Rt-1969-572
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-05-29 |
| Publisert: | Rt-1969-572 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 54B/1969 |
| Parter: | Agder Assuranceselskab A/S (høyesterettsadvokat Peter J. Bernhardt) mot Asbjørn Aasgaard (advokat Ole A. Bache - til prøve). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Mellbye, Anker, Heiberg, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §33, Uføretrygdloven (1960) §4 |
Dommer Roll-Matthiesen: Asbjørn Aasgaard kom til skade ved bilulykke den 26. september 1961. Han hadde tegnet ulykkesforsikring i Agder Assuranceselskab A/S, og oppgjør med selskapet fant sted i juli 1964, idet Aasgaard den 25. juli 1964 kvitterte for mottagelsen av et samlet erstatningsbeløp på kr. 17.950 og i kvitteringen erklærte at: «Dermed er selskapets ansvar fullt og endelig oppgjort.» Han mente seg senere ubundet av denne erklæring og reiste ved stevning av 23. april 1965 sak mot Agder Assuranceselskab A/S med påstand herom. Ved Bergen byretts dom av 16. november 1966 ble selskapet frifunnet og tilkjent kr. 1.500 i saksomkostninger. Aasgaard anket til Gulating
Side:573
lagmannsrett, som avsa dom den 14. februar 1968. Domsslutningen er sålydende:
«Asbjørn Aasgaard er ubundet av erstatningskvittering av 25. juli 1964 til Agder Assuranceselskab A/S, for så vidt det der heter at selskapets ansvar er fullt og endelig oppgjort.
Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens dommere kom til samme resultat som byretten.
Agder Assuranceselskab A/S har påanket dommen til Høyesterett med påstand om stadfestelse av byrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.
Asbjørn Aasgaard har ikke for Høyesterett opprettholdt sin prinsipale anførsel for de tidligere retter om at han er ubundet etter reglene om bristende forutsetninger. Aasgaard har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Partene har - med den begrensning som følger av det jeg nettop har nevnt - i det vesentlige anført det samme som for de tidligere instanser, og jeg henviser herom til domsgrunnene.
Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Bergen byrett med avhør av Asbjørn Aasgaard som part og av fru Birgit Aasgaard, lege Salve Solheim og distriktssjef Jon Domaas som vitner.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til flertallets begrunnelse med følgende tilføyelse:
Det er på det rene at Aasgaard ikke kjente innholdet av professor A. G. Frøvigs spesialistuttalelse av 4. juni 1964, som bl.a. konkluderte med at den medisinske invaliditet grovt skjønnsmessig ble anslått til ca. 20-25 % med mulighet for ytterligere forverrelse. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at det som anføres i selskapets brev av 3. juli 1964 i vesentlig grad er mangelfullt, og brevets innhold må etter min mening karakteriseres som villedende. Hvorvidt Aasgaard ville ha akseptert tilbudet om han ikke var blitt villedet på denne måte, er ikke klart, og spørsmålet kan nu neppe besvares med noen stor grad av sikkerhet. Det synes imidlertid ikke grunn til å ta noe avgjørende standpunkt til dette, idet jeg ser det slik at når selskapet i sitt tilbud om endelig oppgjør ga en villedende fremstilling av den art det her er tale om, må selskapet ha bevisbyrden for at denne fremstilling ikke har virket motiverende for Aasgaard. Og noe slikt bevis er ikke ført.
