Rt-1965-654

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-06-16
Publisert:	Rt-1965-654
Stikkord:	Passivitet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 78
Parter:	Rasmus Madla (advokat Knut Bjørge - til prøve) mot Madla (Stavanger) kommune (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Rode, Hiorthøy, Heiberg, Helgesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §36, Skjønnsprosessloven (1917), §21, §22, §40, §41, Bygningsloven (1924) §133, Prisloven (1953) §46

Dommer Rode: Etter begjæring av Madla kommune holdt lensmannen i Håland den 18. juli 1961 skjønn i henhold til lov om vegvesenet av 21. juni 1912 §21 og §22 jfr. 61 til fastsettelse av erstatning for grunnavståelse m.v. I anledning av omlegging og utvidelse av bygdevegene Riksveg 480 - Fagertun og Haukåskrossen-Madlatua. Det var 40 saksøkte i skjønnet, hvorav som nr. 7 den ankende part i nærværende sak, Rasmus Madla. For hans vedkommende ble det avgitt slikt skjønn: «Nr. 7, Rasmus Madla, tilkjennes for jordavståelsen kr. 5 pr. m2 og for gjerde kr. 15 pr. m. - For den oppsatte garasje, hvor anlegget stenger utkjørselen, settes ingen erstatning. Avkjørselen i hagen tas av anlegget. - Ulempeerstatningen settes til kr. 750.»

Av de saksøkte begjærte 38 - deriblant Rasmus Madla - overskjønn, og dette ble avgitt av Hafrsfjord herredsrett den 27.

Side:655

februar 1962. For Rasmus Madla kom overskjønnet til: «Nr. 7, Rasmus Madla: For grunnavståelse kr. 8 pr. m2. - For gjerde kr. 15 pr. meter. - For ulemper, hovedsakelig for uhensiktsmessig form på markestrekningen ved vegkrysset med vegen til Madlatuen, tilkjennes kr. 3000. I denne erstatning er også innbefattet erstatning for tap av en del trær. - Angående saksøktes erstatningskrav i forbindelse med adkomsten til redskapshuset henvises til hva der er sagt foran. - Likeså er det nødvendige sagt foran for det tilfelle at saksøkte ikke får overlatt den gamle vegs grunn.»

Henvisningen er til skjønnsrettens begrunnelse for ikke å ta til følge Madlas påstand om erstatning for avskåret atkomst fra sitt redskapshus direkte til bygdevegen. Den uttalelse om den gamle vegs grunn som det også vises til, er uten betydning for nærværende sak. Overskjønnet har for så vidt Rasmus Madla angår slik slutning: «Erstatningen til de saksøkte fastsettes slik: - - - 7. Rasmus Madla, eier av gnr. 38 bnr. 27 i Madla: For grunnavståelse kr. 8 - åtte kroner - pr. m2. - For gjerde kr. 15 - femten kroner - pr. m. - For ulemper m.v. kr. 3000 - tre tusen kroner. - Intet tillegg i denne erstatning om saksøkte ikke får overta den gamle vegs grunn. - - - I saksomkostninger utreder eksproprianten Madla kommune innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse: til de saksøkte som har vært representert ved h.r.advokat T. Tengs Pedersen (nr. - - - 7, - - -): til sammen kr. 2500 - to tusen fem hundre kroner, - - - .»

Seks av partene i overskjønnet, deriblant Rasmus Madla, påanket dette til Gulating lagmannsrett, som den 11. juni 1964 avsa dom med slik domsslutning: «Overskjønnet stadfestes. - Tormod Jørpeland, Johannes Bjerga, Rasmus Madla, Olaf Thorkildsen. Torleif Sunde og Jon Sundal tilpliktes en for alle og alle for en til å betale til Madla kommune saksomkostninger for lagmannsretten med 1500 - ett tusen fem hundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Dommen er avsagt under dissens for så vidt angår spørsmålet om erstatning til Rasmus Madla for avskåret avkjørsel. En lagdommer kom til at overskjønnet for dette punkts vedkommende burde oppheves og hjemvises til skjønnsretten til ny behandling.

