Rt-1969-757

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-06-28
Publisert:	Rt-1969-757
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 76B/1969
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Kaare Skaugen (advokat Kjell Nyborg - til prøve).
Forfatter:	Blom, Gundersen, Endresen, Ryssdal, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9

Dommer Blom: Fra august 1963 til henimot utgangen av 1964 pågikk der store omleggingsarbeider av Drammensveien ved Sandvika. Veien ble lagt i ny trasé på en bro av vel 400 meters lengde over Sandviksbukta, Kadettangen og Sandvikselven. Eieren av Sandvika Gjestgiveri, Kaare Skaugen, tok den 14. juni 1965 ut stevning til Østre Bærum herredsrett mot staten ved Fylkesvegvesenet i Akershus fylke med krav om erstatning for det tap gjestgiveriet var påført ved ekstraordinært støybringende anleggsarbeid. Ved herredsrettens dom av 19. juni 1967 ble han tilkjent

Side:758

erstatning med kr. 40.000 med renter og saksomkostninger. Staten påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og Skaugen motanket over erstatningens størrelse. Lagmannsretten avsa 4. april 1968 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Kaare Skaugen 30.000,00 - trettitusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente herav fra 22. juni 1965 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Den hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den anleggsstøy som fulgte av arbeidet med broen over Sandviksbukta i 1963 til 1964, var av en slik art at Skaugen har krav på erstatning etter grannelovens regler. Den støy som ble voldt gikk ikke ut over ordinær anleggsstøy som naboene må finne seg i. Videre er det feil når lagmannsretten ikke har lagt noen vekt på at Skaugen forsømte sin plikt til å varsle Vegvesenet etter grannelovens §9 tredje ledd. Selv om lagmannsretten har reservert seg mot å ta standpunkt til hvorvidt støyen var «uturvande», jfr. grannelovens §2, synes den indirekte å ha bygget på dette, og nettopp da ville varslingsbestemmelsen være av særlig betydning. Videre har staten påberopt at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har lagt til grunn at restaurantvirksomhet i sin alminnelighet, og Sandvika Gjestgiveri i særdeleshet, var særlig følsom bedrift, jfr. grannelovens §9 annet ledd, og det er feil når retten har bygget på at det var årsakssammenheng mellom omsetningsnedgangen i 1964 og anleggsarbeidet. Endelig var det feil når retten ikke har ansett et tap i omsetningen etter årsskiftet 1963/64 som en så avledet følge av støyplagen at det ikke skulle erstattes. Staten har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kaare Skaugen har tatt til motmæle mot anken og erklært motanke for så vidt angår erstatningens størrelse. Han bestrider at det her var tale om vanlig arbeidsstøy og hevder at støyplagen må karakteriseres som både «urimeleg» og «uturvande» i nabolovens forstand. Han hevder at han har oppfylt sin varslingsplikt, men at et varsel under ingen omstendighet ville vært av betydning i det foreliggende tilfelle, dels fordi det ikke ville ha resultert i mindre støyproduserende arbeidsmetoder, dels fordi ulempene måtte fremstille seg som så påtagelige for Vegvesenet at dette av eget tiltak burde tatt skritt til å begrense dem. Når Vegvesenet har forsømt denne plikt, foreligger der uaktsomt erstatningsbetingende forhold fra Vegvesenets side. Det er klar og nær årsakssammenheng mellom omsetningsnedgangen og anleggsarbeidet, men både lagmannsretten og herredsretten har tatt feil når de har bygget på at det eksisterte andre tapvoldende ulemper enn de som skrev seg fra det ekstraordinære anleggsarbeid. Gjestgiveriet har ikke hatt noen fordel av at veien ble omlagt, og det vil i alle

Side:759

tilfeller være feil å redusere erstatningen på grunn av en slik tilfeldig fordel. Det fremsatte krav, kr. 125.000, bygger på eksakt regnskapsmateriale og beregninger som er så nøyaktige som det er mulig å gjøre dem, og det er ikke grunn til å gå under dette beløp. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Kaare Skaugen erstatning begrenset oppad til kr. 125.000 - etthundreogfemogtyvetusen kroner.