Mitt resultat blir således at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Jeg finner at Aasgaard bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Side:574
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Agder Assuranceselskab A/S til Asbjørn Aasgard 9.000 - ni tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Heiberg og Gaarder: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Johan Fr. Meyer):
Den 26. september 1961 var tunnelarbeider Asbjørn Aasgaard, Eikedalsgrend i Samnanger, utsatt for en bilulykke nær Hamlagrø i Voss. Han var ulykkesforsikret i Agder Assuranceselskap A/S, Trondheim. Erstatningsoppgjør fant sted den 25. juli 1964 da Aasgaard kvitterte for et samlet erstatningsbeløp på kr. 17 950,- inkludert tidligere utbetalt kr. 500,-. I erstatningskvitteringen er det anført at hermed er selskapets ansvar fullt og endelig oppgjort. Oppgjøret fant sted på basis av en invaliditet på 15 %. - - -
Saksforholdet er følgende:
I 1961 hadde saksøkeren ansettelse i A/S Ingeniørbygg og arbeidet ved Dale kraftanlegg. A/S Ingeniørbygg hadde tegnet kollektiv ulykkesforsikring på sine arbeidere i det saksøkte selskap. Polisen er utferdiget den 23/9 1961. Forsikringssummene var kr. 40 000,- ved død, kr. 71 000,- ved invaliditet og kr. 20, i dagpenger under legebehandling som følge av ulykke. Det er ikke tvist mellom partene om polisens innhold og heller ikke om at saksøkeren var forsikret i henhold til polisen. Likeledes er partene enige om at den skade saksøkeren har vært utsatt for, dekkes av polisen.
Som foran nevnt fant ulykken sted den 26. september 1961 ved Hamlagrø. Saksøkeren ble først bragt til Dale, hvor han ble tilsett av lege, og derfra til Bergen, angivelig for å bli undersøkt av øyenlege idet man trodde han hadde fått glass i øyet. Han kom til Bergen så sent på kvelden at noen undersøkelse ikke ble foretatt, og han ble kjørt hjem. Neste dag ble han dårligere, og ble pånytt kjørt til Bergen. Først ble han kjørt til Diakonisseklinikken hvor det var meningen å få hans øyne undersøkt. Legen konstaterte imidlertid med en gang at der forelå en hjernerystelse, og han fikk saksøkeren innlagt på Haukeland sykehus. Her ble han innlagt på kirurgisk avdeling fra 27. september til 4. oktober 1961. Ved røntgen cranium og røntgen Thorax viste det intet patologisk. Saksøkeren kom seg raskt under oppholdet i sykehuset, og de tre siste dagene var han uten besvær. Etter utskrivningen var han sykemeldt til og med 24. oktober 1961. Han begynte deretter i sitt arbeide i sitt gamle yrke som tunnelarbeider, men etter noen få uker begynte han å bli plaget av sterk hodepine og øket trettbarhet, slik at han måtte sykemeldes litt før jul 1961. I løpet av 1962 forsøkte han, etter sin egen forklaring to
Side:575
ganger å begynne på arbeid igjen som tunnelarbeider. Begge gangene måtte han etter forholdsvis kort tid gi opp fordi hodepinen meldte seg på nytt kombinert med økt trettbarhet, konsentrasjonsvanskeligheter og hukommelsessvikt. Siden oktober 1962 har han ikke vært i arbeid.
Våren 1964 var han anbragt i Statens attføringsinstitutt i Bergen for om mulig å finne frem til et nytt yrke. Oppholdet var forholdsvis av kort varighet og førte ikke til noen positive resultater. Grunnen til dette angir saksøkeren selv er at miljøet i instituttet på grunn av alle de uføre menneskene var så deprimerende at han ikke orket å være der.
I løpet av den første tiden etter ulykken fikk saksøkeren utbetalt kr. 500,- i dagpenger fra saksøkte. Senere fremsatte han en rekke krav om mere dagpenger uten at han fikk utbetalt noe. Derimot fremsatte han ikke noe krav om erstatning for invaliditet.