Angående saksforholdet viser jeg til overskjønnets og lagmannsrettsdommens premisser.

Rasmus Madla har påanket lagmansrettens dom til Høyesterett for så vidt angår lagmannsrettens avgjørelse av hans anke over skjønnsrettens rettsanvendelse og saksbehandling i forbindelse med kravet om erstatning for avskåret avkjørsel og fastsettelsen av erstatning for avstått grunn. Madla kommune, som fra 1. januar 1965 er slått sammen med Stavanger kommune, har tatt til gjenmæle.

Rasmus Madla har, når det gjelder kravet om erstatning for avskåret avkjørsel, anført i det vesentlige det samme for Høyesterett som for lagmannsretten, hvis domsgrunner jeg for så vidt viser til. Hva rettsanvendelsen angår, gjør han således prinsipalt

Side:656

gjeldende at avkjørselen var lovlig anlagt. Det dreier seg her om en veg som var privat til langt opp i 1930-årene, da vedlikeholdet ble overtatt av kommunen og vegen klassifisert som offentlig bygdeveg. Kommunen har imidlertid aldri ervervet eiendomsrett til veggrunnen. Kommunen eller vegvesenet kunne derfor ikke på grunnlag av noen eiendomsrett kreve at Madla, da han i 1958 bygde redskapshuset, skulle søke om adgang til å anlegge avkjørsel fra dette og ut på bygdevegen, og kunne heller ikke ha avslått en slik søknad om den var fremkommet. Heller ikke veglovens §40 gav kommunen eller vegvesenet noen slik rett. Madla kunne som grunneier langs vegen anlegge avkjørsel til denne hvor det passet ham. Men selv om Madla skulle hatt plikt til å søke om tillatelse til å anlegge avkjørselen, så må denne anses som bindende godkjent av kommunen og vegmyndighetene, idet kommunens og vegvesenets vedkommende helt fra anlegget av har vært oppmerksom på avkjørselen uten noen gang å ha kommet med innsigelser.

Subsidiært gjør Madla gjeldende at etter bygningsanmeldelse og situasjonsplan som ble sendt Madla bygningsråd i anledning av oppførelsen av redskapshuset, måtte det være klart for bygningsrådet at huset skulle ha avkjørsel til bygdevegen. Dersom tillatelse fra vegvesenet var nødvendig for anlegg av avkjørsel, skulle bygningsrådet i henhold til bygningslovens §133 ha sørget for sådan, før det gav byggetillatelse. Madla hadde, da han mottok byggetillatelse, rett til å gå ut fra at alt var formelt i orden. For så vidt forutgående tillatelse fra vegvesenet skulle være en betingelse for avkjørselens lovlighet, er det kommunen som har ansvaret for at denne betingelse ikke er oppfylt. Kommunen kan da ikke påberope seg den manglende tillatelse som grunnlag for å bli fritatt for et erstatningsansvar som den ville hatt om tillatelse hadde foreligget.

Madla medgir at redskapshuset ble bygd større enn angitt i byggeanmeldelsen og at det kom vel 1 meter nærmere bygdevegen enn situasjonsplanen viste. Dette forhold er imidlertid uten betydning for avkjørselen. Selv om han skulle være forpliktet til å flytte huset, slik at det får den avstand fra den tidligere bygdeveg som situasjonsplanen viser - hva han for øvrig bestrider-, vil avkjørselen og hans interesse av å beholde denne bli uforandret.

Hvis saksbehandlingen angår hevder han at overskjønnets begrunnelse for sitt resultat ikke er fyllestgjørende når det har uttalt at det ikke kunne vært regnet med vegvesenets tillatelse uten på visse vilkår. Dette er en antagelse av skjønnsretten uten grunnlag. Det foreligger heller ikke noe om hva disse vilkår skulle gå ut på, og om de ville hatt betydning for Rasmus Madlas erstatningsrettslige stilling ved ekspropriasjonsskjønnet.

