Rt-1968-469

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-04-27
Publisert:	Rt-1968-469
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44/1968
Parter:	Staten ved Finansdepartementet (advokat J.A. Reiersrud - til prøve) mot Gerd Myrvold m.fl. (høyesterettsadvokat Birger Lysbakken).
Forfatter:	Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Endresen, Leivestad, Helgesen
Lovhenvisninger:	Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Yrkesskadetrygdloven (1958), §1

Dommer Hiorthøy: I søksmål, anlagt av Gerd Myrvold på vegne av henne selv og hennes to mindreårige barn, Tom og Einar Myrvold, mot staten v/ Finansdepartementet med krav om erstatning for tap av forsørger, avsa Oslo byrett - byrettsdommer Jens Trampe Broch - den 30. juni 1966 dom med domsslutning:

«Statens ansvar i anledning av Einar Myrvolds dødsulykke den 23. januar 1964 settes for så vidt angår enken Gerd Myrvold til kr. 200 000,- - tohundretusenkroner - og for så vidt angår sønnene Tom Anders og Einar til henholdsvis kr. 15 000,- - femtentusenkroner - og kr. 40 000,- - førtitusenkroner.

Staten v/ Finansdepartementet dømmes til, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen, å betale til Gerd Myrvold personlig og til Gerd Myrvold som verge for de to sønner de foran nevnte beløp med fradrag i hvert enkelt for kapitalverdien av henholdsvis yrkesskadetrygd og forsørgertrygd, således som denne kapitalverdi utregnes pr. domsavsiingsdagen av Rikstrygdeverket overensstemmende med de herfor gjeldende regler.»

Staten v/ Finansdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og den annen part erklærte motanke med påstand om forhøyelse av den av byretten utmålte erstatning.

Eidsivating lagmannsrett, som ved anledningen var satt med fire domsmenn av det alminnelige utvalg, avsa dom i saken 27. mai 1967. Dommen har denne domsslutning:

«1. Statens erstatningsansvar overfor Gerd Myrvold og sønnene Tom Anders og Einar i anledning Einar Myrvolds dødsulykke den 23. januar 1964 fastsettes til 291 855,00 - tohundreognittientusenåttehundreogfemtifem - kroner.

2. Staten ved Finansdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Gerd Myrvold personlig 30 000,00 - trettitusen - kroner og til Gerd Myrvold som verge for Tom Anders og Einar Myrvold henholdsvis 15 000,00 - femtentusen - kroner og 25 000,00 - totifemtusen - kroner.»

Dommen er avsagt under dissens, idet to av lagdommerne og en domsmann fant at staten måtte frifinnes for ansvar i

Side:470

medhold av bestemmelsen i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 §42.

Staten v/ Finansdepartementet har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Staten v/ Finansdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Fru Myrvold og hennes barn har tatt til gjenmæle i ankesaken og har erklært motanke med påstand om forhøyelse av de fastsatte erstatninger. Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Statens erstatningsansvar overfor Gerd Myrvold og sønnene Tom Anders og Einar i anledning Einar Myrvolds dødsulykke den 23. januar 1964 fastsettes til kr. 333 008,- - trehundreogtrettitretusenogåttekroner.

2. Staten ved Finansdepartementet dømmes til av dette beløp å betale enken Gerd Myrvold kr. 79 588,- og sønnene Tom og Einar henholdsvis kr. 13 265,- og kr. 33 042,-, til sammen kr. 125 895,-.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 15. november 1967 med avhør av ankemotparten Gerd Myrvold og fem vitner, derav tre nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Partene har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg det samme bevis som tidligere, og saken står i samme stilling for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten.

Fru Myrvold og hennes barn har av Justisdepartementet vært meddelt bevilling til fri sakførsel for samtlige retter.

Jeg er kommet til det resultat at staten v/ Finansdepartementet må bli å frifinne, idet jeg som mindretallet i lagmannsretten mener at ansvarsfritakelse følger av bestemmelsene i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 §42. Jeg ser dette spørsmål på samme måte som de dissenterende dommere, og kan for så vidt henvise til deres begrunnelse som jeg ikke har noe vesentlig å innvende mot. Dog finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt det er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra statens side, eller om det overhodet etter alminnelige erstatningsrettslige regler foreligger erstatningsplikt for staten, - enten på subjektivt eller objektivt grunnlag.

