Rt-1966-88

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-01-28
Publisert:	Rt-1966-88
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 8 B
Parter:	Peder Hegseth m.fl. (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland) mot Trondheim elektrisitetsverk (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt).
Forfatter:	Stabel, Helgesen, Bahr, Mindretall: Endresen, Rode
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Vassdragsloven (1940) §104, §105, §137, §55, §62

Dommer Stabel: Ved kgl. resolusjon av 22. mai 1959 fikk Trondheim elektrisitetsverk tillatelse i henhold til vassdragslovens §62 til å bygge en dam i Hegsetbjøra i Nea; dammen skulle dels tjene som utjevningsbasseng i forbindelse med eldre reguleringer i elven, dels skulle den være inntaksdam for et planlagt nytt kraftverk ved Hegsetfoss. Under skjønn til fastsetting av erstatning for erverv av de nødvendige rettigheter til bygging av dammen ble det inngått overenskomster med grunneierne om avståelse av den oppdemte grunn og om erstatning for grunnen og skogen. Grunneierne gjorde samtidig krav på erstatning for «neddemmede fallmetre», men det ble oppnådd enighet mellom partene om at dette spørsmål skulle utstå og behandles i forbindelse med det senere skjønn for erverv av rettigheter til utbygging av kraftverket. Tillatelse til ekspropriasjon av disse rettigheter fikk elektrisitetsverket ved kgl. resolusjon av 21. juli 1961, gitt i henhold til vassdragslovens §55, §62, §104 og §105. Under ekspropriasjonsskjønnet, som ble avhjemlet ved Midt-Trøndelag herredsrett den 29. april 1963, gjorde også grunneierne nedenfor dammen krav på fallmetererstatning i tillegg til erstatning for skade og ulempe, men slik erstatning ble ikke tilkjent hverken for dem eller for grunneierne ovenfor dammen som hadde reist kravet før. Bl. a. det her nevnte spørsmål ble etter begjæring av en rekke grunneiere prøvet ved overskjønn avhjemlet den 7.

Side:89

desember 1964, men overskjønnet kom for så vidt til samme resultat.

Over denne avgjørelse fra overskjønnets side er det anket til Høyesterett av 6 grunneiere ovenfor dammen, nemlig Peder Hegseth, John Hegseth, Ola L. Græsli, Ottar Hårstad, Ole J. Græsli og Håkon Græsli. De ankende hevder prinsipalt at skjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse når kravet om erstatning for fallmetre ikke er tatt til følge. Subsidiært hevdes at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige og ikke fyller kravet i skjønnslovens §28. Ankegrunnene kommer jeg nærmere tilbake til i det følgende. Grunneierne, som er blitt fritatt for å betale rettsgebyrer, har nedlagt denne påstand: «1. at overskjønnet oppheves forsåvidt angår avgjørelsen med hensyn til fallmetrene ovenfor Hegsetdammen og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten, sammensatt av ny formann og nye skjønnsmenn. - 2. Ankemotparten tilpliktes å erstatte det offentliges utgifter med saken. - 3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger.

Trondheim elektrisitetsverk har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes så langt det er påanket og om at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Elektrisitetsverket hevder at overskjønnets rettsanvendelse er riktig og skjønnsgrunnene tilstrekkelige. Ankemotpartens synspunkter vedrørende rettsanvendelsen kommer jeg nærmere tilbake til under den punktvise drøftelse av grunneiernes angrep på overskjønnet. Når det gjelder saksbehandlingen gjør elektrisitetsverket gjeldende at skjønnsgrunnene må ses i sammenheng med grunneiernes prosedyre for overskjønnet, som var vesentlig mindre inngående enn den har vært for Høyesterett. De anførsler fra grunneiernes side som ble gjort til hovedpunkter for overskjønnet, er det gitt et tilstrekkelig svar på i skjønnsgrunnene.

Saksforholdet fremgår av underskjønnets og overskjønnets grunner.

Det er på det rene at oppdemningen i Hegsetbjøra opprinnelig ble planlagt som utjevningsbasseng knyttet til ovenforliggende reguleringsanlegg som også tilhører Trondheim elektrisitetsverk, således Nea kraftverk. Planen ble imidlertid kombinert med byggingen av Hegsetfoss kraftverk for at man på den måten kunne utnytte de store oppdemmede vannmasser som ledd i kraftproduksjon. Fra uttak i dammen ledes vannet i en 10.5 kilometer lang horisontal tunnel utenom elveleiet til et svingebasseng og en trykksjakt i fjellet over kraftstasjonen. Denne utnytter en brutto fallhøyde på 72 meter, hvorav 35 meter skriver seg fra oppdemningen av de slake fall som er denne saks gjenstand.

Jeg går så over til å referere og drøfte ankegrunnene i tilslutning til en inndeling i 4 hovedpunkter som ble fulgt under prosedyren for Høyesterett:

1) Angrepet på overskjønnet tar utgangspunkt i den betraktning at de vannfall tvisten gjelder, faktisk er tatt i bruk av elektrisitetsverket, ikke bare som ledd i driften av eldre anlegg for å

Side:90

motvirke isdannelse i elvestrekningen nedenfor, men også til kraftproduksjon. Selve dette faktum viser at fallene har en verdi som grunneierne - om ekspropriasjonen ikke var kommet - ville ha kunnet tilgodegjøre seg ved forhandlinger om salg. Grunneierne må da, hevdes det, ved ekspropriasjonen ha krav på en samlet erstatning som ikke er mindre enn fallstrekningens omsetningsverdi. Hvis omsetningsverdien er større enn den erstatning grunneierne har fått for avståelser, tap og ulempe som følge av anlegget - og det må den nødvendigvis være i dette tilfelle - da må differansen utjevnes ved et tillegg for avståtte «fallmetre». En slik oppdeling er uttrykk for en praktisk oppgjørsmåte og kan ikke ses som et krav på «dobbelterstatning» slik som overskjønnet har gitt uttrykk for i sin begrunnelse. Overskjønnets uttalelse om dette må bygge på en misforståelse av grunneiernes standpunkt og tyder på at skjønnsretten ikke har hatt klart for seg de riktige vurderingsprinsipper for tilfelle hvor et ekspropriasjonstiltak fører både til avståelse av fallmetre og til skade eller ulempe for vedkommende eiendom.

