Rt-1968-91

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-02-03
Publisert:	Rt-1968-91
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 8B/1968
Parter:	A (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland) mot 1 fru B og hennes barn C (advokat Peer Lea - til prøve).
Forfatter:	Anker, Eckhoff, Stabel, Helgesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21

Dommer Anker: Ryfylke herredsrett avsa 8. september 1964 dom med denne domsslutning:

«I medhold av lov om born utanom ekteskap §21 annet ledd, kjennes hverken D, født xx.xx.1936, eller A, født xx.xx.1940, å være far til E's (nå fru B) barn, født xx.xx.1961.»

E (nå fru B) og hennes barn C påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som pådømte saken den 14. januar 1967 med slik domsslutning:

«A er far til fru B's barn C, født xx.xx.1961.

For såvidt angår D stadfestes herredsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rettens formann, lagmannen, stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det skal føyes til at E er gift og heter fru B.

A har anket til Høyesterett. Det hevdes at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det mener at det er «monaleg meir truleg» at A er far til barnet enn at D er det. Det vises blant annet til at barnemoren under bevisopptak til bruk for Høyesterett har forklart om samleiet med D at hun har bitt seg merke i datoen 4. november 1960 på grunn av at det samme dag foregikk noen marknadsgreier på torvet i Stavanger. Hun mener, forklarer hun, at samleiet fant sted en mandag eller tirsdag. Til dette bemerker den ankende part at markedet etter foretatte undersøkelser ble holdt i slutten av oktober. Hvis samleiet fant sted en mandag eller tirsdag, må det da ha vært den 24. eller 25. oktober, dvs. 268 eller 267 dager før barnet ble født. Dette passer godt som konsepsjonstid selv når det gjelder et stort barn.

Den ankende part viser ellers til lagmannens dissenterende votum. Han har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt A er frifunnet for farskapet til fru B's barn C, født xx.xx.1961.

2. Fru B dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene fru B og hennes barn C viser til sine tidligere anførsler og til nye opplysninger som er kommet fram om

Side:92

blodtypebestemmelsen for D. Også ankemotpartene har fått bevilling til fri sakførsel, og deres påstand er:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

A tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»

D har fremdeles ikke latt seg oppspore. Ankeerklæringen til Høyesterett har vært kunngjort i Norsk Lysingsblad og Haugesunds avis og ved oppslag i Stavanger og Bergen tinghus. Forkynnelse er også forsøkt gjennom D's far.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med nytt avhør av partene A og fru B. Det er kommet til en del nye dokumenter. Jeg kommer tilbake til de viktigste av disse.

Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til flertallets begrunnelse. Det nye bevisstoff gir anledning til enkelte tilføyelser.

For herredsretten forelå ingen opplysning om blodtypebestemmelsen av D, det var først på lagmannsrettens initiativ man fikk opplysninger om den bestemmelsen som var foretatt under hans militærtjeneste. Sjefslegen for Sjøforsvaret uttalte:

«Ifølge militært helsekort har D, født xx.xx.1936 blodgruppe 0.

Blodtypebestemmelsene i Forsvaret er en masseundersøkelse, så det foreligger mulighet for feil, feilskrivning m.v.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg skrev i denne anledning til Sjøforsvarets overkommando og ba forskjellige spørsmål om blodprøvetakingen besvart. Svaret gikk bl.a. ut på at blodprøvetakingen ble foretatt 12. november 1959 ved Marvika orlogsstasjon og at D's prøve ble sendt inn som enkeltprøve. Fotostatkopi av blanketten som fulgte glasset ble vedlagt brevet til Kjæremålsutvalget og er dokumentert for Høyesterett. Blodtypebestemmelsen som viser «Blodtype O Meincke's reaksjon: Negativ», er foretatt ved Serologisk laboratorium, Forsvarets sanitet. Ankemotpartenes prosessfullmektig advokat Peer Lea ønsket en ny uttalelse fra Sjøforsvaret, og i et brev til Forsvarets sanitet fra sjefslegen for Sjøforsvaret datert 13. desember 1967 heter det: «Blanketten viser at denne prøve er innsendt som enkeltprøve. Grunnlaget for Sjøforsvarets overkommandos reservasjon vedrørende muligheter for feil skulle da falle bort.» I brev av 11. januar 1968 til advokat Lea fra Forsvarets sanitet uttales bl.a.:

«Ved fremmøte til førstegangstjeneste blir der tatt blodprøve til blodtypebestemmelse av alle vernepliktige.

