Rt-1969-58

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-01-25
Publisert:	Rt-1969-58
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 7/1969
Parter:	1. Alf Sandhei, 2. Johannes Sandhei (høyesterettsadvokat Markus Andresen) mot Staten v/ Landbruksdepartementet (advokat Eilert Stang Lund - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Blom, Eckhoff, Bendiksby, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §100, §108, Jordskifteloven (1882) §103, Jordskifteloven (1882), Domstolloven (1915) §153, §154, Tvistemålsloven (1915) §407, §408, Tvistemålsloven (1915), §17

Dommer Stab el: I forbindelse med grensegangssak etter §100 i jordskifteloven for så vidt angår noen eiendommer i Rana herred oppstod det tvist bl.a. om grensen mellom statens eiendom Storliskogen gnr. 92 bnr. 4 og et sameiestykke som hører til bnr. 1 og 2 under gnr. 93, Sandhei, eid av Alf og Johannes Sandhei. Nord-Helgeland jordskifterett avsa kjennelse i saken den 23. juni 1964, og etter at grensene var blitt oppmerket, sluttet saken med grensebeskrivelse den 26. samme måned.

I prosesskrift til jordskifteretten av 14. desember 1966 begjærte Alf og Johannes Sandhei grensegangssaken gjenopptatt etter tvistemålslovens §407 nr. 6, og påberopte seg et utskiftningsdokument som de var blitt kjent med angivelig i slutten av juni 1966. Samtidig søkte de om oppreisning mot forsømmelse av fristen etter tvistemålslovens §408 første ledd. Oppreisningsbegjæringen ble imidlertid avvist av jordskifteretten ved

Side:59

kjennelse av 3. januar 1967 med den begrunnelse at rettsmiddelet gjenopptakelse er uten anvendelse i saker etter jordskifteloven, herunder også i grensegangssak etter lovens §100.

Jordskifterettens kjennelse ble av Alf og Johannes Sandhei anket inn for Hålogaland lagmannsrett, og saken ble der avgjort under dissens. Flertallet, to dommere, kom til samme resultat som jordskifteretten, idet de anså seg bundet av en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1966-182 sammenholdt med en dom av Høyesterett som er referert i Rt-1954-590. Den tredje dommer mente at de to avgjørelsene ikke var prejudikater i saken, og under henvisning til en tidligere kjennelse av Hålogaland lagmannsrett den 25. oktober 1965 fant han at grensegangssaker etter jordskiftelovens §100 kan kreves gjenopptatt i samsvar med reglene i tvistemålslovens kap. 27. På grunning av flertallets oppfatning avsa lagmannsretten den 5. desember 1967 dom hvorved jordskifterettens kjennelse ble stadfestet og saksomkostninger ikke tilkjent.

Saksforholdet og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.

Med Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel har Alf Sandhei og Johannes Sandhei anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, og de har støttet anken til i alt vesentlig de samme anførsler som de gjorde gjeldende for lagmannsretten og fikk medhold i av mindretallet der. Hovedsynspunktet er følgende: En grensetvist kan avgjøres enten ved ordinært søksmål eller ved grensegangssak etter jordskifteloven. Behovet for å kunne kreve gjenopptakelse er heller større i siste tilfelle enn i første fordi saksbehandlingsreglene er mindre betryggende ved jordskifteretten enn ved de alminnelige domstoler. På denne bakgrunn kan det ikke ha vært lovgivernes overveide mening å avskjære gjenopptakelse i grensegangssaker. Som et supplement til jordskiftelovens §108 må tvistemålslovens regler om gjenopptakelse få analogisk anvendelse på dette felt. Avgjørelsene i Rt-1954-590 og Rt-1966-182 er ikke prejudikater for noe annet, den første fordi den gjaldt grensegangsforretning etter den tidligere utskiftningslov, og den annen fordi det der dreide seg ikke om grensegangssak, men om angrep på en kjennelse under regulær utskiftning.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Alf og Johannes Sandhei gis oppreisning mot oversittelse av frist efter rettergangslovens §408 for å begjære gjenopptagelse av grensegangssak ved Nord-Helgeland jordskifterett, sluttet 26. juni 1964.

Subsidiært:

Oppreisningssaken hjemvises til ny behandling ved Nord-Helgeland jordskifterett.