Den 12. desember 1962 kom saksøkeren under behandling av dr. Arthur Johansen i Bergen. Dr. Johansen er spesialist i nevrologi. Han avga erklæring på vanlig skjema for ulykkesforsikring den 1/4 1963. Det fremgår av erklæringen at saksøkeren har vært plaget av hodepine, svimmelhet, nedsatt hukommelse osv. og at han har vært innlagt til observasjon i Diakonisseklinikken i Bergen fra 12. desember til 19. desember 1962. Den nevrologiske undersøkelse viste intet patologisk og røntgen Cranum og EEG var normalt. På spørsmålet om skaden ville kunne medføre livsvarig invaliditet svarte dr. Johansen: neppe. Saksøkte rekvirerte deretter en legeerklæring fra professor, overlege A. G. Frøvig ved Haukeland sykehus, nevrologisk avdeling. Professoren avga erklæring i brev av 4. juni 1964 til saksøkte. Erklæringen ble avgitt med saksøkerens samtykke, og bygger på avdelingens journal for saksøkerens opphold i tiden 14/1 til 23/1 1964, samt på opplysninger innhentet fra en del trygdekasser han har vært medlem av. Det fremgår av erklæringen at man ved de vanlige nevrologiske undersøkelser ikke kunne påvise noe patologisk. Den umiddelbare følge av ulykken synes å ha vært minst en hjernerystelse, muligens et hjerteødem. De symptomer som saksøkeren fremviste under professor Frøvigs undersøkelse, var ifølge erklæringen karakteristiske for det man vanligvis ser ved senfølger etter hodeskade, og diagnosen var meningopathia traumatica, altså en hjernehinnelidelse som følge av en ytre skadelig påvirkning. Saksøkerens medisinske invaliditet ble fra et nevrologisk synspunkt grovt skjønnsmessig anslått til ca. 20-25 %. Det ble videre i erklæringen uttalt at saksøkeren ansås lite skikket i yrke som tunnelarbeider hvor der er meget larm, og at hans fremtidige status i arbeidslivet måtte man komme frem til via attføringsapparatet.
Sommeren 1964 var saksøkeren på tur til Trondheim og oppsøkte da saksøktes kontor, - hvor han talte med avdelingssjef Domaas. Formålet med hans besøk var å purre på dagpenger, som han mente han hadde krav på, og som han ikke hadde fått. Derimot var det ikke hans mening å kreve invaliditetserstatning, idet han på dette tidspunkt fremdeles mente at det ville være mulig for ham å bli frisk og komme i arbeid. Konferansen fant sted den 30. juni 1964. Saksøkte hadde da mottatt erklæringen fra professor Frøvig, men hadde ikke tatt noe standpunkt til saken. I følge forklaring som avdelingssjef Domaas har avgitt som vitne under hovedforhandlingen, var saksøkeren meget oppsatt på
Side:576
å få endelig oppgjør snarest mulig. Også saksøkte var interessert i å få saken oppgjort, og Domaas fremsatte et tilbud på dagpenger i 365 dager med kr. 7 300, samt invaliditetserstatning beregnet på grunnlag av 15 % invaliditet med kr. 10 650,-, slik at den samlede erstatning ville bli kr. 17 950,-. Saksøkeren forsøkte først å få erstatningen opp i kr. 20 000,- og foreslo deretter at differansen mellom dette beløp og saksøktes tilbud kunne halveres. Avdelingssjef Domaas fremholdt imidlertid at han ikke kunne ta noen avgjørelse på stedet og lovet å sende saksøkeren et skriftlig tilbud. Dette ble gjort i brev av 3. juli 1964. Brevet ble sendt til saksøkerens hjemsted, hvor han fikk det da han kom tilbake fra turen til Trondheim, antakelig ca 20. juli 1964. Brevet lyder slik:
«Vi viser til Deres besøk på vårt kontor den 30. f.m. Vi har nå nøye gjennomgått de foreliggende legeattester, og fester oss ved at dr. Johansen anfører at skaden neppe vil medføre livsvarig invaliditet.
Ifølge spesialisterklæringer fra professor, overlege Frøvig og assistentlege Hesselberg har heller ikke de klinisk-nevrologiske undersøkelser og laboratorieundersøkelsene som ble foretatt i januar i år kunnet påvise defekter eller andre forhold som forklarer de påståtte symptomer.
Etter dette skulle det være nærliggende å anta at skaden ikke skulle medføre noen livsvarig invaliditet. Noe grunnlag for å utbetale invaliditetserstatning har vi således ikke.
Selv om legene ikke har kunnet finne noen påviselig årsak har vi dog ingen grunn til å tvile på riktigheten av de plager De anfører. Dog må vi ha lov å regne med at dette er ting som kan bedre seg i fremtiden. For oss ville det derfor være nærliggende å la oppgjøret utstå ennu en tid, og la Dem gjennomgå en ny kontrollundersøkelse før vi traff vår endelige avgjørelse.
