Rt-1967-532
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-04-28 |
| Publisert: | Rt-1967-532 |
| Stikkord: | Alkoholnytelse etter kjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 47/1967 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Anker, Endresen, Nygaard, Rode, Mindretall: Berger |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Straffeloven (1902) §52, §29 |
Dommer Anker: Vest-Telemark herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 10. februar 1967 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1916, dømmes for overtredelse av lov om motorvogner av 20/2-1926 §29, jfr. §17 tredje ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår i henhold til strl. §52 følgende med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.»
Rettens formann stemte for ubetinget fengselsstraff.
Om saksforholdet og domfeltes personalia viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Telemark har anket på grunn av straffutmålingen. Det forelå, anføres det, ikke tilstrekkelige grunner til å gjøre dommen betinget.
Domfelte søkte på sin side Høyesteretts kjæremålsutvalg om samtykke til lagmannsrettsbehandling. I rettsmiddelerklæringen er også rettet angrep på herredsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Kjæremålsutvalget nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling, men oppfattet rettsmiddelerklæringen slik at den subsidiært gjaldt anke og henviste begge parters anker til Høyesterett.
Jeg behandler først domfeltes anke.
Hva lovanvendelsen angår, hevder han for det første at motorvognlovens §17, tredje ledd, må forstås slik at det også her, som etter annet ledd, kreves at vedkommende er påvirket eller har mer enn 0,5 promille alkohol i blodet. Jeg finner at denne lovforståelse er uriktig. Det fremgår klart av lovteksten og lovforarbeidene at det ikke kan settes et slikt krav til straffeskyld. Jeg forstår for øvrig herredsrettens dom slik at retten fant det godtgjort at tiltalte var tydelig påvirket av alkohol etter å ha drukket øl og 60 % sprit.
Videre oppfatter jeg domfeltes anke slik at han mener herredsretten har bygget på en uriktig aktsomhetsnorm, når den har funnet at han forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Herredsretten uttaler bl.a.:
«Retten er kommet til at de foreliggende omstendigheter i denne saken er slike at tiltalte ingen unnskyldning kunne ha for sin manglende forståelse av at det kunne bli politietterforskning. Når man vurderer situasjonen som en helhet er man ikke i tvil om
Side:533
at tiltalte måtte forstå at det kunne bli slik etterforskning. Både bilens utseende, den var nemlig sterkt ramponert, og det faktum at det var ølflasker og øllukt i bilen tilsier etter rettens mening dette resultat. Tiltalte har forklart at det var små muligheter for at lensmannen ville komme til stede. Retten finner dog ikke å kunne legge noen vekt på dette. I de fleste tilfelle er det vel slik at politiet blir varslet av utenforstående. Slik skjedde det forøvrig i dette tilfelle.»
Jeg kan ikke se at herredsretten her har bygget på noen uriktig aktsomhetsnorm, dens begrunnelse for at de subjektive vilkår for straffellelse for så vidt er til stede, er i godt samsvar med to rettsavgjørelser herredsretten viser til, Rt-1960-1409 og 1962 581, og med Høyesteretts rettspraksis i det hele.
Domfelte nevner ellers at det er uklart hva herredsretten sikter til når det i dommen heter at vitnenes utsagn «støtter fullt ut det som tidligere er anført». Jeg kan ikke se at det på dette punkt foreligger noen uklarhet. Anken over saksbehandlingen kan da heller ikke føre fram.
Hva straffutmålingen angår, finner jeg at påtalemyndighetens anke må tas til følge. Domfelte ble 11. mars 1965 dømt for å ha kjørt motorvogn i alkoholpåvirket tilstand og har sonet straffen, 27 dagers fengsel. Jeg kan ikke se at særlige grunner taler for betinget straff, det som kreves etter straffelovens §52 pkt. 2, første ledd. Forsvareren for Høyesterett har nevnt at domfelte er og på gjerningstiden var invalidisert ved innsnevring av blodårene i den ene foten. Dette gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre straffen betinget og heller ikke til at straffetiden forkortes.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom ut går bestemmelsen om at fullbyrdelsen av straffen utstår.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard og Rode: Likeså.
