Rt-1968-695

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-06-08
Publisert:	Rt-1968-695
Stikkord:	Veirett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73B/1968
Parter:	1. Hans Skontorp, 2. Albert Andersens dødsbo (høyesterettsadvokat Per Odberg) mot Bjørg S. Deinboll (advokat Kjell Bjørn Hoffstad - til prøve).
Forfatter:	Anker, Stabel, Thrap, Mindretall: Eckhoff, Leivestad
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53

Dommer Anker: Saken er anlagt av Hans Skontorp og Albert Andersen som eiere av gnr. 93, bnr. 3 og 4 i Sandar mot eieren av bnr. 1 og 2 Bjørg S. Deinboll og gjelder spørsmålet om saksøktes adgang til å gi hytteeiere på parseller av hennes eiendom rett til å kjøre med bil på en veg som går over hennes og saksøkernes eiendommer og som partene har brukt i fellesskap. Saksøkerne påsto henne kjent uberettiget til å gi hytteeierne slik rett. Sandar herredsrett, dommerfullmektigen med domsmenn, avsa 6. september 1966 dom med denne domsslutning:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger.»

Denne dommen ble påanket til Agder lagmannsrett av Hans Skontorp og Albert Andersens dødsbo. Lagmannsrettens dom, avsagt 18. september 1967, hadde denne domsslutning:

«1. Sandar herredsretts dom av 6. september 1966 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hans Skontorp og Albert Andersens dødsbo - en for begge og begge for en - til Bjørg S. Deinboll 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

En av de tre dommere stemte for at de ankende parters påstand skulle tas til følge uten tilkjennelse av saksomkostninger for noen av rettene.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:696

Hans Skontorp og Albert Andersens dødsbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at den vegrett ankemotparten har for sin eiendom bnr. 1 og 2 over de ankende parters eiendommer, bnr. 3 og 4, kan overføres til kjøpere eller festere av hyttetomter under bnr. 1 og 2. Lagmannsretten synes korrekt å ha lagt til grunn at bnr. 1 og 2 bare har rett til veg over bnr. 3 og 4 av hensyn til gardens drift, altså en formålsbegrenset bruksrett. Men lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har antatt at salg og utparsellering av hyttetomter må sies å være et ledd i gardsdriften. For eieren av bnr. 1 og 2 er det ikke tale om bruk av vegen, det dreier seg bare om å få større eller mindre betaling for tomtene. Det er dessuten klart at biltrafikk fra hytteeiernes side vil medføre en ikke ubetydelig ulempe for grunneieren, som disse ikke behøver å finne seg i. - Det hevdes videre at lagmannsretten har tatt feil når det gjelder det subsidiære grunnlag for domskravet, at eieren av bnr. 1 og 2 ikke uten videre har rett til å dra nytte av det kapitalgode som ved Corneliussens ombygging av vegen er opparbeidet på bnr. 3 og 4.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Bjørg Deinboll kjennes som eier av Strand nordre, gnr. 93, bnr. 1 og 2 i Sandar, uberettiget til å gi kjøpere og festere av tomteparseller under sin eiendom rett til bilvei over Hans Skontorp's og Albert Andersen's dødsbo's eiendommer, Strand nordre, gnr. 93, bnr. 3 og 4 i Sandar.

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten Bjørg S. Deinboll hevder at lagmannsrettens dom er riktig, også i begrunnelsen. Hennes anførsler er ellers i alt vesentlig de samme som for de tidligere retter. Hennes påstand er denne:

«Agder lagmannsretts dom av 18/9 1967 stadfestes, og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av Hans Skontorp, Albert Andersens datter Doris Larsen og Bjørg Deinboll som parter. Videre er avhørt tre vitner, ingen av dem nye i saken. Det er fremlagt kart som viser hvordan vegen går i forhold til partenes forskjellige eiendomsteiger. Saken fremtrer i alt vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg kommer til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten. Jeg er i det vesentlige enig i hans begrunnelse, men har noen tilføyelser å gjøre og finner det hensiktsmessig å gi en samlet redegjørelse for mitt syn på saken.