I begge tilfeller:

Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:60

Staten ved Landbruksdepartementet har som ankemotpart gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen. Kort uttrykt er det statens oppfatning: Adgang til gjenopptakelse kan ikke utledes av jordskifteloven, idet tvistemålslovens kap. 27 ikke er blant de bestemmelser som det er henvist til i lovens §108. Heller ikke kan et gjenopptakelseskrav støttes direkte til tvistemålsloven. Denne gjelder bare i den ordinære rettergang, og under enhver omstendighet må anvendelse av dens gjenopptakelsesregler i jordskiftesaker anses utelukket ved at jordskifteloven har sitt eget rettsmiddelsystem i kap. 9. Dette er uttømmende og er gjort gjeldende også for grensegangssaker gjennom henvisningen i §100 nest siste punktum. En analogisk anvendelse av tvistemålslovens gjenopptakelsesregler ville - slik staten ser det - riktignok ikke være utelukket ved jordskiftelovens §108, men forbyr seg selv ut fra det som var lovgiverens forutsetning da jordskifteloven ble gitt. Som det fremgår av lovens forarbeider - jfr. herom Rt-1954-590 - ble det den gang overveiet å åpne adgang til gjenopptakelse, også av grensegangssaker, men man kom til at det ikke var grunn til å gjøre det. - Staten tar for øvrig avstand fra de rettspolitiske betraktninger som ligger til grunn for dissensen i lagmannsretten. Fra et prosessteknisk synspunkt kan det anføres innvendinger mot å åpne adgang til gjenopptakelse i saker etter jordskifteloven. For grensegangssaker veier innvendingene nå tyngre enn før etter at jordskifteretten ved den nye lovs §100 har fått kompetanse til uavhengig av partenes ønske å regulere grensen ut fra praktiske hensyn. Denne nye kompetansen har utvisket skillet mellom grensegang og regulær utskiftning, og det er nå mindre enn før grunn til innen lovens område å sette grensegangssaker i en særstilling når det gjelder gjenopptakelse. - Videre er fra statens side gitt uttrykk for at betenkelighetene mot å avskjære gjenopptakelse er betydelig overdrevet. For så vidt angår de tilfelle hvor det er en tungtveiende grunn til revisjon av en grensegangssak, vil i løpet av et tidsrom på 3 år (jfr. domstollovens §154 tredje ledd) normalt samme resultat kunne oppnås ved bruk av jordskiftelovens ankeregler kombinert med oppreisning etter domstollovens §153 flg.

Subsidiært - for det tilfelle at gjenopptakelsesadgang blir antatt å foreligge - har staten reist innsigelse mot de ankende parters prinsipale påstand om at Høyesterett skal avgjøre oppreisningsbegjæringen. Høyesterett har etter statens oppfatning ikke kompetanse til dette; saken må i tilfelle hjemvises til jordskifteretten.

Statens påstand går ut på at lagmannsrettens dom skal stadfestes og staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for jordskifteretten og lagmannsretten. Det er ingen tvist om faktum.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, og nevner

Side:61

innledningsvis at det rettsspørsmål saken reiser, i realiteten er det samme som ble avgjort under dissens ved Høyesteretts dom i Rt-1954-590. Riktignok gjaldt sistnevnte sak direkte en grensegangsforretning etter den tidligere utskiftningslovs §103, men førstvoterende - som fikk tilslutning av de andre dommere innen flertallet - støttet seg til en tolking av den någjeldende jordskiftelov som munnet ut i at jordskifterettens avgjørelser ikke er gjenstand for gjenopptakelse hva enten de er truffet under egentlig jordskifte eller som ledd i grensegangssak etter §100. Samme oppfatning er - slik jeg ser det - lagt til grunn av flertallet i den senere avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg som er referert i Rt-1966-182, en sak som gjaldt kjennelse etter jordskiftelovens §17, ikke grensegang etter lovens §100. Høyesterett vil i den foreliggende sak ikke kunne ta de ankende parters påstand til følge uten å fravike den rettsoppfatning som det er bygget på iallfall i den første av de nettopp nevnte tidligere saker.

