §17 nr. 5, jfr. strl. §63 første ledd til en felles bot på kr. 1 000 - tusen kroner - til statskassen og dersom boten ikke erlegges til en fengselsstraff i 18 dager. - A frifinnes for tiltale for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd og veglovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §17 nr. 4 i). - A dømmes til å erstatte statens omkostninger med kr. 300.»
Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, mens han subsidiært påanket dommen på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 15. februar 1965 ble lagmannsrettsbehandling nektet, mens anken ble henvist til Høyesterett. Videre har politimesteren i Kristiansund påanket dommen på grunn av straffutmålingen.
Jeg behandler først domfeltes anke. For Høyesterett er det fremholdt at domsgrunnene er mangelfulle når det gjelder parkeringen ved bussholdeplassen på Gomalandet. Som det fremgår av byrettens dom, ble domfelte frifunnet for tiltalen etter trafikkreglenes §17 nr. 4 punkt i) - tiltalebeslutningens post II punkt b. Men byretten har trukket parkeringen inn som et av momentene ved behandlingen av spørsmålet om domfelte hadde overtrådt bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd - tiltalebeslutningens post III. Det uttales således i domsgrunnene på dette punkt bl.a.: «Han parkerte tross alt bilen på bussholdeplass hvilket objektivt sett er en ulovlig handling, hvilket tiltalte måtte være klar over, og forlot den uten tilsyn, selv om det i og for seg ikke er noe klanderverdig i denne handling, omstendighetene tatt i betraktning.» Om dette forhold heter det i domsgrunnene under behandlingen av tiltalebeslutningens post II punkt b bl.a. at det «på stedet er en vegutviding for busstoppested og tiltalte og vitnene er enige i at han parkerte ca. midt i denne». Skiltet for busstoppested står noen få meter utenfor «busslommen» slik at 15-meters grensen går ca. midt på «lommen».» Etter dette kan jeg ikke se at det er noen mangel ved domsgrunnene når byretten
Side:529
har funnet at parkeringen objektivt sett var i strid med trafikkreglene. Selve bevisbedømmelsen er Høyesterett avskåret fra å prøve.
Når det gjelder anken over lovanvendelsen, er det fra domfeltes side gjort gjeldende at byretten generelt har tolket uttrykket «må forstå» i motorvognlovens §17 tredje ledd på en uriktig måte. Jeg finner det klart at anken på dette punkt ikke kan føre frem. Den forståelse av bestemmelsen som byretten har lagt til grunn, er i samsvar med den lovtolking som Høyesterett har bygget på i en rekke saker, jfr. således bl.a. Rt-1960-1409 flg. og Rt-1962-581 flg.
Domfelte har videre fremholdt at lovanvendelsen i dette tilfelle er feilaktig fordi byretten har bygget på en uriktig norm når den er kommet til at domfelte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. De momenter som byretten her har lagt vekt på, er - hevdes det - utilstrekkelige til at det kan fastslås at det foreligger den kvalifiserte form for uaktsomhet som loven krever. Jeg finner at heller ikke dette angrep på dommen kan føre frem. Jeg er enig med byretten i at avgjørelsen av spørsmålet må bygge på en helhetsvurdering av alle relevante momenter. Etter en utførlig gjennomgåelse av de omstendigheter som byretten her har tillagt vekt, er retten kommet til at domfelte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for å fastslå at byretten ved sin vurdering har bygget på noen uriktig norm eller at lovanvendelsen for øvrig er feilaktig på dette punkt.
For så vidt angår straffutmålingen, er påtalemyndighetens anke begrunnet med at fengselsstraff her skulle ha vært idømt. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at de forhold som byretten i denne sammenheng har lagt vekt på, ikke er tilstrekkelige når det gjelder å fastslå at det foreligger særlig formildende omstendigheter etter motorvognlovens §29 annet ledd. Fengselsstraff må derfor idømmes, og jeg finner at straffen kan settes til fengsel i 21 dager. I det jeg viser til byrettens straffutmålingsbetraktninger, er jeg blitt stående ved at fengselsstraffen - i samsvar med aktors uttalelse for Høyesterett - må kunne gjøres betinget når domfelte samtidig blir idømt en ubetinget bot, jfr. straffelovens §52 nr. 4. Jeg viser i denne sammenheng bl.a. til Høyesteretts dom i Rt-1962-926. Etter min mening er det ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre noen endring når det gjelder størrelsen av den boten som byretten har idømt.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at domfelte ved siden av den ubetingede bot idømmes en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår etter reglene i straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.
