Rt-1967-759

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-06-17
Publisert:	Rt-1967-759
Stikkord:	Skiftetvist
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69/1967
Parter:	Aase Reusch (høyesterettsadvokat Trygve Hirsch) mot 1. Hildur Young (høyesterettsadvokat Per Sandborg), 2. Gerd Savabini (høyesterettsadvokat H. U. Sverdrup-Thygeson).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Anker, Stabel, Mindretall: Heiberg, Thrap
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §28, Arveavgiftsloven (1905) §13, Arveavgiftsloven (1905), Uskifteloven (1927), Skifteloven (1930) §31, §63

Dommer Roll-Matthiesen: Under den offentlige skiftebehandling av grosserer Sverre Young og gjenlevende hustru Hildur Youngs fellesbo av Oslo er oppstått en rekke tvister mellom fru Aase Reusch på den ene side og fruene Hildur Young og Gerd Savabini på den annen side, Aase Reusch og Gerd Savabini er

Side:760

Sverre og Hildur Youngs døtre og eneste barn. Den ene av disse tvister ble avgjort ved Oslo skifteretts dom av 25. oktober 1963, som har denne domsslutning:

«1. I avvisningsspørsmålet: Saken fremmes.

2. Arveforskudd utbetalt fru Gerd Savabini og fru Aase Reusch er å betrakte som forskuddsutlodning av farsarv og skal tas i betraktning ved skifte av fru Young og før avdøde manns fellesbo.

3. Aksjeposten i Polaris inngår i bomassen på vanlig måte og uten at det for døtrene foreligger noen særrett med hensyn til denne.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Aase Reusch påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, idet hun gjorde gjeldende at skifterettens dom led både av formelle og reelle feil. Lagmannsretten avsa den 17. mars 1966 kjennelse og dom med slike slutninger:

«Kjennelsesslutning:

1. Anken avvises for så vidt angår ankepåstandens punkt I, 2 a, prinsipalt og subsidiært og punkt 3 subsidiært.

2. Anken forkastes for så vidt angår ankepåstandens punkt II «motsøksmålet».

Dommsslutning:

1. I Oslo skifteretts dom av 25. oktober 1963 skal punkt 2 lyde slik:

«Arveforskudd utbetalt til fru Gerd Savabini og fru Aase Reusch er å betrakte som forskuddsutlodning av farsarv for 3/8 - tre åttendedels - vedkommende og som forskuddsutlodning av morsarv for 5/8 - fem åttendedels - vedkommende og skal tas i betraktning ved skifte av fru Hildur Young og før avdøde manns fellesbo.»

Forøvrig stadfestes skifterettens dom i den utstrekning den er påanket.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er delvis avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for at Aase Reusch måtte gis medhold i kravet om utlevering av halvparten av aksjene i Hvalfangerselskapet Polaris A/S. Disse aksjer er omhandlet i punkt 3 i skifterettens domsslutning, som fastslo at aksjene inngikk i bomassen, en avgjørelse som således ble stadfestet av lagmannsretten, jfr. domsslutningens punkt 1, siste ledd.

Saksforholdet fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Aase Reusch har påanket lagmannsrettens dom for så vidt angår hennes krav om utlevering av 1169 Polaris-aksjer. Hildur Young har motanket når det gjelder lagmannsrettens avgjørelse om arveforskuddene. Aase Reusch har godtatt lagmannsrettens

Side:761

dom på dette punkt. De øvrige tvistepunkter for skifteretten og lagmannsretten foreligger ikke for Høyesterett, og det er derfor unødvendig for meg å komme inn på disse punkter.

Aase Reusch har i det vesentlige anført det samme som for skifteretten og lagmannsretten, og jeg henviser herom til disse retters domsgrunner. Hun bygger sitt krav om vederlagsfri utlevering av 1169 Polaris-aksjer på to forskjellige grunnlag. 1. Det er på det rene at fru Young den 15. juni 1962 også selv begjærte fellesboet skiftet på tross av at hun måtte være klar over at skifte ville finne sted etter Eidsivating lagmannsretts dom av 18. desember 1961, som gikk ut på at fru Reusch's begjæring om skifte ble tatt til følge. Denne dom hadde fru Young godtatt da hun den 15. juni 1962 trakk sin anke til Høyesterett tilbake. Etter punkt VI i avtalen av 10. mars 1958 hadde fru Young erklært at hun «inntil videre» vil sitte i uskifte med de der nevnte aktiva. Den omstendighet at fru Young nå selv begjærte skifte, må få den betydning at det ved hennes egen erklæring er konstatert at forbeholdet om uskifte «inntil videre» er opphørt. Hun har hermed selv erklært at hun ikke vil sitte med fellesboet uskiftet, og konsekvensen av skiftebehandlingen må være at fru Reusch har krav på å få overført halvparten av Polaris-aksjene etter avtalen av 10. mars 1958, som fru Young er bundet av. 2. Avtalen av 10. mars 1958 post VI er slik å forstå at hvis fru Young bestemte seg for å foreta utdeling av aksjene, ble fru Reusch's rett til en halvdel av de utdelte aksjer utløst. Kjøpekontrakten av 14. november 1958 mellom fru Young og Gerd og Anatole Savabini var i realiteten en utdeling av aksjene, og avtalen av 14. november 1958 kan ikke omgås ved formelt å gi inntrykk av at det forelå et salg. Det er på det rene at Savabinis ikke betalte en øre av avdragene på kjøpesummen, og transaksjonen må ses som en arveforskuddslignende utdeling. Fru Reusch's rett til halvdelen av aksjene ble utløst ved denne transaksjon, og denne hennes rett kan ikke ensidig fratas henne ved avtalen av 6. juni 1962 om annulasjon av aksjekjøpet.

