Rt-1969-90

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-02-01
Publisert:	Rt-1969-90
Stikkord:	Erstatningsutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5B/1969
Parter:	A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen) mot Oddvar Vestby (høyesterettsadvokat Erik Wilberg).
Forfatter:	Mellbye, Endresen, Ryssdal, Bølviken, Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Bilansvarslova (1961)

Dommer Mellbye: Oddvar Vestby kjørte 7. februar 1963 kl. 0600 på sin moped hjem fra skiftarbeid ved A/S Borregaard. På veien kolliderte han med bil B 23872 som kom i motsatt retning. Vestby pådrog seg en kraftig hjernerystelse med lang bevisstløshet og fikk en alvorlig hofteskade med varig mén som følge.

Da bilens ansvarsforsikrer, A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap, ikke vil erkjenne ansvar for Vestbys tap, ble sak reist ved Tune herredsrett som avsa dom 10. april 1967 med slik domsslutning:

«A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskab dømmes til å betale til Oddvar Vestby kr. 110.000,- etthundreogtitusen kroner med 4 - fire - prosent årlig rente av kr. 25.000,- fra dommens avsigelse til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Selskapet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett med påstand om frifinnelse. Anken gjaldt alene ansvarsspørsmålet, mens selskapet i og for seg aksepterte herredsrettens vurdering av tapet. Vestby erklærte etter ankefristens utløp aksessorisk anke med påstand om øket erstatning. Lagmannsretten avsa dom den 26. januar 1968 med denne domsslutning:

«1. A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap dømmes til å betale til Oddvar Vestby 177.000 - etthundreogsyttisjutusen - kroner med 5 - fem - prosent rente årlig fra 26. februar 1968 til betaling skjer.

2. I sakskostnader betaler A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap 4.215 - firetusentohundreogfemten - kroner til det offentlige, og kr. 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Oddvar Vestby.

3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynningen av lagmannsrettens dom.»

Selskapet har påanket dommen til Høyesterett.

Anken gjelder ikke selskapets ansvar for Vestbys tap, men

Side:91

alene spørsmålet om erstatningens størrelse. Som konsekvens av at selskapet hadde akkviescert ved herredsrettens erstatningsutmåling, har selskapet nå gjort opp med Vestby på grunnlag av herredsrettens dom. Selskapet mener at Vestby ikke har krav på høyere erstatning enn herredsretten har gitt ham og selskapet nå har betalt ham, og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap frifinnes og tilkjennes omkostninger for Høyesterett.»

Også for Høyesterett har Vestby etter ankefristens utløp erklært aksessorisk anke for å få høyere erstatning. Han har nedlagt denne påstand:

«1. A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap dømmes til å betale til Oddvar Vestby erstatning etter Rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 86.000 med 5 % rente årlig fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til Oddvar Vestby og det offentlige.»

Påstandsbeløpet utgjør differansen mellom selskapets maksimale ansvar kr. 200.000 og de beløp Vestby i alt har fått utbetalt av selskapet. I motankeerklæringen er det for øvrig spesielt pekt på at lagmannsretten i sin fastsettelse av saksomkostningene ikke har tatt fullt hensyn til de advokatutgifter Vestby hadde pådratt seg før han tok ut stevning i saken og dermed ikke har fått dekket under bevillingen til fri sakførsel.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, hvorunder det er gitt opplysninger om Vestbys nåværende helse- og arbeidssituasjon. Det er også fremlagt opplysninger om hans arbeidsinntekt i 1968. Saken foreligger ellers uforandret for Høyesterett.

Det er enighet mellom partene om at det tap i inntekt som Vestby hadde hatt frem til avsigelsen av herredsrettens dom og som da var udekket, av herredsretten riktig er ansatt til kr. 25.000. Dette beløp er nettotapet idet Vestby utenom dette beløp allerede hadde mottatt kr. 4.000 av selskapet a conto og hadde mottatt sykepenger med kr. 13.527. Dette siste beløp må selskapet nå - innenfor rammen av sitt totale ansvar etter bilansvarsloven - erstatte trygdekassen. Dessuten må selskapet på samme vilkår også dekke sykehus- og legeregninger med kr. 16.401,94.