Blodprøvene blir tatt på fremmøtestedet og sendt Serologisk laboratorium, Oslo.

Ved Serologisk Laboratorium blir blodtypen bestemt og blodtypen blir preget på vedkommendes gjenkjenningsmerke.

Det er selvfølgelig av den aller største viktighet at dette arbeidet blir nøyaktig og korrekt utført.

- - - - -

Ved en kontrollundersøkelse i 1958-1959 kunne en ikke

Side:93

påvise der i noget tilfelle var forekommet feil blodtyping. Derimot hadde der forekommet feil ved overføring av blodtype fra lister til vedkommendes militære tjenestebok ute ved avdelingene.

I det aktuelle tilfelle vedrørende D er blodprøven tappet, innsendt og undersøkt som enkeltprøve. En må derfor kunne regne med at den foreliggende blodtype er riktig.»

Etter det som således er kommet fram om blodtypebestemmelsen for D, finner jeg at det må legges større vekt på denne enn lagmannsretten gjorde, jeg kan ikke se at uttalelsene under voteringen i høyesterettsdommen referert i Rt-1966-802 flg. gir grunnlag for noen annen vurdering. Etter dette mener jeg å kunne slå fast at A's farskap er «monaleg meir truleg» enn D's. Jeg tar da også hensyn til det som er opplyst om barnets vekt, sammenholdt med opplysningene om tidspunktet for A's og D's samleier med E (nå fru B). A har under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklart at det siste samleiet fant sted rundt den 10. oktober 1960. Dette passer godt som konsepsjonstid. Hva D angår har både herredsretten og lagmannsretten lagt til grunn barnemorens opplysning om at samleiet foregikk 4. eller 5. november, og jeg kan ikke se at hennes forgjeves forsøk nå 7 år etter samleiet på å støtte opp under datoangivelsen ved å nevne marknadsgreier og bestemte ukedager er egnet til å avsvekke datoangivelsen. Jeg antar at samleiet har funnet sted i begynnelsen av november, sannsynligvis den 4. eller 5., slik barnemoren hele tiden har hevdet.

For fullstendighets skyld vil jeg sluttelig nevne en erklæring av 15. januar 1968 fra prosektor, dr. med. Trond Reinskou, Rettsmedisinsk Institutt, om at den blodtypestatistiske farskapsindex for A etter de foretatte blodtypebestemmelser er ca. 2,5. Jeg bemerker at en index av denne størrelsesorden ikke kan tillegges avgjørende vekt isolert sett, se Rettsmedisinsk Institutts veiledning av 15. september 1961 vedlagt Justisdepartementets rundskriv av 15. desember 1961 om Blodtypebestemmelser i barnefarsaker. Se også prosektor dr. med. Jon Lundevalls artikkel i Retstidende 1961 side 123 flg., særlig 127.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse også når det gjelder saksomkostningene. På grunn av sakens art og fordi nye opplysninger av betydning er kommet fram, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Helgesen og Thrap: Likeså.

Side:94

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Einar Rege):

- - -

Om sitt forhold til A har E (nå fru B) forklart at hun traff ham første gang sommeren 1960. Siden traff de hverandre flere ganger og det kom til samleie mellom dem. Hun husket at de hadde flere samleier siden. Hun brukte ikke selv noe preventivt middel og kunne heller ikke huske at A brukte dette. Hun syntes å huske at A trakk seg tilbake før sedavgang, hun hadde inntrykk av at han var nokså påpasselig slik. Men en gang A hadde drukket, trodde hun ikke at han var påpasselig nok. Hun kunne ikke huske hvor mange ganger hun hadde samleie med A.