Etter min mening er det ikke grunn til å gjøre det. Angående tolkingen av jordskiftelovens §100 sammenholdt med bl.a. lovens §108 kan jeg i det vesentlige slutte meg til det syn som førstvoterende gav uttrykk for i Rt-1954-590. I samsvar med den oppfatning begge parter har gjort gjeldende under ankeforhandlingen for Høyesterett, finner jeg dog å burde reservere meg mot at §108 skal anses til hinder for enhver analogisk anvendelse av bestemmelser i tvistemålsloven som ikke er uttrykkelig nevnt i paragrafen. Avgjørende for meg er at anvendelse av tvistemålslovens regler om kjæremål og gjenopptakelse synes uforenlig ikke bare med jordskiftelovens ord slik det rent umidelbart er naturlig å lese disse, men også med de forutsetninger om rettsmiddelsystemet som har fått uttrykk i Landbruksdepartementets tilråding til Ot. prp. nr. 31 (1950). På samme måte som førstvoterende i saken fra 1954 må jeg gå ut fra at Landbruksdepartementet ved sine overveielser av - og sitt negative standpunkt til - spørsmålet om å lovfeste en adgang til gjenopptakelse i saker etter den nye lov, var oppmerksom på at dette spørsmål reiste seg også for grensegangssaker. Under enhver omstendighet må man, mener jeg, på bakgrunn av Landbruksdepartementets tilråding legge til grunn at Stortinget behandlet og vedtok loven under den forutsetning at ingen av jordskifterettens avgjørelser skulle være gjenstand for gjenopptakelse, heller ikke avgjørelsen av tvister under grensegang. I saken fra 1954 henviste førstvoterende til lovgivningsmyndighetenes standpunkt da den nye jordskifteloven ble vedtatt, og gav uttrykk for at det ville være forbundet med vesentlige betenkeligheter om man ut fra de lege ferenda-pregede betraktninger ville anvende tvistemålslovens regler om gjenopptakelse analogisk på grensegangsforretninger etter loven av 1882. Det samme kan med enda større vekt anføres mot å innfortolke gjenopptakelsesadgang i selve den nye lov. Jeg tilføyer at det nå er gått mer enn 14 år etter Høyesteretts dom i Rt-1954-590, en dom som - etter min mening med

Side:62

rette - er blitt oppfattet som prejudikat for at gjenopptakelse av grensegangssaker er utelukket også etter den nye lov.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Under hensyn til sakens prinsipielle karakter antar jeg at staten ikke bør tilkjennes saksomkostninger verken for lagmannsretten eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Stabel, i at spørsmålet i alt vesentlig står i samme stilling etter loven av 1950 som etter loven av 1882. I motsetning til ham mener jeg imidlertid at de beste grunner taler for det standpunkt som mindretallet inntok i dommen av 1954, og innskrenker meg til å henvise til den begrunnelse som mindretallet den gang gav. Spørsmålet var imidlertid i seg selv tvilsomt, og jeg finner det riktig å bøye meg for flertallets syn i den nevnte sak.

Jeg legger her vekt på at dommen av 1954 gjaldt et klart avgrenset rettsspørsmål som fikk en entydig avgjørelse. Den rettsoppfatning flertallet bygger på, er fulgt av Høyesteretts kjæremålsutvalg - riktignok med 2 mot 1 stemmer - i kjennelsen av 1966, og i de forløpne 14 år vites det ikke å foreligge noen rettskraftig avgjørelse i motsatt retning. Når dertil kommer at flertallets rettsoppfatning av 1954 synes å være godtatt som gjeldende rett i de fleste av de teoretiske fremstillinger som har tatt emnet opp, finner jeg ikke å burde oppta noen dissens, og heller ikke å burde kreve spørsmålet forelagt Høyesteretts plenum.

På dette grunnlag stemmer jeg for samme resultat som førstvoterende.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Dommer Bendiksby: Som annenvoterende, dommer Blom.

Justitiarius Terje Wold: Som dommer Eckhoff. Jeg finner det imidlertid for mitt resultat tilstrekkelig å vise til den tolking av jordskifteloven som førstvoterende har lagt til grunn og som jeg er enig i. Jeg finner ikke grunn til å uttale meg om prejudikatsvirkninger av dommen i Rt-1954-590.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer G. Holsen):

- - -

Jordskifteretten skal bemerke:

Etter domstollovens §153 kan den som har forsømt en frist eller et rettsmøte og derved er blitt avskåret fra en prosesshandling, kreve oppreising. Den prosesshandling som saksøkerne i denne saka mener seg avskåret fra, er å kreve gjenopptakelse av en grensegangssak som er

Side:63

avsluttet av jordskifteretten for over 2 år siden. Spørsmålet reiser seg da om rettsmidlet gjenopptakelse i det hele tatt kan anvendes på en grensegangssak etter jordskiftelovens §100. Hvis det ikke kan det, så kan det vel heller ikke kreves oppreising for oversittelse av frist, idet det da ikke fins noen slik frist.

