Rt-1968-3

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1965-01-13
Publisert:	Rt-1968-3
Stikkord:	Vegloven av 21
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3/1968
Parter:	Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Harald Schjoldager.)
Forfatter:	Bendiksby, Eckhoff, Roll-Matthiesen, Anker, Thrap
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§40, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§42, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§57, Straffeprosessloven (1887) §377, §41, §42, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§31, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§36, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§49, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§51, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§56, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§61

Dommer Bendiksby: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Kristiansand den 19. mai 1967 ble A forelagt en bot til statskassen på 100 kroner for overtredelse av vegloven av 21. juni 1963 nr. 23 §61, jfr. §57, første ledd, hvoretter det er forbudt å skade offentlig veg eller å skade eller ta bort innretninger som hører til offentlig veg. Grunnlaget for forelegget var at tiltalte «omkring midten av oktober 1966 flyttet en del blokker som Aust-Agder vegvesen hadde satt opp på riksveg 12, ut fra avkjørselen fra hans eiendom på Kveste i Valle».

Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Setesdal herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377.

Ved herredsrettens dom av 25. oktober 1967 ble tiltalte frifunnet. Dommen var avsagt under dissens, idet rettens formann - sorenskriveren - stemte for fellelse.

Politimesteren i Kristiansand har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det er til begrunnelse av anken for det første gjort gjeldende at herredsrettens flertall har tatt feil når det synes å mene at en gammel driftsveg til et jordstykke uten videre kan tas i bruk som avkjørsel til riksveg når det blir bygd bolighus med garasje på tomten. Dette er - og har fra lang tid tilbake - vært avhengig av tillatelse fra vegmyndighetene. Videre er det gjort gjeldende at vegvesenets stengning av tiltaltes avkjørsel hadde klar hjemmel i den nye veglovs §41 og §42, hva enten avkjørselen var anlagt før eller etter den nye veglovs ikrafttreden og uten hensyn til om avkjørselen var lovlig eller ikke. Tiltalte pliktet derfor under enhver omstendighet å respektere stengningen og hadde ikke rett til å fjerne blokkene, men måtte i tilfelle innskrenke seg til å søke erstatning. Endelig er det gjort gjeldende at herredsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at tiltalte har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til det resultat at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.

Jeg nevner først at forsvareren under ankeforhandlingen

Side:4

for Høyesterett har reist to innvendinger som så vidt jeg skjønner ikke har vært gjort gjeldende for herredsretten og som ikke er behandlet av herredsretten.

Han har for det første gjort gjeldende at de blokker som tiltalte fjernet ikke er «innretning som høyrer til offentleg veg» og at tiltaltes handling derfor ikke rammes av veglovens §57, første ledd, som tiltalen gjelder. Det er i denne forbindelse vist til veglovens forarbeider, særlig §104 sammenholdt med §1 i lovutkastet fra Veglovkomitéen av 1951 og bemerkningene til disse paragrafer på side 192 og 23 i innstillingen, samt Ot. prp. nr. 53 for 1961/62 side 97. - Dette kan ikke føre fram. Uttrykket «innretning som høyrer til offentleg veg» må etter en naturlig forståelse omfatte de blokker det her gjelder. Blokkene var satt opp for å hindre at avkjørselen ble brukt idet tiltalte ikke respekterte det påbud som var gitt om å slutte med å bruke den, og formålet var å fremme trafikksikkerheten på riksvegen. Jeg kan heller ikke se at lovens forarbeider gir holdepunkt for noen annen forståelse av det nevnte uttrykk i loven.

Fra forsvarerens side er det for det andre gjort gjeldende at verken veglovens §41 og §42 eller andre bestemmelser gir vegsjefen hjemmel for å foreta en fysisk stengning av avkjørselen. Vegsjefen kunne gi påbud om stengning, men han kunne ikke uten videre sette stengningen i verk. Forvaltningsmyndighetene har i alminnelighet ingen rett til tvangstiltak, men må på vanlig måte gå til domstolene og på den måte skaffe adgang til tvangsfullbyrdelse. Riktignok har vegloven i spesielle tilfelle gitt vegmyndighetene adgang til direkte tvangstiltak (iverksettelsestiltak), det gjelder således §31, tredje ledd, §36, §51 og §56, siste punktum. Men når man ikke har tilsvarende positive bestemmelser for avkjørsler, viser det at vegmyndighetene her ikke er ment å skulle ha den samme adgang. I de nevnte bestemmelser dreier det seg dessuten om å avverge akutt fare for trafikken, dette hensyn gjør seg ikke gjeldende i det foreliggende tilfelle. På grunnlag av det som her er nevnt, har forsvareren hevdet at anbringelsen av blokkene i avkjørselen var uten hjemmel i loven og at tiltalte derfor ikke handlet rettsstridig da han fjernet blokkene.

