Rt-1969-1331

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1969-12-06
Publisert:	Rt-1969-1331
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 163/1969
Parter:	Statsadvokat Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Blom, Endresen, Stabel, Mindretall: Roll-Matthiesen, Bahr
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §270, §271, Løsgjengerloven (1900) §17, §227, §52, §63, Sjekkloven (1932) §4, §66

Dommer Blom: Indre Follo herredsrett avsa 4. september 1969 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1950, dømmes for forbrytelse mot strl. §227 og forseelse mot drukkenskapslovens §17, jfr. strl. §63 annet ledd til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager med fradrag av 43 - førtitre - dager for utholdt varetektsarrest.

Fullbyrdelsen av straffen utstår i samsvar med bestemmelsene i strl. §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.

I medhold av bestemmelsen i strl. §52 nr. 7 bestemmes at domfelte i prøvetiden skal stå under tilsyn av Oslo og Akershus vernelag eller en tilsynsfører godkjent av dette.

Som særskilt vilkår for fullbyrdelsesutsettelsen fastsettes at domfelte i prøvetiden avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler.

2. A frifinnes for forbrytelse mot strl. §271, jfr. §270. (Tiltalens prinsipale pkt. III).

3. Saken avvises for så vidt tiltalens subsidiære pkt. III angår.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Påtalemyndigheten har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår domsslutningens punkt 2. Anken gjelder lovanvendelsen, idet herredsretten hevdes å ha tatt feil når den er kommet til at straffelovens §270 ikke rammer de sjekktransaksjoner tiltalte har foretatt.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henviser jeg til herredsrettens dom.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, idet mitt syn på lovanvendelsen i det vesentlige faller sammen med herredsrettens.

Herredsretten har fastslått at tiltalte ved samtlige 26 sjekktransaksjoner forsettlig og i vinnings hensikt fremkalte en villfarelse hos sjekkmottakerne, nemlig at der var dekning for sjekkene, og at han derved har forledet dem til å innløse sjekkene i kontanter, eller å ta imot sjekkene som betalingsmiddel. Herredsretten har videre fastslått at trassatbanken i samtlige tilfeller er påført tap ved tiltaltes handlemåte. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at forholdet kan bedømmes som bedrageri. For at så skal skje kreves dessuten oppfylt det straffbarbetsvilkår at der

Side:1332

foreligger tap eller fare for tap hos den handlende eller den han handler for. At en fremgangsmåte som for øvrig fyller kriteriene for bedrageri ikke rammes av §270 dersom tap eller fare for tap rammer en tilfeldig tredjemann, følger både av lovens ord og av dens motiver.

Herredsretten har videre antatt at som følge av den ordning hvoretter trassatbanken garanterer dekningsløse sjekker for inntil kr, 500, var sjekkmottakerne ikke utsatt for tap eller fare for tap. På dette punkt er herredsrettens vurdering ikke angrepet av påtalemyndigheten, og jeg kan ikke se at lovanvendelsen for så vidt er uriktig.

Tilbake står da utelukkende spørsmålet om sjekkmottakerne har handlet på vegne av trassatbanken, Christiania Bank og Kreditkasse.

Når det gjelder de private firmaer som har honorert tiltaltes sjekker, finner jeg det med herredsretten klart at de ikke derved i lovens forstand kan anses å ha handlet på vegne av trassatbanken. Tiltalte har her benyttet de dekningsløse sjekker som et betalingsmiddel for varer eller tjenester, og man kan etter min mening ikke uten å gjøre vold mot lovens uttrykksmåte se forholdet slik at mottakerne har handlet for trassatbanken.

