Rt-1968-750

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-06-28
Publisert:	HR-1968-89 - Rt-1968-750
Stikkord:	Tingsrett, Veirett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om veirett kunne utvides til å omfatte to utskilte hyttetomter. Høyesterett la til grunn at partene var enig om at de to nye hytteeierenes bruk av veien ikke medførte økt belastning og da var det ikke grunnlag for å nekte slik veirett. Dersom det i fremtiden skulle komme flere hytter og økt bruk av veien, kunne det imidlertid bli nødvendig med begrensing i fremtiden.
Saksgang:	Flekkefjord herredsrett 17.08.1966 - Agder lagmannsrett 05.09.1967 - Høyesterett HR-1968-00089, L.nr. 89/1968
Parter:	Ingvald Johan Vig (høyesterettsadvokat Gunnar Holdt-Aanensen) mot Jørgine Bakken m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve)
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Ryssdal, Gundersen, Helgesen, Wold
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §39, Friluftsloven (1957) §2, §3, Veglova (1963) §53

Dommer Roll-Matthiesen: I sak om veirett, reist av Ingvald Johan Vig mot Jørgine Bakken, Trygve Haga og Arnstein Aadnesen, avsa Flekkefjord herredsrett med domsmenn oppnevnt utenfor Sirdal kommune, den 17. august 1966 dom med denne domsslutning:

«1. Jørgine Bakken, Trygve Haga og Arnstein Aadnesen frifinnes.

2. Ingvald Johan Vig dømmes til å betale til Jørgine Bakken, Trygve Haga og Arnstein Aadnesen i saksomkostninger kr. 1.200,- - tolvhundrekroner - 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne dom.»

Ingvald Johan Vig anket til Agder lagmannsrett, hvis dom av 5. september 1967 har slik domsslutning:

«1. Flekkefjord herredsretts dom av 17. august 1966 stadfestes med den endring at saksomkostninger ikke tilkjennes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingvald Johan Vig til Trygve Haga 150 - etthundreogfemti - kroner, til Leif Arnstein Aadnesen 150 - etthundreogfemti - kroner og til det offentlige 284 - tohundreogåttifire - kroner og det beløp som salæret til høyesterettsadvokat Anders Rekve som oppnevnt prosessfullmektig for Jørgine Bakken fastsettes til.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Ingvald Johan Vig har påanket lagmannsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Vig har nedlagt følgende påstand:

«1. Jørgine Bakken, som eier av gnr. 9 bnr. 1 i Sirdal, kjennes uberettiget til å gi eierne av de hyttetomter Som utskilles fra eller bortleies av hennes eiendom, rett til å bruke buveien og driftsveien over Ingvald Johan Vigs eiendom, gnr. 9 bnr. 3 i Sirdal, som adkomstvei til hyttetomtene.

2. Trygve Haga og Arnstein Aadnesen kjennes uberettiget til å bruke som adkomstvei til sine eiendommer, den buvei og

Side:751

driftsvei som gnr. 9 bnr. 1 i Sirdal har over gnr. 9 bnr. 3 i Sirdal.

3. Ingvald Johan Vig tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett av Jørgine Bakken, Trygve Haga og Arnstein Aadnesen.»

Jørgine Bakken, Trygve Haga og Arnstein Aadnesen har nedlagt sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes med følgende forandring:

Ingvald Johan Vig tilpliktes å betale saksomkostninger til Jørgine Bakken, Trygve Haga og Leif Arnstein Aadnesen for herredsretten, samt saksomkostninger til Trygve Haga og Leif Arnstein Aadnesen og det offentlige for Høyesterett.»