Jeg kan heller ikke se at tiltalte kan gis medhold på dette grunnlag.

Som jeg senere kommer tilbake til, mener jeg at tiltalte ikke har noen rett til avkjørselen som går inn under bestemmelsen i veglovens §49. Stengningen av avkjørselen innebærer med andre ord ikke et eiendomsinngrep i lovens forstand, og tiltalte har ikke krav på å bli behandlet som ekspropriat. Jeg lar det derfor stå hen om vegmyndighetene ville hatt rett til å foreta stengning slik som skjedd dersom tiltalte hadde hatt en rett til vegen som bare kunne fratas ham ved ekspropriasjon. Mine bemerkninger i det følgende er med andre ord basert på den forutsetning at tiltalte ikke har noen slik rett.

Etter veglovens §41, første ledd, kan vegsjefen påby

Side:5

avkjørsel fra riksveg flyttet eller endret, og han kan avgrense bruken eller nekte bruken av slik avkjørsel. I de tilfelle som er nevnt i §42 kan det gis påbud om at en avkjørsel «skal stengjast». I dette tilfelle har vegsjefen lenge før stengningen fant sted, gitt tiltalte påbud om å opphøre med å bruke avkjørselen og isteden anvist ham avkjørsel over den gamle riksveg på den andre siden av huset. Dette nektet tiltalte å bøye seg for og fortsatte å bruke avkjørselen. Etter mitt syn må bestemmelsene i veglovens §41 forståes slik at vegmyndighetene har adgang til - ikke bare å gi et påbud om at bruken av en avkjørsel skal opphøre - men også å stenge avkjørselen når dette finnes nødvendig av hensyn til trafikksikkerheten og stengningen, som tilfelle er her, kan settes i verk ved foranstaltninger på vegvesenets egen grunn, og altså uten inngrep i annens eiendom. Hvordan spørsmålet ville stille seg ved en stengning utenfor vegvesenets grunn, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Jeg kan ikke se at et annet resultat kan utledes av det forhold at loven i enkelte andre tilfelle uttrykkelig har gitt vegmyndighetene adgang til direkte tvangstiltak. Bestemmelsen i §51, som forsvareren har påberopt i denne forbindelse, gjelder et ekspropriasjonstilfelle og må være uten betydning i denne forbindelse. Sperring av privat veg etter §56, annet ledd, er - som forsvareren har påpekt - betinget av at bruk av motorvogn på vegen er «særlig farlig», men etter de andre bestemmelser som er nevnt i denne forbindelse (§31, tredje ledd, og §36) er det ikke noe vilkår for tvangstiltakene at det foreligger en særlig eller akutt fare. Og så vidt jeg forstår kan en avkjørsel innebære en like stor faremulighet som de bygninger, innretninger m.v. som er omhandlet i §36, og de trær m.v. som §31, tredje ledd, gjelder. De inngrep som vegmyndighetene har fått adgang til å foreta i §31, §36 §56 kan være like betydelige for den de rammer som stengning av en avkjørsel. Tvangstiltakene etter de nevnte paragrafer innebærer inngrep utenfor vegvesenets eget område, mens en stengning av en avkjørsel regelmessig vil kunne foretas på vegvesenets egen grunn, slik tilfelle er her. Dette kan være forklaringen på at adgangen til direkte tvangstiltak er positivt uttalt i de nevnte paragrafer, men ikke i §41. De nevnte bestemmelser viser at adgangen til direkte tvangstiltak for vegmyndighetene på ingen måte er ukjent i vegloven, og jeg er tilbøyelig til å se forholdet slik at dette støtter min forståelse av bestemmelsen i §41. Også når det gjelder avkjørsler kan det være et åpenbart behov for at vegmyndighetene kan gripe direkte inn uten å måtte avvente en rettsavgjørelse.

Som nevnt i herredsrettens domsgrunner har tiltalte videre gjort gjeldende at avkjørselsvegen er en gammel driftsveg som han har ervervet rett til. Stengningen av avkjørselen er etter hans oppfatning et eiendomsinngrep som nevnt i veglovens §49, og han hevder at avkjørselen ikke lovlig kunne stenges før det er holdt skjønn til fastsettelse av erstatningen.

Jeg er ikke enig i dette, og etter det faktiske saksforhold som

Side:6

er lagt til grunn i dommen, mener jeg at herredsretten har bygd på en uriktig rettsoppfatning når den, så vidt jeg forstår begrunnelsen, har lagt til grunn at tiltalte hadde en rett til avkjørselen som bare kunne fratas ham ved ekspropriasjon.

