Rt-1968-1235

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-12-07
Publisert:	Rt-1968-1235
Stikkord:	Tolking av testament
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 140/1968
Parter:	Sigurd Gillesdal m.fl. (høyesterettsadvokat Njaal Sæveraas) mot Per A. Haus m.fl. (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Heiberg, Stabel, Leivestad, Gaarder, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §59

Dommer Heiberg: Jørgen Larson, som var født i 1885, giftet seg i 1922 med Johanne Haus, født i 1892. De tok bopel i Ontario i Canada, hvor han allerede hadde oppholdt seg en årrekke. I 1924 opprettet han testament til fordel for sin hustru, og 11929 opprettet hun et testament av samme innhold til fordel for ham. I 1952 flyttet ektefellene, som var barnløse, tilbake til Norge og bosatte seg på Nordfjordeid, hvor mannen døde i 1960. Hustruen overtok boet som enearving i henhold til testamentet. I 1962 opprettet hun testament til fordel for forskjellige av sine slektninger.

Ved Johanne Larsons død i 1964 reiste Jørgen Larsons slektsarvinger skiftetvist med krav om å bli anerkjent som medarvinger i boet for en halvpart. Tvisten ble overført til

Side:1236

behandling i søksmåls former, og Nordfjord skifterett - kst. sorenskriver T. Lundevall som settedommer - avsa 31. mai 1965 dom med domsslutning:

«1. Sigurd Gillesdal, Laura Gillesdal, Åsta Lien og Petra Gillesdal er godkjende som arvingar i Johanne Larsens dødsbu av Eid.

2. Johanne Larsens testament av 15. mai 1962 er kjend ugyldig når det gjeld testasjonen av den faste eigedom Nyheim gnr. 44 bnr. 90 i Eid og elles så langt det ved testament er disponert over meir enn halvparten av bueiga.

3. Sakskostnader er ikkje idømt.»

Johanne Larsons testamentsarvinger påanket skifterettens dom til Gulating lagmannsrett, som 6. april 1967 avsa dom med domsslutning:

«1. Sigurd Gillesdal, Laura Gillesdal, Åsta Lien og Petra Gillesdal kjennes ikke å være arveberettiget i boet etter Johanna Larson og hennes før avdøde mann Jørgen Larson.

2. Johanna Larsons testament av 15. mai 1962 kjennes å være gyldig i sin helhet.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for skifterett eller lagmannsrett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til de avsagte dommer.

Jørgen Larsons slektsarvinger: Sigurd Gillesdal, Laura Gillesdal, Åsta Lien og Petra Gillesdal, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De hevder at en konkret tolking av testamentene og ektefellenes egen oppfatning av arvegangen etter lengstlevendes død må føre til at lengstlevende ikke hadde adgang til å disponere testamentarisk over mer enn halvparten av boet, og at den annen halvpart skal tilfalle førstavdødes slekt. Subsidiært hevder de at Johanne Larson under ingen omstendighet kunne forføye ved testament over de verdier som ved ektefellenes ektepakt av 23. oktober 1959 var gjort til mannens særeie. For øvrig gjør de i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten.

Ankemotpartene: Per A. Haus, Dagrunn Haus, Ruth Rekdalsbakken, Liv Johanne Rekdalsbakken, Aslaug Skorge og Anna Skorge, hevder prinsipalt at ektefellenes testamenter av 1924 og 1929 ikke kan ses som en gjensidig testasjon. Subsidiært henholder de seg til lagmannsrettens domsgrunner og gjør i alt vesentlig gjeldende det samme som for lagmannsretten.

For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke behøver å spesifisere. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt de 4 ankende parter, 3 ankemotparter og 10 vitner, av dem er de 8 nye for Høyesterett.

De ankende parters påstand lyder:

«Prinsipalt:

Skifterettens dom stadfestes.

Subsidiært:

Johanna Larsons testament av 15/5 1962 kjennes ugyldig

Side:1237

forsåvidt det i testamentet er forføyet over førstavdødes særeie, og Sigurd Gillesdal, Laura Gillesdal, Petra Gjerde og Åsta Lien anerkjennes som arvinger til den del av boet som omfattes av Jørgen Larsons særeie.

I begge tilfeller:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartenes påstand lyder:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at de ankende parter tilpliktes in solidum å betale ankemotpartene saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Hovedbestemmelsen i Jørgen Larsons testament av 30. august 1924 lyder: «ALL the real and personal property of which I may die possessed I give, devise, and bequeath unto my wife, Johanna Larsson. - AND I nominate and appoint the said Johanna Larsson to be the Executrix of this my Last Will and Testament.»