Jeg er enig med de ankende parter i at omfanget av de tre partenes innbyrdes rettigheter til vegen må være bestemt av den bruk eierne av deres eiendommer har gjort av den gjennom tiden. Det vil si at omfanget av rettighetene er bestemt av jord- og skogbruksformål. Nå er jeg enig med ankemotparten i at man ikke her må trekke snevre grenser. For det første må det være klart at det må tas hensyn til den utvikling som har funnet sted

Side:697

med stadig økt bruk av maskiner i jord- og skogbruket. Dette er ikke noe problem i saken, og jeg går ikke nærmere inn på det. Men også når det gjelder spørsmålet om hva man i denne sammenheng må henregne til jord- og skogbruksformål, må utviklingen tas i betraktning, slik at det er plass for et visst romslig syn. Her kommer forskjellige momenter inn, det viktigste tør være om nye bruksmåter betyr en ikke uvesentlig øking av byrden for de tjenende eiendommer eller ikke. Jeg er kommet til at den bruk ankemotparten nå vil gjøre av vegen, etter sin art og sitt omfang må antas å ligge utenfor den rett hun har i forhold til de ankende parter, hvis eiendommer jeg regner med vil bli påført ikke uvesentlige ulemper ved bruken. Bilkjøring til og fra et så stort antall feriehytter som det her gjelder vil, særlig i sommerhalvåret, bety en forringelse av adgangen til å nytte vegen til jord- og skogbruksformål, slik den brukes eller kan bli brukt i fremtiden. Støvplagen spiller også en betydelig rolle, og jeg peker på at vegen til dels går gjennom innmark. Det er bemerkelsesverdig at fru Deinboll selv i sin forklaring under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har uttalt at den ulovlige biltrafikk fra hytteområdet østenfor partenes eiendommer har vært til stor sjenanse for driften av hennes eiendom.

Jeg mener at kontraktene med Corneliussen i 1935 og hans opparbeidelse av vegen slik at den ble brukbar til bilkjøring ikke kan føre til noen endring i det syn jeg her har gitt uttrykk for. Det som her er foregått var ikke egnet til å endre partenes innbyrdes rettigheter med hensyn til vegen.

Bruken av vegen til bilkjøring fra eiere av hytter østenfor partenes eiendommer er påberopt fra begge sider. De ankende parter gjør gjeldende at det blir vanskelig å få satt en stopper for slik bruk hvis ankemotparten får medhold. Sistnevnte hevder at de uvedkommendes bruk av vegen alt har gjort vegen ubrukbar til egentlige jord- og skogbruksformål. Jeg legger ikke vekt verken i den ene eller den annen retning på den her nevnte bruk. Det er enighet mellom partene om at bruken er uhjemlet. Den må kunne stoppes, f.eks. ved oppsetting av bom ved østgrensen for fru Deinbolls østligste teig i området. Under enhver omstendighet berettiger ikke denne bruken ankemotparten til å volde den øking av trafikken som ville komme med slik bilbruk som den saken direkte gjelder.

Jeg finner støtte for mitt syn på saken i betraktninger som er gjort gjeldende av Høyesterett i dommen i Rt-1966-776, selv om saksforholdet der lå annerledes an enn i nærværende sak.

Ellers er det grunn til å peke på at veglovens §53 gir hytteeiere adgang til under visse forutsetninger å skaffe seg hjemmel til vegrett. Det ville her i tilfelle gi den rimelige løsning at ikke bare den ene av de tre som har bruksrett til vegen høster den økonomiske fordel ved å avhende eller leie bort hyttetomter med adgang til bilveg.

Jeg finner at Bjørg Deinboll bør betale saksomkostninger til Hans Skontorp og Albert Andersens dødsbo.

Side:698

Jeg stemmer for denne

dom:

Bjørg Deinboll kjennes som eier av Strand nordre, gnr. 93 bnr. 1 og 2 i Sandar, uberettiget til å gi kjøpere og festere av tomteparseller under sin eiendom rett til bilveg over Hans Skontorps og Albert Andersens dødsbos eiendommer, Strand nordre, gnr. 93 bnr. 3 og 4 i Sandar.

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Bjørg Deinboll 8.000 - åtte tusen - kroner til Hans Skontorp og Albert Andersens dødsbo innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Leivestad og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ole Chr. Wærenskjold med domsmenn):

- - -

Retten vil bemerke: - - -

Angående den tvil som har hersket mellom sakens parter om eiendomsretten til veigrunnen nærmest Østerøyveien, finner retten dette uten betydning for denne saken. Det har ikke vært mulig å fastslå med sikkerhet hvorledes eierforholdet er her. Imidlertid er begge parter enig om at saksøkte har en veirett, og det er innholdet av denne som skal prøves.

I og med at veirettens innhold i stor utstrekning er avhengig av vei ens beskaffenhet, så bidrog Corneliussens veiarbeider i 1935 til at rettighetshaverne fikk muligheter til å utvide sitt bruk av veien. Slik veien er i dag kan det ikke være tvilsomt at fru Deinboll selv eller andre eiere av hovedbruket har rett til å kjøre på denne veien.