Om forskuddene som ble gitt i henhold til punktene I-III i avtalen av 10. mars 1958, altså før boet kom under offentlig skiftebehandling, helt eller bare delvis skal anses som farsarv, har fru Reusch henvist til den begrunnelse som lagmannsrettens medlemmer lagdommer Fagereng og sorenskriver Tønder har gitt. Fru Reusch har nedlagt denne påstand:

«I ankesaken:

1. Det fastslåes ved dom at den mellom gjenlevende og arvingene inngåtte avtale av 10/3 1958 forsåvidt angår punkt VI er slik å forstå, at den ankende part i forbindelse med det pågående skifte har krav på å få overført til seg 1169 aksjer i Hvalfangerselskapet Polaris A/S med tilhørende kuponger, for tiden beroende hos Melsom & Melsom, Larvik, og satt ut av ankemotpartens besiddelse ved Larvik namsretts beslutning av 11/12 1958, stadfestet ved Larvik namsretts kjennelse

Side:762

av 31/1 1959, hvilke aksjer ikke kan utleveres til noen av partene før endelig dom i den om fortolkningen av skifteavtalen av 10/3 1958 verserende rettstvist foreligger.

I motankesaken:

2. Eidsivating lagmannsretts dom av 17/3 1966 stadfestes forsåvidt det punkt angår, hvor det i dommen fastslåes at arveforskudd utbetalt fruene Gerd Savabini og Aase Reusch skal betraktes for 3/8-dels vedkommende som farsarv og for 5/8-dels vedkommende som morsarv.

I begge saker:

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Hildur Young har også i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter, og hennes anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Hun har prinsipalt hevdet at hun etter avtalen av 10. mars 1958 var berettiget til å selge aksjene ikke bare til en tredjemann, men også til en av døtrene eller svigersønnene. Subsidiært har hun hevdet at salget til Savabinis ikke kunne utløse noen rett for fru Reusch til vederlagsfritt å kreve halvdelen av aksjene, det var et reelt salg og ingen utdeling av aksjene. For øvrig ble salgsavtalen annullert, og aksjene befinner seg nå i boet. Hun har ikke oppgitt sin rett til etter skiftelovens §63 å få aksjene utlagt til seg, og hennes begjæring om offentlig skifte gir heller ikke fru Reusch rett til å kreve noen del av aksjene. Arveforskuddene etter postene I-III i avtalen av 10. mars 1958 må være farsarv. Det dreiet seg her bare om verdier tilsvarende ca. 1/3 av farsarven. Fru Young hadde rett til og ønsket å sitte i uskifte med hele boet, men hun gikk med på å utdele disse forskuddene for å få uskiftet formelt i orden uten ytterligere vanskeligheter og for å søke å skape fred i familien. Det må være klart at det var farsarven hun hermed delvis utbetalte, og det må for øvrig være en presumpsjon for at det var farsarven forskuddene ble utredet av i et tilfelle som dette, jfr. arveavgiftsloven av 8. april 1905 §13 sammenholdt med dommene i Rt-1892-761 og Rt-1957-676. Under alle omstendigheter må det tilligge fru Reusch å bevise at forskuddet ikke er farsarv alene, og noe slikt bevis er ikke ført. Fru Young har nedlagt slik påstand:

«1. Arveforskudd utbetalt fru Gerd Savabini og fru Aase Reusch er å betrakte som forskuddsutlodning av farsarv og skal tas i betraktning ved skifte av fru Young og før avdøde manns fellesbo.

2. Aksjeposten i Polaris inngår i bomassen på vanlig måte.

3. Saksomkostninger tilkjennes for alle retter.»

Gerd Savabini - som ikke har motanket - har sluttet seg til det som er anført av fru Young. Fru Savabini har nedlagt sådan påstand:

«1. Aksjeposten i Polaris inngår i bomassen på vanlig måte.

2. Saksomkostninger tilkjennes for alle retter.»

Side:763

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor høyesterettsadvokat J. B. Hjort ble avhørt som vitne.

I den utstrekning saken er påanket foreligger den for Høyesterett i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Jeg er så vel i hovedanken som i motanken kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Polaris-aksjene. Jeg slutter meg i det vesentlige til den begrunnelse som er gitt av skifteretten og av lagmannsrettens flertall. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg å burde tilføye:

Jeg er enig med de tidligere retter i at avtalen av 10. mars 1958 er inngått mellom samtlige tre parter i saken og at fru Young er bundet av avtalen så langt den rekker. Men jeg kan ikke se at avtalens post VI hjemler rett for fru Reusch til å kreve halvdelen av aksjene fordi boet er kommet under skiftebehandling. Fru Young hadde ubetinget rett til å sitte i uskiftet bo, og hun hadde i avtalen av 10. mars 1958, og også på annen måte, klart gitt uttrykk for at hun ville benytte seg av denne rett. Med ordene «inntil videre» har hun tilkjennegitt at uskiftet kunne bli tidsbegrenset, men jeg kan ikke forstå det som deretter følger om Polaris-aksjene i post VI slik, at hun om uskifteordningen opphørte, ville gi fra seg aksjene som arv til døtrene. Tvert imot har hun forbeholdt seg retten til selv å bestemme om utdeling av aksjene til døtrene skulle skje, og hun har endog klart forbeholdt seg retten til å selge aksjene. Denne salgsrett må sikte til salg til tredjemann, ikke til salg til de øvrige parter i avtalen eller til svigersønnene. Riktignok er det så at utformingen av avtalen, sammenholdt med de forhandlinger som gikk forut for inngåelsen av avtalen, viser at partene må ha regnet med at det var en nærliggende mulighet for at aksjene ville bli utdelt i en forholdsvis nær fremtid. Men det var fru Young som skulle ta standpunkt til spørsmålet, og det må legges til grunn at hun kom til at betingelsene for fordeling av aksjene mellom døtrene etter hennes mening ikke var til stede. Under disse omstendigheter kan det forhold at boet kom under offentlig skiftebehandling som følge av lagmannsrettens rettskraftige dom av 18. desember 1961, ikke hjemle noen rett for fru Reusch til som arv å kreve halvparten av Polaris-aksjene. Skiftebehandlingen var en følge av aksjesalget til Savabinis, og kan ikke i seg selv utløse den rett fru Reusch eventuelt hadde. At fru Young selv begjærte skiftebehandling samtidig med at hun godtok lagmannsrettens dom av 18. desember 1961, kan etter min mening ikke tillegges noen selvstendig betydning. Skifte ville under alle omstendigheter skje, og hun har ved sin begjæring bare tilkjennegitt at hun aksepterte dette, ikke at hun nå ville foreta en utdeling av aksjene.