Side:530
Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Ryssdal, Roll-Matthiesen og Bahr: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Tor Thomlevold med domsmenn):
- - -
Tiltalte som er født - - - 1905 oppgir å være direktør. Han er gift og forsørger hustru. Inntekt siste år er oppgitt til ca. kr. 40 000 og formue til ca. kr. 600 000. Tiltalte er tidligere ikke tiltalt eller straffet. - - -
Tiltalens punkt II a:
Retten finner bevist at tiltalte til tid som beskrevet som fører av sin personbil T-15680 stanset bilen på toppen av - - - stanset motoren og gikk ut av bilen sammen med en passasjer for at passasjeren, som var en tilreisende skulle ta et fotografi av byen. Det var ikke flere passasjerer i bilen. Tiltalte og passasjeren gikk noen meter fra bilen og (etter) ca. 1 til 1 1/2 minutt etterat de hadde forlatt bilen begynte bilen å rulle forover. På det sted parkeringen eller «stoppen» skjedde er brua tilnærmelsesvis horisontal, men den heller noen grader mot den retning bilen begynte å trille. Bilen trillet etterhvert i ganske stor fart nedover brua mot Gomalandet. Og etter at den hadde slengt fra fortauskant til fortauskant flere ganger og også hadde hatt et nokså kraftig sammenstøt med rekkverket på venstre side av «kjøreretningen» stanset den. Tiltalte og hans passasjer som forsøkte å innhente bilen kunne intet gjøre før bilen stoppet av seg selv ca. 100 meter nedenfor utgangspunktet, presumtivt fordi venstre forskjerm og fremre støtfanger som følge av kollisjonen med rekkverket var trykket inntil venstre fordekk og virket bremsende.
Tiltalte har også selv erkjent dette faktiske hendelsesforløp. Han har videre erkjent at han sannsynligvis ikke hadde satt bilen i gear før han forlot den.
Tiltalte har imidlertid bestemt hevdet at han trakk til håndbremsen før han gikk ut av bilen. Han ser dog ikke bort fra muligheten av at han ikke trakk det så langt som det var mulig å trekke det. - - -
Den sakkyndige mener at årsaken til at bilen satte seg i bevegelse kunne være, og meget sannsynlig var at håndbremsen var kun halvt tildradd. Bilen kunne ikke stå i noe gear da tiltalte forlot den.
Retten finner den sakkyndiges uttalelser saklig begrunnet og legger dem til grunn for sin avgjørelse.
Retten kan altså ikke se bort fra at tiltalte hadde trukket til håndbremsen noe, men ikke så meget at det sikret kjøretøyet fra å komme igang. Retten ser helt bort fra at bremsen hadde hoppet av som følge av ytre påvirkning, eller som følge av en teknisk feil eller ufullkommenhet. Før han forlot kjøretøyet hadde altså tiltalte ikke sørget for at det «ikke kunne komme igang». Det er grunn til å understreke at tiltalte kjørte sin egen bil som han etter daglig kjøring må kjenne godt. Han måtte således også kjenne til særegenheter med sin egen håndbrems, navnlig at den måtte trekkes langt ut for å virke. Den omstendighet at tiltalte har kjørt bil i 40 år uten uhell og uten å overtre trafikkreglene gjør ikke dette til et hendelig uhell selv om det i og for seg er
Side:531
respektabelt. I dette tilfelle har han dog gjort seg skyldig i en uaktsom forsømmelse. - - -
Tiltalte må etter dette bli å dømme for overtredelse av lov om vegvesenet av 21/6 1912 §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §36, jfr. §17, nr. 5. - - -
Tiltalens punkt III:
Retten finner altså bevist at nevnte kjøring fant sted mellom ca. kl. 2000 og 2100 den 11. juni 1964. Mellom kl. 2200 og kl. 2300 nøt tiltalte 3 sterke whisky-pjoltere således at han kl. 2350 og kl. 0025 hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på h.h.v. 1,41 og 1,27 promille alkohol, jfr. ovenfor.
Alkoholen ble altså konsumert innen to timer etter at han var ferdig med kjøringen.
