Rt-1969-296

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-03-14
Publisert:	Rt-1969-296
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 37/1969
Parter:	Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Nygaard, Heiberg, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §270, §271, §62, §64, Løsgjengerloven (1900) §17, §229, §232, §257, §258, §279, §317, §318, §49, §53

Dommer Endresen: Ved Nordmøre herredsretts dom av 5. november 1968 ble A, som er født xx.xx.1946, for overtredelse av straffelovens §271 jfr. §270, straffelovens §271 jfr. §270 jfr. §49, alt sammenholdt med §62, under dissens fra rettens formann idømt en straff av fengsel i 2 år med fradrag av 29 dager for varetektsfengsel. Sammen med sin bror B ble han videre dømt til in solidum å betale til D s dødsbo kr. 11.275,- og til E kr. 13.397,50 innen 3 uker fra dommens forkynnelse og med 5 % renter fra forfall til betaling skjer.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til herredsrettens domsgrunner. Av en fremlagt utskrift av strafferegisteret fremgår at domfelte ved Gauldal herredsretts dom av 22. desember 1965 for overtredelse av straffelovens §317, jfr. §318, ble idømt fengsel i 60 dager, betinget av betaling av erstatning til vedkommende fornærmede på til sammen kr. 2.000,-. Ved Trondheim forhørsretts dom av 12. juli 1966 ble han for overtredelse av straffelovens §257 jfr. §258, §317 jfr. §318, jfr. §53 nr. 2 a, alt sammenholdt med §62, som fellesstraff også for det forhold som ble pådømt ved nevnte dom av Gauldal herredsrett, idømt 90 dagers fengsel. Etter avsigelsen av den dom av 5. november 1968 av Nordmøre herredsrett som denne ankesak gjelder, er han ved Frostating lagmannsretts dom av 31. januar 1969 for forbrytelse mot straffelovens §229 annet straffalternativ jfr. §232 og for forseelse mot løsgjengerlovens §17, alt sammenholdt med straffelovens §62, idømt en straff av fengsel i 10 måneder med fradrag av 70 dager for varetektsfengsel. Denne dom er rettskraftig, og domfelte har påbegynt soningen.

Domfelte har påanket Nordmøre herredsretts dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.

Anken over lovanvendelsen kan etter min mening ikke føre frem. Domfelte har gjort gjeldende at bedrageriene ikke kan karakteriseres som grove, idet vinningen for ham bare var ca. kr. 800,-. Det fremgår ikke av dommen om dette er riktig. Men om det skulle forholde seg så, må dette etter min mening være uten betydning. Domfelte har deltatt i bedragerier overfor to ensomme godtroende gamle på henholdsvis 83 og 77 år som bodde

Side:297

på en avsidesliggende gård uten særlig kontakt med andre mennesker, og har således medvirket til å lure fra dem deres sparepenger som utgjorde betydelige verdier. Med et slikt saksforhold må det etter min mening klart være berettiget å karakterisere bedrageriene som grove.

Under ankeforhandlingen har forsvareren reist spørsmål om det er riktig å anse domfeltes befatning med forsøket på å oppta et pantelån på kr. 2.000 i Tingvoll Sparebank som forsøk på bedrageri; etter forsvarerens mening er det riktigere å se domfeltes forhold som en forberedende handling. Jeg er ikke enig i dette. Domfeltes forhold er for dette tiltalepunkt beskrevet slik i dommen:

«Videre finnes det godtgjort i overensstemmelse med tiltalens pkt. II at A og C den 8. mai 1968 innfant seg hos E og at de hos D og E frembragte den villfarelse at de to hadde en frysevogn med fisk stående på Storlien tollsted, at de trengte kr. 2.000,- til å tollklarere denne vognen med, og at dersom pengene ikke ble skaffet til veie, ville lasten bli ødelagt og at E da ville risikere å tape de penger han tidligere hadde «lånt» til A og B . Ved å fremkalle denne villfarelse hos D og E forledet de ham til å forsøke å oppta et pantelån stort kr. 2.000,- i Tingvoll Sparebank, hvilket ikke lykkedes for D og E, og at de derved voldte D og E fare for tap, samt at forledelsen var rettsstridig.»