Når det gjelder de sjekker som er diskontert i forskjellige banker, stiller forholdet seg noe mer tvilsomt, men jeg er allikevel kommet til at heller ikke disse tilfeller rammes av §270. For så vidt angår tiden før den garantiordning det her er tale om ble gjennomført, kan det neppe bestrides at den diskonterende bank handlet på egne vegne som ledd i bankens egen forretningsvirksomhet og ikke på trassatbankens vegne, eller som representant for den. For sjekker på mer enn 500 kroner gjelder det samme også etter at ordningen er gjennomført. Men den omstendighet at forretningsbankene og sparebankene i Norge har funnet det hensiktsmessig å komme frem til en ordning hvorved trassatbanken bærer tapet ved diskontering av dekningsløse sjekker på opp til kr. 500, berettiger etter min mening ikke til å anse diskontobankene som trassatbankens representanter for så vidt angår denne gruppe av sjekker. Diskontobanken utfører i disse som i de andre tilfeller sin vanlige forretningsvirksomhet for egen regning, ikke på trassatbankens vegne, selv om trassatbanken har forpliktet seg til å innestå for dekning av sjekkene. Jeg viker tilbake for til skade for tiltalte å tolke straffelovens §270 på en måte som går ut over en naturlig forståelse av lovens ord, og som i tilfelle vil medføre forskjellsbehandling etter som sjekkene innløses i bank eller brukes som betalingsmiddel overfor andre.

Det er av påtalemyndigheten påberopt at det i et tilfelle som det foreliggende er samme behov for straffesanksjoner som ved andre sjekkbedragerier. Jeg nevner i den forbindelse at et forhold som tiltaltes dog kan påtales etter sjekklovens §66 slik denne lyder etter endring ved lov 13. juni 1969 nr. 27, men går for øvrig ikke inn på behovet for ytterligere straffesanksjonering da dette klarligvis blir en lovgiversak,

Side:1333

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er delvis kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Ved en avtale som trådte i kraft 2. januar 1968 har forretningsbankene og sparebankene i Norge gjensidig bemyndiget hverandre til uten økonomisk risiko for innløsende bank å innfri sjekker på inntil 500 kroner som kontohaveren selv presenterer i en bank for å skaffe seg kontanter. Et eventuelt tap som følge av at kontohaveren ikke har dekning på sin konto påhviler etter avtalen trassatbanken.

Etter min mening må forholdet bedømmes derhen at avtalen innholder en fullmakt for innløsende bank til å handle for trassatbanken, slik at forholdet for så vidt rammes av straffelovens §270 når innløsning finner sted. Jeg henviser til Kjerschows Kommentar til straffeloven side 680 hvor anføres: «Rett til å handle på en annens vegne kan være begrunnet i lov eller annen rettsgyldig forskrift eller i bemyndigelse eller i reglene om negotiorum gestio - - -.» Jag finner også støtte for mitt resultat i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1966-1020. Jeg tilføyer at etter min mening er nevnte fortolking vel forenlig med ordene i straffelovens §270.

Når det gjelder sjekker benyttet til betaling for varer og tjenester, er jeg enig i førstvoterendes resultat. Mottakerne får i disse tilfelle sjekkene som betaling for det de har ytet, og de får ikke mer enn de har krav på. Vel er det så at de for sjekker på inntil 500 kroner nyter godt av bankenes generelle garanti, men de kommer ikke på grunn herav i en slik stilling, at de kan sies å handle for trassatbanken når de tar imot sjekkene som betaling. Forholdet faller derfor utenfor bedrageribestemmelsen i straffelovens §270, men dette kan ikke ha noen betydning for bedømmelsen av «banksjekkene».

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Stabel: Likeså.

Dommer Bahr: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Dan Strømme med domsmenn):

Tiltalte A er født i X den 19/6. 1950 og ble adoptert av ektefellene - - - gjennom Norges Røde Kors i 1951.

Han er ugift, uformuende og har ingen forsørgelsesbyrde. - - -

Tiltalte er tidligere hverken straffedømt eller botlagt.