I forbindelse med oppgjøret på grunnlag av herredsrettens dom peker selskapet videre på at det i tillegg til den erstatning som nå er utbetalt - og som for tap i fremtidig erverv utgjør ca. kr. 85.000 - vil betale Rikstrygdeverket kr. 10.000 til dekning av det lån til kjøp av bil som Vestby har fått av uføretrygdens midler. Dessuten må selskapet også refundere Rikstrygdeverket kr. 16.677 for kapitalverdien av den grunnstønad Vestby oppebærer til dekning av økede transportutgifter til og fra arbeidet.

Ved fastsettelsen av erstatningen for tap i fremtidig erverv har herredsretten pekt på legeerklæringens uttalelse om

Side:92

muligheten av senere oppstående følgetilstander etter hodeskaden og om faren for slitasjeskader i høyre kneledd og hofteledd, og har tatt hensyn til disse farer. Lagmannsretten har ansett det umulig å vurdere om det vil inntreffe slike følgetilstander og dermed også de økonomiske følger dette vil kunne få og har fastsatt erstatningen for fremtidig tap uten å tilkjenne noen erstatning for slike eventuelle følgetilstander. Partene har for Høyesterett vært enige om at det i dag ikke foreligger noe grunnlag for å bedømme om og hvorvidt slike senfølger vil gjøre seg gjeldende og at det dermed heller ikke er grunnlag for nå å fastsette noen erstatning for så vidt. Jeg legger dette til grunn, men finner å burde nevne at om det senere blir tale om å kreve erstatning for slike senfølger av nevrologisk eller ortopedisk art, må disse gi seg så markerte utslag at man kan tale om et klart endret skadebilde. Ved min vurdering av Vestbys nå foreliggende skade tar jeg i betraktning hans hodepineplager og hans behov for avvekslende bevegelse og hvile og også det øvrige besvær av fysisk og psykisk art som hans nåværende situasjon med rimelig sikkerhet fører med seg for hans økonomi.

Den ankende part har for øvrig anført:

Vestby skal tilkjennes full erstatning. Selskapet gjør ikke krav på en reduksjon med hjemmel i straffelovens ikrafttredelseslov §19. Selv om selskapet mener bilførerens uaktsomhet var liten kommer dette prinsipielt ikke i betraktning.

Ved bedømmelsen av Vestbys tap er det hans konkrete individuelle økonomiske tap som er avgjørende. Han er i fast stilling hos A/S Borregaard i et arbeid som ligger vel til rette for ham. Han tjener noe mer enn om han hadde fortsatt i den stilling han hadde da ulykken inntraff, og selv om man regner med de avansementsmuligheter han selv har pekt på, ville dette gi arbeidsinntekter på 1.000-2.000 kroner over hans nåværende. Hans stilling må anses å være relativt trygg, og det er ikke grunnlag for å tro at han ikke vil mestre dette arbeid i fremtiden. Hans tap ellers, i form av økede transportomkostninger, et visst behov for hjelp, en reduksjon i en viss påregnelig biinntekt som snekker, herunder som selvbygger av hus, kan alt i alt vanskelig løpe opp i et beløp som ikke ligger innenfor herredsrettens erstatningsfastsettelse.

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom og mener at på lagmannsrettens premisser burde erstatningen vært satt til selskapets maksimale ansvar etter bilansvarsloven.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Som utgangspunkt tar jeg partenes enighet om at herredsretten har foretatt en riktig erstatningsfastsettelse for Vestbys tap frem til 1. april 1967 med kr. 25.000.

Vestbys inntekt i 1967 var kr. 23.868 og i 1968 vel kr. 24.100. Han ville i den stilling han hadde da ulykken inntraff tjent noe mindre. Etter de opplysninger som foreligger om Vestbys utmerkede forhold ved bedriften, legger jeg til grunn at han suksessivt ville kunnet gå over i bedre lønnede stillinger, men jeg

Side:93

finner ikke å kunne regne med en inntektsøkning ut over hans nåværende lønn på mer enn et par tusen kroner pr. år.