Jeg antar at det herav klart fremgår at domfelte har søkt å forlede E til en handling som ville voldt tap eller fare for tap for ham, og at det derfor foreligger forsøk i lovens forstand.

Forsvareren har utenom anken også anført at domsgrunnene i forskjellige henseender er utilstrekkelige. Jeg går ikke nærmere inn på dette, idet jeg finner det klart at domsgrunnene er fyllestgjørende.

Når det gjelder anken over straffutmålingen, er jeg blitt stående ved at denne må tas til følge. Det er riktignok så at det her foreligger en usedvanlig frekk og sjofel utnyttelse gjennom lengre tid av gamle mennesker som har hatt vanskelig for å beskytte seg, og virksomheten er drevet på en systematisk og nærmest profesjonell måte. Hertil kommer at domfelte tidligere er dømt etter straffelovens kap. 24 og §318 slik at lovens §279 første ledd får anvendelse. Men domfelte var i 1967 da bedrageriene begynte, bare 20 år gammel og opptrådte for det meste sammen med sin 4 år eldre bror som for sitt forhold ved Frostating lagmannsretts dom av 27. februar 1969 er idømt fengsel i 1 år og 6 måneder, mens straffen i Nordmøre herredsretts dom av 5. november 1968 også for hans vedkommende var satt til fengsel i 2 år. Hertil kommer at det ved straffutmålingen må tas hensyn til at domfelte ved Frostating lagmannsretts dom av 31. januar 1969 er ilagt en fengselsstraff på 10 måneder som ennå ikke er sonet. Etter min mening kommer riktignok straffelovens §64

Side:298

ikke direkte til anvendelse i et tilfelle som dette. Jeg viser her til bestemmelsens ordlyd, og også til at om herredsrettens dom var blitt endelig, ville §64 ikke kunne gis direkte anvendelse ved lagmannsrettens pådømmelse av den senere begåtte forbrytelse. Også i det foreliggende tilfelle må imidlertid §64 sammen med §62 anvendes analogisk ved Høyesteretts straffutmåling. Om spørsmålet viser jeg for øvrig til uttalelser i avgjørelser gjengitt i Rt-1964-311, 1965 495 og 1968 8.

Jeg finner etter dette at straffen passende kan settes til fengsel i 1 år og 3 måneder.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder med fradrag av 29 - tjueni - dager for varetekt.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså:

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Henrik Fauske med domsmenn):

Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1946, er ugift, blikkenslager med bopel - - -, er uformuende, har for tiden en inntekt på ca. 10.000-12.000 kr. pr. år, forsørger et barn, har ikke avtjent verneplikten, men er ikke fritatt. Han er tidligere bøtelagt i overensstemmelse med bøtefortegnelse fra Inntrøndelag politikammer av 14.8.1963 og straffedømt i overensstemmelse med utskrift av strafferegisteret av 8.8.1968, som begge ble foreholdt ham og erkjent av ham.

Tiltalte nr. 2, B, født xx.xx.1942, er ugift blikkenslager - - -.

Ved tiltalebeslutning av 28.8.1968 utferdiget av statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane er ovennevnte personer satt under tiltale slik, idet almene hensyn er funnet å kreve påtale:

nr. 1 og 2 for overtredelse av strl. §271 jfr. §270

derved at de i tiden forsommeren 1967-mai 1968 gjentagne ganger oppsøkte E og hans søster D på gården Havdalsbakken i Tingvoll og rettsstridig forledet disse til - dels i fellesskap og dels - etter Ds død 25.12.1967 - E alene - å utbetale seg flere kontantbeløp som tilsammen utgjorde kr. 24.375.- idet de i alminnelighet forega å ville betale pengene tilbake i juli 1968, skjønt de ikke hadde til hensikt å gjøre dette, og forøvrig fremkalte, styrket og utnyttet Es villfarende formodning om at de var innehavere og/eller medeiere eller representanter for ett firma «Jakobsen» som drev oppkjøp og salg av fisk fra Norge til Sverige, hvorved E led tap eller fare for tap av ca. kr. 13.000.- og D, eller nå hennes dødsbo, led et tap eller fare for tap av ca. kr. 11.275.-, eller medvirket dertil.