2. Kaare Skaugen tilkjennes saksomkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er der avholdt bevisopptak med avhør av Skaugen og 14 vitner, hvorav 6 ikke var avhørt for lagmannsretten. På anmodning av partene har Høyesterett oppnevnt som sakkyndige cand. real. Kjell Gjævenes og sivilingeniør Albrecht Eika. Disse har avgitt skriftlige uttalelser og også forklart seg direkte for Høyesterett. Videre er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på.

For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten på alle vesentlige punkter.

I likhet med herredsretten og lagmannsretten er jeg kommet til at staten må være ansvarlig for det tap som er påført Skaugen.

Om anleggsarbeidets art og varighet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelse som i det vesentlige er blitt bekreftet ved bevisførselen for Høyesterett. Jeg fremhever spesielt at foruten de særlige støykilder som kan føres tilbake til nedramming av rørpilarene over bukten, pelearbeider på Kadettangen og bruken av kompressorer, har der i hele anleggsperioden vært i bruk maskiner som vel er vanlig ved større anleggsarbeider, men dog må sies å høre til de sterkt støyende. Den sterkeste og mest sjenerende støy er utvilsomt kommet fra nedrammingsarbeidene i Sandviksbukta som tok til i september 1963 og pågikk frem til ca. 1. juni 1964.

Jeg er enig med de tidligere retter i at anleggsarbeidet slik det ble drevet så lenge nedrammingsarbeidene pågikk, skapte en støy som i høy grad gikk ut over det som er vanlig ved veiarbeider og viser for så vidt til at vedkommende avdelingsingeniør i Vegdirektoratet har karakterisert anlegget i Sandvika som det mest støyproduserende han har hatt med å gjøre.

Også når det gjelder støyens virkninger på gjestgiveriets omsetning, kan jeg slutte meg til de tidligere retter, for så vidt som jeg er enig i at der foreligger en direkte årsakssammenheng mellom støyulempene og det reduserte gjestebesøk, og at denne årsakssammenheng står som naturlig og adekvat. Dette resultat, som de tidligere retter bygget på parts- og vitneforklaringer, er for Høyesterett blitt ytterligere bestyrket ved det de oppnevnte sakkyndige har forklart. Således har den sakkyndige Gjævenes uttalt at støyen fra nedrammingsarbeidene må antas å ha ligget ca. 10 dB(A) over det støykriterium som det er rimelig å velge for gjestgiveriet i de indre lokaler i restauranten, og på glassverandaen ca. 20 dB(A) over. Dette tilsvarer i subjektiv opplevelse av støyen respektive det dobbelte og det firedobbelte av den støy

Side:760

gjestgiveriet etter sin beliggenhet og forholdene før anleggsarbeidet skulle være forberedt på å tåle. Der forelå således, har han sagt, meget vesentlige overskridelser, og støyen må ha vært meget sjenerende både for gjestgiveriets gjester og for serveringspersonalet. Etter denne sakkyndiges uttalelse legger jeg også til grunn at kompressorstøyen i noen grad har vært til ulempe, mens nedramming av betongpeler på Kadettangen ikke kan ha hatt noen vesentlig betydning. Jeg finner også grunn til å nevne at den omstendighet at anleggsarbeidet har fortsatt i betydelig omfang etterat nedrammingen av stålrørene i Sandviksbukta var ferdig den 1. juni, selv om det ikke i seg selv kan anses som erstatningsbetingende, dog vel må antas å ha medvirket til at tilbakegangen i gjestebesøket ikke tok seg opp igjen med det samme.

Når jeg da i faktisk henseende legger til grunn at nedrammingsarbeidene i Sandviksbukta, selv om de langt fra har vært drevet kontinuerlig, dog i tiden fra september 1963 til juni 1964 har vært drevet i en slik utstrekning og intensitet at de har ledet til en påtakelig nedgang i gjestebesøket og dermed i omsetningen og fortjenesten, blir det første spørsmål som melder seg hvorvidt et erstatningskrav under enhver omstendighet er utelukket fordi gjestgiveriet er en bedrift som «tòler mindre enn det som elles lyt tòlast i grannehøve», jfr. grannelovens §9 annet ledd. Også her er jeg enig med de tidligere retter. Gjestgiveriet har, som mange andre bedrifter av lignende art, sin plassering ved en trafikkert riksvei, og må som følge derav være forberedt på å tåle atskillig støy. Opp gjennom årene har da også bedriften vist at den kunne tilpasse seg et stigende støynivå, og jeg kan ikke finne at der ved bedriftens art eller særpreg er holdepunkt for å karakterisere den som overfølsom overfor støy.