A har forklart at han traff E (fru B) første gang sommeren eller høsten 1960. Siden traff de hverandre flere ganger og det kom til samleie mellom dem. Han mente de hadde samleie ialt 3 ganger. Ved første samleie brukte han ikke noe preventivt middel, men han trakk seg tilbake før sedavgang. De to andre gangene brukte han gummi som preventivt middel.

Det har vært foretatt blodprøver av saksøkerne og A og Rettsmedisinsk Institutt konkluderer med at det etter blodtypene ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet.

I skriv av 5. juni 1964 fra overlegen ved Haugesund sykehus, kirurgisk avdeling, heter det at barnet var fullbåret.

Det er på det rene at E (fru B) og A har hatt samleier med hverandre og det kan hensett til såvel resultatet av blodprøvene som svangerskapets varighet ikke utelukkes at A kan være far til barnet.

Når det gjelder forholdet til D, har E (fru B) forklart at hun traff ham første gang den 4. november 1960 og at de da hadde samleie med hverandre. Hun hadde merket seg spesielt at denne dagen var 4. november 1960 uten at hun kunne gi noen forklaring på hvorfor hun spesielt husket denne dagen.

Det har ikke vært mulig å få forklaring av eller tatt blodprøve av D. Han hadde skrevet til sin far at han var i Fremmedlegionen. Rettsanmodningen førte ikke frem, idet det ikke lyktes å identifisere D i Fremmedlegionens ruller. Selv om en bare har E's (fru B) forklaring, finner retten ikke grunn til å tvile på at det har funnet sted samleie mellom henne og D. Legger en til grunn at hun ble besvangret den 4. november 1960, vil svangerskapsterminen bli 255 dager. Det kan etter rettens mening heller ikke utelukkes at D kan være far til barnet.

Det er således etter rettens mening på det rene at E (fru B) har hatt samleie med 2 forskjellige menn på den tid hun er blitt besvangret. Det foreligger intet som gir grunnlag for å anta at det er mer sannsynlig at den ene av dem er far til E's barn enn den annen. Retten finner i medhold av lov om born utanom ekteskap §21 annet ledd, at ingen av de saksøkte kan dømmes til far. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Helge Refsum og Jac. Wesenberg):

- - -

For lagmannsretten er det på det rene at i følge militært helsekort har D blodgruppe O, men at blodtypebestemmelse i forsvaret er en masseundersøkelse, så det foreligger mulighet for feil eller feilskriving.

Side:95

D har vært, og er muligens fremdeles, i utenriks sjøfart. Det har ikke vært mulig å oppspore ham. Kontrollprøve av ham har derfor ikke kunnet tas. Det er derfor heller ikke funnet grunn til å ta kontrollprøver av de andre partene. - - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagdommerne Refsum og Wesenberg - kommer til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten finner det «monaleg meir truleg» at A er far enn at D er det.

Fødselsmeldingen viser at barnet ved fødselen var 57 centimeter langt og veide 4730 gram. Spørsmålet om hvor mange uker svangerskapet trolig har vart er besvart med ca. 40 uker. Moren oppgir i følge meldingen at reglene hennes siste gang begynte den «ca. september el. oktober (altid uregelmessig menstruasjon)». Hun husker ikke når det kjentes liv første gang, oppgir at hun ble besvangret 4.11.60, og oppgir D som far.

I svangerskapsmeldingen er den trykte tekst om at moren har «meldt at ho har vorte med barn truleg den» utfylt med «4.-5./11-60.» Hun husker ikke tiden for siste menstruasjon, og kan ikke tidfeste når hun kjente liv første gangen. Legen mener at hun er med barn i 26. uke, og at fødsel kan ventes den 1.8.1961, «men dr. Isefiær, Stavanger veit det truleg nøyare, då han undersøkte henne i januar 61.»