Etter de foreliggende opplysninger mener jeg at Vestby må kunne anse sin stilling som trygg på lengre sikt. I legeerklæringen er hans nåværende arbeid karakterisert som «noe av det beste man kan by ham», og det er ansett unødvendig med noen omskoleringstiltak. Selv om Vestby er plaget av hodepine og har visse besvær med å finne gode arbeidsstillinger, kan jeg vanskelig tro at ikke Vestby kan fortsette med dette arbeid fremover hvis hans helsetilstand ikke forandrer seg vesentlig.

Det er opplyst at Rikstrygdeverket kapitaliserer årlige ytelser til personer i domfeltes alder med en kapitaliseringsfaktor på 18,76. Med dette som utgangspunkt vil de lønnsdifferanser jeg foran har pekt på gi et anslagsvis engangsbeløp på rundt kr. 30.000. Jeg har da også tatt noe hensyn til de skattemessige fordeler engangsoppgjøret og den etterfølgende kapitalfortæring gir i forhold til løpende arbeidsinntekt.

Jeg legger videre til grunn at Vestby ville hatt muligheter for å skaffe seg biinntekter eller spare utgifter med sine kvalifikasjoner som snekker, noe som han heretter må antas i det vesentlige å være avskåret fra.

På samme måte som lagmannsretten antar jeg også at hensynet til Vestbys behov for hjelp i det daglige liv vil legge bånd på hans hustrus adgang til å ta lønnet arbeid når hensynet til barna ellers vil tillate dette. Men jeg kan vanskelig akseptere at det dreier seg om mer enn en viss reduksjon av hennes muligheter, ikke om en hel avskjæring av disse. Endelig legger jeg også til grunn at Vestbys skader påfører ham utgifter som går ut over den grunnstønad han har fått og at disse merutgifter må erstattes av den ankende part.

Men selv om jeg således legger vekt på de samme momenter som lagmannsretten og også tar i betraktning den generelle usikkerhet som vurderingen av alle disse momenter er belastet med, kan jeg ikke se annet enn at den samlede erstatning som herredsretten har fastsatt - kr. 25.000 for lidt tap + kr. 85.000 for tap i fremtidig erverv - må gi full erstatning. Særlig må dette gjelde når jeg som lagmannsretten, og i motsetning til herredsretten, ser helt bort fra muligheten for nevrologiske og ortopediske senfølger av den inntrufne ulykke.

Når det gjelder saksomkostningene er jeg enig med lagmannsretten i at den ankende part må bære disse for herredsretten og lagmannsretten. I ankeerklæringen for Høyesterett er det som nevnt anført at ikke alle Vestbys egne omkostninger er dekket. Jeg kan ikke finne at det for Høyesterett er fremlagt tilstrekkelige opplysninger til at lagmannsrettens vurdering kan fravikes.

Omkostningene for Høyesterett finner jeg at partene må bære hver for seg. Selv om den ankende part har fått fullt medhold i Høyesterett, ville selskapet oppnådd det samme resultat om det ikke hadde påanket herredsrettens dom.

Side:94

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap frifinnes.

I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler A/S Haugesunds Sjøforsikringsselskap 4.215 - fire tusen to hundre og femten - kroner til det offentlige og 2.500 - to tusen fem hundre - kroner til Oddvar Vestby.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Oppfyllelses frist en er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Bølviken og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torgeir Moi):

- - -

Retten bemerker: - - -

Saksøkte er da ansvarlig for hele den økonomiske skade Vestby ble påført ved ulykken.

Spesialist i ortopedisk kirurgi, dr. Jan A. Pahle har avgitt en kort erklæring den 11.5.1964. Dr. Pahle har under saken undersøkt Vestby igjen, og har den 16.3.1967 avgitt en ny og inngående erklæring om den skade Vestby fikk ved ulykken. Det finnes tilstrekkelig her å innta konklusjonen i erklæringen, den lyder slik: «Som følge av skadene ved trafikkulykke 7.2.63 pådro Oddvar Vestby seg luxasjonsfractur i venstre hofteledd og parese av venstre fibularisnerve med drop-foot. Efter avsluttet medisinsk behandling er det oppnådd benet ankylose i venstre hofteledd i god stilling. Som følge av den lett abduserte stilling er forkortningen idag bare 1 cm, hvilket ikke er tilstrekkelig til pen gange med ankolytisk hofte. Pasienten er derfor avhengig av oppbygning på 1/2 cm under høyre hel. Som følge av drop-foot er han avhengig av tåstropp eller annen støttebandasje til venstre fot. P.g.a. nerveskaden i venstre fot er det øket ømfindtlighet og nedsatt berøringssans, noe som medfører smerter under belastning. P.g.a. betydelig bløtdelsatrofi, og trofiske forstyrrelser i huden er det kommet ømfindtlig callositet under venstre lilletåballe. Denne tilstand kan i noen grad avhjelpes med spesiallaget innleggssåle (såkalt fotseng) som kan tenkes kombinert med en drop-footbandasje. Ved vanlig klinisk undersøkelse er det ikke påvist noen direkte følgetilstand efter hodeskade, men muligheten for senere opptredende følgetilstander såsom hjerneatrofi eller port-traumatisk epilepsi er til stede efter en såvidt stor hodeskade.

