Rt-1968-388
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1968-04-05 |
| Publisert: | Rt-1968-388 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 43B/1968 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Endresen, Eckhoff, Bendiksby, Gundersen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22 |
Dommer Endresen: Bodø herredsrett - dommerfullmektigen i medhold av alminnelig bemyndigelse og domsmenn - avsa 24. november 1967 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven dat. 18. juni 1965 §31, jfr. §22 annet ledd, til fengsel i 21 - tjueen -
Side:389
dager. I medhold av straffelovens §52, nr. 1 og nr. 3, utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn.
A dømmes til å betale i saksomkostninger til det offentlige kr. 150,- - kroneretthundreogfemti -.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket dommen inn for Høyesterett. Han mener at herredsretten har anvendt loven uriktig når den har funnet at han måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, idet det etter omstendighetene intet grunnlag var for å regne med at det kunne bli slik etterforskning. Opprinnelig ble saken ikke etterforsket som trafikksak; etterforskningen skyldtes at bestefar til en av pikene som hadde vært i bilen, dagen etter kjøreuhellet søkte opplysninger hos lensmannen fordi hun ennå ikke var kommet hjem. I domfeltes regnskapsbok er inntatt bestemmelsene om plikt til å melde trafikkuhell til politiet, og domfelte visste derfor at det i dette tilfelle ikke forelå plikt til å varsle lensmannen. - Utenom anken har forsvareren for Høyesterett gjort gjeldende at dommen må oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner. Retten skulle i dommen gjort rede for hva som hadde foranlediget politiets etterforskning, og vurdert om ikke opplysningene for så vidt måtte tillegges betydning ved bedømmelsen av om domfelte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem.
Under tolkingen av uttrykket «må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen» har retten i samsvar med Høyesteretts dom i Rt-1960-1409 flg. lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig at vedkommende burde ha forstått at det kunne bli politietterforskning; det kreves en kvalifisert grad av uaktsomhet. Den har deretter vurdert om de krav som må stilles for at slik kvalifisert uaktsomhet skal foreligge, er oppfylt i dette tilfelle, og anfører om dette i dommen:
«Ved vurderingen av den kvalifiserte uaktsomhet har retten lagt vekt på at utforkjøringen skjedde ved midnattstid på en relativt meget trafikert veg. Det var flere utenforstående som så bilen der den lå i myra, og tiltalte kunne ikke på noen måte se bort fra at noen av disse ville varsle lensmannen om det inntrufne, eventuelt at noen av lensmannsfolkene selv oppdaget bilen. Dersom så skulle skje ville det også være svært nærliggende at etterforskning ble satt i gang, idet politiet ville være nærmest forpliktet til å bringe på det rene om det hadde foreligget kjøring i alkoholpåvirket tilstand. Denne eventualitet måtte tiltalte enn mer være oppmerksom på all den stund han hadde kjørt folk hjem fra fest, samt at en av hans passasjerer var åpenbart beruset.»
Etter min mening gir det som retten her har anført,
Side:390
tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at retten ikke har bygget på noen uriktig aksomhetsnorm når den er kommet til at domfelte i dette tilfelle måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Og de momenter som domfelte har påberopt i sin anke over lovanvendelsen, bringer ingen endring i dette bilde. Det kan således etter min mening ikke tillegges noen betydning at det i dette tilfelle ikke forelå noen plikt til å varsle politiet om kjøreuhellet. Det må også være uten betydning at den politietterforskning som i dette tilfelle faktisk fant sted, ikke i første hånd ble foranlediget ved noen melding om kjøreuhellet, men skyldtes at en av bilpassasjerene ble etterlyst. Selv om jeg således ikke tillegger foranledningen til den stedfunne politietterforskning betydning for spørsmålet om domfeltes forståelse av at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, vil jeg likevel ikke unnlate å nevne at etterlysningen skyldtes at de pårørende fryktet for at vedkommende pike var blitt skadet ved kjøreuhellet, og når politiet først var blitt oppmerksom på kjøreuhellet, måtte det også foreta etterforskning vedrørende selve kjøringen. Forholdet er således at det i dette tilfelle virkelig er blitt foretatt politietterforskning på grunn av kjøringen.
Det følger av det jeg her har sagt, at forsvarerens anførsel om at dommen må oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner, ikke kan føre frem.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg imidlertid kommet til at det i dette tilfelle må være tilstrekkelig å reagere med en bot. I dommen fastslås at domfelte ikke hadde nytt alkohol før kjøringen, men at han etter at han kom frem til X, drakk i hvert fall noe av innholdet av en flaske øl. Jeg kan for mitt vedkommende ikke finne det rimelig å idømme fengselsstraff - selv om den gjøres betinget - for en slik forseelse. Det foreligger derfor etter min mening et åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og den idømte straff. Jeg finner at domfelte bør ilegges en bot som passende kan settes til 500 kroner med en subsidiært straff på fengsel i 15 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til en bot til statskassen stor 500 - fem hundre - kroner, eller - hvis boten ikke betales - til fengsel i 15 - femten - dager.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Gundersen og Thrap: Likeså.
Side:391