Salgsavtalen av 14. november 1958 mellom fru Young og Savabinis er etter min mening klart i strid med avtalen av 10. mars 1958. Men jeg kan ikke se at avtalen kan betegnes som en utdeling av aksjene, idet jeg ikke har holdepunkter for å anta at salget ikke var reelt. Riktignok var prisen rimelig etter

Side:764

kursene den gang sammenholdt med at aksjene representerte majoriteten i selskapet. Og betalingsvilkårene var gunstige. Men det var et meget betydelig beløp som skulle betales som kjøpesum, og dette ville jo ha kommet særlig klart frem om fru Young var falt fra kort etter salgsavtalens inngåelse. Det er på det rene at Savabinis ikke har betalt noen av de avdrag som skulle betales etter avtalen. Fru Reusch fikk imidlertid allerede den 11. desember 1958 Larvik namsretts beslutning om midlertidig forføyning vedkommende halvparten av aksjene, og hun fremsatte den 23. januar 1959 begjæring om offentlig skiftebehandling av fellesboet. Første avdrag etter salgsavtalen forfalt 14. november 1959, og jeg kan under de nevnte omstendigheter ikke se at de manglende avdrag er bevis for at kjøpesummen i realiteten ikke skulle erlegges.

Jeg tilføyer sluttelig under dette punkt at det må anses på det rene at spørsmålet om fordeling av Polaris-aksjene ble drøftet under de forhandlinger som gikk forut for avtalen av 10. mars 1958. Men det er avtalen som skal legges til grunn ved sakens avgjørelse, og i denne avtale har fru Young forbeholdt seg retten til å bestemme om og i tilfelle når utdeling skulle skje.

Etter det anførte blir det mitt resultat at Polaris-aksjene i sin helhet inngår i bomassen. Fru Youngs påstand er noe endret i forhold til skifterettens og lagmannsrettens domsslutninger, idet ordene «og uten at det for døtrene foreligger noen særrett med hensyn til denne» er gått ut. Jeg antar at også ordene i påstanden «på vanlig måte» er overflødige.

Arveforskuddene. Jeg slutter meg her til den begrunnelse som er gitt av lagdommer Fagereng og sorenskriver Tønder, idet jeg tilføyer at det ved opprettelsen av avtalen av 10. mars 1958 og under de forutgående forhandlinger overhodet ikke ble berørt hvilken karakter forskuddene etter avtalens post I-III, sammenholdt med post IV om årlige utbetalinger til fru Young, skulle ha. Men som jeg før har nevnt og som også anført av lagmannsretten, var det ved inngåelsen av avtalen en nærliggende mulighet for at også Polaris-aksjene ville bli utdelt, og i så fall ville arveforskuddene ha omfattet det vesentligste av fellesboet. Under disse omstendigheter synes det rimelig og naturlig å se de foran nevnte arveforskudd som utredet av bomassen med fordeling mellom farsarv og morsarv slik som lagmannsretten har gjort. Lagmannsrettens dom vil således bli å stadfeste.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, og jeg finner at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, hverken i hovedanken eller i motanken.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes for så vidt angår arveforskuddene.

2. Aksjeposten i Polaris inngår i bomassen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:765

Dommer Heiberg: I spørsmålet om fru Reusch under skiftet av foreldrenes fellesbo har krav på å få overført de 1169 aksjer i Polaris til seg, er jeg kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten.

Jeg finner som førstvoterende at fru Young ved sin påtegning på avtalen mellom døtrene av 10. mars 1958 i henhold til avtalens punkt VII har tiltrådt denne så langt den berører hennes stilling. I dette ligger for det første at hun har forpliktet seg til i nødvendig utstrekning å yte sin medvirkning til de selskapsoverdragelser som er nevnt i punktene I og II, og at hun godtar de pensjonsytelser fra selskapene som er nevnt i punkt IV. Videre godtar hun den fordeling av faste eiendommer som er nevnt under punkt V når den blir aktuell.

Under punkt VI heter det innledningsvis: «Når det gjelder fellesboets øvrige aktiva, er det på det rene at fru Hildur Young inntil videre vil sitte med disse i uskiftet bo.» Denne bestemmelse omfatter også Polaris-aksjene som var boets vesentligste aktivum, og hun forbeholder seg i avtalens neste ledd uttrykkelig å kunne selge aksjene helt eller devis dersom hun måtte ønske det. Men hun har også tiltrådt avtalen mellom døtrene om lik deling av de aksjer som er i behold «når hun faller fra, eller hvis hun bestemmer seg for å foreta noen utdeling av aksjene på et tidligere tidspunkt».

Avtalen inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om hvordan det skal forholdes med aksjene dersom fellesboet blir skiftet. Etter min mening er det imidlertid naturlig å tolke avtalen slik at dette tilfelle må likestilles med en utdeling av aksjene, iallfall når - som i dette tilfelle - fru Young også selv har begjært skifte. Ved skiftet blir det tidligere fellesskap brakt til opphør, med den følge at også aksjene må gå inn i fordelingen. Det forekommer meg klart at i forholdet mellom døtrene må i så fall prinsippet om likedeling komme til anvendelse på aksjer som disse overtar. I motsatt fall ville avtalen kunne gjøres illusorisk ved at fru Young forlanger boet skiftet. Men etter min mening ville det også være i strid med forutsetningene for avtalen om fru Young i medhold av skiftelovens §63 skulle kunne kreve Polaris-aksjene helt eller devis utlagt på sin lodd under skiftet mot vederlag. Avtalen må etter mitt syn på dette punkt innebære at fru Young ved å tiltre den anses å ha vedtatt å stå tilbake for sine døtres rett til å dele aksjeblokken med en halvpart på hver. Et moment til støtte for denne tolking av avtalen finner jeg i den omstendighet at alle parter tydeligvis har regnet med en gradvis avvikling av fellesboet i løpet av forholdsvis kort tid, selv om det var lagt i fru Youngs hånd hvor lenge hun ville bli sittende med boet uskiftet.