nr. 1 og 3 for overtredelse av strl. §271 jfr. §270 jfr. §49

derved at de den 8. mai 1968 sammen oppsøkte E og

Side:299

rettsstridig forledet denne til å forsøke å oppta et pantelån med pant i gården «Havdalsbakken» i Tingvoll, stort kr. 2.000.- til fordel for seg, idet de usannferdig forega å disponere en billast fisk, innkjøpt ved Bodø og bestemt for det svenske marked, stående på Storlien tollsted, og at de trengte kr. 2.000.- til å bestride tollutgiftene med, og at dersom ikke dette beløp ble skaffet tilveie ville lasten, som besto av ferskfisk, bli verdiløs, hvorved E ville risikere å tape penger han tidligere hadde lånt ut til tiltalte nr. 1 og 2, eller medvirket hertil, hvorved E sto i fare for å lide et tap stort kr. 2.000.-, hvilket dog ble avverget ved at banksjefen i Tingvoll sparebank, da E ved personlig møte anmodet om lån, ante uråd og alarmerte politiet. - - -

Ved de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen finner retten bevist at A og B i perioden juni 1967 til mai 1968 overfor E og hans søster D forholdt seg på den måte som beskrevet i tiltalebeslutningen pkt. I. Således finnes bevist at de to i nevnte periode ved flere anledninger innfant seg hjemme hos E og D på den avsidesliggende gården «Havdalsbakken» i Tingvoll og forledet dem til å utbetale seg flere kontantbeløp av til dels betydelig størrelse, således en gang kr. 8.775.-. Første gang de to kom til «Havdalsbakken» drog de rundt og solgte forskjellige småting, visper, duker, puter, bilder o.l. en virksomhet som de etter eget sigende har drevet i flere år. E kjøpte et par av disse småtingene og det ble også til at de to tiltalte mottok kr. 200.- av E. Når de to senere kom tilbake til «Havdalsbakken» kom de direkte dit uten å besøke andre gårder i nærheten. Etter eget sigende var de også disse ganger på salgsturne. Men de har forklart at de flere ganger kom direkte fra sine hjemsted i Levanger og senere i Ekne, og til «Havdalsbakken». De forsøkte ikke da å selge noe, men kom utelukkende for å «låne» penger. Først ga de inntrykk av å ville gi D og E forskjellige gjenstander til gjengjeld. Gjenstander som D og E aldri så. Ganske snart gikk de imidlertid over til å gi inntrykk av at de representerte et firma «Jakobsen» som drev med innkjøp og salg av fisk fra Norge til Sverige, en virksomhet som ble drevet med trailere med fryseanlegg. De fortalte D og E at de på denne måte solgte fisken for langt høyere pris enn de måtte betale for den her i landet. På denne måte ga de D og E inntrykk av at de hadde en annen økonomisk og sosial bakgrunn enn de i virkeligheten hadde. Retten finner det godtgjort at nettopp denne villfarelse som ble fremkalt, styrket og utnyttet av de to var årsak til at D og E utleverte sine og sin søster Ds penger til de to. Videre finnes det godtgjort at de pengeutbetalinger som D og E her ble forledet til, voldte ham og hans søster tap eller fare for tap. Det finnes nemlig utelukket at de to tiltalte med sin virkelige bakgrunn ville ha noen muligheter til innen overskuelig fremtid å betale tilbake de anseelige beløp som de etterhvert mottok fra D og E og hans søster. Det åpenbare misforhold mellom deres virkelige og påberopte økonomiske situasjon som her er funnet bevist innebærer også at deres handlemåte representerte et grovt brudd på det alminnelige krav til redelighet og hensynet til den gode tro og at deres handlinger derfor må betegnes som rettsstridige.