Jørgine Bakken har - som for lagmannsretten - fått fri sakførsel for Høyesterett.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domgrunner. Det er enighet mellom partene om at lagmannsrettens beskrivelse av de faktiske forhold er riktig og skal legges til grunn. For lagmannsretten gjorde ankemotpartene gjeldende at det var fast praksis og oppfatning i Øvre Sirdal at veirett av denne art i gamle utskiftningsforretninger gir rett til å bruke veien til hytter. Lagmannsretten var - i motsetning til herredsretten - ikke enig heri. Anførselen er ikke tatt opp for Høyesterett. Henvisningen til friluftslovens §2 og §3 er heller ikke tatt opp. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten, og det er ikke lagt fram noe nytt materiale.

Partenes anførsler faller sammen med det de tidligere har anført. Jeg henviser herom til lagmannsrettens premisser.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tilføyer:

Denne sak gjelder veiretten for to hytteeiere. Det er fastslått av de tidligere retter - og akseptert av Vig - at disse to eieres bruk av veien ikke medfører øket belastning for bnr. 3. Vig har anført at hvis de to får veirett med hjemmel i post 91 i utskiftningsforretningen av 1931, kan det vanskelig settes noen grense for hvor mange nye hytteeiere som eventuelt på samme måte kan få rett til å bruke veien. Jeg er ikke enig heri. Som anført av lagmannsretten kan videregående bortleie eller salg av tomter få et slikt omfang at hyttefolkets ferdsel på veien vil medføre en øket belastning for bnr. 3 som Vig ikke plikter å finne seg i. Skulle dette skje i fremtiden, må Vig kunne gripe inn overfor nye hytte-eiere. Men den mulighet at en slik økning kan komme til å skje, må være uten betydning ved avgjørelsen av nærværende sak.

Etter det anførte vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter resultatet må Vig også betale saksomkostninger for Høyesterett. Ved fastsettelsen av omkostningene tas hensyn til at tvisten mellom Vig og Jørgine Bakken utgjør den vesentligste del av saken.

Side:752

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ingvald Johan Vig til staten ved Justisdepartementet 3.000 - tre tusen - kroner og til Trygve Haga og Arnstein Aadnesen 500 - fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men finner grunn til å presisere at den rett til «buvei og driftsvei» som ble tillagt bruksnummer 1 ved utskiftningsforretningen i 1931, etter min mening ikke uten videre kan deles opp ved utparsellering av heimebumarksteigen til hyttetomter. Teigen er på flere hundre mål og kan i tilfelle gi plass for et meget stort antall hyttetomter. Førstvoterende har nevnt at salg av tomter kan få et slikt omfang at hyttefolkets ferdsel på veien vil medføre en øket belastning som eieren av den tjenende eiendom ikke plikter å finne seg i. Jeg er enig i dette, men ved avgjørelsen av om veiretten kan overføres til kjøpere av hyttetomter må det etter min mening også legges vekt på at hyttefolkets bruk av veien vil bli av en helt annen art enn den som tidligere er utøvet og som kunne ventes utøvet på grunnlag av utskiftningsforretningen av 1931. Det er videre grunn til å peke på at hytteeiere etter veilovens §53 under visse forutsetninger kan skaffe seg den veirett de måtte ha behov for.

Denne saken gjelder imidlertid bare spørsmålet om veirett for eiere av to hytter som ble oppført i 1961 på en fraskilt parsell og i 1962 på en bortleid parsell. Herredsretten og lagmannsretten har funnet det godtgjort at disse to hytteeieres bruk av gangveien ikke er til noen ulempe, og Vig har for Høyesterett ikke bestridt dette. Under disse omstendigheter og i betraktning av at det ikke er noe som tyder på at oppføringen av de to hyttene er et første ledd i en planlagt større utparsellering, er jeg enig i at Vig ikke har rimelig grunn til å motsette seg at Jørgine Bakken som eier av bruksnummer 1 har gitt Haga og Aadnesen rett til å nytte gangveien over bruksnummer 3.