Eidsivating lagmannsretts dom av 18. desember 1961 bygger på at aksjesalget til Savabini og frue 14. november 1958 innebar et vesentlig brudd på avtalen. Jeg er som førstvoterende enig i dette syn. Hvorvidt dette salg, uavhengig av partenes senere annulasjonsavtale av 6. juni 1962, må anses som en utdeling som

Side:766

i seg selv ville medføre at fru Reusch fikk rett til å kreve halvparten av aksjene utlagt til seg, finner jeg ikke grunn til å gå innpå.

I spørsmålet om arveforskuddene er å anse som farsarv eller morsarv er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Jeg stemmer etter dette for å ta fru Reusch's påstand til følge i realiteten. Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Dommer Stabel: Likeså.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Heiberg.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skifterettens dom (hjelpedommer Nils B. Hohle):

- - -

Saksøkeren, fru Aase Reusch, gjør gjeldende at avtalen av 10. mars 1958 mellom henne og hennes mor, fru Hildur Young og søsteren, fru Gerd Savabini, må legges til grunn ved det offentlige skifte av fellesboet. Avtalen er inngått i forbindelse med søknad fra gjenlevende fru Hildur Young til Oslo skifterett om adgang til å sitte i uskiftet bo. - -

Det tredje tvistepunkt gjelder hvorvidt fru Aase Reusch under det verserende offentlige skifte - med støtte i avtalen av 10. mars 1958 - kan forlange å overta en halvpart av boets Polaris-aksjer. Disse aksjer utgjør en vesentlig del av fellesboets aktiva, og de er i uskiftesøknaden oppført med en verdi på ca. 15 mill. kroner.

Fru Reusch mener at avtalen åpner adgang for henne til å forlange en halvpart av aksjene tiltransportert seg. I avtalens pkt. VI sies det at fru Young «inntil videre» vil sitte med fellesboets øvrige midler - etterat døtrenes forskudd er utredet.

Etter fru Reusch' mening er tidspunktet for fremsettelse av krav om en halvpart av aksjene nå inne. Fru Young har selv begjært offentlig skifte - etter at hun ved å tilbakekalle sin anke til Høyesterett, har akkviescert ved lagmannsrettens dom av 18. desember 1961.

En objektiv tolkning av avtalens pkt. VI må lede til at tidsangivelsen «inntil videre» er utløpet. Det blir derfor spørsmål nå om fordeling av boets aktiver. Forsåvidt angår aktivaposten Polaris-aksjer er det i avtalen en spesiell hjemmel for deling mellom døtrene.

Etter det som er passert og som utgjorde stridens kjerne i lagmannsrettssaken, synes det for øvrig også på et annet grunnlag klart at tiden for fordeling av aksjene er inne. Fru Young solgte ved avtale av november 1958 så godt som samtlige Polaris-aksjer til Gerd Savabini og Anatole Savabini. Det dreide seg her om en arveforskuddslignende transaksjon ikledd salgsform. Ifølge avtalen utløser en slik situasjon en rett for fru Reusch til å forlange frigivelse av aksjene. Den omstendighet at de assosierte parter, fru Young og hennes eldste datter,

Side:767

omgjør transaksjonen, kan ikke bety noen endring i fru Reusch's ervervede rettigheter. - - -

Retten skal bemerke:

Den skiftetvist som her foreligger til pådømmelse gjaldt opprinnelig tre forskjellige spørsmål. Det var hvorvidt arveforskuddet til Gerd Savabini og Aase Reusch av juni 1959 var fars- eller morsarv, videre fordeling av en del faste eiendommer tilhørende avdøde grosserer Sverre Young og gjenlevende hustrus fellesbo, og endelig om Aase Reusch under det verserende offentlige skifte av nevnte fellesbo kan kreve seg utlagt en halvpart av boets aksjer i Hvalfangerselskapet Polaris A/S (omtalt som Polaris).

Når det gjelder forannevnte tre materiellrettslige tvistepunkter er ett, nemlig spørsmålet om fordeling av de utenbys faste eiendommer avklaret. - - -

Når det gjelder spørsmålet om de midler fru Young overlot sine døtre gjennom arvemeldingen av 19. juni 1958 skal anses som forskudd på morsarv eller forskudd på fallen farsarv, er retten kommet til at forskutteringen må sees som forskudd på fallen farsarv. Retten har ikke kunnet se at saksøkeren har ført noe fyldestgjørende bevis for at man har fraveket det prinsipp som lov om arveavgift knesetter, nemlig at forskudd fra en gjenlevende i uskifte til felles livsarvinger skal behandles som forskudd på arv etter førstavdøde. At avtale om dette forskudd er kommet i stand før uskifte ble etablert, kan ikke bringe saken i noen annen stilling. Retten har festet seg ved at fru Reusch motsatte seg å underskrive uskiftesøknaden, og at hun for å underskrive ble overlatt de verdier fra fellesboet som er omhandlet i arvemeldingen av 19. juni 1958. Det lyder under disse forhold lite rimelig at fru Young skulle yte mer enn det fru Reusch - om offentlig skifte da hadde blitt resultatet - hadde hatt krav på, nemlig sin farsarv.

Retten kan ikke innse at fru Young har gitt tanken om et skrittvis totalt oppgjør av fellesboet, herunder forskudd på morsarv, sin tilslutning. Tvert imot er det grunn til å tro at hun neppe har fraveket sitt prinsipielle utgangspunkt, nemlig å sitte i uskiftet bo. Hvorvidt boets eksepsjonelle størrelsesorden, fruens alder m.v. burde tilsi en oppdeling, er i denne forbindelse irrelevante betraktninger dels med tilsnitt av de lege ferenda vurderinger.

Kontanttilskuddet kr. 50.000 fra hver av døtrene - er etter hva retten har forstått ikke fremkommet som noe diktat fra fru Youngs side. Retten er tilbøyelig til å anta at dette «føderåd» kom istand av arveavgiftsmessige grunner. Ved avgiftsberegning får man etter de gjeldende regler fradrag i de verdier som overlates arvingene for kapitalisert verdi av de årlige ytelser til giveren.