Elektrisitetsverkets prosedyre hva dette spørsmål angår tar utgangspunkt i at kravet om fallmetererstatning ble reist under ekspropriasjonsskjønnet for bygging av dammen. Ekspropriasjonstillatelsen gav overhodet ikke adgang til å kreve fallrettighetene avstått, og de ble heller ikke ervervet. Men det erkjennes at grunneiernes utnyttelse av fallrettighetene ved salg eller på annen måte er blitt umuliggjort ved anlegg av kraftverket, og det innrømmes at grunneierne har krav på særskilt erstatning for tap av fallmetrene i den utstrekning det på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger må antas at fallstrekningen på grunneiernes hånd hadde en omsetningsverdi som var større enn de erstatninger grunneierne har fått gjennom godtgjørelse for neddemmet grunn og for skade og ulempe som følge av oppdemningen. Overskjønnet har imidlertid - med en fullt tilstrekkelig begrunnelse - funnet at noen slik omsetningsverdi ikke forelå, og denne vurdering kan ikke prøves av Høyesterett.

Etter denne prosedyre finner jeg det for min del ikke nødvendig å ta standpunkt til om fallrettighetene skal ansees som faktisk ekspropriert, slik som grunneierne synes å forutsette, eller om kravet i samsvar med elektrisitetsverkets syn skal anses som et krav om erstatning for skade voldt ved oppdemning av elven. Partene er nemlig enige om at det er fallstrekningens omsetningsverdi før ekspropriasjonen som er utgangspunkt for vurderingen, og at det skal ytes et tillegg for fallmetre i den utstrekning omsetningsverdien ikke kan anses dekket fullt ut ved erstatninger eller andre fordeler som grunneierne har oppnådd som følge av oppdemningen. Slik spørsmålet er stilt av partene - jeg kommer nærmere tilbake til det senere - antar jeg at dette er riktig rettsanvendelse. Og jeg kan - tross en viss uklarhet i skjønnsgrunnene som jeg også kommer tilbake til i en annen sammenheng - ikke anta at overskjønnet har lagt et annet syn til grunn for sin vurdering. Uttalelsen i skjønnsgrunnene om at de saksøktes krav

Side:91

vil føre til «en slags dobbelterstatning» beror kanskje på en misforståelse av grunneiernes prosedyre, men den kan etter min mening ikke ses som uttrykk for den oppfatning at kumulering av fallmetererstatning og skadeserstatning nødvendigvis må gi dobbelt dekning for det tap som er lidt ved ekspropriasjonen. Det fremgår klart at når fallmetererstatning ikke ble tilkjent i dette tilfelle, så var det ut fra en vurdering av fallstrekningens verdi som utbyggingsobjekt før ekspropriasjonen. Ankegrunnene under dette punkt i prosedyren kan etter min mening ikke føre frem.

2) I nær tilknytning til det nettopp nevnte angrep på overskjønnet gjør grunneierne gjeldende at skjønnsretten ved sine betraktninger over rentabiliteten av utbyggingen - og derved indirekte over fallenes omsetningsverdi - må ha oversett det dobbelte formål som anlegget skal tjene. Skjønnsgrunnene viser at det overhodet ikke er tatt hensyn til den viktige oppgave som anlegget - særlig dammen - tjener ved å eliminere isdannelser i elven nedenfor. Anlegget har spart elektrisitetsverket for store beløp som det ellers år om annet ville måttet betale i erstatning for skade voldt ved isgang o. l. En betydelig del av anleggsutgiftene bør regnskapsmessig debiteres dette formål og kraftproduksjonens rentabilitet beregnes tilsvarende høyere. Men selv bortsett fra dette er det etter grunneiernes oppfatning vanskelig å forstå overskjønnets lønnsomhetsvurderinger vedkommende kraftproduksjonen. Skjønnsretten kan ikke ha lagt tilstrekkelig vekt på det faktum at det på grunn av kontraktsbestemte kraftleveranser til Sverige har kunnet kalkuleres med avskrivning av en vesentlig del av anleggsomkostningene over 20 år.

Elektrisitetsverket hevder at overskjønnet med rette har bygget på at kraftproduksjonen er urentabel, og dette er en skjønnsmessig vurdering som Høyesterett ikke kan prøve. I denne sammenheng er opplyst at amortiseringsplanen forutsetter store årlige tilskudd over kommunebudsjettet, for tiden flere hundre tusen kroner pr år. Driften går i virkeligheten med stort underskudd og betyr også ellers en økonomisk belastning for kommunen. Også det annet formål med utbyggingen - motvirkningen av isdannelse - har overskjønnet vært fullt oppmerksom på. Når skjønnsretten ikke har tillagt dette formål selvstendig betydning i lønnsomhetsberegningen, må det være ut fra det alminnelige syn - som har fått uttrykk i skjønnsgrunnene - at de saksøkte ut over erstatning for direkte tap med 25 % tillegg ikke skal ha noen andel i den fordel eksproprianten oppnår. Under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1963-1288 gjør elektrisitetsverket gjeldende at dette er en riktig rettsanvendelse. I denne forbindelse er tilføyet at motvirkning av isgang og isskader er et samfunnsmessig formål som ikke minst grunneierne selv nyter godt av, da bare en del av disse skader ville kunne kreves erstattet av elektrisitetsverket. Det er opplyst at tiltaket ble satt i verk etter henstilling fra bl.a. de grunneiere som er parter i denne sak.

