Rt-1968-1261

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-12-14
Publisert:	Rt-1968-1261
Stikkord:	Eiendomsrett til vassdrag
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 142B/1968
Parter:	Einar Melgård m.fl. (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Anne Storruste (advokat Helge Jakob Kolrud - til prøve), hjelpeintervenienter: Lars E. Elsrud m.fl. (advokat Helge Jakob Kolrud - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Anker, Bølviken, Blom, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §1, §2, §3, Vasdragsloven (1887), Jaktloven (1899), Tvistemålsloven (1915) §180, Vassdragsloven (1940) §1, §2, §3, Vassdragsloven (1940)

Dommer Bendiksby: Saken gjelder tvist om eiendomsretten til den østre delen av Strøselven i Vassfaret langs Åsli skog, gnr. 76 bnr. 3 og 7, og Nordby skog, gnr. 77 bnr. 2, i Sør-Aurdal. Saken ble anlagt ved Valdres herredsrett av 9 eiere av gårder i Hedalen mot Anne Storruste med påstand om at hun skulle kjennes ikke å være eiendomsberettiget til elvestrekningen. De hevdet at Hedalen bygdesameie har eiendomsretten. Anne Storruste, som eier de nevnte skogeiendommer sammen med sin svoger Hallstein Storruste, reiste motsøksmål med påstand om å være eier av elvestrekningen. Hennes syn er at elvens østside - med fallrettigheter - tilhører eierne av de eiendommer som støter til elven på denne side.

Valdres herredsrett avsa den 23. juni 1964 dom med følgende domsslutning:

«I hovudsøksmålet: Anne Storruste blir frifunne.

I motsøksmålet: I forhold til saksøkjarane blir fru Anne

Side:1262

Storruste tildømt eigedomsretten til austsida av Strøsvasselva for eigedomane sine, gnr. 76, bnr. 3 og 7 Åsli skog og gnr. 77, bnr. 2, Nordby skog i Sør-Aurdal.

Sakskostnader blir ikke tildømt.»

To av saksøkerne døde før herredsrettens dom ble avsagt, og saken ble hevet for deres vedkommende. De øvrige 7 saksøkere påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. En av dem døde før lagmannsrettens dom, og saken ble for hans vedkommende hevet. De ankende parter for lagmannsretten var etter dette: Einar Melgård, Ola T. Ruste, John J. Aspholt, Lars Fossholt, Gunnar Haugen og Asmund Lie.

Ved lagmannsrettens dom av 29. september 1967 ble herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for å gi de ankende parter medhold.

Einar Melgård, Ola T. Ruste, John J. Aspholt, Lars Fossholt, Gunnar Haugen og Asmund Lie har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

De har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig når den har funnet at Vassfaret, og vassdraget der, lå i fullt fellesskap mellom gårdene i bygda før skogdelingskontrakten av 1768. Det er også riktig når lagmannsretten har lagt til grunn at det bare var skogen - skogbestanden - som ble delt ved kontrakten. Senere - dvs. på et eller annet tidspunkt etter skogdelingskontrakten - har den oppfatning festnet seg og blitt alminnelig akseptert, at skogeierne er eiere av grunnen i sine teiger, og dette må godtas. Men lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at eierne av skogen også er blitt eiere av elvestrekningen. Her kan det ikke påvises noen slik festnet oppfatning som når det gjelder skoggrunnen. Det er i det hele tatt ikke skjedd noe vedkommende vassdraget som kan ha ført til at sameiet der er opphørt, og at eiendomsretten er gått over til eierne av de tilstøtende skoger; skogeierne har således ikke foretatt disposisjoner over vassdraget som kan tillegges noen betydning. Den eneste form for bruksutøvelse som er foretatt i vassdraget - bortsett fra fløtingen som er en allemannsrett - er fiske, men det har som fra gammel tid vært utøvd av bygdefolket som en rett for alle folk i bygda. Det er i denne forbindelse også pekt på at skogeierne aldri har oppnådd en full og eksklusiv eiendomsrådighet over skoggrunnen; beitet ligger således over alt i fellesskap, og det samme gjelder småviltjakten. - Det er ikke godtgjort at det hos skogeierne har festnet seg en oppfatning om at de er eiere av elvestrekningen på samme måte som når det gjelder den tørre grunn, og under enhver omstendighet ville det være uten betydning når denne oppfatning ikke er akseptert av de andre interesserte i elven. - De ankende parter og de andre gårdeiere i bygda som mener at elvestrekningen fortsatt er i sameie, kan ikke legges noen passivitet til last; det har ikke vært noen foranledning til å gripe inn før Anne Storruste og de andre skogeiere i vassdraget solgte fallrettighetene. - Skogeierne kan ikke grunne sin

Side:1263

eiendomsrett til elvestrekningen på bestemmelsene i vassdragsloven. Bestemmelsene i §1, §2, §3 gir bare presumpsjonsregler, og her foreligger forhold som må bevirke at presumpsjonen ikke kommer til anvendelse. De ankende parter har ellers henholdt seg til den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt.

De ankende parter har nedlagt følgende påstand:

«1. Fru Anne Storruste kjennes ikke å være eiendomsberettiget til Strøselvens østside langs gnr. 76 bnr. 3 og 7 samt gnr. 77 bnr. 2 i Sør-Aurdal.

2. Fru Anne Storruste tilpliktes å betale de ankende parter sakens omkostninger for alle retter.»

Anne Storruste har tatt til motmæle. 9 av de hjelpeintervenienter som opptrådte på hennes side ved herredsretten og lagmannsretten, Lars E. Elsrud, Mathea Elsrud, Kari Holte, Ragnhild G. Gill, H. A. Holte, Hallstein Storruste, Edv. L. Elsrud, Simen J. Bergsrud, Gunnar Bronbakke, har erklært hjelpeintervensjon også for Høyesterett.

Anne Storruste og hjelpeintervenientene har på samme måte som for de tidligere retter gjort gjeldende, prinsipalt at det ved skogdelingskontrakten ble foretatt en fullstendig deling av sameiet, slik at eierne av skogen også ble eiere av grunnen og den del av vassdraget som støter til deres skogeiendommer. Subsidiært har de hevdet at skogeierne er blitt eiere av grunnen og elvestrekningen ved den utvikling som har funnet sted etter skogdelingskontrakten. De har her henholdt seg til herredsrettens og lagmannsrettens flertalls begrunnelse.