Heller ikke kan jeg legge avgjørende vekt på at gjestgiveriets første skriftlige reaksjon fremkom så sent som ved høyesterettsadvokats Karlsruds brev av 4. april 1964 til Vegkontoret. Dels må jeg legge til grunn at Skaugen som selv ikke hadde fått noe varsel, i hvert fall ved et par anledninger telefonisk har gitt uttrykk for sin bekymring over støyen. Dels og avgjørende er det for meg at jeg etter bevisførselen må anta at støyen ikke ville vært vesentlig redusert av Vegvesenet om Skaugen hadde sagt fra tidligere.

Tilbake står etter dette bare spørsmålet om støyen må anses som «urimeleg eller uturvande», jfr. grannelovens §2 første ledd. At støyen alt i alt kan karakteriseres som sterkt sjenerende og som sterkere enn det gjestgiveriet etter forholdene på stedet måtte være forberedt på, har jeg alt gitt uttrykk for. På den annen side må jeg legge til grunn at man i alminnelighet ikke kan kreve erstatning for ulemper som skyldes et anleggsarbeid som, selv om det er forholdsvis langvarig, dog er av forbigående art, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1948-907. Jeg kan imidlertid i denne sak la det stå hen om støyplagen alt i alt må sies å ha vært så voldsom at den i seg selv er erstatningsbetingende. Det som for meg er avgjørende er nemlig at det for Høyesterett er klarlagt at man hverken ved prosjekteringen eller gjennomføringen av arbeidet

Side:761

tok hensyn til den støy dette ville volde naboene. På grunnlag av det de sakkyndige og særlig sivilingeniør Eika har uttalt, må jeg anta at om man hadde lagt vekt på støyproblemet, kunne man oppnådd en betydelig forbedring uten uforholdsmessige omkostninger. Men når så er tilfelle kan jeg ikke se det annerledes enn at i hvert fall en vesentlig del av støyplagen ikke kan karakteriseres som en nødvendig følge av anleggsarbeidene. Dette er etter min oppfatning tilstrekkelig til å begrunne erstatningsplikt for staten, uten at jeg dermed vil ha sagt at Vegvesenets forhold etter den rådende oppfatning i ansvarlige kretser på den tid kan karakteriseres som subjektivt uforsvarlig.

Når jeg så skal ta standpunkt til erstatningens størrelse, nevner jeg først at når jeg begrunner ansvaret med at støyen var «uturvande», kan jeg ikke være enig med staten i at en mulig varig fordel gjestgiveriet har fått ved omlegging av veitraséen må komme til fradrag i erstatningen for det temporære tap i anleggsperioden. På den annen side må jeg gi staten medhold i at der ved tapsberegningen er så mange usikre faktorer at en tallmessig beregning ut fra det foreliggende regnskapsmateriale ikke kan foretas. Jeg legger som lagmannsretten til grunn at den erstatningsbetingende støyplage har vart frem til 1. juni 1964, men at virkningen av denne støyplage, bl.a. på grunn av de fortsatte mer ordinære anleggsarbeider, har vart noe lenger, således at nedgangen i gjestebesøket må tas i betraktning også for så vidt angår høsten 1964, men heller ikke lenger. Og på grunnlag av de foreliggende opplysninger finner jeg å burde bli stående ved den samme erstatningsansettelse som lagmannsretten.

Statens anke har således ikke ført frem, men da Skaugen har hatt bevilling til fri sakførsel for alle retter, blir saksomkostninger ikke å tilkjenne. En særskilt omkostningspost på kr. 2.000, som av Skaugen er anvendt til gjennomgåelse av regnskapsmaterialet. refererer seg i alt vesentlig til motanken, og kan ikke kreves dekket av staten. På den annen side må jeg anta at motanken ikke har voldt staten særskilte meromkostninger, og jeg finner derfor at saksomkostninger også for så vidt bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Ryssdal og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Hærem): - - -

Ved den nevnte omlegging av veien som ble foretatt i 1963/64, ble veien utenfor Sandvika på en strekning av vel 400 meter lagt på en bro

Side:762

bygget i to innbyrdes uavhengige 11,5 meter brede deler. Over Sandviksbukten hvor lengden av broen er 216 meter, hviler hver brohalvpart på 9 rørpillarer med 1,5 meter diameter. Over Kadettangen hvor lengden er 120 meter, er hver halvpart av broen lagt på 8 peler, over Sandvikselven hvor broen har en lengde av 72 meter, er hver halvpart understøttet av 4 peler.

