Rt-1967-368
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1967-02-06 |
| Publisert: | Rt-1967-368 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22B/1967 |
| Parter: | Berg-Hansen & Co.s Reisebureau (advokat Otto Molkte-Hansen) mot Aslaug Ragnfrid Fjære (høyesterettsadvokat Bjarne Komdahl). |
| Forfatter: | Berger, Gaarder, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, §93, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Dommerne Berger, Gaarder og Hiorthøy.
Etter begjæring av Berg-Hansen & Co.s Reisebureau ble det 14. september 1965 holdt utleggsforretning hos Jarle F. Fjære for ca. kr. 4 400, og utlegg ble gitt i borettsbevis pålydende kr. 8 500 vedrørende en leilighet i Eftaåsen Borettslag. Kreditor begjærte utleveringsforretning avholdt, men dette motsatte fru Aslaug Fjære seg, idet borettsbeviset tilhørte henne som særeie. Fruen begjærte i februar 1966 oppreisning mot oversittelse av klagefristen, og hun nedla påstand om opphevelse av utleggsforretningen. Oslo namsrett meddelte fruens advokat at oppreisning mot oversittelse av klagefristen i tvangsfullbyrdelseslovens §49, 2. ledd ikke skulle være nødvendig i dette tilfelle, og fruen trakk da oppreisningsbegjæringen tilbake. Namsretten avsa kjennelse om at saken ikke avvises, og Eidsivating lagmannsrett forkastet Berg-Hansens kjæremål. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom 25. juni 1966 til et annet resultat og avgjorde at fru Fjæres klage skulle avvises.
Berg-Hansen begjærte på ny borettsbeviset overlevert, og utleveringsforretning ble holdt 9. september 1966. Denne forretning ble påklaget av fru Fjære, mens Berg-Hansen påsto klagen prinsipalt avvist, subsidiært forkastet.
Oslo namsrett avviste klagen, men Eidsivating lagmannsrett opphevet namsrettens kjennelse og uttalte blant annet:
«Som det fremgår av foranstående er det Berg-Hansen & Co.s Reisebureau's tilgodehavende hos Jarle F. Fjære det er krevet og tatt utlegg for. I sin oppreisningsbegjæring i sak 84/66 (dok. 2)
Side:369
har fru Aslaug Fjære hevdet at hun ikke har kjent til utleggsforretningen og heller ikke til klagefristen. Begjæringen om oppreisning ble trukket tilbake, (da namsretten anså oppreisning unødvendig) og fru Fjæres klage over utleggsforretningen ble senere avvist av Høyesteretts Kjæremålsutvalg som for sent fremsatt. Det er etter dette på det rene at fru Fjære ikke på noe trinn under tvangsforfølgningen mot mannen har vært part i saken. Hennes innsigelse går ut på at utleggsobjektet er hennes særeie. Denne innsigelse gjorde hun første gang gjeldende i sin klage og oppreisningsbegjæring, men hun har aldri fått den realitetsprøvet.
Om fru Fjære hadde latt være å klage over utleggsforretningen og gjort innsigelsen gjeldende senere f. eks. mot en beslutning om tvangsrealisasjon av utleggsobjektet, ville namsretten ikke kunne ha nektet å realitetsbehandle innsigelsen med den begrunnelse at hun ikke hadde klaget over utleggsforretningen. Det vises til Altens kommentar til tvangsloven 3. utg., 75 og videre til det som er uttalt i Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 25/6 1966 og endelig til utkastet til den nye lov om tvangsfullbyrdelse 42. Men saken kan ikke komme i noen annen stilling ved at hun har innsendt en klage som er kommet for sent, og heller ikke ved at det har vært innsendt en oppreisningsbegjæring som er trukket tilbake som antatt unødvendig.
Spørsmålet er da om utleveringsforretningen av 9/9-1966 er «et senere trinn av tvangsfullbyrdelsen» - på linje med f. eks. en beslutning om å ta til følge en auksjonsbegjæring. Lagmannsretten antar at så er tilfelle. Utleveringsforretningen representerer et nytt og større inngrep overfor saksøkte enn bare den avholdte utleggsforretning. Etter tvangsfullbyrdelseslovens §93, 1. ledd, skal annet løsøre enn penger settes ut av saksøktes besittelse hvis saksøkeren under utleggsforretningen eller senere forlanger det, og fullbyrdelsen gjør det påkrevet. For at utlevering skal skje må med andre ord saksøkeren fremsette særskilt begjæring og namsmannen treffe beslutning herom. Denne beslutning kan være gjenstand for klage i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §49 første ledd, og slik klage er fremsatt av fru Fjære.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg antar enstemmig at kjæremålet ikke kan føre frem. Man viser til lagmannsrettens begrunnelse som Utvalget kan slutte seg til, samt til kjennelse i Rt-1966-951 og til Utkast til ny lov om tvangsfullbyrdelse (1954) 41 flg.
Etter utfallet av kjæremålet vil den kjærende part måtte tilsvare motparten saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Spørsmålet om saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten utstår til avgjørelse i hovedsaken.»