Ut fra mitt syn på saken og da Vig før saksanlegget tilbød Haga og Aadnesen rett til å bruke veien mot et rent «symbolsk vederlag», er jeg kommet til at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen av rettene.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jakob Bleskestad med domsmenn):

Retten skal bemerke:

Side:753

Stiftelsesgrunninget for den vegservitutt det her dreier seg om er en utskiftningsforretning avhjemlet i 1931. Ut fra forholdene slik de artet seg den gang var det naturlig at utskiftningsretten, når det var spørsmål om å stifte vegrett over nabo grunn, så hen til å fremme de driftsmåter som da var vanlig, m.a.o. når det gjaldt «buvei og driftsvei» må en anta at en da ikke hadde i tankene gangveg for folk fram til hytte eller feriested, som det i Sirdal var svært lite av dengang. Imidlertid er det etter det grunnsyn som har gjort seg gjeldende i teori og rettspraksis på dette område, fastslått at det vedrørende en servitutt av den art det her dreier seg om, normalt må være et visst tøyningsmonn, bruksutøvelsen må kunne være under en viss regulering. Meningen med bestemmelsen i utskiftingsforretningen må være at vegretten skal gjelde adkomst som er vanlig og påregnelig til enhver tid, når bruksutøvelsen hører hjemme under og er et naturlig ledd i de driftsmåter som bygda og distriktet ligger vel til rette for. Som framholdt av de saksøkte var det omlag i midten av 1930 årene at hyttebygging i videre omfang kom igang i Sirdalstraktene, og det er almindelig kjent at dette gjennom de senere årtier har antatt slike dimensjoner, at det for gårdbrukerne i bygda idag spiller en ganske betydelig rolle, og er blitt en ikke uvesentlig del av næringsgrunnlaget, etter den omlegning som således har funnet sted.

Det er på det rene at den bruksutøvelse det her gjelder - bruk av en buveg og driftsveg som gangveg til hytte, over en strekning på omlag 200-250 m., gjennom et inngjerdet område betegnet som kulturbeite, forøvrig i mindre god stand - ikke på noen måte betinger økede ulemper eller skadevirkninger for grunneieren.

Når det fra saksøkerens side er framholdt at det å fraselge eller bortleie endel av heimebumarka - angjeldende hytter ligger i et sådant område - hvorved en mister eller fraskriver seg adgangen til å disponere over samme, umulig kan ansees som et naturlig ledd i selve driften, skal bemerkes at selgeren eller bortleieren, foruten salgssum eller årlig avgift, vanligvis får ikke ubetydelige ekstrainntekter i form av oppdrag med transport, tilsyn, anskaffelse av brensel o.l. Det er derfor ikke tvilsomt at denne nye næringsgren spiller en ganske stor rolle for en rekke bruk i dalen.

Landbruksministeren sees nylig å ha uttalt, i et foredrag om aktuelle landbrukspolitiske spørsmål, at vi «kommer nok til å måtte leve videre med våre små bruk». Oppgaven må bli å innpasse de små bruk - som det finnes mange av i Sirdal - i det moderne samfunn. Et viktig ledd i denne henseende antas friluftsliv i forbindelse med hytter og feriesteder å være, etterhvert som folks ferie - og fritid i pakt med utviklingen utvides og forlenges. Sirdal som fjellbygd og med den beliggenhet den har antas vel egnet hertil. På denne bakgrunn antar retten at den regulering av bruksutøvelsen, som har funnet sted i nærværende tilfelle, må være hjemlet i utskiftingsforretningen som et ledd i gårdsdriften, og det antas videre at dette stemmer med vanlig oppfatning og årelang praksis i distriktet.

Etter det resultat retten er kommet til er det upåkrevet å komme nærmere inn på reglene i friluftsloven om ferdsel i utmark, om det foreligger godkjennelse m.v. - - -

Side:754

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kåre Westad og Markus Endresen og sorenskriver Reidar Borge):

Ingvald Johan Vig og Jørgine Bakken er eiere av henholdsvis bnr. 3 og bnr. 1 under gnr. 9, Sinnes, i Sirdal kommune. Vig kjøpte bnr. 3 i 1941 og overtok selv driften av gården i 1945. Frk. Bakken har eid bnr. 1 siden 1945.