Ved vurdering av «føderådets» betydning vil retten minne om at fru Young hadde et ubetinget krav på å hensitte i uskifte. Når hun likevel gir fra seg en del av fellesboets midler, kan det derfor ikke sies å være noe kritikkverdig å motta disse tilskudd som formentlig ikke overstiger hva de overlatte verdier ville ha skaffet henne om de hadde vært beholdt på hennes hånd. At fru Young ble tilbudt og mottok kr. 50.000 fra hver av døtrene behøver derfor etter rettens mening ikke indikere at de refererer seg til forskudd på morsarv.

Side:768

Retten kan heller ikke finne at det er noe holdepunkt for å anse forskuddsarven som dels farsarv, dels morsarv i forholdet 3/8-5/8 deler. Hverken de foreliggende dokumentbevis eller andre bevisligheter gir støtte for en slik antagelse. Rettens standpunkt forsåvidt de midler Youngs døtre mottok i 1958 blir således at de udelt må anses som forskudd på fallen farsarv.

Det siste tvistepunkt og det vesentligste gjelder tolking av avtalen av 10. mars 1958 forsåvidt angår Aase Reusch's mulige rett til nå å forlange overført en halvpart av fellesboets Polaris-aksjer. Retten fastslår at fru Reusch's påstand gjelder en overføring uten motydelse av noen art, idet denne halvparts verdi etter fru Reusch's mening blir å likvidere i hennes arvelodd i fellesboet, dels i farsarv for så vidt den strekker til og iøvrig i morsarven.

Det har fra de saksøktes side vært hevdet at hvis det hadde vært fru Youngs mening å gi fra seg Polaris-aksjene, ville fru Young ha betinget seg ganske andre vilkår enn foran omtalte kr. 50.000 årligårs. Retten vil her innskyte at tross alt var de betingelser fru Young satte ved overdragelsen til Savabinis mer enn beskjedne. Hun forlangte jo overhodet ingen renter og reserverte seg intet for så vidt angår utbytte av aksjene. Det var også dette forhold som var utslagsgivende såvel for skifterett som lagmannsrett da begge domstoler kom til at fru Young ved en slik avtale hadde gått ut over den kompetanse til å råde over fellesboets midler som uskifteloven hjemlet henne. Ved at aksjesalget er omgjort og ved at aksjene er tilbake i fellesboet, er det spørsmål om fru Reusch fremdeles har sin rett i behold. Det er nødvendig å foreta en tolking av avtalen av 10. mars 1958 for å løse problemet. Retten kan være enig med de saksøkte i at avtalen kan spaltes i to. Den ene del vedrører det spesielle forhold mellom søstrene, oppgjør av deres mellomværende. Den annen del gjelder og omhandler Polarisaksjene som fru Young inntil videre beholder.

De saksøkte har såvidt retten har forstått, hevdet at bestemmelser om fordeling av Polarisaksjene burde vært ikledd testaments form. Dette har sin riktighet hvis det hadde vært spørsmål om krav om utlevering av aksjer i fru Youngs dødsbo. I den foreliggende situasjon gjelder det imidlertid å avgjøre om fru Young har deltatt som part i en intervivos-avtale med sine døtre og herunder forpliktet seg til å gi fra seg Polaris-aksjene under visse betingelser.

Skifteretten er kommet til at avtalen av 10. mars 1958 er inngått med tre kontraherende parter. Etter rettens mening ville det fortone seg som svært formalistisk å begrense avtalen til å gjelde de to søstre som i innledningen er betegnet som kontraktsparter. Man må ikke tape av syne det faktum at avtalen i sin helhet dreier seg om midler fra fellesboet. De verdier som omhandles under punktene I, II, III og IV gjelder verdier som allerede var besluttet utdelt av fru Young. Verdiene under post VI var det ved avtalens inngåelse ikke truffet konkrete disposisjoner over.

Retten vil erklære seg enig med saksøkeren i at den kjennsgjerning at fru Young hadde gitt sin eldste datters mann fullmakt til å ivareta fru Youngs interesser på tidspunktet for avtalens inngåelse og at det tydeligvis var til stede en sterk assosiering mellom fru Young

Side:769

og Gerd Savabini, tilsier at man bør være varsom med å se for bokstavelig på hvem som utad fremstiller seg som kontrahenter. I den forbindelse bør for fullstendighetens skyld også minnes om det kjølige forhold som allerede hadde avspeilet seg i forholdet mellom fru Young og hennes yngste datter. Forannevnte to omstendigheter, nemlig den indre sammenheng når det gjelder de midler som omhandles i avtalen samt det tilknytningsforhold som forelå i partskonstellasjonen har for retten fremstillet seg som nokså avgjørende når det gjelder å bedømme fru Youngs plass i bildet.

Etter at retten er kommet til at fru Hildur Young ved sin underskrift er kontraktforpliktet, blir det neste spørsmål: Kan de to medkontrahenter, fruene Savabini og Reusch, under henvisning til avtalen forlange å få overta Polarisaksjene? Er tidspunktet inne for fremsettelsen av et slikt krav?

I pkt. VI i avtalen uttales det at fru Young «inntil videre vil sitte med disse i uskiftet bo» ... Slik tingene har utviklet seg ved at fru Young har begjært offentlig skifte, kan hun altså ikke lenger sitte med «fellesboets øvrige aktiva i uskifte». Etter rettens mening er denne omstendighet, at fru Young ikke kan beholde midlene i uskifte, ingen utløsende faktor for fru Reusch's krav. Fru Young har jo på skifte rett til å overta alle de av fellesboets midler som hun måtte ønske.

Retten til å gjøre bruk av skiftelovens §63 har hun ikke fraskrevet seg og hun må således antas å ha rett til å forlange Polarisaksjene utlagt på sin lodd.

Retten kan ikke være enig med fru Reusch i at en skiftebegjæring alene er nok til å begrunne krav om deling av aksjene. Hadde således salgsavtalen av november 1958 ikke kommet i stand, ville en skiftebegjæring alene ikke vært tilstrekkelig. I pkt. VI, 2. avsnitt i avtalen står det «...hvis hun bestemmer seg for å foreta noen utdeling av aksjene...» (uthevet her). Fru Young har ved sin skiftebegjæring ikke tilkjennegitt hva hun akter overta etter §63, og det kan således fastslås at hun i dag, etter at aksjene er tilbake i boet, ikke har gitt noe klarsignal for fordeling av aksjene.