Når det gjelder erstatningen for grunn, gjør Madla for rettsanvendelsens vedkommende i det vesentlige gjeldende: Skjønnsretten uttaler at den for gårdsbrukenes vedkommende har lagt bruksverdien til grunn. Skjønnsretten uttaler videre at etter dens

Side:657

oppfatning faller bruksverdi og tomteverdi noenlunde sammen. Erstatningene er da også for samtlige saksøkte, unntatt én, satt til kr. 8 pr. kvm. uten hensyn til om dette er ut fra bruks- eller tomteverdi. Det fremgår imidlertid at skjønnet ved sin ansettelse av tomteverdien - i samsvar med det som ble hevdet av eksproprianten - har tatt hensyn til at omtrent hele det eksproprierte areal var belagt med byggeforbud etter veglovens §36 første, til dels også annet ledd. Madla er ikke enig i at dette kan gjøres, og det kan - hevder han - i ethvert fall ikke gjøres når det gjelder områder som ikke tidligere var belagt med byggeforbud. Skjønnsretten har imidlertid ikke foretatt noen sondring for så vidt, men har satt erstatningen for all tomtegrunn til kr. 8 pr. kvm. For grunn som ikke tidligere er belagt med byggeforbud er således en tomtepriserstatning av kr. 8 pr. kvm resultatet av en uriktig ansettelse. Det er derfor også uriktig når slik grunn er erstattet etter en bruksverdi av kr. 8 pr. kvm, idet forutsetningen for erstatning etter bruksverdi er at denne minst svarer til tomteverdien.

Madla hevder at det også for dette punkts vedkommende er feil ved saksbehandlingen, idet det ikke fremgår hvordan skjønnsretten er kommet fram til at areal som før vegutvidelsen var belagt med byggeforbud, måtte bli å taksere lavere under hensyn til byggeforbudet, og hvordan skjønnsretten er kommet til at dette også må gjelde for areal som før vegutvidelsen ikke var belagt med slikt forbud.

Rasmus Madla har nedlagt slik påstand:

«Hafrsfjord skjønnsretts overskjønn av 27. februar 1962 oppheves for så vidt angår Rasmus Madla, takst nr. 7, og saken hjemvises til ny behandling ved Hafrsfjord skjønnsrett med annen sammensetning.

Stavanger kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett til Rasmus Madla.»

Madla kommune, som anser overskjønnets og lagmannsrettens resultater som riktige, har i det vesentlige anført det samme som for skjønnsretten og lagmannsretten, hvis premisser jeg for så vidt viser til. Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes så langt den er påanket.

Rasmus Madla tilpliktes å betale saksomkostninger til Madla (Stavanger) kommune for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Hafrsfjord herredsrett hvorunder den ankende part og 4 vitner har gitt forklaringer. Som nytt for Høyesterett er fremlagt en del dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. I den utstrekning dommen er påanket foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og bemerker:

Når det gjelder avkjørselen fra redskapshuset til bygdevegen,

Side:658

er det på det rene at denne ikke bare er avskåret, men at det som følge av vegens utvidelse og senkning overhodet ikke er teknisk mulig å anlegge noen brukbar avkjørsel fra redskapshuset direkte inn på vegen. Det er således klart at gjennomføringen av ekspropriasjonstiltaket påfører Madla skade. Denne skade har han krav på å få erstattet dersom de rettslige forutsetninger herfor foreligger. At så er tilfellet bestrides av kommunen, bl.a. under henvisning til at avkjørselen er anlagt uten at tillatelse fra vegvesenet er innhentet. Madla hevder på sin side, at om det er gjort noen feil i så henseende, er det kommunen som er ansvarlig for denne, idet bygningsrådet i tilfelle skulle ha sørget for den nødvendige tillatelse.