Side:1334

Ved Statsadvokatene i Eidsivatings beslutning av 21/4. 1969 er han satt under tiltale ved nærværende rett til fellelse etter - - -

III. straffelovens §271, jfr. §270, - - -

ved i løpet av desember 1968 på en rekke forskjellige steder bl.a. i Oslo, Brummunddal, Lillehammer og Kristiansund å ha forledet funksjonærer i banker og firmaer til å utbetale seg tilsammen ca. kr. 9.400.- eller noe av dette ved å innlevere sjekker trukket på hans konto i Christiania Bank og Kreditkasse, Oslo, ved uriktig å foregi at det var dekning for sjekkene eller fortie at dekning manglet i trassatbanken og derved voldte tap eller fare for tap for vedkommende eller for trassatbanken, - - -

Når det gjelder tiltalens pkt. III finner retten følgende saksforhold bevist:

Etter at tiltalte den 20/12. 1968 hadde hatt en trette med sine adoptivforeldre forlot han hjemmet og reiste til Oslo i sin bil, der han tok inn på hotell.

Han hadde ikke penger, men var i besiddelse av et sjekkhefte for en lønnskonto i Christiania Bank og Kreditkasse. Lønnskontoen var på hans navn og skrev seg fra en tid da han var ansatt hos Studentsamskipnaden i Oslo.

Tiltalte var fullstendig klar over at han på dette tidspunkt ikke hadde innestående noe beløp på kontoen og at han således var uberettiget til å trekke på denne.

Under sitt opphold i Oslo den 20. og 21. desember 1968 utstedte han ialt 14 sjekker, hvorav 13 stk. var utstedt til «meg selv« mens den 14. var utstedt til Sweitsisk Urimport og gjalt som betaling for en klokke tiltalte kjøpte der. Sjekken til Sweitsisk Urimport lød på kr. 400.-, mens samtlige av de øvrige sjekker lød på kr. 450.-. De 13 sjekkene på kr. 450.- ble alle innløst i forskjellige banker i Oslo, men ingen i trassatbanken eller noen av dens filialer.

Den 22/12 s.å. reiste tiltalte sammen med en kamerat til København og brukte mesteparten av de hevede penger på festing der.

Den 25. eller 26. s. mnd. kom tiltalte og hans kamerat tilbake til Oslo. De reiste videre i tiltaltes bil til Lillehammer og deretter til Kristiansund, der tiltalte ble pågrepet den 3/1.1969 og transportert til Follo politikammer og senere til Oppegård lensmannskontor for avhør bl.a. p.g.a. sjekkutstedelsene.

I tiden etter at tiltalte kom hjem fra Danmarksturen og før han ble anholdt i Kristiansund utstedte og trakk han nye 10 sjekker på ovennevnte konto. Seks av disse lød på kr. 450.- og var utstedt til «meg selv» og hevet i forskjellige banker. Ingen var hevet i trassatbanken eller dennes filialer.

De øvrige 4 sjekker var utstedt til bensinhandlere, hotell m.v. og lød på henholdsvis kr. 50.-, 54.45, 50.- og kr. 200.-. Disse var brukt som betalingsmiddel for forskjellige varer og tjenester som bensin, hotellopphold m.v.

Det er ellers på det rene at tiltalte den 13/12.1968 utstedte en sjekk på kr. 50.- til NSB - Kolbotn som betaling for en reise og at han den 18. s. mnd. utstedte en sjekk på kr. 50.60 til fa. Ødegården Auto for reparasjon av sin bil.

Side:1335

Også de 2 sistnevnte sjekker ble trukket på ovennevnte lønnskonto i Chr. Bank og Kreditkasse.

Det finnes etter dette godtgjort at tiltalte i tiden fra den 13/12.1968 utstedte ialt 26 sjekker for et samlet beløp av ca. kr. 9.400.-, og at 19 av disse lød på kr. 450.-, var utstedt til «meg selv» og ble innløst (hevet) i forskjellige banker, mens de øvrige 7 var utstedt til bestemte firmaer og benyttet som betalingsmiddel.