Det problem som melder seg er imidlertid om salgsavtalen av november 1958 hvorved fru Young solgte den vesentligste del av Polarisaksjene til Savabinis har avskåret fru Young fra nu å kunne påberope seg skiftelovens §63. Skifteretten er på det rene med at den i sine premisser i dommen av juni 1959 mellom de samme parter uttalte at salget utløste en rett for fru Reusch til å kreve en halvpart av aksjene. Fru Reusch kunne den gang hos sin søster ha forlangt den ene halvpart av Polaris-aksjene. Er imidlertid denne vei åpen i dag når aksjene er ført tilbake til boet? Retten har befunnet seg i sterk tvil ved besvarelsen av dette spørsmål. Den er imidlertid blitt stående ved at avtalen ikke gir hjemmel for et slikt krav, nu. Riktignok kan man si at tilbakeføringen var en nødvendig konsekvens av lagmannsrettsdommen. Hvis aksjene ikke var ført tilbake, ville fru Reusch kunne ha forlangt halvparten hos sin søster. Ved at søsteren ikke lenger har aksjene, er denne løsning ikke lenger til stede. Det må være riktig som av de saksøkte påpekt at ut fra kontraktsrettslige grunnsetninger kunne fru Reusch forlangt hevning av kjøpet samt erstatning. Kjøpet er hevet, men noe

Side:770

erstatningskrav er ikke fremmet. Det er vel sannsynlig at noe erstatningsbetingende tap har fru Reusch ikke lidt ved de stedfunne transaksjoner.

Retten vil ikke unnlate å tilføye at salget til fru Savabini og herr Savabini i november 1958 var et kontraktsbrudd. Men ved at status quo er gjennomført er kritikken - slik den kom til uttrykk i skifterettens og lagmannsrettens dommer tatt til etterretning. Man står derfor i dag når det gjelder aksjene som pr. avtalens inngåelse 10. mars 1958, aksjene befinner seg i fellesboet. De disposisjoner fru Young traff for så vidt angår Polarisaksjene faller ikke under betegnelsen «bestemmer seg for å foreta noen utdeling av aksjene». Det hun i 1958 faktisk gjorde var å foreta et salg som hun hadde forbeholdt seg adgang til etter avtalen av 10. mars 1958. Da salgsbetingelsene imidlertid støtte an mot uskiftelovens bestemmelser måtte handelen korruere. Dette hendingsforløp er imidlertid etter rettens mening ikke en utløsende faktor når det gjelder døtrenes rett til å tiltre fellesboets Polaris-aksjer. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse og dom (lagdommerne Henry Østlid og Jens Fagereng og tilkalt dommer, sorenskriver Dag Tønder):

Grosserer Sverre Young f. 21/12 1876, døde 27. januar 1958 i Oslo. Det var felleseie mellom Young og hans gjenlevende hustru, Hildur Young f. 1881. I ekteskapet var det 2 døtre, fru Gerd Savabini f. 1906 og fru Aase Reusch f. 1909. - - -

Etter forutgående forhandlinger mellom enken og hennes 2 døtre samt deres menn ble det sendt melding og oppgaver til Oslo skifterett overensstemmende med uskiftelovens bestemmelser. I meldingen til skifteretten var fellesboets eiendeler oppgitt til netto ca. kr. 20.000.000,-. Det største aktivapost var aksjer til en oppgitt samlet verdi av kr. 18.858.080,-, hvorav ca. kr. 15.000.000,- utgjorde aksjer i Hvalfangerselskapet Polaris A/S - i det følgende benevnt Polaris.

I forbindelse med uskiftesøknaden ble det 10. mars 1958 inngått en avtale i syv hovedpunkter mellom søstrene Gerd Savabini og Aase Reusch som arvinger i Sverre Youngs dødsbo bl.a. om overdragelse av forskjellige, nærmere spesifiserte firmaer og faste eiendommer tilhørende boet, om disponeringen av aksjene i Polaris m.v. Avtalen ble i følge dens VII forelagt fru Hildur Young, som for sitt vedkommende erklærte seg innforstått med den og medundertegnet avtalen ved svigersønnen Anatole Savabini i følge fullmakt fra fru Young.

Oslo skifterett utstedte 12. mars 1958 erklæring om at fru Young fylte betingelsene for å sitte med fellesboet i uskifte. - - -

Etter at avtalen av 10. mars 1958 var inngått oppsto det nye uoverenstemmelser innen familien. Situasjonen tilspisset seg etterhvert og resultaterte i at fru Reusch ved h.r.advokat Trygve Hirsch den 23. januar 1959 begjærte fellesboet skiftet ved Oslo skifterett. Fru Hildur Young motsatte seg denne begjæring og tvist ble derfor innledet mellom partene. Overensstemmende med skiftelovens §31 ble tvisten overført til behandling i søksmåls former. Herunder opptrådte Anatole Savabini som hjelpeintervenient for sin svigermor, fru Hildur Young. Ved Oslo skifteretts dom av 8. juli 1959 ble fru Aase Reusch's begjæring om offentlig skifte av Sverre Young og hustru Hildur Youngs fellesbo tatt til følge. Etter anke fra fru Hildur Young med fru Gerd Savabini

Side:771

som hjelpeintervenient ble skifterettens dom stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 18. desember 1961, som er endelig, idet fru Youngs anke over lagmannsrettens dom ble trukket tilbake. Høyesterett hevet deretter ankesaken ved kjennelse av 28. juni 1962. Overenstemmende hermed er offentlig skifte av fellesboet åpnet. Senere har også fru Young fremsatt skiftebegjæring. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Etter at grosserer Sverre Young var død 27. januar 1958 sendte enken, Hildur Young 5. mars 1958 - 11. mars 1958 er trolig riktig datum - melding til Oslo skifterett om at hun ønsket å sitte i uskiftet bo i henhold til lov av 4. juli 1927 nr. 4 og anmodet om skifterettens erklæring for at betingelsene herfor var til stede. Skifteretten utferdiget erklæring overenstemmende hermed.