Når det gjelder de rettslige forutsetninger for Madlas erstatningskrav, har så vel skjønnsretten som lagmannsretten lagt betydelig vekt på at redskapshuset er kommet nærmere vegen enn angitt i byggeanmeldelsen og for så vidt er ulovlig oppført. Etter min mening har imidlertid dette ikke noen direkte betydning for den prinsipielle side av spørsmålet om det skal betales erstatning for avkjørselen. Denne ville vært anlagt på samme måte og vært like avskåret i fremtiden om redskapshusets sydvestre vegg hadde ligget 1 à 2 m lenger fra vegen. Det er nok så at avkjørselen er anlagt av hensyn til redskapshuset. Spørsmålet om huset kan kreves flyttet eller helt eller delvis revet kan derfor få betydning for størrelsen av eventuell erstatning. Men spørsmålet om det overhodet kan kreves erstatning for avkjørselen må etter min mening ses for seg og avgjøres ut fra om Madla hadde en slik rett til den etablerte avkjørsel eller utkjørsel direkte til bygdevegen, at den ikke kan fratas ham uten erstatning.

Som alt nevnt hevder Madla at kommunen aldri har ervervet eiendomsrett til veggrunnen og at han som tilstøtende grunneier kan anlegge avkjørsel hvor han vil.

Etter min mening er det Madla her hevder ikke riktig. Det dreier seg her om en meget gammel, opprinnelig privat veg som i hvert fall fra 1930-årene av helt ut har vært undergitt offentlig forvaltning som offentlig bygdeveg. Det forekommer meg temmelig klart at uansett hvordan man i sin tid måtte ha skaffet til veie den grunn som var nødvendig for veganlegget, så kan ikke Madla i kraft av noen «eiendomsrett» utøve en videregående rådighet over den grunn som av det offentlige forvaltes til bruk for alminnelig ferdsel, enn den som generelt måtte tilkomme grunneiere hvis eiendommer støter til offentlig veg. Det ville etter min mening være åpenbart uforenlig med den rådighet som den offentlige forvaltning ut fra vegtekniske og trafikkmessige hensyn må ha over veggrunnen, og som i prinsippet har fått uttrykk i bl.a. veglovens §40, om slike grunneiere skulle ha adgang til å anlegge avkjørsel fra sine eiendommer inn på offentlig veg hvor det måtte passe dem og uavhengig av vegmyndighetenes godkjenning.

Det er imidlertid hevdet at selv om anlegget av avkjørselen ikke var formelt i orden, så må den i hvert fall anses som godkjent

Side:659

og dermed lovlig, når det ikke er skredet inn fra vegvesenets side i løpet av de vel 3 år fra anlegget og til lensmannsskjønnet. Heller ikke dette er jeg enig i. Om den omstendighet at avkjørselen har ligget der upåtalt i så vidt lang tid, kan ha noen betydning for vegvesenets adgang til å kreve den fjernet i henhold til lovens §41, behøver jeg ikke gå inn på. Jeg kan i ethvert fall ikke finne at passiviteten kan ha den virkning at Madla kan kreve erstatning fordi en senkning av vegen gjør at den avkjørsel han uten hjemmel har anlagt ikke lenger kan brukes.

Madla hevder at det skyldes en ansvarsbetingende feil fra bygningsrådets side når det ikke var innhentet tillatelse til anlegg av avkjørselen. Denne anførsel må jeg ta standpunkt til idet jeg ikke er enig med lagmannsretten - dens flertall - når det sies: «Hermed har man ikke villet ta standpunkt til spørsmålet om Rasmus Madla hadde grunn til å stole på at bygningsmyndighetene hadde innhentet det nødvendige samtykke fra vegvesenet i h. t. bygningslovens §133, og om kommunen i tilfelle kan bli erstatningspliktig for Madlas angivelige tap på dette grunnlag.» At det blir tatt standpunkt til dette spørsmål er en forutsetning for å avgjøre om kommunen som ekspropriant er rettslig ansvarlig overfor Madla for den her omhandlede faktiske skade som ekspropriasjonstiltaket volder ham. Situasjonen i nærværende sak ligger for så vidt nær opp til den som forelå i den sak som er referet i Rt-1964-346.