Om disse spørsmål skal jeg bemerke:

Overskjønnet er etter en vurdering av bl.a.

Side:92

utbygningskalkylene for kraftverket og annet teknisk materiale kommet til at fallmetrene både ovenfor og nedenfor dammen «ikke var utbyggelig økonomisk for kraftproduksjon alene», at de «ikke har noen særlig omsetningsverdi», at de «må karakteriseres som vanskelig omsettelige» og at «den fallstrekning som her foreligger måtte vurderes som liggende over enhver rimelig utbyggingspris». Høyesterett har hverken kompetanse til eller grunnlag for å prøve riktigheten av denne vurdering. Dette gjelder også betydningen av amortiseringskalkylen, som grunneierne har trukket så sterkt inn i sin argumentasjon. Det er så vidt jeg kan se intet holdepunkt for å bygge på at skjønnsretten har oversett opplysninger eller materiale som ble gjort tilgjengelig for den. Nå er det riktignok så at overskjønnets konklusjoner på dette punkt utelukkende bygger på en vurdering av anleggets lønnsomhet som kraftproduserende faktor. Men jeg er kommet til at det etter omstendighetene ikke kan ses som noen feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen at overskjønnet ved sin rentabilitetsberegning har sett bort fra de fordeler som er oppnådd ved at dammen og tørrleggingen av elveleiet nedenfor samtidig har til oppgave å motvirke isdannelse i elven. Det må anses på det rene at dette betyr en økonomisk vinning både for distriktet i sin alminnelighet og for elektrisitetsverket som derved har innspart store beløp til dekning av skadeserstatninger. Imidlertid må det fastholdes at gjenstanden for erstatning er fallenes antatte omsetningsverdi før ekspropriasjonen. Og jeg ser det da slik at den vinning som er skapt ved at de er tatt i bruk som ledd i et tiltak for å motvirke isvansker, bare kan kreves tatt i betraktning til gunst for ekspropriatene i den utstrekning den kan antas å skyldes faktorer som har påvirket fallenes omsetningsverdi på grunneiernes hånd før ekspropriasjonen. Om Høyesteretts syn på beslektede spørsmål henviser jeg til førstvoterendes uttalelser i Rt-1963-1288 og tidligere høyesterettsavgjørelser som det der er henvist til. I denne sak er intet opplyst som tyder på at den omtvistede fallstrekning i kraft av sin beliggenhet eller på annen måte har utpekt seg som særlig egnet til å tas i bruk nettopp til det formål å motvirke isgang i elven. At dammen ble lagt ved Hegsetfoss og ikke et annet sted i elven skyldes - etter hva jeg må gå ut fra - forhold som grunneierne ikke har kunnet regne med på forhånd. Ved vurderingen av hva som skal anses som en naturlig omsetningsverdi må man i et tilfelle som dette etter min mening se bort fra den omstendighet at grunneierne ved forhandlinger om frivillig salg etter at utbyggingen var blitt aktuell, muligens ville ha kunnet utnytte de aktuelle planer til å skru prisen opp ut over hva som ellers ville ha vært en forretningsmessig riktig pris, jfr. førstvoterendes uttalelse i Rt-1956-493 på side 499. Fallstrekningens omsetningsverdi må da her som ellers anses bestemt vesentlig ut fra fallhøyden og muligheten for lønnsom utnyttelse av denne i kraftproduksjon. Dette har overskjønnet åpenbart bygget på, og begrunnelsen er etter min mening tilstrekkelig.

3) Grunneierne hevder under henvisning til skjønnsgrunnene

Side:93

at overskjønnet ved vurderingen av utbyggingens rentabilitet uriktig har sett bort fra alle andre utbyggingsalternativer enn akkurat det som førte frem til Hegsetfoss kraftverk. Det er mulig - ja sannsynlig - at fallstrekningen ovenfor dammen ville kunnet utnyttes mer økonomisk på annen måte, f. eks. i tilknytning til fallene ved Gresslifoss som ligger umiddelbart ovenfor, og som nå er under utbygging separat.

Elektrisitetsverket gjør mot dette gjeldende at tilknytning til Hegsetfoss kraftverk på ekspropriasjonstiden var den eneste aktuelle mulighet som forelå for utnyttelse av de neddemmede fallmetre. Behovet for et stort utjevningsbasseng og for tørrlegging av elven på en lengre strekning nedenfor Hegsetfoss gjorde det økonomisk uaktuelt å utnytte fallstrekningen ovenfor Hegsetfoss sammen med Gresslifoss. Ved vurderingen av et vannfalls omsetningsverdi må man holde seg til situasjonen slik den på det aktuelle tidspunkt er låst fast ved bl.a. tidligere reguleringer i elven. Det kan ikke tas hensyn til rent tenkte muligheter. For øvrig er det intet holdepunkt for å gå ut fra at de neddemmede fallmetre ville ha kunnet utbygges regningssvarende separat eller sammen med Gresslifoss.

Jeg er kommet til at grunneierne heller ikke kan gis medhold på dette punkt. Skjønt spørsmålet ikke er særskilt drøftet i skjønnsgrunnene, finner jeg det klart at overskjønnet ved sin vurdering av mulighetene for lønnsom utbygging må ha tatt hensyn til alle alternativer som har vært ansett praktisk aktuelle. Det gjelder her et utpreget skjønnsspørsmål. En nærmere drøftelse av mulighetene for separat utbygging eller utbygging sammen med Gresslifoss ville etter min mening ligge utenfor de krav som med rimelighet kan stilles til skjønnsgrunnene i en sak av denne art.