Den støy som Skaugens besværinger først og fremst gjelder, er støyen som under arbeidet med broen ble fremkalt ved nedrammingen av rørpilarene og ved anbringelsen av pelene samt støyen fra kompressorene.

Nedrammingen av rørpilarene foregikk ifølge vitneforklaring av ingeniør Lars Muri i entreprenørfirmaet Dipl. Ing. Kaare Backer A/S, som bygget broen, på den måte at der på en stålpute oppå den enkelte rørdel hvis lengde kunne variere fra 2 til 4 og 6 meter, ble anbrakt et lodd på 1500 kg inni hvilket en sylinder beveget seg kontinuerlig opp og ned til rørdelen var kommet på plass (vibrasjonslodd.) På steder hvor motstanden var stor, ble brukt vanlig fallodd som slo 10 slag i minuttet med 1 1/2 meters fall. Nedrammingen av betongpelene ble foretatt med fallodd med en automatisk kontinuerlig slagvirkning i 20 cm's avstand. Den største dybde som rørpilarene ble nedrammet til, var 23 meter under bunnen av bukten.

Entreprenørfirmaet har i et dokumentert brev til Vegdirektoratet gitt følgende oppgave over de tidsrom i hvilke pelearbeidene og pilararbeidene ble utført: - - -

Arbeidet med pelingen og nedrammingen av rørpilarene varierte ifølge ingeniør Muris forklaring fra 1/3 til noe over 1/2 av arbeidstiden. Den ordinære arbeidstid var fra kl. 9 til kl. 17. Det samlede overtidsarbeide i det tidsrom broarbeidet pågikk, utgjorde 138 timer, som ifølge ingeniør Muris forklaring normalt ble utført mellom kl. 17 og kl. 20. Leilighetsvis kunne overtidsarbeidet imidlertid også strekke seg til kl. 22. Det ble aldri arbeidet søndager og sjelden lørdager. - - -

Retten anser det etter de foreliggende opplysninger ikke tvilsomt at støyen fra det omhandlede broarbeide har representert en betydelig ulempe for gjestgiveriet som har påført eieren tap som følge av svikt i gjestebesøket. Riktignok kan også andre anleggsarbeider i gjestgiveriets nære naboskap i noen grad ha medvirket til nedgangen i besøket, således anlegget av telefonkabelen ettersommeren 1964 samt de veiarbeider som en måneds tid vanskeliggjorde adkomsten til gjestgiveriet (det nærmere tidspunkt for denne ulempe har ikke kunnet oppgis). Den alt vesentlige årsak til svikten i gjestebesøket må dog retten legge til grunn skyldtes broarbeidet, som må antas i særlig grad å ha vært av støyproduserende art. Noen måling av støyen har visstnok ikke vært foretatt, så retten har for så vidt ikke annet å bygge på enn de foran gjengitte forklaringer og den beskrivelse som er gitt når det gjelder de benyttede arbeidsmetoder. Det synes imidlertid da uten videre klart at den nedramming av rørpilarene som fant sted i umiddelbar nærhet av gjestgiveriet og som det foran er nærmere redegjort for, må ha fremkalt en intens støy. Avstanden fra gjestgiveriets eiendom til rørpilarene er på korteste strekning - til pilar nr. 4 og 5 - henved 60 meter og stiger til ca. 100 meter til pilar nr. 1 utenfor østre landkar og ca. 120 meter til pilar nr. 9 ved Kadettangen. Ifølge ingeniør Muris forklaring foregår bankingen med et vibrasjonslodd

Side:763

kontinuerlig til røret er kommet på plass, og vibreringen betyr en forsterkning av støyen.

Også pelingen på Kadettangen må retten etter de foreliggende forklaringer og den fremgangsmåte som ble benyttet ved arbeidet, anta ha vært en betydelig støykilde, selv om avstanden til pelene her har vært større (ca. 140 meter til pel 10, stigende til ca. 260 meter til pel 18).