Vi forstår imidlertid at De er interessert i et endelig oppgjør snarest, og for å få saken ut av verden er vi villige til å tilby Dem erstatning etter 15 % invaliditet. Dette gir en invaliditetserstatning på
kr. 10.650,-
Hertil betaler vi dagpenger for et år med kr. 7.300,-
tidligere utbetalt » 500,- » 6.800,-
Total erstatning kr. 17.450,-
Denne erstatning kan utbetales straks, og hvis De finner å kunne godta dette oppgjør ber vi Dem undertegne vedlagte erstatningskvittering og returnere oss. Kan vårt tilbud ikke aksepteres, foretrekker vi å vente på resuitatet av ny kontrollundersøkelse senere.»
Saksøkeren aksepterte tilbudet og undertegnet erstatningskvittering den 25. juli 1964. Som nevnt innledningsvis er det i kvitteringen sagt at hermed er selskapets ansvar fullt og endelig oppgjort. Saksøkeren rådførte seg ikke med noen andre enn sin hustru før han undertegnet kvitteringen.
Den 4. juli 1964 rekvirerte Samnanger Trygdekasse legeerklæringen fra dr. Salve Solheim, Bergen, spesialist i psykiatri. Den nærmere sammenheng med denne rekvisisjonen er ikke opplyst, men det antas å henge sammen med at saksøkerens rett til sykepenger etter lov om syketrygd var opphørt, og at spørsmålet om uføretrygd var blitt aktuelt.
Side:577
Dr. Solheim avga sin erklæring den 31. oktober 1964. Det anføres i erklæringen at saksøkeren har symptomer på en miningo (encephalo?) pathia traumatica. Altså forsåvidt den samme diagnosen som nevrologiske avdeling ved Haukeland sykehus, men med den mulighet åpen at det også kan foreligge en hjerneskade. Dr. Solheim mente at saksøkeren var fullstendig arbeidsufør, og saksøkeren er også tilstått uføretrygd.
Som følge av ulykken har saksøkeren av bilens ansvarsforsikringsselskap fått utbetalt kr. 200 000,-. Rikstrygdeverket fremsatte først krav overfor forsikringsselskapet om regress for de utgifter syketrygden hadde hatt. Dette regresskravet er imidlertid senere frafalt, idet saksøkerens tap ble funnet å overstige den maksimale erstatning fra forsikringsselskapet på kr. 200 000,- med mer enn uføretrygdens refusjonskrav og trygdekassens refusjonskrav tilsammen. - - -
Retten skal bemerke:
Spørsmålet i saken er om saksøkeren er bundet av den inngåtte avtale om fullt og endelig oppgjør. Som fremholdt av begge parter må dette spørsmål løses på grunnlag av avtalerettslige regler. Saksøkeren har angrepet avtalen på to grunnlag. Prinsipalt mener han seg ubundet etter reglene om bristende forutsetninger idet forholdene har vist seg å bli ganske annerledes enn han forutsatte da han tok imot oppgjøret. Subsidiært mener han at avtalen er ugyldig fordi det vil stride mot redelighet og god tro å gjøre den gjeldende.
Retten tar først standpunkt til om det foreligger bristende forutsetninger og om disse i tilfelle har relevans.
Det er på det rene at oppgjøret har funnet sted på basis av 15 % invaliditet. Videre foreligger det en erklæring avgitt den 31. oktober 1964 av dr. Salve Solheim som konkluderer med at saksøkeren må anses for å være fullstendig arbeidsufør. På grunnlag av denne erklæringen har saksøkeren oppnådd uføretrygd som forutsetter at man ikke kan utføre mer enn 1/3 av normal arbeidsinnsats på et arbeidsområde som høver for vedkommende. Jfr. lov om uføretrygd av 29. januar 1960 §4. Dette er imidlertid ikke nok til å konstatere at forutsetningene for det foretatte oppgjør har sviktet. Det dreier seg her om en ulykkesforsikring. Invaliditetserstatning i h.t. en ulykkesforsikring er forsåvidt også en erstatning for tap i fremtidig erverv, men etter forsikringsvilkårene skal en ulykkesforsikring dekke et normaltap som følge av den medisinske invaliditet og ikke det individuelle tap sikrede har lidt. Mister forsikringstakeren f.eks. sin venstre lillefinger, vil invaliditeten alltid bli fastsatt til 5 % selv om den skadede skulle være en fiolinist som mister sitt levebrød som følge av skaden. Og mister den forsikrede f.eks. sin venstre hånd, vil invaliditeten alltid bli fastsatt til 55 % selv om vedkommende kan fortsette i sitt arbeid like godt uten hånden, og invaliditeten vil bli fastsatt til det samme selv om det skulle vise seg at vedkommende mister sitt arbeid og ikke kan omskoleres til noe annet, slik at han blir helt arbeidsudyktig. At saksøkeren nå er karakterisert som fullstendig arbeidsufør er derfor i seg selv intet bevis for at hans medisinske invaliditet i relasjon til ulykkesforsikringen er større enn 15 %.