Det fremgår av herredsrettens domsgrunner at tiltalte i 1961-62 bygde huset på et stykke dyrket mark som han hadde kjøpt av sin bror. Fra dette jordstykke, som var på ca. 1,8 dekar, gikk en driftsveg (driftsveg for gårdsbruket på stykket) ut i riksvegen. Det er denne driftsveg tiltalte med en viss utbedring har tatt i bruk som avkjørsel til sitt bolighus. Han ble allerede mens huset var under bygging muntlig varslet om at han måtte søke om tillatelse til å ha avkjørselen. Dette har vegvesenet gjennom langvarig brevveksling fastholdt.

Den nye vegloven har i §40 uttrykkelig bestemmelse om at det ikke kan legges avkjørsel fra riksvegen uten samtykke av vegsjefen. Men dette var - uten uttrykkelig bestemmelse i loven - en festnet regel også etter den gamle veglov, jfr. i denne forbindelse bemerkninger i dom i Rt-1965-654 flg., særlig 658 nederst. En avkjørsel til et bolighus er noe annet enn den gamle driftsvegen og medfører langt større farer for trafikksikkerheten. Det kan derfor etter mitt syn ikke være tvilsomt at tiltalte ikke uten tillatelse kunne ta driftsvegen i bruk som avkjørsel. Noen slik tillatelse er ikke gitt, men tvert imot nektet, og tiltalte har da ingen slik rett til avkjørsel på dette sted at han kan kreve å bli behandlet som ekspropriat. Jeg minner også i denne forbindelse om at stengningen av avkjørselen ikke har medført inngrep utenfor vegvesenets egen grunn.

Spørsmålet er så til slutt om tiltalte kan høres med at han har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Jeg er her enig med herredsrettens formann og kan i det vesentlige vise til hans begrunnelse. Tiltalte ble allerede under byggingen av huset, og senere i en langvarig brevveksling, gjort kjent med vegmyndighetenes standpunkt. Jeg mener således at herredsrettens dom også på dette punkt er bygd på en uriktig lovforståelse.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Mathiesen, Anker og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver A. B. Steffensen med domsmenn)

Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Kristiansand den 19. mai 1967 ble A, f. xx.xx.1925 i Valle, bopel Valle ilagt en bot til statskassen på kr. 100,-, subsidiært 10 dagers fengsel for overtredelse av Vegloven av 21. juni 1963 nr. 23 §61, jfr. §57 første ledd,

Side:7

hvoretter det er forbudt å skade offentlig vei eller å skade eller ta bort innretninger som hører til offentlig vei,

derved at han omkring midten av oktober 1966 flyttet en del blokker Som Aust-Agder vegvesen hadde satt opp på riksvei 12, ut fra avkjørselen fra hans eiendom på Kveste i Valle. - - -

Han har ment seg berettiget til å bruke den avkjørsel som vegvesenet stengte i oktober 1966, og at han i samsvar hermed hadde rett til å fjerne de stengsler som vegvesenet satte opp. - - -

Den veg og avkjørsel som vegvesenet har henvist ham til er et stykke av den nedlagte gamle riksvegen og dette blir da en 80 à 90 meters avkjørsel. Denne vegen er dessuten meget vanskelig å holde åpen om vinteren. - - -

Rettens flertall - domsmennene - mener at når den eiendom som tiltalte overtok, var tillagt en driftsveg med avkjørsel ut til riksvegen langs det areal tiltalte overtok, må han som eier ha den samme rett til å nytte denne avkjørsel, selvom dette skulle føre til en mere regelmessig bruk. Slik har tiltalte oppfattet det og derfor har han ment seg berettiget til å fjerne de stengsler vegvesenet satte opp. Selvom han ikke hadde rett til å ta bort sperringene antar rettens flertall at han har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse med hensyn til veglovens forståelse på dette punkt, og at han derfor må bli å frifinne.

Mindretallet - rettens formann - ser saken slik:

Den avkjørsel som tiltalte har etablert fra sitt hus fram til riksvegen, kan ikke sies å være identisk med den gamle driftsveg der bare tjente som avkjørsel til og fra et stykke dyrket mark på under 2 mål. Men selvom det hadde vært den samme avkjørsel, måtte tiltalte allikevel ha vegmyndighetenes tillatelse til å bruke den, og dette ble tiltalte gjort oppmerksom på allerede mens han holdt på med byggingen av huset. Dette er ikke noe nytt som ble innført med den nye vegloven av 1963.

Når så tiltalte uten tillatelse og deretter i strid med vegmyndighetenes påbud, fortsatte å benytte denne avkjørsel, må vegmyndighetene antas å ha adgang til «å gi påbod om at vegen skal stengjast og om naudsynleg syta for at den blir sperra». Det er dette som er gjort, og tiltalte har ved å ta bort sperringen, overtrådt §57 første ledd i loven. Etter det som har foregått under vegmyndighetenes langvarige brevveksling med tiltalte kan han etter mindretallets mening ikke antas å ha vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. - - -

Side:8