Rt-1969-560

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-05-22
Publisert:	Rt-1969-560
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 75/1969
Parter:	Olaug Slinning (høyesterettsadvokat Trygve Gjørtz) mot Olivia Hofseth (advokat Arne M. Falch - til prøve).
Forfatter:	Heiberg, Roll-Matthiesen, Gundersen, Leivestad, Bahr
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Heiberg: Søndag 18. november 1962 kom fru Olaug Slinning til skade ved at hun gled og falt over ende på fortauet utenfor eiendommen Kippervikgaten 8 i Ålesund. Ved fallet pådrog hun seg en skade i ryggen som har medført varig mén. Hun hevder at uhellet skyldtes mangelfull snørydding og strøing av fortauet fra gårdeierens side. Med stevning av 10. september 1966 har hun reist sak ved Ålesund byrett mot fru Olivia Hofseth med krav om erstatning, begrenset oppad til kr. 35.000. Ved byrettens dom av 12. juni 1967, avsagt av byfogden, ble saksøkte frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Fru Slinning påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett, som ved dom av 22. mars 1968 stadfestet byrettens dom. Saksomkostninger for lagmannsretten ble ikke tilkjent. En av rettens dommere dissenterte og stemte for at fru Slinning skulle tilkjennes erstatning hos fru Hofseth.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til de avsagte dommer.

Fru Slinning, som har fått bevilling til fri sakførsel, har påanket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett. Hun hevder særlig at lagmannsretten ved sin tolking av bestemmelsene i politivedtektene for Ålesund om huseieres plikt til å rydde og strø fortauet har stilt for små krav til den aktsomhet som må utvises. Det avgjørende må være om huseieren har handlet med den hurtighet og grundighet man med rimelighet kunne kreve under de konkrete forhold, og det skjedde ikke i dette tilfelle. Videre hevder fru Slinning at lagmannsretten uriktig har pålagt henne en skjerpet aktsomhetsplikt under de foreliggende forhold.

For øvrig har begge parter i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

Side:561

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak for Ålesund byrett avhørt Olaug Slinning og hennes mann som parter samt 6 vitner, deriblant ankemotpartens sønn Angell Johan Hofseth. Alle disse var også avhørt for lagmannsretten.

Olaug Slinning har nedlagt påstand:

«Fru Olivia Hofseth dømmes til å betale til fru Olaug Slinning kr. 35.000,- med 40 % renter fra 1. mars 1966 til betaling skjer.

Fru Hofseth dømmes til å betale saksomkostninger til fru Slinning for by- og lagmannsrett og til det offentlige for Høyesterett.»

Olivia Hofseth har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og fru Olivia Hofseth tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos Olaug Slinning.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten.

I faktisk henseende har det vært meget vanskelig å bringe det nøyaktige begivenhetsforløp på det rene, da saken først ble anlagt nærmere 4 år etter ulykken. Jeg kan imidlertid ikke finne at det er noe grunnlag for å fravike de tidligere instansers bedømmelse av sakens faktum. Jeg bygger således på at det hadde snødd dagene forut for ulykken, også lørdag, og at Angell Hofseth hadde ryddet og strødd fortauet som vanlig før han forlot eiendommen lørdag ved 18-18.30-tiden. Søndag morgen var det falt et lett snølag som dekket det underliggende lag av gammel, hårdtrampet snø på fortauet som vel delvis hadde fått konsistens som is eller hålke.

Som de tidligere instanser kan jeg ikke finne det godtgjort at ulykken skyldes uaktsomhet fra Angell Hofseths side. Jeg finner at det må godtas at han som gårdeierens representant har gjort hva man med rimelighet kunne forlange av ham under de foreliggende forhold for å oppfylle plikten til å rydde og strø etter §34 og §20 i politivedtektene for Ålesund, slik disse bestemmelser har vært praktisert. Jeg tiltrer for så vidt i det vesentlige byrettens begrunnelse, som for meg er tilstrekkelig. Jeg viser også til Høyesteretts dom i Rt-1958-680, som gjelder et beslektet forhold.

Hvorvidt fru Slinning på sin side har vist den fornødne forsiktighet, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til.