Journalutskriften fra lege Isefiær viser at E (nå fru B) var på hans kontor den 5.1.1961, henvist av dr. Skjelbred-Knudsen for utflod, og at det ble påvist av Isefiær at hun var «8 uker gravid».

Uttalelsen fra professor Lundevall inneholder at hvis D er av blodtype O, foreligger det utelukkelseskonklusjon for hans farskap i saken etter 1. arvegangsregel i ABO-systemet. Professoren peker på at i følge rundskriv av 25.4.1951 fra Justisdepartementet bør det i slike tilfelle foretas kontrolltypebestemmelser.

A har forklart at E (fru B) og han hadde 2-3 samleier sommeren - høsten 1960, og at han mener det ble slutt mellom dem rundt om 10. oktober, og at det da var en tid, kanskje noen dager, siden det siste samleie. Fru B har forklart at hun mener det var senere i oktober det ble slutt mellom dem. Hun har forklart at ved fødselen sa jordmoren at hun sikkert hadde gått 14 dager over tiden, og at hun har et barn i sitt ekteskap og gikk 3 uker over tiden med det.

Når flertallet finner det «monaleg meir truleg» at A er faren enn at D er det, legger det vekt på at barnets lengde og vekt ved fødselen taler mot et kortvarigere svangerskap. I fødselsmeldingen er svangerskapet anslått til ca. 40 uker. 40 uker tilbake fra 19.7.1961 blir 12.10.1960. Lege Øyvind Bekkhus oppgir i svangerskapsmeldingen at han den 22.4.1961 anslo moren til å være med barn i 26. uke. Det vil si at svangerskapet skulle ha begynt 22.-29.10.1960, altså en tid forut for 4.-5.11. Og han ventet fødselen den 1.8.1961 men den inntraff 12 dager tidligere.

Man må regne med muligheten av feil i D's militære helsekort. Det kan nevnes at spørsmålet om påliteligheten av et militært helsekort også er omhandlet i høyesterettsdom i Rt-1966-802. Fordi det ikke har vært mulig å få tatt kontrollprøve av D har retten heller ikke funnet tilstrekkelig grunn til å innhente kontrollprøver av de andre partene. Retten mener allikevel at det foreligger en stor sannsynlighet for at oppgaven i det militære helsekort og de andre

Side:96

blodtypebestemmelser i saken er riktige. Det militære helsekort er derfor sammenholdt med blodtypebestemmelsene i saken, et bevismoment som reduserer den relative sannsynlighet for at det av de to motparter er D som er faren.

På den annen side har lege Isefiær den 5. januar i følge sin journal påvist 8 uker graviditet. 8 uker tilbake fra 5.1. blir 10.11, et tidspunkt som i hvert fall synes å måtte være for sent.

Ved en samlet vurdering er flertallet, skjønt under tvil som nevnt, kommet til at det er «monaleg meir truleg» at A er faren enn at D er det. - - -

Lagmann Eftestøl kommer til samme resultat som herredsretten, og tiltrær i det vesentlige dens begrunnelse med følgende tilføyelse: Lege Isefiærs journal taler avgjort for at det er mer sannsynlig at D er far enn at A er det. På den annen side taler det som er gjengitt fra fødselsmeldingen og, om enn i svakere grad, svangerskapsmeldingen for at det er mer sannsynlig at A er far enn at D er det. For dette taler også D's militære helsekort; men dette må tillegges begrenset verdi. En svangerskapslengde på 255 dager for et fullbåret barn antas ikke i seg selv så kort at den ikke er godt mulig. Ved samlet vurdering finner denne voterende som herredsretten ikke at det er «monaleg meir truleg» at den ene av motpartene er far enn at den andre er det. - - -