Etter min mening er det ikke grunnlag for å fastslå at bygningsrådet, ved behandlingen av Madlas byggeanmeldelse vedkommende redskapshuset, har satt seg ut over en mulig plikt til i henhold til bygningslovens §133 nr. 1 å innhente vegvesenets samtykke til at det ble anordnet avkjørsel for redskapshuset til riksvegen. Ifølge byggeanmeldelsen skulle redskapshuset oppføres ovenpå den garasje som allerede stod på tomten og som hadde utkjørsel til gårdstunet. Det er verken i anmeldelsen eller på det situasjonsriss som fulgte denne, angitt at redskapshuset skulle ha utkjørsel til bygdevegen. Ifølge risset var redskapshusets dører anbrakt i den vegg som vendte mot vegen, men det kan etter min mening ikke med rimelighet kreves at bygningsrådet av den grunn skulle forstå at det her var tale om et bygg som skulle ha direkte avkjørsel til vegen og at det derfor måtte skaffes samtykke hertil fra vegmyndighetene før byggetillatelse ble gitt.

Jeg kommer således til at Rasmus Madla ikke kan kreve erstatning av kommunen fordi hans avkjørsel fra redskapshuset til bygdevegen blir avskåret.

Den anke som Madla for dette punkts vedkommende retter mot saksbehandlingen, har jeg etter dette ikke grunn til å gå inn på.

Heller ikke anken over fastsettelsen av erstatningen for avstått grunn kan etter min mening føre fram. Ved lensmannsskjønnet var erstatningen for avstått grunn satt til kr. 5 pr. kvm

Side:660

for så vidt angikk grunn som ble erstattet etter bruksverdi og kr. 4 pr. kvm ved erstatning etter tomteverdi. Overskjønnet innleder sin erstatningsfastsettelse med å bemerke at bruksverdien legges til grunn for gårdsbrukenes vedkommende, men at den anser bruksverdi og tomteverdi som noenlunde sammenfallende, og den har på begge grunnlag satt erstatningen til kr. 8 pr. kvm. Når det gjelder forståelsen av skjønnsrettens bemerkninger om byggeforbudets betydning for tomteverdien, er jeg i det vesentlige enig i det som er uttalt av lagmannsretten. Jeg tilføyer at de saksøkte - derunder den ankende part - ikke for skjønnsretten gjorde noen innvending mot at erstatningen for avstått grunn, enten den ble fastsatt på grunnlag av tomteverdi eller bruksverdi, der - som ved lensmannsskjønnet - ble satt til en gjennomsnittspris pr. kvadratmeter. Eierne av gårdsbruk - derunder Madla - gjorde heller ikke noen innvending mot at erstatningen for deres vedkommende ble satt til den på grunnlag av bruksverdien fastsatte gjennomsnittspris. Etter min mening gir skjønnsgrunnene ikke noe holdepunkt for å anta at den samlede erstatning som Madla på denne måten har fått for avstått grunn, ligger under hva han ville fått om erstatningen helt eller delvis hadde vært fastsatt på grunnlag av tomteverdi.

Etter min oppfatning har skjønnsretten gitt en tilstrekkelig begrunnelse når det gjelder erstatningen for avstått grunn. Jeg kan således ikke finne at det for så vidt er feil ved saksbehandlingen.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse mener jeg bør bli stående, og jeg finner at den ankende part også må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer etter dette for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rasmus Madla til Madla (Stavanger) kommune 3000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Helgesen og Thrap: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver K. B. Helland med domsmenn, gårdbrukerne Gabriel Enoksen, Tønnes Bore, Andreas H. Bø og Kåre Skjørestad).