Dommer Berger: Jeg stemmer for at anken forkastes. Jeg er enig med herredsrettens flertall og antar at det her gjelder et uhell som det ikke var plikt til å anmelde, idet det bare var materiell skade på bilen og at bilen var brakt på rett kjøl og dratt inn på en avkjørsel hvor den ikke var til hinder for trafikken.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (dfm. Gjert Gjertsen med domsmenn): - - -
Tiltalte har møtt under hovedforhandlingen, hvorunder er avhørt fire vitner og han har ikke erkjent seg skyldig til straff etter tiltalen. Tiltalte har forklart at han sammen med to andre kjørte fra Bø i Telemark om morgenen den 29. august 1966. De skulle til Grønnuten i Bykle
Side:534
for å sette opp en hytte. De hadde en del øl med i bilen. På veien stanset de en stund på Seljordstråndi hvor de to passasjerer drakk litt øl hver. De stoppet også en liten stund i Seljord og kjørte så videre mot Bykleheia. Ved Tveiten i Vinje, i en slak høyrevendt kurve hvor veien er bred og oversiktlig punkterte plutselig dekket på høyre forhjul. Bilen skar ut til den var ca. 30 cm. utenfor oljegrusen og kom litt oppå et slakt svaberg som skrånet ned mot veikanten. Her gjorde bilen kollbøtte og ble liggende på taket med fronten pekende i den retning hvorfra bilen kom. Tiltalte og de to passasjerer ble ikke skadet bortsett fra at den ene hadde et risp i pannen og føreren slo seg litt på kneet. De fikk låne et spett på en gård i nærheten og fikk veltet bilen på rett kjøl, ved hjelp av en fjerdemann som kom til. De dro bilen ved hjelp av fjerdemanns bil 10- 15 m bortover veien og inn på en liten avkjørsel hvor den ble stående uten å være til hinder for trafikken. - - -
Rettens problem er hvorvidt tiltalte forstod eller måtte forstå hvorvidt det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Og man finner her å måtte ta utgangspunkt i dommen som er referert i Retstidende 1962, bind I side 581, jfr. dommen i Retstidende for 1960 1409.
Det kreves altså for fellelse ikke at bilføreren positivt har forstått at det kunne bli satt i gang politietterforskning, mens det på den annen side ikke er tilstrekkelig at han «burde» ha forstått det, det vil si at det kreves kvalifisert uaktsomhet for fellelse etter bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd. - - - (sitert i Høyesteretts dom).
Retten finner også å kunne tiltre den av herredsretten i dommen i Rt-1960-1409, på side 1415 hevdede setning at motorvognlovens §17, 3. ledd ville kunne miste svært meget av sin praktiske betydning dersom man etter å ha forlatt en bil i en slik tilstand som bilen i denne saken var, kunne bli hørt med at man ikke kunne forstå at det kunne bli politietterforskning.
Etter dette finner altså retten at tiltalte har utvist en kvalifisert grad av uaktsomhet ved ikke å være klar over at bilen kunne bli funnet i den sterkt beskadigede tilstand den var og at politiet derfor ville undersøke saken. - - -
Rettens flertall, de to domsmennene, er kommet til at straffen kan gjøres betinget. De mener nemlig at hverken almenpreventive eller individualpreventive hensyn gjør det påkrevet å fullbyrde straffen. Tiltalte er ikke dømt for promillekjøring, men etter en bestemmelse som de fleste mennesker ikke kjenner til idet de fleste bare tror at det kan bli politietterforskning dersom det er oppstått personskade eller at det har vært kollisjon mellom to biler. Rettens mindretall, rettens formann, mener at vilkårene for å gjøre straffen betinget ikke er til stede. Det er nok riktig at Høyesterett i de første år etter at motorvognlovens §17 tredje ledd trådte i kraft benyttet betinget straff, blant annet med den begrunnelse at loven var ny og lite kjent. Men man mener at dette nu har forandret seg, at Høyesterett nu ser på straffeutmålingen ved overtredelse av motorvognlovens §17, annet og tredje ledd på samme måte. Rettens mindretall mener således at ubetinget fengselsstraff må idømmes, ikke minst fordi tiltalte selv har innrømmet at han kjente til bestemmelsen i tredje ledd. - - -
Side:535