Saksøkerne hevder at det etter avgjørelse i Høyesterett ( Rt-1954-590, jfr. Rt-1966-182), er det på det rene at grensegangssak ved jordskifteretten kan kreves gjenopptatt og de forutsetter at dette også gjelder bl.a. på grunnlag av reglene i rettergangslovens §407, pkt. 6, jfr. også pkt. 5.

Jordskifteretten er ikke enig i denne fortolkning av Høyesteretts avgjørelse. I de to nevnte avgjørelser finner en støtte for det motsatte syn.

Den 12. juni 1954 avsa Høyesterett en dom der det med 3 mot 2 stemmer ble slått fast at grensegangsforretninger etter §103 i utskiftningsloven av 1882 ikke er gjenstand for gjenopptakelse. Førstvoterende, dommer Bahr, sier at det etter hans mening måtte positiv lovhjemmel til i sjølve utskiftningsloven for at gjenopptakelse skulle være anvendelig i utskiftningssaker. Saka gjaldt grensegang etter §103 i utskiftningsloven fra 1882, men Høyesterett har også vurdert reglene i jordskifteloven fra 22. des. 1950.

En kan heller ikke se at Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse den 12/2 1966 kan gi grunnlag for en slik fortolkning at det skulle være adgang til å anvende rettsmidlet gjenopptakelse i grensegangssak etter §100 i jordskifteloven.

Jordskifteretten mener at det går klart fram av jordskifteloven og dens forarbeider at det ikke var lovgivernes mening at tvistemålslovens kap. 27 om gjenopptakelse skulle gjøres gjeldende i jordskiftesaker. Det kan nok hevdes at dette ikke er noen heldig ordning, spesielt i grensegangssaker, men retten må holde seg til det som loven og dens forarbeider tydelig angir.

En kan således ved å lese Ot.prp. nr. 31 (1950) se at lovgiverne meget grundig har vurdert spørsmålet. Men i §108 i jordskifteloven er kap. 27 i tvistemålsloven med hensikt ikke tatt med. Den kan således ikke få direkte anvendelse. En kan heller ikke se noen grunn til å anvende tvistemålslovens kap. 27 analogisk i jordskiftesaker. Så vidt en vet fins det ikke noen saker som er gjenopptatt for jordskifterett (eller tidligere utskiftningsrett) etter reglene i tvistemålslovens kap. 27, altså hvor kap. 27 har vært anvendt analogisk for jordskifteretten på en rettskraftig kjennelse avsagt i jordskifteretten.

Etter dette finner jordskifteretten at rettsmidlet gjenopptakelse ikke er anvendelig i dette tilfelle, og det er da heller ikke grunnlag for oppreising. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank, Jorunn Skeie og Maurits Andersen):

Lagmannsretten meiner det må vere korrekt slik som jordskifteretten har gjort, å ta prejudisiell stilling til spørsmålet om det i det heile er høve til å ta opp att ei grensegangssak for jordskifteretten, og

Side:64

så avvise kravet om oppreisnad dersom ein kjem til at oppattaking ikkje kan nyttast.

Spørsmålet om høvet til oppattaking etter jordskiftelova frå 22. desember 1950 har vore oppe til prøving for domstolane i samband med jordskifte på garden Slakstad, g.nr. 32 i Bjarkøy. I orskurd 2. februar 1965 kom Trondenes jordskifterett til at reglane i tvistemålslova om oppattaking ikkje galdt i jordskiftesaker, og avviste på dette grunnlaget krav frå Edvard Paulsen om å få tatt opp att til ny avgjering ein tvist om delingsgrunnlaget som jordskifteretten hadde sagt orskurd i om lag tre år tidlegare. Avgjerda om avvising vart anka til Hålogaland lagmansrett, som i orskurd den 25. oktober 1965 ugilda jordskifterettens orskurd. Lagmannsretten meinte det måtte vere høve til å ta opp att for jordskifteretten rettstvistar som det var sagt orskurd i, etter reglane i tvistemålslova kapittel 27. Både jordskifteretten og lagmannsretten drøfta spørsmålet inngåande på bakgrunn av lovførearbeida og høgsterettsdommen i Rt-1954-590 flg., der Høgsteretten med 3 mot 2 røyster kom til at det ikkje var høve til å ta opp att ei grensegangssak for utskiftningsretten etter lova frå 1882. Lagmannsrettens orskurd er referert i Lov og Rett nr. 4 for 1966 183 flg.