4) Endelig hevder grunneierne at overskjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse for så vidt tidligere erstatningsbetalinger m.v. er belastet grunneierne i beregningen over om skade er lidt ved tap av fallmetrene. De erstatninger det her må siktes til, gjelder for en stor del skade og ulempe som er voldt ved tidligere reguleringer og som ikke har noen sammenheng med ekspropriasjonen. Disse skader m.v. er helt uten betydning for utnyttelsen av fallene, og eksproprianten har ikke noe krav på å tilgodegjøre seg erstatningsbetalingen til kompensasjon av sin erstatningsplikt. De avtalte godtgjørelser for grunnavståelse m.v. til dammen har riktignok direkte sammenheng med ekspropriasjonstiltaket, men også for så vidt må rettsanvendelsen være uriktig når avkortning synes å være skjedd automatisk krone for krone. Beregnede omkostninger ved utbygging av fallene bør belastes disses omsetningsverdi etter en skjønnsmessig vurdering som også tar hensyn til alternative utbyggingsmåter; en slik mulighet er å utnytte fallstrekningen uten neddemning av skogen. I denne forbindelse påberoper grunneierne seg også at oppdemningen så langt fra å fjerne ulemper i forbindelse med tømmerdrift o. l. har ført til at driftsforholdene er blitt vanskeligere enn før.

Også disse synspunkter er imøtegått fra elektrisitetsverkets

Side:94

side. Etter elektrisitetsverkets grunnsyn - som jeg har gjengitt under det foregående punkt i drøftelsen - om at det ikke kunne ha vært tale om noe annet utbyggingsalternativ, er det en selvfølge at utgiftene til erverv av damgrunnen må komme til fradrag ved beregningen av fallenes eventuelle omsetningsverdi. Og når det gjelder overskjønnets uttalelse om at også erstatninger «etter skjønn» skal tas i betraktning, har meningen etter elektrisitetsverkets oppfatning bare vært å gi uttrykk for at ekspropriatene har oppnådd en fordel ved at ulemper ved tidligere reguleringer - bl.a. vedkommende tømmerdriften - er falt bort som følge av damanlegget samtidig som årlige erstatninger for nettopp disse ulemper fortsetter å løpe. At det skal tas hensyn til dette følger av alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Mulige nye ulemper som følge av oppdemningen er uten betydning i denne sammenheng da erstatning for dem er inkludert i det avtalte vederlag for avståelse av damgrunnen.

Skjønnsgrunnene kunne på dette punkt ha vært klarere, men jeg er under noen tvil kommet til at anken heller ikke her kan føre frem. Som det fremgår av hva jeg tidligere har sagt, har overskjønnet i sine alminnelige bemerkninger om fallstrekningen både nedenfor og ovenfor demningen brukt uttrykk som viser at fallene er ansett verdiløse eller henimot verdiløse. Etter sammenhengen med skjønnsgrunnene for øvrig - således et punkt i forutsetningene som jeg vil komme inn på senere - må jeg gå ut fra at skjønnsretten er kommet frem til denne oppfatning allerede før den har tatt i betraktning nødvendige utgifter til grunnerstatninger og andre erstatninger i forbindelse med damanlegget. I et senere avsnitt som også gjelder begge strekningene heter det at «Skjønnsretten har ellers veiet mulige fordeler ved utbyggingen mot de skader og ulemper som oppstår, og har også etter vurdering tatt noe hensyn til tidligere fastsatte erstatninger hvor utbyggingen medfører at ulempe som tidligere er erstattet bortfaller eller blir mindre». Umiddelbart deretter går skjønnsretten over til å behandle fallmetrene ovenfor Hegsetdammen separat, og sier at den legger til grunn at disse «må anses erstattet ved de vesentlige erstatninger, herunder årlige erstatninger, som er gitt for all skade og ulempe etter skjønn og overenskomst». Denne uttalelse er ikke klar, men på bakgrunn av skjønnsgrunnene for øvrig ligger det nær å oppfatte den dels som en videreføring av de tidligere betraktninger om fallstrekningens omsetningsverdi som en helhet, dels som en presisering av at grunneierne hver for seg kan ha hatt visse fordeler ved oppdemningen som de må finne seg i at det blir tatt hensyn til. I førstnevnte henseende er henvisningen til «erstatninger ... etter overenskomst ...» relevant. Det siktes her til de betydelige beløp - til sammen mer enn kr. 700 000 - som etter overenskomst er betalt for erverv av damgrunnen og som erstatning for skader og ulemper ved driften av damanlegget. Jeg kan ikke se at det er noen feil at denne utgiftspost er belastet fallstrekningens omsetningsverdi som utbyggingsobjekt, idet jeg - som tidligere nevnt - går ut fra at

Side:95

skjønnsretten har ansett den aktuelle utbygging som den mest fordelaktige av de alternativer som kunne komme på tale. Når det også er henvist til erstatninger «etter skjønn», må jeg etter sammenhengen og på bakgrunn av skjønnsforutsetningene som jeg straks kommer tilbake til, gå ut fra at det bare siktes til fordeler som de enkelte grunneiere har oppnådd ved at de fortsatt oppebærer årlige erstatninger for visse ulemper som er falt bort ved reguleringen. Å la fordeler av sistnevnte art komme til fradrag ved beregningen av det tap som skal erstattes, er i og for seg godt i samsvar med alminnelige ekspropriasjonsgrunnsetninger. Ved lesning av setningen isolert er det riktignok ikke uten videre klart hvilken sammenheng fradraget for fordeler har med erstatningen for grunnerverv m.v. og hvordan begge poster er sett i forhold til vurdering av omsetningsverdien. Skjønnsrettens måte å stille og drøfte problemet på, blir imidlertid lettere å forstå når den ses på bakgrunn av de fastsatte skjønnsforutsetninger slik disse er referert tidligere i skjønnsgrunnene. Med utgangspunkt i de stedsevarende erstatninger heter det der at det må «derfor i samsvar med vanlige rettsregler tas hensyn såvel hertil som til andre ydede erstatninger i forbindelse med utbyggingen av Hegsetdammen ...» Det er opplyst at denne passus i forutsetningene ble utformet i samarbeid mellom partene. Begge parter må således ha forutsatt at i den utstrekning utgifter til grunnerverv m.v. etter alminnelige rettsgrunnsetninger ble å tillegge betydning for resultatet, skulle posten tankemessig komme inn som en særskilt «fradragspost» på tilsvarende måte som i overskjønnets begrunnelse. Den uklarhet som foreligger, synes således å kunne forklares ut fra partenes samstemmige opplegg av prosedyren - et opplegg som for øvrig er fulgt også for Høyesterett - og den er etter min mening ikke av slik art at den kan antas å ha hatt betydning for konklusjonen i overskjønnets vurdering som går ut på at ingen av grunneierne har lidt noe økonomisk tap ved å miste sin fallrett i elven. Det er uttrykkelig sagt i skjønnsgrunnene at spørsmålet har vært vurdert særskilt i forhold til hver part og i lys av kravet om full erstatning i grunnlovens §105.