Ankylotisk hofteledd i god stilling med intakte ledd forøvrig og normal rygg betinger en medisinsk invaliditet på 35-45 %. Forkortningen er her ikke tilstrekkelig til at man kan betegne stillingen i venstre hofte som helt gunstig. I tillegg til dette kommer drop-foot med føleforstyrrelser i venstre fot, trofiske forstyrrelser og belastningssmerter i den lammede fot, samt belastningssmerter i høyre kne, høyre hofte og ryggen.

Side:95

Alt i alt mener jeg dette betinger en medisinsk invaliditet på 50-60 %.

Det understrekes at man må ha for øye muligheten av senere oppstående følgetilstander etter hodeskaden, som da vil øke invaliditetsprocenten. Det er videre grunn til å regne med muligheten for utvikling av arthrose (slitasjegikt) i høyre kneledd og hofteledd med årene.

Den yrkesmessige invaliditet vil i høy grad avhenge av pasientens yrke, men kan vel under ingen omstendighet være mindre enn ca. 40 %, idet en viss hemning vil gjøre seg gjeldende selv ved stillesittende arbeide. Det arbeide pasienten har nå, synes å være noe av det beste man kan by ham, og efter mitt skjønn foreligger det ingen grunn til omskoleringstiltak så lenge pasienten kan beholde dette arbeidet.»

Partene er enige om at Vestby inntil 1.9.1966 har hatt et inntektstap på ca. kr. 45.188,-, beregnet etter den inntekt han faktisk har hatt i dette tidsrom. Men saksøkeren har hevdet at han hadde mulighet for å ha fått arbeide i kardeavdelingen eller spinneriet hvor inntekten er større, og at inntektstapet isåfall ville ha ligget på ca. kr. 50.000,-.

Retten har ikke noe sikkert holdepunkt for å anta at Vestby ville ha kommet over i en avdeling med bedre inntekt om han ikke hadde blitt rammet av trafikkulykken. Hans inntektstap frem til 1.4.1967 vil da nærme seg kr. 46.000,-. Det saksøkte selskap har utbetalt kr. 5.000,-. Det er enighet mellom partene om at kr. 1.000,- av dette beløp skal tjene til dekning av skade på moped og klær. Det resterende beløp - kr. 4.000,- bør da gå til fradrag i lidt inntektstap, idet retten ikke kan finne det godtgjort at Vestby har hatt utgifter som svarer til dette beløp. Saksøkte har gjort gjeldende at spart kost ved sykehusopphold og spart trygdepremie med henholdsvis kr. 2.400,- og kr. 1.000,- må komme til fradrag i eventuell erstatning. Saksøkeren har ikke hatt noe å bemerke til selve beløpene, men det er gjort gjeldende at disse postene ikke bør komme til fradrag. Det er bare den økonomiske skade som kan kreves erstattet. Når disse fradragsposter først er gjort gjeldende, og når det faktisk er sparte utgifter for saksøkeren, antar retten at beløpene må komme til fradrag. Derimot finner retten at den grunnstønad på kr. 900,- pr. år som saksøkeren er tilstått fra 1.10.1964 ikke bør tas i betraktning som fradragspost ved ansettelsen av det inntektstap saksøkeren har lidt. Saksøkeren har fått utbetalt kr. 13.527,- i sykepenger, som må komme til fradrag.