Side:300

Videre finnes det godtgjort i overensstemmelse med tiltalens pkt. II at A og C den 8. mai 1968 innfant seg hos E og at de hos D og E frembragte den villfarelse at de to hadde en frysevogn med fisk stående på Storlien tollsted, at de trengte kr. 2.000.- til å tollklarere denne vognen med, og at dersom pengene ikke ble skaffet til veie, ville lasten bli ødelagt og at E da ville risikere å tape de penger han tidligere hadde «lånt» til A og B. Ved å fremkalle denne villfarelse hos D og E forledet de ham til å forsøke å oppta et pantelån stort kr. 2.000.- i Tingvoll Sparebank, hvilket ikke lykkedes for D og E, og at de derved voldte D og E fare for tap, samt at forledelsen var rettsstridig.

Retten finner bevist at de tiltalte nr. 1 og 2 ved å ha forholdt seg som ovenfor anført har mottatt kr. 11.275.- som tilhørte D eller hennes dødsbo, og kr. 13.100.- som tilhørte E, samt kr. 135.- jfr. nedenfor.

Retten finner det godtgjort at de tiltalte har vært seg fullt bevisst å ha handlet som beskrevet. De var klar over at de hos E frembragte tillit til deres økonomiske situasjon og at denne tillit ble skapt ved svikaktig opptreden fra deres side, herunder bl.a. forskjellige kunstferdige påfunn som det å forevise for ham «sjekker» med betydelige pålydende beløp. De var videre klar over at D og E gav dem penger på grunn av deres opptreden og at han fikk den oppfatning at det dreiet seg om lån. Videre var de klar over at de fikk D og E til å tro at han etter hvert kunne komme til å miste sine penger hvis de ikke fikk nye lån. De var også klar over at de ved sin handlemåte påførte D og E tap eller fare for tap. At de på noe tidspunkt har hatt en virkelig tro på å kunne betale tilbake pengene finner retten ikke grunnlag for å feste tillit til. Dette måtte i beste fall etter hvert bli en ren illusjon, deres yrke og inntektsmuligheter tatt i betraktning.

Det finnes endelig bevist at deres hensikt var å skaffe seg en uberettiget vinning. Sammenholdt med det ovenfor anførte bygger en dette på helhetsbildet av deres oppførsel i forbindelse med sine besøk på «Havdalsbakken» og ved D og Es opptakelse av lån i Tingvoll Sparebank.

Hvem av de 3 som ved de forskjellige anledninger må ansees som hovedmannen er det unødvendig for retten å gå inn på.

Når det gjelder størrelsen på de beløp tiltalte nr. 1 og 2 mottok, bygger retten på Es notater. Han har notert de enkelte beløp på papirlapper, tre forskjellige lapper. Tilliten til disse notater er trukket i tvil av forsvareren. Retten bygger imidlertid sin tillit til notatene på en grundig eksaminasjon av D og E om notatene og det helhetsinntrykk som D og E herunder har gitt.

De forhold som ovenfor er funnet bevist rammes av de i tiltalebeslutningen anførte lovbestemmelser. Når det gjelder subsumsjonen under strl. §271, viser en til størrelsen på de beløp som ovenfor er anført. De tiltalte felles etter dette i overensstemmelse med tiltalen.

Under straffeutmålingen har rettens formann dissentert. I samsvar med flertallets standpunkt fastsettes følgende straffer:

For A fastsettes straffen til fengsel i 2 år, hvorfra går 29 dager i utholdt varetekt.

Side:301

For B fastsettes straffen til fengsel i 2 år, hvorfra går 30 dager for utholdt varetekt. Straffen er en fellesstraff med straff fastsatt av Gauldal herredsrett den 22.12.1965 for overtredelse av strl. §317 jfr. §318. Straffen var her 60 dager betinget med 4 års prøvetid og fellesstraffen fastsettes i samsvar med strl. §53 pkt. 2 a. - - -

Under straffeutmålingen er det forsåvidt angår A og B for det første lagt vekt på de almenpreventive hensyn. Disse hensyn krever en streng reaksjon i en sak som denne. Det gjelder her omstreifende personer uten fast arbeid som reiser rundt i alle avkroker og selger forskjellige småting. Herunder kommer de i kontakt med ensomt boende og enkle mennesker som i dette tilfellet. Det kan være nærliggende å utnytte disse menneskers enkelhet, og det er ofte lett å gjøre det. Det har det vært i denne saken. De to tiltaltes historie har gjort inntrykk. Es interesse er blitt vakt. Han har festet tillit til dem og dette har de utnyttet. Mennesker som E er ofte vergeløse overfor slikt og rettsordenen må gi dem vern.