Leif Arnstein Aadnesen eier gnr. 9 bnr. 78, Orreknollen, en hyttetomt på noe under 1/2 mål fraskilt bnr. 1 ved skylddelingsforretning 29. oktober 1960. Tomten ligger i heimebumarksteigen til bnr. 1, et stykke nord i den. Tomten ble tilskjøtet ham 11. mars 1961. Kjøpesummen var kr. 2.000,-. Det ble oppført hytte på tomten i 1961.

Trygve Haga leier en hyttetomt på ca. 1/4 mål under bnr. 1. Også den ligger i gårdens heimebumarksteig, i sydenden av denne. Tomten ble ved skylddelingsforretning 27. august 1960 fraskilt bnr. 1, fikk bnr. 75 og bruksnavnet Solkro, men ble senere - i august 1961 - igjen sammenføyd med bnr. 1. I skylddelingsforretning angis som kjøper Torvald Oftedal, som dog ikke fikk seg overdratt tomten. Oftedal førte opp grunnmur til hytte der, det øvrige arbeid med hytta er gjort av Haga. Hytta var ferdig i 1962. Haga har bare en muntlig leieavtale med frk. Bakken. Det er ikke avtalt noen bestemt leietid. I leie betales kr. 100 pr år.

I skylddelingsdokumentet vedrørende utskillingen av bnr. 75 fra bnr. 1 ble det om vegrett for parsellen sagt:

«Kjøper hev rett til å bruka selgerens buveg og driftsveg i Solheimdalen fram til tomta.» I skylddelingsdokumentet for bnr. 78 heter det om vegrett: «Kjøparen hev rett til veg over seljarens eiendom, - fram til hytta.»

I en utskiftningsforretning over en del av utmarka til gnr. 9, påbegynt i 1919 og avsluttet 11. juli 1931, ble bnr. 1 tillagt «buvej og driftsvei fra egen innmark over C's (bnr. 3's) heimebumarksteig i Solheimsdalen til egen heimebumarksteig» (forretningens punkt 91). Nevnte drifts- og buveg er 200-300 meter lang. Den går gjennom et område betegnet som kulturbeite og som er inngjerdet sammen med noe av innmarka til bnr. 3.

Jørgine Bakken har muntlig gitt Haga og Aadnesen tillatelse til å bruke denne drifts- og buveg for bnr. 1 og bnr. 3 som atkomstveg - gangveg - til sine hytter. Hun anser seg berettiget til å gi eiere av hytter på tomter som utskilles fra eller bortleies av hennes eiendom (heimebumarksteigen) rett til å bruke denne vegen. Vig mener frk. Bakken ikke er berettiget til å gi hytteeiere rett til å nytte vegen.

For å komme til og fra Aadnesens og Hagas hytter må en gå over annen eiendom enn frk. Bakkens. En kan ikke komme fram til Hagas hytte uten over Vigs eiendom. Dette er ikke forholdet når det gjelder Aadnesens hytte, idet en foruten over Vigs eiendom kan komme fram dit på en gangsti over tre andre eiendommer. - - -

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at såvel Trygve Haga og Leif Arnstein Aadnesen som Jørgine Bakken må frifinnes.

Hovedspørsmålet i saken er om Jørgine Bakken som eier av gnr. 9 bnr. 1 i forhold til Vig som eier av den tjenende eiendom i det hele er berettiget til å gi eier av hytte på tomt utskilt fra eller bortleid av

Side:755

hennes eiendom (heimebumarksteigen) adgang til å nytte som atkomstveg den buveg og driftsveg som ble utlagt eiendommen til fremtidig bruk ved utskiftningsforretningen avsluttet i 1931. Slik saken er prosedert for lagmannsretten, foreligger til avgjørelse om en slik bruk av vegen har hjemmel direkte i utskiftningsforretningen. Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at så er tilfelle, idet man som den mener at salg eller bortleie av parseller av teigen til hyttetomter må sies å Være et ledd i gårdsdriften - driften av bumarka - etter den utvikling som har funnet sted. Man kan i vesentlige deler tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt, men skal etter bevisførselen og prosedyren under ankeforhandlingen gjøre en del tilføyelser.