I samsvar med det som foran er sagt avrundes erstatningen for lidt inntektstap frem til domsavsigelsen til kr. 29.000,-. I samsvar med det som foran er sagt har saksøkte erstattet kr. 4.000,- av dette inntektstap, slik at det gjenstår å betale kr. 25.000,-. Renter er inkludert til domsavsigelsen.

Når det gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv, må retten bygge på dr. Pahles erklæring som går ut på at saksøkeren er påført en varig yrkesinvaliditet på 40 % . Men dette må sammenholdes med den gunstige stilling saksøkeren tross alt er i ved å ha fått arbeide som portvakt ved A/S Borregaard, et arbeide han synes å kunne passe på fullt tilfredsstillende måte, og uten særlig vanskelighet for ham selv. I denne stilling tjener han relativt godt, ca. kr. 1.000,- mindre pr. år enn han ville ha gjort om han hadde fortsatt i den avdeling han arbeidet

Side:96

ved da ulykken inntraff. Slik situasjonen er idag er invaliditeten ikke så særlig økonomisk tyngdende for ham. Ved A/S Borregaard er det 3 porter saksøkeren makter å betjene, og ved helkontinuerlig drift 12 slike vakter. Saksøkeren har forklart at han har den dårligste ansiennitet blandt portvaktene, og at det med den pågående rasjonalisering og innskrenkning som foregår i industrien idag, føler han seg usikker på sin arbeidsplass. Disse saksøkerens bemerkninger kan ikke avvises. Det er ingen gitt å si noe med sikkerhet om fremtiden, hverken for seg selv eller andre. Det må imidlertid være klart at den skade som har rammet Vestby i høy grad og for hele livet har redusert hans stilling i kampen for tilværelsen. Men på den annen side er det mye riktig i det saksøkte har anført at den tiltagende automatisering i arbeidslivet idag fører til mye stillesittende arbeide, og det stilles ikke de samme krav til fysisk styrke og evne som i tidligere tider. Som eksempel kan i farten bare nevnes at et landpostbud idag - istedet for som tidligere å bruke benene som fremkomstmiddel bruker motorsykkel eller bil, tømmerkjøreren bruker lasteapparat og budeia melkemaskin. Saksøkerens handicap er beskrevet foran i ekstrakten av dr. Pahles erklæring, og retten viser til den.

Saksøkeren fikk en alvorlig psykisk påkjenning ved kollisjonen, men heldigvis synes denne - ikke ennå i alle fall - å ha gjort seg gjeldende som arbeidshemmende faktor. Men dr. Pahle gjør oppmerksom på faren for senere følgetilstander etter hodeskaden. Retten er oppmerksom på denne fare og finner å måtte ta hensyn til den ved den skjønnsmessige ansettelse av erstatningen for tap i fremtidig erverv. Erfaring synes å vise at har man først fått en knekk et eller annet sted på kropp eller sjel, kan det gå heller bra så lenge man er ung og motstandsdyktig, men når man blir eldre og slitt, vil gjerne plagene sette seg fast der hvor man har fått en knekk tidligere, selv om det kan ha gått nokså lang tid før det slår ut. Selv om Vestby idag klarer å utføre et relativt godt lønnet arbeide, er han sterkt hemmet i valg av yrke eller arbeide. Dette må telle ved utmålingen av erstatningen.

Det er tidligere sagt at retten ved ansettelsen av lidt tap ikke har tatt hensyn til den grunnstønad saksøkeren er tilstått. Ved ansettelsen av tap i fremtidig erverv antar retten derimot at det bør tas hensyn til den. Videre må det tas hensyn til den skattemessige fordel saksøkeren oppnår. Endelig må det foretas en viss neddiskontering når Vestby straks får erstattet inntekt han først ville opptjene i fremtiden.

Saksøkeren er en mann på nærmere 29 år, som - såvidt retten kan bedømme det - skulle ha de beste forutsetninger for å kjempe seg frem. Det er ikke tvil om at den skade han pådro seg ved kollisjonen har hemmet hans økonomiske karrière i betydelig grad.