En tredje støykilde av betydning antar retten har vært de benyttede kompressorer som var i virksomhet hele den tid i hvilken broarbeidet over Sandviksbukten foregikk og for øvrig etter hva ingeniør Muri har forklart, var på anlegget hele tiden og gikk fra morgen til kveld.

Når det gjelder varigheten av arbeidet, henvises til den foran gjengitte oppgave fra entreprenøren. I en noe sammentrengt form kan det da sies at nedramming av rørpilarene foregikk 4 dager i september 1963, 5 dager i oktober, daglig hele november og frem til 18. desember (normalt unntatt lørdager). I januar 1964 pågikk arbeidet i 7 dager, i februar i 4 dager, i mars i 6 dager, i april i 3 dager og videre sporadisk fra 21. april til 30. mai uten at dagantallet her er nærmere angitt.

Pelearbeidet på Kadettangen har ifølge den foreliggende oppgave pågått den alt vesentlige del av tiden fra 13. september 1963 til 31. januar 1964.

Kompressorene, av hvilke det av ingeniør Muri er opplyst visstnok å ha vært to, var som allerede anført i virksomhet ved anlegget hele tiden.

Når det fra Skaugens side har vært gjort gjeldende at den voldte støyulempe har vært «uturvande» og at et erstatningskrav derfor er begrunnet, er det visstnok av ingeniør Muri erkjent at arbeidet kunne ha vært utført ved mindre støyproduserende metoder, men ikke uten betydelige ekstra omkostninger. Dog antar retten at en skjerming av kompressorene ved innebygging måtte ha kunnet dempe støyen fra disse.

Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om støyen i noen grad må anses for å ha vært unødvendig, idet den i alle tilfelle er kommet til det resultat at den støyulempe som anleggsarbeidet har påført gjestgiveriet, må betegnes som urimelig. Retten legger da vekt på den helt usedvanlige karakter ved den foretatte omlegging av veien gjennom Sandvika. Det er visstnok så at eieren av en eiendom beliggende ved en sterkt beferdet vei, må finne seg i de ulemper som vanligvis vil være forbundet med en omlegging av veien, men det er i det foreliggende tilfelle ikke spørsmål om noen slik omlegging. Omleggingen av veien slik som beskrevet, må betegnes som et helt usedvanlig og ekstraordinært veiarbeide. Et broarbeide som det som har foregått, med anbringelse av rørpilarer og peler, finner retten det åpenbart volder en støy av en ganske annen størrelsesorden enn den som er forbundet med et ordinært, selv meget omfattende veianlegg, og er derfor ikke ventelig. Også for så vidt angår kompressorene, som ellers må anses som et vanlig arbeidsredskap, gjelder det at bruken av disse når de har vært i gang fra morgen til kveld, overstiger det som er vaniig ved et veianlegg. Ved vurderingen av spørsmålet om hva som er ventelig, må også ses hen til den formodentlig atskillig lengre tid en veiomlegging som den omhandlede har krevet. Retten har i det hele antatt at den støy gjestgiveriet har måttet tåle, ligger klart over en rimelig toleransegrense.

Side:764

Retten kan ikke være enig med Statens prosessfullmektig når det har vært anført at en restaurantbedrift må anses som en særlig ømfintlig virksomhet. Restaurantbedrifter finnes overalt og ofte i naboskapet til atskillig støyvirksomhet. Det kan ikke innses at en restaurantbedrift stiller større krav til rolige omgivelser enn f.eks. vanlige bolighus i tettbebygde eller sterkt trafikkerte strøk. En annen sak er det at det når en støyulempe rammer en restaurantbedrift, gjerne vil dreie seg om alvorligere økonomiske følger av denne.

Retten kan heller ikke tillegge det betydning at Skaugen ventet så lenge som til april 1964 før det ble gjort henvendelse til veivesenet. Dette spørsmål kunne ha stillet seg annerledes hvis det var tenkelig at en tidligere henvendelse ville ha resultert i at andre mindre støyproduserende arbeidsmetoder ville ha vært valgt. Retten må imidlertid etter ingeniør Muris forklaring anse dette som utelukket.

Før retten går over til å drøfte størrelsen av det tap Skaugen er påført, vil den bemerke at den ikke kan se noen grunn til at den herunder må se bort fra tap påløpet etter at den særlig støyproduserende del av anleggsarbeidet var opphørt. Det foreligger etter rettens oppfatning en åpenbar adekvans mellom den støyulempe som var til stede i anleggstiden og det tap som i noen tid også kunne konstateres etter at støyulempen var opphørt.