På tidspunktet for utskiftningen var det enkle jordbruksforhold i Øvre Sirdal, et jordbruk tilpasset de forhold som en fjellbygd som den kan gi. Det er på det rene - og ikke omtvistet i saken - at det under utskiftningsforretningen var rent jordbruksmessige interesser som dominerte, at det hele var basert på jordbruksmessige forhold i snever forstand. Ethvert eventuelt behov for veg over en annens eiendom var knyttet til det gårdsbruk vedkommende drev på den tiden, og de i utskiftningsforretningen trufne bestemmelser om utlegging av veg over annet bruk var utvilsomt motivert ene og alene ut fra behovet for vedkommende veg til jordbruksformål. Som nevnt av herredsretten var det den gang svært lite hyttebebyggelse i Sirdal, så det ble sikkert ikke tatt hensyn til bruk av veg til hytter ved utleggingen av veger.

Bnr. 1's vegrett over bnr. 3 ble etablert ved utskiftningen som en ny vegrett for gården, og gården har ikke annen vegforbindelse med heimebumarksteigen enn over bnr. 3. Gården fikk «buvei og driftsvei» over bnr. 3. Etter lagmannsrettens mening må uttrykket «driftsvei» brukt ved siden av «buvei» ha en viss selvstendig betydning, en oppfatning som styrkes også av såvel andre bestemmelser i Sinnesutskiftningens kapitel om veger som bestemmelser i vegkapitlet i utmarksutskiftningen på Ousdal i årene 1916-1929. Ousdalutskiftningen gikk stort sett parallelt med utskiftningen på Sinnes, og de to forretningene ble bestyrt av samme utskiftningsformann. «Driftsvei» i disse forretninger er en veg som er nødvendig for driften av vedkommende område, i dette tilfelle driften av bnr. 1's heimebumarksteig. At bnr. 1 ble tillagt rett til driftsveg over bnr. 3 må innebære at gården skulle ha atkomstveg til teigen ut fra den til enhver tid aktuelle og naturlige utnyttelse av teigen i forbindelse med gårdsbruket. Lagmannsretten er således i hovedsaken enig i hva herredsretten har uttalt må være meningen med vegrettsbestemmelsen. Vig har erklært seg dypt uenig i dette syn på innholdet av bestemmelsen under påberopelse av utskiftningsloven av 1882 §39 første ledd i.f. («benyttelse») og at det i utskiftningsforretningen er klart angitt hvilken bruk som kan gjøres av vegretten. Både Vig og ankemotpartene har for lagmannsretten ført vitner om praksis og oppfatning i distriktet vedrørende omfanget av vegrettigheter fastsatt i utskiftningsforretninger. Etter denne vitneførsel må lagmannsretten, i motsetning til herredsretten, gå ut fra at det ikke er noen fast praksis eller oppfatning forsåvidt i bygda. Dette finnes imidlertid etter forholdene ikke å kunne tillegges betydning ved tolkningen av omhandlede vegrettsbestemmelse. Man finner grunn til å nevne at Vigs oppfatning