Grunnen til at T-15680 begynte å rulle nedover... brua, som en finner bevist, er beskrevet ovenfor. Kjøretøyets bevegelser da det var førerløst er også beskrevet ovenfor. Nevnte kollisjon med rekkverket forårsaket at et vertikalt 2,5´' ujern ble sterkt bøyet, tre 1´' jernrør ble bøyd utover og nettingen ble trykket ut. På bilen ble venstre forskjerm sterkt krøllet sammen, lykten knust og støtfangeren trykket inn på venstre side. Både skjermen og støtfangeren stod inn i siden og «skulderen» på dekket. Det måtte kunne sies at bilen syntes stygt karosseriskadet når den såes forfra. Bilen gjorde altså flere kast fra fortauskant til fortauskant og da den ble skadet måtte i et hvert fall et av forhjulene vært inne på fortauet. Da den til slutt stoppet opp av seg selv stod den noe på skrå inn til høyre fortauskant. Da tiltalte kjørte den ned fra brua til bussholdeplassen, godt over 100 meter, måtte han presse rattet til venstre på grunn av at den skadede skjerm og støtfanger presset forhjulene til høyre. Dette for å få bilen til å gå rett frem. Det røk da sterkt av gummi og luktet sterkt gummi. En bakenforkjørende bilfører tutet av denne grunn sterkt for å gjøre tiltalte oppmerksom på det, men tiltalte fortsatte altså uten stans til holdeplassen. På bussholdeplassen forsøkte tiltalte og noen som var kommet tilstede å bryte støtfanger og skjerm til side, men de greide det ikke. Tiltalte fikk da altså sitte på med den bakenfor kjørende til sitt hjem. Han tok med seg bilnøkkelen, men låste ikke dørene. Også passasjeren fulgte med da denne måtte rekke hurtigruten kl. 2200. Tiltalte ville fra sitt hjem tilkalle assistanse for å få bilen fjernet fra stedet. Det finnes også bevist at tiltalte straks han kom til sitt hjem ringte omkring til servicestasjoner, men han fikk ikke tak i noen som kunne hjelpe seg. Han ringte da etter drosje, tok sin forhenværende passasjer med seg på sightseeing i byen som de tidligere hadde påbegynt og kjørte deretter med drosje sin gjest til hurtigruten som gikk kl. 2200. Tiltalte ba deretter drosjesjåføren over radio forhøre seg om hvor «sjåfør Grønseth» for tiden befant seg. Det ble meddelt at Grønseth hadde tur til Gomalandet. Tiltalte kjenner sjåfør Grønseth godt, idet Grønseth ved flere anledninger har vært privatsjåfør for tiltalte. Tiltalte overleverte deretter sine bilnøkler til drosjesjåføren og denne lovet å gi sjåfør Grønseth beskjed om å besørge T-15680 flyttet fra bussholdeplassen på Gomalandet. Tiltalte gikk så av drosjen og tok den spasertur som er nevnt - - -. Drosjen fortsatte i retning Gomalandet. Drosjesjåføren traff sjåfør Grønseth som allerede befant seg på
Side:532
bussholdeplassen og overleverte nøklene. Sjåfør Grønseth fant ikke å kunne flytte bilen slik den var og greide ikke å bryte ut støtfangeren. Han fikk tak i servicebil og T-15680 ble fjernet omkring kl. 2230 og kjørt til bilverksted.
Nordsundbrua er også riksveg. Den er mye trafikkert idet den også er bindeledd mellom Kirkelandet/Gomalandet og Nordlandet som er to adskilte hovedbydeler i Kristiansund. På Gomalandssiden er det tett bebyggelse ganske nær inntil brua. Da bilen trillet av seg selv var det flere personer som så det og kom løpende til. Etterhvert kom det flere til og da tiltalte hadde parkert på buss-stoppestedet var det en liten folkeansamling omkring den. Også før tiltalte forlot stedet var det mange tilstede. Politietterforskning ble satt igang etter at en politibetjent utenfor tjeneste tilfeldigvis passerte stedet og fattet mistanke om straffbart forhold. Han bygget da på at bilen var skadet, stod på busstoppested og at det var mange mennesker omkring den.
Spørsmålet blir så om tiltalte forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Det har for så vidt ingen betydning om det faktisk er satt igang politietterforskning eller ikke. Heller ikke har det noen betydning hva en eventuell mistanke som ligger til grunn for etterforskningen går ut på. Det avgjørende er hvordan tiltalte med rimelig grunn måtte se på forholdet. Hadde han grunn til, etter det som var skjedd og passert å måtte regne med at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Det er ikke nok at han burde ha forstått at det kunne bli politietterforskning, men det er heller ikke nødvendig at han faktisk forsto det. Det avgjørende er altså om tiltalte hadde noen rimelig unnskyldning til å se bort fra at etterforskning kunne bli satt igang på grunn av kjøringen. Det er ikke nok med simpel uaktsomhet. Det må være en grad av grov uaktsomhet eller kvalifisert uaktsomhet.