I samsvar med det som foran er sagt - og alle hensyn tatt i betraktning - finner retten at saksøkeren skjønnsmessig må tilkjennes en samlet erstatning på kr. 110.000,-. Av kr. 25.000,- må det betales 4 % renter fra domsavsigelsen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg og Erling Slyngstad og tilkalt dommer, byskriver Audun Bruvoll):

- - -

Side:97

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og nevner følgende: - - -

Lagmannsretten anser det etter dette fullt bevist at Eriksen ved anledningen kjørte uaktsomt og at uaktsomheten var en årsak til skaden. Noen uaktsomhet fra Vestbys side kan lagmannsretten ikke se at det er ført bevis for.

A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap er da ansvarlig for hele den økonomiske skade som Vestby ble påført ved ulykken.

Når det gjelder Vestbys samlede økonomiske skade og tap fram til herredsrettens dom, er det enighet mellom partene om at herredsrettens beregning skal legges til grunn. Det er videre enighet mellom partene om at det i denne delen av skaden og tapet skal gjøres de fradrag som herredsretten har gjort. Vestbys samlede nettoerstatning for økonomisk skade og tap fram til lagmannsrettens dom blir etter dette å beregne som et tillegg til det nettobeløp på kr. 25.000 som herredsretten kom fram til, - et tillegg som for det ene vil innbefatte renter i tidsrommet mellom herredsrettens og lagmannsrettens dommer, og for det andre differansen mellom Vestbys lønn som portvakt i dette tidsrom og den lønnen han ville ha hatt som arbeider i kjemmeriet. Etter de opplysninger som er gitt om denne differanse m.m., setter lagmannsretten Vestbys erstatning for skader og tap fram til nærværende dom, og inklusive renter til denne, til netto kr. 27.000,-.

Når det gjelder erstatningen for tap i framtidig inntekt, må lagmannsretten, som herredsretten, bygge på dr. Pahles erklæring som går ut på at Vestby er påført en varig yrkesinvaliditet på minst 40 % . Dette må, som herredsretten har nevnt, sammenholdes med den gunstige stilling som han tross alt er i, ved at han har fått arbeid som portvakt (nå kalt kontrollør) ved A/S Borregaard. Dette arbeid synes han også å kunne passe på en fullt tilfredsstillende måte. Han har, så vidt skjønnes, ingen særlige vansker med å utføre arbeidet i seg selv. Men arbeidet fører som skiftarbeid til ganske meget nattarbeid og kan som sådant være nokså anstrengende. Vestby har etter det opplyste i den seinere tid vært plaget en del av hodepine, og dette menes å kunne skyldes nattarbeidet. Vestby føler seg ellers av flere grunner usikker på sin arbeidsplass, og lagmannsretten er enig med herredsretten i at Vestbys bekymringer for så vidt ikke kan avvises. Skulle han miste sin stilling, vil han ha store vansker med å finne seg en ny stilling som er like godt avlønnet som den nåværende, og i det hele komme i en særdeles vanskelig situasjon. Det er, som herredsretten sier, klart at den skade som har rammet Vestby, i høy grad og for hele livet har redusert hans stilling i kampen for tilværelsen. Det kan ellers nevnes at han etter det opplyste får smerter når han sitter lenge i samme stilling og derfor må skifte på å sitte og å stå. Heller ikke alt automatisert arbeid vil derfor kunne passe ham.

Vestby fikk ved kollisjonen en alvorlig psykisk påkjenning, men denne synes ikke - ikke ennå i allfall - å ha gjort seg gjeldende som arbeidshemmende faktor. Det er ikke noe tegn til aggravasjon. Dr. Pahle har i sin erklæring gjort merksam på faren for seinere følgetilstander etter hodeskaden. Det er videre grunn til å regne med utvikling av slitasjegikt. Lagmannsretten forstår dr. Pahle slik at det ikke er tatt

Side:98

omsyn til faren for følgetilstander når den yrkesmessige invaliditet er satt til 40 %. Lagmannsretten anser det helt umulig å vurdere om det vil inntreffe følgetilstander som nevnt og også helt umulig å vurdere hvilke økonomiske følger dette kan få for Vestby. Lagmannsretten finner derfor å burde fastsette erstatningen for framtidig tap uten å tilkjenne noen erstatning for slike eventuelle følgetilstander, idet erstatning for disse i tilfelle får bli gjenstand for en særskilt vurdering og fastsetting på et seinere tidspunkt. Lagmannsretten er ellers for så vidt enig med herredsretten i dennes vurdering i utviklingen i Vestbys tilstand og ervervsevne og i at dennes muligheter må antas å bli redusert med alderen. Men lagmannsretten skal tilføye at det alt i alt synes noe tvilsomt om Vestby vil kunne fortsette med sitt nåværende arbeid i særlig lang tid, da det som skiftarbeid er meget anstrengende og i den siste tid har påført ham hodepine.

