Rt-1968-1086

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-11-02
Publisert:	Rt-1968-1086
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120B/1968
Parter:	A og hennes barn, f. 26. juni 1963, (høyesterettsadvokat Markus Andresen ) mot 1. B (advokat Gustav Heiberg Simonsen - til prøve) 2. C.
Forfatter:	Anker, Heiberg, Mellbye, Endresen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§13, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§17, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§22

Dommer Anker: Lofoten herredsrett avsa 26. oktober 1965 dom med denne domsslutning:

«B dømmes som far til den pike, som A fødte den 26. juni 1963.

D og C frifinnes for nevnte farskap.

Ingen av partene ilegges økonomisk ansvar til det offentlige.»

B påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som ved kjennelse av 10. mars 1966 hevet saken for D's vedkommende i medhold av §22, tredje ledd, i lov um born utanom ekteskap av 21. desember 1956. Begrunnelsen var at D var i utenriks sjøfart på besvangringstiden og først hadde samleie med A i julen 1962. Det skal tilføyes at D var avgått ved døden da saken kom for domstolene. Lagmannsretten avsa 19. april 1966 dom med denne domsslutning:

«B og C frifinnes.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:1087

A og hennes barn har anket til Høyesterett, og anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

De ankende parter gjør gjeldende at det må legges til grunn at B's samleie med barnemoren i september 1962 fant sted etter hennes siste menstruasjon før barnets fødsel og at det ikke kan være tvilsomt at tiden fra samleiet til fødselen gir en svangerskapsperiode innenfor grensene for det normale. Det hevdes at lagmannsretten har lagt for stor vekt på barnemorens uriktige forklaringer og har vært for streng i bedømmelsen av hennes kjønnsmoral. Dette synes særlig dristig på bakgrunn av at lagmannsretten i motsetning til herredsretten ikke mottok umiddelbar forklaring av henne.

De ankende parter påberoper seg sakkyndige erklæringer som er kommet til etter lagmannsrettens dom. Etter disse må, anføres det, C's farskap anses utelukket. B har gjennom en ganske omfattende vitneførsel forgjeves søkt å få fram opplysninger om mulige andre kandidater i det relativt gjennomsiktige bygdemiljø.

De ankende parter har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har ved den oppnevnte prosessfullmektig nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at B tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.

Ankemotparten B hevder at lagmannsrettens frifinnelse av ham må opprettholdes og at begrunnelsen er riktig. Ellers gjør han i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Det hevdes prinsipalt at hans samleie med A ikke fant sted på et tidspunkt da hun kan være besvangret. For det første hadde hun menstruasjon etter samleiet, for det andre blir tiden fra samleiet til barnets fødsel for lang, barnets størrelse og vekt ved fødselen tatt i betraktning. Til dette kommer at B brukte preventivt middel. Subsidiært gjøres gjeldende at det etter en samlet vurdering av opplysningene ikke er «monaleg meir truleg» at han er far enn andre som hun må antas å ha hatt samleie med i det kritiske tidsrom. Han må derfor iallfall frifinnes etter lovens §21, annet ledd. Ankemotparten, som også har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:

«1. B frifinnes.

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

C har ikke ønsket å avgi møte for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Lofoten herredsrett, med forklaring fra A, hennes mor - - -, C, B og fire vitner, to av dem nye i saken. Det er tatt nye blodprøver fra barnemoren og barnet. Disse prøvene har vært gransket av prosektor dr. med. Trond Reinskou, som i sakkyndig erklæring av 26. september 1968, bl.a. uttaler:

«Konklusjon: Etter disse blodprøvene er det således ikke noe i veien for at B kan være far til barnet, mens C's farskap er

Side:1088

uforenlig med 1. arveregel i MNS-systemet og med 1. arveregel i Gm-systemet. Om forbehold, se nedenfor.

Forbehold: C's farskap er utelukket etter to systemer. Ved hver av utelukkelsene må det tas forbehold. Utelukkelsen i MNS-systemet gjelder faktoren S som er tilstede hos barnet, men ikke hos moren eller C. Den er påvist hos barnet i tre forskjellige prøver, men reaksjonen var svak de to første gangene. Undersøkelsene på faktor S hos moren og barnet har vært foretatt med flere forskjellige antisera, hos B og C bare med ett antiserum (det eneste som var tilgjengelig på den tid prøvene ble undersøkt). Alt i alt må man si at utelukkelsen ikke har en sikkerhet av vanlig størrelsesorden.