I anledning av prosedyren for Høyesterett finner jeg å burde presisere mitt standpunkt noe nærmere.

Det er på det rene at Einar Myrvold da ulykken inntraff utførte trygdepliktig arbeid, og at den arbeidsulykke han ble utsatt for gikk inn under loven om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 og medførte krav på ytelser etter loven for hans etterlatte enke og barn, jfr. lovens §1, §9, §10 og §18, §19, §20, §21, §22. Likeledes må

Side:471

en etter opplysningene i saken legge til grunn at årsaken til ulykken var mangler eller svikt i lukkemekanismen på det vindu i Utenriksdepartementets bygning der skadelidte holdt på med vinduspussing. Ansvarsgrunnlag overfor staten vil da i tilfelle måtte søkes i forsømt vedlikehold, eventuelt i et objektivt ansvar på grunn av svikt i sikkerhetsinnretninger, - mest nærliggende det førstnevnte. Den gren av statsforvaltningen som i dette tilfelle hadde ansvaret for vedlikehold m.v. og som derfor på skadevoldersiden må anses for rette vedkommende, Statens bygge- og eiendomsdirektorat, utøver uomstridt en virksomhet som går inn under loven om yrkesskadetrygd. Direktoratet må følgelig i forhold til loven anses som arbeidsgiver i den foreliggende situasjon og vil nyte godt av ansvarsfrihetsprivilegiet hvis betingelsene for å anvende bestemmelsene i lovens §42 for øvrig er fyllestgjort. Det er dette siste som har vært det sentrale punkt i denne del av saken, og som partenes prosedyre for så vidt i det vesentlige har dreiet seg om. Det er enighet mellom partene om at det må foreligge en tilknytning mellom trygdeplikt og arbeidsulykke også på skadevoldersiden, men det er meningsforskjell når det gjelder arten av den virksomhet som forbindelsen i tilfelle skal knyttes til. Den ankende part har fremholdt at det må være tilstrekkelig at det forhold som har utløst skaden, in casu det forsømte vedlikehold (den foreliggende svikt), har sammenheng med utøvelsen av trygdepliktig virksomhet på skadevoldersiden; situasjonen må ha vært slik at skadevolderen ville ha kunnet gjøre gjeldende krav mot trygden hvis ulykken hadde rammet ham selv, men stiller man krav om at det skal foreligge en bedriftsrisiko i snevrere forstand, må også dette vilkår anses oppfylt. Ankemotpartene har mot dette anført at utførelse av reparasjonsarbeid o.lign. ikke utgjør noen del av Eiendomsdirektoratets virksomhet. Denne er rent administrativ, og direktoratet har alene, som enhver annen gårdeier, å dra omsorg for at statens eiendommer blir behørig vedlikeholdt. Etter ankemotpartenes mening følger det av dette at kravet om sammenheng mellom skadetilfellet og skadevolderens trygdepliktige virksomhet ikke kan anses oppfylt. Det er heller ikke påvist noen enkelt positiv handling som skadeårsak, og det er ikke mulig å tidfeste den begivenhet som har utløst skaden.

Jeg har funnet avgjørelsen noe tvilsom, men er blitt stående ved at det må være den ankende parts syn som her treffer det rette. Etter det som er opplyst i saken om Eiendomsdirektoratets organisasjon og oppgaver, må jeg, på samme måte som mindretallet i lagmannsretten, legge til grunn at vedlikehold av statens bygninger inngår som en del av direktoratets trygdepliktige virksomhet. For så vidt ansvarsbetingende feil eller mangler i tilknytning til utøvelsen av denne virksomhet forårsaker skade som begrunner krav i henhold til loven om yrkesskadetrygd, må etter min mening vilkårene for ansvarsfrihet etter lovens §42 anses fyllestgjort. Uten at jeg finner det nødvendig å ta standpunkt til den nærmere avgrensning skal jeg tilføye,