Mere tvilsomt er det i hvilken grad hun kan gi festere eller kjøpere av hytteparseller rett til også å kjøre på veien. Rett til å gå og til å sykle også for disse er ikke bestridt.

Det er klart at disse nye hytteeiere som er kommet i sine kontrakter har fått rett av grunneieren fru Deinboll til å kjøre på veien. Det er videre klart at det er deres eneste mulighet til å kjøre frem til sine hytter.

Veien er i dag i god forfatning. De ulemper som den økede trafikk vil gi, går først og fremst utover saksøker Andersen. Hans innmark vil merkes av støvet fra bilene. Imidlertid er ikke dette noe som er uvanlig, og det er ingen særskilt ulempe for han. Videre vil nok Veien i dag kunne utvide seg noe ved den økede trafikken og det vil oppstå behov for nye møteplasser. Dette er imidlertid noe som vil skje i fremtiden - og for en slik utvikling har selvfølgelig grunneierne sine rettigheter i behold - som å kreve erstatning osv.

Den som vil ha de store ulempene ved den økede trafikken er direktør Corneliussen. Han har imidlertid ikke anlagt noen sak for å stoppe trafikken. Han møtte som vitne under hovedforhandlingen, og erklærte seg åpen for enhver forhandling om veispørsmålet, så lenge dette ikke krenket hans rettigheter etter avtalene av 1935 med grunneierne.

Side:699

Retten har ved å veie de forskjellige momenter mot hverandre, kommet til at de faktiske forhold er slik at saksøkerne ikke kan vinne frem med sin påstand. Som nevnt ovenfor er retten enig med saksøktes syn på den utvikling som har foregått på dette området. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kaare Westad og Helge Haslev og kst. lagdommer Oddvar Berrefjord):

Hans Skontorp og Albert Andersens dødsbo - under privat skifte - er eiere av henholdsvis bnr. 3 og bnr. 4 under gnr. 93, Strand nordre, i Sandar kommune. Skontorp har eid bnr. 3 siden 1948. Han overtok eiendommen etter sine foreldre. Hans far, Arnt Skontorp, kjøpte den i 1918. Albert Andersen, som døde 18. juli i år, hadde hatt bnr. 4 fra 1911.

Bjørg S. Deinboll kjøpte bnr. 1 og 2 under samme gårdsnummer av Ø. Østby i 1945. Ved kjøpekontrakt av 18. mars 1965 solgte hun eiendommen til Erling Michelsen, som overtok den 1. januar s.å. Han er av Landbruksdepartementet 6. juli i år gitt konsesjon på ervervet av eiendommen. Kjøpesummen er betalt. Eiendommen er imidlertid ikke tilskjøtet ham, og Bjørg Deinboll er således fortsatt hjemmelshaver til den.

Michelsen inngikk i mai 1963 for A/S Hytter og Hus, Oslo, der han var disponent - selskapet er gått konkurs, kontrakt med Bjørg Deinboll om på vegne av henne å stå for utparsellering av noe av et utmarksareal under bnr. 1 og 2 til hyttetomter og omsetning - salg eller bortfeste - av tomtene. Plan for utstykking av området forelå sommeren 1963. Etter planen, godkjent av myndighetene, er det plass til 36 hytter på området. Det er til nå oppført 14 hytter, den siste bygd i sommer. Hyttene er vinterisolerte, men ikke godkjent som helårsboliger.

Av de 36 hyttetomtene er 2 bortfestet, de først omsatte og 24 solgt. Første kontrakt ble inngått sommeren 1963, den siste i november 1966. Hver kontrakt har bestemmelse om at det skal være ført opp hytte på tomten innen 3 år fra kontraktsdagen, og Michelsen har betinget seg oppføringen av hyttene.

Når tomter i et så stort antall er blitt solgt, ikke bortleid, er det for å skaffe kapital til påkostninger - omfattende ombyggings- og reparasjonsarbeider - på eiendommens hovedbygning. De gjenværende 10 hyttetomter vil bli bortleid hvis Michelsen ikke kan skaffe penger til å føre opp utleiehytter der.

Gnr. 93 bnr. 1 og 2, bnr. 3 og bnr. 4 har fra gammelt av hatt felles veg fra Østerøyvegen og østover til områder av eiendommene, dels innmark, dels utmark. Vegen er omlag 850 meter fram til det før nevnte utmarksareal for bnr. 1 og 2. Den første del av vegen - 100 meter - har bnr. 1 og 2 innmark på den ene siden, bnr. 4 på den andre. I en lengde av 600 meter har så bnr. 4 mark på begge sider av vegen. Noe av denne marka er innmark. Siste del av vegen går gjennom utmark tilhørende bnr. 3.