Anne Storruste og hjelpeintervenientene har nedlagt felles påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at de blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet framgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Partenes anførsler er i det vesentlige de samme som for herredsretten og lagmannsretten, og jeg viser til den framstilling disse retter har gitt. Det er for Høyesterett framlagt en rekke nye dokumenter. Jeg nevner: 1) Forestilling til kongelig resolusjon («Rente Cammer Collegii pro Memoria») av 29. september 1760 angående opprettelse av Generalforstamtet med utkast til instruks for dette, 2) Kongelig instruksjon for Generalforstamtet av 15. november 1760, 3) Interimsinstruks for «Holz Førstere i Norge» av 6. august 1761, utarbeidet av Generalforstamtet ifølge kongelig fullmakt. De øvrige nye dokumenter finner jeg ikke grtinn til å regne opp. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Valdres herredsrett til avhøring av de ankende parter John Aspholt og Gunnar Haugen, hjelpeintervenientene Lars Elsrud, Edvard Elsrud og Hallstein Storruste og 7 vitner. Alle de nevnte gav forklaring også for lagmannsretten. Det er videre fremlagt skriftlige forklaringer fra de ankende parter John Aspholt og Gunnar Haugen og fra vitnene Georg Bergsrud, Trygve Aspholt og Sigurd Landsend. Georg Bergsrud gav ikke forklaring ved lagmannsretten. Det nye materiale har ikke satt saken i noen annen stilling enn ved lagmannsretten.

Side:1264

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse de har gitt. Da jeg på enkelte punkter legger et noe annet syn til grunn, vil jeg bemerke:

Delekontrakten av 1768 gir etter mitt syn ikke noe klart eller entydig svar på spørsmålet om det bare var skogen (sagtømmerskogen) - i betydningen skogbestanden - som ble delt, eller om det var meningen å foreta en fullstendig deling av alle rådighetsbeføyelser i området. Jeg er enig med de tidligere retter i at det ikke er riktig å bedømme uttrykkene i kontrakten ut fra vår tids juridiske terminologi. De uttrykk som er brukt, som «Skougens Deling» og «Sameye Skoug», er vel forenlig med begge de nevnte oppfatninger av kontrakten. Jeg kan heller ikke se at kontraktens innhold for øvrig - jeg sikter således til grensebeskrivelsene og det forhold at teigene omfattet skogløse områder - gir grunnlag for noen sikker slutning om forståelsen på det punkt det her gjelder. Delingen av setermarken må jeg - som herredsretten - gå ut fra var en nærmere regulering av en på forhånd festnet bruksordning som det var praktisk å foreta i forbindelse med skogdelingen. Jeg tillegger ikke Flå-kontrakten av 1751 den samme betydning som de tidligere retter har gjort. Etter denne kontrakt gjaldt delingen «Skover hugsten», og det var tatt forbehold om at alle andre rådighetsbeføyelser, herunder fisket, fortsatt skulle være felles. Det er sannsynlig at hedølene var kjent med at skogen på Flå-siden var blitt delt, men man vet ikke om de hadde nærmere kjennskap til kontrakten og hvordan delingen var satt i verk. - For Høyesterett har ankemotparten påberopt seg instruksene for Generalforstamtet og for Holzførsterne som er framlagt som nye dokumenter for Høyesterett. Det er særlig henvist til bestemmelsen i post 7 i instruksen for Generalforstamtet der det bl.a. heter at «Disse Sameje-Skove skal de være betænkte paa, Tiid efter anden at faae deelt imellem de Fælleds Eyere og ved grændse skiæl, Navne og Nummer giort til Separate Eyendomme». Etter min oppfatning kan man verken av de uttrykk som her er brukt, eller av de nevnte instrukser for øvrig, trekke noen sikker slutning om at Generalforstamtet mente å påby en fullstendig deling av sameiet.

Det man kan fastslå, er at det var et behov for å dele skogen for å hindre «sameie skovens misbrug»; uttrykket er hentet fra Generalforstamtets brev av 14. februar 1766 hvor delingen ble påbudt. Derimot er det ikke grunnlag for å anta at det var noe behov for å dele de øvrige rådighetsbeføyelser i sameiet. Spørsmålet om hvem som skulle eie grunnen i skogteigene og hvem som skulle eie vassdraget og ha de beføyelser det innebar, har neppe vært overveid den gangen.

Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på spørsmålet om hvordan kontrakten rettelig var å forstå. Det er på det rene - og partene er enige om - at det nå for lengst er en festnet oppfatning på alle hold at eierne av skogen også er eiere av grunnen i sine teiger. Delekontrakten er med andre ord i tidens løp blitt

Side:1265

forstått på denne måte. Det er ikke mulig å avgjøre med sikkerhet når denne oppfatning hadde festnet seg hos alle som var interessert i området, men jeg er enig med lagmannsretten i at det må ha skjedd relativt tidlig i 1800-årene. Jeg nevner her at en rekke av skogteigene kom i handel og ble fraskilt gårdene ved skylddeling fra omkring 1800 og framover. I 1830 kom flere av dem på utenbygds hender, idet de ble kjøpt av stadshauptmand Thorne i Drammen.

Spørsmålet er da videre om eiendomsretten til grunnen i teigene også omfatter vassdraget, herunder fallrettighetene.

Som jeg senere kommer nærmere tilbake til, er det foretatt en del rettslige disposisjoner over vassdraget som trekker i retning av at skogeierne har ansett seg berettiget til å disponere over det, og som det ikke har vært protestert mot fra dem som mener at vassdraget tilhører bygdesameiet. Men jeg kan ikke se at det er godtgjort noen slik entydig og på alle hold festnet oppfatning når det gjelder vassdraget som når det gjelder den tørre grunn i teigene. Spørsmålet om eiendomsretten til vassdraget har ikke hatt synderlig aktualitet, og har neppe vært reist, før det ble spørsmål om å utnytte vannkraften.