Side:472

at jeg ikke kan se annet enn at det her dreier seg om en «driftsrisiko» i vanlig forstand. Om direktoratet bare administrerer, leder og fører kontroll med arbeidet, og ikke utfører det ved egne folk, kan ikke det ses å føre til noen annen løsning. Hvorvidt skaden kan føres tilbake til en positiv handling eller skyldes unnlatelse eller forsømmelse, i tilfelle gjennom et kortere eller lengre tidsrom, må likeledes så vidt skjønnes være uten betydning. Med forbehold av de utvidelser som loven av 1958 har medført med hensyn til området for en arbeidsgivers ansvarsfrihet, antar jeg at resultatet stemmer med det som allerede fulgte av den tidligere gjeldende lovgivning, og jeg finner noen støtte for avgjørelsen i de i Rt-1938-667 og 1952 799 gjengitte høyesterettsdommer.

Da saken har frembudt tvil og angår spørsmål av prinsipiell interesse, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten v/ Finansdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Leivestad og Helgesen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

- - -

Retten skal bemerke:

Akkurat hvorledes ulykken den 23. januar 1964 foregikk er det ikke mulig å bringe på det rene. Men i betraktning av at Einar Myrvold var en rolig kar med lang øvelse som vinduspusser, mener retten at det ikke kan oppstilles noen presumpsjon for at han har voldt ulykken ved eget uaktsomt forhold.

Tvertom forekommer det retten som man, i betraktning av de opplysninger som foreligger om skåtene i rammen mellom midtre og venstre tredjedel av vinduet qu. (sett innenfra), naturlig ledes til å anta at ulykken skyldes en feil ved selve bygget, nemlig en svakhet ved skåtene som må formodes ikke å ha hatt ordentlig feste, smlgn. for så vidt den tidligere siterte rapport fra Bygningskontrollens representant og uttalelsen fra bygningssjefen i Oslo.

Retten har forstått de foreliggende opplysninger derhen, at de arbeider som var rekvirert av Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat 28. mai 1963, var utført før ulykken inntraff. Når skåtene på ulykkesvinduet allikevel manglet ordentlig feste, må dette da skyldes enten at de rekvirerte utbedringsarbeider ikke var omfattende nok, eller at man ikke etterpå har vært tilstrekkelig nøyaktig med kontroll av at alt var bragt i orden.

En viss uaktsomhet synes således å kunne overføres Statens vedkommende i forbindelse med ulykken.

Side:473

Dermed foreligger for så vidt grunnlag for ansvar.

Vinduspusserarbeidet har etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig adekvat tilknytning til den statlige virksomhet som drives i Victoria Terrasse 1/3 (utenrikstjenesten i forskjellige former), til at man kan anse det foreliggende ulykkestilfelle som fallende inn under yrkesskadetrygden også for Statens vedkommende. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup Thygeson, Paul H. Vindhol og Erling Slyngstad med fire domsmenn):

Den 21. januar 1964 begynte Einar Myrvold og Einar Larsson, begge ansatt i Alliance Vinduspuss, etter oppdrag å pusse vinduene i Victoria Terrasse 1/3. Dette bygg hadde tidligere vært disponert av Landbruksdepartementet, men var nylig overtatt av Utenriksdepartementet etter at det var utført til dels omfattende forandrings- og moderniseringsarbeider.

Den 23. januar 1964 begynte de to vinduspussere (kl. 7.00) med vinduene i 4. etasje mot gårdsplassen og fortsatte deretter med vinduene mot den lille gatestubb som forbinder Kronprinsens gate med Victoria Terrasse, også kalt «Nordre Tvergate». Myrvold begynte i værelse 426, hvor det er et stort vindu med en over- og en underseksjon, begge tredelte. (Dessuten er det et tilsvarende innervindu, varevindu). Etter at han hadde pusset det venstre og midtre overvindu, falt han ned i gaten og avgikk ved døden samme dag. Myrvold etterlot seg hustru, Gerd Myrvold, og to sønner, Tom Anders, født xx.xx.1952 og Einar født xx.xx.1963. Fru Myrvold har fått enkepensjon under Yrkesskadetrygden samt forsørgertrygd for de to sønner. Hun mente imidlertid at dette ikke dekket det tap familien led ved å miste sin forsørger og krevet derfor erstatning av Staten som eier av Victoria Terrasse 1/3. - - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Vindhol og domsmennene Erling Pedersen, Randi Skallerud og Guttorm Gomsrud - finner som byretten at det er utvist uaktsomhet fra Statens side og bemerker herom:

Som foran gjengitt er det med henblikk på den risiko som er forbundet med vinduspussing, av Regjeringsadvokaten bl.a. anført at det ikke forelå noen bestemmelse eller instruks rettet til gårdeieren og at slike bestemmelser derfor heller ikke er overtrådt. Videre er det sagt at skåtenes formål bare er å holde vinduene på plass, ikke å være noen sikring under vinduspuss. Allerede den omstendighet at det ved nybygg og forandringsarbeider stilles visse krav, viser imidlertid at det foreligger en aktsomhetsplikt for gårdeieren, og det er på det rene at Bygningskontrollen forbinder skåtene og deres effektivitet med kravet om farefri pussing. Det er i det hele tatt uforståelig at bestemmelser om vinduskonstruksjon og lukkemekanismer kan ha adresse til noe annet enn akkurat pussingen. Om gårdeieren, Staten, i det foreliggende tilfelle muligens ikke var forpliktet til å skifte ut vinduet med et nytt med annen lukkemekanisme, må det i ethvert fall være uaktsomt ikke å holde den gamle i orden og sørge for at den funksjonerte etter sin opprinnelige forutsetning og bestemmelse. Den omstendighet at konstruksjonen ikke tillates lenger, altså i nybygg eller ved utskiftning,

Side:474

burde skjerpe denne aktsomhetsplikt. For øvrig antas det syn på gårdeieransvaret som er kommet til uttrykk i høyesterettsdom i Rt-1947-101 flg., å ha sin fulle gyldighet også i det foreliggende tilfelle. Det kan også henvises til uttalelser om gårdeiers aktsomhetsplikt i den forannevnte Innstilling II side 46-47.

Det er etter dette unødvendig for lagmannsretten å gå inn på spørsmålet om objektivt ansvar. Det er tilstrekkelig å si at etter den praksis som har funnet uttrykk bl.a. i høyesterettsdommer i Rt-1937-741 og 1957 1097, kan grensene for aktsomhetsplikten når det gjelder farlige innretninger eller arrangementer, ikke trekkes for snevre.

Det er talt om Myrvolds yrkesrisiko og fra Statens side hevdet at det i det foreliggende tilfelle ikke var annen risiko enn den han måtte regne med. Det er riktig at yrket er risikopreget - man kan gli, eller slippe taket i det man holder seg fast i -, men yrkesrisikoen kan ikke omfatte at den innretning eller det arrangement som man bør kunne stole på og som hører under gårdeierens ansvarsområde, svikter og altså beta dette karakteren av uaktsomhet fra gårdeierens side.

Et annet spørsmål er om vinduet etter sin konstruksjon og alder eller etter det som umiddelbart kunne iakttas, måtte fortone seg slik at Myrvold burde ha foretatt nærmere undersøkelser og/eller prøver. - - -

Lagmannsrettens flertall er etter dette av den oppfatning at Staten etter de alminnelige ansvarsregler er erstatningspliktig og spørsmålet blir derfor om det foreligger ansvarsfritagelse etter yrkesskadetrygdloven.

Flertallet finner ikke at slik ansvarsfritagelse foreligger og bemerker herom:

Det er på det rene at den generelle yrkesskadetrygdlov av 12. desember 1958 fjernet det som er blitt kalt de «vantette skott» mellom de tidligere gjeldende ulykkestrygdordninger og for så vidt i betydelig utstrekning har utvidet ansvarsfritagelsen. Ansvarsfritagelsen var imidlertid tidligere ikke bare begrenset av «skottene», men også på annen måte, og det flertallet for så vidt spesielt sikter til, er at det måtte foreligge en ulykke (bedriftsulykke, nu arbeidsulykke) også i relasjon til skadevolderens virksomhet, altså hvor skadelidte ikke var ansatt hos denne. Ulykken måtte, som det er sagt, ha tilstrekkelig sammenheng med eller tilknytning til dennes «yrkesskadetrygdede virksomhet», jfr. høyesterettsdommer i Rt-1938-667 og spesielt 1956 103. At loven av 1958 skulle gjøre noen endring heri, er hverken kommet til uttrykk i dens tekst eller forarbeider, og vilkåret må for så vidt fortsatt antas å gjelde, jfr. Stuevold Lassen i T.f.R. 1964 30 flg., særlig side 60 og 63. I prinsippet har det heller ikke vært noen uenighet om dette i den foreliggende sak.

Partene er enige om at Utenriksdepartementets virksomhet er uten betydning, m.a.o. at ulykken ikke har noen sammenheng med denne virksomhet. Fra Regjeringsadvokatens side er imidlertid gjort gjeldende at man må søke tilknytningen i Statens bygge- og eiendomsdirektorat som bl.a. har med vedlikeholdet av Statens bygninger å gjøre. Forholdet er imidlertid for det første at det her ikke dreier seg

Side:475

om en ulykke under bygge-, forandrings- eller oppussingsarbeider, men heller under det man kan kalle renhold, og allerede dette synes å gjøre tilknytningen til Direktoratets virksomhet problematisk. (I parentes bemerket er det Utenriksdepartementet som ikke alene ordner med vanlig renhold i bygningen - dog ikke ved statsansatte folk -, men ogsa bestiller vinduspuss). Videre har Statens bygge- og eiendomsdirektorat ingen arbeidere i sin tjeneste, altså ingen bygningsarbeidere eller håndverkere. Direktoratets virksomhet er av rent administrativ og kontrollerende art. - - -

Lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og E. Slyngstad og domsmann Helga Hjort antar at Staten må fritas for ansvar i medhold av §42 i loven om yrkesskadetrygd av 12/12 1958. Når det gjelder forståelsen av denne bestemmelse viser man til Innst. II fra komitéen til å utrede bl.a. spørsmålet om arbeidsgiverens erstatningsansvar 54 spalte 1, hvor det anføres:

«Utvalget legger ellers til grunn at alle bedrifter m.v. som går inn under trygden i relasjon til ansvarsreglene skal ses som en enhet, slik at ansvarsfriheten for en arbeidsgiver eller arbeidstaker skal gjelde overfor enhver skadelidt som går inn under trygden, uansett om han tilhører samme bedrift eller samme klasse av bedrifter. Dette er trolig i samsvar med gjeldende rett etter den formulering §42 fikk ved loven i 1958 da de forskjellige yrkesskadetrygder ble slått sammen i én lov.»

Ved denne forståelse av bestemmelsen settes det ikke andre betingelser for ansvarsfrihet for arbeidsgiver i annen bedrift enn at skaden er voldt under utøvelse av trygdepliktig virksomhet. Det må her legges til grunn at skaden er skjedd som en følge av mangelfullt vedlikehold i en av Statens bygninger. I dette tilfelle hadde Statens bygge- og eiendomsdirektorat, som bl.a. skal sørge for vedlikehold av Statens bygninger, ved rekvisisjon av 28/5 1963 krevet reparasjon av de gamle vinduer i omhandlede bygning således som foran anført. Den av Staten fast ansatte byggeleder skulle da sammen med entreprenøren se over samtlige vinduer i bygget og påse at samtlige vinduer ble satt i forsvarlig stand. Det er på det rene at det i saken omhandlede vindu ikke var i forsvarlig stand på den tid da rekvisisjonen fremkom, og når dette ikke er satt i stand, kan dette bare skyldes forsømmelighet. Det må ha stått klart for en bygningskyndig mann at vinduet i den forfatning det var, ville kunne representere en fare ved pussing.

Vedlikeholdet av de bygninger hvori Staten driver sin virksomhet må etter mindretallets mening ses som en del av Statens trygdepliktige virksomhet, og betingelsene for ansvarsfrihet er da til stede.

Lagdommer Slyngstad finner det etter dette ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om det foreligger uaktsomhet fra Statens side. - - -

Side:476