- - -

Skjønnsretten har ved verdsettelsen av den jord som eksproprieres, for gårdbrukenes vedkommende funnet at bruksverdien må legges til grunn. Skjønnsretten er imidlertid av den oppfatning at bruksverdi og tomteverdi faller noenlunne sammen. Dette gjelder samtlige de eiendommer som avstår grunn til nærværende veganlegg. Når det gjelder tomteverdi,

Side:661

skal etter §46 i prisloven av 26/6 1953 verdsettelsen under ekspropriasjon skje på grunnlag av gjeldende prisbestemmelser. For Madla er gjort gjeldende de midlertidige forskrifter for omsetning og bortfeste av grunnarealer, fastsatt ved Kgl. res. 18/7 1958. Det er her bestemt i §4 at taksten skal settes slik at den blir rimelig etter samfunnsmessig forsvarlig vurdering, og at det herunder skal tas hensyn til tinglyste overdragelsespriser i tiden 1. juli-31. desember 1956, for tilsvarende eiendommer i vedkommende strøk eller i strøk ellers i kommunen som det er naturlig å sammenligne med. Skjønnsretten har tatt hensyn til disse bestemmelser, og samtidig til den prisutvikling som på grunnlag av dem faktisk har funnet sted.

Kommunens prosessfullmektig har hevdet at der ved verdsettelsen må tas hensyn til at de arealer som eksproprieres, omtrent på hele strekningen fra før av er belagt med byggeforbud overensstemmende med veglovens §36, 1: ledd, på enkelte steder også etter §36 annet ledd. Jfr. post II i hans påstand. - Skjønnsretten har tatt hensyn til dette, men det volder ikke noen reduksjon av særlig betydning, idet det dreier seg om grunn som for eierne og eventuelle kjøpere likefullt er verdifull. Dertil kommer at så langt forskyvningen av 7,5 meters linjen p.g.a. vegutvidelsen skader en ellers brukbar tomt så den blir mindre hensiktsmessig eller blir ubrukbar, må der tas hensyn til det. - - -

Saksøkte nr. 7 Rasmus Madla har krevd erstatning i anledning av at han ikke vil få utkjørsel fra sitt redskapshus direkte mot bygdevegen og derfor må anordre utkjørsel til en annen side av bygningen. Her ligger imidlertid en fredet gravhaug som han da først må bekoste utgravet, etter krav fra Stavanger Museum. Saksøkte sendte i november 1957 søknad til Madla bygningsråd om tillatelse til oppførelse av redskapshuset etter først å ha fått avslag på en søknad om oppførelse av garasje. Bygningsrådet ga byggetillatelse for redskapshus i samsvar med byggemelding og tegninger, og tilføyet at bygningsloven med forskrifter og vedtekter må følges. Noen henvendelse til vegvesenet om tillatelse til oppførelse av bygningen med avkjørsel til bygdevegen foretok saksøkte ikke, han har hevdet at han ikke kjente til at han pliktet det. Huset er imidlertid blitt oppført nærmere vegkanten enn den i veglovens §36 foreskrevne minsteavstand av 7,5 meter, og tillike nærmere enn bygningsrådets tillatelse hjemlet. Bygningen står således ulovlig både etter vegloven og etter den tillatelse som var gitt i medhold av bygningsloven. Retten finner ikke at saksøkte under disse omstendigheter tilkommer noen erstatning i anledning av at bygningen nå ved vegutvidelsen kommer ennå nærmere bygdevegen. Hadde han dessuten på lovlig måte henvendt seg til vegvesenet om samtykke til avkjørsel, ville han selv slik vegbredden hittil har vært, ikke kunnet påregne tillatelse uten på de vilkår vegvesenet stillet. Den gamle veg er lite oversiktlig her p. g. a. en kurve. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum og Jonas Madsø og hjelpedommer Lars Sollesnes):

- - -

Lagmannsretten er kommet til at ankene ikke kan føre fram. Til de enkelte ankeposter er å bemerke: - - -

Side:662

2) Prisfastsettelsen.

Av skjønnsgrunnene går fram at bruksverdi og tomteverdi, basert på gjeldende prisbestemmelser, etter skjønnsrettens mening faller noenlunde sammen. For samtlige ankende er bruksverdien lagt til grunn, og lagmannsretten oppfatter det slik at dette grunnlag etter skjønnsrettens vurdering vil gi det beste resultat for grunneierne. - - -

3) Byggeforbudet.