Forut for skiftemeldingen ble det ført forhandlinger mellom familiemedlemmene om den fremtidige disponering av Sverre Youngs etterlatte formue. Den 3. mars 1958 ble det holdt et møte på advokat Sverdrup-Thygesons kontor mellom søstrene Gerd Savabini og Aase Reusch, deres menn og advokatene Sverdrup-Thygeson og J. B. Hjort, som representerte henholdsvis fru Savabini og fru Reusch. Advokat Sverdrup-Thygeson satte samme dag opp et referat fra møtet og sendte referatet til advokat J. B. Hjort. Denne svarte i brev av 7. s.m. hvor han bl.a. pekte på at referatet var holdt i en unødig hypotetisk form og han foreslo samtidig en del omredaksjon av referatet. Advokat Hjort endte brevet slik:

«Fru Reusch er villig til å underskrive oppgaven til Skifteretten, så snart en protokoll som den jeg har foreslått er vedtatt. For ordens skyld bør den også påtegnes av fru Hildur Young, om at hun er enig i protokollen.»

10. mars 1958 ble det påny holdt et møte mellom partene på advokat Sverdrup-Thygesons kontor, hvor det ble satt opp en skriftlig avtale i 7 punkter om den fremtidige disponering av boets eiendeler. Til stede på møtet var søstrene Gerd Savabini og Aase Reusch, deres menn og advokatene Sverdrup-Thygeson og J. B. Hjort. Fru Young var ikke til stede på møtet men hun var ifølge skriftlig fullmakt representert ved svigersønnen, Anatole Savabini.

Ordlyden av avtalen ble utformet av advokat Sverdrup-Thygeson etter at hvert enkelt punkt i den på forhånd ble drøftet og godtatt av de tilstedeværende. Deretter ble avtalen i samme møte undertegnet av samtlige tilstedeværende. På vegne av fru Young undertegnet Savabini avtalen ifølge fullmakt fra henne.

I intimasjonen sies det at avtalen er inngått mellom fru Gerd Savabini og fru Aase Reusch som arvinger i grosserer Sverre Youngs dødsbo. I avtalens punkt VII er inntatt følgende bestemmelse:

«Nærværende avtale er forelagt fru Hildur Young som for sitt vedkommende har erklært seg innforstått med den. Hun medundertegner avtalen ved direktør Anatole Savabini som har fremlagt fullmakt fra henne.»

På grunnlag av det bevismateriale som er fremlagt under ankeforhandlingen er lagmannsretten enig med skifteretten i at avtalen av 10.

Side:772

mars 1958 er inngått mellom søstrene Gerd Savabini og Aase Reusch og deres mor fru Hildur Young, som derfor er bundet av avtalen.

Lagmannsretten kommer tilbake til innholdet av avtalen og dens betydning for det pågående skifte i Sverre og Hildur Youngs fellesbo i forbindelse med behandlingen nedenfor av de enkelte punkter i ankepåstanden.

Under punkt I nr. 1 har den ankende part nedlagt påstand om at skifterettens dom underkjennes. - - -

Under punkt I 2 b har den ankende part nedlagt påstand om at det ved dom fastslåes at det som tilkommer henne etter avtalen av 10. mars 1958 prinsipalt ansees som morsarv, subsidiært at det for 3/8 vedkommende anses som farsarv og for 5/8 vedkommende ansees som morsarv.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at fru Young ved å tiltre avtalen av 10. mars 1958 ikke har forpliktet seg til et skrittvis totalt oppgjør av fellesboet. Visstnok var det fru Reusch's og advokat Hjorts opprinnelige tanke å få gjennomført et større eller fullstendig oppgjør av hele bomassen, herunder også morsarven. Men fru Young har ikke ved avtalen påtatt seg forpliktelse til utdeling av andre aktiva enn de som er nevnt i punktene I-V i avtalen.

Lagmannsretten er for så vidt enig med skifteretten i at utbetalingen av kr. 50.000,- årlig henholdsvis fra de selskaper som fru Savabini overtok og det selskap som fru Reusch overtok ikke indiserer at de utbetalte arveforskudd refererer seg til forskudd på morsarv.

Lagmannsretten ser utbetalingen av arveforskuddene som à konto utbetalinger til døtrene av bomassen uten at det på det tidspunkt da utbetalingene fant sted, var overveiet om disse skrev seg fra farsarv eller morsarv. For så vidt tillegger lagmannsretten det ikke noen betydning at fru Young i sin forklaring av 2. mars 1960 i Genève har uttalt at hun fant det som en selvfølge at forskuddsutlodningene skulle gå av farsarven.

Etter at avtalen av 10. mars 1958 var inngått var mulighetene til stede for at fru Young senere ville foreta en større utlodning av fellesboet enn det hun var forpliktet til etter punktene I-V i avtalen. I så fall ville arveforskuddene ha omfattet storparten både av farsarven og morsarven. Imidlertid oppsto det nye uoverensstemmelser mellom de 2 arvinger, hvilket resulterte i at fru Young ikke utbetalte mer i arveforskudd enn hun var forpliktet til etter punktene I-V i avtalen.

Lagmannsretten kommer etter dette til det resultat at arveforskuddene er utbetalt av bomassen og at fordelingen mellom farsarven og morsarven må foretas overensstemmende med den ankende parts subsidiære påstand, slik at arveforskuddene blir å betrakte som farsarv for 3/8 vedkommende og som morsarv for 5/8 vedkommende. Det er da tatt hensyn til reglene om ektefellers arverett i arvelovens §28. Dette resultat er overenstemmende med ankemotpartenes subsidiære anførsler.

Lagdommer Henry Østlid bemerker:

Jeg er nærmest enig med skifteretten i at de midler som ektefellene Youngs døtre har mottatt som arveforskudd etter det foreliggende må ansees som forskudd på fallen farsarv.