Det er videre tatt hensyn til de spesielle omstendigheter vedrørende forbrytelsen i dette tilfelle. E og hans søster klarte seg selv på gården til tross for høy alder. For å sikre seg at denne tilstanden fikk fortsette hadde de spart seg opp penger for å kunne være selvstendige nok til å leie seg hjelp hvis de skulle trenge det i fremtiden. Dette i bevissthet om at de ville måtte betale for slikt. Sparingen var ikke skjedd av overflod, men ved nøysomt levesett og av den alderstrygd de oppebar. E har til tross for sin alder etter det inntrykk retten har fått alle sine sanser i behold i fullt mon. Han er også levende interessert i alt som rører seg i verden omkring ham og han følger godt med. Denne hans interesse gjør at han også setter pris på å få besøk og prate med folk og nettopp hans interesse for andre forhold har i denne saken, sammenholdt med hans tillit til folk, blitt skjebnesvanger for hans oppsparte penger. Han og andre i samme situasjon har krav på beskyttelse og de to tiltalte har i denne saken vært seg fullt bevisst hvilke muligheter situasjonen innebar for dem og utnyttet mulighetene.

Retten legger videre vekt på at de tiltalte etter hvert også har benyttet seg av et visst innslag av trusler og vold. De har til dels tatt seg til rette hjemme hos D og E. De har vært pågående og de har derved frembragt frykt. I hvert fall ved en anledning gikk de selv til aksjon og søkte etter penger i et av rommene hos D og E. Ved en annen anledning grep de selv fatt i den veske som ble funnet frem med penger i og sørget for å tømme innholdet. Det er klart at disse omstendigheter, har hatt betydning ut over de to tilfeller og gitt de fornærmede en generell følelse av frykt og usikkerhet. Dette kom klart til uttrykk da D bad E om å etterkomme oppfordringen fra de to om mere penger idet hun sa at de kunne ha pistoler. Det var ikke verdt å protestere.

Retten legger vekt på at de to tiltalte fikk tak i alle de penger E og D oppbevarte hjemme og deretter gikk de over til å forlede E til å oppta pantelån på eiendommen. Videre legges vekt på at forholdet strakte seg over en lang tid og først opphørte da det ble oppdaget.

For As vedkommende legger en vekt på at han under saken har opptrådt særdeles forbeholdent og fult, også under sin forklaring for retten.

Side:302

Videre legges vekt på at de to tiltalte tidligere er straffet for vinningsforbrytelse, A for grovt tyveri og heleri, B for heleri. Det er også lagt vekt på at det beløp de har tilvendt seg er av betydelig størrelse, objektivt sett og ganske særlig sett i relasjon til ofrenes økonomiske situasjon, et forhold de to var fullt klar over. - - -

I formildende retning vites intet særskilt å anføre for noen av de tiltalte.

Aktor har nedlagt påstand om at de fornærmedes borgerlige rettskrav mot de tiltaltes tas med i straffedommen. Retten finner kravene tilstrekkelig opplyst og aktors påstand tas til følge. Størrelsen av kravene fremgår av det ovenfor anførte. I tillegg finner retten det riktig å ta med et beløp på kr. 135.- som representerer en rest som de tiltalte fikk utlevert av E ved en anledning og et beløp på kr. 162.50 som representerer utgifter E hadde i forbindelse med det lån han ble forledet til å oppta i Tingvoll Sparebank. Beløpene blir da følgende: For E kr. 13.397.50 og for D kr. 11.275.-. I tillegg kommer 5 % rente fra forfall til betaling skjer. - - -