Ankemotparten har som nevnt påberopt seg bestemmelsene i vassdragslovens §1, §2, §3 Disse bestemmelser løser imidlertid så vidt jeg forstår ikke direkte det spørsmål som foreligger her. §2 og §3 er bestemmelser om hvor i vassdraget grensen skal trekkes når vassdrag danner skille mellom eiendommer, og §1 bestemmer at vassdrag tilhører eieren av den grunn det dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold. Men bestemmelsene bygger etter mitt syn på en alminnelig regel om at eiendommer som støter til vassdrag, omfatter grunnen i vassdraget - og vassdraget selv - til de møter eiendommene på den motsatte side, med mindre særlige forhold gir grunnlag for å unnta vassdraget. Jeg viser til følgende uttalelse på side 10 i innstillingen fra den kongelige kommisjon som forberedte den gjeldende vassdragslov av 1940 (innstillingen er avgitt i juli 1918):

«Det er allerede i kommissionsindstillingen av 1881 gjort nærmere rede for, hvorledes i Norge som i Sverige og Finland fra gammel tid regelen er det, som i de fleste andre land er undtagelse, at grundelendomsretten ogsaa omfatter den grund, hvorover vasdragene flyter, og at retten til at rande over og nyttiggjøre vandet tilkommer grundeierne i vasdraget, om end hver grundeier er indskrænket i sin ret av hensyn til andre grundeiere og til almenhetens bruk av vasdraget til færdsel og fløtning.»

Den nevnte regel er naturlig og rimelig, jfr. herredsrettens bemerkninger om den naturgitte sammenheng mellom den tørre grunn og vassdraget utenfor. Regler som svarte til de gjeldende bestemmelser fantes også i §1, §2, §3 vassdragsloven av 1887 og må antas i det vesentlige å ha vært gjeldende langt tilbake i tiden, jfr. således N.L. 5-11-2 og 5-11-5, jfr. også den uttalelse som er gjengitt fra Vassdragskommisjonens innstilling. Jeg mener at

Side:1266

skogeierne må anses for å ha ervervet eiendomsretten til grunnen med de grenser som etter den gjeldende rett var de vanlige for eiendommer som støter til vassdrag - dvs. at grensene går i vassdraget, ikke på strandbredden - med mindre det forelå et særlig grunnlag for å unnta vassdraget. Her kommer også en annen betraktning inn: Når det først er på det rene at skogeierne har ervervet eiendomsretten til grunnen i skogteigene, slik som her skjedd, er det naturlig å anta at de har ervervet eiendomsretten med de grenser som eiendommene hadde på bygdesameiets hånd før delingen. At eiendomsretten skulle stanse på strandbredden, slik at vassdraget ble liggende igjen hos bygdesameiet, er en ordning som i tilfelle forutsetter en særlig begrunnelse.

Selve det forhold at vassdraget tidligere har ligget i sameie, kan ikke være tilstrekkelig begrunnelse eller hjemmel for å skille vassdraget fra den grunn det normalt hører sammen med.

Bortsett fra fløtingen som er en allemannsrett, har det ikke vært utøvd noen annen bruk i vassdraget enn fiske. Jeg må på samme måte som de tidligere retter legge til grunn at fisket faktisk har vært utøvd som fritt for alle. Det er imidlertid bare eierne av gårder som er deltagere i bygdesameiet, og jeg kan da ikke se at ordningen med hensyn til fisket er et forhold som kan begrunne at de øvrige rådighetsbeføyelser i vassdraget skal tilhøre sameiet. Rettspraksis har for øvrig vært lite tilbøyelig til å legge vekt på fisket ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem som har de andre rådighetsbeføyelser i vassdrag eller annerledes uttrykt hvem som eier vassdraget, jfr. høyesterettsdom i Rt-1966-700 flg. og de avgjørelser som der er nevnt.

Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om hvem som har jaktretten i skogteigene etter delingen og hvem som har utøvd jakten. Det kan ikke ha noen avgjørende betydning for spørsmålet om det er skogeierne eller bygdesameiet som skal anses å være eier av vassdraget.

Som jeg allerede har antydet er det i tidens løp foretatt en del rettslige disposisjoner som gjelder vassdraget. Herredsretten og lagmannsretten har nevnt noen av disse disposisjoner. Jeg innskrenker meg for så vidt til å vise til den begrunnelse disse retter har gitt. For Høyesterett er det dokumentert ytterligere en del rettslige disposisjoner. Jeg nevner følgende:

Den 5. september 1850 ble det utferdiget auksjonsskjøte til 4 ådøler på stadshauptmand Thornes skogeiendommer i Vassfaret, herunder «de 3de Damme, Urdalsdammen, Strøsdammen og Grundkjenddammen». Kjøperne pantsatte eiendommene og rettighetene i dammene, og senere - henholdsvis i 1853 og 1872 - overdrog to av kjøperne sine andeler. Av utskrift av protokoll for Uhrula-Aurdøla elvekasse, som er fremlagt som nytt dokument for Høyesterett, framgår det at Aurdalsdammen og Strøsdammen i 1875 ble overdratt av de daværende eiere til elvekassen. De nevnte dammer var til bruk for fløtingen, men etter mitt syn går anlegg av slike dammer ut over den

Side:1267

rådighetsbeføyelse som den allmenne fløtingsrett gir adgang til, jfr. Vislie: Ferdsels- og Fløtingsretten side 157, og de nevnte disposisjoner må da ses som disposisjoner over vassdraget utenfor rammen av fløtingsretten.