Fru Slinning har anket forgjeves og må betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180. Derimot finner jeg ikke at det er grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olaug Slinning til Olivia Hofseth 5.000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:562

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Leivestad og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Bjarne Fjærtoft): - - -

Saksøkeren, Olaug Slinning, som er 55 år, er gift med baker Øystein Slinning. De bor i Einarvikgt. 14. De eier og driver en mindre bakerforretning i Skaregata. De arbeider begge med i forretningen.

Søndag 18. nov. 1962 i 13-tiden gikk ekteparet sammen med sin datter - da 14 år - en tur i byen. De gikk ned Storgata. De holdt seg for det meste midt i gata. Kommet ned mot Kipervikgata, stanset de opp på fortauet på «Devoldhjørnet» og så her både i utstillingsvinduet mot vest og mot sør. Deretter fortsatte de over Kipervikgata. Kommet påny inn i Storgata, gikk Slinning først opp på fortauet på østsiden av Kipervikgt. 8 for å se i utstillingsvindu nr. 2 fra hjørnet i Hofseths hjørneforretning. Han ba sin frue og datter å komme etter. Kommet bort mot utstillingsvinduet, hørte han en dunk, snudde seg og så da sin hustru, saksøkeren, liggende på rygg, litt på skrå, på fortauet med datteren stående ved siden av seg. Da fru Slinning ikke maktet å reise seg og viste tydelig tegn på store smerter når han forsøkte å reise henne, ble hun med 2. vitnes hjelp lagt inn i hans bil og kjørt til Fylkessjukehuset i Ålesund. Her ble hun først lagt inn på kirurgisk avdeling. Det ble straks tatt røntgenbillede av henne. Dette viste kompresjonsbrudd av 1. lendehvirvel samt spondylose og skoliose. - - -

Det snødde om morgenen 18. nov., men det var pent vær med sol da Slinnings foretok sin søndagstur.

Det østre fortau utenfor Kipervikgt. 8 mot Storgata er støpt, med en svak helning fra husveggen mot rennesteinen. Gata er steinlagt. Fortauet er vel 2 meter bredt. Storgata går pålag øst-vest. - - -

Retten ser saken slik:

Skal saksøkte kunne gjøres ansvarlig for den skade saksøkeren ble påført ved fallet på fortauet 18. nov. 1962 foran Kipervikgt. 8 i Ålesund, må det godtgjøres at saksøkte som eier av nevnte eiendom hadde gjort seg skyldig i erstatningsbetingende forsømmelse som huseier og at forsømmelsene var årsak til fallet.

Kipervikgata 8 er en sentralt beliggende hjørneeiendom mot Kipervikgata og Storgata. Like sør for eiendommen ender Storgata på Kiperviktorget. Like nedfor her går Sjøgata hvor der ofte ligger mange båter særlig om lørdager og søndager. Herfra går også rutebåten på Langevåg. Nord for eiendommen i Parkgata og Løvenvoldgata (mot Storgata) ligger byens 2 kinoer. Det vil derfor til vanlig være en god del trafikk både i forretningstiden og etter den tid i gatene og på fortauene til Kipervikgata 8.

Etter oppgavene fra Meteorologisk Institutt falt det snø på Vigra natten til 16. nov. Det snødde utover hele dagen 16. Natt til 17. nov. var det snø og snøfokk. Nedbørshøgden var kl. 7 9,5 mm. Det fortsatte å snø til ca. kl. 12 på lørdagen 17. nov. Resten av dagen var det sol. Nedbørshøgden kl. 19 var 8,2 mm. Det ble ikke notert nedbør kl. 7 om morgenen 18. nov. Like etter begynte det å snø. Etter kl. 13 var snøfallet ganske sterkt. Kl. 19 18. nov. var nedbørshøgden 7,0 mm.

Side:563

Kl. 7 om morgenen ble notert v grader både 16., 17. og 18. nov., henholdsvis v 1,8, v 1,4 og v 0,8. Kl. 13: v 1,0, v 1,2 og v 1,2. Kl. 19: 0,0 v 1,4 v 1,8. Dette var på Vigra. Stort sett må en vel kunne rekne med noenlunde samme vær- og nedbørsforhold i Ålesund som på Vigra. Den 16.-18. nov. 1962 var det således vintervær med for det meste kuldegrader.