Tiltalte har under hovedforhandlingen erkjent det faktiske forhold slik det ovenfor er beskrevet samt at han fra han utstedte den første sjekk den 13/12. 1968 til han utstedte den siste den 30. s. mnd. var fullt klar over at han ikke hadde innestående disponsible midler på sin lønnskonto i trassatbanken, og at han således handlet rettsstridig når han utstedte sjekkene og senere forledet bankfunksjonærene i de forskjellige banker til å utbetale seg penger og de forretningsdrivende til å motta sjekkene som betalingsmiddel.

I brever av 2. og 22. januar 1969 samt den 20. mars s.å. til Follo politikammer har trassatbanken, Christiania Bank og Kreditkasse ved h.r.adv. Kjelstrup, Oslo, inngitt anmeldelse på tiltalte for ovennevnte forhold og begjært ham tiltalt og straffet for overtredelse av sjekklovens §66a), jfr. §4 og strl. §270.

Banken, som har innløst samtlige sjekker, har også krevet sitt tap erstattet.

1. vitne, bankfullmektig Siggstedt, har under hovedforhandlingen møtt på vegne av Chr. Bank og Kreditkasse.

Hun har forklart at det etter en overenskomst mellom landets forretnings- og sparebanker er etablert en ordning hvorved trassatbankene garanterer dekningsløse lønnskontosjekker for et beløp av inntil kr. 500.- pr. sjekk. Garantien er opplyst å gjelde såvel overfor personer/forretninger som mottar sjekker som betalingsmiddel som overfor andre banker som innløser sjekkene. Sistnevnte institusjoner må imidlertid påse at sjekkontoinnehaveren legitimerer seg på behørig måte når han innløser sjekken.

I kraft av ovennevnte overenskomst har Christiania Bank og Kreditkasse innløst samtlige av de dekningsløse sjekkene.

Det er på det rene at tiltalte da han innløste de tilsammen 19 sjekkene i forskjellige banker legitimerte seg ved å forevise gyldig førerkort for motorvogn.

Bankfullmektigen har ellers forklart at tiltalte har begynt å nedbetale på sin gjeld til banken etter overtrekkingen. Det er opplyst at det tilsammen er innbetalt kr. 2.250.- i tidsrommet 7/5-14/6. 1969 slik at bankens krav mot tiltalte pr. idag utgjør kr. 7.113.77. I tillegg til dette beløp krever banken 7.5 % årlig rente fra den 7/1. 1969 til betaling skjer. Bankens samlede tilgodehavende kreves erstattet og pådømt i forbindelse med straffesaken.

Retten vil bemerke at den finner det utvilsomt at tiltalte da han presenterte de dekningsløse sjekkene i bankene eller brukte dem som betalingsmiddel overfor de forskjellige firmaer forsettlig og i vinnings hensikt rettsstridig utnyttet en villfarelse hos de respektive bankfunksjonærer/handlende (nemlig villfarelsen om at det var dekning for

Side:1336

sjekkene i trassatbanken) og derved forledet dem til å foreta handlinger i form av innløsning og mottagelse av sjekkene som betalingsmiddel.

De subjektive betingelser for straffellelse etter strl. §270 finnes således å være tilstede.

Spørsmålet blir så om de handlinger de nevnte personer/institusjoner er forledet til å foreta har voldt tap eller fare for tap hos «ham eller den han handler for» i strl. §270's forstand.

Retten har kommet til at så ikke er tilfelle.

Det bemerkes i denne forbindelse at samtlige av de banker som har innløst sjekkene og samtlige av de firmaer som har mottatt sjekker som betalingsmiddel ikke er påført noe tap, idet de har fått sjekkene honorert i trassatbanken.

P.g.a. den garanti fra trassatbankens side for dekningsløse sjekker som det er redegjort for ovenfor har heller ingen av de ovennevnte banker eller firmaer vært utsatt for noen tapsrisiko, idet alle sjekkbeløp er holdt innenfor 500.- kronersrammen.