Å gi en helt dekkende oversettelse til norsk av uttrykket «give, devise, and bequeath» er ikke lett. For meg er det imidlertid tilstrekkelig å slå fast at det gir uttrykk for en ren testasjon uten noe forbehold. De opplysninger som foreligger i saken om canadisk rett, nærmere bestemt i provinsen Ontario, viser at det dreier seg om en vanlig brukt testamentsformular som forstås slik at den tilsikter å gi den gjenlevende uinnskrenket disposisjonsrett, både i levende live og ved testament. På samme måte har for øvrig norsk rettspraksis forstått ordlyden i tilsvarende norske testamentsbestemmelser.

På det tidspunkt da testamentet ble opprettet, var ektefellene bosatt i Canada, hvor de hadde bodd like siden ekteskapet ble inngått, og både deres formuesforhold og testamentet var i enhver henseende undergitt canadisk rett. Det samme var tilfellet da hustruen opprettet sitt likelydende testament til fordel for mannen av 23. januar 1929. Dette testament endrer ikke innholdet i mannens testament. Hvorvidt de to testamenter er gjensidige i den forstand at de er avhengige av hverandre, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til.

Jeg kan ikke finne positive holdepunkter for at Jørgen Larson da testamentet ble opprettet, har lagt noe annet innhold i bestemmelsen enn den etter sin ordlyd går ut på. For tolkingen av testamentet er det uten betydning at ektefellene i 1952 - 28 år etter opprettelsen - flyttet tilbake til Norge. Testamentet er gyldig også etter norsk rett, og det er ikke senere blitt tilbakekalt eller endret på lovlig måte. De forskjellige uttalelser ektefellene skal ha kommet med i de senere år da forholdet mellom ektefellene og deres familier var blitt et annet enn før, kan jeg ikke legge synderlig vekt på når det gjelder tolkingen - de kan for den saks skyld ha vært uttrykk for en tanke som ikke er blitt realisert om å opprette nye testamentariske bestemmelser til fordel for begge slekter. Heller ikke tillegger jeg mannens ugyldige «testament» av 1955 eller de noe uklare omstendigheter omkring

Side:1238

opprettelsen av ektepakten i 1959 noen betydning i denne forbindelse. Hvorvidt han på denne tid var svekket av åreforkalkning, er etter opplysningene for Høyesterett noe uklart, men etter min mening uten avgjørende betydning. Det som står fast, er at ektefellenes testamenter av 1924 og 1929 ikke ble tilbakekalt, og at hustruen i 1962 opprettet et nytt testament, i samsvar med hva hun etter mannens testament, slik det lød, hadde rett til å gjøre.

Noe grunnlag for å stille den del av boet som stammer fra mannens særeie, i noen særstilling med hensyn til testasjonsretten kan jeg ikke finne.

For øvrig viser jeg til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige tiltrer.

Anken har vært forgjeves, og de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke at det er grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse for de tidligere instanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigurd Gillesdal, Laura Gillesdal, Åsta Lien og Petra Gjerde én for alle og alle for én til Per A. Haus, Dagrunn Haus v/verger Per A. Haus og Alfhild Haus, Ruth Rekdalsbakken, Liv Johanne Rekdalsbakken v/verger Johannes Rekdalsbakken og Ruth Rekdalsbakken, Aslaug Skorge og Anna Skorge v/verger Mathias Skorge og Aslaug Skorge i alt 6.000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

- Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Gaarder og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skifterettens dom (sorenskriver T. Lundevall).

- - -

- Jørgen og Johanne Larsen kom tilbake til Haus i Nordfjord i 1951, reiste tilbake til Canada, men kom igjen i 1952 for å slå seg ned i Nordfjord. Dei bygde seg hus på Nordfjordeid og flytte inn i dette i 1953. Etter dei hadde bygd huset hadde dei framleis ein god del kontanter igjen. Mannen hadde elles ein årleg pensjon frå Canada. Ektefellene hadde sameige fram til 23/10 1959, då det blei skrive ektepakt. Etter denne skulle bankinnskot i Bergens Privatbank vera kona si sereige og bankinnskot i The Toronto Dominion Bank vera mannen si sereige. Elles skulle det vere sameige mellom ektefellene slik som før. Den 22/7 1955 skreiv Jørgen Larsen eit gåvebrev til føremun for Sigurd Gillesdal. Den 3/6 1958 skreiv Jørgen Larsen testament til føremun for den same og andre av si slekt. Etter Jørgen Larsen var død, gjorde Sigurd Gillesdal krav på offentleg skifte av Jørgen Larsens dødsbu, med di han hevda å vera arving etter Jørgen Larsen. Nordfjord skifterett sa

Side:1239

orskurd i tvisten den 28. mars 1962. Sigurd Gillesdal sitt krav blei ikkje teke til fylgje. Orskurden blei påanka til Gulating lagmannsrett, som stadfeste skifteretten si avgjerd i dom av 6. juli 1963.