Etter mitt resultat må overskjønnet stadfestes. Bl. a. på grunn av den tvil saken har voldt, finner jeg at det foreligger særlige omstendigheter som taler for at det ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg finner at overskjønnet må oppheves både fordi skjønnsretten på noen punkter etter min mening har bygget på uriktig rettsoppfatning, og fordi det på andre punkter etter skjønnsgrunnene er uklart om retten har tatt alle relevante momenter i betraktning.

Side:96

1. Jeg nevner først at elektrisitetsverkets prosessfullmektig bl.a. under henvisning til den høyesterettsdom som er gjengitt i Rt-1922-489 flg., har antydet at falleiere ved ekspropriasjon av slakere fall etter norsk rett ikke har krav på erstatning for selve fallet; det hevdes at de regler som gjelder om fallerstatning, har sitt utspring i forholdene ved brattere fall og bare kan komme til anvendelse ved slike. Jeg kan for mitt vedkommende ikke finne holdepunkt for at det på dette punkt prinsipielt skulle gjelde forskjellige regler for brattere og slakere fall. I det foreliggende tilfelle er det på det rene at fallhøyden utnyttes til kraftproduksjon, og jeg går ut fra at grunneierne da har krav på erstatning for de avståtte fallmetre etter vanlige erstatningsregler. Utgangspunktet vil da være at grunneierne har krav på å få fallmetrenes omsetningsverdi erstattet dersom det finnes at disse har særskilt verdi som omsetningsobjekt.

Omsetningsverdien er hva grunneierne i handel og vandel kunne ha oppnådd ved salg av fallmetrene. Med mindre det unntaksvis skulle ha dannet seg et visst prisnivå ved salg av vannkraft i et distrikt, vil det imidlertid neppe la seg gjøre å få fastslått hva prisen i virkeligheten ville blitt dersom det forelå frivillig salg i stedet for ekspropriasjon. Heller ikke kan det søkes særlig rettledning i det syn at det er ekspropriatenes tap ved å avstå fallmetrene som skal erstattes, idet dette tap igjen vil bero på fallmetrenes omsetningsverdi. I realiteten er vel skjønnsretten ved fastsettelsen av fallmetrenes omsetningsverdi derfor henvist til å finne frem til en tenkt godtgjørelse. Og ved fastsettelsen av denne må da retten søke veiledning i de foreliggende faktiske forhold av slik art at de vanligvis er medbestemmende ved prisdannelsen. I første rekke vil skjønnsretten da måtte legge vekt på den ene side på omkostningene ved utbyggingen av kraftverket, på den annen på den avkastning kraftverket kan ventes å gi. Etter vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger kan spesielle fordeler som tilføres eksproprianten, riktignok ikke tillegges betydning ved erstatningsfastsettelsen, men avkastningen ved kraftsalg er ikke noe spesiell fordel av denne art, men en fordel som i alminnelighet vil tilflyte den som eksproprierer til bygging av kraftverk.

Det var allerede før ekspropriasjonstillatelse vedrørende Hegsetdammen ble gitt, på det rene at utbyggingen av denne elvestrekning ble basert på at kraften fra Hegsetfoss kraftverk skulle avsettes til Sverige til etter norske forhold gode priser, og videre på at den vesentligste del av byggeomkostningene skulle finansieres ved hjelp av et lån på 35 mill. svenske, svarende til ca. 50 mill. norske kroner. Kraftverket er tillatt utbygget før spørsmålet om fallmetererstatning er avgjort, og skjønnsretten må etter min mening da legge de sikre opplysninger som nå foreligger om utbyggingsomkostninger og avkastning til grunn. Når byggeomkostningene ved Hegsetfossdammen i sin helhet belastes kraftutbyggingen, utgjør de samlede utgifter til denne vel 60 mill. kroner. I sin kalkyle i brev av 8. desember 1958 til Trondheim

Side:97

formannskap regnet finansrådmannen med at driften av Hegsetfoss kraftverk - basert på en fullstendig betaling av byggeomkostningene over en periode på 20 år - ville balansere noenlunde dersom en effektbegrensning som skyldtes det svenske overføringsnett, falt bort, og etter hva de ankende parter har opplyst for Høyesterett, falt denne begrensning bort allerede før Hegsetfoss kraftverk ble bygget. Men selv om det som elektrisitetsverkets prosessfullmektig har opplyst for Høyesterett, er et årlig driftsunderskudd på flere hundre tusen kroner som må dekkes av Trondheim kommune, hevder grunneierne at utbyggingen er god forretning for elektrisitetsverket, idet «driftsunderskuddet» først fremkommer etter at elektrisitetsverket har avbetalt store beløp på det svenske lån. Da dette skal avbetales over 20 år, innebærer det et gjennomsnittlig avdrag på ca. 2 1/2 mill. kroner pr. år, hvilket medfører store formuesopplegg; etter 20 år har elektrisitetsverket - anføres det - et fullstendig nedbetalt kraftverk som vil være teknisk brukbart i ytterligere 40 år.