Når det gjelder ansettelsen av det samlede tap som Skaugen er blitt påført som følge av støyulempen fra anlegget, støter en imidlertid på vanskeligheter.

Skaugen har ved beregningen av tapet tatt sitt utgangspunkt i differansen kr. 30.200,- mellom bruttofortjenesten i 1958 kr. 190.900,- og i 1963 kr. 221.100,-. Denne differanse har han deretter fordelt på 5 år med kr. 6.000,- på hvert år, hvoretter han har foretatt en beregning av hva bruttofortjenesten ville ha vært i 1964 og 1965. Han har deretter sammenholdt denne med den faktiske bruttofortjeneste. På denne måte er han kommet til at bruttofortjenesten i 1964 normalt skulle ha vært kr. 227.100,-, mens den var kr. 182.300,-, og at således svikten dette år var kr. 44.800,-. For 1965 har han angitt de tilsvarende tall til kr. 233.1 00,- og kr. 181,100,- og svikten til kr. 52.000,-. For 1963 har han ansatt sitt tap til kr 35.000,-. Dette er han kommet frem til ved å foreta et oppgjør pr. 1/10 1963 som viser et netto overskudd på kr. 24.848,12, mens driftstapet ved årets slutt viste et beløp av kr. 5.408,39.

Retten kan imidlertid ikke bygge på disse tall når det gjelder den tapsberegning det her er spørsmål om. Bortsett fra at det neppe kan regnes med en jevnt stigende bruttofortjeneste, må det også ses hen til andre tapvoldende ulemper enn den som skrev seg fra det ekstraordinære anleggsarbeide. Anlegget av telefonkabelen og sperringen av veien er således nevnt foran. Men dessuten er det vesentlig at Skaugen, som også fremholdt av Statens prosessfullmektig, hadde måttet finne seg i atskillig av den vanlige ulempe som en omlegging av veien utenfor hans eiendom til f.eks. 4 kjørebaner ville ha ført med seg.

Retten har for øvrig også heftet seg ved at det var tilbakegang i bruttofortjenesten såvel i 1961 og 1962 (riktignok etter en betydelig oppgang i 1959 og 1960). Den gjengir ellers fra regnskapene for årene 1958- 1966 følgende beløp for bruttofortjenesten.

Side:765

1958 kr. 190.926,67 1959 kr. 200.959,36 1960 kr. 235.854, 90 1961 kr. 230.753,48 1962 kr. 225.141,29 1963 kr. 221.111,73 1964 kr. 182,328,68 1965 kr. 181.150,97 1966 kr. 244.377,76

Det er som det ses en betydelig tilbakegang for 1964 og 1965 som retten for en vesentlig del vil tilskrive anleggsarbeidet. Men et visst ikke ubetydelig tap måtte som sagt Skaugen i alle tilfelle antas å ha måttet finne seg i uten erstatning.

At Skaugen varig mistet kunder som følge av anleggsarbeidet, turde for øvrig fremgå av den omstendighet at gjestgiveriets klientel idag er et annet enn det tidligere var. Mens således matserveringen er gått ned til bare noe over halvparten av hva den var tidligere, er serveringen av øl og vin tilsvarende øket.

Retten vil ha å måtte fastsette erstatningen skjønnsmessig. Herunder vil den imidlertid måtte legge vekt på den særlige omstendighet at gjestgiveriet også har hatt en fordel av at hovedferdselsåren forbi Sandvika ble anlagt som tilfellet har vært. Skaugen har således opplyst at ved at hovedtrafikken er flyttet bort fra hans eiendom, er det for publikum nå blitt lettere å stanse og å parkere ved denne.

Retten setter under hensyntagen hertil erstatningen til kr. 40.000,- førtitusenkroner, hvorav vil bli å svare vanlig prosessrente fra forkynnelsen av stevningen den 22. juni 1965. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Petter Meyer og sorenskriver Dagfinn Dekke): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder Statens erstatningsplikt, og den kan for så vidt i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. I tilslutning til denne vil lagmannsretten bemerke:

Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på anleggsarbeidet vestenfor Sandvikselven, på Kjørbosiden, da den antar at støy fra denne del av anleggsarbeidet har vært uten betydning for gjestgiveriets virksomhet.