Etter de opplysninger som foreligger, har det ved de medisinske undersøkelser som saksøkeren har gjennomgått, ikke vært mulig å
Side:578
påvise noen ytre skade. Han har intet kraniebrudd, og undersøkelsene av hjernen ved hjelp av luftencephalografi og elektroencephalografi har vist normale funn. Imidlertid har både professor Frøvig og dr. Solheim uttalt at de symptomer som saksøkeren frembyr, nemlig hodepine, øket trettbarhet, hukommelsessvikt og manglende konsentrasjonsevne, må oppfattes som senfølger etter en hodeskade, og begge har stillet diagnosen meningopathia traumatica. Professor Frøvig har anført at han grovt skjønnsmessig anslår den medisinske invaliditet til ca. 20-25 %. Dr. Solheim har ikke uttalt seg om den medisinske invaliditeten, idet han ikke hadde noen oppfordring til dette. Retten har ikke noe holdepunkt for å anta at dr. Solheim ville ha ansatt den medisinske invaliditet annerledes enn professor Frøvig har gjort, hvis dr. Solheim skulle ha uttalt seg i relasjon til en ulykkesforsikring. De sykdomsbilder som de to legene tegner, er praktisk talt like. Professor Frøvig har imidlertid ikke uttalt seg om den yrkesmessige invaliditet og innskrenker seg for så vidt til å si at saksøkerens fremtidige status i arbeidslivet må man komme frem til via attføringsapparatet. Dr. Solheim har som nevnt ikke uttalt seg om den medisinske invaliditet, og da han foretok sin undersøkelse, hadde forsøkene på attføring slått feil. De to legenes konklusjoner er avgitt for forskjellig formål og kan derfor ikke sammenliknes. Det foreligger etter rettens mening heller intet bevis for at saksøkerens tilstand har forandret seg mellem de to undersøkelsene.
Retten har etter dette ikke kunnet finne at saksøkeren har bevist at det i relasjon til ulykkesforsikringen er inntrådt slike endringer i saksøkerens tilstand, eller skaffet til veie slike nye opplysninger om hans tilstand, etter at oppgjøret fant sted, at det kan sies at grunnlaget for dette har sviktet. Saksøkeren kan derfor ikke vinne frem med sin påstand på det prinsipale søksmålsgrunnlag.
Det neste spørsmål blir da om det vil stride mot redelighet og god tro hvis saksøkte gjør oppgjørsavtalen gjeldende. Dette vil avhenge av de omstendigheter som saksøkte kjente til da kvitteringen ble mottatt. På dette tidspunkt forelå det legeerklæringer fra dr. Arthur Johansen og fra professor Frøvig. Dessuten hadde saksøktes saksbehandler, avdelingssjef Domaas, hatt en samtale med saksøkeren. Av dr. Johansens legeerklæring fremgikk det at han på spørsmål om skaden ville kunne medføre livsvarig invaliditet, hadde svart: neppe. Av professor Frøvigs erklæring fremgikk det at han grovt skjønnsmessig hadde anslått saksøkerens medisinske invaliditet til ca. 20-25 %. Det må formentlig være klart at ulykkesforsikringsselskapene ikke er bundet av den invaliditetsprosent som en lege kommer frem til. Etter polisevilkårenes §10b pkt. 3 må det være selskapets rett og plikt til selv å fastsette invaliditetsgraden skjønnsmessig etter de retningslinjer som der er angitt. Legeerklæringen vil herunder være en verdifull veiledning. Når professor Frøvig bruker uttrykket «grovt skjønnsmessig», må det bety enten at han ikke har overveiet spørsmålet særlig grundig eller at han har funnet avgjørelsen så vanskelig at noen presis fastsettelse av invaliditeten ikke er mulig. Når han videre fastsetter invaliditeten til «ca. 20-25 %», må dette forståes slik at invaliditeten etter professor Frøvigs mening ikke nødvendigvis må ligge mellom disse grenser, men både kan være under 20 % og over 25 %. Når saksøkte sammenholdt
Side:579
professor Frøvigs erklæring med ds. Johansens erklæring og videre med det inntrykk saksøkeren selv ga under konferansen i Trondheim den 30. juni 1964, kan retten ikke se at det strider mot redelighet å tilby en erstatning på 15 %.