Lagmannsretten kan ikke se at overskjønnsretten har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn når den har tatt til følge kommunens påstand på dette punkt. Forsåvidt vises til Bang & Kolles kommentarutgave til veiloven av 1912 57 (2. utg.) og de deri nevnte dommer, jfr. også Hrd. i Rt-1955-1199.

Det er på det rene at det alt vesentlige av den avståtte grunn var belagt med byggeforbud, idet veien for den største dels vedkommende er utvidet etter sin gamle tracé. Bare for mindre strekninger er der krevd avstått grunn som ikke var båndlagt på denne måte.

Lagmannsretten oppfatter skjønnet slik at også for disse områder er bruksverdien ved en sammenligning ansett høyere enn tomteverdien. En finner støtte herfor i skjønnsrettens uttalelse om at forbudet ikke voldte reduksjon av særlig betydning, sammenholdt med dens generelle bemerkning om at bruksverdi og tomteverdi noenlunde faller sammen. Det må antas at disse uttalelser også refererer seg til de ikke båndlagte områder.

Til skjønnsrettens vurdering av de ikke båndlagte områder er også å bemerke at når veien fikk en annen tracé, er følgen derav at byggeforbudet er blitt opphevet på grunnen langs den eldre vei. Det måtte være berettiget å ta hensyn til verdistigningen for denne grunn som var resultatet herav, og skjønnsretten antas å ha tatt hensyn til dette når den nevner «forskyvningen av 7,5 meters linjen.» - - -

5) Rasmus Madla.

For lagmannsretten som for skjønnsretten er det på det rene at det ikke er teknisk mulig å lage avkjørsel, bl.a. fordi veiens nivå er senket.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Refsum og hjelpedommer Sollesnes, finner ikke at overskjønnsretten har lagt en uriktig rettsanvendelse til grunn når den er kommet til at Madla i dette tilfelle ikke har krav på erstatning for den ulempe det er for ham å miste avkjørselen.

Det er på det rene at redskapshuset står ulovlig, både i forhold til bestemmelsene i veiloven, og i forhold til den innsendte og godkjente byggemelding. At veioppsynsmannen har lagt merke til huset og utkjørselen, kan ikke tre i stedet for en dispensasjon fra de kompetente myndigheter. I følge veiloven §36, n.s.ledd, kunne veimyndighetene i dette tilfelle forlangt huset fjernet. Denne adgang er ikke benyttet. Men så kort tid der var gått mellom oppførelsen av huset og innledningen av ekspropriasjon, kan det ikke antas at deri ligger en stilltiende godkjennelse fra myndighetenes side.

Forøvrig har skjønnsretten bedømt forholdet slik, at hvis der hadde vært søkt dispensasjon, ville dette i tilfelle bare vært gitt på veivesenets egne vilkår. Når dette saksforhold er lagt til grunn, er det et resultat av overskjønnsrettens bevisbedømmelse, og denne ligger utenfor hva lagmannsretten

Side:663

kan prøve. Flertallet kan ikke finne at det foreligger uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten ut fra det fastlagte saksforhold er kommet til at Rasmus Madla ikke har krav på erstatning av kommunen som ekspropriant. Hermed har man ikke villet ta standpunkt til spørsmålet om Rasmus Madla hadde grunn til å stole på at bygningsmyndighetene hadde innhentet det nødvendige samtykke fra vegvesenet i h. t. bygningsloven §133, og om kommunen i tilfelle kan bli erstatningspliktig for Madlas angivelige tap på dette grunnlag. Dette er et krav som kunne tenkes oppstått uten at nærværende ekspropriasjon ble fremmet. Det synes ikke da naturlig å oppheve et skjønn for at skjønnsretten skal ta standpunkt til et krav som er mest egnet til i tilfelle å behandles ved alminnelig rettergang.