Det tilkommer skjønnsretten å vurdere om rentabiliteten av kraftverket - innkomstene sammenholdt med utgiftene når disse baseres på utbyggingsomkostninger som også omfatter erstatning for skader og ulemper voldt ved utbyggingen - levner overskudd som gjør det rimelig og forretningsmessig forsvarlig å betale godtgjørelse for selve fallet som sådant. I det foreliggende tilfelle synes skjønnsretten imidlertid ensidig å ha lagt vekt på de høye utbyggingsomkostninger som utvilsomt har påløpet ved utbyggingen av denne vassdragsstrekning. Skjønnsretten uttaler således: «Det samlede fall er jevnt over meget slakt, og det må etter skjønnsrettens vurdering legges til grunn at fallmetrene ikke var utbyggelige økonomisk for kraftproduksjon alene. Skjønnsretten viser til den fremlagte bystyreinnstilling og det materiale elektrisitetsverket iøvrig har fremlagt omkring fallmetrene og utbyggingen av Hegsetfoss Kraftverk m.v. Fall-strekningen ble derfor utbygget for kombinerte formål. Hegsetdammen ble reist etter egen tillatelse og eget skjønn for bl.a. å eliminere isgangsskadene nedover Nea, og for å utjevne reguleringsvannet ovenfra. - Som underskjønnet legger skjønnsretten til grunn at fallmetrene ikke har noen særlig omsetningsverdi, og at de må karakteriseres som vanskelig omsettelige. Etter den klassifikasjon av fall som er angitt fra 1950-årene med en inndeling i kvalitetsklasser rangert etter utbyggingspriser må det legges til grunn at den fallstrekning som her foreligger må vurderes som liggende over enhver rimelig utbyggingspris, og det måtte også tas hensyn til om fallene innen rimelig tid kunne komme til anvendelse.» Jeg kan ikke se at skjønnsretten her har tillagt den pris elektrisitetsverket over en lang årrekke er tilsagt ved avsetning av den innvunne kraft noen betydning, og antar at overskjønnet av den grunn må oppheves slik at det kan bli vurdert om ekspropriasjonstiltaket ut fra det syn jeg her har gjort gjeldende, gir plass for særskilt erstatning for de avståtte fallmetre.

2. I saken er også omtvistet om grunneierne i tillegg til

Side:98

erstatning for skader og ulemper har krav på særskilt erstatning for den avståtte fallhøyde. Skjønnsretten som er kommet til at de ikke har krav på det, uttaler om dette: «Skjønnsretten kan ikke slutte seg til anførsler fra de saksøktes prosessfullmektiger om at de saksøkte, som har fallmetre, skal ha erstatning for såvel fallmetre som for skade og ulempe, og således en slags dobbelterstatning. - - - Under de særlige forhold som foreligger for fallmeterstrekningen, og hver fallmeter betraktet likeverdig, har skjønnsretten etter nøye vurdering av den enkelte saksøktes interesser funnet at erstatningen for de samlede skader og ulemper ved at elven i alt vesentlig fjernes fra elveleiet i vesentlig grad må bli utslagsgivende og tillegges en høyere verdi enn fallmetererstatning.»

Jeg finner for mitt vedkommende at skjønnsretten her har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn, og at overskjønnet derfor også som følge av dette må oppheves. Ved frivillig salg av vassrettigheter vil det etter omstendighetene kunne være nærliggende å tolke kontrakten slik at den avtalte salgspris også innebærer erstatning for skader og ulemper som nødvendigvis må oppstå når vannet utnyttes til kraftutbygging, således for skade på fiske og for ulemper vedrørende tømmerfløting og ved tap av elven som gjerde når vannet ledes bort i tunnel. I slike tilfelle vil derfor erstatning for skader og ulemper i tillegg til salgssummen kunne føre til dobbelterstatning. Anderledes ved tvangsavståelser som i det foreliggende tilfelle. Det som eksproprianten her ønsker å erverve, er selve fallhøyden som kraftskapende faktor, og dette lar seg i alminnelighet ikke gjøre uten at det følger skader og ulemper av forskjellig art med i tillegg til overføringen av vannkraften som sådan. Hvis grunneierne ikke får erstatning for fallmetrene i tillegg til erstatning for skader og ulemper, vil det innebære at de ikke får noen godtgjørelse for selve det formuesgode som ekspropriasjonen primært gjelder, nemlig den vannkraft som fallhøyden avgir. Konsekvensen av dette syn vil kunne bli at grunneierne får samme erstatning uansett om de har fallmetre å avstå eller om elvebunnen går praktisk talt flat over deres eiendom. Jeg har allerede nevnt at utgiftene til erstatning for skader og ulemper må regnes med blant utbyggingsomkostningene ved vurderingen av om det blir plass for en særskilt fallmetererstatning. Det følger av det jeg her har sagt, at hvis det blir plass for slik erstatning, vil den utelukkende være en godtgjørelse for fallmetrene som sådanne, smlgn. her også justitiarius Terje Wolds bemerkninger i høyesterettsdommen angående Lyseskjønnet, Rt-1964-1168 flg., særlig 1172-73. Jeg tilføyer at grunneierne for Høyesterett har fremlagt flere ekspropriasjonsskjønn hvor det - delvis under henvisning til praksis - har vært tilkjent erstatning både for avståelsen av selve vassrettighetene og for skader og ulemper.