Saksøkeren har særlig bebreidet saksøkte at det i brevet av 3. juli 1964 var uttalt at det skulle være nærliggende å anta at skaden ikke skulle medføre noen livsvarig invaliditet og at det ikke var grunnlag for å utbetale invaliditetserstatning. Retten kan være enig i at dette avsnitt er uheldig og kunne og burde ha vært utelatt, men når saksøkte til tross for det som ble anført i nevnte avsnitt allikevel tilbød en erstatning på 15 %, må det bety at selskapet erkjenner sin erstatningsplikt, og selskapet overlot til saksøkeren selv å bestemme om han ville godta tilbudet eller ikke. Retten kan derfor ikke finne at det nevnte avsnitt i brevet medfører at det vil stride mot redelighet å holde fast ved oppgjøret.
Det kan heller ikke tillegges vekt at saksøkeren har godtatt oppgjøret uten å søke juridisk eller annen assistanse. Dette er nemlig et forhold som saksøkte i alle fall ikke kunne kjenne til. Brevet er skrevet den 3. juli 1964 og etter samtale mellom avdelingssjef Domaas og saksøkeren måtte saksøkte kunne gå ut fra at saksøkeren ville få brevet forholdsvis kort tid etter. Kvitteringen er datert den 25. juli 1964, og for saksøkte måtte det derfor fremstille seg slik at saksøkeren hadde hatt god tid til å tenke seg om.
Heller ikke kan saksøkeren høres med den anførsel at saksøkte har veltet all risiko over på ham og selv beholdt hele gevinsten. Da oppgjøret fant sted, var det ennå uvisst hvordan skaden ville virke i fremtiden. Det kunne vise seg at skaden ville bli større enn antatt, men det kunne også vise seg at skaden ville bli helbredet. I siste fall ville selskapet ha utbetalt en unødvendig erstatning.
Etter dette kan saksøkerens subsidiære søksmålsgrunnlag heller ikke føre frem. Det bemerkes til slutt at saksøkte såvel under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen har vært villig til å forlike saken på grunnlag av en erstatning innenfor rammen av den invaliditetsprosent som professor Frøvig har antydet. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Jonas Madsø og Odd Schei):
- - -
Lagmannsretten - dens flertall, lagmann Eftestøl og lagdommer Madsø - kommer til et annet resultat enn byretten. Flertallet finner, skjønt under tvil, at Aasgaard etter avtalelovens §33 ikke er bundet av sin vedtagelse av den mottatte erstatning som fullt oppgjør.
Avtalelovens §33 forutsetter ikke svik. Det er tilstrekkelig at det på grunn av omstendigheter som forelå da selskapet mottok vedtagelsen og som det må antas at det kjente til, ville stride mot redelighet eller ville stride mot «god tro» å gjøre erklæringen gjeldende. Flertallet finner at det ville stride mot god tro å gjøre Aasgaards vedtagelse gjeldende. Flertallets begrunnelse for dette er følgende:
Spesialisterklæringen av 4/6 1964 fra overlege Frøvig og assistentlege Hesselberg inneholdt i nest siste avsnitt «grovt skjønnsmessig»
Side:580
anslag av Aasgaards medisinske invaliditet fra et nevrologisk synspunkt til ca. 20-25 % Det må forstås slik at erklæringsutstederne regnet med varig invaliditet, og, grovt skjønnsmessig, anslo denne som nevnt. I siste avsnitt er tilføyelse om en viss ytterligere risiko.