Fru Slinning har forklart at de gikk midt i gata for å unngå takras og takdrypp. Fru Istad har forklart at hun gikk i gata for å unngå takras, ikke fordi fortauene var dårlig ryddet. Herr Slinning har forklart at da de så en mann gli overende, gikk de selv ut i gata. Han har forklart at de gikk på fortauet utfor Sandvigs forretning og ut for Devoldhjørnet, begge stedene etter at de hadde sett mannen falle. Vikanes har forklart at det var svært glatt den formiddagen. En måtte derfor gå med vanlig varsomhet. Selv gikk han på fortauene.

Retten legger til grunn at det snødde litt lørdag kveld, at snøen ble noe nedtråkket om kvelden og neste morgen, at det ikke snødde om natta, men at det kom litt nysnø i 10-11-tiden søndag formiddag og at det var noe glatt føre søndag formiddag i Ålesund både på fortau og i gater med det lette lag med nysnø på tråkket underlag fra kvelden før.

Angell Hofseth, sønn av saksøkte og nåværende eier av eiendommen, hadde sin bakerforretning i 1. etasje. Han har forklart at han ryddet og stelte fortauet for sin mor. Dette gjorde han hver yrkedag, vinter som sommer. Han forlot forretningen vanligvis i 18-18.30. Fortauet var det siste han ordnet før han gikk. Han stelte fortauet etter værforholdene med rydding og strøing etter behov og forhold. Han brukte salt på is ellers tremel. Slik ble det forholdt også lørdag 18. nov. 1962. Retten finner å måtte godta Hofseths forklaring og legge til grunn at fortauet var ordnet så langt dette med rimelighet kunne kreves av huseieren på lørdag 18. nov. da Hofseth forlot eiendommen i 18-18.30-tiden.

Fru Slinning falt på ryggen inne på fortauet, ikke på fortauskanten som nevnt i legeerklæringen. Hun falt med begge ben forover. Om skaden vises til legeerklæringen. Den er ikke bestridt og må da godtas.

Etter §34 i politivedtektene fra Ålesund skal den som har feieplikten, og det hadde saksøkte, straks etter snøfall og takras rydde fortau for is og snø. Under tøvær skal snø og isholke på fortau straks fjernes. Fastfrossen is skal hugges opp Etter §20 skal huseier straks det blir glatt føre sørget for å strø fortauet med sand, aske eller liknende. Etter sin bokstav gjelder rydde- og strøplikten dag som natt, hverdag som helg. Slik kan og slik er ikke bestemmelsene blitt fortolket. Under de skiftende værforhold som det er i Ålesund måtte en huseier for å oppfylle politivedtektenes bokstav nærmest holde vakt hele døgnet for straks å foreta rydding og strøing natt som dag etter minste snøfall. Med straks må i denne forbindelse forståes innen rimelig tid og ikke om natten. Huseiere har plikt til å rydde og strø innen rimelig tid på forsvarlig måte etter som forholdene tilsier dette.

I dette tilfelle hadde saksøkte som huseier besørget rydding og strøing lørdag em. Den snøen som kom lørdag kveld det må ha vært lite - ble tråkket ned om kvelden før søndag formiddag. Det finnes ikke godtgjort at der var kommet så meget snø lørdag kveld at det utløste

Side:564

rydningsplikt søndag morgen. Heller ikke snøen som falt den korte tiden på søndag formiddag kunne medføre rydningsplikt før fallet. Det finnes derfor ikke godtgjort at saksøkte har forsømt rydningsplikten. Det finnes heller ikke godtgjort at saksøkte har forsømt sin strøplikt. Rett nok synes det å ha vært noe glatt overalt i byen 18. nov. Dette tilsa forsiktighet for gående. Både fru Slinning og herr Slinning var helt klar over føreforholdene. De hadde gått skiftevis på fortau og gate flere steder. Slinning gikk selv inn på fortauet utfor Kipervikgata 8. Han ropte til sin frue og datter at de måtte komme etter. Han prøvde selv fortauet først. Han fant ingen grunn til å be dem gå varsomt - enn si at de burde holde seg borte fra fortauet. Tvert om var det han som fikk dem til å gå inn på fortauet. Var fortauet islagt og farlig, burde og ville han ikke ha bedt dem gå dit. Han merket ikke noe selv. Derfor gikk han selv. Derfor ba han dem komme etter.