Av den nevnte protokoll for elvekassen framgår videre at generalforsamlingen i elvekassen i 1889 vedtok å overlate til en fellesfløtingsforening som skulle dannes i vassdraget, «at opbygge den saakaldte Strøesdam» på visse nærmere bestemte vilkår. I 1916 gav elvekassen Amundfos Lysanlæg tillatelse til på nærmere bestemte vilkår å bruke Aurdalsdammen til oppdemming for å oppnå jevnere vintervannføring til bruk for kraftverket. Lignende tillatelse ble gitt til Hønefoss kommune i 1917 og til Amundfos Lysanlæg igjen i 1921. Endelig sluttet elvekassen i 1942 den overenskomst som lagmannsretten har nevnt, med Foreningen til Begnavassdragets Regulering om adgang for foreningen til «regulering av Strøen, Nevlingen og Aurdalsfjorden til oppnåelse av vannkraft i Begna-Drammensvassdraget». Overenskomsten ble sluttet for 10 år og deretter med 1 års oppsigelse. - De nevnte disposisjoner fra elvekassens side ligger klart utenfor rammen av den allmenne fløtingsrett. De inntekter som disposisjonene har medført, er via elvekassen kommet skogeierne til gode ved anlegg av skogsbilveger, fløtingsanlegg m.v. Elvekassen er som de tidligere retter har nevnt en sammenslutning av skogeiere og lasteeiere. Storparten av medlemmene er skogeiere med teiger som støter til vassdraget. Selv om elvekassen også har enkelte medlemmer som ikke har teig til vassdraget, er det naturlig å se elvekassens disposisjoner som utslag av en rådighetsutøvelse fra grunneiernes side.

Om alle de disposisjoner jeg har nevnt, gjelder det at bygdesameiet eller noen representant for det ikke har medvirket på noen måte, og det har heller ikke fra noe hold vært protestert. Jeg mener derfor at disposisjonene sett i sammenheng underbygger den oppfatning at de skogeiere som har teiger til vassdraget, er eiere av vassdraget og dermed av fallrettighetene.

Etter resultatet finner jeg at de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Einar Melgård, Ola T. Ruste, John J. Aspholt, Lars Fossholt, Gunnar Haugen og Asmund Lie en for alle og alle for en til Anne Storruste og hjelpeintervenientene Lars E. Elsrud, Mathea Elsrud, Kari Holte, Ragnhild G. Gill, H. A. Holte, Hallstein Storruste, Edvard L. Elsrud, Simen J. Bergsrud og Gunnar Bronbakke 20.000 - tjue tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:1268

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Blom og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ola Hagen):

- - -

Dei skogeigedomane som er nemnde, Åsli skog og Nordby skog, ligg langt nord i Vassfaret, på austsida av Strøselva mellom vatnet Strøen og Suluvatnet. Eigedomane må stort sett kunne seiast å vera representative for dei eigedomane som vart skilde ut frå den store sameiga i Hedalen ved skogdelingskontrakt av 5. april 1768 når det gjeld dei rettslege tilhøve. Partane har då og gått ut frå at dei skriftlege prov som er lagt fram og som gjeld andre eigedomar eller teigar som er nemnd i skogdelingskontrakten vil tena til å klårleggja rettstilhøva i denne tvisten. Likeeins må det vera utgangspunktet at det ikkje er nokon skilnad generelt om vedkomande skogteig er skild ut med eige bruksnr. eller teigen framleis ligg under hovudbruket si skuld som ein del av dette bruket.

Fylkesgrensa mellom Buskerud og Oppland fylgjer vassdraget frå Støen til sydenden av Aurdalsvatnet der Fjellelva, som kjem frå sør, ligg i delet. Denne grensa er samstundes heradsgrense mellom Sør-Aurdal kommune og kommunane Flå og Nes i Hallingdal. - - -

Retten legg til grunn at dei områdene i Vassfaret som er nemnt i skogdelingskontrakten frå 5. april 1768 før denne tida har lege i ei større bygdesameige. Karakteren av denne sameiga på den tid får ein ei viss orientering om i «Kommisjonsakt 1755-58», som det er framlagt utskrift av i saka. Dette dokumentet gjer greie for ei etterrøkjing som vart gjort etter ordre frå høgste styresmakter for å få klårlagt om det i m.a. i Valdres vart gjort bruk av allmenningane ut over det som var lovleg, særleg ved hogst og sal av sagtømmer.

Samstundes var oppgåva for kommisjonen å få klårlagt grensene for almenningane på fleire stader, m.a. i Hedalen og Bagn og Reinli.

Dei vitneprova som vart opptekne går alle ut på at det i Hedalen var ei bygdesameige og ikkje allmenning, og når det gjeld Hedalen ser det ikkje ut for at det seinare har vore nokon strid om dette spørsmålet. I tilstøytande Bagn og Reinli sameige vart det fyrst ved Høgsterettsdom i 1918 sett eit punktum i striden slik at området vart godteke som bygdesameige.

For Hedalen tykkjest det etter kommisjonsakta å vera eitt og anna som talar for at allmenningstida ikkje låg så langt tilbake, og bruksmåten når det gjeld fiske og jakt viser skyldskap med almenningsbruk heilt fram til våre dagar. Det er vel her som andre stader at det har vore ein overgang frå allmenning til sameige etterkvart, og det er vel somme gonger ikkje skarp grense mellom desse kategoriane av sambruk.

Stort sett kan ein vel sjå resultatet av kommisjonens arbeid 1755-58 som ei stadfesting av at allmenningsstadiet er tilbakelagt og at bøndene har stabilisert sine rettar i området andsynes Kongens allmenningar. Også i den tilstøytande delen av Hallingdal var det i denne tida ei tilsvarande utvikling, og ved skogdelingskontrakt for gardar i Flå vart det alt i 1751 slege fast at her var sameige.

Side:1269

For Hedalen var den aktuelle bakgrunnen for skogdelingskontrakten at Generalforstamtet ga ordre om deling med det føremålet å få stansa den øydeleggjande uthogginga av skogane som gjekk for seg på denne tida, og det private skifte er grunngjeve med omsynet til å spara kostnader ved offentleg skifte. Saksøkjarane har vist til at når ein skal tolke skogdelingskontrakten frå 1768 må ein gå ut ifrå den tids måte å ordleggja seg på og den faktiske og rettslege tilstand ein då hadde, og retten er samd i dette.

Saksøkte har etterlyst saksøkjarane sin representasjonsrett for sameiga i Hedalen, særleg fordi det ikkje er sagt greit frå kven som har del i denne sameiga. Det er likevel ikkje påstått avvisning på dette grunnlaget og retten går då ikke nærare inn på spørsmålet.