Side:756

når det gjelder vegretten som bnr. 1 ved forretningens punkt 91 fikk over bnr. 3, står dårlig til hva han ifølge uttalelse under ankeforhandlingen mener seg berettiget til i henhold til punkt 96 i forretningen. Det heter der: «C (bnr. 3) skal ha rett til kjørevei over A's (bnr. 1's) heimebumarksteig mellom sine innmarksteiger (kartfig. nr. 223 og 224).» På sin heimebumarksteig hvorover bnr. 1 ble tillagt vegrett, har Vig som nevnt solgt eller bygslet bort 5 hyttetomter. Hytter er oppført på alle. Eierne nytter bnr. 1's tidligere drifts- og buveg som atkomstveg til hyttene. For tre av disse hytters vedkommende går hyttefolket over bnr. 1's heimebumarksteig for å hente vann på den vestlige av bnr. 3's nevnte innmarksteiger. Vig har gitt hytteeierne tillatelse til dette uten å forespørre frk. Bakken. Hun har for lagmannsretten uttalt at hun ikke har noe imot at folk på disse hytter går over hennes teig. Når Vig har ment seg berettiget til å gi disse hytteeiere adgang til å ferdes over bnr. 1's bumarksteig, er det - sier han - fordi han har kjørevegs-rett over den. Til dette kan sies at han i utskiftningsforretningen er tilstått rett til kjøreveg der mellom sine innmarksteiger. Riktignok er det, som fremholdt av Vigs prosessfullmektig, så at om Vigs oppfatning med hensyn til adgangen til å gi slike tillatelser skulle være feil, kan ikke hans forhold i denne forbindelse danne basis for en rett for frk. Bakken som hun ellers ikke ville hatt, men denne Vigs oppfatning og opptreden er dog slett ikke uten interesse for det spørsmål som foreligger til avgjørelse i nærværende sak.

Hyttebyggingen i Øvre Sirdal - ovenfor Dorgefoss - tok til noen år før krigen og har etter krigen foregått i stadig større omfang. Man har ikke sikre opplysninger om hvor mange hytter det nå er i bygda under ett eller på Sinnes, men det dreier seg om et betydelig antall, hvorav en stor del på Sinnes. Tallet for hele bygda kan, er det sagt, være mellom 1000 og 2000. Det er uten videre klart at en hyttebygging av slike dimensjoner som dette har økonomisk betydning for bygda sett under ett, og det kan etter det fremkomne heller ikke være tvil om at salg eller bortleie av hyttetomter sammen med ordninger avtalt mellom gårdbrukere og hytteeiere - som bemerket av herredsretten - kan spille en ganske stor rolle og bli en ikke uvesentlig del av næringsgrunnlaget for gårdbrukerne. Det er opplyst at det er opptil 40-50 hytter på et enkelt bruk. I hyttebyggingens første tid ble tomtene som regel frasolgt gårdene, men i de senere år er det praktisk talt bare foretatt bortleie av grunn. Det er en liten prosentvis andel av hyttetomtene som er solgt. Bygslingstiden er i mange tilfelle kort, 25-20-15 år, til dels så kort som 5 år. Bygslingsavgiftene, hvor en jevn økning har funnet sted, er en ny og god inntektskilde for en rekke gårdbrukere, er med og skaper grunnlag for at de kan sitte med sine gårder. Viktig er her også, som nevnt av herredsretten, de ekstrainntekter som gårdbrukerne kan få for føring av tilsyn med hyttene, skaffing av brensel o.l. Det er opplyst å være vaniig at slikt overlates av hytteeierne til den gårdbruker som har solgt eller bortleid tomten, og som da for dette har en kontinuerlig inntekt. Disse ekstrainntekter tilfaller gårdene og etter lagmannsrettens mening som ledd i den jordbruksvirksomhet de driver etter den delvise omlegging av driften som har funnet sted. Frk. Bakken har hverken overfor Haga eller Aadnesen forbeholdt seg rett

Side:757

til å kunne kreve å ha tilsyn m.v. med hyttene. Hun har ikke hatt annen ekstrainntekt fra dem enn fra Aadnesen for snømåking ved en enkelt anledning for noen år siden, betalt med kr. 15,- i kontanter og vinduer til våningshuset på gården. Man nevner at frk. Bakken er 66 år. har noe nedsatt førlighet på grunn av benbrudd for en tid tilbake og bor sammen med sin far som er over 90 år.