Utelukkelsen etter Gm-systemet gjelder faktoren x som vanligvis ikke brukes i farskapssaker, dels fordi erfaringsmaterialet med henblikk på denne faktor er lite, dels fordi det har vært vanskelig å skaffe gode reagenser til påvisning av egenskapen. Heller ikke en utelukkelse etter Gm-systemet som den foreliggende kan sies å ha vanlig grad av sikkerhet.

Blodtypestatistisk farskapsindex for B er ca. 33. Det er da medregnet alle de systemer (faktorene S og Gm x inkludert) som partene er undersøkt i.

Vurdering: Selv om de to utelukkelser av C's farskap hver for seg må tas med forbehold, vil jeg vurdere kombinasjonen av dem dithen at hans farskap etter blodtypene er meget lite sannsynlig. Sammenholder jeg dette med den relativt høye index for B's farskap, er det etter min mening etter blodtypene i en meget vesentlig grad mer sannsynlig at B er far til barnet enn at C er det.»

Under hovedforhandlingen for Høyesterett møtte som oppnevnt sakkyndig professor dr. med. Jon Lundevall. Han sa seg enig i prosektor Reinskous uttalelser og utdypet disse nærmere på et par punkter. Etter de nå foretatte undersøkelser måtte reservasjonene med hensyn til blodtypebestemmelsene betegnes som mindre betydningsfulle, nærmest formelle. En farskapsindex på 33 karakteriserte professoren som temmelig høy. Han viste om betydningen av index til den veiledning han ga sammen med professor Georg Waaler på vegne av Universitetets rettsmedisinske institutt 15. september 1961, vedlagt Justisdepartementets rundskriv av 15. desember 1961.

Genetisk-antropologiske undersøkelser har ikke være foretatt, bl.a. fordi Instituttet for medisinsk genetikk for tiden ikke kan påta seg slike undersøkelser. Jeg antar at de heller ikke ville ha hjulpet til oppklaring av saken, slik den ligger an.

Jeg er, som herredsretten, kommet til at B må kjennes å være far til barnet. Jeg fraviker da på avgjørende punkter lagmannsrettens bevisvurdering, men minner her om at betydningen av bevisumiddelbarbeten har mindre vekt, da barnemoren ikke forklarte seg direkte for lagmannsretten.

Om tidspunktet for B's samleie med barnemoren anser jeg det tilstrekkelig å peke på at det uomtvistet fant sted en gang i september 1962 og at det da ligger innenfor det kritiske tidsrom for

Side:1089

besvangring. Og jeg finner etter opplysningene i saken ikke å kunne legge til grunn at hun hadde menstruasjon etter dette samleiet. B har da «legi med mora på den tid ho kan ha vorti med barn», som det heter i lovens §21, første ledd. B's forklaring om bruk av preventiv legger jeg ingen vekt på.

Etter de sakkyndige uttalelser som nå er gitt finner jeg at man må se bort fra den mulighet at C kan være far til barnet. Spørsmålet blir da om det er sannsynlig at hun har hatt samleie med andre i det kritiske tidsrom. Hun har gitt uriktige forklaringer, og hennes kjønnsmoral har ikke vært den beste. Jeg mener likevel at det bilde lagmannsretten har gitt av henne er for mørkt, særlig synes de sterke uttrykk om hennes forhold til gutter overdrevne. Jeg peker i denne sammenheng på hva C nå har forklart under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Han sier at han oppnådde å få samleie med A, men han innrømmer at hun ikke til å begynne med gikk med på dette, og at han var temmelig pågående for å oppnå det han ville. Jeg ser det slik at man vel ikke har noen sikkerhet for at hun ikke i det kritiske tidsrom kan ha hatt omgang med noen annen enn B og C, men at det ikke er holdbart grunnlag for å anta at hun har hatt det. Jeg legger her til grunn en lignende spørsmålsstilling som den førstvoterende brukte i en sak referert i Rt-1964-146 flg., se midt på 149. Jeg finner også en viss støtte for resultatet i den høye blodtypestatistiske farskapsindex man har funnet for B.

Mitt resultat blir at B kjennes å være far, mens C frifinnes.

På grunn av sakens art finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

B, født xx.xx.1948, kjennes å være far til A's datter, født xx.xx.1963 på Gravdal sykehus.