Vegen var en kjerreveg inntil 1935. Den ble da ombygd til bilveg. Dette ble gjort av eieren av gnr. 92 bnr. 11 - Skjellodden, Erling Corneliussen. Hans eiendom er et landsted. Corneliussen fikk ved overenskomster med eierne av gnr. 93 bnr. 1 og 2 (Ø. Østby), bnr. 3 (Arnt Skontorp) og bnr. 4 (Albert Andersen) rett til å bruke vegen som atkomstveg til sin eiendom og til å «utbedre og vedlikeholde veien for bilkjøring i

Side:700

den utstrekning han ønsker». Eierne av disse tre eiendommer skulle etter overenskomstene ikke ha plikt til å delta i vedlikehold av vegen. De forbeholdt seg å disponere over vegen «uten nogen medbestemmelsesrett for eieren av «Skjellodden».»

Bjørg Deinboll (Erling Michelsen) har gitt kjøpere og festere av hyttetomter av bnr. 1 og 2's omhandlede utmarksareal adgang til å nytte vegen som atkomstveg - derunder for fremkomst med bil - til sine hytter. Skjøtene og festekontraktene inneholder bestemmelse om at hytteeierne skal være med å bære kostnadene ved vedlikehold av atkomstvegen til og gjennom området. «Gjennom» refererer seg til en på utmarksarealet anlagt 800 meter lang kjøreveg.

Fru Deinboll (Michelsen) anser seg berettiget til å gi hytteeiere rett til å bruke vegen fra Østerøyvegen fram til utmarksarealet, også for kjøring med bil. Eierne av bnr. 3 og bnr. 4 mener hun (han) ikke er berettiget til dette, jfr. nedenfor om hvordan de stiller seg når det gjelder gåing og sykling. - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Westad og kst. lagdommer Berrefjord, er kommet til samme resultat som herredsretten.

Som nevnt hevder Bjørg Deinboll at hun som eier av gnr. 93 bnr. 1 og 2 er eier av den omhandlede veg sammen med de ankende parter som eiere av gnr. 93 bnr. 3 og bnr. 4. Dette bestrides av de ankende parter, som fremholder at fru Deinboll ikke har påvist noe som helst grunnlag for medeiendomsrett for bnr. 1 og 2 i vegen. Det er også omtvistet om den foran nevnte første del av vegen går over bnr. 1 og 2's eller bnr. 4's grunn. Saken er ikke for lagmannsretten slik opplyst at man har tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt hverken til sistnevnte spørsmål eller spørsmålet om eierforholdet til vegen. Etter de foreliggende opplysninger må lagmannsretten legge til grunn av eierne av bnr. 1 og 2, bnr. 3 og bnr. 4 for sine bruk har gjensidig rett til å nytte vegen fram til sine respektive teiger.

Vegen det her gjelder er den eneste vegforbindelse bnr. 1 og 2 har mellom gården og teigen hvor utparselleringen er foretatt. Teigen er et arealmessig ikke ubetydelig område av bnr. 1 og 2. Noe av den er innmark, men det er hovedsakelig uproduktiv mark. Det er opplyst at de 36 utparsellerte hyttetomter tilsammen utgjør 38 mål. Det utparsellerte er i det alt vesentlige bergkoller. Alle kollene er utparsellert. Etter det opplyste må man gå ut fra at det ikke vil bli tale om ytterligere utparsellering av teigen til hyttetomter.

Vegen har fra gammelt vært brukt av bnr. 1 og 2 som et ledd i gårdsdriften. Den har vært trafikert av denne eiendom med kjøretøyer ut fra den til enhver tid aktuelle utnyttelse av teigen i forbindelse med gårdsbruket. Det er til jord- og skogbruk teigen har vært utnyttet, hvilket har vært den naturlige utnyttelse av den inntil i senere tid. Det kan ikke være tvilsomt at nå er det å selge og bortfeste parseller av en del av denne teigen til hyttetomter en naturlig måte å utnytte området på, og lagmannsretten mener som herredsretten at i dette tilfelle må salg og bortleie av hyttetomtene sies å være et ledd i gårdsdriften driften av teigen etter den økonomiske og samfunnsmessige utvikling som har funnet sted.