At erklæringen inneholdt dette var etter flertallets mening en «omstendighet» i den betydning dette ord har i avtalelovens §33. Flertallet mener at denne omstendighet stillet spørsmålet om hvorvidt selskapets tilbud burde aksepteres i et annet lys enn etter det som var kjent for Aasgaard. Denne kjente av den nevnte erklæring bare det som er gjengitt i selskapets brev av 3/7 1964 til ham, nemlig at det ikke hadde kunnet påvises defekter eller andre forhold som forklarer de påståtte symptomer. Dette enkelte ledd i erklæringen var, sammenholdt med det følgende i selskapets brev («Etter dette skulle det være nærliggende å anta at skaden ikke skulle medføre noen livsvarig invaliditet») gir inntrykk av at erklæringen går i den retning, mens det foran nevnte tvert imot viser at Frøvig og Hesselberg, regnet med varig, formentlig med livsvarig, invaliditet.
Selskapet var sikkert oppmerksom på at Aasgaard ikke kjente erklæringen fra Frøvig/Hesselberg. Annet er heller ikke hevdet.
Dette vil si at Aasgaard tok standpunkt til selskapets tilbud på et grunnlag som etter flertallets mening var i vesentlig grad mangelfullt i forhold til det materiale som forelå for selskapet.
Mangelen gjaldt ting som etter det flertallet mener måtte ventes å være av vesentlig betydning for den avgjørelse Aasgaard skulle treffe. Det kan ikke med sikkerhet vites om Aasgaard ville ha akseptert selv om han hadde visst at Frøvig/Hesselbergs erklæring ikke talte mot, men tvert imot for varig medisinsk invaliditet, anslo denne, riktignok grovt skjønnsmessig, til ca. 20-25 %, og pekte på en ytterligere risiko. Generelt sett var forholdet imidlertid egnet til for en person i Aasgaards stilling å tale mot aksept. Flertallet mener at det i det minste er meget tvilsomt om Aasgaard ville ha akseptert hvis han hadde kjent de omhandlede avsnitt av Frøvig/Hesselbergs erklæring, da den var over et år nyere enn dr. Johansens, og var avgitt på grunnlag av observasjon av tilstanden godt etter utløpet av den tid hvori Johansen ifølge svaret på spørsmål 11 antok at uførheten ville vare. Skulle man foretatt oppgjør på grunnlag av Frøvig/Hesselbergs erklæring, synes det mest nærliggende at det ville blitt regnet med 22 1/2 % varig medisinsk invaliditet eller muligens litt mer. Forskjellen fra Agders tilbud er etter flertallets mening ikke ubetydelig.
Den senere utvikling synes å bekrefte at Frøvig/Hesselbergs anslag i hvert fall ikke var for høyt. Dr, Solheims ansettelse gjelder etter hva han selv har forklart som vitne, den ervervsmessige invaliditet. Den foreliggende polise dekker ikke den ervervsmessige invaliditet. Den har en fast tabell for en rekke skader, og i følge §10b 3 i forsikringsvilkårene skal andre skader takseres skjønnsmessig, og tabellen herved tjene som veiledning. Dr. Solheims erklæring taler etter flertallets mening for at en slik taksering av den invaliditet den foreliggende hodeskade har medført, i hvert fall ikke ville bli lavere, sannsynligvis høyere, enn 22 1/2 %.
Selskapet har fremholdt at Aasgaard i konferanse med selskapet
Side:581
forlangte kr. 20 000,- i alt, og foreslo deling av differansen mellom dette beløp og selskapets tilbud. Det har fremholdt at det således var liten forskjell mellom Aasgaards eget forslag, og selskapets tilbud. I den anledning vil flertallet bare peke på at det på ingen måte kan forutsettes at Aasgaard ville ha forlangt så lite som kr. 20 000,- hvis han hadde kjent Frøvig/Hesselbergs erklæring. Det er trolig at han da ville ha krevet et vesentlig høyere beløp.