En finner heller ikke at det er feilaktig saksbehandling når der ikke er gitt alternativ takst. Ingen av partene hadde begjært det, og forholdene tilsa heller ikke at skjønnsretten av eget tiltak tok opp spørsmålet om alternativ takst.

Lagdommer Madsø er kommet til et annet resultat når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om erstatning for Rasmus Madlas avkjørsel, og bemerker:

Madla bygget redskapshuset oppå en tidligere garasje. Huset tar ikke bort utsikten på veien, da den sving som er her, er slak. Den forstøtningsmur som nå er støpt like inntil veien må være vel så generende. Om byggeanmeldelsen var blitt forelagt for veimyndighetene, er det vel ikke usannsynlig at det i medhold av veilovens §36 første ledd, ville være gitt dispensasjon slik som forholdene var. Det fremgikk av tegningene som ble forelagt for bygningsrådet at redskapshuset hadde store dører som krevet innkjøring fra bygdeveien, og bygningsrådet må derfor antas å ha godkjent den avkjørsel som ble laget.

Nå ble huset liggende ca. 1 meter nærmere veien enn det bygningsrådet ga tillatelse til. Den delen av bygningen som lå mindre enn 6 meter fra veien kunne nok være krevet fjernet. Det er mere tvilsomt om den øvrige del av bygningen som lå mindre en 7,5 meter fra veien kunne vært krevet fjernet, når bygningsrådet først hadde godkjent forholdet. Men avkjørselen måtte bli den samme hva enten bygningen ble liggende 7,5 meter, 6 meter eller 5 meter fra veien, og avkjørselen var godkjent. Det var bygningsrådet som, før det godkjente byggemeldingen, skulle ha innhentet veivesenets samtykke. Når bygningsrådet godkjente bygningen med avkjørsel, måtte Madla kommune gå ut fra at anlegget av avkjørselen var i orden, eventuelt at nødvendig dispensasjon var gitt. - Det er åpenbart at bygningsmyndighetene og veivesenet må ha kjent til avkjørselen. Men den ble ikke krevet fjernet i løpet av de ca. 5 år som gikk før ekspropriasjonen, og det ble forøvrig heller ikke gjort innsigelse mot bygningen. Når avkjørselen er anlagt med de kommunale myndigheters godkjennelse og ingen har krevet avkjørselen fjernet tidligere, må det antas at Madla i avkjørselen hadde en faktisk verdi som i et hvert fall ikke kommunen kan ekspropriere uten å betale erstatning. Det er ikke tilstrekkelig grunn til ikke å tilkjenne erstatning, det som overskjønnsretten har nevnt, at bygningen står ulovlig etter veiloven, når avkjørselen faktisk representerte en verdi for Madla. Det er heller ikke tilstrekkelig begrunnelse for det resultat overskjønnsretten

Side:664

er kommet til, det som er nevnt i overskjønnet om at hvis Madla hadde henvendt seg til veivesenet om samtykke til avkjørselen, kunne han ikke regnet med veivesenets tillatelse uten på de vilkår veivesenet stillet. Det er ikke opplyst hva overskjønnsretten bygger denne uttalelse på, som synes å være i strid med det faktiske forhold at veivesenet hadde latt avkjørselen ligge i ca. 5 år uten å gjøre noen innsigelse. Overskjønnsretten beholder her muligheten åpen for at veivesenet ville ha tillatt avkjørselen på visse vilkår, og det er ikke gitt noen grunn for hvorfor Madla ikke er tilkjent erstatning for at han helt mistet avkjørselen. -

Overskjønnsrettens avgjørelse synes således til dels å være bygget på en uriktig rettsanvendelse, og i et hvert fall er begrunnelsen for resultatet ikke fyldestgjørende. Skjønnet vedkommende avkjørselen bør derfor oppheves og hjemvises til overskjønnsretten til ny behandling.

Overskjønnet vil bli stadfestet overensstemmende med det lagmannsretten er kommet til - for Madlas avkjørsels vedkommende, det lagmannsrettens flertall er kommet til. - - -