Det vart kjæra over lagmannsrettens avgjerd til Kjæremålsutvalet i Høgsteretten. Utvalet sa orskurd i saka den 12. februar 1966 og kom - med to røyster mot ei - til same resultatet som jordskifteretten. Fleirtalet viste til jordskifterettens grunngjeving og heldt seg elles til det synet som fleirtalet i Høgsterett hadde i 1954. Mindretalet var einig med lagmannsretten. Avgjerda er teken inn i Rt-1966-182.

Fleirtalet i lagmannsretten, lagdommarane Skeie og Andersen, meiner at denne orskurden av Kjæremålsutvalet må vere avgjerande for vår sak. Rett nok galdt den saka som utvalet avgjorde, ein tvist i samband med jordskifte, medan vår sak gjeld grensegang etter §100 i jordskiftelova. Men dei grunnane som fleirtalet i Kjæremålsutvalet byggjer på, særleg dette at dei held seg til fleirtalet sitt syn i høgsterettsdommen frå 1954, fører til at heller ikkje ei grensegangssak kan takast opp att.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Tank, skal bemerke:

I Hålogaland lagmannsretts orskurd av 25. oktober 1965 i saken Edvard Paulsen-Petter Tollefsen m.fl. heter det om Høyesteretts dom av 12. juni 1954 ( Rt-1954-590) bl.a.:

«Jamvel om Høgsteretten her har komme sterkt inn på spørsmålet om høve til å ta opp att saker etter jordskiftelova frå 1950, så er ikke dommen frå 1954 noko prejudikat for det spørsmålet som her skal avgjerast.»

I den nevnte sak fra 1965 dreiet det seg om adgangen til gjenopptagelse av en kjennelse avsagt efter jordskiftelovens §17 under et pågående jordskifte i en tvist som det var nødvendig for jordskifteretten å løse av hensyn til den videre gjennomføring av saken.

Jeg kan imidlertid heller ikke se at høyesterettsdommen av 1954 er noe prejudikat for det spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak. Det er riktignok så at flertallet i Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen av 12. februar 1966 ( Rt-1966-182) henholder seg til den rettsoppfatning som er fulgt i dommen i Rt-1954-590 flg., som

Side:65

gjaldt spørsmålet om adgangen til gjenopptagelse av grensegangsforretninger efter den gamle jordskiftelov. Men utvalget bemerker i denne forbindelse at Høyesteretts mindretall, som i nevnte sak kom til at det var adgang til gjenopptagelse, uttalte at det bare tok sikte på avgjørelser i «grensegangsforretninger utenfor utskiftning». Derefter heter det at det i dette tilfelle ( Rt-1966-182) gjelder saken ikke en grensegangsforretning. Jeg må forstå det som her er sagt derhen at kjæremålsutvalgets flertall har reservert seg mot uttrykkelig å ta avstand fra det syn som Høyesteretts mindretall gjorde gjeldende i saken fra 1954 om gjenopptagelse av grensegangsforretninger efter den tidligere utskiftningslov. Det må da være en mindre grunn til å anta at kjæremålsutvalgets flertall har ment å ville ta standpunkt til det spørsmål som skal avgjøres i nærværende sak, nemlig spørsmålet om adgangen til gjenopptagelse av en grensegangsforretning efter den nye jordskiftelovs §100.

Efter dette anser jeg meg ikke bundet hverken av Høyesteretts dom av 12. juni 1954 eller av Kjæremålsutvalgets kjennelse 12. februar 1966.

Når det gjelder realiteten, slutter jeg meg til lagmannsrettens premisser i saken Edvard Paulsen-Petter Tollefsen m.fl. - som har fått tilslutning av kjæremålsutvalgets mindretall. Jeg stemmer efter dette for at jordskifterettens kjennelse blir opphevet og saken hjemvist til ny behandling i jordskifteretten. - - -