Ved testament av 15. mai 1962 har Johanne Larsen testamentert heile eiga til sine slektningar - dei saksøkte i saka. - - -

Dommeren skal merka:

Då Jørgen Larsen skreiv testamentet av 30/8 1924, var det eit einsidig testament. Då kona Johanne Larsen skreiv eit likelydande testament til føremun for mannen den 23/1 1929, meiner dommaren ein naturleg må sjå det slik at ein fekk å gjera med to gjensidige testasjonar som var avhengig av einanan, og vidare med den verknad at dersom norsk rett skulle koma på tale, måtte dei vanlege reglar for gjensidig testament gjelda. Etter Knoph's Norsk Arverett, tredje utgåve side 239 er det ikkje noko i vegen for at ektefolk uttaler sine gjensidige testasjonar i kvar sitt dokument. Båe testamenta nyttar orda «give, devise, and bequeath». Dette kan ein kanskje meir direkte oversetta med «gjeva, skjenkja og testamentera». Autorisert translatør har oversett heile den aktuelle setninga (attgjeven lenger framme) slik som fylgjer når det gjeld Jørgen Larsen sitt testament: «Jeg etterlater hele mitt bo, med fast eiendom og løsøre, til min hustru, Johanna Larson.»

Dei saksøkte har hevda at det avgjerande for tolking av testamentet må vera kva ektefolka tenkte og sa då dei skreiv testamenta - nærare bestemt må det vel helst vera kva dei tenkte og sa då kona skreiv sitt testament i 1929. Etter ordlyden i testamenta meiner dei saksøkte at det ikkje er noko som tyder på at dei tenkte på andre enn kvarandre - lengstlevande skulle få det heile. Etter dette måtte lengstlevande fritt kunne disponere mortis causa over heile eiga.

Det kan kanskje vera slik at ektefellene kring 1929 tenkte lite eller inkje på slekta si. Dette veit ein ikkje noko nærare om. Men etter dei kom tilbake til Norge i 1951 (1952), tenkte dei i alle fall mykje på kva som skulle gjerast med det dei etterlet seg, etter det som har vore opplyst under saka. Etter det som har kome fram under saka, tykkjest det ikkje vera grunn til tvil om at det var Jørgen Larsen sitt ynskje og vilje at slekta hans skulle vera med og arva når lengstlevande var død. Det tykkjest vidare vera slik at ektefellene har vore innforstått med ein annan om at båe slektene skulle arva dei. Ein skal koma nærare inn på kva som har kome fram under saka. - - -

Dommaren finn ikkje grunn til å dra i tvil det som saksøkjarane Sigurd Gillesdal, Laura Gillesdal og Petra Gillesdal og vitna Gjert Dalseth og Gunvor Sunndalsfoll og Lars Bj. Sture har forklart. Slik som sagt lenger framme skulle det då ikkje vera grunn til tvil om at det var Jørgen sitt ynskje og vilje at slekta hans i alle fall skulle arva halvparten av formuen til han og kona.

Etter det som har kome fram, tykkjest det heller ikkje vera grunn til tvil om at Johanne Larson var vel kjend med mannen sitt syn om deling av arven mellom slektene deira og vidare at det, før Jørgen døydde, var Johanne si meining at både mannens slekt og hennar slekt skulle arva dei og då med ein halvpart på kvar. At mannen mot slutten av si levetid måtte ha gjeve uttrykk for at hans slekt skulle ha alt eller i alle fall meir enn konas slekt, finn ein ikkje å burde tilleggja vekt ved

Side:1240

vurdering av saka. Så seint som i 1958 gav han i alle fall uttrykk for at hans slekt ikkje skulle ha meir enn halvparten, endå det var etter han var blitt fornerma på saksøkte Per A. Haus, jfr. nemnde «testament» av 3/6 1958.