C frifinnes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Endresen og Nygaard: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Egil Fiane):

Saksøkersken, A, er født xx.xx.1947. Hun bor hos sine foreldre på X. Den 26. juni 1963 fødte hun en pike på Gravdal sykehus, som etter det opplyste var fullbåret. Hun oppga først sjømann D som barnefar. Han var født xx.xx.1944, og bodde på Y. Han er avgått ved døden. Senere opplyste hun at det var skoleelev, B, som var barnefaren. Han er født xx.xx.1948. På grunn av dette har fylkesmannen i Nordland den 6. mai 1963 anmodet om at saken ble behandlet i samsvar med §13, nr. 1 i lov om barn født utenfor ekteskap av 21. desember 1956.

Under saksforberedelsen erkjente saksøkersken at hun på konsepsjonstiden også hadde hatt samleie med C, født xx.xx.1947. Han bor nu på Z og er sjømann.

I henhold til §17 annet ledd i lov av 21. desember 1956 er det utferdiget

Side:1090

stevninger i saken. Som nevnt er D avgått ved døden, hvorfor hans adoptivforeldre - - - er trukket inn i saken i h.t. §17 tredje ledd i lov om barn utenfor ekteskap.

Det er foretatt blodtypeundersøkelser av barnet, saksøkersken, samt de saksøkte B og C. - - -

Retten skal bemerke:

Som nevnt er saksøkte D avgått ved døden. Under hovedforhandlingen ble hans sjøfartsbok fremlagt, og av denne fremgår det at han ble påmønstret m/s «Holthill» i Bergen den 9. mars 1962, og han mønstret av i Liverpool den 15. desember samme år. Fartøyet, som er et tankskip, var i dette tidsrom ikke innom norsk farvann og det er derfor på det rene at D var i utenriks sjøfart da det i saken omhandlede barn ble konsipert. Han vil derfor bli frifunnet for farskapet. Saksøkersken nektet først for at hun hadde hatt samleie med ham, men under hovedforhandlingen den 2. april 1965 innrømmet hun dette. Hun forklarte da at hun ved 2 anledninger i julen 1962 hadde hatt samleie med ham på hans værelse på - - -.

Saksøkersken har videre forklart at hun omkring den 20. september 1962 var på sykkeltur sammen med saksøkte B. De syklet til Æ i det tidligere Ø, og i - - - der hadde de et samleie. Såvidt hun forstod var dette fullbyrdet, idet B ikke iakttok noen forsiktighetsregler. Under hovedforhandlingen den 2. april 1965, forklarte hun imidlertid at han brukte cordon. Partene har fastholdt at de kun har hatt dette ene samleie. Til å begynne med påstod saksøkersken at B var den eneste mann hun hadde hatt kjønnslig omgang med, men senere måtte hun innrømme at hun også hadde hatt kjønnslig omgang med saksøkte C. Dette foregikk i september 1962, ca. 8 dager etter samleiet med B. Hun traff C på - - - og han bød henne på en tur med sin moped. De kjørte veien til - - -, og samleiet foregikk på et sted som heter - - -. Hun hevder at C ikke brukte preventiver, og hun vet ikke om han trakk seg tilbake før sedavgang. På forespørsel uttalte hun at etter hennes mening ligner barnet både B og C. Hun opplyste at hun hadde sin siste menstruasjon før fødselen sist i august 1962.

Saksøkte B har forklart at han begynte på realskolen på Leknes den 1. september 1962. Han kjente saksøkersken fra tidligere, og engang i begynnelsen av september 1962 tok han og hun en sykkeltur mot Æ i det tidligere Ø. De gikk opp i en haug der og de hadde samleie. Han benyttet cordon, og han mener derfor at han ikke kunne besvangre saksøkersken. På forespørsel kunne han ikke nærmere tidfeste når samleiet fant sted. Det er den eneste gang han har hatt samleie med saksøkte.

C møtte under hovedforhandlingen den 2. april 1965 og avga forklaring. Han er også avhørt ved konsulatavdelingen ved Den Norske Ambassade i London den 22. juni 1964. Han innrømmer at han ved en anledning har hatt samleie med saksøkersken, men når dette fant sted kan han ikke erindre. Han kjente ikke saksøkersken noe særlig, og han traff henne på en kino på - - -. Han bød henne på en tur med sin moped og de kjørte oppover mot - - -. Kommet til - - -, gikk de av veien hvor de hadde samleie. Han brukte ikke preventiver, men han trakk seg tilbake før sedavgang. Han forklarte at det var lett for ham å oppnå samleie med saksøkersken.