Under noen tvil er retten derfor kommet til at fru Slinnings fall ikke kan skyldes erstatningsbetingende forsømmelser fra saksøktes side. Saksøkte må derfor frifinnes. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Sund og Harald Diesen og kst. hjelpedommer Nanne Kindt Grut):

- - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten, dog under dissens, idet formannen, lagdommer Sund stemmer for å ta fru Slinnings erstatningspåstand til følge. Rettens flertall, lagdommer Diesen og hjelpedommer fru Grut, bemerker:

Det synes etter bevisførselen på det rene at det ved 13-tiden på ulykkesdagen var kommet et lett lag med nysne i Ålesund. Dybden kunne ikke være stor, anslagsvis noen få centimeter, og den gjorde det i hvert fall ikke vanskelig å ferdes i byens gater. Man må derfor også legge til grunn at dette snelag ikke av trafikkmessige årsaker utløste noen ryddingsplikt på en søndag formiddag. Imidlertid var det under nysneen et lag av gammel sne, som var hårdtrampet og som vel delvis hadde fått konsistens som is eller holke. Nysneen kom derfor til å romme et faremoment derved at den dekket over de glatte partier av det gamle snelag, og på den måten må man regne med at det oppsto et farlig føre, som tilsa at fotgjengere måtte ferdes med stor forsiktighet.

Det er også grunn til å tro at ekteparet Slinning med datter stort sett beveget seg med tilbørlig forsiktighet på sin spasertur. Noen grunn til å anta at fru Slinning har vært brå og uvøren i sine bevegelser er det ikke, heller ikke i det øyeblikk hun falt. Man finner heller ingen grunn til å tro at hennes fottøy var særlig glatt, snarere tvertimot.

Spørsmålet er imidlertid om hun viste den skjerpede aktsomhet som det lumske føre skulle tilsi. Det ligger i hvert fall meget nær å tro at hun ikke gjorde det, idet hennes oppmerksomhet for et øyeblikk var avledet av mannens rop om å komme og se i utstillingsvinduet. På det farlige føre man hadde skulle det sikkert ikke mer til før hun trådte uheldig.

Spørsmålet er imidlertid om uhellet i noen grad kan tilskrives manglende strøing m.v. fra Hofseths side. I den forbindelse peker man først på det som er nevnt foran om at det ubetydelige snefall i seg selv

Side:565

ikke utløste noen ryddingsplikt for Hofseth. Spørsmålet er derfor ikke i første rekke om han skulle ha måkt sne på søndag, men om han hadde strødd forsvarlig på lørdag. Dette hevder han selv å ha gjort, idet han før han forlot forretningen forvisset seg om at fortauet var tilfredsstillende strødd. Hans opplysning i så henseende er i hvert fall i noen grad motsagt av enkelte vitner, spesielt Slinnings to søstre samt ektefellene Istad. Ifølge disse hadde de spor som var avsatt i nysneen avdekket glatte is- eller sneflater, og dette - sammen med fru Slinnings fall i seg selv - skaper naturlig nok en viss tvil om fortauets virkelige tilstand.

Det er imidlertid ikke lett så lang tid etterpå å gjøre seg opp en begrunnet mening om hvorledes fortauet så ut. Og man kan da ikke la være å se noe hen til hvorledes bevisene for dette kunne ha vært sikret. De vitner som har forklart seg er sikkert subjektivt troverdige mennesker, men såvel i iakttakelsen som i erindringen er det plass for usikkerhetsmomenter av forskjellig art. Det er derfor en svakhet ved bevisførselen at man ikke på en objektiv måte søkte å fastslå fortauets virkelige tilstand på ulykkesdagen. Det mest nærliggende var jo å henvende seg til politiet, men om man ikke ønsket det kunne man jo i hvert fall ha satt seg i forbindelse med Hofseth selv. Når det aktuelle sne- eller islag er tint bort, lar fortauets tilstand seg meget vanskelig rekonstruere, og en huseier som da skal prøve å imøtegå opplysninger om det som er iakttatt på skadedagen blir stilt overfor en nokså håpløs oppgave. Tvilen vil derfor komme ham til gode.

