Rt-1968-392
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-04-05 |
| Publisert: | Rt-1968-392 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 45B/1968 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Håkon Wikse, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Bendiksby, Eckhoff, Endresen, Gundersen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §46, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§42, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§48, Straffeloven (1902) §63 |
Dommer Bendiksby: Ved Trondheim byretts dom av 22. januar 1968 ble A dømt for overtredelse av militære straffelovs §34 annet ledd, 2. straffalternativ, jfr. lov om verneplikt av 17. juli 1953 §48 pkt. 3 jfr. §42, jfr. straffelovens §63 annet ledd, til fengsel i 30 dager. Fullbyrdelsen av straffen ble utsatt med en prøvetid på 2 år.
Side:393
Statsadvokaten i Trondheim har påanket dommen til Høyesterett på grunn av straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at straffen ikke skulle vært gjort betinget.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg nevner først at aktor for Høyesterett utenfor ankeerklæringen har gjort gjeldende at det forhold som er omhandlet i tiltalens post 2 - unnlatelse av å kvittere for krigstjenestekort og å besvare innkallinger m.v. - rammes av militære straffelovs §46, første og annet ledd. Han har derfor prinsipalt påstått subsumsjonen for dette forholds vedkommende endret til å gjelde disse bestemmelser, subsidiært har han påstått dommen opphevet på dette punkt. Jeg bemerker om dette:
Jeg antar at forholdet rammes av militære straffelovs §46, første og annet ledd, jfr. kjennelse i Rt-1953-216. Men domfelte er ikke tiltalt eller dømt etter disse bestemmelser og det er, som nevnt, heller ikke anket over dommen på dette punkt. Forholdet går også inn under de bestemmelser domfelte er dømt etter, nemlig vernepliktlovens §48 pkt. 3 jfr. §42. Jeg må anta - og det har aktor erklært seg enig i - at subsumsjonen på dette punkt ikke kan antas å ha noen betydning for straffutmålingen. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det er grunn for Høyesterett til å endre subsumsjonen på dette punkt eller til å oppheve dommen.
Når det gjelder straffutmålingen er jeg blitt stående ved at anken bør forkastes. Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg gå ut fra at Forsvarets nektelse av å forlenge domfeltes kontrakt var i samsvar med generelle retningslinjer, og det er således ikke holdepunkt for å anta at han har hatt grunn til å føle seg urettferdig behandlet. Men etter det som foreligger må jeg anta at domfelte etter å ha tjenestgjort i Forsvaret i 7 1/2 år har vært sterkt skuffet over ikke å bli reengasjert, og at dette har vært grunnen til hans handlemåte. Det fremgår av byrettens domsgrunner at domfelte har erklært at han nå innser at han har opptrådt galt og at han i fremtiden vil besvare alle henvendelser fra det militære og møte etter innkalling. Jeg mener at det her foreligger særlige grunner som gjør det forsvarlig å opprettholde den betingede dom.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Gundersen og Thrap: Likeså.