Side:1091

Som nevnt er det foretatt blodtypeundersøkelser av saksøkersken, barnet, og de saksøkte B og C. I erklæring av 9. april 1956 uttalte prosektor, dr. med. Lundevall, at etter blodprøvene er det ikke noe iveien for at B og C kan være barnets far. De utvidede blodtypeundersøkelser viser følgende spesifikasjoner:

Nr. 1. Barnet født xx.xx.1963 S+ K- Fy(a-)

Nr. 2. A S- K- Fy(a-)

Nr. 3. B S+ K- Fy(a+)

Nr. 4. C S- K- Fy(a+)

Konklusjon: Etter disse blodprøvene er det såleis ikke noe i vegen for at B kan være far til barnet, mens derimot C's farskap er uforenlig med arvereglene i S-systemet, om forbehold - se vedlegg.

I brev til Lofoten herredsrett av 20. august 1965 har prosektor, dr. med. Lundevall, anført følgende:

«Ad. sak 25/63 A: A - B/C.

Det er nå innkommet og undersøkt kontrollprøver av barnet, moren og C. Disse prøver ble spesielt undersøkt med henblikk på faktor S. Resultatet var det samme som ved de første prøver.

Etter dette er C's farskap uforenlig med arveregelen i S-systemet. Dette resultat bør imidlertid tas med et betydelig forbehold, dels fordi vi bare har ett anti-S serum p.t., dels fordi barnet reagerte temmelig svakt positivt med dette serum (mens morens og C's blodlegemer ga klar negativ reaksjon).

B kan ikke utelukkes som far etter noe system. Se sakkyndig erklæring på skjema.»

I brev av 20. august 1965 til Lofoten herredsrett har prosektor, dr. med. Lundevall opplyst at den blodtypestatistiske farskapsindex for B i denne sak er ca. 31,5, og ifølge rundskriv fra Det Kgl. Justis- og Politidepartement av 15. september 1961 taler dette for at det er B som er barnets far, idet en blodtypestatistisk farskapsindex større enn 19, er det man vanlig bygger på når det er spørsmål om de momenter som taler for farskap.

Ved avgjørelsen legger retten til grunn at B har hatt samleie med saksøkersken til sådan tid at han etter naturens orden kan være far til barnet, nemlig omkring den 20. september 1962. Om samleiet med C har funnet sted på konsepsjonstiden er ikke på det rene. Han husker som nevnt ikke tidspunktet, og når det gjelder saksøkersken har hun gitt så mange avvikende forklaringer i saken, at man ikke uten videre kan bygge på hennes utsagn.

Etter dette finner retten at saksøkte B må kjennes å være far til barnet. Han har hatt samleie med saksøkersken på den tid «ho kan ha vorti med barn», jfr. barnelovens §21 første ledd, og retten kan ikke se at det foreligger «omstende som gjer det lite truleg» at saksøkte B er faren. Dertil kommer resultatet av de utvidede blodtypeundersøkelser, som foran nevnt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Wessel Holst og Carl Tank og sorenskriver Bjarne Mathiesen):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Side:1092

Det må anses helt på det rene at A på flere vesentlige punkter har gitt bevisst uriktig forklaring til herredsretten. Dette er også tilfelle når hun den 28. februar 1963 oppga D som barnefar til distriktslegen. Hennes mor fikk vite dette samme dag, men det ble ikke beriktiget før flere uker senere. Det som særlig svekker hennes troverdighet, er fortielsene av at hun hadde hatt samleie med andre enn B.

Ifølge begge svangerskapsmeldinger og fødselsmeldingen begynte hennes siste menses den 20. september 1962. I herredsretten den 14. oktober 1963 forklarte hun: «Siste menstruasjon før fødselen hadde hun sist i august 1962.» Det fremgår ikke om hun har vært foreholdt sine tidligere avvikende opplysninger.

I den første svangerskapsmelding ble tiden for fødselen beregnet til omkring 1. juli 1963 eller noe senere, men i annen svangerskapsmelding til omkring 27. juni s.å., hvilket altså slo til på 1 dag nær.

Når det gjelder de nærmere omstendigheter ved samleiene med B og C er det nu ikke lenger noen særlig uoverensstemmelse mellom disse og barnemoren. B forklarer i lagmannsretten at han aldri hadde hatt samleie før. Den cordon han brukte hadde han fått av en eldre kamerat. Barnemoren har erkjent at han brukte preventiv. Hun vet ikke om C trakk seg tilbake før sedavgang, som han hevder.