Visstnok tillegger jeg det ingen betydning i denne forbindelse at

Side:773

arveavgiftsloven av 8. april 1905 i §13 siste ledd bestemte, at midler som lengstlevende bortgir av fellesboet til livsarvinger skal ansees som arv etter førstavdøde. Det fremgår av lovens forarbeider at denne bestemmelse ble inntatt for å avskjære den tvil som ellers kan oppstå ved avgiftsberegningen når lengstlevende ektefelle bortgir midler av fellesboet, jfr. ot.prp. nr. 16 - 1904/1905 8.

Men jeg tillegger fru Youngs forklaring avgitt 2. mars 1960 i Genève en viss betydning. Under pkt. 24 svarer hun på spørsmål om av hvilken del av fellesboet hun ville at arveforskuddene skulle utloddes, at i og med at det gjaldt hennes manns firmaer, fant hun det som en selvfølge at utlodningene skulle gå av farsarven.

Etter omstendighetene finner jeg imidlertid ikke grunn til å oppta dissens om dette punkt.

M.h.t. den ankende parts prinsipale påstand under punkt I, 3, finner lagmannsretten at avtalen av 10. mars 1958 ikke inneholder noen bestemmelse om plikt for fru Young til å foreta utlodning av Polarisaksjene. Antagelig var spørsmålet om utdeling av disse aksjer drøftet under de innledende forhandlinger mellom de 2 søstre i forbindelse med advokat Hjorts opprinnelige tanke om å gjennomføre et større eller fullstendig oppgjør av hele bomassen. Men det er ikke inntatt noen bestemmelse i avtalen om plikt for fru Young til å foreta en slik utdeling.

Som nevnt i lagmannsrettens dom av 18. desember 1961 var det rettsstridig av fru Young å overdra Polarisaksjene til ektefellene Savabini på de vilkår som var fastsatt i salgsavtalen av 14. november 1958. Som følge herav var fru Reusch berettiget til å begjære fellesboet skiftet. Men etter at partene i salgsavtalen tok den rettslige konsekvens av dommen av 18. desember 1961, annulerte salgsavtalen og tilbakeførte aksjene til boet hvor de nå befinner seg, berettiger ikke salgsavtalen fru Reusch til nå å kreve deling av aksjene. Heller ikke foreligger det noe annet rettsgrunnlag som berettiger fru Reusch til å kreve 1169 Polarisaksjer utlevert til seg. Lagmannsretten slutter seg for så vidt til skifterettens begrunnelse.

Lagmannsretten kan heller ikke ta til følge den ankende parts subsidiære påstand om at skifteavtalens punkt VI er slik å forstå, at det tilkommer fru Reusch en halvpart av aksjene i Polaris, når fru Young faller fra.

Hvordan den faktiske og rettslige situasjon vil bli når fru Young i sin tid faller fra er det nå umulig å gjøre seg opp en begrunnet mening om. Hvorvidt hun på dette tidspunkt i det hele tatt vil være eier av aksjene er uvisst. I denne sammenheng kan nevnes at det - som allerede påpekt - er sluttet avtale om salg av Polarisaksjene til fru Reusch og at det verserer rettssak om salgsbetingelsene. Videre kommer spørsmålet om fru Youngs eventuelle testamentariske disposisjoner inn i bildet. - - -

Sorenskriver Tønder kommer forsåvidt angår ankepåstandens punkt I, 3 til et annet resultat enn flertallet og bemerker herom:

Jeg finner at den ankende part må gis medhold i kravet om utlevering av halvparten av Polaris-aksjene.

Avtalen av 10/3 1958, sammenholdt med de forhandlinger som har

Side:774

foregått forut, og de forutsetninger som partene synes å ha hatt, ga fru Reusch og fru Savabini en betinget rett til hver å kreve en halvpart av aksjene - som arv. Denne rett kunne bli aktuell enten ved fru Youngs død (såfremt aksjene skulle finnes i boet), eller i det øyeblikk fru Young bestemte seg for å foreta noen utdeling av aksjene.

Jeg må betrakte transaksjonen av november 1958 som en utdeling av aksjer til fru Gerd Savabini idet jeg finner å kunne referere til lagmannsrettens dom av 18/12 1961 hvor det heter: «Tvert imot er det av hennes prosessfullmektig uttalt at det er fru Savabini som er kjøper og som har valgt den form at aksjene deles mellom henne og hennes mann, og at Savabini ikke er noen «tredjemann», men at det er en overdragelse til den ene gren av familien.» Ordningen var kontraktsstridig like overfor fru Reusch både fra fru Youngs og fra fru Savabinis side. Anatole Savabini kjente situasjonen og måtte således forstå at utdelingen kom i strid med retten til fru Reusch. Ved denne utdeling forfalt fru Reusch krav på, gratuit, å få halvparten av aksjene - et krav som etter min mening derved blir ugjenkallelig. Denne rett syns derfor fru Reusch ikke å kunne miste om fruene Young og Savabini samt direktør Savabini annulerer avtalen.

Skifteretten uttaler i sin dom av 25/10 1964 bl.a. følgende:

«Skifteretten er på det rene med at den i sine premisser i dommen av juni 1959 mellom de samme parter uttalte at salget utløste en rett for fru Reusch til å kreve en halvpart av aksjene. Fru Reusch kunne den gang hos sin søster ha forlangt den ene halvpart av Polaris-aksjene. - - - Hvis aksjene ikke var ført tilbake, ville fru Reusch kunne ha forlangt halvparten hos sin søster.»

Det synes noe formalistisk når skifteretten tilføyer i denne forbindelse at fru Gerd Savabini ikke lenger har aksjene, men at de er ført tilbake til boet og at fru Reusch derfor ikke lenger har krav på å få aksjene utlevert. Hadde fru Reusch først fått et krav på utlevering, synes verken annulasjonen eller den omstendighet at fru Reusch forlangte skifte istedenfor å forlange salgsavtalen hevet og aksjene utlevert, å kunne beta henne den rett som var blitt aktuell ved salgsavtalen. I denne forbindelse har den ankende part dessuten hevdet at det på grunn av vernetingsreglene var vanskelig å få reist søksmål mot moren og søsteren idet disse oppholdt seg i Genève. - - -

Side:775