Det er for lagmannsretten opplyst at de fleste av Vestbys tidligere arbeidskamerater i kjemmeriet nå er kommet over i bedre lønnet arbeid ved Borregaard. Vestby er etter det opplyste en meget pålitelig arbeider som ennå ikke har skoftet en eneste arbeidsdag. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter riktig ved fastsettingen av erstatningen for tap i framtidig inntekt å regne med at også Vestby etter en tid ville ha kommet over i bedre lønnet arbeid, f.eks. ved bedriftens karderi eller spinneri, dersom ulykken ikke var inntruffet.

Lagmannsretten vil peke på at Vestby på grunn av sin skade vil være avskåret fra å skaffe seg en rekke direkte og indirekte inntekter og fordeler av økonomisk art på områder som han som uskadd ville ha muligheter for å oppnå. Særskilt skal nevnes at Vestbys hustru i den forbindelse har opplyst at Vestby, som etter folkeskolen tok arbeid som bygningssnekker, og som bare manglet et halvt års læretid på å bli fullt utdannet i faget, ville ha kunnet bygget hus for seg og sin familie om ulykken ikke hadde inntruffet.

Lagmannsretten vil videre peke på at Vestby på grunn av sin skade har en rekke utgifter som andre ikke har. Han har f.eks. måttet kjøpe seg invalidebil og den grunnstønad han får, kan på langt nær dekke utgiftene ved reiser til og fra arbeidsstedet. Han skylder i dag kr. 10.000,- på bilen.

Lagmannsretten skal opplyse at Vestby på grunn av sin skade etter det som er opplyst ikke makter å kle på seg selv, men må ha hjelp til å få på seg undertøy, sokker og bukser. Hans hustru har vært avskåret fra å ta seg arbeid utenfor hjemmet ikke bare på grunn av omsorgen for barna, men også på grunn av omsorgen for mannen.

Lagmannsretten skal ikke komme nærmere inn på de prinsippene som herredsretten har lagt til grunn ved fastsettingen av erstatningen, og som under ankeforhandlingen ikke har vært omtvistet. Også lagmannsretten har lagt disse prinsipper til grunn.

Lagmannsretten finner at erstatningen for tap i framtidig inntekt og annet tap i framtiden etter det som har vært nevnt, må forhøyes vesentlig i forhold til herredsrettens ansettelse og setter den til kr. 150.000,-. Det vises i samband med dette til Rt-1965-798.

A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap har i det vesentlige tapt saken og bør etter lagmannsrettens mening betale saksomkostninger til det

Side:99

offentlige for begge retter med det beløp som den oppnevnte advokats salær og utgifter beløper seg til og med tillegg for statens gebyr og øvrige utgifter. Den oppnevnte advokats salær og utgifter for herredsretten er fastsatt til kr. 1.665,-. I tillegg kommer erstatning for behandlingsgebyr og utgifter, kr. 425,-. For lagmannsretten blir den oppnevnte advokats salær og utgifter satt til kr. 1.450,-. I tillegg kommer her erstatning for gebyr for motanken og utgifter med i alt kr. 675,-. Den samlede erstatning til det offentlige for sakskostnader for begge retter blir da kr. 4.215,-.

Det er under ankeforhandlingen opplyst at Vestby har fått krav på betaling for juridisk bistand i samband med forliksklagen i saken og i samband med forhandlinger med selskapet før og etter denne, men før stevningen i saken ble tatt ut. Bevillingen til fri sakførsel gjelder fra og med stevningen. De forhandlinger som har funnet sted før stevningen, antas å ha hatt betydning for rettssaken og forenklet og tilrettelagt denne. Vestby finnes etter omstendighetene å kunne tilkjennes et beløp for utgifter til juridisk bistand før stevningen. Det settes til kr. 2.500,-.

Dommen er enstemmig. - - -