Etter det av ankemotpartene fremlagte rundskriv nr. 3/1966 fra Statens Landbruksbank bevilger banken lån til oppføring av utleiehytter hvis virksomheten er «et ledd i utbygging av vanlige landbrukseiendommer». Rundskrivet viser at en betrakter det å drive med utleiehytter som et ledd i jordbruksdrift som fjellbygdene har måttet slå inn på. Etter lagmannsrettens oppfatning er den form som følges i Øvre Sirdal, bortleie av hyttetomter og hva der som nevnt kan være forbundet med det, i enda sterkere grad en utnyttelse av vanlige jordbrukseiendommer. Utviklingen der har ført med seg at det å leie bort hyttetomter må ansees som et naturlig og nødvendig ledd i gårdsdriften. Det gjelder for gårdbrukerne å gjøre det økonomisk beste ut av gården, å finne fram til former for utnyttelse som bidrar til å opprettholde gården Som gårdsbruk. Bortleie av hyttetomter er en omlegging av driften, ikke en helt ny driftsmåte.

Frk. Bakken er på grunn av benbruddet for en tid tilbake ikke i stand til å drive gården som før. Hun hadde kreaturer - 4 kyr - inntil for et par år siden, hun måtte kvitte seg med besetningen på grunn av sin nedsatte førlighet. Dyrene gikk i sommerhalvåret på beite i bumarksteigen fra morgen til kveld. Noen annen bruk av teigen gjorde hun ikke. Noe av teigen, den sydlige del avgrenset ved et øst-vestgående gjerde, kunne oppdyrkes, eventuelt bli gjort til kulturbeite. - Av dyr har frk. Bakken nå bare to lam. Innmarka på gården er bortforpaktet.

Man er selvfølgelig enig med Vig når han har fremholdt at en i det foreliggende tilfelle ikke står overfor en veg som den bruksberettigede kan bruke som han vil, men det følger på den annen side av det foran anførte at Vig ikke kan høres med at innholdet av vegretten tillagt bnr. 1 er så snevert som han ser det. Som sagt brukes ikke bumarksteigen lenger av frk. Bakken til beiting. Det kan ikke ha vært meningen med vegrettsbestemmelsen at hun når hun har sluttet å holde kreaturer, skal være avskåret fra enhver annen utnyttelse av teigen, at området m.a.o. må bli et lukket område. Hun må gis adgang til å utnytte arealet på annen måte, gjennom en annen for gården fornuftig og naturlig driftsform. Det som er aktuelt på dette bruket er bortbygsling av hyttetomter i forbindelse med gårdsbruket, å skaffe seg en inntekt av å bygsle bort tomter. Gården skal bestå, og bortleie av hyttetomter er en naturlig utnyttelse av gårdens driftsform. Frk. Bakken kan ikke anvise annen veg til gårdens bumarksteig enn den omtvistede. En bruk av denne vegen som atkomstveg til hyttetomter på teigen menes å gå inn under «driftsvei» i utskiftningsforretningens punkt 91.

Haga og Aadnesen har etter dette adgang i henhold til utskiftningen til å bruke vegen over Vigs bumarksteig som atkomstveg til sine hytter. Man tilføyer at deres bruk av vegen klart ikke betinger økte ulemper for den tjenende eiendom. Ulempene for eiendommen antas å være mindre ved deres benyttelse av vegen enn de var den gang servitutten ble stiftet og da frk. Bakken drev kreaturer på vegen.

Side:758

En kan som før nevnt overhodet ikke komme fram til Hagas hytte uten over Vigs eiendom, hva en derimot kan til Aadnesens hytte. Aadnesen har i de 2-3 siste årene, etter at Vig protesterte mot bruken av vegen over sin eiendom, som regel tatt seg fram til hytta ad annen veg, hva han sier han har gjort for å unngå ufred. Nevnte veg er omtrent like lang og like bratt som den han har til hytta om han går over Vigs eiendom. Det har hittil ikke vært gjort innsigelse mot hans bruk av denne veg, han har ikke rett til veg der.