Den eneste som har lidt tap i forbindelse med tiltaltes svindeltransaksjoner med sjekkene er trassatbanken, Christiania Bank og Kreditkasse.

Spørsmålet for retten har etter dette vært om innløsningsbankene og firmaene kan sies å ha «handlet for» trassatbanken når de henholdsvis honorerte de dekningsløse sjekkene eller mottok disse som betalingsmiddel.

Når det gjelder de ialt 7 private firmaer som har mottatt sjekker av tiltalte finner retten det åpenbart at disse ikke kan sies å ha «handlet for» trassatbanken i lovens forstand.

Det bemerkes i denne forbindelse at sjekker i dag betraktes som et alminnelig betalingsmiddel innen forretningslivet, og de nevnte firmaer har mottatt sjekkene som betaling for sine ytelser i form av varer og tjenester. Det ville etter rettens mening være en ren fiksjon, og en høyst unaturlig sådan, å si at vedkommende forretningsmann som mottar en sjekk som betalingsmiddel for sin ytelse «handler for» trassatbanken.

Om de forskjellige sjekkmottagere har vært klar over at de ikke løp noen risiko p.g.a trassatbankgarantien kan i denne forbindelse ikke spille noen rolle.

Når det gjelder de øvrige 19 sjekker som er innløst i en rekke forskjellige banker på forskjellige steder i landet stiller saken seg for så vidt i et noe annet lys, idet det i disse tilfelle ikke har vært tale om bruk av sjekkene som betalingsmiddel.

Retten har imidlertid også for disse tilfeller kommet til at det ikke i lovens forstand kan sies at vedkommende bankfunksjonær/bank kan sies å ha handlet for trassatbanken ved innløsningen.

De forskjellige forretnings- og sparebanker er helt selvstendige rettssubjekter og står ikke i noe særskilt «fullmaktsforhold» til hverandre. Det eneste de faktisk har felles i sjekktilfellene er den gjensidige garantioverenskomst og interessen i å skape tillit til sjekken som betalingsmiddel.

Når en bank innløser en sjekk som er trukket på en konto i en annen bankinstitusjon må dette betraktes som en serviceytelse overfor publikum som foretas ikke minst p.g.a. innløsningsbankens egen interesse i å skape tillit til sjekken også som betalingsmiddel. A si at innløsningsbanken

Side:1337

handler for trassatbanken i disse tilfelle er etter rettens mening hverken naturlig eller korrekt.

For bedre å anskueliggjøre forholdet kan nevnes at en bank innløser en sjekk på kr. 1.000.- som er trukket på en annen bank. Sjekkbeløpet overstiger her trassatbankgarantien og innløsningsbanken må selv bære risikoen for at der er dekning i trassatbanken.

I et slikt tilfelle er det neppe noen (ihvertfall ingen trassatbanker) som vil hevde at innløsningsbanken handler for trassatbanken. Konsekvensen måtte i tilfelle være at innløsningsbanken i kraft av «handlingsfullmakten» kunne dekke seg inn hos trassatbanken, noe den i disse tilfelle vitterlig ikke kan.

At angjeldende straffebestemmelse - da den i sin tid ble konsipert - ikke ble formulert med tanke på angjeldende forhold, men at den har hatt for øye de mere nære stillingsfullmaktsforhold som f.eks. forholdet mellom en bankfunksjonær (kasserer) og bankstyret eller mellom en butikkekspeditør og forretningens innehaver finner retten åpenbart.

Etter det «strenge» fortolkningsprinsipp som tradisjonelt legges til grunn når det gjelder straffebestemmelser finner retten det høyst betenkelig å gi bestemmelsen en utvidet anvendelse slik at den innfanger nærværende forhold, hvor ønskelig dette enn måtte være. - - -