Selskapet har fremholdt at dets tilbud må sees samlet, og om det skulle finnes at invaliditetserstatningen er snau, så er til gjengjeld dagpengeerstatningen rundelig. Selskapet har fremholdt at i følge §10c 1, 2. p., i forsikringsvilkårene betales dagpenger bare så lenge den skadelidte er under regelmessig legebehandling, og at Aasgaard nok har gått sykmeldt, men bare i ytterst begrenset tid, meget langt fra 365 dager, har vært under lege-«behandling». Aasgaard har forklart at han har fått foreskrevet og regelmessig brukt - og fremdeles bruker - medikamenter (tabletter) for hodesmerter og for svimmelhet. Han - hans prosessfullmektig - har fremholdt at vilkårene må forstås slik at det er tilstrekkelig at skadelidte er sykmeldt, at vilkårene for dagpenger i 365 dager i hvert fall er oppfylt, og at det i alle tilfelle er det beløp som er ydet og mottatt som uføreerstatning, kr. 10 650,- som skal vurderes.
Rettens flertall antar at den omhandlede bestemmelse i vilkårene ikke kan forstås så strikte som hevdet av selskapet. For den første sykmeldingsperiode betalte selskapet uten videre dagpenger, skjønt det heller ikke for den er opplyst om noen annen form for legebehandling etter utskrivningen fra sykehuset enn tabletter. Slik selskapet fortolker den nevnte bestemmelse, blir den en sterk innskrenkning i §10c, 1, 1. p. Det synes å burde være sagt klarere hvis en så sterk innskrenkning skulle gjelde.
Flertallet finner etter dette, skjønt ikke uten tvil, at det ikke ville være riktig ved vurderingen av tilbudet å godskrive selskapet noen «over»-betaling av dagpenger.
Flertallet mener at selskapet burde ha regnet med at innholdet av de to siste avsnitt av Frøvigs erklæring ville ha vært av vesentlig betydning for Aasgaard under vurderingen av om selskapets tilbud burde antas, særlig på grunn av gjengivelsen i selskapets brev av en enkelt passus i erklæringen og det påfølengde resonnement i brevet. Flertallet mener videre at selskapet burde ha vurdert den tilbudte invaliditetserstatning som lav på bakgrunn av Frøvig/Hesselbergs erklæring.
Selskapet har fremholdt at det ikke hadde rett til å meddele Aasgaard innholdet av de to siste avsnitt i Frøvig/Hesselbergs erklæring.
Flertallet finner det ikke klart at nest siste avsnitt ikke kunne meddeles Aasgaard. Men uansett hvordan det forholder seg med dette, gjelder det som foran er sagt om den rettslige betydning av at innholdet av også de to siste avsnitt forelå for selskapet, særlig på bakgrunn av annet og tredje avsnitt i brevet. - - -
Flertallet stemmer etter dette for at den ankendes påstand tas til følge.
Lagmann Eftestøl har funnet saken så tvilsom at selskapet hadde fyllestgjørende grunn til å prøve sak, og stemmer for at
Side:582
saksomkostninger i medhold av tvistemålslovens §172 annet ledd, ikke tilkjennes for noen av rettene.
Lagdommer Madsø har også funnet saken tvilsom, men finner ikke at hovedregelen i tvistemålslovens §172 og §180 annet ledd jfr. §172, av den grunn bør fravikes i dette tilfelle. Han stemmer derfor for at Agder ilegges saksomkostninger til Aasgaard for begge retter. Han setter omkostningene til kr. 1 700,- for byretten og kr. 2 200,- for lagmannsretten.
Lagdommer Schei kommer til samme resultat som byretten, og henholder seg til dens begrunnelse. Han stemmer således for stadfestelse av byrettens dom.
I høyesterettsdom i Rt-1966-88 sees minoriteten å ha stemt for saksomkostningsavgjørelse ut fra det resultat minoriteten stemte for. Det antas derfor - enstemmig - at det er det riktige.
Lagdommer Schei stemmer etter det resultat han er kommet til, for at byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes og at Aasgaard ilegges saksomkostninger for lagmannsretten til Agder.
Retten er enstemmig om at resultatet for så vidt angår saksomkostninger blir som det midlere votum, at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen av rettene. - - -