3. I sine premisser uttaler skjønnsretten også følgende: «Når det særskilt gjelder kravet om erstatning for fallmetrene ovenfor Hegsetdammen legger skjønnsretten til grunn at disse må ansees

Side:99

erstattet ved de vesentlige erstatninger, herunder årlige erstatninger, som er gitt for all skade og ulempe etter skjønn og overenskomst. Utbyggingsomkostningene må antas å ligge høyere enn nedenfor dammen. Det antas heller ikke for denne streknings vedkommende grunn til å gi noen erstatning utover de som er gitt.» Det er mulig at bemerkningene delvis har sammenheng med foregående avsnitt i premissene hvor det sies at skjønnsretten etter vurdering også har «tatt noe hensyn til tidligere fastsatte erstatninger hvor utbyggingen medfører at ulempe som tidligere er erstattet bortfaller eller blir mindre». Men dette kan etter ordlyden ikke gi den fulle forklaring; skjønnsretten må ved vurderingen av om erstatning for fallmetrene skal gis, også ha trukket inn erstatning for skader og ulemper som ikke er bortfalt ved utbyggingen, således for avståelse av grunn og skog som er blitt neddemt. Det følger av det som jeg før har sagt om tilkjennelse av erstatning for selve vassrettighetene ved siden av erstatning for skader og ulemper, at jeg betrakter dette som uriktig. Men her kommer ytterligere et moment til som gjør det enn mindre akseptabelt at fallmetrene kan ansees erstattet ved de tidligere tilkjente erstatninger: Disse gjelder erstatning for en annen ekspropriasjonsgjenstand enn vassrettighetene, nemlig avståelse av grunn og skog som neddemmes i Hegsetdammen, og skader og ulemper som oppstår i forbindelse hermed. Det som her erstattes, er det formuestap grunneierne lider ved å måtte avstå grunn og skog, for noens vedkommende mer, for andres mindre, og det synes etter min mening uantagelig at denne erstatning skal kunne dekke noe utover dette.

4. Som det fremgår av førstvoterendes votum har grunneierne gjort gjeldende at man ved rentabilitetsberegningen vedrørende Hegsetfoss kraftverk ikke kan belaste kraftverket for samtlige omkostninger ved utbyggingen av anlegget, idet en del av disse må debiteres det annet formål - å eliminere isgangsskadene nedover Nea og de derav følgende erstatningsbetalinger som elektrisitetsverket årlig må utrede. Jeg er enig med førstvoterende i at dette ikke kan føre frem. Det dreier seg etter min mening her om en spesiell økonomisk fordel som tilføres eksproprianten - av slik art at den etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger ikke kan tillegges betydning ved erstatningsfastsettelsen.

5. Når det gjelder grunneiernes anførsel om at skjønnsretten uriktig har sett bort fra andre utbyggingsalternativer er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende. -

Etter det resultat jeg er kommet til, må Trondheim elektrisitetsverk tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Endresen.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Dommer Bahr: Likeså.

Side:100

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (byfogd A. B. Aslaksrud, formann som settedommer. med skjønnsmenn professor Ragnar Heggstad, fhv. direktør, sivilingeniør Peter A. L. Johannesen, fylkesskogsjef Einar Hjorthoel, gårdbruker Olav Vasseljen, brukseier Reidar Due, og gårdbruker Petter Mellingsæter):

- - -

Partene er forøvrig enige om at nærværende skjønn skal oppta til felles behandling alle skader og ulemper på strekningen fra Hilmo bro (øverste reg.grense fra Hegsetdammen) til utløpet fra avløpstunnelen ved Ørås.

Denne felles behandling gjelder såvel skadevirkningene ved utbyggingen av Hegsetfoss Kraftverk, som behandles av nærværende skjønnsrett, som alle skader og ulemper f. eks. vedrørende vannforholdene, isskade, fiske m.v. fra det løpende reguleringsskjønn på denne strekning. - - -

Partene er videre enige om at verdien av mulige fallrettigheter på strekningen Hilmo bro - Ørås fastsettes i den utstrekning de måtte ha noen verdi utover de skades- og ulempeserstatninger som forøvrig måtte bli fastsatt.

De ved reguleringsskjønnene tidligere fastsatte årlige erstatninger er stedsevarige og bortfaller ikke, selv om skadene og ulempene skulle bortfalle ved den nye utbygging. Ved fastsettelsen av mulige nye erstatninger ved nærværende skjønn må det derfor i samsvar med vanlige rettsregler tas hensyn såvel hertil som til andre ydede erstatninger i forbindelse med utbyggingen av Hegsetdammen. - - -

Fra Trondheim Elektrisitetsverks side er det i det vesentlige anført:

Fallmetrene mellom kote 255 og 183,67 har ingen verdi i seg selv. Fallmetrene ville ikke være omsettelige, såfremt Elektrisitetsverket ikke hadde andre formål. Overskjønnet bør pålegge tiltak og fastlegge erstatninger for skader og ulemper. Det bestrides at det skal og kan gis erstatning for såvell fallmetrene som for skade og ulemper. Det skal skje en vurdering mellom fallmetererstatning og samlede skader og ulemper. Den enkelte saksøkte har dermed krav på høyeste erstatning. Det må tas hensyn til skader som det er gitt erstatning for ved overskjønnet i 1956. Disse skader vil falle bort, mens erstatningen fortsatt løper.

Såfremt det skal gis erstatning for fallmeter må det tas i betraktning at utbyggingen av kraftverket og dermed utnyttelsen av fallmetrene ikke er lønnsom. Det er til eliminering av isvanskelighetene og for at sanere disse for reguleringen ovenfor at Elektrisitetsverket gikk til bygging av Hegsetdammen som utjevningsdam etter annen tillatelse og annet skjønn. Det vises til opplysninger om Hegsetfoss Kraftverk i 1. hefte 1959. Bystyremøte 15. januar 1956 (dok. nr. 12).