Etter dette finn dommaren at Johanne Larsen handla i strid med mannen Jørgen Larsen sitt ynskje og vilje, då ho skreiv testamentet av 15/5 1962 og testamenterte heile formuen til sine slektningar og ingenting til mannen sine slektningar. Etter ei konkret tolking av testamenta frå 1924 og 1929, ut frå dei opplysningane ein har, finn dommaren at ein må leggja det i testamenta at det har vore Jørgen og Johanne Larsen si meining og vilje at lengstlevande skulle overta heile formuen, men at formuen etter lengstlevandes død skulle delast likt mellom Jørgen Larsen si slekt og Johanne Larsen si slekt. Dommaren finn ikkje ordlyden i testamenta å vera til hinder for at ektefellene sine ynskjer og vilje - i det aktuelle tilfelle Jørgen Larsen sitt ynskje og vilje - skal kunne realisera seg. Dommaren meiner med dette å liggja på line med rettspraksis på området. Det blir særleg vist til dom i Rt-1933-353, Rt-1963-1219 og Rg 1965 30. Det som er uttalt i dom i Rt. for 1933 882 meiner også dommaren stør nemnde resultat, endå om avgjerda her gjekk i favør av lengstlevande sine arvingar. På side 883 er det mellom anna uttalt:

«Det er jo ikke utelukket at forholdene faktisk kan ligge slik an, at foreliggende opplysninger om testatorenes virkelige mening og vilje leder til, at man legger en annen forståelse til grunn enn den testamentets vendinger og uttrykk nærmest og likefrem tilsier.»

På samme side lenger nede er det vidare uttalt:

«Angående forståelsen av gjensidige testamenter spesielt med hensyn til arverett for førstavdødes slektsarvinger, foreligger det en rekke høyesterettsdommer med forskjellig utfall. Avgjørelsen må jo i hvert enkelt tilfelle bero på en fortolkning av testamentets uttrykk i forbindelse med andre relevante omstendigheter, hvorom der ved vidneprov eller på annen måte måtte være fremskaffet opplysninger.» - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og Jac. Wesenberg og ekstraordinær dommer, byskriver Leif Plather):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn skifteretten. I likhet med skifteretten finner lagmannsretten å måtte betrakte de to korresponderende testamenter av 1924 og 1929 sett under ett som en gjensidig testasjon hvor det vil være naturlig å la arvelovens regler for gjensidige testamenter i §59 få anvendelse til tross for at det siste testament er opprettet ca. 4 1/2 år etter det første. Det er ikke noe holdepunkt for å anta at disse testamenter er tilbakekalt eller forandret. Retten kommer for så vidt til samme resultat som Gulating lagmannsrett kom til ved sin dom av 6. juli 1963. Forholdet var her det at Johanna Larson hadde overtatt boet som enearving etter sin manns død i henhold til testament av 30. august 1924. Sigurd Gillesdal, som påsto seg arveberettiget etter Jørgen Larson, forlangte offentlig skiftebehandling av boet, men dette krav ble ikke tatt til følge ved Nordfjord skifteretts kjennelse av 28. mars 1962. Sigurd Gillesdal påanket denne kjennelsen

Side:1241

til lagmannsretten og nedla dessuten en utvidet påstand om at de to testamenter var tilbakekalt. Ved lagmannsrettens forannevnte dom ble denne nye påstand ikke tatt til følge, og lagmannsretten frifant fru Johanna Larson samtidig som den stadfestet skifterettens kjennelse. Den nærmere begrunnelse fremgår av dommen.

At testamentet av 1924 fyller formkravene etter norsk lov erkjennes av ankemotpartene. Når det gjelder fortolkningen av testamentet, som er avfattet på engelsk, finner retten at det må forståes slik at Larson gir og testamenterer til sin hustru alt hva han måtte være eier av ved sin død. En objektiv fortolkning av disse uttrykk skulle lede til at Johanna Larson var hans enearving med hel utelukkelse av mannens slektsarvinger. Det er imidlertid ikke nødvendig for avgjørelsen av denne sak å ta standpunkt til spørsmålet om fordelingen hvis Johanna Larson ikke hadde disponert over boet til fordel for sin slekt ved sitt testament av 15. mai 1962. Det er tilstrekkelig for retten å avgjøre om testamentet av 1924 gir Johanna Larson rett til å disponere over det hele bo ved testament selv om dette skjer utelukkende til fordel for hennes egne slektsarvinger. Retten finner at testamentet etter sin ordlyd gir henne denne rett. At Larson faktisk ønsket å gi sin hustru frie hender, hvis han skulle falle fra først, finner retten ikke så underlig. Larson reiste til Canada omkring 1905. I 1922 var han en tur til Norge og ble da gift med Johanna, som i 1923 reiste over til Canada hvor ektefellene bosatte seg. Det er opplyst at Larson var baneformann og hadde et risikobetonet arbeid. Da han opprettet sitt testament av 1924 hadde han vært bosatt i Canada i nesten 20 år. Om ektefellene dengang hadde planer om å vende tilbake til Norge på sine gamle dager, vet man ikke, men at tanken på slektens arverett har trådt i bakgrunnen synes naturlig. Først i 1952 kom ektefellene hjem til Norge og slo seg ned på Nordfjordeid. Det er på det rene at ektefellenes testamenter av 1924 og 1929 er opprettet med bistand av samme advokat. Med støtte i den forklaring som er avgitt av Ruth Rekdalsbakken ved bevisopptak for Karmsund herredsrett, finner lagmannsretten at Jørgen Larson ved sitt testament av 1924 faktisk har vist sin hustru den tillit at hun fritt kunne disponere over midlene ved testament hvis hun skulle overleve ham.