Med hensyn til tidspunktet for samleiene er der atskillig usikkerhet. C kunne ikke tidfeste samleiet da han ble avhørt i London 22. juni 1964, og har heller ikke vært i stand til det i lagmannsretten. Barnemoren har ment at samleiet fant sted i september 1962, ca. en uke etter samleiet med B. Sin siste forklaring om dette ga hun 2. april 1965 under hovedforhandlingsmøtet i herredsretten, som ble utsatt. Her hevdet B at hans samleie med henne fant sted i begynnelsen av september - nærmere kunne han ikke angi det - og til dette sa barnemoren at hun ikke nøyaktig kunne si tidspunktet, men det var «engang i september 1962 etter at realskolen var begynt på - - -». Det er uimotsagt at skolen begynte 1. september. I lagmannsretten forklarte B at han mener samleiet fant sted i begynnelsen av september, og er helt sikker på at det iallfall var i første halvdel av måneden.

I første svangerskapsmelding (D) oppga barnemoren besvangringstiden til «trolig i oktober 1962». I annen svangerskapsmelding (B) oppga hun «trolig september 1962». I fødselsmeldingen anføres bare: «Vet ikke».

Erfaringsmessig innebærer barnemorens opplysninger om sine siste menses et betydelig usikkerhetsmoment. Dette blir ikke mindre i nærværende tilfelle på grunn av hennes unge alder, hvortil kommer at hun har vist seg i høy grad usannferdig. Hennes mor kan ikke gi noen opplysninger om dette forhold. Hun har i lagmannsretten forklart at datteren ikke, som anført i herredsrettens dom, henvendte seg til henne da menstruasjonen uteble. Det var først ved årsskiftet at moren ble klar over at datteren var med barn, og denne har etter alt å dømme ikke vist sin mor fortrolighet med hensyn til sine seksuelle forhold.

Ifølge fødselsmeldingen var barnet, en jente, fullbåret, lengde 49 cm., vekt 2810 g., beregnet svangerskapstid ca. 40 uker.

Lagmannsretten er blitt stående ved som det mest sannsynlige, at samleiet med B fant sted i 1. halvdel av september, og samleiet med C en ukes tid senere. Det kan imidlertid ikke utelukkes at samleiet med B

Side:1093

fant sted noe senere i september, og samleiet med C tilsvarende senere i måneden. Det er imidlertid meget tvilsomt om ikke barnemoren har hatt menstruasjonen etter disse samleier. Selvom samleiene nok ligger innenfor rammen av en normal svangerskapstermin, er det således tvilsomt om de har funnet sted til sådan tid at besvangring kan ha vært mulig.

For C's vedkommende kommer dertil at hans farskap er ansett uforenelig med arveregelen i S-systemet. Ganske visst tar den sakkyndige her et «betydelig forbehold», såvidt skjønnes på grunn av konkrete usikkerhetsmomenter, slik at det biologiske bevis i seg selv neppe kan anses tilstrekkelig som grunnlag for en frifinnelse. Sammen med foran nevnte forhold må det imidlertid etter lagmannsrettens mening utvilsomt lede til dette resultat.

Når det gjelder B legger man til grunn at det som nevnt er tvilsomt om hans samleie med barnemoren foregikk før hennes siste menstruasjon, altså i den mulige konsepsjonstid. Noen særlig tvil reiser seg etter lagmannsrettens mening ikke fordi om han benyttet preventivt middel. Den blodtypestatistiske farskapsindeks (31,5) kunne nok under andre forhold ha veiet atskillig når det gjelder sannsynligheten av hans farskap, men ikke slik saken her ligger an.

Man står nemlig overfor et tilfelle hvor barnemorens seksuelle atferd må tillegges vesentlig betydning. Hun var såvidt 15 år da hun ble besvangret, og opplysningene om hennes forhold til de 3 gutter hun etterhvert erkjenner å ha hatt kjønnslig omgang med, etterlater liten tvil om at hun har savnet enhver tilbakeholdenhet på dette område. Det er her ikke tale om fast følge eller erotiske forbindelser, men rent seksuelle handlinger mellom barn, uten forutgående eller senere samvær, altså spontane seksualhandlinger, øyensynlig uten hemninger eller betenkeligheter fra noen av sidene. For barnemorens vedkommende var hun også på den tid unndratt kontroll fra foreldrene, idet hun hadde post som barnepike.

Under disse omstendigheter gir barnemorens seksuelle atferd etter rettens mening et sterkt grunnlag for å anta at hun har hatt kjønnslig forbindelse med flere gutter i mulig besvangringstid. Hensett til de mange usikre forhold, ikke minst på grunn av hennes usannferdighet, reiser dette så sterk tvil om B's farskap, at det etter lagmannsrettens mening må lede til frifinnelse, i samsvar med §21, annet ledd i lov om born utanom ekteskap.

Side:1094