Retten legger til grunn at nevnte biluhell skjedde i så nær tilknytning til kjøring at det etter vanlig språkbruk må sies at også uhellet og overtredelsen av trafikkreglenes §17, nr. 5 var en del av «kjøringen» i relasjon til motorvognlovens §17 tredje ledd. Å sikre bilen fra å komme igang før man forlater den er en del av «kjøringen» i denne forstand.
Retten er kommet til at tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen og at han derfor ikke måtte nyte alkohol på 6 timer etter kjøringen. Den forståelse av motorvognlovens §17 tredje ledd som er beskrevet ovenfor er da lagt til grunn. Det er helhetsvurderingen som etter rettens mening er avgjørende. I denne vurdering er det lagt vesentlig vekt på at tiltaltes bil, som han var fører av, i fleres påsyn kom «dansende» nedover en sterkt trafikert bru i stor fart og tiltalte var klar over at flere personer så det. Videre kjørte tiltalte bilen ned brua til buss-holdeplassen under hvilken kjøring det røk sterkt av gummien og omgivelsene ble ytterligere varslet ved at den bakenforliggende bil tutet sterkt. Han parkerte tross alt bilen på bussholdeplass hvilket objektivt sett er en ulovlig handling, hvilket tiltalte måtte være klar over, og forlot den uten tilsyn, selv om det i og for seg ikke er noe klanderverdig i denne handling, omstendighetene tatt i betraktning. Bilen var også synbart skadet der den sto parkert i strid med trafikkreglene på et sterkt trafikert sted. Retten legger ikke
Side:533
vesentlig vekt på skaden på brua idet det ikke kan legges tiltalte noe særlig til last at han ikke var oppmerksom på skaden. Skaden på brua var ikke påfallende.
Riktignok satte tiltalte seg i forbindelse med en tredjemann således at han måtte regne med at bilen ville bli fjernet om noen tid, men da hadde bilen stått på stedet i en time allerede og han kunne ikke regne med at den ble fjernet på ytterligere sikkert en halv time. Den omstendighet at han ikke selv var kontaktet av politiet på det tidspunkt han tok pjoltrene gjorde ikke at han hadde grunn til å regne med at etterforskningen ikke var satt igang eller ville bli satt igang.
Det må altså legges til grunn at det var meget stor sannsynlighet for at politietterforskning ville bli satt igang. Det kunne være etter henstilling fra sivile personer eller etter direkte foranledning av politiets overvåking. Slik som forholdene lå an var det f.eks. grunn til mistanke om brukstyveri, promillekjøring, hasardkjøring eller straffbar parkering. Tiltalte «måtte forstå» i lovens forstand at det kunne bli politietterforskning og han kan ikke sees å ha hatt noen fornuftig unnskyldning til å tro noe annet. - - -
Straffen for overtredelse av veglovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §17, nr. 5 og motorvognlovens §29, jfr. §17 tredje ledd settes til en felles bot på kr. 1000 jfr. strl. §63 første ledd, den utviste skyld og tiltaltes økonomiske evne tatt i betraktning. Hvis boten ikke erlegges dømmes tiltalte til en fengselsstraff i 18 dager, jfr. strl. §28. I skjerpende retning er tatt hensyn til at overredelsen av trafikkreglenes §17, nr. 5 skjedde på en sterkt trafikkert bru og at tiltalte på kort tid etter kjøringen konsumerte en betydelig mengde alkohol.
Som særlige grunner iflg. motorvognlovens §29 annet ledd til ikke å ilegge fengselsstraff er i formildende retning tatt hensyn til at tiltalte ikke har forsyndet seg grovt mot trafikkregler, retten finner positivt bevist at tiltalte ikke var påvirket under kjøringen og den er overbevist om at drikkingen ikke skjedde for å forspille beviser, han hadde dog før han tok pjoltrene sørget for at bilen ville bli fjernet innen kort tid og han meldte seg, da han var blitt gjort oppmerksom på at det var satt igang etterforskning, straks for politiet og fulgte villig med til alcotest-prøve og blodprøve. Selv om det til vanlig ikke er noen formildende omstendighet at tiltalte er tidligere ustraffet vil retten her legge noen vekt på at tiltalte har kjørt bil i 40 år uten uhell og uten overtredelse av trafikkregler. Selv om det således skal meget til for å unnlate å ilegge fengselsstraff iflg. motorvognlovens §29 finner retten at det bør gjøres her. Hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte fra nye, straffbare handlinger gjør det betenkelig å ilegge bot i denne sak. - - -
Side:534