Det faktiske bilde er imidlertid ikke bare usikkert på grunn av de feilkilder som vanligvis knytter seg til iakttakelse og erindring. Til dette kommer at selve normen for hva som er forsvarlig strøing er høyst usikker. Noen gårdeiere strør meget omhyggelig, andre bare til nødtørft, og det er å vente at den som er utsatt for et uhell vil legge de strengeste mål til grunn.

Når det spørres om politivedtektenes krav er oppfyllt, kan man ikke vente det helt mønstergyldige. Visse innrømmelser må gjøres til menneskelig ufullkommenhet og til skiftende forhold i forskjellige retninger. Det kan således neppe forlanges at fortauet skal være strødd i sin fulle bredde, og fotgjengerne må også regne med at det i det tilstrødde område kan oppstå mindre udekkede flater, store nok til at en fot eller eventuelt en hæl, kan gli på dem. At det ble iakttatt bare partier under nysneen er derfor ikke i seg selv avgjørende.

Det er også grunn til å peke på at fru Slinning ikke beveget seg i den naturlige ferdselsretning, nemlig langs etter fortauet. Hun kom fra gaten og trådte inn på fortauet i god avstand fra nærmeste fotgjengerfelt. Da hun gled, hadde hun trådt ned ca. en fotlengde inn på fortauet, og altså utenfor det midtfelt som strøingen naturlig vil konsentrere seg om.

Nå dannet, som allerede nevnt, det nyfalne snelag et teppe som skjulte det tilstrødde område fra resten av fortauet, og som således gjorde det vanskelig å vite hvor man trygt kunne trå ned. Det kan derfor spørres om ikke Hofseth av denne spesielle grunn burde ha fjernet nysnelaget, selv om det var ganske tynt og ellers lite sjenerende.

Da ville man imidlertid kreve for meget. Man må i denne som i

Side:566

andre relasjoner legge til grunn at plikten til å rydde og strø er pålagt som en hjelp for fotgjengere til på glatt føre å ta seg frem i byens gater. Det er ikke forutsetningen at den skal eliminere enhver risiko, og fremfor alt ikke fri den enkelte fotgjenger fra selv å vise tilbørlig aktsomhet. Og i forbigående situasjoner kan det endog være nødvendig å bevege seg til fots bare med den aller største forsiktighet. At man en tid får et føre som kan virke temmelig lumskt er også noe man må avfinne seg med, ikke minst når det inntreffer en søndag da de fleste har mulighet for å innskrenke sin ferdsel i gatene, og i hvert fall til å gi seg den nødvendige tid.

Flertallet finner således at byrettens dom må bli å stadfeste. Ved denne ble det ikke gitt erstatning for saksomkostninger, og det er ikke påstått noen endring for så vidt.

Da anken ikke fører frem må det foreligge særlige grunner for at fru Slinning kan fritas for omkostningsansvar også for lagmannsretten. Man finner imidlertid etter omstendighetene at slike grunner er til stede, idet saken også for lagmannsretten har voldt atskillig tvil, noe som avspeiler seg i at dommen avsies under dissens.

Lagdommer Sund er kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:

Jeg er i det vesentlige enig med flertallet i dets vurdering av den faktiske situasjon, spesielt vær- og sneforholdene angjeldende dag, og i tiden forut. Jeg føyer til som et viktig moment at det falt en del sne i løpet av natten og morgenen, et snefall som dog var avsluttet i 10-tiden om morgenen. Også når det gjelder det faktiske hendingsforløp slutter jeg meg til flertallets vurderinger, dog således at jeg anser det sannsynlig at stedet hvor fru Slinning må ha glidd lå et stykke inn på fortauet. Det er nemlig på det rene at hun falt baklengs, idet det også finnes godtgjort at hun etter fallet befant seg liggende helt inne på fortauet. Hun kan da vanskelig ha glidd da hun bare befant seg «ca. en fotlengde inne på fortauet». Jeg er også enig med flertallet i at det ikke finnes holdepunkter for å rette bebreidelser mot fru Slinning selv. Men jeg finner også grunn til å reservere meg mot at hun forøvrig har opptrådt uvanlig, slik at risikoen for et fall ble øket. Flertallet nevner her at fru Slinnings oppmerksomhet «for et øyeblikk var avledet av mannens rop om å komme å se i utstillingsvinduet». Jeg er i og for seg enig i dette, men kan ikke finne holdepunkt for at dette skulle ha nedsatt hennes aktsomhet. Det samme gjelder anførslen om at hun gikk på tvers inn på fortauet et stykke nedenfor fotgjengerovergangen. Det er på det rene at det ikke var brøytekant ved fortauskanten, eller andre forhold som indikerte større glatthet der hvor hun gikk, enn andre steder på fortauet. Etter min oppfatning må Olivia Hofseth pålegges ansvar fordi hun ikke i tilstrekkelig grad hadde sørget for sikring av fortauet mot glatthet. At det var meget glatt på fortauet anser jeg etter de foreliggende opplysninger godtgjort. Spørsmålet blir da om Angell Hofseth, på sin mors vegne, i tilstrekkelig grad hadde foretatt de nødvendige sikringstiltak mot uhell som følge av glattheten. Politivedtektene for Ålesund pålegger i flere henseender huseierne plikt til dette. Plikten går ut på rydding av sne og strøing mot glatthet. Og plikten inntrer straks det blir behov for det.