Etter prøving av dei prov som har vore framført er retten kome til at skogdelingskontrakten gjeld tømmerskogen utan eigedomsrett til sjølve grunnen i den tyding ein no legg i denne juridiske konstruksjonen. Delinga fell i 3 bolkar. Fyrst er heimskogane delt etter at det nok før hadde vore gjennomført ei meir eller mindre fullstendig deling, slik at delinga samstundes og har karakteren av ein grenseoppgang, så kjem delinga av Bogskogen og Vassfarskogen «vesten Slet Fieldet ved Strøsvandsfaret», og tilslutt kjem ei regulering av setermarka. Denne delen av sameiga har og truleg før vore regulert, slik at delinga no i nordre og søre Hedalen setersameige meir er ei stadfesting av tidlegare bruk og faktisk tilstand enn eit verkeleg skifte.

Det er ikkje sagt noko om hamneretten i dei skogteigane i Vassfaret som vart tilskipa ved skogdelinga. Det er truleg at hamna her har spela liten rolle, bortsett frå det næraste området til dei få sætrane som låg i dei ytre delene av dalen. Ein må gå ut frå at buskapane vart gjett og at det var lite tale om hamning utanom gjetsleområdene. At dyra gjekk fritt er vel noko som har kome opp i seinare tid.

Elles må ein gå ut frå at skogdelinga heller ikkje for setrar som låg i dei utskifte skogteigane førte til nokon reduksjon av eksklusive rettar for setereigarane, og heller ikkje for nøysleretten. Det som står i delingskontrakten om dette og som er teke inn like etter delinga i eit nordre og eit søre setersameige, skal etter det retten meiner gjelda generelt.

Når retten er komen til at det er skogen utan grunnen som er delt har ein lagt mykje vekt på skogdelingskontrakten frå Flå frå 1751. Ein må gå ut frå at denne delinga har vore kjent i Hedalen og det ligg nær å tru at dei to delingane har fylgt same mønster.

Fisket og jakta vart ikkje delt ved skogdelingskontrakten og retten finn at det er ført prov for at fisket i elv og vatn innover Vassfaret har vore praktisert som fritt for bygdefolket heilt opp til våre dagar, såvel med bunden reiskap som anna fiske. Det har vore drive ervervsmessig og har gjeve bra stønad til matforsyninga til dalens folk.

Men om det har vore fiska på denne måten i Vassfaret kan ein knapt ut ifrå dette gjera seg opp noka meining om eigedomsretten til elva og vassrettane reint allment. Det er ikkje noko særsyn at det blir fiska på denne måten utan at det har noko fastslege rettsgrunnlag. Mange stader i landet går fisket i vassdrag og fjell for seg på denne måten endå, endå om grunneigaren sin einerett til fisket ikkje blir drege i tvil.

Side:1270

På same måten som med fisket har også jakta i Vassfaret tidlegare vore drive av bygdefolket over hele området utan omsyn til skoggrenser. Likevel er situasjonen meir uviss enn når det gjeld fisket. Ein må rekna med at etter at elgjakta fekk større aktualitet i og med at bestandet auka, har det utvikla seg i den lei at skogeigaren er godteken som innehavar av jaktretten i sin teig. Det er nok ingen no som vil protestere mot dette. Etter at jaktlova av 1899 vart sett i kraft har og den allmenne oppfatning vorte at retten til småviltjakt fylgjer grunneigarretten. Ei slik oppfatning må og liggja til grunn for jordskifterettens merknad i jordskiftet for setersameigene, der det med omsyn til jaktretten «henvises til jaktloven». Seinare har jordskifteformannen forklart at «I den utskiftede strækning av Søndre Hedalen sameie har alle loddeiere jaktretten hver på sine teiger».

Etter at skogeigarane sin rett til grunnen kvar i sine teigar no ikkje lenger blir motsagt av nokon, kan det knapt seiast å vera tvil om jaktretten. Det kan vera at jaktlova av 1899 har vore med og lagt grunnlaget for den nå allment gjeldande oppfatning.

Frå saksøkjarane si side har det vorte sagt at når det har vore fri jakt tidlegare i Vassfaret for alle i bygdesameiga så er dette eit resultat av at berre skogen utan grunn vart delt.

Ein viser her til det som er sagt om fisket.

Ein kan ikkje finna at det avgjerande provet for at vassrettane og dermed fallrettane i Vassfaret ligg i sameiga kan utleiast av den måten fiske og jakt har vore praktisert på.

Som tidlegare nemnt blir det no ikkje protestert frå nokon mot at skogeigaren eig grunnen i teigen sin. Spørsmålet er då om denne grunneigarretten stansar på elvekanten.

Det er ikkje grunn til å tvila på at skogeigarane si oppfatning i lang tid har vore og er at dei og eig elva så langt grunneigaren etter gjeldande vassdragsrett vanleg gjer det.

Vi veit vidare at det gjennom utvikling gjennom lang tid, eit par hundre år, har laga seg den oppfatninga at ikkje berre tømmerskogen, men og grunnen i teigane høyrer skogane til. Faktisk er det samanheng mellom landet og elva, og om det er same eigar på begge sider av elva vil det til vanleg ikkje vera tvil om at elva tilhøyrer same eigaren. Er det ein annan eigar på den motsette elvebredden, tykkjest det rimeleg å sjå det slik at grensa mellom dei to eigarane går ein eller annan stad ute i elva. Slik vil det så å seia vera ei naturgjeven løysing av rådvaldet over elva der det gjeld mindre elvar og bekker. Gjeld det større elvar kan det vel vera meir tvilsomt korleis ein skal sjå på det. Etter retten si meining vil det stå på om andre interesser kjem inn. Her må ein kunne sjå bort frå den allmene ferdselsretten, og i og for seg kan ein og sjå bort frå fløytingsretten. Etter det som er sagt før kan heller ikkje fisket vera avgjerande i denne lei.

Når det på denne måten blir liggjande eit slags ingenmannsland utfor ein privat eigedom skal det ikkje mykje til før både eigaren og andre ser på det som hans. Brukar han stranda vil skiljet mellom landet innafor og framhaldet av stranda over i elva bli borte. Ved drift i skogteigane vil ein på denne måten få ein faktisk bruk av stranda og elva utanfor som går i eitt. Så nær er denne samanhengen at retten er blitt

Side:1271

stående ved at det ville vera urimeleg å godtaka at eigedomsretten til grunnen i skogteigane etter kvart er gått over til skogeigaren utan samstundes å akseptere same retten når det gjeld sjølve stranda og elvegrunnen. Det skulle ikkje vera nokon grunn til å la desse rettane skiljast utan at det er særlege grunnar tilstades.