Vegen som som nevnt var en kjerreveg inntil 1935, skulle tjene de

Side:701

tre brukene under gnr. 93 så langt de hadde behov for den. Erling Corneliussens ombygging av vegen i 1935, i henhold til avtaler med eierne av alle tre eiendommer, ga dem sammen den fordel det lå i at Corneliussen av hensyn til sitt behov opparbeidet vegen til bilveg. Ved å få en bilveg fikk eierne av disse eiendommer større muligheter enn før ved unyttelse av vegen. Vederlaget for dette var ikke annet enn at Corneliussen fikk rett, av de tre eiendommers eiere, til å bruke vegen.

Slik lagmannsretten ser den rett til å bruke vegen som bnr. 1 og 2 har, og når den foretatte utparsellering av hyttetomter ansees å være en naturlig utnyttelse av gårdens driftsform, ligger en bruk av vegen som atkomstveg til hyttene innenfor rammen av den rett til bruk av vegen som gården har. Fru Deinboll vil da være berettiget til å gi hytteeierne adgang til å nytte vegen - kjøre med bil der, som er spørsmålet i saken - hvis denne bruk av vegen ikke betinger økte ulemper for bnr. 3 og bnr. 4. Lagmannsretten som har befart den omtvistede veg, mener at biltrafikk til og fra disse hyttene ikke vil volde merulemper av betydning for noen av de to eiendommene. Man viser til hva herredsretten har uttalt hva angår spørsmålet om ulemper, og nevner at hverken bnr. 3 eller bnr. 4 har hus ved vegen.

Lagmannsretten finner at de ankende parter heller ikke kan gis medhold når det gjelder det subsidiære grunnlag for domskravet. Det foreligger ikke grunnlag for at eieren av bnr. 1 og 2 skal være forpliktet til å betale noe til eierne av bnr. 3 og bnr. 4 for det Erling Corneliussen har investert i vegen til fordel for alle tre eiendommer. Bnr. 1 og 2's eier er, som det vil fremgå av 8. avsnitt i dommen, klar over at kjøpere og festere av hyttetomter må delta i vedlikehold av vegen. Etter det opplyste har imidlertid Corneliussen, ført som vitne for herredsretten men ikke for lagmannsretten, hittil ønsket å bære alle kostnader ved vedlikeholdet. - - -

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Haslev, er kommet til at Skontorps og Andersens påstand må tas tilfølge.

Hva angår veirettens innhold, er opplysningene for lagmannsretten sparsomme og ufullstendige. Blant annet er det omtvistet og uklart om veien for noen del går over fru Deinbolls grunn. Mindretallet må imidlertid etter de foreliggende opplysninger legge til grunn at sakens tre parter for sine bruk har gjensidig rett til å bruke veien frem til sine respektive teiger.

Det er opplyst at fru Deinbolls østre teig er utparsellert i 36 hyttetomter. 26 av disse er omsatt, og av disse er 14 bebygget. Skulle fru Deinboll ha rett til å overføre til kjøpere eller festere av disse 36 tomter rett til bilkjøring på veien, finner mindretallet at veiretten isåfall ville få et annet innhold enn tidligere. Inntil utparsellering av hyttetomter begynte i 1930-årene, ble veien bare brukt av de tre parters gårdsbruk som et ledd i gårdsdriften, og selvom både Skontorp og Andersen ikke har sine hus inntil veien, vil byrdene ved en slik trafikk som fru Deinbolls utparsellering fører med seg, bli vesentlig større enn om veiretten var begrenset til det som veien opprinnelig skulle tjene til, nemlig driften av de tre gårdsbruk.

Når det gjelder ulempene ved biltrafikken på veien, kan nevnes at Andersen har pekt på nedstøving av innmark, åpne grinder og andre plager for husdyrholdet, endog påkjørsel av en hest ved en anledning,

Side:702

mens Skontorp påberoper seg ulemper vedrørende skogen. Også fru Deinboll har for lagmannsretten forklart at hytteeiernes bilkjøring har den virkning at hun må omlegge sitt husdyrhold. Å drive dyr på veien i sommertiden lar seg ikke gjøre annet enn om natten.

Det er ikke lett å gjøre seg opp en helt sikker mening om hva de påklagede ulemper virkelig betyr for Andersens og Skontorps eiendommer. Mindretallet finner det imidlertid godtgjort at biltrafikken volder ulemper som er følelige både for Skontorp og for Andersen i en slik grad at det ikke ville være rimelig at deres eiendommer skulle finne seg i en slik øket belastning uten erstatning. Mindretallet henviser til de synspunkter som er kommet til orde i høyesterettsdommer i Rt-1966-776 og 1205.

Den nye veilovs §53 må antas å kunne gi hytteeierne hjemmel for ekspropriasjon av den nødvendige veirett, derunder eventuelt for bilkjøring frem til hyttene. - - -