Retten legger til grunn at arbeidet med nedramning av stålrør i Sandviksbukten tok til i september 1963, og at dette arbeide pågikk frem til omkring 1. juni 1964. Til å begynne med ble det til nedramningen nyttet Atlaslodd som er en lufhammer. Fra omkring 3. desember 1964 gikk man over til å nytte fallodd til nedramningen av stålrørene. Ved nedramning av betongpeler på Kadettangen og i Sandvikselven ble det benyttet fallodd. Dette arbeide tok også til i september 1963 og det synes i det vesentlige å være avsluttet i desember 1963. Under anlegget ble det nyttet kompressor til forskjellige formål. Det er ikke bestridt at en kompressor var plassert foran gjestgiveriet, nedenfor den gamle Drammensveg.

Etter de opplysninger som foreligger må retten legge til grunn at bruk av Atlaslodd, med den frekvens som dette har, frembringer en både sterk og sjenerende støy. Bruk av fallodd må antas å ha frembrakt sjenerende støy, men i vesentlig mindre grad enn bruk av lufthammer. Også bruk av kompressor har frembrakt støy, og støyen må antas å ha vært sjenerende særlig fordi kompressoren var anbrakt foran gjestgiveriet uten noen skjerming.

Det kan være mulig at den støy som bruk av fallodd og kompressor medførte, hvis dette hadde vært de eneste støykilder, ikke hadde vært mere sjenerende enn det som Skaugen måtte finne seg i å tåle. Man kan

Side:766

allikevel etter rettens oppfatning i det foreliggende tilfelle ikke se bort fra virkningen også fra disse støykilder. Det må visstnok antas at det er bruk av Atlaslodd som i særlig grad har frembrakt sjenerende støy, men frem til begynnelsen av desember 1963 har de andre støykilder vært i bruk samtidig med bruk av Atlaslodd, og man må gå ut fra at de i denne tid har forsterket støyen. Det synes for retten også nærliggende å anta at bruk av fallodd og kompressor i den etterfølgende tid har bidratt til å bevare inntrykket av at det var sjenerende støy på stedet og til å forlenge virkningen av denne.

Vitnene Rolf Kluge, Oscar Andresen, Einar Svendsen og Bjarne Brandzæg Jensen, som alle ble avhørt ved herredsretten, har også avgitt forklaring for lagmannsretten, og de har i det vesentlige forklart seg på samme måte som gjengitt i herredsrettens dom.

For lagmannsretten har formannsskapssekretær Odmar Mykland og fhv. sosialsjef Gustav Hellerud, som begge under anleggstiden hadde sine kontorer i Rådhuset i Sandvika, avgitt vitneforklaringer. De har begge gitt uttrykk for at de ikke ble sjenert av støy fra anlegget, og at det heller ikke fremkom noen klager over støyen fra personalet ved deres kontorer. Ved vurderingen av disse vitneforklaringer må man imidlertid ta i betraktning at Rådhuset lå lengere borte fra anleggsarbeidet i Sandviksbukten enn Sandvika Gjestgiveri.

Retten finner at det ved anleggsarbeidet er anvendt arbeidsmetoder som skapte sjenerende støy, og den finner at disse støyulemper har medført svikt i gjestebesøk ved gjestgiveriet. Det er nok riktig at det ikke er noe uvanlig at besøket ved en restaurant kan variere, og at en nedgang i besøket, som anført av Statens prosessfullmektig, kan tenkes å ha andre årsaker enn støyulemper. Etter de forklaringer som er avgitt av faste gjester og av Einar Svendsen og Arvid Dahl som har vært ansatt ved gjestgiveriet, må imidlertid retten anta at det var støyulempene som i første rekke var årsaken til nedgangen i besøket. Nedgangen synes å ha tatt til forholdsvis kort tid etter at anleggsarbeidet i nærheten av gjestgiveriet begynte. Retten finner at det foreligger en direkte årsakssammenheng mellom svikt i gjestebesøk og støyulempene. Den kan ikke finne at de følger som ulempene fikk for gjestgiveriet er en for avledet følge av disse, og den finner at følgene var påregnelige og adekvate.