Ser ein nærare på dette, vil ein finna at dei disposisjoner av faktisk og rettsleg slag som gjeld elva eller falla støder opp om eit slikt syn på utviklinga. I sjølve Vassfaret er det ikkje så mange rettslege disposisjonar over vatn eller elve-grunn som har vore ført prov for i saka. Men det fins. Foreningen til Bægnavassdragets Regulering gjorde 20. mars 1942 avtale med Aurdøla og Urula elvekasse om å få disponere reguleringsdammane elvekassen hadde ved Strøen og Aurdalsvatnet til bruk ved fløytinga i vassdraget. For dette vart betalt ei leige. Elvekassen er tilskipa i 1846 av skog- og lasteeigarar som har pålagt styret visse forbygningsarbeid som vel går ut over det fløytingsretten gjev grunnlag for, jfr. Vislie: Ferdsels- og fløtningsretten 1955 157. Dette er likevel knapt avgjerande for spørsmålet om grunnlaget her er ein sameigerrett eller ein eksklusiv rett for skogeigarane kvar for seg. Men det er i saka lagt fram eit dokument som kastar eit visst lys over dette spørsmålet: Den 16. oktober 1868 gjev Harald Guelsen Vestgrov fråsegn om at han har «overdraget med full eiendomsrett til Aurdøla og Urula elvekasse fri rettighet over landet, grund og tomten til Strøsdammen i Strøsvandoset på østsiden elven, der hvor den nu står». Denne fråsegna tyder på at han og dei skogeigarane som var med i elvekassen har meint at dei hadde rådugskap over elva eller vass-draget utan at det dermed er sagt kva heimel dei byggjer på.

Lenger nede i vassdraget utanfor område III veit vi at tannlækjar Kiær fekk istand ein leigekontrakt om fall i Aurdøla i 1936 med tanke på utbygging utan at dette møtte noka motsegn frå sameigarhald. Likeeins vart det tidlegare som nemnd gjort ein leigeavtale om fall i Busua, ei sideelv til Hedalselva, for kraftutbygging og det var også her skogeigaren som leigde bort fallet og ikkje sameiga. Dette er i område III, men ikkje i Vassfaret. Endeleg veit vi at kvernfall og også fall med tanke på utbygging har gått på handel mellom private eigarar i Aurdøla og i Hedalselva. I Vassfaret var det så lenge det ikkje var vegar inn ikkje rimeleg at det vart bygd kvernar. Det er ellers noko uvisst om opphavet for kvernfallsretten er ein sameigerett eller eit originært rettserverv.

Etter at det kom på tale å byggja ut eller selja falla i Vassfaret har det som alt nemnd vore ført forhandlingar om dette, til dels i kommunal regi. Det må etter retten si meining ha vore allment kjent i Hedalen at grunneigarane under desse forhandlingene sto på det grunnlaget at dei hadde retten til elva og falla. Såleis kom Sigurd Landsend med tilbod om sal til kommunal utbygging i denne samanhengen, rett nok av falla i Aurdøla i område II. Under desse drøftingar og forhandlingar vart ikkje retten for skogeigarane til falla drege i tvil.

Medan skogeigarane slik ein her har gjort greie for positivt har gjeve uttrykk for sin eigarrett til vassdraget er det frå den gruppa som no representerar sameiga korkje kvar for seg eller saman ikkje før i den seinaste tida teke noko steg for å tryggja vassrettane som sameigerettar.

Side:1272

Med det som her er sagt kan ein og jamnføra vassdragslova §1 som svarar til den tidlegare vassdragslov frå 1887, §1 og vel og til gjeldande vassdragsrett frå før denne lova.

Ein kan ikkje her finna at det at Vassfaret ein gong i tida har lege i ei bygdesameige er eit slikt «særlig rettsforhold» som skulle skipla vår hovudregel. I alle høve er dei «særlege rettsforhold» her så uklåre i sitt opphav og innhald at det må vera rett å setja dei til side og bruka hovudregelen. I Ot. prp. nr. 65 for 1939, 6, spalte 2 seier Justisdepartementet at «Forbeholdet om «særlige rettsforhold» sikter først og fremst til de tilfelle hvor vassdraget ved salg er skilt fra eiendommen, man har tatt det med bl.a. for at det skal være klart at loven ikke forbyr sådan fraskillelse».

Dette må seiast å gjeva uttrykk for ein markert presumsjon for hovudregelen i vassdragslova §1.

Retten vil og visa til at det idag i Begnadalføret er vanskeleg å finna unntak frå hovudregelen i vassdragslova §1.

Etter det som er sagt må Anne Storruste bli frifunnet for saksøkjarane sitt påstand i hovudsøksmålet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim og Alf Østensen og tilkalt dommer, sorenskriver Alf Hærem):

- - -

Fra utløpet av vatnet Strøen blir elva kalt Strøselva, lenger nede er navnet Aurdøla, og etter å ha løpt sammen med Fossbrøta i Hedalen heter elva Urula. Det kom protester fra en rekke personer i Hedalen, som hevdet at vassdraget, så langt det ligger innen Sør-Aurdal kommune, tilhører det gamle Hedalen bygdesameie. - - -

Lagmannsrettens syn:

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at heimrastene trolig har vært mer eller mindre fullstendig delt mellom gårdene før delingen i 1768, slik at delingen av heimskogen da mest ble en oppgang og komplettering av tidligere praktiserte og godtatte grenser. Som det er gjort greie for i Valdres herredsretts dom av 22. januar 1962 (sak 10/61 A), forelå det avgjørelser bl.a. av 1686 og 1720 og vitneprov av 1755, som viser at Storruste-, Landsend-, og Fekar-gårdene alt på denne tid hadde hver sine heimraster til temmelig eksklusiv bruk og rådighet. Det synes ikke sannsynlig at utviklingen så sent som i 1768 ikke skulle være kommet noenlunde like langt for grannegårdene og gårdene videre oppover i den eldst bebygde del av dalen. Forholdet var utvilsomt et helt annet for skogstrekningene i Vassfaret, som lå «vesten Sletfieldet», og som før tømmerdriftens dager vesentlig må ha vært utnyttet til jakt og fangst og fiske. En bør derfor etter rettens mening være varsom med å trekke slutninger for rettsforholdene i Vassfaret ut fra opplysninger om eiendoms- og rettighetsdisposisjoner nede i bygda. Retten ser heller ikke bort fra at også rettsutviklingen i Bogen til dels kan ha vært noe annerledes enn innover langs Strøselva. Bogen er nærmere gårdene, og i denne del av dalføret fantes det setrer ikke bare i skogbandet mot fjellet, men også nede i dalen. Gårder som fikk teiger her i 1768, hadde til dels seter i samme teig fra før av.

Når det gjelder bruken i Vassfaret etter 1768, finner lagmannsretten

Side:1273

det godtgjort at det stadig har vært havnet en del i skogteigene, særlig ved Strøen. Det har fra gammelt av vært drevet et verdifullt fiske i Vassfaret, og retten finner det godtgjort at den alminnelige oppfatning så langt tilbake som folk kan huske, har vært at fisket er fritt for alle i bygda. Bygdefolk har dessuten gjennom alle år drevet jakt og fangst i Vassfaret, men i de senere år har også utenbygds boende skogeiere drevet jakt og leid ut jakt der. Etter at jaktloven av 1899 kom, har det åpenbart etter hvert gjort seg gjeldende to motsatte oppfatninger om hvem som har jaktretten til småvilt, grunneierne eller bygdefolket. Når det gjelder lauving, neverflekking og annen slik bruk som var vanlig i gammel tid, er det lite av konkrete opplysninger vedkommende Vassfaret, men oppfatningen synes å ha vært at all slik bruk i skogteigene var felles som før delingen i 1768.

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at det i Vassfaret bare var skogen uten grunn som ble delt i 1768. En legger særlig vekt på at formålet med delingen utvilsomt har vært å få slutt på konkurransen om sagtømmeret i sameiestrekningene og at en ikke kan se at det har vært behov for å dele noen annen bruk eller utnytting på samme måte. Når det gjelder havneretten i skogstrekningene i Vassfaret, kan det være at den har spilt liten rolle, slik herredsretten antar. Men det lå flere setrer i skogbandet mot fjellet, og iallfall enkelte av dem ble liggende i fremmed skogteig. En må anta at havneretten i skogteigene skulle være uberørt av delingen. Fisket må ha hatt betydelig verdi for gårdene også på den tid, det ble faktisk liggende i fellesskap, og en må tro at dette også har vært meningen ved delingen i 1768. Det samme må en da også tro har vært meningen med annen bruk, som lauving, neverflekking o.l. Likevel er det ikke sagt noe i delekontrakten av 1768 om at disse bruksmåtene skulle være felles som før delingen. Dette støtter etter rettens mening den forståelse av kontrakten at det var bare tømmerskogen - skogbestanden - delingen gjaldt. Både i innlednings- og sluttavsnittet i kontrakten er det da også tale om deling av skogen. Det er tatt forbehold om rett til å beholde eksisterende setrer og om rett for disse til å ta «til Benytning saavel til Tag som anden Fornødenhed». Her må det dreie seg om behovsrett i skog, og forbeholdet passer derfor godt til at delingen i Vassfaret bare gjaldt voksende skog. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at også delekontrakten av 1751 for Flå-siden av Vassfaret støtter denne forståelsen av Hedalskontrakten av 1768.

Retten kan ikke se at det er noe i grensebeskrivelsene eller ordvalget ellers som taler avgjørende mot denne forståelsen av delekontrakten av 1768. Området ble delt i stykker, teiger eller remmer, der den enkelte gård skulle ha enerett til tømmerskogen. At det da også kunne bli atskillig impediment innen enkelte teiger sier ikke noe om eiendomsretten til grunnen. Det ble fastlagt og beskrevet grenselinjer fra elva til fjellet, og nettopp dette var det behov for når skogen i Vassfaret skulle deles. Delingen av setermarka til fjells i to deler hadde neppe direkte sammenheng med delingen i Vassfaret og Bogen. Her er det trolig ikke tale om noen egentlig nyskapning, men heller om en klargjøring, som ble tatt med med det samme.

Lagmannsretten finner heller ikke at de dokumenterte disposisjoner

Side:1274

i de nærmeste år etter 1768 taler mot å forstå delekontrakten slik at bare tømmerskogen ble delt i Vassfaret. Påtalen og forliket i 1790 må antas å gjelde skogsvirke. Forbeholdet i 1794 om rett til å bygge seter tok trolig også særlig sikte på rett til trevirke. Salg av voksende skog på et område «til Odel og Eyendom» var neppe noe enestående på den tid. Første gang det er uttrykkelig tale om grunnen ved et salg av Vassfarskog, er i 1814.