Retten har inntrykk av at forholdet mellom ektefellene Larson ble mindre harmonisk etter at de bosatte seg i Norge og at årsaken til dette var at hustruen hadde en mistanke om at mannen ville begunstige sin egen slekt, mens Larson på sin side var kommet på kant med hustruens slekt. Retten finner ikke å kunne legge vekt på uttalelser som ektefellene på dette tidspunkt måtte ha kommet med overfor parter eller vitner. Heller ikke finner retten å kunne legge vekt på at Jørgen Larson ved gavebrev av 1955 og ved sitt testament av 3. juni 1958 har gitt uttrykk for at han ønsket å tilgodese sin slekt. Forholdet til hustruens slekt var på det tidspunkt da dette testament ble opprettet meget dårlig, hvilket testamentet bærer vitnesbyrd om. Det er også sannsynlig at Larson på dette tidspunkt var noe svekket grunnet åreforkalkning. Testamentet er heller ikke opprettet i lovlige former og er derfor ugyldig. Det er på det rene at Jørgen Larson i 1958 overleverte forannevnte gavebrev og testament til Sigurd Gillesdal sammen med testamentene av 1924 og 1929. Sigurd Gillesdal har også for lagmannsretten fastholdt

Side:1242

sin forklaring om at Jørgen Larson ba ham om å brenne de to sistnevnte dokumenter da de ikke hadde betydning, men at vitnet ikke gjorde dette. I 1959 forlangte Larson testamentene tilbakelevert og det fikk han. Det er videre på det rene at Larson senere ga testamentet av 1924 til sin hustru, mens han selv beholdt hennes testament av 1929.

Når det gjelder fru Larsons testament av 15. mai 1962 har vitnet Ulf Seter forklart at han som daværende dommerfullmektig ved Nordfjord sorenskriverembete fikk besøk av fru Larson som da medbragte de to testamenter av 1924 og 1929. Vitnet ga da overfor fru Larson uttrykk for den oppfatning at fru Larson på grunnlag av de to testamenter hadde full adgang til også ved testament å disponere over boet til fordel for sine slektsarvinger. Vitnet var henne deretter behjelpelig med å sette opp testamentet av 15. mai 1962. Fru Larson hadde ved denne anledning gitt uttrykk for at hun i og for seg gjerne hadde sett at hennes manns slektninger hadde fått noe til minne om ham, men de hadde etter mannens død plaget henne slik med alle slags arvespørsmål at hun nå hadde bestemt seg for å testamentere alt til sine slektsarvinger. Lagmannsretten tillegger det vekt at fru Larson ved å opprette sitt testament av 1962 faktisk har gitt uttrykk for sitt syn på sine rettigheter etter testamentet av 1924. Ved mannens død i 1960 overtok hun også boet som enearving i henhold til det samme testament.

Lagmannsretten finner det ikke bevist at fru Larson har gitt mannens slektninger noe tilsagn om arv etter hennes død, og finner heller ikke at det i saken er fremkommet opplysninger som taler mot at ektefellene ved sine gjensidige testasjoner i 1924 og 1929 faktisk har ment å gi den lengstlevende adgang til fritt å disponere det hele bo ved testament. Ved avgjørelsen av arvespørsmålet finner retten heller ikke å kunne tillegge ektepakten av 1958 noen vekt, idet den ble opprettet etter initiativ av fru Larson for å hindre at mannen, som da led av åreforkalkning, i vesentlig grad forringet boet. - - -