Punkt 1 i Vigs påstand kunne ikke tas til følge medmindre frk. Bakken ble ansett uberettiget til å la en eneste eier av hytte på tomt utskilt fra eller bortleid av hennes eiendom få nytte den omtvistede veg som atkomstveg. Når man har funnet henne berettiget til å gi Haga og Aadnesen adgang til å nytte vegen, fører derfor domskravet overfor henne ikke fram. Det kan, hensett bl.a. til de stedlige forhold, ikke være tvilsomt at hun vil kunne gi flere enn disse to adgang til å bruke vegen, idet man dog om dette spørsmål videre skal bemerke:

Bnr. 1's bumarksteig har en lengde syd-nord på 2-3 km. og er mellom 100 og 200 meter bred, bredere i nord enn i syd. Det er muligheter for oppsetting av hytter på storparten av teigen, og frk. Bakkens prosessfullmektig har sagt det kan legges til grunn at det er plass for et stort antall hytter.

Det er nå bare Hagas og Aadnesens hytter på teigen. En tredje hyttetomt er overlatt en søsterdatter av frk. Bakken. Tomten er ikke bebygd. Vig gjør ingen innvending mot at vegen over hans eiendom blir brukt av frk. Bakkens søsterdatter, han anser henne som «tilhørende familien» (bnr. 1).

Frk. Bakken har ikke for tiden planer om bortleie eller salg av ytterligere tomter, men en må regne med at dette kan bli aktuelt slik etterspørselen er etter hyttetomter i Øvre Sirdal. Det er ikke mulig nå å si tilnærmet sikkert hvor mange tomter som ville kunne komme i tillegg, - dog er det ingen tvil om at det ville kunne bli så mange at en om samtlige hytteeiere gjorde bruk av vegen over bnr. 3 som atkomstveg til sine hytter, fikk en situasjon som Vig ville være berettiget til å gripe inn overfor. Det er nemlig klart at frk. Bakkens videregående bortleie eller salg av tomter kan få et slikt omfang at hyttefolkets ferdsel over Vigs eiendom til og fra hyttene vil være en økt belastning for eiendommen som Vig ikke plikter å finne seg i. Spørsmålet om hvor grensen går for hva Vig må tåle/kan motsette seg av mertrafikk (til flere hytter) i forhold til nå, får han i tilfelle ta opp senere.

Ankemotpartene har også for lagmannsretten trukket fram friluftslovens §2, dessuten nevnt §3. Under argumentering for at bruk av vegen over Vigs eiendom som gangveg til omhandlede to hyttetomter ikke betyr større tyngsel ved vegservitutten enn før, er fremholdt at nevnte lovbestemmelser gir en vid adgang til påføring av ulemper i henholdsvis utmark og innmark. Forøvrig er anført at da grunnstykket må regnes som utmark, kan de ferdes der hele året; i hvert fall kan Vig etter lovens §3 ikke nekte dem å gå der i vinterhalvåret.

Lagmannsretten lar ligge hvorvidt grunnstykket er innmark, som Vig mener, eller utmark i friluftslovens forstand. Saken gjelder en bestemt veg, hyttefolks adgang eller ikke adgang til å bruke denne i kraft

Side:759

av bnr. 1's tillagte vegrett, ikke almenhetens ferdselsrett etter friluftsloven. En rett for almenheten til ferdsel i et område innebærer selvsagt ikke rett til å ta varig veg over grunnen.

Man bemerker til slutt at denne sak atskiller seg i flere henseender fra den som Høyesterett avsa dom i 4. juni 1966 ( Rt-1966-776). Man kan ikke se at det i den saken var tale om bortleie av hyttetomter som ledd i gårdsdriften, hva det her er funnet å være. Videre er forholdet at mens Hagas og Aadnesens bruk av vegen som atkomstveg til hyttetomtene som før nevnt ikke er mertyngende for den tjenende eiendom, er det i høyesterettsdommen lagt vekt på at «en utvidet bruk av gangstien (som gikk over tunet og lå nær inn til husveggen) kan bli særlig sjenerende»

Etter foranstående vil herredsrettens dom bli stadfestet i realitetsspørsmålene.