Side:567

Midlet mot glatthet er først og fremst strøing med «sand, aske etc.». Jeg anser det på det rene at Angell Hofseth pleide å strø, men da med tremel. Jeg er noe i tvil om hensiktsmessigheten av tremel som strømiddel, og er også noe i tvil om han virkelig hadde, som anført av ham, virkelig strødd dagen før. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse momenter, som jeg finner av mindre betydning. Det avgjørende for meg er, dels den omstendighet at det virkelig var meget glatt, dels at det samme morgen hadde falt ikke ubetydelig med sne, i hvert fall så meget at såvel særlig glatte partier av fortauet, som eventuelt var strødde partier, måtte antas å være fullstendig skjult av nysneen. Det kan diskuteres om hva det ligger i politivedtektenes krav om å rydde eller strø straks. Denne vurdering må nødvendigvis bli helt relativ, og rette seg etter de konkrete forhold. Men plikten må etter min oppfatning tas særlig alvorlig hvis det inntrer endringer i føreforholdene som vesentlig endrer den tidligere tilstand, og i særdeleshet hvis faremomentene er sterkt øket. Et plutselig snefall behøver i og for seg ikke øke faregraden, nemlig dersom fortauet ikke var særlig glatt på forhånd. I et slikt tilfelle ville man, jeg ser her bort fra rene trafikkmessige hensyn, kunne se mere liberalt på plikten til en øyeblikkelig snerydding. I nærværende sak ligger forholdene annerledes an. Her er forholdet det at det nye snefall, ikke bare la et usynlighetens slør over fortauets glatte partier, men også over de partier hvor han angivelig nylig hadde strødd. Det var altså ikke mulig for en fotgjenger å kunne iaktta hvor på fortauet det var farlig å gå, og hvor det var strødd. Snefallet medførte for så vidt at fortauet betegnet en slags trafikkfelle, hvor ingen kunne vite hvor man med sikkerhet kunne gå. Selv om fortauet fortsatt ville ha vært glatt, ville det for så vidt ha vært bedre om sneen var blitt ryddet bort, idet da både de glatte og de mere sikre partier ville ha kommet for dagen.

Jeg kommer da igjen tilbake til det forhold at fru Slinning gikk inn på fortauet utenfor fotgjengerovergangen. Jeg nevner først at fortauskanter erfaringsmessig ikke hører til de glatteste partier av et fortau. Det er oftest mere glatt langs midtaksen, som har størst trafikk. Og jeg kan ikke se at fortauet, under de omstendigheter som var, innebar mindre faremomenter for den som gikk langs dets midtakse. Faremomentene var skjult for alle, uansett fra hvilken retning de kom.

På dette grunnlag er jeg kommet til at det må bebreides Hofseth at han ikke samme morgen foretok ny rydding og eventuelt fornyet strøing av fortauet, synbar for alle fotgjengere. Etter min oppfatning skapte det nye snefall om morgenen en ny og farlig situasjon, som etter politivedtektenes formål og ordlyd måtte medføre en plikt for huseieren til å gripe inn allerede søndag morgen. Når Hofseth ikke gjorde det, må han bli erstatningsansvarlig. - - -

Side:568