Under alle omstendigheter er de neddemmede områder verdiløst, jfr. vassdragslovens §137. - - -

H.r.advokat Vaagland har på sine parters vegne i alt vesentlige anført:

Det skal gis erstatning både for fallmeter og for skader og ulemper. Til støtte for denne anførsel har h.r.advokat Vaagland fremlagt utskrift

Side:101

av 3 vassdragsskjønn fra 1961, 1962 og 1963 (bilag 3, 4 og 5 ad dok. nr. 68), og vist til at det ved disse skjønn er gitt erstatning for såvel fallmetre som for skade og ulempe.

Det kan ellers ikke legges til grunn at Hegsetfoss Kraftverk vil gå med underskudd. Kraftverket vil med strømavtalen med Sverige kunne avskrives over 20 år. Det må tas i betraktning hva det innspares ved at isskader unngåes. Kraftverket og dammen må sees i sammenheng med de øvrige fall i Nea.

Det er ellers vist til sivilingeniør Berdals sakkyndige uttalelse.

Når det gjelder neddemmede fallmeter som innvinnes ved Hegsetdammens oppdemming vises til at grunneierne har inngått avtale under den forutsetning at mulige fallverdier skulle vurderes senere. Det er tilstede særskilt fallverdi, idet det som tidligere er erstattet er skogbestandens slakteverdi m.v. - - -

Rettens bemerkninger: - - -

Fallmetrene - Erstatningen

Elvestrekningen fra Hilmo bru til Øraas har et fall fra kote 255 til kote 183,67 ved tunnelutløpet ved Øraas. Av de samlede fallmeter ligger 40,33 m på strekningen mellom Hegsetdammen og Øraas.

Det samlede fall er jevnt over meget slakt, og det må etter skjønnsrettens vurdering legges til grunn at fallmetrene ikke var utbyggelige økonomisk for kraftproduksjon alene. Skjønnsretten viser til den fremlagte bystyreinnstilling og det materiale Elektrisitetsverket iøvrig har fremlagt omkring fallmetrene og utbyggingen av Hegsetfoss Kraftverk m.v. Fallstrekningen ble derfor utbygget for kombinerte formål. Hegsetdammen ble reist etter egen tillatelse og eget skjønn for bl.a. å eliminere isgangsskadene nedover Nea, og for å utjevne reguleringsvannet ovenfra.

Som underskjønnet legger skjønnsretten til grunn at fallmetrene ikke har noen særlig omsetningsverdi, og at de må karakteriseres som vanskelig omsettelige. Etter den klassifikasjon av fall som er angitt fra 1950 årene med en inndeling i kvalitetsklasser rangert etter utbyggingspriser må det legges til grunn at den fallstrekning som her foreligger måtte vurderes som liggende over enhver rimelig utbyggingspris, og det må også taes hensyn til om fallene innen rimelig tid kunne komme til anvendelse.

Overskjønnets oppgave er å sørge for at de saksøkte i samsvar med Grl. §105 får full erstatning, og skjønnsretten må herunder vurdere de enkelte erstatningskrav og undersøke hvilket tap faktisk er lidt. De saksøkte skal ha full erstatning for sitt tap etter dagens priser, men utover 25 % tillegget ingen andel i den fordel eksproprianten oppnår.

Det finnes intet fast generelt prinsipp når det gjelder ansettelsen av ekspropriasjonserstatning i forbindelse med fallervervelse og heller ingen lovbestemmelse. Det er i rettspraksis funnet visse holdepunkter, og synspunktet må etter rettens mening være høyeste verdi, enten omsetningsverdi en eller bruksverdien.

Det vises til Rt-1961-1282 og Rt-1962-344.

Dette syn må også antas å deles av sivilingeniør Berdal som har gjort tjeneste som vassdragskyndig sakkyndig for de saksøkte.

Skjønnsretten kan ikke slutte seg til anførsler fra de saksøktes prosessfullmektiger om at de saksøkte, som har fallmetre, skal ha erstatning

Side:102

for såvel fallmetre som for skade og ulempe, og således en slags dobbelterstatning.

Det materiale som er fremlagt omkring andre vassdragsskjønn (bil. 3-6 ad dok. nr. 68) kan ikke finnes avgjørende for nærværende overskjønn. Det må antas at det i disse skjønnssakene forelå særlige omstendigheter som betinget erstatning utover ren fallverdierstatning, således korreksjon ved frivillig omsetning av fall på samme elvestrekning tidligere.

Under de særlige forhold som foreligger for fallmeterstrekningen, og hver fallmeter betraktet likeverdig, har skjønnsretten etter nøye vurdering av den enkelte saksøktes interesser funnet at erstatningen for de samlede skader og ulemper ved at elven i alt vesentlig fjernes fra elveleiet i vesentlig grad må bli utslagsgivende og tillegges en høyere verdi enn fallmetererstatning.

En slik samlet erstatning for all skade og ulempe, herunder også mulig verdiforringelse, antas således å være full erstatning i samsvar med Grl. §105.

Den vurdering som skjønnsretten har lagt til grunn gjelder hele fallmeterstrekningen.

Skjønnsretten har ellers veiet mulige fordeler ved utbyggingen mot de skader og ulemper som oppstår, og har også etter vurdering tatt noe hensyn til tidligere fastsatte erstatninger hvor utbyggingen medfører at ulempe som tidligere er erstattet bortfaller eller blir mindre.

Når det særskilt gjelder kravet om erstatning for fallmetrene ovenfor Hegsetdammen legger skjønnsretten til grunn at disse må ansees erstattet ved de vesentlige erstatninger, herunder årlige erstatninger, som er gitt for all skade og ulempe etter skjønn og overenskomst. Utbyggingsomkostningene må antas å ligge høyere enn nedenfor dammen. Det antas heller ikke for denne streknings vedkommende grunn til å gi noen erstatning utover de som er gitt. - - -