Det er på det rene i saken at skogeierne nå også har eiendomsretten til den tørre grunn i skogteigene. Slik retten forstår delekontrakten av 1768, må skogeierne senere ha blitt eiere av grunnen. Det eneste hovedspørsmål i saken er da om skogeierne etter 1768 også er blitt eiere av vassdraget.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Fretheim og Østensen, er også i dette spørsmålet enig med herredsretten. Skogteigene i Vassfaret har helt fra tidlig i 1800-årene vært gjenstand for omsetning i ganske stor utstrekning. Selv om en ikke legger stor vekt på uttrykksmåten i de enkelte dokumenter, gir rekken av disposisjoner inntrykk av at det nokså snart er blitt oppfatningen at skogeierne også eide grunnen. En slik rettsutvikling var for øvrig ikke noe enestående på den tid, jfr. Hallingdal herredsretts dom av 11. september 1940 om eiendomsretten til Flå-siden av Vassfaret, og dommer i Rt-1956-389 og 1964 1340. Flertallet legger til grunn at det var gjeldende rett, iallfall så sent som på den tid det her er tale om, at grunneieren i alminnelighet også var eier av vatn og elver over og støtende til grunnen. I Vassfaret var riktignok forholdet det at fisket ble regnet som fritt for alle i bygda, og fisket var også av betydelig verdi og den eneste utnytting av vassdraget ved siden av tømmerfløtingen. Men det er ikke ellers noe som kan tyde på at skogeierne på noe tidspunkt skulle ha ment at den alminnelige regel om grunneierens rett til vannet ikke gjaldt i Vassfaret. Og så snart det ble spørsmål om disposisjoner som forutsatte eiendomsrett til vassdraget, har skogeierne utvilsomt hatt den oppfatning at det var de som eide det. Salget av Strøsdammen til Elvekassen i 1868 kan en, etter det som er anført, ikke oppfatte som bevis for at skogeierne mente å ha rådighet over elva og vassdraget, men det kan iallfall ha styrket en slik oppfatning. Flertallet legger i denne sammenhengen heller ikke særlig vekt på salg av kvernbruk i Hedalselva eller salgene av Stamfoss og av Høgfoss i Busua. Begge fossene er nede i bygda, nær gårdene.

Når det gjelder oppfatningen hos andre enn skogeierne, er det grunn til å minne om at flere av skogeierne var bygdefolk, slik at det ikke er sannsynlig at deres syn har vært ukjent for andre, for så vidt spørsmålet har vært på tale folk imellom. At fisket var fritt for folk i bygda har utvilsomt vært nevnt gjennom årene, men den videregående oppfatning at vassdraget lå i sameie, ser en lite tegn til. Verken i sammenheng med massehenvendelsen til soknestyret i 1912, der det er tale om ekspropriasjonsrett og om utbygging av fall i Aurdøla og i Åslielva (det øverste av Hedalselva), eller ved utbyggingen i Busua de to følgende år, eller da Aurdalsfossen i 1936 ble bortleid og plan om utbygging behandlet i soknestyret, er en slik oppfatning kommet til uttrykk, og en kan heller ikke se at det overfor skogeierne er gitt uttrykk for noen tvil om at fallene tilhørte grunneierne. Det er heller ikke påvist at noen

Side:1275

slik oppfatning eller uttrykk for tvil er kommet skogeierne for øre under de mangeårige drøftinger av elektrisitetsspørsmålet i Hedalen etter krigen, med stiftingen av Hedalen kraftlag i 1946. Før laget ble stiftet hadde en grunneier (skogeier) langs Aurdøla på et folkemøte i Hedalen høsten 1945 lagt fram tilbud om utleie av fallet. Det eneste spor av tvil om eiendomsretten til vannkraften i bygda finner en i vedtaket 12. august 1917 i soknestyret om å søke brakt på det rene om utenbygdsboende hadde jakt-, fiske- eller havnerett, hvem i bygda som eide disse herligheter og hvem som eide fossefallene i bygda. Det er ikke opplyst at det ble gjort noe for å effektuere vedtaket.

Det kan innvendes at det ikke før i 1953 kom på tale å utnytte vannkraften i Strøselva. Men den oppfatning av eiendomsspørsmålet som de ankende parter, og bygdefolket som støtter dem, siden 1958 har framholdt som den rette, gjaldt hele vassdraget nedover til bygda, altså også hele Aurdøla. Det er ikke noe som tyder på at det blant bygdefolket har hersket noen oppfatning av eiendomsspørsmålet som gjorde skilnad på Strøselva og Aurdøla. Mangelen på reaksjon overfor planene vedkommende Aurdøla sier derfor noe om oppfatningen av spørsmålet om eiendomsretten til vassdraget i det hele, altså også når det gjelder Strøselva. Heller ikke da utbyggingsplanene av 1953, som omfattet Strøselva, ble gjort kjent fra grunneierhold, ble spørsmålet om eiendomsretten reist overfor grunneierne. Det er opplyst at den første henvendelse til en jurist om spørsmålet ble gjort i 1955, men at de interesserte grunneiere ikke hørte noe om saken før salgsavtalen av 1958 var inngått.

I 1942 gjorde Elvekassen avtale med en reguleringsforening om bortleie av damanlegget ved Aurdalsfjorden med rett for foreningen til oppdemming og tapping for eget formål i en del av året. Grunneierne langs elva var medlemmer av Elvekassen. Ingen utenfor Elvekassen ble spurt om tillatelse eller samtykke. Kontrakten gir i høy grad inntrykk av at grunneierne ble ansett som eiere av vassdraget. En av de ankende parter, Gunnar Haugen, som på den tid var med i styret for Elvekassen, har forklart at det ble protestert mot reguleringen med den begrunnelse at den skadet fisket i Strøen og Nevlingen. Men han kunne ikke huske at det, da spørsmålet om fornyelse av avtalen var oppe i 1952, ble diskutert hvem som var eier av vassdraget.

Flertallet kan ellers i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse for å anse grunneierne som eiere av vassdraget. Det er ikke i saken påvist noe bestemt grunnlag for skogeiernes erverv av eiendomsretten til grunnen i de enkelte skogteiger, men det er en hevdvunnen oppfatning og på det rene i saken at skogeierne er eiere også av grunnen. Flertallet mener at den oppfatningen som etter hvert har festnet seg og som det må bygges på i saken, må anses å gjelde grunneiendomsretten med vanlig tilhørende rett til tilstøtende vassdrag. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anse oppfatningen begrenset til å gjelde bare den tørre grunn.

Sorenskriver Hærem er kommet til et annet resultat enn rettens øvrige medlemmer, idet han bemerker:

Jeg er enig med flertallet i at delekontrakten av 1768 bare gjaldt skogen, og anser for øvrig dette ikke tvilsomt. I likhet med flertallet bygger jeg også på at skogeierne etter hvert er blitt ansett som

Side:1276

grunneiere, formodentlig fordi skogen representerte den største verdi i sameiet. Når det gjelder spørsmålet om skogeierne etter 1768 også er blitt eiere av vassdraget, nærmere bestemt Strøselva i Hedalsvassfaret, antar jeg imidlertid at noen slik eiendomsrett ikke er ervervet. - - -