Sandvika Gjestgiveri var en gammel virksomhet som hadde sin naturlige plassering ved den gamle Drammensveg. Retten kan ikke finne at det er opplyst noe som gir grunn til å anta at denne virksomhet tålte mindre støy enn restaurantvirksomhet i sin alminnelighet, og restauranter er ikke noen uvanlig virksomhet ved og i nærheten av veger. En slik virksomhet må som andre være forberedt på at det kan bli ulemper i forbindelse med reguleringsmessig utvikling, men retten kan ikke finne at den virkning som ulempene i det foreliggende tilfelle har hatt, skyldes at gjestgiveriet tålte mindre enn det som på dette sted måtte tåles i naboforhold.

Retten finner ikke at den samfunnsmessige interesse som var knyttet til det nye veganlegg kan tillegges noen betydning ved vurderingen av om støyulempene har vært urimelige. Man må anta at det var en fordel for Kaare Skaugen at den utvidede Drammensveg ikke ble lagt like opp til gjestgiveriets eiendom, men da det i det foreliggende tilfelle ikke er

Side:767

spørsmål om ulemper ved bruken av den nye veg, men om ulemper under selve anlegget av denne, finner retten at heller ikke den mulige fordel som Skaugen har hatt ved den valgte trasé kan tillegges noen betydning ved rimelighetsvurderingen.

Retten er enig med den ankende part i at Skaugen burde ha gjort henvendelse til vegvesenet så snart han mente at det forelå støyulemper som kunne medføre erstatningsplikt. Hvis en slik henvendelse var kommet, kan man ikke se bort fra muligheten av at den kunne ha ledet til at støyulempene var blitt begrenset. På den annen side finner retten at støyulempene i det foreliggende tilfelle måtte fremstille seg så påtagelige for vegvesenet, at dette av eget tiltak burde ha tatt skritt til å begrense disse. Selv om det ikke var vanlig å ta slike hensyn på den tid anleggsarbeidet pågikk, så kan man ikke se bort fra at granneloven forutsetter at man plikter å søke å unngå unødige ulemper for naboer. Lagmannsretten finner det for sitt resultat ikke nødvendig å ta standpunkt til om støyulempene delvis har vært uturvande, men den finner under de foreliggende forhold at den sene henvendelse fra Skaugen ikke kan tillegges noen avgjørende betydning.

Etter en helhetsvurdering av arten og omfanget av broanlegget i nærheten av Sandvika Gjestgiveri, de arbeidsmetoder som ble anvendt, de støykilder som var til stede, anleggsarbeidets varighet og de opplysninger som foreligger om virkningen av støyulempene, finner retten at støyulempene har vært større enn det var ventelig på dette sted, og at de urimelig har vært til ulempe for gjestgiveriet. Retten finner derfor som herredsretten at Staten er pliktig til å erstatte Kaare Skaugen det tap som støyulempene har påført ham.

Når det gjelder størrelsen av det tap som Skaugen er påført, så er det etter rettens oppfatning vanskelig å kunne utlede noe sikkert av det foreliggende regnskapsmateriale. En sammenligning av bruttofortjenesten for de forskjellige år er ikke alene noe tilstrekkelig grunnlag for beregningen av tapet, og retten finner som herredsretten at man heller ikke kan legge til grunn en jevnt stigende bruttofortjeneste slik som Skaugen gjør gjeldende.

Retten legger til grunn at støyulempene iallfall har medført økonomisk tap for gjestgiveriet i slutten av 1963 og frem til 1. juni 1964. Det er grunn til å anta at virkningen av støyulempene også har vart noe lenger. At støyulempene har medført noen nedgang i gjestebesøket høsten 1964 må retten anta er sannsynlig, men når man kommer over i 1965 blir usikkerheten vesentlig større. Jo lenger man kommer bort fra selve støyperioden vil sannsynligheten for at støyulempene har hatt noen betydning bli mindre. Hvis gjestgiveriets virksomhet ikke har vært tilfredsstillende i 1965, kan man ikke se bort fra at dette kan skyldes forhold som ikke har noen sammenheng med støyulempene fra veganlegget. Retten nevner her spesielt de arbeider som Oslo Telefonanlegg og Bærum Vannverk satte i gang for sprengning av grøfter langs vegen vestover mot gjestgiveriet høsten 1964.

Lagmannsretten finner at erstatningen må bli å fastsette skjønnsmessig, og under henvisning til det som er anført foran, finner retten at den bør settes til kr. 30.000,00. - - -